- Den entreprenante Mand synes tidlig at have kastet sig over Bjærgværksspekulationer, og da han 1646 med Kongen opholdt sig i Throndhjem, lykkedes det ham at blive Parthaver i det Kompagni, der skulde drive de kort forinden opdagede Kobberminer i Røros, ja efter Hjemkomsten til Danmark skaffede han sig Privilegium som Ejer og Opfinder af Kobberværket, hvilket Privilegium han anvendte saa snildt, at de andre Participanter maatte indrømme ham 3/4 af hele Værket samt dettes Bestyrelse (fra Dansk Biografileksikon).
Det betydeligste kobberverket var Røros der prøvedrift begynte i 1644. Da fikk sjiktmester Lorents Lossius og bergskriver Peter Petersen, begge ved Kvikne kobberverk, mutingsbrev på en ertsforekomst i Raudhåmmåren øst for Røros. Funnet i Rauhammeren førte ikke til varig drift, men det ble snart funnet malmforekomster i Storvola (Storwartz). Etter tradisjonen ble funnet gjort av bonden Hans Åsen på Hitteråsen, som gjorde Lossius oppmerksom på det. Den første smeltehytta ble bygd ved Hitterelva.
Lorentz Lossius ble verkets første direktør, og Røros Kobberverk fikk sine kongelige privilegier den 19.oktober 1646 som ga verket enerett til naturressursene innenfor et område med radius på ca.44 kilometer rundt den opprinnelige funngruven på Storwartz.
Kammertjener Joachim Irgens fikk imidlertid privilegium på verket i 1647, og etter en strid om rettighetene ble verket delt i seksti parter, der Irgens fikk femti. Irgens kom dårlig ut av det med Lossius, som ble avsatt i 1651 og erstattet med Joachim Irgens' bror, doktor i medisin Johannes Irgens.
Etter hans død kom et kort mellomspill med bergmester nordafjells Jacob Mathias Tax som direktør, før Joachim Irgens' svoger Christian Arnisæus ble ny direktør i 1663 og deretter Joachim Irgens' brorsønn Henning Irgens i 1669.
Kobberverket var avhengig av at partisipantene betalte inn sine innskudd - krutt og andre materialer til driften, proviant til provianthusets forsyning av befolkningen på Røros og penger til lønninger. Joachim Irgens oppfylte ikke sine forpliktelser, og de direktørene han satte inn hadde ikke tillit verken hos de andre partisipantene eller hos arbeiderne.
Manglende lønnsutbetalinger resulterte i opprør blant arbeiderne, og ved ett tilfelle direkte konfrontasjon mellom dem og Joachim og Henning Irgens.
Den - sammenrottede hob - som det heter i rettsdokumentene etterpå, gikk til angrep på de to, og Joachim Irgens ble reddet bare fordi hans gravide hustru dekket ham. Arbeiderne befridde også den arresterte Spell-Ola fra arresten. Irgens forlangte dem straffet, men kongen besluttet at opprørerne skulle benådes.
Fra Norske Kongebrev 1670: 19.august 1670: Norske Missiver. Norske Tegnelser XII 22b:
Befaling til Ove Juul om å forhøre 4 eller flere av de dyktigste bergfolk ved Røros Kobberverk angående de klager som er kommet fra bergfolkenes side. Det henvises til 2 supplikker. Juul skal sende rapport og fremme forslag.
Norske Innlegg:
a. Supplikasjon, datert København 8.juli 1670, med 24 underskrifter fra berghyttefolk, kullbrennere og samtlige arbeidere ved Røros Kobberverk. De klager generelt over store tyngsler, høye priser på proviant og andre forurettelser, og nevner følgende poster:
1. De må gjøre en dags arbeid for hver helligdag hele året rundt, ellers mister de sin lønn. De antar at dette ikke er tilfelle ved de andre bergverk, og ber derfor om samme ordning som der.
2. Istedenfor penger må de ta proviant for de priser som fru Dochterinne og Jens Bing holder
(1 tønne rug = 4,5-5 riksdaler, 1 tønne korn = 3,5-4 riksdaler, 1 våg me = 4-5 ort, 1 tønne malt = 3,5-4 riksdaler, 1 bismerpund smør = 5 ort, 1 bismerpundflesk = 1 riksdaler, 1 tønne sild = 5 riksdaler, 1 kvarter erter = 6 ort, 1 våg nautekjøtt = 6 ort, 1 våg småfekjøtt 6,5 ort).
Henning Irgens holder tilbake deres lønn og kjøper proviant som han selger til bergfolkene enten gjennom Claus Sommer eller hjemme på fru Dochterinnens gard.
3. En del av arbeiderne har ikke fått regnskap på 1,5 til 2 år. Sluttoppgjør er ikke foretatt på 7 år. De må ofte vente 1,5 år før de får betaling, og når de ikke kan vente lenger, må de reise den lange vei til Trondheim. På den måten taper de ikke bare arbeidstid, men de må også gi 16 skilling for hver riksdaler til den som utbetaler dem penger.
4. En del arbeidere settes om vinteren til å - fyre - så de taper fra 18 til 20 riksdaler i arbeidslønn. En del gamle bergseller og bergarbeidere blir avskjediget og andre satt i deres sted.
5. Samtlige kullbrennere klager over at skogene for største delen er uthogd i 2,5 mils omkrets. De får samme betaling som for 14-15 år siden til tross for at de har mye lenger vei. Når de har levert kull, kan de ikke få penger uten å reise til Trondheim, og der blir deres tilgodehavende trukket med 16 skilling av hver riksdaler. Dessuten truer Henning Irgens svenske dalere på dem, og derved taper de 12 skilling for hver riksdaler. Hvis forholdene ikke forbedres, og de ikke får de penger som tilkommer dem, blir de nødt til å oppgi arbeidet for ikke å gå helt under med sine fattige koner og barn.
6. De fattige bønder fra Selbu og Dalsbygda som også brenner kull til hytta, arbeider under samme dårlige forhold. De blir nødt til å oppgi kullbrenningen hvis ikke forholdene bedres. De har derfor sammen med verkets kullbrennere vært nødt til å holde seg vekk fra arbeidet, og de vil ikke befatte seg med det før de får mer for hver lest kull.
7. De klager også over det at de blir overfalt med hugg og slag av Henning Irgens når de trenger penger for utført arbeid, og at han truer dem med fengsel hvis de ikke betaler for å slippe.
8. De blir også slått til blods av Henning Irgens fordi de nekter å innlevere sine signeter til besegling av hva som kan være skrevet uten deres vitende. Han truer dem så lenge med fengsel og annen straff at de tilslutt må gi seg. Andre blir lurt på en annen måte og fratatt sine buemerker mens de er drukne.
9. Når de etter meget slit oppnår å få en seddel som lyder på noen penger, og denne skal innløses av Henning Irgens, blir beløpet alltid mer eller mindre avkortet. En enslig kvinne har på denne måten mistet 7,5 riksdaler på en seddel som lød på 40 riksdaler. Hun tapte på 3 års tid 15,5 riksdaler. Med andre går det på samme måte.
10. Når en av bergfolkene har fått seg en hest eller et annet trekkdyr i håp om å kunne tjene noe med malmkjøring eller lignende for å betale sin gjeld, da blir det forbudt fordi bonden, presten og andre som bor på landet har fått bevilling til det. Men når det trengs å kjøre noe til bergverket - i forfald - da blir de tvunget til å kjøre, enten de vil eller ikke. De har sendt sine skriftlige klager til bergmester Tax. Men han er nå død og de har ikke blitt hjulpet. De reiser derfor den lange vei til København for å få hjelp. Av de 24 som har forseglet dokumentet, er 15 bergseller, 2 smeltere, 1 byggmester og 6 kullbrennere.
Påtegning:
Stattholderen tilrår å forordne et par kommissærer som kan undersøke klagene. Datert 13.juli 1670.
b. Memorial fra berghyttefolk, kullbrennere og samtlige arbeidere, datert København 11.juli 1670.
Det nevnes at de sendte en av sine kamerater, Arne Sivertsen, til bergmester Jacob Mathias Tax som da ennå levde, og lot han spørre om de fikk lov til å forelegge han sine klager, og med hans samtykke sendte de en søknad til han. Da offiserene fikk vite det, gikk de med - plidsfogden - til Sven Andersens hus og lot det han eide kaste ut av huset, og kona og barna måtte flykte til skogs hvor de ennå er. To dager senere hogg Claus Sommer ut 3 vinduer i Johan Pryds' hus og slo istykker det fjerde. Mannen var ikke hjemme, og kona, som var med barn, ble så redd at hun aborterte. Claus Sommer gikk også i andre hus og hogg ut vinduene.
Myndighetene har tvunget en del svensker som var rømt fra sin tjeneste, til å avgi sine signeter til besegling av falske erklæringer.
Det opplyses videre at i begynnelsen fikk de fyrlønn, som var dobbelt betaling for arbeid på helligdager, men deres - fyrschichter - er tatt fra dem så de må arbeide på helligdager for enkel lønn.
Smelterne får ingen lønn når hytta står. Ved andre bergverk får de da halv lønn. Når det hender en ulykke og en arbeider blir skadet, får han ingen lønn. Ved andre bergverk får de i slike tilfeller halv lønn mens de er sengeliggende.
De ber kongen om å ansette en mann som de kan gå til med sine klager, og som kan håndheve rett.
Fra 2019:
Røros bryggeri og mineralvannfabrikk har en øl oppkalt etter Spell-Ola:
Spell-Ola Seiersøl er en lys lager/pils som er frisk og en god allrounder. På etiketten står historien:
Røros oktober 1670. Folket sulter. Arbeiderne ved Røros Kobberverk har ikke fått lønn på mange år. Spell-Ola må gå til kongen i København igjen. Kanskje nytter klagen deres denne gangen? Men direktøren får nyss om planene. Spell-Ola legges i jern i Mørkstuggu. I sinne omringer arbeiderne direktørens bolig. Arbeiderklasse mot overklasse. Øks mot kårde. Etter en kort, men hard kamp seirer arbeiderne, som bryter i stykker Mørkstuggu. Spell-Ola befris fra lenkene. Arbeiderne får endelig feiret lønna si.
I tillegg har produsenten Rørosrein laget en Spell-Ola pølse av rein. Denne inneholder foruten reinsdyrkjøtt, litt svinekjøtt og malt og humle fra produksjonen av Spell-Ola øl som foregår på Røros.
Irgens' økonomiske forsømmelser og enka Cornelia de Bickers' fortsatte mislighold etter hans død i 1675, førte til flere aksjoner fra arbeiderne for å få lønna utbetalt.
I 1685 fikk Bragnesskommisjonen, som allerede arbeidet med tilsvarende forhold ved Kongsberg sølvverk, i oppdrag å rydde opp i de økonomiske og administrative forholdene på Røros. Resultatet ble at fru Irgens' parter i verket ble fordelt på kreditorene som hadde sørget for driftsmidler til verket. Med dette gikk eierskapet ved Røros kobberverk over til Trondheims kjøpmenn, med Lorents Mortensen Angell som den største av partisipantene med 53 parter. Allerede fra 1660-tallet var han en av byens viktigste kobbereksportører.
Angellfamilien fortsatte utover 1700-tallet å ha avgjørende innflytelse på driften ved Røros kobberverk.
Lorents Mortensens sønn, Albert Angell, ble sammen med Jens Bing i 1692 valgt til å ha tilsyn med verket på vegne av partisipantene, slik at de etter tur skulle reise til Røros for å inspisere verket. Selv om han da bare eide få parter selv, var han forlegger for flere parter - det vil si at han tok seg av det forretningsmessige ved driften av partene, slikt som betaling av innskudd til driften og salg av kobberet.
Etter ham ble sønnen Thomas Angell i sin tur ledende blant partisipantene fram til 1762. Han forberedte sakene som skulle behandles, førte vedtak i pennen, og var i realiteten den som tok de viktigste beslutningene. Samtidig kontrollerte familiekretsen over halvparten av de 172 partene verket nå var delt i. Bortsett fra bergmester Abraham Drejers nitten parter var resten fordelt på småposter.
Overdirektør ved Røros Kobberverk.
Han hadde interesser i norske bergverk allerede før han sommeren 1646, som i egenskap av hoffembetsmann, befant seg i majestetens følge. Altså var Joachim ikke ukyndig eller ubemidlet.
Han fandt særdeles Smag i Bergværker, og det var han ikke alene om. Spekulasjon i gruvedrift ble særlig i disse tider drevet i stor stil, både avverdslige og geistlige embetsmenn. De som sto seg godt med kongen og statholderen var jo heldigere enn andre. Joachim Jürgens var allerede i 1636 parthaver i statholder Hannibal Sehesteds bergverker, blant annet i Sel i Gudbrandsdalen og i Lesja.
Sommeren 1646, i kongens følge, fikk Joachim høre mange lovord om det nye kobberverket på Røros. Han fant det så interessant at han bestemte seg for å søke å bli medeier i verket. Med forskjellige manøvrer lykkes han da også med det. Privilegiene ble utstedt på han ved kongebrev 19.mars 1649, og i 1650, sto den kongelige kammertjeneren som eier av 45/60-deler i Røros kobberverk.
Hvordan greide han dette?
Han var en av kongens store kreditorer; kongen hadde lånt betydelige summer av han til krigen 1643-45. I 1657 skyldte kong Fredrik 3. han 60.000 riksdaler, og under krigen med Sverige skaffet han den danske regjering varer og penger, i verdi lik en tønne gull. Til gjengjeld ble han tilgodesett med særretter og panter; Vestervigs klostergods på Jylland, Gjorslev på Sjælland og krongodsene i Nord-Norge, og da kronen ikke greide å tilbakebetalegjelden, fikk Joachim Jürgens skjøter på disse.
26.oktober 1660. Norske Aabne Breve. Norske Registre XI 1b:
Jydske åpne breve nr.138. Bevilling for Jochum Irgens til å innføre noen skipsladninger salt.
Ref. Norske Kongebrev 1660-61.
19.november 1660. Norske Aabne Breve. Norske Registre XI 13b-19a:
Privilegium for Jochum Irgens og Jørgen Philipsen på det nye Lesja jernverk i Lesja sogn i Gudbrandsdalen.
Norske innlegg:
a. København 9.november 1660. Søknaden.
b. Christiania 28.august 1660. Kopi av memorial fra Jørgen Philipsen til Overbergamtet.
c. Kongsberg 24.september 1660. Innstilling om privilegiene og kongelige rettigheter av jernverket fra Brostrup Giedde, Hans Jacobsen Schørt, Johannes Barth og Heinrich Sigmund Hassius.
d. Bragernes 29.september 1660. Brev fra Brostrup Giedde til Erik Krag, kongens øverste sekretær og befalingsmann over Lundenæs.
Ref. Norske Kongebrev 1660-61.
14.mars 1661. Norske Aabne Breve. Norske Registre XI 48a-49a:
Privilegium for Jochum Irgens og hans arvinger til å drive steinbrudd i Norge i fire år. De skal betale toll hvis de ikke fra før har tollfrihet. Bøndene skal være forpliktet til å arbeide ved verket.
Ref. Norske Kongebrev 1660-61.
I 1661 fikk han skjøte på Vestervig for 111.688 riksdaler, samme år fikk han enerett til kjøp av alt kronens kobber i Norge for 50 riksdaler per skålpund. I1664 fikk han skjøte på Gjorslev med alt kronens gods i Ringsted og Stevns herreder, og to år etter skjøte på veldige strektninger av krongods på Helgeland, i Salten, Lofoten, Vesterålen og Troms for 100.000 riksdaler. Det siste var verdt det mangedobbelte.
Sin store eierinteresse i Rørosverket ble også lettere å anskaffe via sine kontakter i stattholderen Sehested og lensherren i Trondheim. Fredrik Urne. Allerede 19.oktober 1646 var Joachims rettigheter i Røros kobberverk kongelig stadfestet og privilegiene utferdiget på Rendsborghus slott. Han og departisipanter han ville ta, skulle ha rett til å drive verket som de ville og som de best viste (Privilegiebrevet er i sin helhet gjengitt i boka - Røroskobberverks historie 1644-1944 - av Ole Øisang).
Han var dermed en av Danmark-Norges største godseiere, og en av kongerikets mektigste menn.
Jochum Cammertiener bodde for det meste i København, der han hadde et stort palé, foruten et større landsted i nærheten av hovedstaden, et stortgods, Irgensthal, i Holland, og et - hotell - i Amsterdam.
I Cappelens Norgeshistorie fra 1977 står det om den mektige Joachim, at han gjennom tvilsomme transaksjoner hadde blitt eier av 3/4 av Røos kobberverk i 1647. Disse satt han med til sin død i 1675. Det hører visstnok med til bildet av den - ekspansive, brutale og selvbevisste - finansmann og forretningsmann, at han gikk med planer om å omdøpe Røros til Irgenstal.
Ved manntallet i 1666 er Joachim oppsitter på Røros Øvregård. Uroligheter ved kobberverket forekom ved flere anledninger.
I 1666 klaget bergverksarbeiderne til stattholderen over den måte Joachim drev varket på. Provianten var urimelig dyr, og deres lønn sto inde over år og dag. Den daværende bergmester Tax, kunne bekrefte at den gamle kammertjenerenskyldte arbeiderne 9.700 riksdaler og bøndene 15.000 riksdaler, og at det hersket - unbegreiflichen Jammer - blant dem.
Konflikten pågikk over flere år, og 4 bergverksfolk dro til København i 1670 for å fremlegge sin klage for kongen, hvilket førte til bedringer for arbeidernes lønnsutbetalinger. Se de neste kongebrev.
Fra Norske Kongebrev 1670.
19.august 1670. Norske Missiver. Norske Tegnelser XII 22b:
Befaling til Ove Juul om å førhøre fire eller flere av de dyktigste bergfolk ved Røros Kobberverk angående de klager som er kommet fra bergfolkenes side. Det henvises til to supplikker. Juul skal sende rapport og fremme forslag.
Norske Innlegg:
a. Supplikasjon, datert København 8.juli 1670, med 24 underskrifter fra berghyttefolk, kullbrennere og samtlige arbeidere ved Røros Kobberverk. Deklager generelt over store tyngsler, høye priser på proviant og andre forurettelser, og nevner følgende poster:
1. De må gjøre en dags arbeid for hver helligdag hele året rundt, ellers mister de sin lønn. De antar at dette ikke er tilfelle ved de andre bergverk, og berderfor om samme ordning som der.
2. Istedenfor penger må de ta proviant for de priser som fru Dochterinne og Jens Bing holder
(1 tønne rug = 4,5-5 riksdaler, 1 tønne korn = 3,5-4 riksdaler, 1 våg mel = 4-5 ort, 1 tønne malt = 3,5-4 riksdaler, 1 bismerpund smør = 5 ort, 1 bismerpundflesk = 1 riksdaler, 1 tønne sild = 5 riksdaler, 1 kvarter erter = 6 ort, 1 våg nautekjøtt = 6 ort, 1 våg småfekjøtt 6,5 ort).
Henning Irgens holder tilbake deres lønn og kjøper proviant som han selger til bergfolkene enten gjennom Claus Sommer eller hjemme på fru Dochterinnens gard.
3. En del av arbeiderne har ikke fått regnskap på halvannet til to år. Sluttoppgjør er ikke foretatt på syv år. De må ofte vente halvannet år før de fårbetaling, og når de ikke kan vente lenger, må de reise den lange vei til Trondheim. På den måten taper de ikke bare arbeidstid, men de må også gi 16 skilling for hver riksdaler til den som utbetaler dem penger.
4. En del arbeidere settes om vinteren til å - fyre - så de taper fra 18 til 20 riksdaler i arbeidslønn. En del gamle bergseller og bergarbeidere blir avskjediget og andre satt i deres sted.
5. Samtlige kullbrennere klager over at skogene for største delen er uthogd i to og en halv mils omkrets. De får samme betaling som for 14-15 årsiden til tross for at de har mye lenger vei. Når de har levert kull, kan de ikke få penger uten å reise til Trondheim, og der blir deres tilgodehavende trukket med 16 skilling av hver riksdaler. Dessuten truer Henning Irgens svenske dalere på dem, og derved taper de 12 skilling for hver riksdaler. Hvis forholdene ikke forbedres, og de ikke får de penger som tilkommer dem, blir de nødt til å oppgi arbeidet for ikke å gå helt under med sine fattige koner og barn.
6. De fattige bønder fra Selbu og Dalsbygda som også brenner kull til hytta, arbeider under samme dårlige forhold. De blir nødt til å oppgi kullbrenningen hvis ikke forholdene bedres. De har derfor sammen med verkets kullbrennere vært nødt til å holde seg vekk fra arbeidet, og de vil ikke befatte seg meddet før de får mer for hver lest kull.
7. De klager også over det at de blir overfalt med hugg og slag av Henning Irgens når de trenger penger for utført arbeid, og at han truer dem med fengsel hvis de ikke betaler for å slippe.
8. De blir også slått til blods av Henning Irgens fordi de nekter å innlevere sine signeter til besegling av hva som kan være skrevet uten deres vitende. Han truer dem så lenge med fengsel og annen straff at de tilslutt må gi seg. Andre blir lurt på en annen måte og fratatt sine buemerker mens de er drukne.
9. Når de etter meget slit oppnår å få en seddel som lyder på noen penger, og denne skal innløses av Henning Irgens, blir beløpet alltid mer eller mindre avkortet. En enslig kvinne har på denne måten mistet 7,5 riksdaler på en seddel som lød på 40 riksdaler. Hun tapte på 3 års tid 15,5 riksdaler. Med andre går det på samme måte.
10. Når en av bergfolkene har fått seg en hest eller et annet trekkdyr i håp om å kunne tjene noe med malmkjøring eller lignende for å betale sin gjeld, da blir det forbudt fordi bonden, presten og andre som bor på landet har fått bevilling til det. Men når det trengs å kjøre noe til bergverket - i forfald - da blir de tvunget til å kjøre, enten de vil eller ikke. De har sendt sine skriftlige klager til bergmester Tax. Men han er nå død og de har ikke blitt hjulpet. De reiser derfor den lange vei til København for å få hjelp. Av de 24 som har forseglet dokumentet, er 15 bergseller, 2 smeltere, 1 byggmester og 6 kullbrennere.
Påtegning: Stattholderen tilrår å forordne et par kommissærer som kan undersøke klagene.
Datert 13.juli 1670.
b. Memorial fra berghyttefolk, kullbrennere og samtlige arbeidere, datert København 11.juli 1670.
Det nevnes at de sendte en av sine kamerater, Arne Sivertsen, til bergmester Jacob Mathias Tax som da ennå levde, og lot han spørre om de fikk lov til å forelegge han sine klager, og med hans samtykkesendte de en søknad til han. Da offiserene fikk vite det, gikk de med - plidsfogden - til Sven Andersens hus og lot det han eide kaste ut av huset, og kona og barna måtte flykte til skogs hvor de ennå er.
To dager senere hogg Claus Sommer ut tre vinduer i Johan Pryds' hus og slo istykker det fjerde. Mannen var ikke hjemme, og kona, som var med barn, ble så redd at hun aborterte. Claus Sommer gikk også i andre hus og hogg ut vinduene.
Myndighetene har tvunget en del svensker som var rømt fra sin tjeneste, til å avgi sine signeter til besegling av falske erklæringer. Det opplyses videre at i begynnelsen fikk de fyrlønn, som var dobbelt betaling for arbeid på helligdager, men deres - fyrschichter - er tatt fra dem så de må arbeide på helligdager for enkel lønn. Smelterne får ingen lønn når hytta står. Ved andre bergverk får de da halv lønn. Når det hender en ulykke og en arbeider blir skadet, får han ingen lønn.
Ved andre bergverk får de i slike tilfeller halv lønn mens de er sengeliggende. De ber kongen om å ansette en mann som de kan gå til med sine klager, og som kan håndheve rett.
8.september 1670. Norske Missiver. Norske Tegnelser XII 27b-28a:
Befaling til stattholderen om:
1. Å pålegge partisipantene i Røros Kobberverk og borgermestrene nordafjells at de bør sørge for at det alltid skal være penger ved verket til å betale månedslønninger uten avkorting og i dansk mynt til bergfolkene, så de kan greie å kjøpe de levnetsmidler de trenger.
2. Kullbrennerne må betales for sitt arbeid på arbeidsstedet, og det må underhandles på beste måte med dem angående kjøp av kull.
3. Heretter må berg- og hyttearbeiderne som har månedslønn, og som har arbeidet regelmessig på hverdagene, ikke beregnes fradrag i lønn forhelligdagene. Dette blir heller ikke gjort ved andre bergverk.
4. De som har vært utsatt for en ulykke under arbeidet for verket, bør etter - bergverksordning og manér - få så pass at de kan leve av det, beregnet etterskadens karakter.
5. Det kan gis bergsellene tillatelse til å kjøre malm, når de ikke av den grunn forsømmer sitt arbeid.
6. Alle klager må overleveres bergmesteren som må avgjøre saken etter bergordningens rett og embetets plikt.
28.september 1670. Norske Aabne Breve. Norske Register XII 245a-b:
Stadfesting av privilegiene for Jochum Irgens på Røros Kobberverk og et jernverk i Gudbrandsdalen.
Joachim dro omgående til Røros, hvor det oppsto uroligheter, som han selv har skildret utførlig i en rapport på tysk:
De trakterte oss all, også min frue,med støt og forfulgte oss med stort skrik og de råeste forbannelser inn i huset.
Kongen og stattholderen støttet Joachim, og almuen ble truet med - høieste pøn og påfølgende straffe - hvis den igjen opptrådte opsetsig og oprørisk.
Fra Norske Kongebrev 1671-72:
21.september 1672. Norske Missiver. Norske Tegnelser XII 84b:
Befaling til stattholderen om å oppheve beslagleggelsen av Jochum Irgens og partisipantenes kopper så snart Irgens har levert de 250 skippund, og hans partisipanter sin kvote à l'advenant.
Irgens har klaget over at han ikke får 100 skippund kopper, som ligger i Danmark eller i Glückstadt, og dette blir nå innvilget på betingelse av at han garanterer å levere tilbake samme kvantum i kommende år, foruten det som kan restere av de 250 skippund.
Fra Norske Kongebrev 1673-75:
22.februar 1673. Norske Aabne Breve. Norske Register XII 643a:
Befaling om at Overbergamtet skal dømme i en sak mellom Jørgen Philipsen og Jochum Irgens angående Lesja jernverk, uten utflukter eller hindringer frasistnevnte. Det vises til missive av 22.februar 1673.
Norske Missiver. Norske Tegnelser XII 91a-b:
Befaling om at tilforordnede i Overbergamtet i Norge må møte på Lesja Jernverk 18.august 1673, for å foreta en besiktigelse av verket og undersøke og avsi dom i en sak mellom Jørgen Philipsen og Jochum Irgens.
Førstnevnte solgte for noen år siden halvparten av Lesja-verket til Jochum Irgens. Kjøpebetingelsene er imidlertid ikke oppfylt av Irgens. Stevningen er sendt så tidlig til Jochum Irgens, at saken skal avgjøres selv om Irgens uteblir. Hvis dommen påankes, skal den gå direkte til Høyesterett.
16.april 1673. Norske Aabne Breve. Norske Register XII 660a-664a:
Stadfesting av privilegiene for Lesja verk for Jochum Irgens i Amsterdam og Jørgen Philipsen i Kristiania, datert 19.november 1660.
Norske Innlegg:
Søknad, udatert fra Jochum Irgens, om konfirmasjon av privilegier for Røros og Lesja.
17.april 1673. Norske Aabne Breve. Norske Register XII 664b-669b:
Stadfesting av privilegier for Røros kobberverk for Jochum Irgens,datert 19.mars 1649.
12.august 1673. Norske Aabne Breve. Norske Register XII 709b-710a:
Patent til alle amtmenn, fogder og andre om å tilse at kongens skjøte til Jochum Irgens overholdes.
Norske Innlegg:
Søknad på tysk, datert 1.august 1673, fra Jochum Irgens om at fogder i Nordland og andre steder må befales å rette seg etter hans privilegier, noe de ikke gjør. Han søker samtidig om utsettelse med å møte i Overbergamtet 18.august i anledning av tvisten mellom han og Jørgen Philipsen i Kristiania angående et malmfunn mellom Lesja og Romsdal.
Joachim Jürgens ble adlet i 1674-1675, og fikk sitt eget adelsvåpen.
Personlig førte han stort hus både i Christianshavn og Amsterdam, men hans store gods i Danmark brakte tap, og da han døde i 1675, var han på det nærmeste en ruinert mann, nedsunket i gjeld. Han førte et ødselt liv og oppførte store og flotte bygninger på flere av sine gods. Med en viss rett kan det også sies at hans økonomiske vansker også delvis skyldtes kongen, som var hans store debitor.
Hans store jordegods i Nord-Norge ble splittet på flere hender.
I mai 1672 pantsatte han sine eiendommer i Gjorslev og partene i Røros-verket. Da en kongelig kommisjon ti år etter hans død fikk i oppdrag å undersøke forholdene ved kobberverket på Røros, viste det seg at verket hadde en gjeld på 110.598 riksdaler.
Det var etter dette at verket ble organisert som partisipantskap, som besto av 182 kukser eller parter.
Enke Cornelia nevnes i et kongebrev datert 27.februar 1678 (Norske Aabne Breve. Norske Register XIII243b-250a):
Stadfesting av panteforskrivelse fra enken etter Jochum Irgens, Cornelia Bickers og hennes barn, til hennes svoger baron Petersen, datert København 1.oktober 1677.
Ifølge en rekke gjeldsbrev som er utstedt hennes avdøde mann i perioden fra 1657 til 1674 skyldte han baron von Petersen 10.000 riksdaler in specie, 10.600 riksdaler in banco og i hollandsk mynt 11.400 riksdaler. Med renter beløper gjelden seg til 39.200 riksdaler. Pengene skal bli stående hos henne og hennes barn i 3 år mot 5 prosents rente og avdrag av beløpet over 10 år. Til sikkerhet pantsetter hun de to fogderier Helgeland og Senja med all herlighet, afgift oc rettighed. Hennes mann hadde fått skjøte på disse fra kongen. Panthaveren får jordebok over pantet, og det gjøres rede for hva pantet omfatter og hvilken verdi det har.
Da Røros skulle døpes om til Irgensthal.
Den forhenværende kammertjener og senere hofbankier Joachim Irgens eidde ialfald i navnet 3/4 av verket og det var hans indskud som altid manglet og gjorde, at forholdet blev saa galt. Han bodde utenlands enten i Holland eller i Danmark og var kun paa nogen smaatripper engang imellem oppe paa verket.
Dette tror jeg neppe interesserte ham mere end som melkeko, som kunde gi ham kobber, det han straks gjorde i penge. Og pænge trengte han altid til sine storartede pengetransaktioner.
Det var ogsaa dengang, da han kjøpte krongodset i Nordlandene i 1666 for en tønde guld 100 000 riksdaler, at han omtrent helt ut sluttet med at gjøre indskud til driften.
Dette gav anledning til den første arbeiderurolighet, som bergmester Tax og bergraad Marcilius fik bilagt. Det blusset op igjen i 1670; men værst var maaske situationen i 1673. Verkets eier opholdt sig da en tid paa Røros. Men det later ikke til, at han beskjæftiger sig meget med de uholdbare tilstande, som arbeiderne fandt sig stedt i.
Disse indleverte et bønskrift til - Herre Westerwick, gunstige Herre og Patron - datert 25. oktober 1673.
Paa dette svarte Joachim Irgens, som var adlet under navnet Westerwick:
Har ikke vidst, at Arbeiderne lede nogen Mangel eller havde vanskelig for Betaling.
Selve svaret er ikke saa merkelig for denne mand, som benyttet enhver anledning til at rive til sig, hvad han kunde og til at omgi sig selv og sit navn med glans. Merkeligere er det sted hvorfra dette svar er skrevet. Det er nemlig datert Irgensthal 2. november 1673.
...fremgaar med tydelighet, at Joachim Irgens i sin selviskhet og stormægtighet har villet omdøpe Røros til Irgensdal, men at hans nevø direktøren er meget bange herfor og ber tanten om at raade ham fra det. Og den forstandige fru Irgens til Westerwick har da ogsaa faat plukket disse stormandsgale tanker om omdøping ut av manden, saa det blev med den gangen, at Irgensdal blev brukt istedet for Røros.
Anno 1673 den 22. novbr
Edle me Vrau Westerwick, meget elskede slægtning. V. Edle: maa vite at vi med hrr. Vetter (Joachim Irgens) er kommet vel hit til Christiania; oppe ved verket staar det Gud ske tak helt vel til og har meget malm som aldrig før, hvorav der kan bli gjort en god del kobber i kommende aar; men jeg tror ikke at vi faar de nødvendige materialier op av mangel paa betaling, derav vil der sikkerlig bli en ulykke angaaende Kongens interesse; hans høie Excell: reiser sikkert videre til Trondhjem og drar han gjennom Østerdalen, saa kommer han op paa verket, Herr overbergmester vil ikke reise med; jeg kan ikke stole paa (ulæseligt) men skulde jeg tale, ikke blev han sunget i søvn; mere tør jeg ikke skrive; folket oppe paa verket er svært paa benene; ved et bønskrift til hrr. Vetter søgte de om betaling for sit arbeide; og da de ikke fik noget, kom hele flokken til min dør og begjærte ifølge en kgl. ordre, som de fremla kopi af, at jeg skulde hjelpe dem til at klage over det til embedsmændene, saa læste jeg op en arrest over alle participanters ? (kobber) det er sikkert, at folket har det usselt, ti ikke faar de noget penge og heller ikke var der mere proviant der; jeg ser ikke nogen utgang paa det, og ikke tør jeg for sandt komme op til Røros igjen; det kunde ske en ulykke; det er til at ynkes over; Verket kunde ved rigtig betaling bli meget bedre og drevet nogen 1000 Rdr. billigere; jeg har gjort hrr. Vetter dette forslag; man skulde se til at faa en mand, som prompte la ut for verket og videre mottok alt kobberet; det som aarlig blev i overskud skulde man avdrage nogen kapitaler med;...
...Denne høst har hrr. Vetter oppe paa Røros uden at raadspørge befalet, at verket skulde hede Irgensthal og ogsaa paalagt officererne det. Jeg har talt derover og sagt, at det vilde bli optat helt skrækkelig, idet det er en kongelig bergstad og det vilde bringe en stor konfusion i landet, da priviligierne er givet paa Røros og de kunde bli omdisputerte, saa jeg ber min frue at fraraade ham det.
...Jeg skal se til at hrr. Vetter gjør rigtighet med alle og jeg skal gjøre mit bedste med hensyn til testamentet (originalens tegnsetting er beholdt).
- .
Kort om Røros kobberverk:
Røros kobberverk var drevet som ett partisipantskap, denne styreformen har blitt betegnet som et ansvarlig aksjeselskap.
Det vil si at partisipanten hadde personlig ansvar for verkets forpliktelser igjennom å eie en part eller kux i verket. Det produserte kobberet på Røros ble ikke solgt av verket. Alt kobber ble fordelt blant verkets partisipanter og ble fordelt etter antall kuxer man eide.
Kux var betegnelsen på en eierpart av verket. Røros kobberverk var i 1818 fordelt på 172 kuxer.
Kobberet ble fordelt etter at en tiendedel av kobberet hadde blitt overgitt til kongen og staten. Den tiende var verkets avgift for de privilegier og friheter verket hadde blitt gitt av kongen.
Ordet privilegiums betyr enerett, særstilling, forrett som hviler på rettslig grunnlag. Betydningenhar i hovedsakhandlet om særretter gitt til enkeltpersoner, befolkningsgrupper eller stender.
Privilegiebrev ble den formelle tillatelsen til å opprette og drive et bergverk. Privilegiene ga verkene tilgang til ressurser og rettigheter i sine områder gitt av bergherren. Forutsetningen av disse var betalingen av tiende og tollavgifter til staten og at verket overholdt seg til bergamtet og bergforordningen. Ble ikke disse ordningene oppfylt så kunne bergherren trekke privilegiene tilbake og kunne erklære verket for - falt i det fri - og gi andre rett til å bruke det.
Privilegier kunne av kongen begrenses. Etter innføringen av eneveldet i den dansk-norske helstaten ble det fra kongens side oppfattet at de rettigheter som av han var gitt hadde han og rett til å tilbakekalle om privilegiene ikke lengre var til nytte for staten og kongens interesse.
Røros kobberverks første privilegier ble gitt ved privilegiebrevet av Christian 4. datert 19.oktober 1646 og stadfestet av Frederik 3. i 1649.
Det første privilegiebrevet til Røros Kobberverk er faktisk ikke direkte gitt til verket i seg selv, men til et av verkets første eiere kammertjeneren Jochum Jürgens. Privilegiebrevet var gitt til Jürgens og hans medpartisipanter.
Et av de viktigste privilegiene var sirkumferensretten. Rørosloven gir Røros kobberverk enerett til å bygge og drive hytter, hammere og andre industribygg innenfor sirkumferensen.
Sirkumferensen var en sirkelformet grense som regulerte verkets driftsområde. Sirkumferensen har sitt opphav med privilegiebrevet gitt til Joachim Jürgens og hans med partisipanter i 1646. Størrelsen på sirkumferensen var en radius på ca. 4 gamle mil slått ut fra Storwartz gruve. Et område på 45.580 kvadratkilometer.
Rørosregionen var og er ett fjellandskap og mengden med skog og trevirke var begrenset, som følge av dette var det viktig for verket at privilegiebrevet ga dem enerett til å drive smeltehytter, kobberhammere og andre industrianlegg at området. Røros kobberverks privilegier var under endring igjennom hele driftsperioden til verket.
Partisipanten stod selv ansvarlig for å selge kobberet videre. Partisipanten var personlig ansvarlig for å finansiere verket. Direktøren og bergskriveren skulle gjøre en forhånds beregning på verket utgifter til det kommende driftsår og dette beløpet ble utlignet av partisipantene pro rata som innskudd.
Innskuddene kunne være både penger og varer og skulle betales til bestemte terminer. Det ble etter 1689 på Røros fordelt mellom 3 terminer. Med denne driftsmåten kunne ikke verket ha noe driftsoverskudd, men bare at utgiftene var balansert med innskuddet.
Det var etter forordning av 3.august 1689 bestemt at partisipantene fikk ansvaret for verkets proviantering. Hvert år i mai skulle partisipantene melde om hvilke varer som trengtes ved verket. Direktøren skulle ta en oversikt og fordele de trengende varene mellom partisipantene ut fra hvor mange parter de eide. Partisipantene skulle så sende disse varene enten opp på sommer eller vinterføre. Direktøren skulle ha tillatelse til å kjøpe varer som kom til verket sørfra i Hedmark Som følge av forordningen av 3.august var det de største handelsmennene i Trondheim som tok en forsørgerrolle for å få innkjøpe og oppsende proviant til verket...
Røros kobberverk kobberproduksjon var spredt bredt i fjellregionen. Gruvene lå et godt stykke fra hverandre og avstanden til smeltehyttene kunne være ennå lengre.
På starten av 1800-tallet var det 3 aktive smeltehytter ved verket:
Smeltehytta på Røros var verkets hovedhytte med den største produksjonen.
Smeltehytta på Tolga var den nest største etter Røroshytta.
Ved Ea-fossen nord for Ålen sentrum lå Dragåsen smeltehytte.
Det var også i perioden en overgang fra den eldre Femunden smeltehytte som ble nedlagt i 1822 til Drevsjømo smeltehytte. Som ble oppsatt i 1813, men ikke tatt i bruk på stor skale før 1819.
Gruvene som var i drift i 1818 var Storwartz, Kongens og Muggruva.
Storwartz gruve lå på Storwartzfeltet 1 mil nordøst for Røros.
Kongens gruve og Muggruven som begge lå på Nordgruvfeltet ca. 13 kilometer nord-nordvest for Røros...
Kilder:
Rørosloven av 1818, En undersøkelse av en særlov for Røros kobberverk, av Ole Kristian Korssjøen. Masteroppgave i historie Institutt for historie og klassiske fag NTNU Trondheim, våren 2016.
|
1611 - 1675 (64 years)
[1] 
