| Marriage |
- Sigrid Toresdatter var datter av Tore på Bjarkøy (i dagens Troms) og kom fra en av de mektigste ættene i Hålogaland. Hun var søster til Tore Hund på Bjarkøy og Sigurd Toresson på Trondenes.
Hun ble først gift med Olve Grjotgardsson på Egge i Trøndelag, og deretter med Kalv Arnesson.
Sigrid ble inngift i Eggeætten for knytte allianser mellom de mektigste høvdingene i Hålogaland med de mektigste høvdingene i Trøndelag. De hadde minst 2 sønner; Tore Olvesson og Grjotgard Olvesson.
Ektemannen Olve ble tatt til fange av kong Olav Haraldsson og drept i 1021.
Olve var en mektig og veltalende mann av stor ætt. Da Olav Haraldsson overraskende dukket opp på midtsommerblot på Mære lot kongen Olve bli drept ettersom han var hedning, skjønt den virkelige grunnen var at han var en politisk motstander.
Etter Olves død ble Sigrid gift med Kalv Arnesson som ble den nye høvdingen på Egge.
Sigrid var ung og vakker, rik og av god ætt; hun ble regnet som et godt gifte, og det var kongen som hadde rett til å gifte henne bort. Kalv Arnesson ba kongen om at han skulle la ham få ekte den kona Olve hadde hatt, og for vennskaps skyld gav kongen ham henne, og dertil alle de eiendommene Olve hadde eid. Kongen gjorde Kalv til lendmann og ga ham ombudet for seg inne i Trondheimen.
Fra Snorre: Olav den helliges saga:
Om høsten ble det fortalt kong Olav innefra Trondheimen at bøndene der hadde holdt gjestebud med mange folk vinternatt; det var mye drikk der, og det ble fortalt kongen at alle skålene ble signet i æsenes navn på gammelt hedensk vis. De fortalte videre at det ble drept naut og hester, og at gudestøtter ble rødfarget med blodet, og det var bloting, og det ble sagt at det var for å få bedre år. Og så sa de videre at det var lett å skjønne for alle mennesker at gudene var blitt sinte fordi håløygene hadde omvendt seg til kristendommen. Da kongen fikk høre om dette, sendte han menn inn i Trondheimen og stevnte til seg en del bønder, som han så nevnte opp.
Det var en mann som het Olve på Egge, han ble kalt etter den garden han bodde på. Det var en mektig mann av stor ætt. Han var hovedmannen for den flokken som ble sendt ut fra bøndene til kongen. Da de kom til kongen, reiste kongen klage mot bøndene for dette. Olve svarte på bøndenes vegne, han sa de hadde ikke hatt noen gjestebud den høsten annet enn gildene sine og omgangsdrikkelagene, og så noen vennelag.
Og om det der, sa han, som er blitt fortalt Dem om hva det er for ordtak vi trøndere bruker når vi drikker, så kan jeg si at alle folk som det er noe vett i, tar seg i vare for å si slikt, men ingen mann kan jo svare for hva galne og fulle folk kan finne på å si.
Olve var en veltalende mann og ikke redd for å si fra, og han verget bøndene mot alt dette snakket. Til slutt sa kongen at inntrønderne skulle sjøl få bære vitne om dette, hva det er de tror på. Så fikk bøndene lov til å dra hjem, og de drog også av sted så snart de kunne.
Lenger utpå vinteren ble det fortalt kongen at inntrønderne hadde samlet seg i mengder på Mære, og der var det store blot midtvinters, da blotet de for fred og en god vinter. Da kongen mente å ha visshet for dette, sendte han menn med bud inn i Trondheimen og stevnte bøndene ut til byen; han nevnte igjen opp de mennene han mente det var mest vett i. Bøndene hadde en samtale, de snakket med hverandre om denne budsendingen. Ingen av dem som hadde vært der før om vinteren, hadde den minste lyst til å reise.
Men Olve gav seg likevel av sted da alle bøndene bad ham. Da han kom ut til byen, gikk han straks til kongen, og de talte sammen. Kongen klagde på bøndene, og sa de hadde hatt midtvintersblot. Olve svarte og sa at bøndene var uskyldige i dette.
Vi hadde julegjestebud, sa han, og samdrikkelag rundt omkring i bygdene. Bøndene lager ikke til så knapt til julegjestebudet at det ikke blir mye til overs, og det holdt folk på å drikke lenge etterpå, herre. Mære er et stort sted, og der er det store hus, og det er store bygder omkring, og folk synes det er moro å drikke mange sammen der.
Kongen svarte ikke stort, men han var nokså stiv, han mente han visste noe annet og sannere enn det de nå kom med. Kongen sa bøndene kunne reise hjem igjen.
Jeg skal nok få greie på hva som er sant, sa han, enda dere nekter og ikke vil gå ved det. Men hvordan det nå har vært hittil, så gjør iallfall ikke slikt oftere.
Så drog bøndene hjem og fortalte hvordan det hadde gått, og sa at kongen var nokså harm.
Kong Olav hadde et stort gjestebud i påsken, han hadde bedt til seg mange av bymennene og en del bønder også. Etter påske lot kongen sette fram skipene sine, og lot redskap og årer bære ut på dem; han lot legge tiljer i skipene og sette telt over, og slik lot han skipene ligge og flyte ved bryggene. Over påske sendte kong Olav noen menn opp i Verdalen.
Det var en mann som het Toralde, kongens årmann; han stod for kongsgarden på Haug. Kongen sendte bud til ham at han skulle komme til ham så fort han kunne. Toralde lot seg ikke be 2 ganger, han kom ut til byen med én gang, sammen med sendemennene. Kongen kalte ham til seg i enerom og spurte hvor mye sant det var i dette:
Det er blitt fortalt meg om noen skikker hos inntrønderne; er det så at de har gått over til å blote? Jeg vil du skal si meg det som det er, og fortelle det du vet er mest sant, sa kongen, det er du pliktig til, for du er min mann.
Toralde svarte:
Herre, først vil jeg si deg det at jeg tok med meg hit til byen begge sønnene mine og kona mi og alt det løsøre jeg kunne få med meg. Om De vil at jeg skal fortelle Dem dette, så skal det bli som De vil; men når jeg har sagt det som er sant, så må De sørge for meg etterpå.
Kongen sa:
Svar du bare sant på det jeg spør deg om, så skal jeg sørge for at du ikke skal få noen skade av det.
Siden De vil høre sannheten, konge, så får jeg si det som det er; inne i Trondheimen er nesten hele folket rent hedensk i troen, enda det nok er noen som er døpt der. De har for skikk å holde et blot om høsten og ta imot vinteren, et annet midtvinters og det tredje mot sommeren, da tar de imot sommeren. Dette er øyner, sparbygger, verdøler og skøyner med på. Det er 12 av dem som skiftes til om blotveitslene, og nå i vår er det Olve som skal holde gjestebudet. Han har et svare strev på Mære nå, og alt det de trenger til gjestebudet, er ført dit.
Da kongen fikk høre sannheten, lot han blåse sammen hæren, og sa til mennene sine at de skulle gå til skipene. Kongen nevnte opp menn til å være styresmenn på skipene og flokkeførere, og sa fra hvilket skip hver flokk skulle være på. De ble snart ferdige, kongen hadde 5 skip og 300 mann, han styrte inn gjennom fjorden. Det var god bør, og snekkene var ikke lenge om å komme innover, det var ingen som tenkte seg at kongen kunne komme inn der så fort.
Kongen kom inn til Mære på natta, det ble straks slått mannring om husene. Så ble Olve tatt til fange der, kongen lot ham drepe og en god del andre også. Kongen tok all gjestebudskosten og lot den flytte ned på skipene sine, og likeså alt det andre folk hadde ført dit, både husbunad og klær og kostbarheter, og det delte han som hærfang mellom folkene sine.
Kongen lot også folk hjemsøke de bøndene som han trodde hadde hatt mest del i disse tilstelningene; noen ble tatt til fange og satt i lenker, noen kom seg unna på flukt, og fra mange ble det tatt alt det de eide. Så stevnte kongen ting med bøndene. Og ettersom han hadde tatt mange av stormennene til fange og hadde dem i sin makt, så tok frendene og vennene deres den utveg å love kongen lydighet, og så ble det ikke noen reisning mot kongen den gangen.
Han omvendte hele folket der til den rette tro og satte prester der og lot bygge kirker og vie dem. Kongen dømte ingen bøter for Olve, men tok alt det han hadde eid som sin eiendom. Av de andre mennene som han mente var mest skyldige, lot han noen drepe, noen lot han lemleste, og noen dreiv han ut av landet, og av noen tok han bøter. Så drog kongen ut til Nidaros igjen.
Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Åmunde, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta. Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn. Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongen satte dem svært høyt.
Den kvinna som hadde vært gift med Olve på Egge, var ung og vakker, rik og av god ætt; hun ble reknet som et svært godt gifte, og det var kongen som hadde rett til å gifte henne bort. Hun og Olve hadde 2 sønner.
Kalv Arnesson bad kongen om at han skulle la ham få til ekte den kona Olve hadde hatt, og for vennskaps skyld gav kongen ham henne, og dertil alle de eiendommene Olve hadde eid. Kongen gjorde Kalv til lendmann og gav ham ombudet for seg inne i Trondheimen. Kalv ble en stor høvding, han var en omtenksom mann.
Snorre Sturlason nevner ikke Sigrid før etter at ektemannen er drept og etter at kongen har drept sønnene hennes, og da tegnes det opp et bilde av en særdeles viljesterk kvinne som på sagavis egger ektemannen til hevn:
Da han (Kalv) kom hjem, merket han snart at kona hans, Sigrid, var nokså harmfull og regnet opp alle de sorger hun sa hun hadde fått av kong Olav, først det at han lot drepe Olve, mannen hennes
og nå siden, sa hun, 2 av sønnene mine. Og du, Kalv, var med da de ble drept, og det var det siste jeg skulle ventet meg av deg.
Kalv sa at det var helt imot hans vilje at Tore var tatt av dage.
Jeg bød bøter for ham, sa han, og da Grjotjgard ble drept mistet jeg min bror Asbjørn.
Hun sa:
Vel var det at du måtte tåle noe slikt av kongen, for det kan være at ham vil du hevne, om du ikke vil hevne de sorger jeg har fått. Du så da Tore ble drept, han som var din fostersønn, hvor mye kongen vørte deg da.
Slike harmfulle ord kom hun stadig med til Kalv. Kalv svarte ofte tvert, men til slutt ble det til at han gav etter for hennes overtalelser...
Historien om hvordan sønnene Tore og Grjotgard ble drept av kong Olav (Snorre: Olav den helliges saga, kapittel 165 og 166):
Tore, sønn til Olve på Egge, stesønn til Kalv Arnesson og søstersønn til Tore Hund, var en svært vakker mann; han var stor og sterk og var 18 år gammel dengang. Han hadde fått et godt gifte på Hedmark og store rikdommer med det; han var en overmåte vennesæl mann og ble reknet for et godt høvdingemne.
Han bød kongen hjem til seg i gjestebud med hele følget; kongen tok imot tilbudet og kom til Tore, der ble han riktig godt mottatt. Det var et gildt gjestebud, og det ble disket opp på stormannsvis, alt var av beste slag. Kongen og mennene hans talte til hverandre om det, og mente at alt stod så fint sammen, og de visste ikke hva de skulle rose mest, husene til Tore eller innboet, bordbunaden eller drikken eller mannen som gav gjestebudet. Dag sa ikke stort til noe av det.
Kong Olav brukte ofte tale med Dag og spurte ham om det ene og det andre. Kongen fant alltid at det var sant det Dag sa, enten det var noe som hadde hendt, eller som skulle hende, og derfor festet kongen stor tiltro til hans utsagn.
Så kalte kongen Dag til seg i enerom og talte om mangt og mye med ham; til slutt snakket kongen og la ut for Dag om for en raus mann Tore var som gjorde slik gildt gjestebud for dem. Dag svarte ikke stort på dette, og mente det var sant alt det kongen sa. Nå spurte kongen Dag hva for et lyte han kunne se hos Tore, Dag sa han mente Tore måtte være en bra mann og alt ved ham var slik som det alle kunne se. Kongen bad ham svare på det han spurte om, og sa at det hadde han skyldighet til. Dag svarte:
Da får du føye meg i dette, konge, at jeg vil rå for hevnen om jeg skal finne lytet.
Kongen sa, at han ville ikke la noen andre få dømme for seg, og bad Dag si det han spurte om. Dag svarte:
Dyrt er drottens ord. Jeg finner samme lytet hos Tore som hos så mange andre, han er altfor pengekjær.
Kongen svarte:
Er han tjuv eller ransmann?
Dag svarte:
Nei, ikke det.
Hva da? sa kongen.
Dag svarte:
Han gjorde så mye for gull som å svike sin herre. Han har tatt imot gull av Knut den mektige for å ta ditt hode.
Kongen sa:
Hvordan vil du vise at dette er sant?
Dag sa:
På høyre arm ovenfor albuen har han en diger gullring, som kong Knut har gitt ham, men den lar han ingen få se.
Etter dette sluttet han og kongen samtalen, og kongen var styggelig sint.
Kongen satt til bords, og de hadde drukket en stund; folk var svært lystige. Tore gikk omkring og vartet opp. Da lot kongen Tore kalle til seg; han kom bort til bordet og la handa opp på bordet. Kongen spurte:
Hvor gammel er du, Tore?
Jeg er 18 år gammel, sa han.
Kongen sa:
Du er stor, Tore, og en kjekk kar, så ung som du er.
Så tok kongen opp den høyre armen og strøk oppover den forbi albuen. Tore sa:
Ta ikke hardt der, jeg har en byll på armen.
Kongen holdt omkring armen og kjente at det var noe hardt under. Kongen sa:
Har du ikke hørt at jeg er lege? La meg se på byllen.
Tore skjønte at her nyttet det ikke å nekte, han tok ringen og viste den fram. Kongen spurte om det var en gave fra kong Knut. Tore sa at det ville han ikke nekte.
Kongen lot Tore ta til fange og satte ham i lenker. Da gikk Kalv fram og bad om fred for Tore og bød bøter for ham. Mange andre støttet saken og bød seg til å bøte. Kongen var så sint at det ikke nyttet å tale til ham, han sa Tore skulle ha samme dom som han hadde tiltenkt ham selv. Så lot kongen drepe Tore. Men av dette vokste det stort hat både der på Opplanda og ikke mindre nord i Trondheimen, der hvor størsteparten av Tores ætt var. Kalv tok det også svært tungt at denne mannen var blitt drept, for Tore hadde vært fostersønn hans i oppveksten.
Grjotgard, sønn til Olve og bror til Tore, var den eldste av de brødrene. Han var også en stor og gjæv mann og hadde følge omkring seg. Han var også på Hedmark dengang. Da han fikk høre at Tore var drept, gjorde han overfall der kongens menn eller eiendom var, og innimellom holdt han til i skogene eller andre gjemmesteder.
Da kongen fikk høre om denne ufreden, lot han holde utkik med hvor Grjotgard holdt til. Kongen fikk greie på hvor Grjotgard var, han hadde tatt seg hus for natta ikke langt fra der hvor kongen bodde.
Kong Olav tok av sted straks om natta, han kom dit da det daget, de slo mannring om det huset Grjotgard var i. Grjotgard og hans folk våknet ved larm av menn og våpenbrak; de løp straks opp og greip til våpen, Grjotgard løp ut i forstua. Grjotgard spurte hvem som rådde for flokken, det ble sagt ham at det var kong Olav som hadde kommet. Grjotgard spurte om kongen kunne høre hva han sa. Kongen stod utenfor døra, han sa Grjotgard kunne si det han ville:
Jeg hører hva du sier, sa kongen.
Grjotgard sa:
Ikke vil jeg be om grid!
Så løp Grjotgard ut, han holdt et skjold over hodet på seg og et draget sverd i handa. Det var lite lyst, og han så ikke klart; han stakk med sverdet etter kongen, men det traff Arnbjørn Arnesson; stikket kom under brynja og gikk opp i magen, der døde Arnbjørn. Grjotgard ble også straks drept, og nesten hele følget hans. Etter dette vendte kongen om og reiste sør til Viken igjen.
I følge sagaen er det Sigrid som får Kalv til å bryte med kong Olav og isteden alliere seg med broren hennes Tore Hund. Tore Hund og Kalv Arnesson sto fremst i opprøret mot Olav Haraldsson og begge ga kongen banesår i slaget på Stiklestad i 1030.
I tiden etter kom vendingen da Olav ble helgenkonge, og paradokset ble at Olav, som hadde tapt, vant, og Kalv, som hadde vunnet, tapte. I tiden etter mistet Kalv innflytelse og makt. Antagelig minsket også husfruen på Egge, Sigrid, mye av sin makt. Vi vet ikke når Sigrid døde, men kanskje levde hun minst like lenge som ektemannen Kalv som døde i 1051.
Hovedpersonen i Vera Henriksens romantrilogi om Sigrid på Egge, Sølvhammeren, er Sigrid Toresdatter. Henriksen har gitt liv og troverdighet til Sigrid-skikkelsen som en sterk kvinne som preger og preges av de dramatiske og historiske hendelsene vi kjenner fra Mære, Stiklestad og Nidaros.
Sigrid, Tore Hund, Kalv og de andre fra sagaen feires årlig under vikingfestivalen som arrangeres på gamle Egge gård. [1, 2]
|
