Sigurd Ibsen

1859 - 1930  (70 years)

• Name	Sigurd Ibsen
  Birth	23 Dec 1859	Kristiania, Oslo, Norge   [1]
  	Sigurd Ibsen var sønn av dramatikeren og forfatteren Henrik Ibsen (1828-1906) og Suzannah Daae Thoresen (1836-1914). Faren var allerede i Sigurds barndom en verdensberømt dramatiker. De første 30 årene av sitt liv tilbragte Sigurd Ibsen hovedsakelig utenlands sammen med sine foreldre, først og fremst i Italia og Tyskland. Mulighetene til å møte norske jevnaldrende var dermed små, og hans norsk ble blottet for lokalt særpreg. På dem som ikke kjente ham, kunne han derfor fremstå som upersonlig. Til gjengjeld fikk han tidlig inngående kjennskap til europeisk politikk og åndsliv, noe som ga ham en frigjorthet i meninger som hans samtidige i Norge bare kunne oppnå i langt mer moden alder. Hans italiensk og tysk var flytende, og fransk, engelsk og svensk behersket han også godt. Gjennom oppveksten hadde folk høye forventninger til Sigurd Ibsen, og han måtte streve hele livet for å nå mål andre satte for ham. [1]
  Gender	Male
  Education	Bef 1882	München, Bayern, Tyskland   [1]
  	Juridisk embetseksamen.
  	Ibsen studerte rettsvitenskap i München og Roma. Han hadde juridisk embetseksamen fra München og tok juridisk doktorgrad i Roma i 1882 på en avhandling om overhusets stilling i det representative styringssystem. Ibsen ser på denne tiden ut til å ha vært i tvil om valget av løpebane. Til tross for hans juridiske doktorgrad fra Italia, stengte mangelen på norsk embetseksamen både for en hjemlige embetsbane og – så det ut til – for en hjemlig vitenskapelig karriere. Etter en tid i Indredepartementets handels- og konsulatkontor i Kristiania fra 1884, ble det naturlig for ham å følge en svensk oppfordring til å gå inn i diplomatiet. Den norske regjering ga ham straks attachéstipendium. Sigurd Ibsen hadde begynt sin karriere i tjenesten i 1885 på et 4-årig attachestipend, som han fikk bl.a. etter intervensjon fra sin far, Henrik Ibsen. Ibsen ble i 1885 ulønnet attaché i Utenriksdepartementet i Stockholm. Deretter tjenestegjorde han ved Sverige-Norges legasjon og generalkonsulat i Washington DC 1886-1888, og ved legasjonen i Wien 1888-1889. Ved stipendiets utløp ble han imidlertid ikke tilbudt ansettelse, men bare videre arbeid som ulønnet attaché, noe han avslo. Samarbeidet mellom Ibsen og hans svenske overordnede var imidlertid ikke knirkefritt, da Ibsen i utpreget grad følte seg som nordmann og ikke nærte samme beundring for svensk styre og stell som andre unge nordmenn i tjenesten gjorde. Etter årene i Washington DC ga han uttrykk for at han ikke ønsket seg tilbake til departementet i Stockholm, og han tillot seg også å skrive på norsk når han forberedte utkast til sin svenske sjefs rapporter hjem til Stockholm. Etter å ha fått vite at han ikke kom til å bli forfremmet av sin overordnede i Stockholm, valgte han å forlate tjenesten. I Utrikesdepartementet var man fullt klar over den virkelige grunn til at Ibsen ble feiet ut: Han var unionsfiendtlig, norskpatriotisk og en farlig mann for etaten, skriver Lars Roar Langslet i sin biografi (2004: 83). Han redegjorde for dette i en artikkelserie i Dagbladet om forholdene i tjenesten. Denne førte til skarpe reaksjoner fra svensk side. Saken gav opphav til opphetet polemikk, ikke minst fordi Ibsen allerede på dette tidspunkt med utgangspunkt i det han opplevet som svensk neglisjering av norske næringsinteresser hadde slått frempå om at Norge burde ha eget konsulatvesen. Kilde: https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/statsminister-i-stockholm-1873-1905/sigurd-ibsen/id440583/ [1]
  Occupation	Abt 1890	Kristiania, Oslo, Norge
  	Publisist.
  	Sigurd Ibsen kom nå til å leve som publisist de neste 10 årene, hovedsakelig i Kristiania. I Norge hadde Ibsen sluttet seg til kretsen rundt Nyt Tidsskrift, som i 1880-årene ble utgitt av Ernst Sars og Olaf Skavlan. Her hadde han i årene 1883-1884 skrevet om statsbegrepets utvikling gjennom tidene. Artiklene røpet omfattende kjennskap til internasjonal statsrettslig og sosiologisk litteratur, en sjeldent klar fremstillingsform og et uhildet syn. Ibsen bodde i disse årene for det meste i Kristiania, der han forsøkte å livnære familien – som etter hvert vokste til fem – ved sitt forfatterskap. Etter at han i 1894 hadde forslått at Det Kongelige Frederiks Universitet burde få et professorat i sosiologi, bevilget Stortinget midler til forelesninger i faget. Vinteren 1896-1897 holdt Ibsen en godt besøkt forelesningsserie (som prøveforelesninger) i sosiologi. Universitetet konkluderte med å ikke anbefale ham til professoratet, og det skulle gå lang tid før sosiologi fikk noen egen lærestol i Oslo. Avvisningen hadde sannsynligvis mer å gjøre med at Ibsen var Venstremann enn av kvaliteten på forelesningene. Erfaringene i det svensk-norske diplomatiet gjorde at Ibsen engasjerte seg for eget norsk utenriksstyre, sterkt preget av Venstres grunnsyn. Han anklaget norske politikere for unnfallenhet overfor Sverige og for manglende evne til å hevde Norges stilling i unionen. I avhandlingen Unionen, som i 1891 ble spredd i et meget stort antall eksemplarer, la han et teoretisk grunnlag for en norsk politikk for eget utenriksstyre – fullt klar over at dette kunne sprenge unionen. Sent i 1897 startet han tidsskriftet Ringeren, som hadde som program å arbeide for en ny norsk unionspolitikk. Kilde: https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/statsminister-i-stockholm-1873-1905/sigurd-ibsen/id440583/
  Occupation	1899
  	Ekspedisjonssjef og sjef for avdelingen
  	I 1899 ble handels- og konsulatkontoret i Indredepartementet utvidet til en avdeling for handel, skipsfart og utenrikssaker, og Ibsen ble utnevnt til ekspedisjonssjef og sjef for avdelingen. Ibsen hadde i 1890-årene ikke tilhørt dem som var bare begeistret over at konsulatsaken ble kjørt fram som viktigst i selvstendighetsarbeidet. For ham var det av nasjonale grunner hovedsaken at Norge så snart som mulig ble løsrevet fra det svenske utenriksdepartementet, og han så den isolerte aksjonen for eget konsulatvesen som en utsettelse av dette. Som sjef for den nye avdelingen i Indredepartementet måtte Ibsen nå imidlertid håndtere spørsmålet om eget norsk konsulatvesen under det felles svensk-norske utenriksstyret. Hans utredning om dette, som kom i 1901, ble et avgjørende vendepunkt i saken. Utredningen avlivet påstandene om at en slik ordning var umulig. Etter svensk initiativ ble nå nye forhandlinger innledet om saken, og Ibsen kom med i den svensk-norske komitéen som fikk i oppdrag å utrede saken videre. Komiteens enstemmige innstilling kom sommeren 1902, og godtok i hovedsak Ibsens oppfatninger. Det var denne innstillingen som var grunnlaget for de siste rundene med konsulatforhandlinger. Kilde: https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/statsminister-i-stockholm-1873-1905/sigurd-ibsen/id440583/
  Occupation	21 Apr 1902	Stockholm, Sverige   [1]
  	Statsråd ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm.
  	Ibsens fremtredende rolle i arbeidet med konsulatsaken gjorde at han i april 1902 ble utnevnt til statsråd da venstreregjeringen ble rekonstruert under Otto Albert Blehr. Blehr skal ha tilbudt ham posten som norsk statsminister i Stockholm, men da Ole Anton Qvam ønsket denne stillingen, skal Ibsen ha gått med på å være 1 av de 2 andre medlemmene av den norske statsrådsavdelingen i Stockholm. Til tross for at han i både svensk og norsk opinion fremsto som den egentlige bærer av norsk forhandlingspolitikk i unionssaken, spilte han likevel ikke noen dominerende rolle i de forhandlingene som i 1902-1903 foregikk mellom 4 norske og 4 svenske statsråder. Ibsens sterke posisjon i offentligheten kom høsten 1903 til å bidra til at regjeringen Blehr ble sprengt. Ibsen var bekymret over forsvarsminister Georg Stangs steile holdning til hvordan en eventuell konflikt med Sverige burde håndteres. Ibsens linje var at unionen måtte avvikles på fredelig vis, og han mente at Blehr her måtte velge mellom Stang og ham selv. Regjeringens fall bidro til Venstres nedgang i oppslutning, noe som gjorde Ibsen nokså upopulær i partiet. Dette bidro nok igjen til at Ibsen trakk sin avskjedssøknad som statsråd, og ble utnevnt til norsk statsminister i Stockholm i Francis Hagerups andre regjering. Kilde: https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/statsminister-i-stockholm-1873-1905/sigurd-ibsen/id440583/
  Occupation	22 Oct 1903	Stockholm, Sverige   [1]
  	Norges statsminister til 11.mars 1905.
  	Etter at unionen med Sverige trådte i kraft i 1814 ble den norske regjeringen todelt, med en avdeling i Kristiania og en i Stockholm. Norges statsminister i Stockholm var et statsrådsembede fra 1873 til 1905 i Unionen mellom Sverige og Norge. Norges statsminister i Stockholm hadde rang etter Norges statsminister i Kristiania. Fra 1814 til 1873 hadde Norges statsminister dermed tilhold ved statsrådsavdelingen i Stockholm. I kongens og statsministerens fravær ble Norges regjering i Kristiania ledet av henholdsvis stattholderen og førstestatsråden. Etter nedleggelsen av stattholderembetet i 1873, ble det samme år opprettet en nytt embete som statsminister i Kristiania. Rangen som Norges statsminister ble overført til dette, mens embetet som norsk statsminister i Stockholm fra nå og fram til unionsoppløsningen i 1905 fikk klarere preg av å være den norske regjeringens representant hos kongen. Statsminister må i denne sammenheng forstås i lys av den personlige kongemakten som først begynte å se sine begrensninger gjennom den gradvise innføringen av parlamentarisme fra 1884. Forøvrig fantes det i Sverige-Norge 1814-1905 på forskjellige tidspunkt hele 5 personer med tittel av statsminister: Sveriges statsminister, Norges statsminister, justitie-statsministern (den svenske justisministeren), statsministern för utrikes ärendena (den svensk-norske utenriksministeren) og Norges statsminister i Stockholm. [1] . Norsk statsminister i Stockholm i Francis Hagerups 2.regjering . Ibsens hovedmotiv for å fortsette i regjering var å få løst konsulatsaken, og som statsminister i Stockholm ville han kunne lede forhandlingene fra norsk side. Imidlertid var stemningen i Sverige nå i ferd med å slå om i mindre kompromissvillig retning, mens Ibsen kom til å hevde norske standpunkter sterkere enn venstrefolk hjemme hadde tenkt seg. Ibsen mistet dermed grepet om saken, og da Hagerups regjering måtte gå av i mars 1905, havnet han på utsiden av begivenhetene. Unionsoppløsningen ble gjennomført og forsvart langs den konsekvente linje som Ibsen hadde hevdet så sent som i februar 1905, da han var mer bestemt enn de fleste på å få unionen sprengt. Hans motstandere hevdet imidlertid at Ibsen hadde tenkt seg et mindre radikalt mål, og at hans fremgangsmåte uansett ikke ville ha ført fram til det som ble resultatet. Det ser ut til at Ibsen høsten 1905 takket nei til et tilbud om å gå inn i det nye norske diplomatiet, på grunn av uenighet med statsminister Christian Michelsen. Tilbudet ble ikke gjentatt senere, og han ble heller ikke tilbudt plass i regjeringen flere ganger. På den annen side tok han ikke selv noen initiativ til å engasjere seg i politikk eller administrasjon. Etter at han hadde arvet sin fars formue og forfatterrettigheter hadde han heller ikke noe økonomisk behov for dette. - Sigurd Ibsen var Norges statsminister i Stockholm fra 1903 til 1905 mens George Francis Hagerup var statsminister i Kristiania. Ibsen var en sentral person i oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge i 1905. Han er regnet som viktig i arbeidet med å overtale viktige personer som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen til å gå inn for monarki. Mange av disse ønsket opprinnelig republikk som styreform. Han er kjent for sin innsats for å bygge en egen norsk utenrikstjeneste og som pådriver for konsulatsaken under unionen med Sverige, og regnes som Utenriksdepartementets far. Ibsen var hjernen bak Venstres krav om egen utenrikstjeneste, konsulatsakens intellektuelle drivkraft og mannen som bygget det administrative skjelettet som ble til Utenriksdepartementet i 1905. Spørsmålet om en uavhengig utenrikstjeneste ble som kjent den utløsende faktor for unionsoppløsningen. Han var lite anerkjent i sin samtid og skulle bli lite kjent av sin ettertid, men er en helt sentral skikkelse både for norsk diplomati og norsk utenrikspolitisk tenkning. Ibsen var den drivende politiske kraft for å få oppgradert utenriksanliggende fra kontor- til avdelingsnivå. I 1899 bevilget Stortinget pengene til utenrikskontor, og Ibsen ble utnevnt som dets første sjef. Ibsens tenkning bar administrative frukter i 1899, da Afdelingen for Udenrigske Sager, Handel og Søfart ble opprettet ved Kgl. Resolusjon av 8.juni, med Ibsen som ekspedisjonssjef. Avdelingen besto, slik Ibsen hadde ønsket, av 2 kontorer: 1. Utenrikskontor for konsulatvesenet og sjømannssakene. 2. Utenrikskontor for traktat- og grensespørsmål pluss korrespondanse med utenriksdepartementet i Stockholm. Ibsen kunne innkassere nok en politisk og administrativ seier da ikke bare hans avdeling, men hele Indredepartementet som det var en del av, ved Kgl. Resolusjon av 9.september 1902 ble omdøpt til Departementet for udenrigske sager, handel, sjøfart og industri. Dette grepet var upopulært på svensk side, siden det tydet på at Norge hadde tatt et langt steg mot å løsrive seg fra unionens felles utenrikstjeneste med tilhold i Stockholm. Kilde: https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/statsminister-i-stockholm-1873-1905/sigurd-ibsen/id440583/ [1]
  Occupation	1906	Haag, Zuid-Holland, Nederland
  	Medlem av voldgiftsdomstolen.
  	I 1906 ble Ibsen medlem av voldgiftsdomstolen i Haag, mens han for øvrig livnærte seg som forfatter. Hans hovedverk er essaysamlingen Menneskelig kvintessens fra 1911. Han skrev også fremtidsdramaet Robert Frank (1914) og komedien Erindringens Tempel (1917). Da han fikk det meste av sine inntekter fra Tyskland, ble Ibsens økonomi forverret i løpet av første verdenskrig. Han solgte boligen på Slemdal i Aker (Oslo) og bosatte seg i utlandet. I 1920-årene kjøpte han en villa i Seisser Alm i Sør-Tirol (Italia), nær Gossensass der han hadde bodd som barn. Her, i Villa Ibsen, bodde han til sin død i april 1930. Kilde: https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/statsminister-i-stockholm-1873-1905/sigurd-ibsen/id440583/
  Residence	Bef 1910	Ullevål, Oslo, Norge   [2]
  	Sole.
  	Familien på Sole i 1910: Fv. statsminister Sigurd Ibsen, født 23.desember 1859 i Kristiania, og hustru Bergliot Ibsen, født 16.juni 1869 i Kristiania. Deres barn: Tankred Ibsen, født 11.juli 1893 i Østre Gausdal. Irene Ibsen, født 10.september 1901 i Kristiania. Eleonora Ibsen, født 12.april 1906 i Aker. [2]
  Death	14 Apr 1930	Lausanne, Sveits   [1]
  Burial	Aft 14 Apr 1930	Vår frelsers gravlund, Oslo, Norge   [3]
  	I Washington Posten, fredag 25,.april 1930, står det at - de jordiske levninger blev baalført i Freiburg i nærvær av den nærmeste familie.
  Person ID	I24676	My Genealogy
  Last Modified	2 Nov 2023

  
  

  Family	Bergliot Bjørnson, "Ibsen",   b. 16 Jun 1869, Kristiania, Oslo, Norge d. 2 Feb 1953, München, Bayern, Tyskland (Age 83 years)
  Marriage	11 Oct 1892	Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge   [1]
  Children	+ 1. Tancred Ibsen,   b. 11 Jul 1893, Østre Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge d. 4 Dec 1978, Oslo, Norge (Age 85 years)  [Birth] + 2. Irene Ibsen, "Bille",   b. 10 Sep 1901, Kristiania, Oslo, Norge d. 22 Feb 1985, Gentofte, Sjælland, Danmark (Age 83 years)  [Birth] + 3. Eleonora Ibsen, "Borberg",   b. 12 Apr 1906, Slemdal, Oslo, Norge d. 1978 (Age 71 years)  [Birth]
  Family ID	F9695	Group Sheet  |  Family Chart
  Last Modified	2 Nov 2023

  
  

• Sources

  [S754] Wikipedia (Reliability: 1). [S74] Norge: 1910 Folketelling, (Digitalarkivet, www.digitalarkivet.no, 1910) (Reliability: 2). [S65] Gravferdsetaten i Oslo kommune (Reliability: 2).