- Nr.1149 Oluf Nielson Åhs fra Soknedal anneks i Støren prestegjeld ble utskrevet til oberst Anders Munks kompani i Trondheim 16-18.august 1658.
Bakgrunn:
Jemtland og Härjedalen, Trøndelagsfylkene og Romsdal var blitt tapt til Sverige etter forrige korte krig mot Sverige - den 1. Carl Gustav-krigen - Krabbekrigen m.m.
Når Norge nå var delt i 2, kunne også resten av landet lett innlemmes i Sverige som dermed ville bli et mektig skandinavisk rike. For å kunne gjennomføre en slik plan var det nødvendig med en sterk krigsmakt. Utskriving av soldater i de okkuperte områdene var derfor et viktig middel. For det ene hadde svenskekongen behov for soldater til sin krigføring i Ingermannland og Livland, for det andre var det en fordel at krigsføre menn i de okkuperte områdene ble sendt bort fra sitt hjemland. Dermed minsket faren for intern motstand. Til sammen i de erobrede dansk/norske områdene ble det utskrevet nesten 13 000 soldater. Fra Trondhjems len ble det utskrevet ett regiment til hest og to infanteriregimenter. Sjefer for disse regimentene var oberst Henrik Fleming og oberst Anders Munck til Sommarnäs.
Det var landshøvdingen i Stora Kopparbergs Len, Lorentz Creutz, som stod for utskrivningen. Videre stod en del av Jørgen Bjelkes kompani fremdeles i Jämtland, disse sikret svenskekongen seg også som et ledd i organiseringen av de norske troppene.
Utskrivningen av soldater i Trøndelag foregikk i tidsrommet 19.juli til 5.august 1658. Da hadde svenskene samlet 2.831 mann. Utskrivningen hadde ikke gått lett for seg, det er ingen ting som tyder på at unge menn stod i kø for å gå i svenskekongens tjeneste.
I Stjørdalen nektet bøndene først å la seg utskrive, og det kostet Creutz - megen Møie at dæmpe deres Uro.
Da fogden i Inderøy skulle foreta utskrivning, rottet bøndene seg sammen og rett og slett jagde han vekk. Creutz tok imidlertid oppgaven sin alvorlig, og — med hjelp av løfter og trusler, belønning og straff, lyktes han til slutt å få utskrevet mannskap nok til de planlagte regimentene. I et brev til kongen skriver han at landets kraft er hentet ut. Om nok en utskrivning skjer, så er det ikke en gang hjelp å få for bonden.
I dagene 16. til 18.august foretok Creutz mønstring av de utskrevne mannskaper i Trondheim. Den styrken som møtte da var langt færre enn de som var utskrevet. Flemings regiment bestod av 960 mann og Munck stilte med 1.000 mann. Det skulle etter hvert vise seg at om det hadde vært vanskelig å få utskrevet soldatene, så var det ikke enklere å beholde dem under militær kommando.
Det ble bestemt at begge regimentene skulle marsjere gjennom Sverige til Sundsvall og Hudiksvall Derfra skulle de sendes med skip til Riga hvor de skulle forsterke den stående hær i Østersjøprovinsen.
Den 23. og 24.august avmarsjerte begge regimentene fra Trondhjem. Marsjen gikk gjennom Verdalen over Sul til Jämtland, hvor Flemings regiment tok veien vest for Storsjøen gjennom Hälsingaland til Hudiksvall der ny mønstring fant sted den 23.september. Muncs regiment gikk nord for Storsjøen over Bräcke til Sundsvall hvor mønstring fant sted den 22.september. Soldatene gikk altså en strekning på over 500 km i løpet av én måned.
Marsjen tvers over den Skandinaviske halvøy gikk nok ikke riktig slik som svenskene hadde tenkt. De som var uttatt som førere, sersjanter, kurerer, korporaler, rustmestere og gemene bare forsvant. Spesielt over Sulfjellet ble mange borte. En av de rømte som ble fanget og ført tilbake i jern, forklarte at sist vinter hadde de lidd mye under danskene, både av sult og dårlig behandling. Nå orket han ikke tanken på en vinter til under svensken, og attpåtil i fremmed land. Ved Undersåker rømte 150 mann fra Muncks regiment. Blant de resterende oppstod det en - rebellion - ingen ville lyde sine offiserer, de nektet å marsjere, svenske offiserer dømte soldater og underoffiserer til døden helt etter eget ønske.
Munck måtte gripe inn for å roe gemyttene. Han mente oppstanden skyldes Jämtenes negative holdning til Sverige, og at de provoserte soldatene til å rømme. Da Muncks regiment endelig kom til Sundsvall var mer enn 200 soldater forsvunnet fra dette regimentet. Offiserene fryktet at flere ville forsøke å stikke av, regimentet ble derfor forlagt på ei øy utenfor byen og alle båter ble fjernet fra strendene.
Om soldatene hadde opplevd vinteren før i dansk tjeneste som uutholdelig, så var det nok få som kunne ha forestilt seg hva som ventet de nærmeste årene under svensk kommando.
Soldatene ble holdt i Sundsvall og Hudiksvall utover høsten. Ryktene og ordrene var mange – og motstridende. Først var det bestemt at de skulle til Riga, hvor de skulle forsterke den stående svenske hær med feldtmarskalk grev Douglas som øverstkommanderende. Senere het det at noen skulle til Livland og andre til Pommern. Deretter lød ordren at regimentene skulle disponeres til Riga eller Reval (Tallinn) og brukes som mannskap i flåten. Så kom kontraordren, to kompanier skulle sendes sjøveien til Stockholm, de øvrige skulle til Riga. Senere ble det bestemt at de som skulle over Østersjøen ikke skulle til Riga, men til Pernau.
Omsider begynte ting å skje, regimentene fikk beskjed om at de skulle til Pernau, og at utrustningen skulle kompletteres. Det ble utdelt 276 - muskøter - 20 bardisaner og 800 undergevær. Hver mann fikk proviant for en måned. Når det gjaldt geværer og ammunisjon, ble dette sendt med et eget fartøy og skulle ikke deles ut til soldatene før de var på den andre siden av Østersjøen.
Tilliten til de norske soldatene var nok ikke helt på topp ennå.
Den 3.oktober kom Muncks regiment av gårde. Regimentet bestod da av 798 menige og underoffiserer, 226 hadde rømt. Da det viste seg umulig å få tak i skippere som kjente farvannene godt nok til å kunne seile til Pernau, ble det bestemt at begge regimentene likevel skulle til Reval. Muncks regiment ankom Reval den 23.oktober. Da raste pesten i byen, og soldatene ble forlagt i en forstad. Pesten kom imidlertid også dit, og ikke lenge etter ankomsten var halve regimentet på sykelista.
For feldtmarskalk Douglas ble det en lite hyggelig overraskelse da han fikk vite at regimentene var i Reval og ikke på vei til Pernau slik han hadde ønsket. Han gav oberst Munck ordre om raskest mulig å marsjere til Mitau. På grunn av pesten tok det nok noe tid før de kom av sted. Da Munck kom til Mitau med sine menn, var regimentet skrumpet inn til 250 mann, av de 798 som forlot Sundsvall. Likevel er det mye som tyder på at ryktene om de Trondhjemske regimenter la et visst press på russerne; den 1. desember 1658 sluttet svenskene våpenstillstand med Russland for tre år i Vallisaari ved Narva.
Sommeren 1659 fikk litauerne og kurlenderne forsterkninger som gjorde at overmakten ble for stor for Douglas. Han måtte trekke seg tilbake til Riga etter at Goldingen og Mitau var falt. Muncks nordmenn var med i de fleste slagene, som ved Goldingen, Mitau, Schrunden, Hasenpoth, Bauske, Wollmar, Wenden og Nymünde.
Begge de Trondhjemske regimentene var sterkt reduserte, den 20.januar 1660 er de oppgitt til 204 menige.
I 1661, altså omlag 3 år etter avmarsjen fra Tronheim, kom noen av de norske knektene tilbake til Stockholm fra Riga med skipet Leoparden. Svenskene vurderte å bruke dem til vintervakt, men de ble ansett som upålitelige og tyvaktige og dermed ubrukelige for Kronan. Etter dette gikk Flemings og Muncks regimenter i oppløsning.
Oluf Nielsen fra Aasen i Soknedal hadde graden - Gemen - i oberst Munks kompani. Der står han nevnt som rømt. Han hadde greid å rømme fra tjenesten før deres overfart over Østersjøen, og kom hjem og tok over som bruker på farsgården.
Hva skjedde i Trondheim omtrent på denne tiden?
Den 7.august 1658 angrep svenskekongen Carl 10. Gustav igjen Sjælland og truet raskt København. Hans planer for Norges skjebne var ikke mindre krigerske.
I Norge var Jørgen Bjelke i utnevnt til generalløytnant og sjef for militsen.
Planen var offensivt nordenfjells, defensivt sønnenfjells. Som det står i O.J. Johansens bok om Bjelke-slekten:
Den krigsvante svenskekongen som nettopp hadde erobret Danmark, trodde at det bare var en frokostbit å erobre Oslo og Akershus. Men svenskekongen regnet ikke med den store feltherre i Norge, Jørgen Bjelke.
Høsten 1658 vender de norske styrkene tilbake til Trøndelag med en større hær, satt sammen av Akershusiske og Opplandske regimenter, samt en bondehær på 500 mann fra Gudbrandsdalen. Denne styrken var under generalmajor Georg von Reichweins kommando. Akershusingene og gudbrandsdølene kom 1.oktober marsjerende nedover Byåsen.
Uten å gå i detalj om de ulike bevegelsene som så skjedde, ble Trondheim omringet av de norske troppene. Man ønsket å spare byen mest mulig, og satte inn så store styrker at svenskenes Clas Stjerneskjöld den 11.desember 1658 overgav byen og 17.desember forlot Trondheim med kurs for Sverige.
Allerede et halvt år etter at svenskene hadde hærsatt byen, kunne Trondheims befolkning året 1658 allikevel feire julen som frie nordmenn - i den utstrekning danskestyret måtte være mer fritt enn det svenskekongen hadde å by på.
Gjenerobringen av Trøndelag var som nevnt bare én av Jørgen Bjelkes oppgaver i denne krigen. Hans egentlige ansvar var å beskytte Østlandet, og han hadde risikert mye ved å sende de Akershusiske og Opplandske regimenter nordover til Trøndelag. Carl 10. Gustavs planer var å erobre Akershus og Oslo, og med det gjøre seg til herre i det sydlige Norge. [2]
|
Abt 1625 - 1696 (65 years)
[1]