- Det var eldste sønn til Christen Hvam, Helle, som overtok farsgården. På høsttinget i 1670 ble det tinglest et bevilgningsbrev fra Christen Hellesen til eldste sønn Helle. Det gikk ut på at hvis Helle flyttet til en annen gård, så ville faren ikke la andre av barna bruke gården mot Helles vilje. Hvis han var nødt til å flytte til Hvam før faren døde, skulle han få bruke halve gården.
Helle ble eier av Nedre Holter i 1671, men overdro gården i slutten av 1670-årene til sin eldste svoger, Tommes Jensen Holter.
I 1680 var det rettssak mellom Halvor Ingjer og Helle Hvam om noe odelsgods i Østre Måstad, under Ingjer brukende. Helle hadde i 1660 pantsatt Måstad for 230 riksdaler til Halvor. Saken ble forlikt med at Helle betalte pantepengene tilbake.
I 1683 ble det tinglest en avligning av 23.juni 1682 i stedet for skiftebrev mellom Helle Christensen Hvam og hans barn med hans salige hustru Margrete Jensdatter. Den gikk ut på at Helle hadde forsikret barna 315 riksdaler i morsarv for løsøret. Hver brorlodd var på 90 riksdaler og søsterloddene det halve. Pengene skulle barna ha når de ble myndige.
Andre gårder i Helle Hvams eie:
Helle Hvam overtok eierskapet i gårdene Nyhus og Lund på Nes i Romerike ca.1692, men var ikke bruker på gårdene.
I 1693 hadde gården Stubberud gått over i Helle Hvams eie. Han solgte den imidlertid videre igjen 18.februar 1695 til Amund Toresen fra Folvell, og som da tok gården i bruk.
Arne Olsen pantsatte i 1694 10 lispund i gården Store Hofsrud for 30 riksdaler til soknepresten, og solgte 1 skippund til Helle Hvam, og av det var 6 lispund pantegods som tilkom barna til Jens Tomter for 20 riksdaler - og som Arne nå følger og har overlatt til Helle Hvam - sammen med 4 lispund som Ole Jensen Tomter hadde solgt. Salgssummen var 150 riksdaler. Helle Hvam bygslet hele gården til Lars Eriksen, som senere tok over Vesle Hofsrud. En sønn til Arne Olsen overtok hovedbruket.
I 1696 overtok Helle Hvam som eier av gården Tomter fra arvingene til lagmann Christen Jensøn. I 1703 var brukeren blitt eier av det meste av gården. I 1705 utgjorde Helle Hvam sin part 1 skippund.
Helle Hvam, som ble brutalt skutt og drept av løytnant Jens Kreutz 28.august 1702, var også kirkeverge i Nes, og en meget ansett mann.
Ved skiftet i Helle Christensens dødsbo 31.august 1702 ble Hvam delt med en halvdel på enken Anne Antonisdatter, og den andre halvdel på barna. Deres parter ble etterhvert innløst av Christen Hellesen.
Enken fortsatte bruken av Hvam, men etterhvert sto yngstesønnen Johannes for bestyrelsen av gården for henne. Under Annes tid hadde gården stor framgang, og hun må ha vært en sterk og dyktig husfrue. Hele 7 tjenestejenter hadde hun i sving på gården.
I 1707 betalte Anne 13 riksdaler for at det skulle mures gravkammer til familien under koret på Udnes kirke.
I 1715 solgte Helle Hvams arvinger gården Lund til brukeren.
I 1722 var det følgende besetning på Hvam: 8 hester, 43 kuer og ungfe, 30 sauer og 8 griser. Hvam var en gangske stor gård i norsk målestokk.
Hovedbygningen brant trolig i 1725, og et par år etter fikk Anne satt opp den store svalgangsbygningen som står ennå i nyere tid. Hun ga opp boet i 1730. Besetningen på gården var da 11 hester, 44 storfe, 2 kalver, 23 sauer, 18 geiter og 7 svin. Redskaper og kjøredoninger var velholdte.
I skiftet fra 1730 finner vi en omtale av innredningen i dagligstuen i den nye hovedbygningen. Det var atskillig sølv; flere kanner, begre og bestikk. I alt sølv for 210 riksdaler. I tillegg var huset overmåte rikelig utstyrt med benkedyner, linvarer, kobber og tinn. Løsøret beløp seg i alt til 1.028 riksdaler. Ennå rikere må det ha vært, for enken og arvingene beklager:
...de fleere boeskabs ting af adskillige Sorter, udi den ulykkelige Ildebrand som gaarden for nogle aar siden overgik, at være bleven i aske lagt og opbrente.
Kontanter fantes imidlertid ikke i boet:
Hvor efter Enken og tilstedeverende børn og arvinger andviste os boetz formue, Ind- og Utgielden at bestemme udi efterfølgende... Ingen Reede Penge angivet.
Det viste seg senere at en stor pengesum lå gjemt under gulvet i svalgangsbygningen. Under restaureringsarbeider omkring 1914-1918 ble det funnet 1.000 tolvskillinger av sølv under gulvet i den søndre stuen. Myntene var preget mellom 1710 og 1724. Ble disse gjemt av Anne i forbindelse med oppsettingen av svalgangsbygningen?
Boppgjøret oppgir følgende arvinger: Herman Hellesen Sjåstad og Jacob Hellesen Mørdre fra Helles første ekteskap. Christen Hellesen på Oppaker, avdøde Antoni Hellesens 4 barn og Johannes Hellesen Hvam fra Helles andre ekteskap. [2, 3, 4]
|
- 1702 d. 28. Aug. blev Sahl. Helle Hvam forrædelig ihielskudt mod Soelens Nedgang paa Moen i Ul(lensaker) Sogn.
Drept på veien mellom Hauger i Ullensaker og Olstad i Gjerdrum av en tidligere vaktmesterløitnant på Kongsvinger, Jens Kreutz, som skjøt han ned med pistol bakfra. Etter udåden flyktet gjerningsmannen om kvelden nordover til Eidsvoll og Oppland. Han ble pågrepet i Sverige - som han stod i begreb med at ombringe sig selv.
Rettssaken etter drapet tok til på Lauten tingstue i Ullensaker 14.september 1702, ca. 14 dager etter drapet.
Fra avisen Raumnes 19.september 1958:
Ut på sommeren 1702 kom dragonen Erik Hansen fra Greni i Nes kjørende hjem fra Kristiania. Ved Kløfta hvilte han, og her ble han snakket til av en løytnant Jens Kreutz, tilhørende hjemme på Kongsvinger, som kom ridende til Kløfta samtidig. Løytnanten spurte Erik hvor han var fra, og Erik svarte at han var fra Nes. Da sa Jens Kreutz at fordi han var fra Nes, skulle han få en dram. Mens Erik drakk fortalte Kreutz at nå dro han tilbake til København, og når han kom tilbake om en måneds tid, skulle de sannelig få høre nytt i Nes. Fodgen skulle komme på Bremerholm (fengsel), og Helle Hvam skulle få lide steile og hjul. Hva løytnanten egentilg hadde utestående med Helle Hvam ble aldri oppklart, men uttalelsen på Kløfta lød som et varsel om at uhyggelige ting var i vente. Da løytnant Kreutz vendte tilbake til Nes, dro han så hjem til Helle på Hvam.
-
Flere vitner fra Nes hadde hørt at Jens Kreutz hadde ønsket ondt over Helle Hvam, kom det frem ved ekstrating i 1703, bl.a. hadde Mari Ingeborgrud hørt at han - svor - over Helle en gang. Hans Olsen Vesle-Hvam fortalte at han så Kreutz på Hvam den dagen ulykken skjedde. Kreutz og Helle var da venner og vel forlikte, og Helle ville kjøpe hesten til Kreutz. Kreutz ville ha 10 riksdaler for den, men Helle måtte spørre sin kone først, og det ble ingen handel.
Jens Kreutz hadde - beteed sig venlig imod Helle Hvam, ja besøgt ham hjemme paa Hvam... oc lod sig... trachtere af den salige mand, som han venlig imodtog, oc saaledis sig ingen fare befrøchtede eller gaf sig tanche om, indtil han fick ham offuertalt at følge sig, til fogden Christian Clausøn, som boer paa Wang i Gjerdrum sogn. De red dit på hver sin hest som venner i fortrolighet.
Rønnaug Gulbrandsdatter, som tjente hos Haakon Rolstad, fortalte at Helle Hvam og en kar med grå kledeskjol kom ridende over fjellet vegen fra Hvam og nedom Rolstad, Helle på en blakk hest, den andre på en brun. Hun hørte ikke at de talte sammen. Helle gikk av hesten og leide den over broen, men den andre red over.
Skomaker Ole Olsen Holen så dem ri forbi, og snakket litt med Helle.
Ole Børgersen Holen vitnet at de gikk inn hos han, og Jens Kreutz festet skoen på hesten sin. Ole spurte om de nå var gode venner siden de red sammen. Jens svarte ja, og la til at Helle skulle hjelpe han hos futen til å bli lensmann i Eidsvoll. De drakk litt øl, men var ikke fulle, for de var 4 mann om 2 krus. De snakket vennlig med hverandre, og Jens minnet Helle på at de burde skynde seg, for dagen led mot slutten. Ole så at Jens hadde en pistol under - gehenget.
Oles kone, Mette Gløersdatter, fortalte at Jens var stille og - fåmælt - men Helle var - skjemtsom og blidlåten - som han alltid pleide å være. Da han reiste tok Helle henne hardt i hånden, så på henne og på Kreutz og lo samtidig, men kom ikke til å si det han kanskje ville ha sagt, fordi Kreutz var der.
Mari Johansdatter. som tjente hos presten i Ullensaker, sto med 4 jenter ved tiendebua da de red forbi. Helle hilste og løftet på hatten, men ikke den andre. Kokkepiken sa da at det måtte være et - asen - som ikke ville hilse på folk. Mari svarte at de kunne gjøre hva de ville, ønsket han ikke Guds fred, fikk han heller ikke Guds signe igjen.
Kristoffer Rasmussen Hauger så bare snurt av dem da de red forbi, og han kjente ingen av dem, og det var bare 2 jorders lengde fra der han så dem til det stedet hvor mordet foregikk. Han hørte skuddet straks etter at de 2 hadde ridd forbi, men kunne ikke forstå hva det var. Kristoffer var med neste dag da liket ble tatt opp, og så at det var skutt nedenfor venstre skulderblad. Kjolen var brent av kruttet omkring hullet så stort som en tallerken, og skinntrøyen under var også brent.
Fra avisen Raumnes 19.september 1958 og A-magasinet 11.desember 1937:
Når Helle Hvam falt død om fra hesten og ble liggende ved veien, snudde løytnant Kreutz hesten sin rundt og galopperte nordover mot Eidsvoll. Liket av Helle Hvam ble først funnet dagen etter av dragonen på Olstad, som hadde ridd vestover for å levere noen brev. Kreutz ble pågrepet i sitt fødeland Sverige, i Landskrona våren 1703, akkurat i det han prøvde på å begå selvmord. Han sto Han ble utlevert til Norge.
I rettssaken sa Kreutz at det hele var et uhell, et vådeskudd. Vådeskudd? Aldri! Dommen gikk ut på at Kreutz - for sin onde misgjerning og morderiske drap bør bøte liv for liv, og det under sverdet at miste sin hals og hans hode på retterstedet settes på en stake.
Så havnet han lenket på hender og føtter og bundet til veggen med en ekstra kraftig jernkjetting i stuen hos lensmann Kristoffer Frogner på Ullensaker.
-
I 1703 rømte Jens Kreutz fra lensmannsarresten i Ullensaker. De vakthavende fortalte at Kreutz var så frekk og befalte dem stadig om å gjøre et eller annet. Den dagen han rømte hadde han bedt om at det ble hentet - ei så - med vann på Frogner, og et par av vaktene hadde dratt avsted. Da de kom til bryggerhuset, hadde de stoppet og tatt seg en pipe tobakk, for de mente at de andre vaktene passet fangen. En av vaktene fortalte at han i sin enfoldighet hadde klipt et skjørt for en av lensmannens jenter, og hadde aldri trodd at Kreutz om dagen skulle få boltene av beina sine. Den andre vakten opplyste om at hadde sagt til han at han bare kunne gå fpr å spre møkk på lensmannens jorder, og det hadde han gjort. De vakthavende ba for Guds skyld om nåde for sin enfoldighet.
Kreutz unnslapp henimot kveld den dagen. Boltene som han hadde hatt om beina ble funnet utenfor grindleet ved Frogner, med låsene låst opp. Håndjernene ble funnet på veien til Sørum sammen med en skarp fil. Nøklene til låsene bar lensmannen på seg.
Fra avisen Raumnes 19.september 1958:
Selv om kreutz greide å rømme, så ble han tatt senere av lensmannen i Vestby. Denne gangen tok ikke myndighetene sjanser på en lensmannsarrest, men han ble brakt til Akershus festning, hvor han ble plassert i et fangehull, som man måtte passere gjennom flere låste dører for å komme til. Men, Kreutz greide å rømme igjen i 1705, trolig ved hjelp fra fangevokterens kone. Han ble aldri funnet siden, og det var nærliggende å tro at han rømte til Sverige igjen. Der så han nok muligheter for en løytnant som kunne fortelle litt av hvert om grensefestningen på Kongsvinger.
-
Kilde:
Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 1949/50 Vol.12 Nr.1-4 [1, 2, 5]
|
1641 - 1702 (60 years)
[1]