- Utdrag fra PERSILFABRIKKEN av Kjell Henriksen (Publisert 29. november 2013):
Den nye vaskemetode med det selvvirkende vaskemiddel Persil forenkler vasken til det mindst mulige og sparer tid, arbeide og brændsel og skaaner tøiet. Tænk bare paa den gammeldagse vaskemetode, dens slit og stræv med sæpe, børste og vaskebræt og flere gangers koking! Den var opslitende for husmoren og ødelæggende for tøiet.
For at faa tøiet blændende hvitt og rent, behøver De nu bare at op- løse en pakke Persil i koldt vand, lægge vasketøiet i denne opløsning og koke det ett kvarter. Tøiet er da ferdig til at skylles. Vasken gaar som en lek, naar man bruker Persil. Pris for stor pakke 50 øre, min- dre pakke 35 øre. Faaes kun i originalpakker, aldrig i løs vekt.
Annonser som ovenstående kunne forbrukerne finne hyppig i dags- og ukepresse i perioden 1920 til 1930, da firmaet Henkel & Cie. A. G., Düsseldorf, solgte sine produkter i Norge ved egne reisende.
Fra 1924 opprettet den tyske bedriften et agentur i Oslo, som i 1930 gikk over til et aksjeselskap, A/S Henkel, med en aksjekapital på 50.000 kroner. Av denne aksje- kapitalen tilhørte 98% Henkel & Co. A/S i København, som igjen var et datterselskap av det tyske hovedselskapet. Firmaets produkter var Persil, Henko og Ata, samt et produkt for oppvask og rengjøring, IMI.
I lengre tid hadde bedriften planer om et norsk fabrikkanlegg, idet hovedmengden av leverte produkter ble produsert i København. Ved kongelig resolusjon av 23. desember 1937 fikk A/S Henkel konsesjon for fremstilling av vaskemidler i Moss...
...Byggingen av fabrikken i Værftsgaten fant sted 1938/39...
...Bedriften på Jeløy forandret navn til Persilfabrikken A/S...
Krigsårene:
Persilfabrikken fikk egentlig en produksjonsbegrensning i konsesjonsbetingelsene, der myndighetenes godkjennelse måtte innhentes for en produksjon større enn 1.200 tonn. Imidlertid var bedriften bygget for en maksimal produksjon av ca. 6.000 tonn, med mulighet for å øke kapasiteten til ca. 10.000 tonn. I 1939 var det totale norske forbruk ca. 6.700 tonn, som var nær en fordobling i løpet av fem år.
Denne produksjonsbegrensningen ble tatt bort under krigen etter påtrykk fra tyskerne. Samtidig førte råstoffmangel til at grønnsåpe ikke lenger var å få, og produksjonen ved Persilfabrikken nådde allerede i 1941 over 7.000 tonn vaskepulver. At bedriften i praksis var eller i det minste ble betraktet som tysk, førte til at noen mosseborgere allerede tidlig i krigsårene dannet en liten gruppe for å få de utenlandske aksjene over på norske hender. Persil var en stor og viktig skatteyter for kommunen, selv om 10% av inntekten ble beskattet i hjemkommunen Oslo. Gruppen mente at salget kunne svikte på grunn av bedriftens tyske tilknytning med derav følgende nedgang i skatteinntekter.
Gruppen besto av Henry Jacobsen, som etter krigen ble ordfører, h.r. advokat Jens Fr. Galtung, sorenskriver Tarald Lundevall og ing. Robert Rafn. Av hensyn til kommunens behov for skatteinntekter, lovet lokale kapitaleiere å stille nødvendige midler til rådighet. Imidlertid fant gruppen det nødvendig å vente på krigens slutt.
Under forvaltning:
I en utredning høsten 1945 tok sorenskriver Lundevall for seg den juridiske situasjon for Persilfabrikken. Hans konklusjon var at hverken de allierte eller de norske myndigheter hadde rett til å konfiskere bedriften eller innsette forvalter for Persil, basert på firmaets sveitsiske hovedeierskap. I oktober var så Galtung og Stensby i Stockholm, der de møtte lederen for det sveitsiske selskapet. To måneder senere hadde advokat Galtung på vegne av de lokale interessentene oppnådd kontrakt med UMA om kjøp av bedriften. Det viste seg imidlertid raskt at statlige organer så annerledes på eierforholdene enn Galtung og hans klienter.
Allerede før tyskerne forlot Norge i 1945, opprettet norske myndigheter ved en provisorisk anordning av 9.mars Direktoratet for fiendtlig eiendom. Direktoratet fikk vidtgående fullmakter til å forvalte det som etter loven var å betrakte som fiendtlig eiendom. Ved årsskiftet 1945/46 mente direktoratet å ha tilstrekkelig informasjon til å fastslå at aksjene i Persil var tyskeide.
Den 21.januar 1946 bestemte Direktoratet at Persilfabrikken A/S skulle settes under forvaltning som fiendtlig eiendom. De aksjene som var på norske hender, betraktet Direktoratet som tysk kontrollert, og det overtok dermed forvaltningen av samtlige aksjer i selskapet. Fra sveitsisk hold kom straks protester, som Utenriksdepartementet avviste.
Kort tid etter ble det danske firma Henkel & Co. i København satt under administrasjon av danske myndigheter etter loven om firmaer med tysk kapital. Også for den danske bedriften gikk protestene ut på at eierskapet var av sveitsisk opprinnelse.
I Persilfabrikken i Moss ble direktør og styre suspendert, og Direktoratet for fiendtlig eiendom innsatte kaptein Knut Henrik Holtermann som ny leder.
Som ny styreformann fikk bedriften høyesterettsadvokat Erik T. Poulsson, direktoratets leder. På det tidspunktet hadde ca. 100 arbeidere og funksjonærer sitt daglige virke ved fabrikken.
Det viktigste for administrasjonen den første tiden, var å holde fabrikken i best mulig stand. Allerede høsten 1946 avholdt ledelsen takst over bedriftens eiendeler; det var naturlig nok meningen å avhende Persil når tiden var inne...
...Høsten 1947 gjorde Direktoratet klart for salg. Selve avgjørelsen med hensyn til salget lå i siste instans hos Stortinget etter innstilling fra Handelsdepartementet.
Det var flere mulige kjøpere; bl. a. var Lilleborg en av interessentene. Lilleborg og datterselskapet A/S Lade Fabrikker i Trondheim dekket sammen med Persilfabrikken i Moss en vesentlig del av det norske forbruket. Her kunne det med andre ord være rasjonaliseringsgevinster å hente. Også grossister innen kolonial-, kortvare- og fargehandlerbransjen meldte seg som kjøpere, det samme gjorde Felleskontoret for Landbrukets økonomiske organisasjoner. Men departementet festet seg ved to hovedgrupperinger, der den ene var De norske Sæpefabrikanters Forening (eller rettere en gruppe på 27 av medlemsbedriftene) og den andre Norges Kooperative Landsforening (NKL).
...den 27.november 1947 vedtok så formannskapet følgende enstemmige uttalelse:
Moss formannskap henstiller til Stortinget ved avgjørelsen av spørsmålet om salg av Persilfabrikken i Moss å ta sterkt i betraktning hvilken betydning bedriften har for Moss kommune. En effektiv uttnyttelse av Persilfabrikken betyr meget for kommunen i skattemessig henseende. Men hertil kommer at det ville være ønskelig at bedriften gis slike arbeidsvilkår at den økonomisk sett kan makte å opprettholde og utvikle sin stilling som en i sosial henseende mønsterverdig bedrift. Formannskapet finner å burde henlede oppmerksomheten på at der på initiativ av byens nuværende ordfører allerede under krigen ble arbeidet for å få brakt fabrik- ken over på norske hender og å få berget bedriften for Moss by.
I stortingsproposisjon nr. 169 av 14. november 1947 konkluderte statsråd Lars Evensen med at Handelsdepartementet har funnet... å foreslå at Persilfabrikken overdras til Norges Kooperative Landsforening under forutsetning av at denne forenings såpepulver- produksjon i Stavanger (ca. 1.200 tonn årlig) blir nedlagt...
Direktoratet for fiendtlig eiendom (i kontraktsforslaget kalt Curator) og NKL underskrev en avtale av samme dato, der prisen for selskapets 2.000 aksjer ble satt til 1.250.000 kroner. I kjøpet inn- gikk matrikkelnummer 7 i Værftsgaten i henhold til tinglyst skjøte av 5. februar 1938. Maskiner, verktøy, biler og varmerker medfulgte, det samme gjorde rettigheter til utnyttelse av enkelte patenter. Rå- vare- og ferdigvarelager til innkjøps- eller produksjonspriser kom derimot i tillegg til avtalt salgssum.
I stortingsproposisjon nr. 169 av 14.november 1947 konkluderte statsråd Lars Evensen med at Handelsdepartementet har funnet... å foreslå at Persilfabrikken overdras til Norges Kooperative Landsforening under forutsetning av at denne forenings såpepulverproduksjon i Stavanger (ca. 1.200 tonn årlig) blir nedlagt...
Direktoratet for fiendtlig eiendom (i kontraktsforslaget kalt Curator) og NKL underskrev en avtale av samme dato, der prisen for selskapets 2.000 aksjer ble satt til 1.250.000 kroner.
I kjøpet inngikk matrikkelnummer 7 i Værftsgaten i henhold til tinglyst skjøte av 5. februar 1938. Maskiner, verktøy, biler og varmerker medfulgte, det samme gjorde rettigheter til utnyttelse av enkelte patenter. Råvare- og ferdigvarelager til innkjøps- eller produksjonspriser kom derimot i tillegg til avtalt salgssum.
...Smått om senn utvidet Persil bygningsmassen. I årene etter krigen og frem mot 1962 skjedde større og mindre utvidelser, bl. a. med en påbygget fjerdeetasje i 1955, et nytt lager- og ekspedisjonsbygg i 1960/61 osv. I 1967 besto fabrikken av en samlet grunnflate på ca. 5.000 kvm, samt ytterligere lagerplasser etc. på ca. 2.900 kvm. Firmaet eide også en tomt i Vålerveien. Totalt var 130 personer ansatt ved bedriften, 90 i Moss og 40 ved hovedkontoret i Oslo.
I alle disse årene hadde Lilleborg vært konkurrent. Lilleborg Fabrikker, opprettet 1897 som en fortsettelse av firmaet P. W. W. Kildal & Co, gikk sammen med De-No-Fa (De Norske Fabriker, opprettet 1912) til A/S Denofa og Lilleborg Fabriker i 1959. Og det var nettopp dette selskapet som for å styrke norsk vaskemiddelindustris konkurranseevne overfor internasjonale konserner, og for å oppnå den rasjonalisering og effektivisering som de fremtidige konkurranseforhold vil nødvendiggjøre... gikk inn i forhandlinger med eierne av Persil med sikte på overtagelse...
...De private aksjonærene kom frem til enighet om salg ved en avtale datert 18.august 1967.
I den garanterte kjøper bl.a. at Persil skulle bestå som eget selskap, og at de ansatte enten beholdt sine stillinger i Moss eller ble tilbudt tilsvarende stillinger innen Denofa-Lilleborg...
...Bakgrunnen for salget av Persilfabrikken til Denofa-Lilleborg var å styrke norske produsenter av vaskemidler mot de utenlandske giganter som var på vei inn i det norske marked. Konkurransen ble allikevel for hard, og i en omorganiseringsplan presentert for de ansatte i september 1978, varslet konsernet mulig nedleggelse av fabrikken i Moss...
...De ansatte mobiliserte mot nedleggelse. Nedsatte arbeidstakergrupper gjennomgikk bed-riftsledelsens forslag. I løpet av prosessen fikk alle ansatte, ca. 80 personer, en avtale med bedriften om garanti for jobb enten i Oslo eller Fredrikstad. Men for Persilfabrikken A/S i Moss var det for sent det hele endte med overføring av produksjonen til Oslo i begynnelsen av 1980-årene.
Kilde:
Moss historielag (http://www.mosshistorielag.no/artikler-samla-fra-strandsittaren/321-persilfabrikken).
|
- Fra dødsannonsen i Aftenposten, tirsdag 27.mai 1986:
Min inderlig kjære mann, vår kjære far, svigerfar og bestefar Knut-Henrik Holtermann gikk plutselig fra oss Idag.
Røa, 26.mai 1986.
Emma.
Kirsten, Jon.
Unni, Hans Jørgen.
Marit.
Eiler, Kirsten.
Nicolal, Cathinka, Tobias, Marianne, Erling, Espen og Tine. [4]
|
1904 - 1986 (81 years)
[1, 2, 3]