- Hun var antagelig født rundt 543 i Toledo, den vestgotiske hovedstaden. Hun var datter av vestgotiske kong Atanagild og dronning Ingund, og var yngst av hans 2 døtre.
Hun var bare 11 år gammel da hennes far ble konge i 554 og ble oppfostret i Toledo som ariansk kristen.
Hun blir også kalt Brunilda, Brunichildis, Brunechildis, Brunichild, Brunechilde, Brunichilda, Brunhild, Brunhilde, Brünnhilde, Brünhild, Brynhild eller Brynhildr.
[1]
|
- Brunhilda holdt seg ved hoffet til hennes eldste barnebarn, Teodebert, men i 599 sendte han henne i eksil.
Hun ble funnet nær Arcis i Champagne av en bonde som førte henne til Teoderik. Bonden ble belønnet med bispedømmet Auxerre.
Teoderik ønsket henne velkommet og satte seg villig inn under hennes innflytelse. Hun var klar for en hevnaktig krig med Teodebert, og snart var brødrene i krig.
Det var på dette tidspunktet at Brunhilda begynte å vise den hensynsløsheten som førte til hennes særdeles voldelig død.
Brunhilda tok seg først Protadius som elsker, og i ønsket om å skaffe ham et høyt embete, konspirerte hun for å få Bertoald, rikshovmesteren, drept.
I 604 overbeviste hun Teoderik om å sende Bertoald for å inspisere den kongelige villae langs Seinen.
Klotar var antagelig advart av Brunhildas menn på hennes kommando og sendte sin egen rikshovmester Landrik (som ironisk nok var en tidligere elsker av Fredegund) for å møte Bertoald som bare hadde en liten kontingent med menn med seg. Han ble omringet og drept. Protadius ble umiddelbart innsatt i hans sted.
Brunhilda og Protadius overtalte snart Teoderik om å gjenoppta krigen med Teodebert, men rikshovmesteren ble myrdet av sine krigere som ikke ønsket å kjempe for å tilfredsstille dronningens ego. Mannen som beordret henrettelsen av Protadius, hertug Uncelen, ble senere arrestert av Brunhilda, torturert og henrettet.
Han var ikke det første hertugofferet for dronningens hevn.
Det var også under disse senere regentskapene at Desiderius, biskop av Vienne (senere sankt Didier) offentlig anklaget henne for incest og grusomhet. Desiderius gjorde henne til slutt rasende med en tydelig adressert renhetspreken i 612 foran henne og Teoderik. Hun leiet 3 attentatsmenn til å myrde ham i landsbyen som nå kalles Saint-Didier-sur-Chalaronne.
I slaget ved Tolbiac samme år, beseiret og fanget Teoderik Teodebert som dronningen nå hevdet var sønnen til en skomaker, og førte ham og hans kongelige eiendeler til sin Brunhilda, som fikk plassert ham i et kloster. Hun fikk ham antagelig myrdet sammen med sin sønn Merovech for å la Teoderik etterfølge ham på begge troner uhindret.
Teoderik etterfulgte Teodebert, men døde av dysenteri i sin austrasiske hovedstad Metz sent i 613.
Brunhilda satte i gang byggingen av flere kirker og klosteret til St.Vincent i Laon (grunnlagt i 580).
Hun får også æren for å ha grunnlagt borgen Bruniquel og å ha lagt nytt dekke på en romervei nær Alligny-en-Morvan, hvor navnet på en nærliggende høyde, Terreau Bruneau, er antatt å stamme fra henne.
Delen av Mauves-sur-Loire kjent som la Fontaine Bruneau er oppkalt etter Brunhilda som kan ha kjølt seg ned med kildens vann da hun led av heteslag.
Etterfølgeren til Teoderik 2 var hans uekte sønn Sigibert, et barn. Hovmesteren i Austrasia, Warnakar, fryktet at han i sin unge alder ville falle under innflytelsen til sin oldemor og førte ham fremfor en nasjonal forsamling, hvor han ble utropt av adelsmennene som satte ham til konge over begge kongedømmene til hans far. Men han kunne ikke holdes utenfor hendene til Brunhilda.
Dermed ble hun regent over frankerne for siste gang i sitt lange liv, denne gang for sitt oldebarn.
Men Warnakar og Rado, hovmesteren i Burgund, sammen med Pipin av Landen og sankt Arnulf, biskop av Metz, forlot Brunhildas og den unge kongens sak og sluttet seg til Klotar og lovet å ikke gjøre motstand til forsvar for dronningregenten og anerkjenne Klotar som den rettmessige regenten og vergen til Sigibert.
Brunhilda, sammen med Sigibert, møtte Klotars armé ved Aisne, men hertugene forrådte henne igjen. Patrisieren Aletheus, hertug Rocco og hertug Sigvald deserterte henne, og hun og hennes konge måtte flykte.
De kom så langt som til Orbe i håp om å skaffe hjelp fra de germanske stammene, men Klotars treller tok dem igjen ved innsjøen Neuchâtel. Den unge kongen og hans bror Corbo ble drept.
Dermed endte den lange og blodige feiden mellom Austrasia og Neustria, og de 2 kongedømmene ble gjenforent.
Klotar hadde dermed kontroll over hele riket til frankerne. Han anklaget Brunhilda for 10 frankiske kongers og mange kirkemenns død, inkludert Desiderius.
Ifølge Liber Historiae Francorum:
Så sluttet hæren til frankerne og burgunderne seg sammen til en, alle ropte at død ville passe for den svært grusomme Brunhilda. Kong Klotar beordret så at hun skulle løftes på en kamel og føres gjennom hele arméen. Så skulle hun bindes til føttene til ville hester og rives i stykker lem for lem. Til slutt døde hun. Hennes endelig grav ble ilden. Hennes ben ble brent.
En legende sier at hun ble dratt av en vill mare ned romerveien La Chaussée Brunehaut ved Abbeville. [1]
|
Abt 0543 - Abt 0613 (70 years)
d. Abt 0575, Metz, Moselle, Lorraine, Frankrike