| Name |
Erling Bjørnson |
| Birth |
19 Apr 1868 |
København, Sjælland, Danmark  [1] |
| Gender |
Male |
| Education |
1887 |
Romedal, Stange, Hedmark, Innlandet, Norge [1] |
| Jordbruksutdanning ved Jønsberg landbruksskole. |
| Residence |
4 Apr 1890 |
Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge [1] |
| Overtok driften av farsgården. |
- Etter å ha tatt jordbruksutdannelse, tok han 4.april 1890 over gårdsdriften på Aulestad. I sin brukstid forbedret han gården kraftig, bygde nye hus og fordoblet det dyrkede arealet. Faren måtte imidlertid ta gården tilbake i 1901 da sønnen ikke maktet å drive den. [1]
|
| Event-Misc |
Aft 1890 |
Østre Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge [1] |
| Politisk aktiv i hjembygden. |
- Bjørnson var politisk aktiv i hjembygda, og satt fra 1925 til 1931 som medlem av herredsstyret i Østre Gausdal. Også på 1890-tallet skal han ha vært herredsstyremedlem, dessuten var han en periode formann i fattigstyret.
Innenfor bondebevegelsen hadde Bjørnson mange tillitsverv - han var landsstyremedlem i Bondelaget og formann i kretslaget i Søndre Gudbrandsdalen. Han skreiv også mange artikler om landbruksspørsmål i avisene.
Fra 1934 til okkupasjonen var Bjørnson Bondeparti-representant for Oppland på Stortinget, etter at han fra 1931 hadde vært suppleant.
I 1934-1936 var han medlem av Justiskomiteen.
I 1937-1940 var han med i Finans- og tollkomiteen.
Trass i til dels ulike politiske sympatier var han en god venn av Arbeiderdemokratenes stortingsmann Alf Mjøen fra Gjøvik. I 1931 var begge blant gjestene i rasehygienikeren Jon Alfred Mjøens jubileumsfest for Vinderen Laboratorium - 5 år seinere samarbeidet Bjørnson og Alf Mjøen også politisk, da de foreslo den tyske rasebiologen Alfred Ploetz som kandidat til Nobels fredspris, sannsynligvis med Jon Alfred Mjøen som aktiv bakmann.
I mai 1934 var Bjørnson saksordfører for steriliseringsloven som Stortinget vedtok mot én stemme (Gjert E. Bondes stemme), en lov som åpnet for tvangssteriliseringer. [1]
|
| Event-Misc |
1940 |
Norge [1] |
| NS-mann. |
- Under krigen ble Erling Bjørnson et svært aktivt medlem av NS.
Den tyske okkupasjon av Norge førte til dyp splittelse i mange norske familier der noen sto på okkupantens side mens andre var aktive i motstandsbevegelsen. Så også blant barna til nasjonal ikonet Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnson-brødrene hadde bodd deler av oppveksten i Tyskland, men de hadde svært ulikt syn på Hitler og nasjonalsosialismen.
På den ene siden sto eldstebror Bjørn, som var jødisk gift, var en uredd motstander av de tyske okkupanter og deres norske medløpere, og som holdt appeller mot nazismen.
På den andre siden av skillelinjen sto Bjørns 2 yngre brødre Erling og Einar. Særlig den yngste broren, Erling, var et aktivt NS-medlem som i skrift og tale søkte å bruke farens navn og pan-germanistiske synspunkter til støtte for politikken til tyskerne og Quisling-regimet. Den nest yngste, Einar Bjørnson, var passivt medlem i NS.
Troen på Tyskland og på nasjonalsosialismen som manifestasjoner av fedrelandskjærlighet og som bolverk mot kommunismen, går igjen i de mange foredragene Erling Bjørnson holdt i radioen, på møter rundt omkring og på foredragsturné i regi av NS’ presse- og propagandaavdeling. Radiotalene ble senere trykt i aviser som Laagen (organ for Norges Bondelag i Gudbrandsdalen), Nationen og Aftenposten.
Svigerinnen Eileen Bjørnson var en tysk-jødisk skuespillerinne som giftet seg med eldstebroren Bjørn Bjørnson i 1909. Mens foreldrene Bjørnstjerne og Karoline var glade for Bjørns ekteskap med Eileen, var Erling fiendtlig innstilt fra første stund. Broren Bjørn døde imidlertid i april 1942. Hans jødiske svigerinne Eileen var nå alene, tynget av sorg etter tapet av sin mann og vitne til en dramatisk økning i jødeforfølgelsen med arrestasjoner i oktober og november. Samtidig vedtok Quisling-regjeringen en lov om inndragning av jødenes formuer.
Det tok ikke lang tid etter at Bjørn var død før Erling Bjørnson og datteren Aslaug meldte seg på banen for å slå kloen i arven etter Bjørn. Etter deres mening skulle arven ikke tilfalle jødinnen Eileen, men tilfalle slekten, nærmere bestemt Erling. Ifølge et gjensidig testament tilfalt Bjørns etterlatte midler Eileen. Det kunne ikke Erling akseptere. Over det hele hang usikkerheten knyttet til Eileens status som jøde.
Presset mot Eileen økte utover i 1942. I juli ble hun innkalt til et møte hos NS’ justisminister Sverre Riisnæs. Hun møtte alene på hans kontor og temaet for møtet var Bjørns rettigheter til en andel av forfatterrettighetene etter faren. Disse tilhørte nå Eileen. Riisnæs forlangte at Eileen måtte si fra seg sin rett til Bjørns andel av forfatterrettighetene etter Bjørnstjerne Bjørnson fordi hun ikke var av arisk rase. Et ferdig utskrevet dokument ble forelagt Eileen til undertegning. Eileen nektet. Etter all sannsynlighet var det svogeren Erling som hadde tatt initiativet til kravet fra Riisnæs at Eileen skulle gi fra seg rettighetene.
I desember 1942 besluttet Eileen etter råd fra sine venner i i Oslos teater- og forfattermiljø å flykte til Sverige. I Norge ble hennes eiendeler og formue i Norge inndratt og overlatt til Likvidasjonsstyret som hadde som oppgave å realisere jødenes formuer om til rede penger som tilfalt statskassen. Erling Bjørnson ble utpekt som medlem av styret for boet til Eileen. Han kom fort i en dobbeltrolle idet han var lite interessert at verdiene skulle tilfalle staten. Han la ikke skjul på at hans mål var at verdiene skulle tilfalle slekten.
Frem til 2.verdenskrig var hjemstedet for Bjørnson-familien Aulestad synonymt med et - godviljens høvdingsete - men under okkupasjonen omgjorde dikterens yngste sønn gården Aulestad nærmest til en propagandasentral for NS, med agitasjon for Tyskland og nasjonalsosialismen på møter, i radioforedrag og avisartikler som ble trykt over hele landet. Erling Bjørnson brukte Aulestad og sitt berømte navn i propagandavirksomheten og hevdet at faren ville ha tiltrådt hans syn.
I - Quo vadis - august 1941, etterlyser sønnen i sterke ordelag hvor kristenfolket blir av i den pågående kampen mot bolsjevismen, og oppfordrer til korstog. Han appellerer spesielt til Johan Falkberget som en dikter nær knyttet til folket og nasjonen og viser til den plikt en annen stor skald i Norge følte en gang det var påkrevet. Her peker han indirekte på faren.
Nærmere undersøkelser viser at versjoner av Laagen-artikkelen sto på trykk i en serie aviser omtrent på samme tid, enten under den latinske overskriften - Quo vadis - eller med tittelen - Hvor blir dere av? Enkelte pekte på Fritt Folk som kilde, andre på NTB. Bjørnson siterer òg eksplisitt fra farens verk, som 3 strofer av diktet - Norge, Norge! - i et radioforedrag (18.mai 1944) om et av sine favorittemner - de tyske tropper er de eneste på jorden som kan gi oss håp om å bevare Norge for nordmenn. Han tyr til samme dikt, og siterer de 5 siste verselinjene i nok en Aftenposten-artikkel, rettet mot forræderiet han mener regjeringen i London står for, som hadde bedt folket ta godt imot den røde armé. Så runder han av med første linje av Ja, vi elsker.
Dikteren dukker også opp som støttespiller i et foredrag sønnen holdt i NRK så sent som 2.mai 1945, og som trykkes i aviser de følgende dagene. Erling Bjørnson kritiserer prestestanden spesielt for ikke å ha stilt seg helhjertet i kampgeledd med oss i NS, og han priser det nye Tyskland under Hitlers geniale ledelse. Lesere av Aftenposten kan ha fått noen assosiasjoner da de 7.mai så Hamsuns hyllende nekrolog over Hitler. I Nationen (3.mai 1945) står Erling Bjørnsons - På Guds veger - plassert sammen med artikler om - Der Führers etterfølger - og -Ved Adolf Hitlers død. I Bergens Tidende står foredraget ved siden av et oppslag om de siste kampene i Berlin og en henstilling til NS-medlemmer om å bevare ro og orden. Tittelen på Erling Bjørnsons artikkel er en intertekstuell referanse til farens roman, - Paa Guds Veje - (1889). Dermed plasseres dikteren i tekstlig naboskap med Hitler.
Særlige veksler trekker Erling på farens autoritet som støtte for egne synspunkter i - B.B. og den nye tid - holdt som tale på Tolga i august 1944. Han hevdet at det ikke var vanskelig å vite hvordan faren ville stilt seg til tidens spørsmål. Ja, sønnen er helt overbevist om at han selv som troende nazist sto i pakt med far og hans livsinnstilling. Dikteren var nemlig i alle deler nasjonalsosialistisk innstilt. En type som Hitler ville bent frem ha henrykt ham og øket hans tillit til framtiden – til rettferdigheten! Det var utenkelig at han ville deltatt i den forræderske kampen mot Tyskland, verdens dyktigste og mest siviliserte – vår egen stamme, en kamp som jødene over hele verden bidro til.
Og til et slikt forræderi mot kulturen, mot utviklingen, tror man virkelig at min store far, min hederlige far – vilde ha sluttet seg! Bare tanken er en forbrytelse.
Sønnen tar farens langvarige beundring for Tyskland og advarsler mot Russland allerede i 1892 til inntekt for sitt syn. I ettertid kan vi undre oss ikke bare over Erling Bjørnsons skjønnmaling av Hitler og hans regime, men også over grunnlaget for så skråsikkert å hevde at dikteren ville ha bifalt de fremsatte vurderingene.
Samlet bidro at flere familiemedlemmer hadde tilknytning til NS til å skape et inntrykk av at hele Bjørnson-familien støttet okkupantmakten, spesielt fordi Erling var en mye brukt agitator, ikke minst i radio.
I 1944 skreiv han en artikkel i Ragnarok, der han postulerte at faren ville ha vært NS-mann om han hadde levd. Erlings propagandavirksomhet ble drevet med Aulestad som base.
Erlings datter, Aslaug Bjørnson, ble i 1947 idømt 6 måneders fengsel for å ha vært kretsleder for Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK) i Sør-Gudbrandsdal og deretter redaksjonssekretær i NSK-organet Heim og Ætt sammen med Olga Bjoner. Aslaug slapp å sone på grunn av dårlige nerver. Av hennes 4 barn var datteren Bergljot Bjørnson Braadland aktiv i NS og angiver som lot statspolitiet vite at en av beboerne på pensjonatet som hun og moren bodde på, lyttet til BBC.
Erling Bjørnson og andre nære familiemedlemmer med Aulestad som adresse ble dømt for landssvik i etterkrigsoppgjøret. [1]
|
| Event-Misc |
24 Jan 1946 |
Hamar, Hedmark, Innlandet, Norge [1, 2] |
| Dømt for landssvik. |
- .Etter frigjøringen ble Erling Bjørnson tiltalt og dømt for landssvik.
Tiltaltes navn og familietilknytning gjorde alene at rettssaken på Hamar i januar 1946 skilte seg ut blant nærmere 93.000 landssviksaker som ble etterforsket i årene etter 2.verdenskrig. Men også posisjonen tiltalte hadde hatt i lokalsamfunnet, som dalens stortingsmann, gjorde saken ekstra pikant. Tiltalte het Erling Bjørnson. Han var sønn av Bjørnstjerne Bjørnson, dikteren som hadde gitt landet Ja, vi elsker.
Under rettssaken anførte den tiltalte på sin side at han elsket det tyske folk, hos hvem han hadde tilbragt sin barndom sammen med sin far. I forsvarstalen la Erling Bjørnson ut om sin angst for kommunismen og faren fra øst, som Tyskland angivelig var alene om å stå opp mot. Han hadde ikke lenger tiltro til demokratiet, som ifølge ham var blitt den rake vei ind i kommunismen, og han holdt stadig fast ved nasjonalsosialismen. Det avgjørende for ham var at NS ville verge heim og ætt mot den kommunistiske fare og bevare samfunnet for kristen tro og kultur.
Under et avhør ble følgende protokollert:
Han (Erling Bjørnson) er motstander av jødene idet han mener at disse er meget skyld i den sociale urettferdighet som består overfor de mindre i samfunnet. Han er derfor til dels enig i den forfølgelsen av jødene som er ført i Tyskland og her oppe, men ikke i den terror som har vært benyttet og som han er blitt kjent med i den senere tid.
Overfor riksadvokaten begrunnet statsadvokaten i landssviksaker i Oppland, O. Trampe Kindt, påstanden om fengselsstraff på 10 år for den da 77 år gamle Erling Bjørnson med hans sterke innsats i skrift og tale for vepnet frontinnsats samt hans arbeide for å få bøndene med i NS. I tillegg trekker Trampe Kindt frem den tiltaltes fraternisering med tyskerne og hyldest til Terboven og ... hans simple adferd overfor svigerinnen. Etter brorens død minnet Erling i brev til justisminister Sverre Riisnæs om hennes jødiske identitet og sørget for at hun ikke fikk sin rettmessige royaltyinntekt av svigerfarens forfatterskap.
Riksadvokaten samstemte i vurderingene, samtidig som han minnet om at Erling Bjørnson i kraft av å være stortingsmann objektivt sett kvalifiserte til mer enn 10 års fengsel. På initiativ av Stortingets presidentskap vurderte man til og med om det var grunnlag for å reise riksrettstiltale mot ham sammen med Jens Hunseid og Peter Edvard Vorum, men konkluderte negativt.
I selve dommen, avsagt av Eidsiva lagstol, landssvikavdelingen, og datert 24.januar 1946, siteres det fra høyesterettsdommen mot Quisling og vises til formuleringen opprørende landsforrædersk ferd. Retten betvilte ikke at Erling Bjørnson var fullt klar over at han gjennom sin propagandistiske virksomhet ydet fienden bistand, og over at han søkte å endre Norges statsforfatning ved tyskernes hjelp. Blant premissene for straffutmålingen påpeker retten at den tiltalte må regnes blant de førende i Nasjonal Samling og vektlegger hans opphav, bostedsadresse og stilling:
Det må antas at tiltaltes avisartikler, særlig i lokalbladet for Gudbrandsdalen, hvor navnene Bjørnson og Aulestad omfattes med særlig venerasjon, har hatt skjebnesvangre følger... Han var dalens stortingsmann, valgt av bondepartiet, og bærer av et stort og ansett navn. Nevnes må det også at det er dokumentert skrivelser, som viser at tiltalte sto på kordial fot med en flerhet av de nazistiske ministre, men også med Terboven, til hvem han i 1943 bl.a. sendte hilsningstelegram med de beste ønsker for vår felles sak.
Retten fant at hverken Bjørnsons alder eller påståtte åreforkalkning kunne anses som formildende omstendigheter, og han ble idømt 10 års fengsel med fratrekk av 164 dager utholdt varetektsarrest. Påstanden om at den tiltalte skulle betale en erstatning på kr.20.000,-, ble i dommen omgjort til kr.15.000,- (tilsvarende ca. kr.314.000,- i 2017).
Han sonet svært lite av fengselsstraffen, begrunnet med hans sviktende helse. [1, 2]
- .
Erling Bjørnson anket dommen til Høyesterett og søkte om benådning med henvisning til dårlig helse. Begge søknader ble avvist. Saken verserte i systemet i årevis som følge av utallige søknader om utsatt straffullbyrdelse. Høy alder og sviktende helse er trumfkortet Bjørnson og hans advokater spiller ut, med legeerklæringer som belegg. Legene bekrefter på den ene siden tidsavgrensede sykdomsproblemer og svekket allmenntilstand, og på den andre siden viser de til en permanent hjertelidelse som angivelig kunne medføre døden dersom fengselsdommen skulle bli iverksatt. Slik var situasjonen da innsenderen i Friheten så Bjørnson på Aulestad høsten 1946.
Erling Bjørnson prøvde uten hell å få ettergitt deler av erstatningsbeløpet han var idømt, og betalte med tiden inn hele summen. Faktisk gikk hans del av farens forfatterinntekter med til nedbetalingen.
Etter 3 år etter domfellelsen og stadig uten at fengselsstraffen var påbegynt, markerte han seg i offentligheten igjen. Kanskje følte han seg trygg for at lovens lange arm ikke ville nå ham på Aulestad? Uansett skrev han en artikkel i NS-organet - 8.mai - og hevdet at landssvikoppgjøret fortonte seg som en regelrett klassekamp, når det eneste han og meningsfellene ønsket seg, var forståelse og kjærlighet. Som en privilegert eiendomsbesitter må Erling Bjørnsons forståelse av klassekamp være en annen enn for eksempel blant Frihetens lesere. Også her viser han til sitt kjente navn og til Aulestad, og varsler en planlagt artikkelserie.
Dagbladet slo opp saken på forsiden 23.mars 1949 og kommenterte det provoserende i at Bjørnson tross sin landssvikdom kunne vandre fri og frank omkring på Aulestad og rette sjofelt angrep på samfunn og myndigheter. Avisen fant det påfallende hvor mange gamle nazister som reddet seg med legeattest, og at Erling Bjørnson kunne leve herrens glade dager på gamle Aulestad.
Den omtalte artikkelen i - 8.mai - tydet hverken på at han led av svakhet eller sykdom, ifølge Dagbladet, som henvendte seg til politimesteren i Gudbrandsdalen, Simon Østmoe, for å få en forklaring.
Andre aviser fulgte opp og gjenga en melding fra NTB om at landssvikeren gikk fritt omkring og fortsatte der han slapp 8.mai 1945. Lillehammer Tilskuer hevdet at (s)in gamle vane tro kan Erling Bjørnson selvsagt ikke la være å misbruke Bjørnstjerne Bjørnsons navn. I løpet av en uke spres saken til aviser over hele landet og når over til Nordisk Tidende. Østmoe involverer det lokale lensmannskontoret, som melder tilbake fra en samtale de har hatt med Bjørnson:
Han aktet ikke å stoppe sine skriverier, for nå skulle sannheten frem. Og hvis de ville arrestere ham, måtte det gjøres med makt (30.mars 1949).
Politimesteren rapporterer videre til statsadvokaten for landssviksaker i Hedmark og Oppland. Østmoe antok at Bjørnson søkte oppmerksomhet på grunn av sin store forfengelighet og sikkert var henrykt over å ende i Dagbladet. Hvis myndighetene nå skulle hente ham til soning, ville Bjørnson gjerne være martyr. Politimesteren trodde at det ikke var noen i landsdelen som tok ham alvorlig (brev av 31.mars 1949).
Men både i og utenfor landsdelen klistres Aulestad fortsatt til nazistisk ideologi. Heller ikke våren 1949 ble det aktuelt å initiere fullbyrdelse av straffen, til tross for at avisene meldte om at han skulle til ny medisinsk undersøkelse. Igjen legges legeattest frem. Østmoe ber likevel lensmannen i Østre Gausdal om å følge med på om Bjørnson fremsto som aggressiv eller på annen måte vekket almen forargelse med skrift eller tale (13.mai 1949).
Det hadde han imidlertid allerede gjort med artikkelen i - 8.mai - og det i den grad at først kommenterte pressen saken på bred basis, så ble den tatt opp i Stortingets spørretime av Arne Strøm (Ap). Dernest skrev en kollega av Strøm, stortingsrepresentant Sverre Løberg (Ap), et innlegg i Arbeiderbladet (9.mai 1949) som også ble gjengitt i andre Ap-organer.
Motstandsmannen Løberg, som store deler av krigen satt i tyske tukthus og konsentrasjonsleire, stilte spørsmål ved at man fortsatt – etter at det offentlige hadde forlangt Bjørnson undersøkt på ny – fritok ham for soning, basert på den medisinske vurderingen til legen som hadde uttalt seg tidligere. Løberg trakk ikke selv frem sine krigserfaringer, men det er ikke urimelig å tenke at lesere var kjent med dem, og at innlegget hans virket desto sterkere. Hvorfor koblet man ikke inn ny og mer kompetent ekspertise som forsto seg på Bjørnsons tilfelle, undret han.
I Erling Bjørnsons landssvikmappe ligger det flere erklæringer av leger som skriver at arrestasjon og fengselsopphold ville kunne medføre den sikre død. Dårlig helse er et tema med variasjoner som går igjen når han selv eller hans advokater prøver å oppnå fordeler for ham. Da Erling Bjørnson omsider døde, vel 91 år gammel, 7.desember 1959, publiserte Folk og Land en innlevende nekrolog av Arne Bergsvik. Den avdøde beskrives som en rakrygget mann som sto ved sine meninger, men var bitter over behandlingen han fikk. Følgende apostrofering kan leses som et uttrykk for NS-miljøets selv- og virkelighetsforståelse:
Kjære Erling, aldri har noen trodd at du var en sviker, aller minst de som dømte deg.
Men det var jo som landssviker han ble dømt etter samfunnets lover. Også Bergsvik finner vi i landssvikarkivet. Den 14.juni 1948 dømte Notodden byrett ham til tvangsarbeid i 4 år og til inndragning av kr.5.000,- av hans inntekter som ordfører. Grunnlaget for tiltale og dom var medlemskap i NS og i kamporganisasjonen og verv som propagandaleder i Notodden. Bergsvik arbeidet iherdig for å nazifisere hele byen, og tilegnet seg for egen vinning flyktningers konfiskerte eiendom. I likhet med Bjørnson hevdet Bergsvik at han ikke forsto at det var krig mellom Norge og Tyskland, at han bare handlet i Norges interesser og for øvrig hadde både dårlig helse og dårlig økonomi.
Kilde:
https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-2944-2018-04-02
|
| Death |
7 Dec 1959 |
Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge [1] |
| Burial |
Aft 7 Dec 1959 |
Follebu, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge [1] |
| Person ID |
I24656 |
My Genealogy |
| Last Modified |
2 Nov 2023 |
| Family 1 |
Anna Thora Mæhlum, "Bjørnson", b. 7 May 1859, Heidal, Sel, Oppland, Innlandet, Norge d. 23 Jul 1955, Øyer, Oppland, Innlandet, Norge (Age 96 years) |
| Marriage |
1890 [1] |
| Divorce |
1898 [1] |
| Children |
| | 1. Bjørnstjerne Erlingsen Bjørnson, b. 17 Jun 1890, Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge d. 7 May 1892, Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge (Age 1 year) [Birth] |
| + | 2. Aslaug Bjørnson, "Braadland", b. 6 Dec 1892, Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge d. 7 Mar 1984, Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge (Age 91 years) [Birth] |
| | 3. Else Karoline Bjørnson, b. 30 Oct 1894, Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge d. 11 Jun 1988, Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge (Age 93 years) [Birth] |
| + | 4. Ingrid Bjørnson, b. 6 May 1897, Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge d. 12 Jan 1929, Merano, Bolzano, Sør-Tirol, Italia (Age 31 years) [Birth] |
|
| Family ID |
F9689 |
Group Sheet | Family Chart |
| Last Modified |
2 Nov 2023 |
1868 - 1959 (91 years)