Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugås, Schøyen, Møller, Skrogstad, Vibe, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hoff, Hiorth, Linge, Hytten, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Holteberg, Haakenby, Coucheron, Irgens etc.

Herbert Ernst Karl Frahm, "Brandt"

Herbert Ernst Karl Frahm, "Brandt"

Male 1913 - 1992  (78 years)

Personal Information    |    Media    |    Sources    |    All    |    PDF

  • Name Herbert Ernst Karl Frahm 
    Suffix "Brandt" 
    Nickname "Willy" 
    Born 18 Dec 1913  Lübeck, Schleswig-Holstein, Tyskland Find all individuals with events at this location  [1
    • Willy Brandt ble født som sønn av ekspeditrise Martha Frahm (1894–1969) og bokholder John Möller (1887–1958) i Lübeck. Han kjente aldri faren, og vokste opp hos moren og morfaren. [1, 2]
    Gender Male 
    Event-Misc 1929  Tyskland Find all individuals with events at this location  [1
    Den politiske begynnelse som medlem av SPD/SAP. 
    • I 1929 ble Willy Brandt medlem av det sosialdemokratiske ungdomspartiet og i 1930 av SPD. I 1931 meldte han imidlertid overgang til Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands (SAP), en venstresosialistisk gruppering. Han tok Abitur i 1932.

      I 1933 ble Brandts parti forbudt, og partiet besluttet å drive undergrunnskamp mot regimet. Brandt fikk i oppdrag å etablere en emigrantorganisasjon i Oslo. I denne perioden var han også medlem av Mot Dag.

      Han emigrerte via København til Oslo, og under emigrasjonen brukte han fra 1934 dekknavnet Willy Brandt, som han tok som offisielt navn i 1948. I 1938 ble han fratatt sitt tyske statsborgerskap, så han søkte om norsk statsborgerskap. Brandt lærte seg å snakke perfekt norsk, og skrev bl.a. flere bøker på norsk, et språk han holdt ved like livet ut.

      Under dekknavnet Gunnar Gaasland besøkte han Tyskland forkledd som norsk student i 1936, og deltok som journalist under den spanske borgerkrigen.

      I 1940 ble han, ettersom han bar en norsk uniform, tatt som krigsfange av tyske styrker og kort etter repatriert. Han flyktet da til Stockholm, der han bodde under resten av krigen og arbeidet som journalist. Han bidro blant annet til utgivelsen av avisen Håndslag, en publikasjon som fra 1942 ble laget i Sverige, smuglet over grensa og spredt som en illegal avis i det okkuperte Norge.

      Den norske eksilregjeringens ambassade i Sverige innvilget ham norsk statsborgerskap i 1940. Under eksilet medvirket han i betydelig grad til en tilnærmelse mellom de eksilerte partiene SAP og SPD.

      Fra 1941 til 1948 var Brandt gift med den norske kvinnen Anna Carlotta Thorkildsen, som han hadde datteren Ninja Frahm (født 1940) med. Under årene i Stockholm møtte han også den norske kvinnen Rut, som han giftet seg med i 1948 og som stod ved hans side gjennom hele hans politiske karrière. De fikk tre sønner, Peter, Lars og Matthias Brandt.

      I 1945 reiste Brandt tilbake til Tyskland som korrespondent for skandinaviske aviser, og ble i 1948 igjen tysk statsborger. [1]
    Occupation 1957  Berlin, Tyskland Find all individuals with events at this location  [1
    Borgermester i Vest-Berlin til 1966. 
    • Hans politiske karrière begynte da han ble innvalgt i den tyske Forbundsdagen for SPD i 1949. Han ble i 1950 også medlem av bystaten Berlins parlament. I 1955 ble han valgt til president for Berlins parlament. I 1957 ble han så valgt til regjerende borgermester, dvs. statsminister, i Berlin. I denne egenskapen var han president for Forbundsrådet fra 1957 til 1958.

      Med sin klare fordømmelse av Sovjets undertrykkelse av ungarerne og de brutale sovjetiske massakrene som fulgte det ungarske opprøret mot okkupasjonsmakten, og med sin avvisning av Nikita Krustsjovs forslag om at Berlin skulle bli en nøytral fristad (Berlin-ultimatumet i 1958), og senere hans besluttsomme handlemåte under bygningen av Berlinmuren fra 1961, ble han ansett å tilhøre høyrefløyen i sitt parti og oppnådde enorm popularitet, som gav seg utslag i svært gode valgresultater. Han ble også støttet av den mektige, erkekonservative mediemagnaten Axel Springer.

      Fra 1957 til 1963 var han også formann for SPD i Berlin. [1]
    Occupation 1966  Vest-Tyskland Find all individuals with events at this location  [1
    Utenriksminister til 1969. 
    • Brandt var SPDs kanslerkandidat i 1961, men tapte for sittende kansler Konrad Adenauer. I 1964 etterfulgte han den avdøde Erich Ollenhauer som formann for SPD. Året etter var han igjen partiets kanslerkandidat, men tapte på nytt for Ludwig Erhard.

      I denne tiden var han den mest omstridte politiker i landet, og høyresiden brukte også hans fortid og det faktum at han ikke hadde kjempet for fedrelandet mot ham. I 1965 uttalte han at - denne valgkampen har etterlatt sår.

      Etter Erhards avgang i 1966 ble Kurt Georg Kiesinger valgt til ny kansler i en storkoalisjon bestående av CDU/CSU og SPD. I denne koalisjonen ble Brandt utnevnt til utenriksminister og visekansler. [1]
    Occupation 1969  Vest-Tyskland Find all individuals with events at this location  [1
    Kansler til 1974. 
    • Etter valget i 1969 ble SPD styrket, og Brandt kunne danne regjering i en koalisjon med det liberale partiet. Hans sosialliberale koalisjon hadde et flertall på bare 12 mandater.

      Innenrikspolitisk ble hans reformforsøk forhindret av koalisjonspartneren eller motstand i delstatsparlamentene (som regel dominert av CDU/CSU).

      Utenrikspolitisk gikk Brandt inn for en ny Ostpolitik, som søkte å forbedre forholdet til de kommunistiske land. Denne politikken, som i 1971 var en medvirkende årsak til at Brandt fikk Nobels fredspris, var svært kontroversiell. En ting var at han, i strid med Hallstein-doktrinen, anerkjente DDR diplomatisk, men det vakte enda sterkere reaksjoner at han anerkjente de polske og sovjetiske anneksjonene av de tyske territoriene øst for Oder-Neisse-linjen som «faktiske», riktignok med forbehold om rett til senere grenseendringer. Store deler av høyresiden anså ham derfor som landsforræder, og det ble også hevdet at Brandts politikk var i strid med den tyske grunnloven, som forutsatte gjenforening av Tyskland i grensene fra 1937. Han ble beskyldt for å svikte ofrene for fordrivelsen, som SPD i tidligere år hadde vist stor omsorg for. Flere SPD-parlamentarikere forlot partiet i protest og gikk over til opposisjonen. Så sent som i 1963 hadde Willy Brandt (sammen med partifellene Erich Ollenhauer og Herbert Wehner) skrevet i en hilsen til den årlige schlesierdagen:

      Breslau – Oppeln – Gleiwitz – Glogau – Grünberg, det er ikke bare navn, det er levende minner, med røtter i sjelene til generasjoner og som uopphørlig kaller på vår samvittighet. Å gi avkall er forræderi, hvem vil bestride det? Retten til hjemlandet man kan ikke selge – aldri skal man få skjende landsmenn som ble fordrevet fra sine hjem eller måtte flykte, bak ryggen deres. Fordrivelsens kors må hele folket bære.

      I mai 1972 håpet opposisjonen å ha flertall i parlamentet for å vedta et mistillitsforslag og kaste Brandt på grunn av hans østpolitikk. Til alles overraskelse endte avstemningen med et flertall imot forslaget, med svært liten margin; langt senere ble det oppdaget at et eller muligens to konservative parlamentsmedlemmer hadde blitt bestukket av Stasi for å stemme for Brandt.

      For å tilbakevise enhver antydning om at han skulle være sympatisk innstilt til kommunisme, fikk han gjennom en rekke tøffe antikommunistiske lover som bl.a. utestengte «radikalere» (i praksis venstreradikalere) fra alle offentlige stillinger (Radikalenerlass).

      Brandt førte på den annen side en aktiv handelspolitikk og samarbeidet med høyreorienterte regimer i den vestlige verden. Han leverte våpen, fly, raketter og ubåter, samt lånte ut militære rådgivere, til militærjuntaen i Hellas og regimet i Portugal, og godkjente at tyske firmaer lette etter olje og uran på Mosambik sammen med Sør-Afrika. Han bistod USA i Vietnam, og tyske firmaer leverte nervegass, kjemiske stridsmidler og moderne våpen. Også Israel fikk kjøpe avanserte våpen. Brandt ble kritisert for dette av norske sosialdemokrater da han fikk Nobelprisen, og mens Unge Høyre deltok i hyllesten av fredsprisvinneren, holdt AUF seg borte.

      Den 7.mai 1974 erklærte Brandt offentlig sin avgang som kansler.
      Bakgrunnen var at hans personlige sekretær for partianliggender og nære medarbeider Günter Guillaume var blitt arrestert som Stasi-spion. Brandt tok på seg ansvaret for at Guillaume hadde fått virke i kanslerens engere krets tross en mangeårig spionmistanke. I forbindelse med affæren ble også sider ved Brandts privatliv avdekket, der besøk hos prostituerte (noe som Guillaume hadde hatt ansvar for å arrangere), alhoholisme og depresjoner spilte en viktig rolle. Brandts upopularitet i store deler av befolkningen på grunn av østpolitikken var et annet moment. Ledende krefter i SPD, spesielt Herbert Wehner, som allerede tidligere hadde angrepet Brandt offentlig for hans Moskvabesøk med ordene - der Herr badet gerne lau - var derfor av den oppfatning at Brandt ikke kunne beholdes som kansler under den kommende valgkampen, og at han raskt og usentimentalt måtte skiftes ut. Noen partifolk fryktet også at den tyske regjeringssjefen kunne bli utsatt for utpresning. Ettersom han ikke ble oppfordret til å bli sittende av sentrale personer som Wehner og Helmut Schmidt valgte Brandt å gå av.

      Brandts etterfølger ble Helmut Schmidt. Wehner hadde oppfordret Schmidt til dette med ordene:

      Helmut, Du musst das jetzt machen.

      Willy Brandt fortsatte likevel som SPD-leder, noe Schmidt senere betegnet som en stor feil og en av grunnene til at han ikke fikk gjennom sin politikk når det gjaldt NATO-dobbeltbeslutningen.

      Brandt fortsatte å være politisk aktiv, og ble valgt til president i Den sosialistiske internasjonale i 1976, medlem av det europeiske parlamentet i 1979. I april 1977 utnevnte Verdensbankens president Robert McNamara Brandt til formann for Den uavhengige kommisjonen for internasjonale utviklingsspørsmål (Nord-syd-kommisjonen), og i 1980 fremla han den såkalte Brandt-rapporten.

      I 1979 møttes han sammen med den østerrikske kansler Bruno Kreisky med PLO-formann Yasir Arafat. I 1984 møtte han Fidel Castro, og samme år møtte han Deng Xiaoping og Mikhail Gorbatsjov. I 1985 kom han til Øst-Berlin for samtaler med Erich Honecker.

      Brandt fikk åpne Forbundsdagen i 1987, etter at han allerede siden 1983 hadde vært nest eldste parlamentariker etter Egon Franke, og Franke hadde trådt til side til fordel for Brandt.

      Samme år gikk han av som SPD-formann etter at hans nominering av Margarita Mathiopoulos som partitalskvinne hadde blitt møtt med sterk kritikk. Partiet utnevnte ham samme år til æresformann på livstid.

      Den 20.januar 1989 inviterte president Richard von Weizsäcker i forbindelse med Brandts 75-årsdag til fødselsdagsfest i Villa Hammerschmidt, der tallrike venner, kamerater og politikere deltok, bl.a. Björn Engholm, Peter Glotz, Holger Börner, Shepard Stone, Walter Scheel, Oskar Lafontaine, Bruno Kreisky, Ernst Breit, Karel van Miert, Kurt Scharf, Egon Bahr, Friedbert Pflüger, Basil Mathiopoulos, Hans Katzer, Johannes Rau, Helmut Kohl, Layachi Yaker, Jacques Delors, Ingvar Carlsson, Hans-Jochen Vogel, Shridath Ramphal, Franz Vranitzky, Alan Boesek, Georg Leber, Valentin Falin, Rainer Barzel, François Mitterrand, Gro Harlem Brundtland, Mieczys?aw Rakowski, Mário Soares, Hans-Dietrich Genscher og Shimon Peres.

      Brandt fikk gleden av å oppleve Berlin-murens fall og den tyske gjenforeningen. Han kom i den forbindelse med den berømte setningen- «Jetzt wächst zusammen, was zusammen gehört - (Det som hører sammen gror nå sammen). Han fikk også æren av å åpne den første Forbundsdagen etter gjenforeningen. Noen uker tidligere hadde han reist til Irak og fått løslatt 164 gisler.

      Litteratur av Brandt:

      Skrifter fra eksilåra i Norge 1993 ISBN 8200211797
      Erindringer 1990 ISBN 8202124263
      Det organiserte vanvidd: våpenkappløp og verdenssult 1986 ISBN 8202105501
      URN:NBN:no-nb_digibok_2006110700048 Frihet til venstre: erindringer 1930-1950 1983 ISBN 8202090687
      Brev og samtaler 1972-1975 1976 ISBN 8210012096
      To fedreland: skrifter i emigrasjon 1967
      URN:NBN:no-nb_digibok_2007051604074 To fedreland: skrifter i emigrasjon 1966
      Tyskland under Adenauer: (Den tyske forbundsrepublikken) 1954
      Berlin og Bonn 1949
      Forbrytere og andre tyskere 1946
      Nürnberg-Norge-dommen 1946
      Krigen i Norge. 1 1945
      Krigen i Norge. 2 1945
      Oslouniversitetet i kamp 1943
      Krieg in Norwegen: 9. April - 9. Juni 1940 1942
      Kriget i Norge 9 april-9 juni 1940 1941. [1]
    Event-Misc 1971  Oslo, Norge Find all individuals with events at this location  [1
    Nobels fredspris. 
    • Han mottok Nobels fredspris i 1971 for å ha rakt ut en forsonende hånd til Øst-Europa og styrket samarbeidet i Vest-Europa gjennom EEC-samarbeidet.

      European Bridge-Builder:

      Willy Brandt grew up in reduced circumstances in the Hansa town of Lübeck, and in his youth became active on the left side in German politics. He engaged in illegal work against the Nazis, and had to go into exile in Norway in 1933. There he joined the Labor Party, and supported the campaign for a Peace Prize for Ossietzky. When Hitler invaded Norway in 1940, he fled to Sweden where as a journalist he campaigned for a free Norway and a democratic Germany.

      After the war, Brandt engaged in the rebuilding of West Germany's Social Democratic Party (the SPD). He became Mayor of West Berlin, party chairman, and Chancellor.

      As federal Chancellor, Brandt saw to it that West Germany signed the nuclear weapons Non-Proliferation Treaty (NPT). He also concluded a nonviolence agreement with the Soviet Union and an agreement with Poland which entailed that West Germany accepted the new national boundaries in Eastern Europe that had become effective in 1945. These treaties laid the foundations for the Four Power Agreement on Berlin which made it easier for families from either side of the divided city to visit each other.

      Kilde:

      http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/1971/brandt-facts.html

      Willy Brandt – fra uønsket emigrant til hedret fredsprisvinner:

      Den tyske forbundskansleren og fredsprisvinneren Willy Brandt (1913?1992) regnes som en av de mest betydelige politikerne i annen halvdel av det 20. århundret.
      Da han flyktet fra forfølgelsen i Tyskland i 1933, var han uønsket i Norge. Etter 1945 ble han baktalt i Tyskland fordi han var flyktet til Norge. I Norge ble han under og etter krigen forsøkt svertet som Tyskeren Brandt.

      Willy Brandt, født Karl Frahm, kom til Oslo 7.april 1933, 19 år gammel. Her bodde han til nazistene tvang ham til å flykte til Sverige i 1940. Fire dager etter ankomsten sto hans første artikkel i Arbeiderbladet. Siden fulgte utallige bidrag i arbeiderpressen der Brandt informerte om tilstanden i Det tredje riket. Han holdt mange foredrag og underviste på Arbeiderhøyskolen.

      Brandt var medlem av det radikale Sosialistiske Arbeiderpartiet (SAPD) og arbeidet for dets politiske mål, men mest mot Hitler-regimet i Tyskland. Han påpekte hele tiden at det eksisterte et - annet - Tyskland enn det nasjonalsosialistiske. Dessuten skrev han brosjyrer, en bok og mange artikler om internasjonale forhold og bidro meget aktivt for at Carl von Ossietzky skulle få Nobels fredspris.

      I 1936 bodde Brandt i tre måneder som - norsk student - med falsk pass og identitet i Berlin. Gjennom opphold i Frankrike, Spania, England, Nederland, Danmark og Sverige fikk han et stort internasjonalt nettverk.

      Det norske fremmedpolitiet (Centralpasskontoret) prøvde fire ganger å utvise Brandt. Gestapo og tyske diplomater prøvde å spionere på ham og fikk da støtte fra nordmenn. Borgerlige aviser omtalte ham som kommunistisk agitator. I 1938 fratok Hitler-Tyskland ham det tyske statsborgerskapet.

      Sommeren 1940 flyktet Brandt til Sverige. Der fikk han norsk statsborgerskap og samarbeidet med Martin Tranmæl og andre ledende nordmenn i Stockholm. Som journalist leverte Brandt utallige artikler til svenske og internasjonale aviser. Han skrev og redigerte 12 bøker og antologier om Norges frihetskamp.

      Det var neppe noen enkelt nordmann som utførte et så effektivt propagandaarbeid for vår sak, slo John Sanness fast etter krigen.

      Brandt deltok meget aktivt i Stockholm-miljøets debatter om etterkrigspolitikken. Han var en drivkraft i - Den internasjonale arbeidskrets av demokratiske sosialister - og utviklet der ideer (særlig i boka Efter segern) om et fredelig Europa etter krigen.

      I 1947 vendte Brandt tilbake til Tyskland. To år senere ble han medlem av Forbundsdagen. Verdenskjent ble han som borgermester i Vest-Berlin under den kaldeste perioden av den kalde krigen (1957-1966), deretter som vesttysk utenriksminister (1966-1969) og forbundskansler (1969-1974). I 1971 fikk han Nobels fredspris for sin -
      østpolitikk - overfor Øst-Europa.

      Som eldre politiker ble han leder av Den sosialistiske internasjonalen (1976-1992) og Nord–sør-kommisjonen (1977–1983) og dermed en global aktør. På sine gamle dager så han resultatene av sin avspenningspolitikk: murens fall og at Europa vokste sammen.

      Brandts lange kamp mot nazismen skapte tillit i øst og vest. Gjennom sitt engasjement langt utover Europas grenser vant han respekt, anerkjennelse og venner på alle kontinenter, og - vanlige - menneskers hjerter.

      Årene i Oslo preget Brandt for livet. Senere omtalte han dem som de - viktigste og lykkeligste årene - i sitt liv. Han ble kjent med et demokrati med kultur og åpenhet og med en fri presse og fikk personlige venner innen Arbeiderpartiet, AUF, gruppen Mot Dag og blant intellektuelle. Brandt fikk kontakt med de forskjelligste samfunnslag.

      Han lærte av Norge – og Norge lærte av ham. Selv så han nye europeiske og globale horisonter og utviklet ideer om fredelig sameksistens i et framtidig Europa. Halvard Lange og andre norske politikere støttet hans arbeid i Tyskland. Omvendt engasjerte Brandt seg internasjonalt for Norges interesser.

      Kilde:

      http://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/artikler/1654-willy-brandt.html
      Forfatter Einhart Lorenz. Publisert 25. nov. 2015

      Jonas Gahr Støre's minnetale Willy Brandts 100-års fødselsdag. Nobelinstituttet, 18.desember 2013:

      Willy Brandt sa han hadde to fedreland - Tyskland og Norge. Under krigen sa han at hans mål var å demokratisere det ene - Tyskland - og frigjøre det andre - Norge.

      I denne måneden markerer vi at det er hundre år siden Willy Brandt - eller Herbert Frahm som han først het - ble født i Lubeck i 1913. Og ved denne anledning er det først grunn til å takke for at han ga et så avgjørende bidrag til å nå disse målene - et demokratisert Tyskland og et frigjort Norge.

      De har feiret og markert bredt og verdig i Tyskland. Det er passende at vi gjør det i Norge, og at vi gjør det her i Nobelinstituttet og dermed kan trekke linjen til hans Nobels Fredspris fra 1971.

      Willy Brandts livsverk er kjent for oss som er samlet i dag.

      Den 19-årige anti-fascisten som kom til Norge i 1933 og levde og virket som journalist og politisk aktivist inntil okkupasjonen i 1940. Tiden i eksil i Sverige med norsk statsborgerskap etter at Nazi-Tyskland hadde fratatt ham hans tyske. Rett etter krigen i norsk tjeneste, i norsk uniform, ved den norske legasjonen i Tyskland.

      Berlin-politikeren som ble Vest Berlins kjempende, samlende og utholdende borgermester fra 1957 - så tysk utenriksminister i 1967 og tysk forbundskansler fra 1969 til 1974. Og siden en ruvende skikkelse i tysk og internasjonal politikk, mangeårig leder av Sosialistinternasjonalen i en tid da denne bevegelsen virkelig ble lagt merke til.

      Jeg møtte aldri Willy Brandt. Jeg så ham på behørig avstand da jeg reiste med Gro til et SI-møte i Berlin i 1991.

      Jeg er født i 1960, jeg var 9 år da han ble kansler og 11 da han fikk fredsprisen. Men Willy Brandt har merket meg som både menneske og politiker. For min generasjon er denne mannen et begrep. En politisk arkitekt for den nye øst-politikken som jeg er trygg på at historikerne vil peke på som strekt medvirkende til den fredelige opphevelsen av Europas deling.

      Bildene av Willy Brandt forteller også sin historie; den innbitte borgermesterens tale da sovjeterne bygget muren gjennom hans by i 1962 - den knelende forbundskansleren ved minnesmerket for Warsawa-gettoen i 1970. Og ansiktet til den den aldrende Willy Brandt som ser mot menneskemengden som har klatret opp på muren i 1989.

      Han så muren bli bygget. Han var der da den ble revet.

      Jeg har deltatt i to markeringer tilknyttet Willy Brandt i Tyskland denne måneden, først ved tildelingen av Willy Brandt prisen til Frank Walter Steinmeier og meg i Berlin 2. desember og i forrige uke da det offisielle Tyskland med Forbundspresident Gauck i spissen markerte hundreårsdagen for hans fødsel i hans fødeby.

      Begge disse møtene med Tyskland har gjort inntrykk på meg. Det kan være fordi jeg i høst har tatt timer i tysk for å friske opp det en dyktig tysklærer formidlet til meg midt på 1970-tallet. Jeg har sagt til min nåværende tysklærer formidlet gjennom Stortinget - at hun får se på jobben som et stykke arkeologiske arbeid. Verbene og reglene finnes der inne et sted, og gradvis lokker hun dem frem.

      Så har jeg forsøkt å lese om Brandt på tysk, høre om ham på tysk og søkende ytre meg om Brandt på tysk. Og det har vært forbløffende. Jeg har kommet over den følelsen jeg ennå kan huske, fra lesesalen ved Sciences Po i Paris, den dagen jeg opplevde at jeg faktisk forsto hva jeg leste - på fransk. Du tenker ulikt om samme sak, avhengig av språk. Hvert språk har sin kultur, sine koder tilpasset språkkretsens historie og fortelling. Hamsun og Ibsen og Solstad lyder godt i oversettelse - men aller best på norsk.

      I Tyskland feirer de Willy Brandt som en kansler hevet over partigrensene. Han tilhører det moderne Tysklands felleshistorie. Det ligger noe forsonende i det.

      Slik har det ikke alltid vært. Willy Brandt, mild i talen, dyktig med ordet, var også en stridens mann. Der Spiegel skriver på omslaget av sitt novembernummer om Willy Brandts hundreårsdag:

      Patriot; elsket, bekjempet, forrådt.

      Ord som bærer vitne om et dramatisk liv.

      For veien til å bli den fremste blant tyskere var krevende for en som hadde valgt eksil, en som ikke hadde utholdt nazi-tiden i Tyskland. På direkte og indirekte måter ble det brukt mot ham. Franz Josef Strauss sa det slik:

      Man burde spørre Herr Brandt; Hva gjorde De egentlig gjennom 12 år i utlendighet?

      Bemerkningene, stikkene, preget ham, sier hans venner fra den gang. Men han snakket nødig om det. Når det kom til det personlige - sier sønnen Peter Brandt - fant han ikke mange ord.

      Men det er særlig ordet - politikkens ord - evnen til å fange tidens viktigste spørsmål med ord og demokratisk handling - det er her vi ser Willy Brandt som en av det 20. århundres store statsmenn. Og dette er ord som det er verdt å lese og høre på tysk, som bare på tysk fullt ut formidler dramaet han levde gjennom. Kulturen former språket og språket formidler kulturen.

      Forbundspresident Gauck sa det slik i Lubeck i forrige uke, nærmest henvendt til Brandt:

      Deres ord er viktig for oss. Slik er det fortsatt, i presens!

      I dagens Tyskland har både Forbundspresidenten og Forbundskansleren levde sine formende år av sine liv i det tidligere DDR, den ene datter av en prest, den andre prest av utdannelse.

      Joachim Gauck fremhever at det måtte en person med Willy Brandts historie til å kunne fronte dette slagordet for SPD i valgkampen i 1972:

      Tyskere, vi kan være stolte av vårt land.

      Willy Brandt kunne bære frem dette budskapet, han kunne gi tyskerne en trygghet for at det både kunne sies og oppleves. Og verden omkring kunne tåle å høre det fra en tysk politisk leder, fordi det var Willy Brandt som var den lederen.

      Willy Brandt valgte ord som beveget andre. Ikke ord som styrtet folkemengder mot kollektive katastrofer, slik hans land hadde opplevet på 1930-tallet. Willy Brandt sa som sosialdemokratisk forbundskansler at «Vi må våge mer demokrati», og vi ser en ramme for politikk som må ha inspirert Jens Stoltenberg da han sa til oss i Norge at vi skulle møte terroren 22.juli med mer demokrati og mer åpenhet.

      Det er forpliktelsen til demokratiet som ruver i Willy Brandts livsverk, fra han reiste bort fra diktaturet - gjennom årene som en frontfigur mot det totalitære - og den lange politiske linjen i hans tyske virke; for at Tyskland og tyskere kan finne seg selv og hverandre i en demokratisk identitet, innenfor en bredere europeisk ramme.

      I taler, artikler, samtaler og brev vitner han om betydningen av reformenes vei, de små skritt, troen på at vi må forandre i dag om vi vil gjøre morgendagen bedre. Forbundspresident Glauck takker Brandt ikke bare for hva han har gjort, men også for det han har motivert andre til å gjøre. Og i dette blir nettopp språk og ord så avgjørende.

      Willy Brandt var i sitt politiske sinn anti-totalitær. Det totalitære tviler ikke, det er svart eller hvitt. I alt Willy Brandt formidlet lå det en annen tilnærming som var demokratisk, åpen og søkende. Willy Brandt var en handlingens mann, men likevel sier hans kolleger og medarbeidere at tvilen var hans fremste styrke.

      Jeg tror på mangfold og jeg tror på tvilen - sa Willy Brandt. Den produktive tvilen. Den som får oss til å undres på om vi ikke kan komme enda litt lenger, om vi anstrenger oss enda litt til.

      Willy Brandt skal med selvironi en gang ha sagt at på hans gravstein kunne det stå - Man hat sich bemüht - det betyr vel noe i retning av at - man har anstrengt seg - eller kanskje snarere - Jeg har gjort mitt beste. Forbundspresident Glauck avsluttet sin tale til Brandts minne med å si at vi alle kan ta arven fra Willy Brandt videre, og oppsummerte budskapet fra hans livsverk på denne måten:

      Seid nicht gleichgültig! - Vær ikke likegyldig.

      Og:

      Habt Mut, Geduld und Zuversicht - Ha mot, tålmodighet og tillit.

      Disse ordene forteller om Willy Brandt, men de forteller om noe mer, slik Brandt selv ville, det forteller også om Tyskland - om hans visjon for det moderne Tyskland - og i hans ideverden må det da handle om Tyskland i Europa - mot, tålmodighet og tillit.

      Den politiske og økonomiske situasjonen i dette Europa er ikke tema for dette innlegget. Men jeg ble minnet på et poeng da jeg hørte professor og redaktør Christoph Bertram under utdelingen av Willy Brandt prisen tidlig i måneden. Han siterte Jan Techau, direktør for Carnegie Europa som sier at Europa lever i - umulighetens tidsalder - over alt hvor man stiller spørsmål om nye europeiske initiativ få man til svar:

      Das is nicht zu machen, das ist unmöglich - det går ikke, det er umulig.

      Det ville vært i mot Brandts metode - som om nødvendig var de små skritts vei, om ikke den beste løsningen var innen rekkevidde, prøv den nest beste. Slik har jeg hørt politiker-kolleger som Sigmart Gabriel og Frank Walter Steinmeier de siste ukene i refleksjonen om regjeringsdeltakelse - det er ikke ideelt, men bedre enn å bli stående på siden.

      Tittelen på mitt innlegg her i ettermiddag er optimistisk, den uttrykker håp om at unge norske kvinner og menn i større grad skal velge tysk som sitt andre fremmedspråk.

      Det er jo interessant, at parallelt med at Tyskland er samlet og Tyskland aldri har vært en nærmere og mer betydningsfull partner for Norge, så har andelen av unge nordmenn som velger tysk gått ned, og det ganske kraftig.

      I min generasjon valgte så godt som alle tysk som andre fremmedspråk. Jeg vil anta at en viktig grunn var at mange i foreldregenerasjonen hadde lært tysk på skolen før den andre verdenskrigen, ofte grundig. Så kom nye kull med foreldre født etter den andre verdenskrigen, trolig med mindre solide tyskkunnskaper og nå med mange av krigens heftelser knyttet til både Tyskland og tyskere. Føringen til de unge om å velge tysk avtok, og barn av et stadig mer reisende og ferierende folk valgte seg i heller fransk og spansk.

      Det er vel og bra. Men jeg vil mene at noe viktig går tapt. For språk bør være noe mer enn feriespråk.

      Jeg har rådet mine barn til å velge tysk som andre fremmedspråk. Mitt råd har i alle tre tilfeller ikke ført frem. Jeg har fått høre av mine tre gutter at akkurat jeg ikke er én til å gi råd om å velge tysk, jeg som jo har hele min studietid fra Frankrike.

      Men det endrer ikke på fortellingen - om at tysk både er det mest tilgjengelige fremmedspråket for nordmenn og at språket til 80 millioner tyskere midt i Europa er en døråpner for nye generasjoner nordmenn. Våre bånd til Tyskland styrkes langs nær alle dimensjoner - kultur, kunst, handel, sport, turisme, utveksling - for ikke å snakke om alle sider av politikken - innenriks som utenriks. Det er en treghet her, et etterslep mellom det vi oppfatter som tiltrekkende og attraktivt ved et land, og viljen blant ungdomskullene - og foreldrene - til å foretrekke tysk.

      Nå er det det Tyskland Willy Brandt ledet an i å bygge som byr seg frem. Derfor tror jeg at vi kan vente et stemningsskifte. Ja, du kommer langt med engelsk i dagens Tyskland. Men en kultur forstås alltid best gjennom det språket som har formet og formidlet kulturen. Når vi snakker med tolk heter det gjerne at halve sjelen blir borte på veien. Lærer vi språk, og her er ikke det fullendte og feilfrie målet, men lærer vi nok til å fange opp musikken og stemningen i språket, så holder vi tak i sjelen.

      Willy Brandt viste oss det, han forsto politikken i oss nordmenn uendelig mye bedre andre fra det europeiske kontinent, han gjorde det fordi han tilbragte formende år i Norge - de lykkeligste årene i sitt liv - har han sagt, men også fordi han forsto og behersket språket.

      Hans norsk var nærmest feilfritt, og forble slik livet ut. Jeg har et håndskrevet manus fra Willy Brandts 17. mai-tale holdt i Haugesund i 1983, mer enn 35 år etter at han forlot Norge. Willy Brandt var da 70 år.

      I manus kan vi lese:

      Det er jo noe særegent med 17. mai. Den er blitt hele folkets dag på en måte som det ikke finnes maken til i nesten noe annet land. Det er heller ikke mange folk med sterkere forankring i frihetsvilje og rettsbevissthet. Og så hjelper det også godt at det årlige minne om hva som ble prestert i Eidsvoll for mange år siden, faller sammen med at våren bryter igjennom - noen ganger noe nølende - som i år - og noen ganger helt overbevisende og betagende.

      Brandt takker for at Haugesund har invitert en gjest utenfra, men så legger han til:

      Når det gjelder min egen rolle, så kan det nok også gjøres gjeldende at det ikke er helt utenfra jeg kommer.

      Vi hører hans stemme. Språket og nyansene. Han de kalte for - Der andere Deutsche - den andre tyskeren, sier at det ikke er helt utenfra jeg kommer. Vi ser bildet av Willy Brandt, europeeren, som kunne si og mene at han hadde to fedreland, som - ikke kom helt utenfra - men som heller ikke ville la seg binde helt innenfra heller.

      Det leder meg til mitt siste poeng, om språk og kultur, om å fange nyansene. Willy Brandt var en leder, tydelig tilstede, han tok godt med plass. Men det var tider i hans liv der han passet på for å ikke trå for nære.

      Sønnen Peter Brandt forteller i et intervju om året 1957, han var 9 år gammel. En morgen kom lærerinnen til ham og gratulerte ham. -Med hva? spurte Peter. Med at din far er valgt til Berlins borgermester, svarte lærerinnen. -Jeg visste ikke engang at han var kandidat, sier Peter Brandt, og så fortsetter han med en setning - på tysk - som vi vet vi kan spore tilbake til norsk - til hans norske mor og hans naturaliserte norske far.

      Peter Brandt sier at foreldrene hadde skjermet ham - fordi:

      Man soll sich nicht einbilden, etwas Besonderes zu sein.

      Det ligger snublende nær Jantelovens bud om «å ikke tro at du er noe». Eller her - at den unge gutten skulle få være den unge gutten, og at hans fars politiske virke ikke skulle få ham til å tro at han av den grunn var spesiell - han skulle være som de andre, da er vi nærmere et gjenkjennelig sosialdemokratisk tankegods - videreformidlet av en mor oppvokst på Hamar og en far formet i det norske sosialdemokratiet.

      Slik kan vi runde av en 100 års markering - med tanker om Willy Brandt som menneske og politiker. Og enes om at han er en av det 20 århundres aller største. Og tenke med litt stolthet at han kalte Norge for et ferdeland.

      Kilde:

      www.arbeiderpartiet.no
      http://virksommeord.uib.no/taler?id=9365 [1]
    Died 8 Oct 1992  Unkel, Rhineland-Palatinate, Tyskland Find all individuals with events at this location  [1
    • I 1992 ble det kjent at Willy Brandt led av kreft, og det ble snart klart at sykdommen var så fremskreden at livet hans ikke ville bli reddet. [1]
    Buried Aft 8 Oct 1992  Tyskland Find all individuals with events at this location  [1
    • Waldfriedhof Zehlendorf.
    Brandt Willy gravsted.jpg
    Brandt Willy gravsted.jpg
    Willy Brandts gravsted.
    Person ID I15985  My Genealogy
    Last Modified 16 May 2017 

    Father Lauritz Øyen Brandt,   b. 26 Feb 1877,   d. 15 Mar 1960  (Age 83 years) 
    Relationship Stepchild 
    Mother Martha Luise Wilhelmine Frahm, "Brandt",   b. 16 Mar 1894, Kalkhorst, Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland Find all individuals with events at this location,   d. 3 Aug 1969, Lübeck, Schleswig-Holstein, Tyskland Find all individuals with events at this location  (Age 75 years) 
    Relationship Birth 
    Married Bef 1913 
    Family ID F6258  Group Sheet  |  Family Chart

    Family 1 Anna Carlotta Thorkildsen, "Brandt",   b. 11 Jul 1904,   d. 10 Jun 1980  (Age 75 years) 
    Married 1941  Berlin, Tyskland Find all individuals with events at this location 
    Divorced 1948  Berlin, Tyskland Find all individuals with events at this location 
    Children 
     1. Ninja Carlota Frahm,   b. 30 Oct 1940, Norge Find all individuals with events at this location  [Birth]
    Last Modified 16 May 2017 
    Family ID F6259  Group Sheet  |  Family Chart

    Family 2 Rut Hansen, "Brandt",   b. 10 Jan 1920, Hamar, Hedmark, Norge Find all individuals with events at this location,   d. 28 Jul 2006, Berlin, Tyskland Find all individuals with events at this location  (Age 86 years) 
    Married 1948 
    • Rut Brandt (født Rut Hansen 10.januar 1920 på Hamar i Norge, død 28.juli 2006 i Berlin) var gift med Willy Brandt mellom 1948 og 1980, og gjorde som borgermesterfrue i Berlin og tysk utenriksministerfrue og kanslerfrue en stor innsats for å styrke forbindelsene mellom Norge og Tyskland. Hun er blant annet tildelt Den Kongelige Norske Fortjenstorden (kommandør, 2001).

      Hun vokste opp sammen med tre søstre på Hamar i Norge. Faren jobbet som privatsjåfør på et gods. Etter at han døde var moren aleneforsørger. Rut Brandt beskrev senere moren som «sosialist og kristenmenneske». Som 15-åring begynte hun å jobbe i et bakeri, og ble senere tjenestejente. Da hun var 16 år ble hun aktiv i en illegal sosialistisk ungdomsgruppe, og i 1942 flyktet hun sammen med søsteren til Sverige.

      I det svenske eksilet fikk hun jobb i pressebyrået i den norske eksilregjeringens ambassade. Der møtte hun den tidligere jernbanearbeideren Ole Olstadt Bergaust, som også arbeidet ved ambassaden, og de ble gift. Bergaust døde imidlertid allerede i 1946 av en lungesykdom.

      Mens hun bodde i Sverige ble Rut Hansen også kjent med den tyske sosialdemokraten Herbert Frahm fra Lübeck, som under sitt eksil kalte seg Willy Brandt og senere offisielt tok dette navnet. Brandt hadde på det tidspunktet fått norsk statsborgerskap av eksilregjeringens ambassade, etter at han var blitt fratatt sitt tyske. Selv om både Willy Brandt og Rut Hansen var gift på hver sin kant, innledet de et forhold.

      Etter at Rut Hansens første mann døde og Brandt ble skilt i 1948, giftet de seg. Under sitt mer enn tredve år lange ekteskap fikk de sønnene Peter (f. 1948), Lars (f. 1951) og Matthias Brandt (f. 1961).

      Ekteparet slo seg ned i Vest-Berlin, der Brandt i 1957 ble valgt til regjerende borgermester (bystatens statsminister). Det er blitt hevdet at Willy Brandt ikke kunne gjort sin karriere uten Rut Brandt. Gjennom sin åpne og kommunikative væremåte skaffet hun ekteparet mye sympati og fungerte ofte som talerør for ektemannen. Brandt ble i 1966 tysk utenriksminister, og var fra 1969 til 1974 tysk kansler. Rut Brandt var ved hans side Tysklands de facto førstedame (presidentparet har høyere rang, men mindre innflytelse).

      I årene etter at Brandt gikk av som kansler som følge av Guillaume-skandalen bodde de hver for seg. Da Brandt i 1979 innledet et forhold med Brigitte Seebacher, ba Rut Brandt om skilsmisse, som ble innvilget i 1980. Rut og Willy Brandt møttes for siste gang på dagen for skilsmissen.

      Hun fortsatte å være aktiv i samfunnslivet i Bonn etter skilsmissen.

      Det hevdes ofte at Brandts tredje hustru Brigitte Seebacher sørget for at Rut Brandt ble utelukket fra statsakten i forbindelse med Willy Brandts begravelse, noe som vakte sterke reaksjoner. Imidlertid forteller Egon Bahr at dette ikke stemmer. Han fikk i oppdrag å ta kontakt med Rut Brandt under forberedelsene til begravelsen og forteller at det var hun selv som ikke ønsket noen invitasjon: hun var ikke Willy Brandts enke.

      Rut Brandt døde 28.juli 2006 etter lengre tids sykdom, 86 år gammel i Berlin. [1]
    Divorced 1980 
    Children 
     1. Peter Brandt,   b. 4 Oct 1948, Berlin, Tyskland Find all individuals with events at this location  [Birth]
     2. Lars Brandt,   b. 3 Jun 1951, Berlin, Tyskland Find all individuals with events at this location  [Birth]
     3. Matthias Brandt,   b. 7 Oct 1961, Berlin, Tyskland Find all individuals with events at this location  [Birth]
    Last Modified 16 May 2017 
    Family ID F6260  Group Sheet  |  Family Chart

    Family 3 Brigitte Seebacher, "Brandt",   b. 23 Sep 1946, Twistringen, Niedersachsen, Tyskland Find all individuals with events at this location 
    Married 9 Dec 1983 
    Last Modified 16 May 2017 
    Family ID F6261  Group Sheet  |  Family Chart

  • Photos
    Brandt Willy.jpg
    Brandt Willy.jpg
    Borgermester og forbundskansler Herbert Ernst Karl Frahm "Willy Brandt" (1913-1992).

  • Sources 
    1. [S754] Wikipedia (Reliability: 1).

    2. [S14] Norsk Biografisk leksikon (https://nbl.snl.no) (Reliability: 2).


This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding ©, v. 12.0.2, written by Darrin Lythgoe 2001-2018.

Maintained by Tor Kristian Zinow.