- Fra Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 1937 Vol.6 Nr.2:
Rasmus Müller synes å ha vært ansatt som konsumosjonsforvalter i Trondheim noe før 1689. Etter den tid forekommer hans navn stadig i byens rettsprotokoller. Hans plikt som konsumpsjonsforvalter var det å kreve og innkassere avgifter av de avgiftspliktige varer som ble ført inn og ut av byen. Dette var ikk alltid lett, og noen ganger burde kanskje en mer håndfast innkasseringsmåte vært anvendt, mens ved andre anledninger hadde en mer overbærende behandling vært mer på sin plass, i alle fall etter rettens og de foresattes oppfatning.
Ved siden av denne virksomheten synes han også å ha vært prokurator. Han møter hyppig i retten som kommisjonær for andre, og setter opp i den anledning skriftlige innlegg som blir referert i retten.
Eksempler på saker med Rasmus Müller i retten:
Konsumpsjonsdirektør og politimester Peter Paulsen stevnet Rasmus Müller inn 2.mai 1690, fordi han ikke hadde inntatt konsumpsjon av en skipper som hadde seilet fra byen med en kjøpmann med diverse varer ombord.
Under rettsmøtet ble det opplyst at da Rasmus Müller oppdaget seilskuten ute ved Munkholmen, rodde han ombord og forlangte at skipperen skulle komme i land og klarere konsumpsjonen. Kjøpmannen påsto imidlertid at han var klar på tollboden - item fløytet og kneppet med fingrene, sigende han gav hannem en god dag, han går sin vei når han vil. Da politimesteren fikk melding om dette, ga han ordre til Müller om å ta - vegtere og andre mænd - med seg og hente skipperen i land hvor han fant han.
Tidlig neste morgen var skuten forsvunnet, of først ved midnatt ble den funnet ved Røberg, 2 mil fra byen. Müller gikk så ombord med sitt følge, bestående av - 3de indciterede vegtere og 4re andre roers mænd - men det gikk ikke bedre enn forrige gang. Kjøpmannen påsto at han hadde betalt, til tross for at han ikke kunne vise kvittering. Müller måtte forlate skuten med uforrettet sak.
Politimesteren nedla påstand om at Müller selv skulle betale den pliktige konsumpsjonen med 22,5 riksdaler 8 skilling samt omkostninger, fordi han ikke hadde fulgt ordren om å ta skipperen i land med makt. Resultatet ble at de inngikk forlik om at Müller betalte konsupsjonen mot å slippe rettsomkostningene.
Et års tid etter ble Rasmus Müller stevnet av en buntmaker Peder Olsen - for uden lov og dom at have borttaget nogen matvarer kommen fra Levanger market.
Peder Olsen førte vitner på at han hadde kommet for å hente et skrin med matvarer, som han betalte avgift for og fikk kvittering for, men så forlangte Müller at skrinet skulle åpnes for å se om det var annet enn matvarer i skrinet. Olsens bud gikk så hjem etter nøkkel, men den passet ikke. Med en annen nøkkel fikk de låst opp skrinet, og maten ble funnet - et støkke smør på to pund og gryn i en blå forklæde, som var og to pund som blev opveiet - og Peder Olsen tilbyr seg å betale avgiften også for disse varene. Müller ville ikke ta imot denne før han hadde konferert med - forpagteren - og tok varene i forvaring på loftet. Retten ga ikke Rasmus Müller medhold, og Peder Olsen ble ikke - befunden at have indsniget nogen varer for konsumptions erlæggelse, og skulle derfor få sine varer tilbake - uden nogen hinder eller ophold imod billig consumptions erleggelse efter forordningen.
I 1681 var skiftet oppgjort etter Rasmus Müllers svigerforeldre, men stefaren Jens Jensen hadde ikke vært til å formå til å utbetale arven. Rasmus stevnet derfor såvel skifteforvalteren som hustruens stefar til tinget 5.november 1691, til utbetaling av hustruens arv. Han la frem skiftebrevet tillikemed sin hustrus - supplique - til magistraten av 25.juli 1681.
Dommen falt 17.mars 1691, hvor Rasmus Müller ble tilkjent 233 riksdaler 14 skilling som farsarv, og 29 riksdaler som morsarv, som hans hustrus stefar måtte stå inne for, siden han hadde beholdt både hennes fedre- og mødrearv hos seg. [1]
|