- Nina Grieg var sangerinne og sangpedagog, men hennes navn er først og fremst knyttet til komponisten Edvard Grieg, som hun levde et langt kunstnerliv sammen med. For henne selv, og i stor grad for hennes samtid, var identitetene som kunstnerhustru og som selvstendig kunstner tett sammenvevd.
Nina og Edvard Grieg var fetter og kusine, og deres felles bestefar var stiftamtmann Edvard Hagerup, gift med Ingeborg Benedicte Janson, som tilhørte en av Bergens rike kjøpmannsslekter. Ninas far, Herman Hagerup, var forretningsdrivende på Bryggen i Bergen, ble senere proprietær i Danmark og var maltkontrollør i hjembyen fra 1870 til sin død 1900. Moren var datter av en dansk musiker og kom til Bergen med C. A. Werlighs teaterselskap 1840. Da Nina var 8 år gammel, flyttet familien til Danmark, der Nina fikk undervisning i sang og klaver. Hun debuterte som sangerinne 1864, og samme år forlovet hun seg med Edvard Grieg, som hadde kommet til København 1863. Paret giftet seg der 11. juni 1867, og bosatte seg de første årene i Christiania. Der ble datteren Alexandra født 10. april 1868.
Under et besøk i Bergen våren etter døde barnet plutselig av hjernebetennelse. Nina Grieg fikk ikke flere barn. Barnløsheten ble en stor sorg for ekteparet, men bidrog også til at kunstnerfellesskapet ble tettere og styrket Ninas muligheter for et selvstendig kunstnerliv. Hun var nesten alltid med sin mann på konsertreiser og utenlandsbesøk, noe som var viktig både kunstnerisk og av hensyn til hans svake helse. Store deler av livet førte ekteparet en trekkfugltilværelse over hele Europa, men fikk fra 1885 en fast sommerbase på Troldhaugen. København, Kristiania og Leipzig ble ellers viktige knutepunkter i turnélivet.
Nina Grieg var en dyktig pianist; hun spilte firhendig med Edvard på konserter og akkompagnerte sine sangelever. Men det er som tolker av Griegs romanser hun har vunnet størst berømmelse. Hun opptrådte ikke så ofte ved de store orkesterkonserter, oftere på egne sang- og klaveraftener, og enda oftere på mer uformelle musikksammenkomster i kunstnerkretsene. Gjennom nesten hele deres samliv opptrådte hun sammen med sin mann, og paret høstet ovasjoner for sitt utmerkede samspill og for Ninas forståelse av hans sanger. Denne kunstneriske enhet kommer utmerket frem i P. S. Krøyers maleri av kunstnerparet i aksjon i en hjemlig ramme.
Forfatteren John Paulsen, som stod ekteparet nær, beskrev henne som Griegs første kritiker og nærmeste kunstneriske rådgiver og assistent. Hennes sang beskrev han slik i en fødselsdagshilsen til henne: “Når andre synger er det som døde klokkers klang. Når DU synger, er det som lo og gråt man første gang.” Hennes karismatiske evne til å vekke sitt publikum blir også berømmet i de aller fleste anmeldelser. Sangeren Julius Steenberg anså henne som sammenvokst med sin manns kunst, noe som gav henne en helt spesiell evne til å fremheve både tekst og melodi i hans sanger. Griegs egen bedømmelse av hennes talent rommes i hans korte og klare karakteristikk av henne som “den eneste sanne interpret av mine romanser”. Hun sa selv om Griegs sanger at hun aldri trengte lære dem, hun hadde dem inne i seg. Som enke tok hun godt vare på arven etter mannen ved å se til at verkenes autentisitet ikke ble svekket ved oppførelser og nyutgivelser. Dette fikk hun ofte anledning til, fordi kunstnere og utgivere gjerne konsulterte henne som den som stod komponisten nærmest også kunstnerisk.
Denne vektleggingen på autentisitet og naturlig talent viser ekteparet Grieg som ekte barn av romantikken. De spilte med overbevisning på tidens naturlengsel og den organiske kjærlighetsmystikken som i denne perioden fortonet seg som de rene idealers opprør mot fornuftsekteskaper og følelsestvang.
Den romantiske myten kan gjenkjennes også i deres egen ekteskapshistorie. De forlovet seg mot foreldrenes ønske og giftet seg uten slektninger til stede. I ettertid har det vært fokusert på at paret også opplevde ekteskapsproblemer, noe som toppet seg da Edvard 1883 forlot Nina et halvt år. Samlivet hadde ikke bare vært det “poesiens vidunderland” som Nina karakteriserte ungdomstiden som på sine eldre dager. Det hadde “været rivninger, som det jo skal være i livet”, erkjente hun. Men det kunstneriske fellesskapet evnet å bygge bro over disse, og i kunsten var de helt på linje med hverandre. I de vanskelige årene fra Alexandras død til 1883 hadde det også vært kunstneriske rivninger og tider der Ninas musikalske utvikling var kommet i skyggen av hans. Gjennom ekteskapskrisen fikk Edvard et annet syn på Ninas talent, et talent han tidligere hadde tatt nærmest for gitt og dermed ofte neglisjert.
Edvard Grieg døde 1907, og Nina fikk en enkestand på hele 28 år, som hun i stor grad tilbrakte sammen med sin ugifte søster Tonny. I vinterhalvåret var søstrene bosatt i København, der Nina var mye etterspurt i kulturlivet og hvor hun hadde mange venner og elever. Somrene ble tilbrakt i Norge, de første årene på Troldhaugen, senere i Hardanger, på Voss og i Bergen. Også som enke var hennes første interesse musikk, og først og fremst Griegs musikk. Hun underviste elever og medvirket ved konserter, den siste kjente offentlige konserten var i Oslo 1927.
Den første verdenskrig ble en tung økonomisk belastning for Nina Grieg, som hadde sin viktigste inntekt fra Peters-forlaget i Leipzig. Hun så seg derfor nødsaget til å selge Troldhaugen 1919 til konsul Joachim Grieg, etter forgjeves forsøk på å få det offentlige til å overta ansvaret for kunstnerhjemmet. Innbo og løsøre ble solgt på auksjon, komponisthytta og Griegs gravsted ble flyttet. Fana kommune fikk Troldhaugen som gave av Joachim Grieg 1923. Under Aslaug Mohrs ledelse ble tingene samlet sammen igjen, og mai 1928 ble Troldhaugen åpnet som museum, til Nina Griegs store tilfredshet. Hun døde i København 1935, 90 år gammel, etter et langt liv i musikkens tjeneste. 15. juni 1936, på Edvard Griegs fødselsdag, ble hennes urne plassert ved siden av hans i fjellet på Troldhaugen.
Kilder og litteratur:
D.Monrad Johansen: biografi i NBL1, bd.4, 1929.
F.Benestad og D. Schjelderup-Ebbe: Edvard Grieg. Mennesket og kunstneren, 1980 (rev.utg. 1990).
I.E. Haavet: Nina Grieg. Kunstner og kunstnerhustru, 1998. [1]
|
1845 - 1935 (90 years)
[1]