- Hårek fra Tjøtta (født i Alstahaug, 965, død 1036) var en vikinghøvding fra Tjøtta på Helgeland, i all vesentlighet kjent fra diverse beretninger om den tids stridigheter. Han regnet seg til ætten av Harald Hårfagre, og var sønn av Øyvind Skaldespiller som regjerte på Tjøttagodset.
Hårek overtok gård og etterhvert tilgrensende eiendommer, og ble en av områdets rikeste med rett til innkreving av finneskatten. Han giftet seg med Ragnhild av Giskeætten.
Hårek var en tid lendmann under Olav Tryggvason og senere Olav Haraldsson. Dog, uenighet om avlønningen (sysselet) gjorde at Hårek, sammen med Tore Hund kom i opposisjon, og blant annet stoppet Olav Tryggvason på dennes tokt nordover i 996. Likevel var kongen innom i 999 og døpte Hårek.
Hårek blir nevnt av Snorre Sturlason for klammeri med familien Grankjellson av Dønnesgodset i anledning retten til å høste fjær og andre herligheter på kysten av Helgeland. I 1027 raidet Hårek øyene for fjær, men fangsten, menn og mangt ble tapt da de ble oppdaget av eieren Grankjell og sønnen Åsmund Grankjellson på tilbakevegen. Hevntoktet året etter innebar en nedbrenning av Grankjellsons gods og Grankjell ble da drept.
Hårek var med og ledet bondehæren under Slaget på Stiklestad i 1030 da nevnte Olav Haraldsson ble drept. Under et besøk sørover til kong Magnus Olavsson 1 (avdødes sønn) i Trondheim 6 år senere ble Hårek øksedrept av kongens assistent, den nevnte nabo Åsmund Grankjellson som herved fikk sin hevn. Så sies det av Snorre Sturlasson.
Tjøttaspelet omhandler Hårek på Tjøtta og hans hus.
Fra Snorre: Olav den helliges saga:
...Det var en mann som het Hårek, han var sønn til Øyvind Skaldespille. Han bodde på ei øy som heter Tjøtta, den er på Hålogaland. Øyvind hadde ikke vært noen svært rik mann, men ættstor og en mann det stod age av.
Dengang bodde det bare småbønder på Tjøtta, og det var ikke få av dem. Hårek kjøpte først en gard der som ikke var svært stor; så flyttet han dit, og få år etter hadde han fått ryddet unna alle de bøndene som bodde der før, så at han eide hele øya alene, og der satte han opp en stor hovedgard. Hårek ble snart en grunnrik mann; han var en mann med godt vett som visste å komme seg fram. Han hadde lenge stått høyt hos høvdingene, han reknet seg i skyld til Norges konger, og derfor hadde Hårek mye å si hos landets høvdinger. Gunnhild, farmor til Hårek, var datter til Halvdan jarl og Ingebjørg som var datter til Harald Hårfagre.
Hårek var nokså gammel da dette hendte. Hårek var den største mannen i Hålogaland; han hadde handelen med finnene i lange tider og kongssysla i Finnmark; dette hadde han noen ganger hatt helt alene, og til andre tider hadde andre delt med ham. Han hadde ikke vært hos kong Olav, men det hadde gått bud og sendemenn mellom dem, og alt gikk i vennskap. Og nå denne vinteren da kong Olav var i Nidaros, gikk det bud igjen mellom kongen og Hårek på Tjøtta. Da lyste kongen at til sommeren ville han dra nord til Hålogaland og helt nord til landegrensa. Men håløygene hadde sine tanker om denne reisa.
Om våren gjorde da kong Olav seg ferdig med 5 skip, han hadde nesten 300 mann. Da han var ferdig, drog han av sted nordover langs landet, og da han kom inn i Namdølafylke, stevnte han ting med bøndene. På hvert ting ble han tatt til konge. Der som andre steder lot han lese opp de lovene som bød folket der i landet å holde kristendommen, og hver mann som ikke ville gi seg inn under kristen lov, truet han med tap av liv og lemmer og all eiendom. Kongen straffet hardt mange mennesker der, og han lot det gå like mye ut over storfolk som over småfolk. Han skiltes ikke fra dem i noen bygd før hele folket hadde gått med på å ha den hellige tro.
De fleste av høvdingene og mange storbønder gjorde gjestebud for kongen, og slik drog han nordover helt til Hålogaland.
Hårek på Tjøtta gav et gjestebud for kongen, der kom en svær mengde mennesker, og det var et staselig gjestebud. Da ble Hårek lendmann; kong Olav gav ham de veitslene han hadde hatt av dem som før var høvdinger for landet...
...Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Åmunde, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta...
...Samme våren gav kong Olav 1/2 sysla på Hålogaland til Åsmund Grankjellsson; den andre 1/2 hadde Hårek på Tjøtta, men før hadde han hatt hele, noe i veitsler og noe i len. Åsmund hadde ei skute og innpå 30 mann om bord, de var godt væpnet. Da Åsmund kom nordpå, møttes han og Hårek; Åsmund sa ham hvordan kongen hadde ordnet med sysla, og viste fram sikre kjenningstegn fra kongen. Hårek sa som så at kongen fikk rå for hvem som skulle ha sysla.
Men høvdingene gjorde likevel ikke slik i gamle dager at de minket rettighetene for oss som er født til å få makt av konger, og gav dem til slike bondesønner som aldri før har hatt den slags mellom hendene.
Og enda en kunne merke på Hårek at dette bød ham imot, så lot han likevel Åsmund få overta sysla, slik som kongen hadde sendt bud om...
...Åsmund Grankjellsson hadde vært på Hålogaland i sysla si den vinteren og bodde hjemme hos sin far Grankjell. Mot havet ligger det et utvær som det både var sel- og fuglefangst på, eggvær og fiskevær, og det hadde fra gammel tid av ligget til den garden som Grankjell eide. Men Hårek fra Tjøtta gjorde krav på det, og det var blitt til det at han hadde hatt alt gagn av været da i noen år. Men nå mente Åsmund og hans far at de kunne rekne med hjelp av kongen i alle rettferdige krav.
Om våren reiste så både far og sønn til Hårek og gav ham bud og kjenningstegn fra kong Olav om at Hårek skulle la kravet på været falle. Hårek svarte tvert og stritt, han sa Åsmund hadde vært hos kongen med en slik løgn som med så mange andre.
Jeg har hele retten på min side i saken. Du, Åsmund, skulle vite å holde måte, enda du vel synes du er svært til kar nå som du har kongen i ryggen. Det kan du trenge også, om du skal klare å drepe noen høvdinger og la dem ligge som fredløse uten bøter, og rane oss som hittil alltid har ment å kunne hevde oss, om det enda var jevnbårne menn vi hadde å gjøre med; og nå er det så langt ifra at dere er av så god ætt som jeg er.
Åsmund svarte:
Det er mange som får føle at du, Hårek, har store frender og er en mektig mann; mange er det som sitter igjen med mindre enn de hadde for den skyld. Men nå, Hårek, ser det likevel mest ut til at du kommer til å måtte gå annensteds med overgrepene dine enn til oss, og ikke gjøre noe så rent ulovlig som dette.
Dermed skiltes de. Hårek sendte ut 10-12 av huskarene sine på ei stor roferje. De rodde ut til været og tok all slags fangst og lastet ferja; men da de skulle reise hjem igjen, kom Åsmund Grankjellsson over dem med 30 mann og sa de skulle gi fra seg hele fangsten. Huskarene til Hårek svarte ikke videre villig på dette, og så gikk Åsmund og hans folk på dem med makt; da fikk de merke overmakten, noen av huskarene til Hårek ble banket, noen såret, noen slengt på sjøen, og hele fangsten ble båret opp av skipet deres, og den tok Åsmund med seg. Huskarene til Hårek kom hjem etter dette og fortalte Hårek hvordan det var gått dem. Han svarte:
Det er alltid moro å høre nytt; dette har ikke vært gjort før. Å slå mine folk!
Det ble med dette. Hårek sa ikke et ord mer og var glad og fornøyd. Om våren lot Hårek ruste ut ei snekke, ei tjuesesse, og satte huskarene sine til mannskap på den; skipet var svært godt utstyrt både med folk og all slags redskap.
Hårek fór i leidang om våren. Da han kom til kong Olav, var Åsmund Grankjellsson alt kommet dit. Da fikk kongen i stand et møte mellom Åsmund og Hårek og forlikte dem; saken ble gitt i kongens dom. Så lot Åsmund føre vitner på at Grankjell hadde eid været, kongen dømte etter dette; men saken stod da ulikt. Det ble ingen bot for Håreks huskarer, og været ble tildømt Grankjell. Hårek sa at det var ingen skam for ham å føye seg etter kongens dom, hvordan det så kom til å gå siden med saken...
Slik avsluttes historien etter at Hårek har vært med kong Olav og sveakongen Anund på et raid hos danene. De er på flukt fra den mektige danekongen Knut som er etter dem etter raidet:
...Kong Olav holdt ofte samtaler og stevner med mennene sine og spurte om råd. Men da han merket at hver hadde sin mening, fikk han mistanke om at det var noen av dem som sa noe annet enn det som måtte synes mest rådelig, og han kunne ikke få greie på om alle viste ham den troskap de var skyldige til. Det var mange som var ivrige for at de skulle nytte vinden og seile til Øresund og så nordover til Norge; de sa at danene ville ikke tore gå på dem, enda de lå der med en stor hær. Men kongen var en så klok mann at han skjønte slikt var uråd; han visste også at Olav Tryggvason hadde fått føle noe annet dengang han hadde liten hær og la til strid der det lå en stor hær imot ham, enn som dette at danene ikke skulle tore slåss. Kongen visste også at det var en mengde nordmenn i kong Knuts hær. Kongen hadde mistanke om at de som rådde ham til slikt, var kong Knuts venner mer enn hans. Så tok kongen en avgjørelse og sa at de som ville følge ham, skulle gjøre seg klare til det, og så skulle de reise landvegen opp gjennom Götaland og til Norge den vegen.
Men skipene våre, sa han, og all den last vi ikke kan føre med oss, vil jeg sende øst i sveakongens rike og la dem ta vare på det for oss der.
Hårek fra Tjøtta svarte på kong Olavs tale:
Det er lett å skjønne at jeg ikke kan gå til fots til Norge. Jeg er gammel og tung og lite vant til å gå. Liten lyst har jeg også til å skilles fra skipet mitt; jeg har lagt så mye arbeid på det skipet og på redskapen til det at jeg synes det ville være leit å la uvennene mine få tak på det skipet der.
Kongen sa:
Far med oss du, Hårek, vi skal bære deg etter oss om du ikke orker gå.
Hårek kvad da en strofe:
Heller enn gå vegen
herfra vil jeg ride
mine lange gamper
som går med gny over havet,
enda Knut ligger
lumsk i Øresundet
og har hærskip ute.
Alle vet jeg er uredd.
Da lot kong Olav alt gjøre ferdig til oppbrudd; folk fikk ha de klærne de gikk i og våpnene sine, og alle de hester de kunne få tak på, kløvde de med klær og løsøre. Han sendte noen menn av sted som skulle føre skipene øst til Kalmar; der lot han skipene sette opp og lot redskapen og alle andre varer føre i forvaring.
Hårek gjorde som han hadde sagt. Han ventet til det ble bør, og så seilte han øst fra rundt Skåne til han kom vest i Holane; det var langt på dag, og det var strykende bør. Da lot han ta ned seilet og senke masta, han tok ned skipsfløyen og lot trekke grå teltduk over hele skipet ovenfor vannlinja; han lot noen mann ro i et pår rom for og akter, men lot de fleste av folkene sitte lavt nede i skipet.
Kong Knuts vaktmenn så skipet og talte med hverandre om hva det kunne være for slags skip; de gjettet på at det kanskje førte sild eller salt, siden de så så lite mannskap om bord og få menn ved årene; skipet sjøl så grått ut og var ikke tjærebredd, som om det var falmet i sola, og de kunne se at skipet var tungt lastet.
Men da Hårek kom fram i sundet og forbi flåten, lot han reise masta og heiste seil og lot sette opp den forgylte skipsfløyen; seilet var drivende hvitt med røde og blå striper. Da så kong Knuts menn det, og de sa til kongen at det så mest ut til at det var kong Olav som hadde seilt forbi. Men kong Knut sa som så at kong Olav hadde nok så mye vett at han ikke hadde seilt på ett eneste skip rett igjennom kong Knuts hær, og han sa han mente det var mer likt til at det hadde vært Hårek fra Tjøtta eller en annen slik kar.
Folk mener at kong Knut sikkert har visst om Håreks ferd, og at Hårek nok ikke hadde gjort det på den måten, om det ikke hadde vært avtalt vennskap mellom ham og kong Knut i forvegen. Og det syntes å komme tydelig fram siden da vennskapet mellom kong Knut og Hårek ble kjent for all verden.
Hårek laget denne strofen da han seilte nordover forbi Vedrøy:
Jeg styrer langskip ut fra
øya; ikke skal danske
jenter og Lunds enker
få le av meg for dette:
at ikke jeg skulle tore
trave på havhester
Frodes flate veger
i høst, fagre kvinne!
Hårek seilte videre og stanset ikke før han kom nord på Hålogaland og til garden sin på Tjøtta...
...Samme vår hendte det på Hålogaland at Hårek fra Tjøtta kom i hug det at Åsmund Grankjellsson hadde ranet og banket huskarene hans. Skipet som Hårek hadde, ei tjuesesse, lå på vannet med telt og tiljer utenfor garden hans.
Han lot falle ord om at han hadde tenkt seg sørover til Trondheimen. En kveld gikk Hårek ned til skipet med følget av huskarer, han hadde innpå 80 mann. De rodde natta igjennom, og utpå morgenen kom de til Grankjells gard, de slo ring om huset. Så gikk de og satte ild på huset. Der brant Grankjell inne og noen menn med ham, noen ble drept utenfor; i alt døde det 30 mann der.
Hårek reiste hjem da dette var gjort, og satt i ro på garden sin. Åsmund var hos kong Olav. Og de menn som var på Hålogaland, de krevde ikke bot av Hårek for det han hadde gjort og ikke bød han dem det heller...
...Knut den mektige drog sammen hæren sin og styrte til Limfjorden. Da han var ferdig, seilte han derfra med hele denne flåten til Norge, han seilte fort og lå ikke ved land noe sted øst for fjorden. Så seilte han over Folden og la til ved Agder, der kalte han sammen ting. Bøndene kom ned og holdt ting med kong Knut. Der ble kong Knut tatt til konge over hele landet; så satte han inn sysselmenn og tok gisler av bøndene, det var ingen som talte imot ham. Kong Olav var i Tønsberg da Knuts hær seilte utenfor forbi Folden.
Kong Knut seilte nordover langs land. Da kom det folk til ham fra bygdene, og alle lovte ham lydighet. Kong Knut lå i Eigersund en stund. Der kom Erling Skjalgsson til ham med stort følge. Da bandt han og Knut seg på nytt til vennskap med hverandre. Blant kong Knuts løfter til Erling var det at han skulle få ha styringen over hele landet mellom Stad og Rygjarbit.
Så reiste kong Knut sin veg, og det er kort å fortelle om den ferden, for han stanset ikke før han kom nord i Trondheimen, og på det tinget ble Knut tatt til konge over hele Norge.
Tore Hund hadde fulgt med kong Knut fra Danmark, og han var med der. Hårek fra Tjøtta var også kommet. Han og Tore ble kong Knuts lendmenn og bandt det med eder. Kong Knut gav dem store veitsler og gav dem finnferden, og han gav dem store gaver attpå. Alle de lendmennene som ville gå over til ham, gjorde han rike på både veitsler og løsøre, han lot dem alle sammen få ha mer makt enn de hadde hatt før...
...Bjørn Stallare fikk høre det ordet som gikk, at Håkon jarl hadde druknet. Da skiftet han sinn, han angret på at han hadde brutt sitt løfte til kong Olav. Han mente nå at han var løst fra den avtalen han hadde gjort om lydighet mot Håkon jarl. Bjørn mente at nå var det større utsikt til at kong Olavs rike kunne reise seg igjen om han kom til Norge, siden det var høvdingløst der.
Så gav Bjørn seg på veg i all hast og tok noen menn med seg. Siden reiste han dag og natt, til hest der han kunne, og med skip der det falt seg slik. Han stanset ikke på vegen før han kom øst i Gardarike og til kong Olav samme vinter ved juletider. Og kongen ble svært glad da Bjørn kom til ham. Så spurte kongen om mange ting nord fra Norge. Bjørn sa at jarlen hadde druknet, og at nå var landet høvdingløst.
Disse nyhetene ble de glade for alle de mennene som hadde fulgt kong Olav fra Norge, og som hadde hatt eiendommer og frender og venner der, og nå lengtet de svært etter å reise hjem igjen. Bjørn fortalte kongen mange andre ting som hadde hendt i Norge og som kongen gjerne ville vite. Da spurte kongen etter vennene sine, og hvordan de holdt troskapen mot ham.
Bjørn sa at det var svært ujamt. Så stod Bjørn opp og falt på kne for kongen og tok foten hans og sa:
Alt i Guds og Deres hand, konge. Jeg har tatt imot penger av Knuts menn og svoret dem troskapsed. Men nå vil jeg følge deg og ikke skilles fra deg så lenge vi begge lever.
Kongen svarte:
Stå opp straks, Bjørn, med meg skal du ha forlik. Dette får du bøte for til Gud. Jeg kan nok vite at det ikke er mange i Norge nå som holder sitt løfte til meg, når slike som du svikter. det er sant også at folk sitter i store vanskeligheter der når jeg er langt borte, og de er utsatt for ufred av mine fiender.
Bjørn fortalte kongen om hvem som mest hadde bundet seg til å reise fiendskap mot kongen og hans menn. Han nevnte sønnene til Erling på Jæren og andre av deres frender, Einar Tambarskjelve, Kalv Arnesson, Tore Hund og Hårek fra Tjøtta...
...Nå skal vi fortelle hva folk tok seg fore i Norge i denne tida.
Tore Hund hadde hatt finneferden disse 2 vintrene, og begge vintrene hadde han vært lenge på fjellet og fått store rikdommer. Han hadde mange slags handel med finnene. Han lot gjøre 12 reinskinnskufter for seg med så mye trollskap at ikke noe våpen beit på dem, mye mindre enn på ei ringbrynje. Siste våren rustet Tore ut et langskip han hadde, og satte huskarene til mannskap. Han stevnte sammen bøndene og krevde leidang over hele det nordligste tinglaget; han fikk sammen en mengde folk der, og så reiste han nordfra om våren med denne hæren.
Hårek fra Tjøtta samlet også folk og fikk en stor hær.
Det var mange flere høvdinger som var med på denne ferden, men disse var de gjæveste av dem. De kunngjorde at denne hærsamlingen skulle dra mot kong Olav og verge landet mot ham om han kom østfra...
Fra Snorre om slaget på Stiklestad:
...De lendmennene som hadde kommet sammen der, holdt stevne og talte med hverandre og avgjorde hvordan de skulle fylke, og hvem som skulle være høvding for hæren. Da sa Kalv Arnesson at Hårek fra Tjøtta var den som var nærmest til å bli høvding for denne hæren:
For han er av Harald Hårfagres ætt. Kongen er særlig harm på ham fordi han har drept Grankjell, og han kommer til å få harde kår om Olav kommer til makten. Hårek er vel prøvd i strid og en ærgjerrig mann.
Hårek svarte at yngre folk var nærmere til dette enn han:
Jeg er en gammel og avfeldig mann nå, sa han, og jeg duger lite til kamp. Dessuten er det frendskap mellom kong Olav og meg:
Om han ikke la stor vekt på det, så er det likevel ikke sømmelig for meg å gå lenger fram i denne ufreden mot ham enn enhver annen i flokken vår.
Du, Tore, høver godt til å være høvding og holde slag mot kong Olav. Du har også god grunn til det. Du har å hevne på ham både tap av frender, og så det at han dreiv deg fredløs fra all din eiendom. Du har også lovt kong Knut det, og du har lovt frendene dine at du skal hevne Asbjørn. Tror du kanskje at du noen gang får bedre høve enn nå til å hevne alle disse krenkelsene?
Tore svarte på talen hans:
Jeg tør ikke ta på meg å bære merke mot kong Olav og bli høvding for denne hæren. Her har trønderne flest folk, og jeg kjenner til hvor store de er på det. De vil ikke lystre verken meg eller noen annen håløyg. Men dere trenger ikke minne meg om den urett jeg har å hevne på kong Olav. Jeg minnes nok de menn jeg har mistet, kong Olav har tatt livet av 4 menn som alle sammen var gjæve både i stilling og ætt; Asbjørn, brorsønn min, Tore og Grjotgard, søstersønnene mine, og Olve, far deres, og alle disse skylder jeg å hevne. Om meg er nå det å si at jeg har valgt ut 11 mann av huskarene mine, de djerveste som var, og jeg tenker at vi ikke skal overlate det til andre å skifte hogg med Olav, om vi kan komme til det.
Nå tok Kalv Arnesson til ordet:
I denne saken som vi har tatt opp, må vi sørge for at det ikke bare løper ut i løst snakk når denne hæren har kommet sammen. Vi kan trenge til annet om vi skal holde kamp mot kong Olav, enn dette at alle drar seg unna og ikke vil ta på seg vanskeligheter, for vi kan være viss på at om Olav ikke har noen stor hær mot den vi har, så er føreren modig, og hele hæren følger ham trofast.
Og om vi nå tar til å skjelve, vi som helst skulle være førere for hæren vår, og om vi ikke vil gi hæren mot og stramme den opp og gå først, da kommer det snart til å gå slik med hele hæren at hjertet synker i brystet på mennene, og så kommer hver til å sørge for seg sjøl. Om vi så har stor hær, vil vi likevel komme til å få merke når vi møter kong Olav og hans hær, at vi kan være visse på å tape, med mindre vi førere sjøl er kvasse som kniver, og hele mengden presser seg fram etter én plan.
Kan det ikke bli slik, da er det bedre for oss at vi ikke legger til kamp; men det er lett å se hvordan det går om vi nå stoler på kong Olavs nåde, når han var så hard den gang han hadde mindre grunn til det enn han synes han har nå. Likevel vet jeg at det er folk i hæren hans som vil sørge for at jeg nok ville få grid om jeg bad om det. Dersom dere vil som jeg, så skal du, Tore måg, og du, Hårek, gå under det merket som vi alle skal reise og siden følge. La oss være djerve og harde i denne saken som vi har tatt på oss, og la oss gå fram med bondehæren slik at de ikke merker frykt hos oss. Det vil gjøre folk modige til å gå på at vi sjøl går glade for å fylke hæren og egge til kamp.
Da Kalv hadde sluttet talen, var alle enige med ham og sa at de ville alt skulle være slik som Kalv avgjorde for dem. Alle ville at Kalv skulle være høvding for hæren og sette hver mann i den flokken han ville.
Kalv satte opp merket og stilte huskarene sine der under merket og dessuten Hårek fra Tjøtta og hans folk. Tore Hund med sitt følge stod fremst i brystet på fylkingen framfor merkene. Der på begge sider av Tore stod også utvalgte folk av bøndene, de som var hardest i strid og best væpnet. Denne fylkingen ble gjort både lang og tjukk, og der stod trøndere og håløyger. Til høyre for denne fylkingen var det en annen fylking, og til venstre for hovedfylkingen hadde ryger og horder, sogninger og fjordinger fylket seg, og der hadde de det tredje merket....
...Da bondefylkingen var stilt opp, talte lendmennene og bad folk legge merke til hvordan de stod, hvor hver mann var stilt opp, og under hvilket merke han skulle være, hvor langt fra, eller hvor nær merket han var stilt. De bad folk være våkne og snare til å stille seg i fylkingen når luren gikk, og det ble blåst hærblåst, og så gå fram i fylking, for de hadde ennå nokså lang veg å gå og flytte hæren, og det var fare for at fylkingen skulle gå i stykker under marsjen.
Så mannet de opp hæren. Kalv sa at alle som hadde sorger og fiendskap å hevne på kong Olav, skulle gå fram under de merkene som ble ført mot kong Olavs merke, og tenke på alt det vonde han hadde gjort dem. Han sa at de aldri ville få bedre høve til å hevne sine sorger og fri seg fra den tvang og trelldom Olav hadde lagt på dem.
Den som nå ikke kjemper så djervt han kan, sa han, er en blautfisk, for det er ikke sakesløse menn dere går imot, og de sparer ikke dere om de kommer til.
Det ble høye tilrop etter hans. Over hele hæren ropte folk og egget hverandre opp.
Så førte bøndene hæren til Stiklestad. Der var kong Olav med sin hær. Fremst i hæren gikk Kalv og Hårek med merket. Da de møttes, tok ikke kampen til med én gang, for bøndene ventet med å gå på av den grunn at hæren deres ikke var like langt framme alle steder, og de ventet på den delen som kom sist. Tore Hund hadde gått sist med sin flokk, for han skulle sørge for at ikke folk holdt seg tilbake når hærropet hørtes, og hærene så hverandre, og Kalv og hans flokk ventet på Tore. Bøndene hadde dette ordtaket i hæren for å egge folk fram til kamp:
Fram, fram, bondemenn!
Kong Olav gikk ikke på først, fordi han ventet på Dag og den hæren som fulgte ham. Da så kongen at Dags folk kom. Det er sagt at bøndene hadde en hær på ikke mindre enn hundre hundrer (anm.: 14.400 mann). Sigvat sier så:
Så er min sorg at fyrsten
for liten styrke hadde
østfra. Kongen knuget
kraftig gullprydet sverdgrep.
Bøndene måtte seire,
de var dobbelt så mange.
Dette ble stridsfyrstens
fall; jeg klandrer ingen...
Etter at Olav Digre var drept i slaget nevner Snorre Hårek igjen:
...Dag Ringsson holdt nå striden gående, og han gikk først på så hardt at bøndene veik unna for ham, og noen tok flukten. Da falt det en mengde av bøndene og disse 2 lendmennene:
Erlend fra Gjerde og Aslak fra Finnøy. Det merket som de hadde gått fram med, ble hogd ned. Da var striden på sitt verste, folk kalte dette Dags-ria.
Så gikk de mot Dag, Kalv Arnesson, Hårek fra Tjøtta og Tore Hund, med den fylkingen som fulgte dem. Da lå Dag under for overmakten, og så tok de til å flykte, han og alt det folk som var igjen.
Det går en dal opp der som størstedelen av hæren flyktet. Der falt det også mange, og folk spredde seg nå til begge sider. Mange menn var hardt såret, og mange var så utkjørt at de ikke orket noen ting. Bøndene fulgte ikke lenge etter flyktningene, for høvdingene vendte snart tilbake der valplassen var; det var mange som hadde venner og frender som de ville leite etter der...
...Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville gjerne hjem igjen.
De bøndene som hadde hjemme i Verdalen, gikk til høvdingene Hårek og Tore og klagde sin nød for dem. De sa:
Disse flyktningene som har kommet seg unna her, kommer til å dra opp gjennom Verdalen og stelle det sørgelig til på gardene våre, og vi kan ikke reise hjem så lenge de er her i dalen. Gjør nå så vel at dere tar etter dem med en hær, og la ikke noen levende sjel komme unna, for slik ville de gjort mot oss om de hadde vunnet da vi møttes, og slik vil de gjøre ennå, om vi møtes igjen siden engang når de har overmakten over oss. Kan hende de blir her i dalen, om de ikke tror de har noe å være redd for, og da vil de straks fare voldsomt fram i bygdene våre.
Dette talte bøndene mange ord om og var fælt oppsatt på at høvdingene skulle ta av sted og drepe det folket som hadde kommet seg unna.
Da høvdingene talte med hverandre om dette, mente de at det var mye sant i det bøndene hadde sagt. Så ble de enige om at Tore Hund og hans flokk skulle følge med verdølene, og han tok med seg de 600 mann som fulgte ham... [1, 2, 3]
|
Abt 0965 - Abt 1036 (71 years)
[2]