- Oppsitteren på Nordgården på Solem i Støren omkring 1630 var Erik Solem. Han svarte med kvegskatt i 1629 for 6 kuer og 4 ungnaut. Det var sønnen hans, Anders Eriksen, som overtok som bygsler her før 1657.
Solemsgrenda lå under kongen til storgodseieren Casper Christophersen Schøller fikk tak i gårdene på midten av 1600-tallet. Etter hans død ble - Soliom - gitt til den milde stiftelse St.Jørgens Hus i 1663, og brukerne på Solemsgårdene satt som leilendinger til langt inn på 1800-tallet.
Folket på Solem drev også med kjøring av trekull og ferdelass etter at kopperverkene på Kvikne og Røros kom igang i første halvdel av 1600-tallet.
Øst for Solem, dypt nede i dalen, danner fjellelven Bua en naturlig grense mot Singsåsbygda. I sør går grensen mot Storrøs-grenda. I sørvest tøyer Solemsmarken seg helt innover til Økdal, og i vest til Høgsteggen i Soknedal. I nord går grensen mot Haugen helt ned til Bua.
Solem-navnet kan skrive seg fra begynnelsen av vikingetiden.
Slagg etter jernutvinning vitner om virksomhet og arbeidsliv, og mileplasser i skogsmarken vitner om kull- og tjærebrenning.
På vei til Gauldalsbygdene eller byen hvilte østerdølene når de nådde Solems-grenda, i den tiden de dro over fjellet og kom ned gjennom Budalen. På Nordgården, såvel som på Sørgården, har det fra gammelt av vært tradisjon at husene ble bygget i firkant omkring gårdstunet for å verne mot vær og vind. Striest var stormen når den satte inn fra øst, der Høykittilen i Singsås reiser seg på den andre siden av elvedalen 848 meter i været, eller når sønnavinden satte inn for alvor.
Etter skikk og sedvane ble folkene på - Solømsgar'a - bedt til gravøl på like fot med slektningene til den avdøde, et gjestebud som varte i 3 dager. Resten ble bare bedt til følge, og det varte bare i 2 dager. [1]
|
- Aft 1630
[1]