- Frederik Wilhelm Louis Hiorth var med i Mil.org. og arbeidet med dokumentfotografering, radio og annet.
Han ble arrestert 4.september 1943, og sendt til Tyskland 9. desember 1943, der han døde 15.desember 1944 som NN-fange i konsentrasjonsleiren Mauthausen.
Arbeiderbladet, 19.april 1948:
Fikk Krigsmedaljen post mortem i 1948.
Om leiren:
Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir var et kompleks av konsentrasjonsleirer plassert rundt landsbyene Mauthausen og Gusen i Oberösterreich omtrent 20 kilometer øst av byen Linz. Leiren var i bruk fra omtrent da Anschluss fant sted i 1938, til få dager før det nasjonalsosialistiske Tysklands kapitulasjon.
Det som begynte med en enkelt leir utenfor Mauthausen, ble utvidet over tid, og sommeren 1940 hadde Mauthausen blitt en av de største fangeleirene i den tyskkontrollerte delen av Europa. I tillegg til de fire hovedleirene ved Mathausen og Gusen, var det 50 tilknyttede leirer i et større område av Østerrike og sør i Tyskland som brukte fangene til slavearbeid. De tilknyttede leirene drev steinbrudd, ammunisjonsfabrikker, gruver, våpenfabrikker og fabrikker som leverte deler til jagerfly av typen Me 262.
I januar 1945 hadde komplekset av leirer, som ble ledet fra et administrativt senter i Mauthausen omlag 85 000 fanger. Det eksakte antallet døde og drepte er ikke kjent, men de fleste kilder oppgir mellom 122.766 og 320.000 for hele leirkomplekset. Mauthausen-Gusen utgjorde en av de første massive komplekser av konsentrasjonsleirer i Tyskland, og var en av de siste som ble frigjort av de allierte. De to hovedleirene, Mauthausen og Gusen I, var betegnet som Grad III-leirer (tysk Stufe III), som innebar at disse skulle være de mest brutale leirene overfor de uforbederlige politiske fiender av der Reich. Mauthausen mistet aldri sin Stufe III-klassifisering. I RSHA's (Reichssicherheitshauptamt) administrasjon gikk leiren under navnet Knochenmühle — Beinknuseren.
I motsetning til mange andre konsentrasjonsleirer som var tiltenkt alle typer fanger, var Mauthausen i større grad brukt til utryddelse gjennom hardt arbeid av intelligentsiaen, som var utdannede personer og medlemmer av de høyere sosiale klassene i land underlagt det nasjonalsosialistiske regimet under andre verdenskrig.
Leirens politiske formål og dens økonomiske rolle gikk parallelt. Fram til 1942 ble leiren brukt til forvaring og drap på det nasjonalsosialistiske Tysklands politiske og ideologiske fiender, både virkelige og innbilte.
Leiren bidro også med forsyninger til det tyske krigsmaskineriet, hvor innsatsfaktoren kom fra tvangsarbeid med formål å utrydde. Etterhvert som leirens fanger ble utmattet av tolvtimersdager i leirens steinbrudd, eller de ble for svake eller syke til å arbeide, ble de overført til leirens Revier (egentlig Krankenrevier, det vil si sykebrakke) eller andre steder for utryddelse.
Opprinnelig hadde ikke leiren eget gasskammer, og de svakeste av leirens fanger, kjent som Muselmänner, som var så svekket på grunn av underernæring, utmattelse eller sykdom at de ikke kunne arbeide, ble fraktet til andre sentre for utryddelse, da først og fremst til det beryktede Schloss Hartheim 40,7 km unna. Alternativt ble de henrettet med en giftsprøyte, før de ble kremert i det lokale krematoriet. Leirens økende antall fanger gjorde systemet for henrettelser lite kostnadseffektivt, og Mauthausen ble fra 1940 av en av få leirer i den vestlige delen av Hitlers imperium som brukte gass på regulær basis. I begynnelsen ble det brukt et improvisert mobilt gasskammer – en varebil med et eksosanlegg som ledet gassen inn i bilen – som gikk i skytteltrafikk mellom Mauthausen og Gusen. I desember 1941 ble et permanent gasskammer med en kapasitet på 120 henrettelser om gangen, fullført. [1, 2]
|
1912 - 1944 (31 years)
[1]