- Falconer betyr en person som driver med dressur av rovfugler (her falker) i jaktøyemed, opprinnelig ved fyrstens hoff. Men, ble også brukt om dem som fanget falker for bruk i falkejakt. Adrian synes å ha tilhørt den siste kategorien, ut fra kildene. Begge kategoriene hadde høy sosial status og tjente godt. Tradisjonen antyder at Adrians virksomhet skaffet han høy anseelse hos kongen, og det er nærliggende å tro at dette var noe som veide tungt når han ble utnevnt som borgermester i Trondheim.
Navnebruken tyder på at Adrian var aktiv som falkefanger til slutten av 1550-tallet, altså ved siden av sin gjerning som borgermester i Trondheim. Det er sagt at det ikke var mulig å kun leve av bare å være borgermester, og at Adrian forsøkte å få fotfeste i andre næringer ved siden av borgermestergjerningen, med tanke på tiden etter at han ble for gammel til å drive falkefangst på egen hånd. Falkefangeryrket krevde jo en viss grad av god fysikk og helse.
Det var åpenbart en god del nederlendere som trakk hit til landet på 1500-tallet nettopp som falkefangere og som slo seg ned her. En slik innvandrer varAdrian Falkener, som kom til Trondheim på reformasjonstiden, trolig tilkalt av Olav Engelbrektsson. Adrian ble senere en av de fremste borgere i Trondheim.
I lensregnskapet for Trondheim (Steinvikholm) len perioden 1548-1549 nevnes Adrian aktiv som falkefanger:
Falcheleyer liiggendiis wdhij Stenwiigholms lenn:
Jtem for Granndhe: Øryenn Waale Frøenn Szmøølenn og Brimssness: Leffuereredt Adriiann falchenerviij dobbell duchather och ij rinssgyllenn.
Han kalles også falkener 24.august 1569 og falkefenger 11.juni 1571 i dagboka til magister Absalon Pederssøn i Bergen. I perioden 1558-1577 kalles Adrian dels bare Adrian borgermester, dem Burgermeister Adrian og consul Adrianus, dels kalles han også med farsnavnet; Adrian Rothkertsøn, Adrian Rotgerson, Adrian Rotgerssønn, Adrian Rotgeirdzenn, Adryan Rotgeirdzenn, eller som tippoldebarnet Gert Henriksen Miltzowskriver: Hadrian Rotker.
Navnet Adrian kommer opprinnelig fra en nederlandsk helgen, og viser tilknytning til Nederlandene. I perioden 1547 til august 1588 kalles han bare Adrian Falkener, og ble skrevet på flere måter:
Adriann Falchener, Adrian Falkener, Adriiann falchener, Adrian Ffalkener.
Om Olav Engelbrektsson hører vi i 1532 at han hadde falkeleier på Ørlandet - alt i høymiddelalderen hadde erkebiskopen fått rett til falkefangst på linje med kongen (Steinar Imsen og Jørn Sandnes: Avfolkning og union 1319-1448, bind 4 i Norges historie (Oslo 1977)).
Af hvide Falcher Island er
Navnkundig udi Norden,
Hvidkronet Falcher Himlen bær,
Bortflyttede fra Jorden.
Til Friderich den andens Jagt
De Tydske lod henfare
En Adrian, som har indbragt
Til Kongen Falcher rare.
Deraf fik han sit Ære-Navn,
En Falch han maatte hede,
Som siden drog fra Kiøbenhavn,
I Trundhiem tog sit Rede.
Det er hevdet i dette diktet (gjengitt her 3 av i alt 12 vers) at Adrian var sendt av - De Tydske - (Nederland var en del av Det tysk-romerske riket) til kong Frederik 2.s jakt, og at han hadde brakt bare sjeldne falker til kongen, tydeligvis fanget på Island (fra Marcus Carstenssøn Volqvartz: Svane-Sang, skrevet i anledning begravelsen til Anne Pettersdatter Falch (1625-1709) i Tjøtta kirke på Helgleandden 1.august 1709). Siden hadde Adrian flyttet fra København til Trondheim, ifølge dette som åpenbart er hentet fra gammel slektstradisjon, og har nok en reell bakgrunn. Frederik 2 ble kronet i 1559, men kan ha drevet med sporten falkejakt før dette. Dette var en sport som var forbeholdt fyrster og rikmenn.
Kilder:
Terje Bratberg: Trondheim Byleksikon, Kunnskapsforlaget 1996. ISBN 82-573-0642-8.
Asbjørn Lund: Vandringer i det Trondhjem som svant, Bruns Libris 1991. ISBN 82-7028-491-2.
Absalon Pederssøn Beyer: Absalon Pederssøns dagbok 1552–1572 (Dokumentasjonsprosjektet: Beyer).
Wikipedia.
Henry Ofstad: Glimt fra borgermester Adrian Rockertzsen Falkeners liv. Eget forlag, 2008.
Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 2002 Vol.38 Nr.3. [1]
|
- Etter hvert ble det vanlig at tilflyttede handelsmenn fra utlandet fikk sentrale posisjoner i Trondheim. I så måte var Adrian en av pionerene. I følge noen kilder ble Adrian rådmann i 1526, men det trolig feil.
Adrian ble utnevnt til borgermester i Trondheim kort før 1547. Første gang Adrian er nevnt som borgermester i Trondheim, er i et diplom utstedt på Austrått 5.juli 1547. Byen hadde den gang, og langt inn på 1600-tallet, 2 borgermestre, den eldste og den yngste. Da den andre borgermesteren, Niels Lauritzen Arctander, døde i 1554, ble Adrian eldste borgermester (Anders Daae: Borgermestre i Trondhjem før 1665 (1915)).
Adrian skal ha vært en god diplomat, og han var en nøktern personlighet. Navnet hans finnes ofte nevnt i Dipl. Norv. Jfr. sidene 175, 177 og 1113, II side 1150, XI side 674 og Norske Magazin i side 592.
I 1555 ble han tilkalt av lensherre Evert Bild til å føre tilsyn med og bevise riktigheten av at en stor pengekiste ble overført til Stenvikholm slott.
I perioden 1558 til 1577 kalles Adrian dels bare Adrian Borgermester, eller dem Burgemeister Adrian og Consul Adrianus.
Under den nordiske 7-årskrigen 1563-1570 støttet han svenskene, som så mange andre trøndere, da de i 1564 inntok Steinviksholmen og underla seg Trøndelag. Motivene for dette syntes å være kun økonomiske. Mange trøndere så på svenskene som befriere fra det danske herredømmet, og mottok dem med åpne armer. Han var god venn av den svenske kommandanten, Claude Collart. Det sies at han sendte han vin i gave under beleiringen av Steinviksholmen. Adrian hadde store fordeler av dette vennskapet. Han mottok blant annet mye verdisaker som var beslaglagt fra rikfolk som var motstandere. Da Erik Munk igjen fordrev svenskene, forsto Adrian å manøvrere slik at han fikk beholde ikke bare livet, men også sine eiendommer og sin stilling.
I fortegnelsen i skipsskatten 1563 over alle skippere og styrmenn i Trondheim by som seiler til Nordlandene og Finnmark, er Adrian borgermester oppførtsom - Schipper till sin fractt xx voger j pund f - (20 våger 1 pund fisk). En Niels Mattssenn er styremannd po borgermesters pinncke aff Tronndhiem till sin halffue hyre iij daler (2 1/2 daler). Adrian eide altså en pinke som Niels var styrmann på, og som han lot seile nordpå for å kjøpe opp fisk.
I 1565 ble - här Michell på Röden - avkrevd 15 mark som han var skyldig - Adrian borgemester i Trondheem - for noen kanner vin, som antyder at Adrian drev handel med annet enn fisk.
Det er grunn til å anta at Adrian videresolgte fisk til utenlandske oppkjøpere (trolig mot Nederlandene), i bytte mot andre vareslag som vin, klær, krydder,salt, kramvarer m.m.
I 1567 var Adrian borgemester Trondheims største skipsreder med blant annet 2 skip som seilte på Finnmarken. Han hadde flere eiendommer i byen, bl.a. Falkenergården (idag Olav Tryggvasonsgate 5). Han eide dessuten et par landsgårder. Ved Skansen hadde han en stor stall, kalt Adriansløkken (senere Arildsløkken i Ila), som strakk seg fra Nidelva mot Stavne. På herredagen i Trondheim 1597 kommer det fram at avdøde Adrian eide 2 øres leie med bygsel i gården Houge på Byneset (vurdert til 30 daler), og 1 øres leie i gården Kvåle i Orkdal (10 daler), dessuten ei øde tomt med stall (20 daler), ei løkke på Bakklandet (11 daler) og ei løkke utenfor - schandzen - (50 daler). Adrian hadde bygget seg et nytt hus (vurdert til 100 daler), som sto mellom det gamle huset hvor enka hans da bodde, og Wibike Adrians' hus. De andre gamle husene, med en humlehage, ble vurdert til 240 daler. Trolig lå disse omkring Brattøra eller Nedre almenning.
Året 1570 var Adrian i København for å søke kongens hjelp i forbindelse med at hans sønn, Peder var myrdet. Drapsmannen var lagmann Christopher Grøn i Stavanger.
Adriann Rotkersønn nevnes som borgermester i Trondheim i et diplom 17.mars 1574 (fra det svenske riksarkivet).
På herredagene i Trondheim 15.september 1578 var han en av domsmennene, jfr, domsbok sidene 81-82 og side 87.
Hans underskrift finnes på dokumentet som er oppbevart i det danske riksarkiv, datert - Trundheimb Den 1 maij Aar 1591. I dette dokumentet ba han, sammen med den andre borgermester som het Peder Ericksen, om å slippe å møte personlig under hyllningen av Christian 4. på Akershus (den første norske stenderforsamling) da - Wij ere tow fattige gamble og skrøbbelige Mænd. Blant dem som fikk fullmakt til å dra fra Trondheim til hyllingen, var rådmannen Niels Jenssøn og borgeren Cornelius Povelssøn (Fullmakt datert 1.mai 1591, se A.Daae 1915 og Aktstykker til de norske stændermøders historie 1548-1661).
I en dom avsagt 7.januar 1594, som ble lagt fram på herredagen i Trondheim 4.juni 1597, kalles Adrian - velacht mandt Adrian Rochertsen, borgermester ibidem - (i Trondheim). På denne herredagen henvises det til et brev Adrian hadde utstedt 9.mai 1575, hvor det framgår at han allerede da var gammel og skrøpelig
(Norske Herredags-Dombøger).
I 1594 ba han om å få fratrede sin stilling pga. alderdom og skrøpelighet. Året etter er hustruen Margrethe nevnt som enke. Alt tyder på at Adrian ble en svært gammel mann, trolig minst 85 år gammel, og har tydeligvis vært borgermester i Trondheim så lenge hans mentale helse har vært tilfredsstillende. At dette fikk skje, vitner vel om at han nøt høy anseelse i byen. Adrian Rochertsen må være død før 13.januar 1597 (Norske Herredags-Dombøger).
Kilder:
Terje Bratberg: Trondheim Byleksikon, Kunnskapsforlaget 1996. ISBN 82-573-0642-8.
Asbjørn Lund: Vandringer i det Trondhjem som svant, Bruns Libris 1991. ISBN 82-7028-491-2.
Absalon Pederssøn Beyer: Absalon Pederssøns dagbok 1552–1572 (Dokumentasjonsprosjektet: Beyer).
Wikipedia.
Henry Ofstad: Glimt fra borgermester Adrian Rockertzsen Falkeners liv. Eget forlag, 2008.
Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 2002 Vol.38 Nr.3. [1]
- .
Den nordiske sjuårskrigen ble utkjempet i perioden 1563–1570 mellom Sverige på den ene siden og Danmark-Norge, Russland, Polen-Litauen og Lübeck på den andre. Krigen endte uavgjort og førte ikke til noen grenseendringer. Den nordiske sjuårskrigen var den lengste og mest ødeleggende av alle kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Under den svenske beleiringen av Akershus satte Oslo-borgerne fyr på byen for å holde fienden vekk, mens svenskene blant annet brente Sarpsborg, Skien, Konghelle og Hamar.
Oppløsningen av Kalmarunionen i 1523 gjorde det klart for både svensker og dansker at naboskapet ville komme til å bli alt annet enn fredelig. Likevel var årene mellom 1536 til 1560 en rolig periode med få konflikter mellom Danmark-Norge og Sverige. Dette skyltes i hovedsak utenrikspolitikken de to kongene Christian 3. og Gustav Vasa førte. Svenskene var mest opptatt av østersjøområdene og Baltikum og ønsket å utvide sitt rike østover i Livland og Estland. Christian 3. på sin side var opptatt av handelen med Nederland og forholdet til keiser Karl 5.
Forholdene i Norden ble etter hvert preget av mistenksomhet, men uten at det utløste noen krig. Da de to kongene døde med ett års mellomrom, Christian 3. i 1559 og Gustav Vasa i 1560, tiltrådte to mindre forsiktige arvinger: Frederik 2. av Danmark-Norge og Erik 14. av Sverige. Begge var av den oppfatning at deres fedre hadde vært for passive, og var derfor svært så lystne på en styrkeprøve. Østersjøområdet var av felles interesse, og de fulgte med på hverandres framstøt og posisjoner.
Krigsårsaken var i første rekke en rivalisering om østersjøprovinsene og russlandshandelen. Den dansk-norske kong Frederik 2s krigsmål var å erobre Sverige, mens den svenske kong Erik 14 hadde planer om å legge Norge helt eller delvis under seg for å skaffe svenskene gode havner og sikkerhet for fri seilas vestover.
Svenskene hadde ambisjoner om å bryte den dansk-norske omringningen av det svenske territoriet, som hadde adgang til sjøen bare via Älvsborg ved Göteborg. Samtidig ville Danmark-Norge begrense den svenske tilstedeværelsen i de baltiske landene og ellers i området rundt Østersjøen. Danmark-Norge allierte seg med Russland, Lübeck og Polen/Litauen (som den gang var i union), mens Sverige ble stående alene.
Allerede i løpet av sitt første år som konge var Frederiks flåte blitt utvidet til over 50 skip. På hovedbasen til den dansk-norske flåten, Bremerholm, ble det slitt dag og natt med å utruste den voksende flåten med ammunisjon, våpen og annet utstyr, og i 1562 ble det skrevet ut nye mannskap fra både Danmark og Norge for å bemanne skipene. Våpenhvilen de to kongene hadde inngått i august 1561, hadde ett års varighet, men da avtalen skulle fornyes i 1562, kom ikke partene til enighet, noe som forverret situasjonen.
Våren 1563 begynte Frederik 2. å ta inn leieknekter fra Tyskland som ble stasjonert i østdanske byer. De innleide styrkene telte 25 000 mann og kostet riket 150 000 riksdaler i måneden, en sum som tilsvarte omtrent det riksrådet disponerte årlig. For å finansiere hæren hadde Frederik økt skattene og samtidig begynt å forsyne seg av farens oppsparte midler. Kostnadene ble fort enorme, og Frederik 2. så bare én mulig løsning, nemlig å starte krigen og velte kostnadene over på fienden.
Frederik 2. baserte sin hær i all hovedsak på europeiske leietropper. Avlønningen baserte seg på penger og verdier soldatene kunne plyndre i områdene de inntok. Problemet var at det i Skandinavia var få store byer og for det meste fattige bondesamfunn, noe som svekket plyndringspotensialet. Befolkningen i Danmark og Norge måtte derfor betale soldatene gjennom skatter og avgifter. Erik 14. baserte sin hær på rekruttering av svenske bønder. Bøndene var billige i drift og ganske gode soldater.
Krigen startet med en dansk krigserklæring i 1563. Det første danske angrepet kom mot festningen Älvsborg, Sveriges eneste havn i vest, i august 1563. Beleiringen ble kort, og festningen falt 4. september. Den eneste havnen mot vest var nå sperret for svenskene, og de måtte føre alle sine importerte varer gjennom Øresund. For å lamme svenskene mest mulig sørget derfor Frederik 2. for å sperre av Øresund for all trafikk. Dette førte til protester fra England og Nederland, da også deres handelstrafikk ble hindret. Sperringen ble hevet, og i stedet ble det innført en ekstratoll for skip som skulle til Sverige.
I en viss utstrekning ble denne seieren nøytralisert ved at Sverige inntok Varberg (som den gang var en del av Danmark). Den svenske flåten, ledet av Jakob Bagge og Klas Kristersson Horn, klarte å hindre alle danske blokadeforsøk mot Sverige, og i 1564 vant den svenske flåte en stor seier ved nordspissen av Öland.
I 1564 ble Jemtland, Herjedalen og Trondhjems len (omtrent dagens Trøndelag) besatt av svenske tropper. Erik 14.s behov for en havn i vest økte dramatisk med Älvsborgs fall. Nå ville den enkleste måten å skaffe seg dette på være ved å erobre Trondheim. Jemtland og Herjedalen, som den gang var en del av Norge, ble først erobret uten særlig motstand allerede høsten 1563. Frederik 2. beordret at området skulle gjenerobres. Evert Bild, kommandanten på Steinviksholm festning ved Trondheim, sendte av gårde et par hundre mann, og området ble raskt tatt tilbake.
I februar 1564 rykket en ny styrke på 3500 svensker igjen inn i området under ledelse av franskmannen Claude Collart. Den svenske styrken beleiret Steinviksholm og krevde betingelsesløs overgivelse. Evert Bild overga han festningen allerede dagen etter, 29. februar. Trondheim var nå på svenske hender. Svenskenes erklæring om at de skulle befri nordmennene fra danskenes åk, fikk åpenbart oppslutning hos flere navngitte trondheimsborgere som samarbeidet med svenskene. Her gikk det linjer tilbake til den politiske tradisjonen fra erkebiskopens tid, ikke minst perioden da Trondheim hadde vært sentrum for erkebiskop Olav Engelbrektssons kamp mot unionskongen. Erik 14. sendte sine menn sørover til Møre og Romsdal, og også her sluttet folket seg til den svenske kongen. Claude Collart overtok styret i Trondheim, hvor han opprettet et regime med høye skatter og strenge straffer.
Noen måneder senere ble Trøndelag på ny gjenerobret av en vestlandsk styrke, utskrevet av lensherren på Bergenhus, Erik Rosenkrantz. Under harde trusler om represalier klarte Rosenkrantz å samle nær 4000 mann i Bergen. Styrken, under ledelse av Erik Munk på skipet «Duen», seilte inn Trondheimsfjorden 2. mai 1564, og dagen etter ankom de Trondheim. Claude Collart flyktet og forskanset seg på Steinviksholm. Borgerne i Trondheim og bøndene i områdene omkring hadde nå fått nok av Collarts styre, og hilste Erik Munk velkommen. Fra 4. til 22. mai holdt Collart stand i festningen, men på grunn av mangel på rent vann (Steinviksholm hadde ingen brønn) overga han seg. Han ble sendt til København og fengslet. Tilbake i Trondheim satt nå Erik Munk, og på vegne av Frederik 2. krevde han at alle borgere og bønder skulle sverge troskapsed til den dansk-norske kongen.
To ganger senere i krigen kom svensker over grensen og viste seg ved Steinviksholm – i desember 1564 og i mars 1656. Det ble ikke utkjempet noe slag, men svenskene var svært brutale i sin plyndring av bondegårdene i området. I Jemtland og Herjedalen ble de svenske styrkene derimot stående fram til krigens slutt i 1570.
I 1567 gikk svenskene i gang med et nytt angrep på Norge. De besatte store deler av Østlandet, beleiret Akershus festning og brente Sarpsborg, Skien, Konghelle og Hamar. Før det svenske angrepet hadde nordmannen Enno Brandrøk klart å overbevise Erik 14. om at nordmennene var gått lei av det danske styret, og at de ville hilse den svenske kongens tropper velkommen.
På Akershus festning i Oslo satt Christen Munk og ventet på svenskene. Festningen var sterk og enkel å forsvare. For å unngå at svenskene skulle få husrom og muligheter til å plyndre, ga Munk ordre om at innbyggerne skulle flykte og byen settes i brann. Da svenskene ankom, lå nesten hele byen i ruiner. De omringet festningen og startet beleiringen, men de hadde ikke med seg kanoner som var grove nok til å kunne slå hull i festningsmurene.
Den første beleiringen av Akershus ble oppgitt 2. mars 1567. Svenskene klarte ikke å bryte ned murene og tvinge fram en overgivelse, og trakk seg i stedet tilbake til Hamar i påvente av ytterligere forsterkninger. Tre uker senere var forsterkningene på plass, og etter å ha marsjert tilbake til Oslo innledet styrken en ny beleiring som skulle vare helt fram til midten av mai.
Christen Munk hadde bedt om hjelp fra både Bergen og København, og 12. mai sendte danskene en flåte til unnsetning. Den ankom Oslo 17. mai og ankret opp ved Hovedøya. Danskene gikk til angrep på Ekebergsletta (senere kalt Svenskesletta), men ble presset tilbake av svenskene, som deretter rettet sine kanoner mot Akershus. Festningen fikk store skader, men falt ikke. Danskene gikk til nytt angrep 19. mai, også denne gang uten suksess.
Da det ble kjent for Erik Rosenkrantz at Akershus var under beleiring, mønstret også han en ny styrke som skulle komme Akershus til unnsetning. Styrken ankom Hovedøya 21. mai, og sammen med danskene gikk de nok en gang til angrep. Svenskene var nå i mindretall, og besluttet å trekke seg tilbake mot Hamar. Før de forlot byen, brant de ned gjenværende hus og ødela broene over Akerselva og Alnaelva. Svenskene trakk seg deretter nordover via Østerdalen, samme vei som de hadde kommet. På vei tilbake plyndret de bøndene og brente Hamar domkirke.
De neste tre årene var det relativt stille i Norge, med unntak av noen erobringsforsøk mot Båhuslen (som den gang var en del av Norge). Frederik 2. bestemte nå at den nedbrente byen Sarpsborg skulle bli flyttet til munningen av Glomma og få navnet Fredrikstad. Oslo ble bestemt flyttet til den andre siden av Bjørvika, og her reiste det seg en ny by i årene som fulgte. Et svensk innfall i Østfold ble det siste som skjedde under denne krigen. Det resulterte i at den nye byen Fredrikstad ble brent til grunnen.
Både på svensk og dansk side ble det brukt leietropper som ofte herjet med stor grusomhet. Dette gjorde seg gjeldende da danske tropper foretok herjetog i Östergötland i 1566–1567.
Den danske feltobersten Daniel Rantzau ledet det danske vinterfelttoget gjennom Småland og Östergötland øst for Vättern til Linköping. Han satte en alvorlig støkk i Erik 14., som fryktet at Stockholm skulle bli beleiret. Imidlertid kom aldri forsyningene som Frederik 2. hadde lovet Rantzau, og han måtte trekke sine styrker tilbake til Skåne.
I Sverige ble Erik 14. avsatt i et kupp 29. september 1568. Kuppet ble ledet av hans halvbrødre Johan (senere Johan 3.) og Karl (senere Karl 9.), etter at Eriks sinnssykdom hadde satt sine spor både i statsstyringen og i krigføringen mot Danmark-Norge. Erik ble fengslet, og Johan 3. overtok den svenske tronen. Viljen til fred var blitt større etter tronskiftet, og ettersom den dansk-norske statskassen nå i tillegg var bunnskrapt, ble det undertegnet en fredsavtale i Stettin 13. desember 1570.
Ved nederlandsk, fransk, polsk og saksisk forhandling fikk Frederik 2. langt bedre betingelser i avtalen enn Johan 3. Sverige måtte levere tilbake Jemtland og Herjedalen, formelt avstå Gotland og dessuten betale 150 000 daler i løsepenger for Älvsborg, som måtte betales innen tre år. Frederik 2. oppga formelt kravet på den svenske tronen, og tilsvarende oppga Johan 3. den dansk-norske.
Etter krigen fortsatte Johan 3. den aggressive utenrikspolitikken i østersjøområdet med Russland og Polen som hovedmotstandere, mens Frederik 2. måtte innrømme overfor riksrådet at han hadde startet denne krigen på egen hånd. Erfaringene han hadde høstet som konge for et land i krig, var åpenbart så dårlige at han valgte en fredeligere linje i resten av sin regjeringstid. [2]
|
Abt 1500 - 1596 (96 years)
[1]