- Odals Værk ble startet som en industrivirksomhet på slutten av 1600-tallet da Lars Robsahm fant jernmalm i grunnen på Valstad gård, der Odals Værk ligger i dag, og utnyttet fossekraften for å drive jernverk med stangjernshammer. Vassdraget fra åsryggen mot Kongsvinger i nord ble demmet opp for å magasinere vann til å drive vannhjulene på Værket. Resultatet av oppdemningene er Fløyta, Valsjøen og Gjøralsjøen, samt flere mindre tjern i vassdraget. Jernverksdriften ble videreført med vekslende hell av Claus Johansen Stenkull, som blant annet fikk bygd flere av de store steindemningene i vassdraget.
Ei ovnsplate fra Brandval i Kongsvinger har inskripsjonen - Odals Verk 1704 - innstøpt, så det må ha vært prøvedrift allerede noen år før Klas Johansen Steinkull kjøpte garden Vallstad med Odalens jernverk 8. mai 1708.
Steinkull var den drivende kraft for at jernverket kom i gang og i perioden 1710 til 1717 var det en del produksjon på Verket, men etter dette gikk det dårligere, og driften hadde fullstendig stoppa opp i 1723.
Værket hadde til å begynne med en rekke driftsproblemer, bla annet fordi malmen fra gruvene på skogen var tungsmeltelig, i motsetning til den senere brukte malmen fra Storsjøen og myrene.
Den første og største hindringa for å få verket i gang igjen var oppgitt å være at Faas-malmen medfører saadan strænghed, u-art og vanskelighed at den paa ingen maade har villet lade sig i Masofnen forsmelte.
Fossgruva på Kirkhus i Kongsvinger, Sæteråsgruva på Sæter i Kongsvinger og Grimslandsgruva på Verket var de første gruvene i drift, og alle tre var i drift så tidlig som i 1707. Malmgangen i Fossgruva gikk i retning fra nordvest til sørøst og fortsatte i dagen omtrent 200 lakter. Langs denne strekninga var den avsenka elleve steder. På et av disse stedene lå et stort malmbrudd; Storgruva. Denne gangen hadde stor og ren malm. Fossgruva var utvilsomt den mest betydningsfulle gruva i jernverkets første driftsperiode.
I 1732 kom 91 % av malmen ved verket fra dette skurvet. 9 % av malmen kom fra Sætergruva. Grimslandsgruva og Svarttjennsskurvet på Verket ga veldig lite og dårlig malm. Malmvegen fra Kirkhus sørover til Odals Verk var omtrent to mil lang og gikk over skogen. Deler av veien er fortsatt synlig i dag.
Klas Steinkull døde i 1737 og ble begravet under koret i den gamle kirka i Strøm. I den siste tida hadde jernverksdrifta ligget nede i flere år. Verket fikk ny eier, men de gamle husene og innretningene hadde i 1739 stått lenge uten vedlikehold. Taket på bolighuset hadde forfalt, og huset var ødelagt mange steder. All innredningen var borte, og en vegg var hogd vekk. Den femlaftede arbeiderboligen var helt ødelagt. Det lå store steiner i de to østre værelsene, mens de to andre så ut til å ha vært brukt som fjøs. Huset like sør for dette var uten innredning og hadde forfalt. I masovnen måtte nye bjelker settes inn. Masovnpipa var i temmelig god stand, men trengte små reparasjoner. Masovnkammerset var råtnet. Av hjulhuset var bare noen få omfar igjen. Hjula var ødelagt, og alt jernet var hogd vekk. I hammerhytta var begge essene ødelagt, og av bygningen var det nesten ingenting igjen. Av de to blåsehjula og hammerhjulet var det bare noen råtne resten igjen. Proviantbua var ødelagt og borte. I kvernhuset var bare de delvis råtne veggene igjen. Saga var det bare noen råtne stokker igjen av. Alle rennene fra hoveddammen var borte. Hoveddammen hadde forfalt og måtte bygges opp igjen. Skådammen og hammerdammen var like ille. To masovnbelger av tre, et støpt smiested og en hammer var oppbevart på Oppi like ved. De nye eierne begynte straks å bygge opp jernverket igjen. Likevel fikk de ikke i gang regelmessig drift. Pengemangel og lave vannstander ved dammene ga problemer for arbeidet.
Jernverket fikk en ny start i 1739 takket være økonomiske oppgangstider og statlige privilegier. Privilegiene innebar at Odals Verk kunne pålegge bøndene innafor et område med en radius på fire mil, kalt sirkumferensen, å bringe trekull mot rimelig betaling, og at de skulle frakte varer til og fra verket. Bøndenes plikt til å levere kull til Verket var i perioder en kilde til sterk konflikt mellom bøndene og øvrigheten. Ingen sagbruk i dette området kunne produsere trelast annet enn til eget bruk. I prestegardenes og kronens skoger, innafor sirkumferensen, kunne jernverket fritt hogge tømmer til eget forbruk. Alle strømmer og fosser i sirkumferensen hadde jernverket førsterett til å bruke. I tillegg skulle verket slippe toll og skatter, og arbeiderne skulle slippe militærtjeneste.
I 1737 ble det oppdaga en god og bløt malmgang på Spetalen i Kongsvinger. Malmgangen gikk i retning fra sør til nord og lå åpent på fire steder. På det første stedet var det et skurv som var 1 lakter bred og 200 alner lang. Gruvene på Kirkhus var i bruk igjen i 1739 under navnet Ramsøygruvene. Gruva ved Svarttjennet ble også tatt opp igjen.
Kilde:
http://www.odalsverk.no/historien.php [2]
|
Abt 1675 - 1737 (62 years)
[1, 2]