- Botten Soot var en sterk personlighet, og hun ble i 1920-årene ofte omtalt som en av norsk revys djerveste og mest fantasifulle kunstnere, som gjorde sterkt inntrykk på både publikum og kritikere. Dagbladets Gunnar Larsen omtalte henne slik (en ganske ekstraordinær kritikk fra en teaterkritiker):
Hvor strålende vakkert hennes ansikt er! – som meislet i laste- og lidelsesfull passion.
Aftenposten skrev:
Hun er et eventyr, – temperament og eiendommelig charme.
De kunstneriske anlegg var sterke i både fars- og morsslekten, og teateret fikk hun nærmest inn med morsmelken. Moren hadde prøvd seg som skuespiller lenge før hun engasjerte seg i barneteater, og etter skilsmissen fra maleren Eyolf Soot (da Botten var 5 år gammel) giftet hun seg med skuespilleren Harald Stormoen.
Som barn var Botten elev ved Thora Hals Olsens ballettskole; senere studerte hun sang med Bergljot Ibsen, Wilhelm Kloed og von zur Mühlen og harmonilære med Carsten Carlsen. Hun debuterte 1911 som barfotdanserinne à la Isadora Duncan i Brødrene Hals' konsertlokale i Kristiania, et sted hun skulle bli godt kjent med senere. I 1914 debuterte hun som sanger på Nationaltheatret med den 16 år gamle Reimar Riefling som akkompagnatør. Etter et kort besøk på Chat Noir i 1913 ble hun fra 1915 fast knyttet til denne scenen, hvor hun ble størstedelen av sin kunstnerkarriere, bare avbrutt av kortere gjestespill ved andre revyteatre og turneer rundt omkring i landet.
Odd Bang-Hansen beskrev henne på denne måten:
Botten Soots genre var den vilt groteske. Hennes operaparodier og parodien på 'Svanens død' eller Gåsens endeligt, var så bisarr at Per Kvist en gang sa at hun vel mer hørte cirkuset enn kabaretscenen til.
Men kritikerne tok godt imot dikterhøvdingen Bjørnsons grandniese. Dagbladet skrev:
Hun er simpelthen et fandenivoldsk fruentimmer – i ordets beste betydning. Umiddelbar, lunefull og eksotisk, – uten tvil en sjelden kabaretfugl.
Chat Noir, som i årene 1919–1927 hadde tilholdssted i det tidligere Brødrene Hals' konsertlokale, fikk i starten en noe blandet mottakelse. Det ble især nevnt at det gamle konsertlokalet nå var blitt et ordinært forlystelsessted, der - Per Krohgs sorte kjempekatter hadde jaget de olympiske musene på flukt. I begynnelsen bestod ensemblet blant annet av Botten Soot, hennes gode venninne Lalla Carlsen, Per Kvist, Egil Hjorth-Jenssen og Victor Bernau. Førstnevntes glansnummer var som danserinnen Exotina BortiNata. Både Botten og halvsøsteren Guri Stormoen medvirket 1920 i revyen Spiritus og 1922 i Per Kvists og Arne Svendsens revy Midt i Planeten. En av datidens landeplager ble Botten Soots og Lalla Carlsens versjon av Ernst Rolfs vise om Maggedutti.
Etter hvert ble konkurransen mellom revyscenene sterkere. Mayol-teateret, hvor Botten Soot opptrådte sammen med Einar Rose og Harald Heide Steen, måtte innstille alt julen 1925. Kritikerne savnet sin Botten, og det tok ikke lang tid før hun var tilbake på revyscenen. Finn Bøs revy For fulle Seil ble 1926 oppført på Casino, og det ble en ny seier for Botten Soot som Gretchen i hennes Faust-parodi. Men tidene hadde forandret seg, og både billettprisene og honorarene gikk ned. Revyscenene Maxim, Casino og Den røde Lykte med flere forsvant, og det ble en kamp om engasjementene. Chat Noir flyttet 1927 til Tivoli, hvor den ble frem til 1937. Nå var det utstyrsrevyene som dominerte, med et ballettkorps på 20 Bernau-girls. Bestevennene Botten og Lalla fulgte med, og de ble stadig fremhevet i kritikken for sin visekunst.
Botten opptrådte også sammen med Ernst og Tutta Rolf på Bygdøynes sommeren 1932, men året etter var det sønnen Svend Soot von Dürings (1915–1969) tur til å debutere. Kritikken var god:
...en slags mannlig Botten Soot i lommeformat. Det groteske syn gjorde kolossal furore.
Revyscenen Scala åpnet 1934 under ledelse av Victor Bernau og Einar Rose, og Botten var med, sammen med den senere Leif Juster og Arvid Nilssen. Krigsåret 1941 stod hun på Søilen Teaters scene i revyen Mot lysere tider. Nå ble det dessuten skuespillerstreik i protest mot nazimyndighetene. De siste krigsårene ble det mer tilfeldige engasjementer. Stedet var som regel Folkets Hus, som nå kalte seg Maxim. Her spilte hun mot Per Kvist og senere mot Otto Nielsen.
Etter krigen turnerte Botten Soot med sitt one-woman-show landet rundt, og hun kan gjerne kalles Norges første kvinnelige stand up-artist. På denne tiden beredte hun dessuten sitt publikum en annen og sjelden begivenhet – en forestilling der ikke bare Botten Soot selv, men også hennes mor Inga Bjørnson, datteren Berit Soot Kløvig (1920–1975) – som senere ble billedkunstner, og sønnen Svend Soot von Düring opptrådte. I nyere tid har 4.generasjon overtatt på scenen - Inga Bjørnsons oldebarn og Bottens dattersønn Eyolf Soot Kløvig (1947–) er også skuespiller.
Botten Soot var blant de første kvinnelige revykunstnere som selv skrev deler av sitt eget materiale. Mest kjent er hennes Vårvise og De gammeldagse Piger. Hun utgav også boken Mamma i fint selskap (1946). [1]
|
1895 - 1958 (63 years)
[1]