- Henrik 1. av Sachsen, også kalt Henrik 1. Fuglefangeren, tysk: Heinrich der Finkler eller Heinrich der Vogler, var konge av Østfrankerriket i perioden 919–936. Enkelte kilder omtaler ham som keiser, selv om det tradisjonelt er hans sønn, keiser Otto 1., som regnes som begynnelsen på den tysk-romerske keiserrekken. Henrik Fuglefangeren regnes som den første kongen av Østfrankerriket og stamfar til - det ottonianske dynasti - oppkalt etter hans sønn, keiser Otto 1. Alternativt regnes Otto 1. av Sachsen som dynastiets grunnlegger. Konrad 1. av Thüringen, kong Henrik Fuglefangers forløper, ble den første kongen av Østfrankerriket som ikke tilhørte karolingerne.
Henriks familie lar seg føre tilbake på farssiden bare til hans bestefar Liudolf. Denne er flere ganger omtalt som comes (greve) i kildene og hadde som sådan oppgaven å utøve kongelige rettigheter i et bestemt grevskap, et comitatus. Liudolfingernes gods lå i de vestlige utløpere av Harz, ved elvene Leine og Nette, med Gandersheim, Brunshausen, Grone og muligens Dahlum og Ahnhausen. Denne rikdom kunne slekten i stor utstrekning takke sine tette bånd til de karolingiske konger i det østfrankiske rike for, idet Liudolfs forfedre hadde engasjert seg på deres side i Sachsenkrigene. I områdene de kontrollerte var det en rekke viktige kvinneklostre, noen av dem grunnlagt av dem selv.
Liudolf var gift med Oda, datter av en frankisk stormann. Av dette ekteskapet utgikk blant annet barna Otto og Brun. Det var antakelig Brun som skulle overta som liudolfingeres slektsoverhode. Han falt i kamp i 880 da han med en saksisk hær støtte sammen med normannere. Kildene sier lite om Ottos stilling, men under ikke nærmere kjente grunner ble han legabbed for rikklosteret Hersfeld og utøvet stor innflytelse i det saksisk-frankiske område. Otto er den eneste kjente legabbed i det østfrankiske rike, noe som understreker hans betydning. Han var gift med Hadwig av den frankiske slekt kjent som de eldre babenbergerne. Et av deres barn var Henrik.
Henrik ble konge etter sin onkel Konrad 1., etter at han på dødsleie overtalte sin bror, markgreve Eberhard av Franken, til å tilby kronen til Henrik, som var en av hans hovedmotstandere. Grunnen var at han så på Henrik som den eneste prinsen som var i stand til å holde kongedømmet sammen mot de interne stridighetene blant hertugene og mot de pågående invasjonene til madjarene. Eberhard og den øvrige frankiske adelen aksepterte Konrads råd, og Henrik ble i 919 ved Fritzlar valgt til konge, som Henrik 1.
Henrik invaderte de nordiske områdene, hvor danskene hadde beseiret friserne. Ifølge munken og historikeren Widukind av Corvey i boken Rex gestae Saxonicae gjorde Henrik den danske konen til vasall. Han inntok også områder som hadde tilhørt venderne, etter at disse hadde angrepet Tyskland sammen med danskene. Videre erobret han Slesvig i 934. Han erobret videre hertugdømmet Bayern og kongedømmet Lorraine og ga disse som arveland til sine barn.
Da Henrik døde av slag i sitt palass i Memleben, var alle de tyske stammene samlet til et rike. Henrik blir derfor ansett som den første tyske kongen og den som la grunnlaget for Det tysk-romerske riket. Dette ble fullført av hans sønn Otto. [2]
|
Abt 0875 - Abt 0936 (61 years)
[2]