- Lillebil Ibsen hører til den kategori scenekunstnere som kan betegnes - primadonna – i positiv betydning. Hun var elegant og sjarmerende som privatperson, hun hadde stort publikumstekke, hun behersket de fleste ferdigheter på scenen og kunne som skuespiller gå inn i de forskjelligste rollefag fra farser til Ibsen-roller. I tillegg var hun en skolert danser med en profesjonell ballettkarriere før hun begynte som skuespiller.
Takket være moren, Gyda Christensen, som foruten å være skuespiller og sceneinstruktør også var danser, ballettpedagog og koreograf, fikk Lillebil tidlig undervisning i ballett. På den tiden var Gyda Christensen gift med teatersjef Halfdan Christensen på Nationaltheatret, og hun skaffet dansen en plass i repertoaret.
Allerede 1911 debuterte Lillebil her i ballettpantomimen Prinsessen på erten. Deretter reiste hun til København for å trene med ballettmesteren på Det kgl. Teater, Hans Beck. Siden studerte hun med den verdensberømte russiske koreografen Mikhail Fokine.
Bare 16 år gammel fikk hun engasjement i Berlin hos Max Reinhardt, som ble ansett som tidens største iscenesetter. Hun fikk en ledende posisjon i Reinhardts ballett- og pantomimeproduksjoner, noen med roller skapt spesielt for henne. Die Schäferin, Die grüne Flöte, Lillebils Hochzeitsreise, Sumurun og Prima Ballerina er forestillinger hvor hun hadde hovedrollen. I 1917 utførte hun også Nonnens rolle i en av Max Reinhardts oppsetninger av den store pantomimen Das Mirakel. Som danser brukte hun i denne tiden navnet Christensen, fordi man syntes dette hadde en mer skandinavisk klang enn Krohn.
Innimellom mange utenlandsopphold hadde Lillebil også opptredener i Norge. På Nationaltheatret danset hun 1914 i Dukken, en variant av Coppelia, og 1915 fikk hun sin første talerolle i barnekomedien Den lille uskikkelige prinsesse. På Nationaltheatret hadde hun senere ballettprogram, likeledes på Mayol, i Logen og i Aulaen. Svanens død var et av hennes berømte numre. Med opptredener så vel i de skandinaviske land som i London, Paris og New York, hvor hun bl.a. danset Anitra i Peer Gynt, skaffet hun seg snart et verdensnavn som danser.
Men Lillebil Ibsen ønsket å slå rot i Norge etter at hun hadde giftet seg (1919).
I 1923 lot hun seg engasjere til Centralteatret i melodramaet Scaramouche med musikk av Jean Sibelius, hvor hun fikk utnytte sin skolering i pantomime i en rolle som hun tidligere hadde opptrådt med på Det kgl. Teater i København. På Centralteatret spilte hun også tittelrollen i Alexandre Dumas' Kameliadamen, hennes første talerolle som voksen.
I slutten av 1930-årene kom Lillebil Ibsen igjen til Centralteatret og spilte her bl.a. sammen med Per Aabel i Forandring fryder.
I 1924 debuterte hun som revyartist i Kjør for det på Chat Noir, hvor hun sang, danset og laget morsomme parodier. Med parodiene, som vitnet om hennes talent for språk, opptrådte hun også i London, Paris, Stockholm og København. Både i revyer og operetter (Den glade enke i 1930-årene, bl.a. med Gösta Ekman som Danilo) gjestet hun flere ganger i våre naboland.
Lillebil Ibsen hadde rollen som Teresita i Livets spill av Knut Hamsun ved åpningen av Det Nye Teater 1929. Til dette teateret var hun knyttet til 1946. Her spilte hun i årene under og etter krigen en rekke Ibsen-roller: Gina i Vildanden, Ellida i Fruen fra havet (allerede 1925 hadde hun spilt denne rollen på The Lyric Theatre i London), Irene i Når vi døde vågner, tittelrollen i Hedda Gabler, Nora i Et dukkehjem og fru Alving i Gjengangere, som ble vist både i Paris og i Stockholm (1954). Samtidig profilerte hun seg som en både elegant og frodig komedienne i skuespill som f.eks. Privatliv av Noel Coward, stykkene Teater og Jane av Somerset Maugham, Shakespeares Troll kan temmes og Madame Sans Gène av Sardou. Innimellom hadde hun flere gjestespill i Sverige og i Danmark, bl.a. i Colombe av Jean Anouilh på Det kgl. Teater 1952.
I 1956–1969 var Lillebil Ibsen fast knyttet til Nationaltheatret. Her spilte hun i nye og klassiske komedier og briljerte med sin sikre, vittige replikkunst. Hun hadde en egen evne til å levere perfiditeter med humor og ironi, f.eks. som Lady Bracknell i Oscar Wildes Hvem er Ernest. Andre sider av sin begavelse viste hun i moderne karakterroller som i Besøk av gammel dame av Friedrich Dürrenmatt (1957) og i Hvem er redd for Virginia Woolf av Edward Albee (1964). Som Martha i Albees skuespill avdekket hun på en rystende og gripende måte hensynsløsheten, vulgariteten og sårbarheten hos denne ulykkelige kvinnen.
En kjempesuksess fikk Lillebil Ibsen på Nationaltheatret 1961 som skuespillerinnen Mrs. Patrick Campbell i Jerome Kiltys Kjære løgnhals, i samspill med Per Aabel som George Bernard Shaw. Her fikk hun utfolde hele sitt store register av vidd og eleganse. For denne rollen fikk hun Kritikerprisen. Forestillingen ble gjenopptatt flere ganger og spilt på turné i Norge, Sverige og Danmark, og den ble adaptert for radio og fjernsyn. Med denne forestillingen feiret Lillebil Ibsen sitt 70-årsjubileum som scenekunstner 1981.
På sine eldre dager gjestet Lillebil Ibsen flere ganger på Oslo Nye Teater i komedier som 40 karat, Harold og Maude og A little Night Music.
Hun spilte også i flere filmer. Den første var Sången om den eldröda blomman 1918 mot Lars Hanson i regi av Mauritz Stiller. Av de senere kan nevnes Mannekeng i rødt og Hennes meget kongelige høyhet. Hun medvirket også i forestillinger for Fjernsynsteatret.
Lillebil Ibsen ble utnevnt til kommandør av St.Olavs Orden 1969, og hun var innehaver av flere utenlandske ordener og av Norges Røde Kors' hederstegn.
Filmografi:
1919 – Sången om den Eldröda Blomman (svensk film).
1922 – Pan.
1931 – Likhet for loven (svensk film).
1934 – Op med hodet.
1958 – Mannekeng i rødt (svensk film).
Bok:
1961 - Det begynte med dansen - Selvbiografi. [1, 2]
|
1899 - 1989 (90 years)
[1]