- Guri Stormoen ble landskjent gjennom sine mange filmroller, men hun var også en fremtredende skikkelse ved Oslos revyscener og senere ved Rogaland Teater.
Guri Stormoen ble født inn i et skuespillerdynasti. Begge foreldrene var aktive innen teateret, i likhet med halvsøsteren Botten Soot og nevøen Svend von Düring.
Hun fikk sin utdannelse ved Nationaltheatrets ballettskole under ledelse av Gyda Christensen, senere i København, hvor hun studerte sceneplastikk med Emilie Walbom fra Den Kgl. Danske Ballet og ved Sofie Bernhofts teaterskole. Hun fikk også veiledning av faren og debuterte 1918 under en av hans turneer som Hulda i Peter Egges Kjærlighed og venskab.
Filmkarrieren begynte beskjedent med stumfilmen Felix 1921, men skjøt fart 1937 med To levende og én død, og spesielt med rollen som fantekjerringa Mathilde i Fant samme år. Senere medvirket hun blant annet i filmene Ungen (1938), En herre med bart (1942), Vigdis (1943), Storfolk og småfolk (1951), Ung frue forsvunnet (1953) og Toya (1956).
Det var særlig revyscenen som fikk glede av den unge frøken Stormoen. Etter et kort intermesso på Grünerløkkens Parkteater kom hun 1920 til Chat Noir i revyen Spiritus, hvor hennes halvsøster Botten Soot var Tidens Ånd, og hvor både hun og Lalla Carlsen medvirket som ånder under en spiritistseanse. Hennes parodi på den nye dansen shimmy i Kálmán-operetten Bajaderen på Mayol-teateret sesongen 1923-1924 ble en stor suksess. Men teateret fikk bråk med politimester Grung i Kristiania, som syntes at damene på scenen var for lett påkledd.
Guri Stormoen opptrådte ved de fleste av revyteatrene i Oslo. I 1929 var hun med i Chat Noir Kabareten på Cirkus Verdens-teater før kveldens filmforestilling og med Einar Rose som konferansier. I 1932 medvirket hun i Baldevins bryllup på Casino, og i 1935 spilte hun på Scala med Einar Sissener og Fridtjof Mjøen. Fra mars 1940 var hun ved Carl Johan Teatret med Arne Svendsens revy Mannfolk vil ha det sånn, men den fikk kort levetid på grunn av krigsutbruddet.
I august 1941 gjestet Guri Stormoen Søilen Teater, det senere Edderkoppen, i Alf Fehns revy Med megen aktelse, som var iscenesatt av Lalla Carlsen. Revyen ble allerede etter 2 kvelder stoppet av NS-myndighetene, og Fehn havnet i fengsel. I 1944 spilte hun igjen på Chat Noir i operetten Tre gamle jomfruer, og senere spilte hun sin gamle filmrolle som Fante-Mathilde i revyen Det smaker av fugl.
Så kom freden, med Book Jenssens revy Når katten er borte danser Book'en på bordet. Det ble også flere revyer og filmroller, men fra 1953-1954 ble Rogaland Teater Guri Stormoens nye hjem. Her fikk hun vist at hun hadde flere strenger å spille på enn bare de lystige. Roller som Hønse-Lovisa i Oskar Braathens Ungen og, ikke minst, tittelrollen i Brechts Mutter Courage ble på mange måter et nytt gjennombrudd og et nytt bevis på hennes store og omfattende talent. Hun overbeviste også i store roller innen Holberg-repertoaret, som fru Peachum i Brechts Tolvskillingsoperaen og som Thabita i Arthur Millers Heksejakt, og i de mer komiske som Abby i Arsenikk og gamle kniplinger 1960 og tittelrollen i Alle elsker Opal 1966.
I 1969 kunne Guri Stormoen feire sitt 50-årsjubileum som skuespiller, og teateret hyllet henne med en egen aften, en skuespillerkabaret laget og fremført av hennes egne kolleger. Da Rogaland Teater i 1972 feiret sitt 25-årsjubileum, medvirket hun i jubileumsforestillingen, Tsjekhovs Onkel Vanja.
Hun ble etter hvert plaget av sykdom og fikk vondt for å bevege seg, noe som gjorde at hun opptrådte sjeldnere enn før. Hennes siste rolle ble koblersken i Molières Den gjerrige. Men da hun døde 1974, var det som en av Rogalands Teater bærende krefter. [1]
|
1901 - 1974 (73 years)
[1]