- Fra Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 1988 Vol.31 Nr.3:
I ung alder måtte Ragnvald Brusesson bort fra jarledømmet på Orkenøyene, da han ble gissel hos kong Olav Haraldsson (senere den hellige) i Norge. Han fulgte kongen på flukten til Gardariket. Senere berget Ragnvald Brusesson den unge Harald Sigurdsson (senere Hardråde) på flukten tilbake til Gardariket etter slaget på Stiklestad olsok 1030. I mellomtiden døde faren, Bruse jarl, og hans onkel Torfinn tok til seg Ragnvalds del av jarledømmet.
Om Olav Haraldsson:
Etter å ha sloss i England for Svein Tjugeskjegg, og deretter for Ethelred 2., etter å ha blitt døpt, forlot Olav Haraldsson England og seilte over til Norge.
I 1015 dro Olav med kun 2 knarrer til Norge. Tidspunktet var neppe tilfeldig, siden Knut den mektige hadde tatt med seg store hærstyrker til England og den norske riksstyreren Eirik Jarl var med ham. Norge var da styrt av Eiriks unge sønn, Håkon, og hans bror Svein Håkonsson jarl. Ved ankomsten til vestlandskysten kom Olav overraskende på Håkon og tok ham til fange. Han ble løslatt mot å love å dra til England og ikke komme tilbake.
Ved tildeling av medbrakt sølv og med støtte fra sin slekt på Ringerike og Opplandene vant Olav til seg flere støttespillere på Østlandet. Palmesøndag 25.mars 1016 seiret han over landets fremste høvdinger, Svein jarl, Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson, i sjøslaget ved Nesjar. Etter å ha slått ned motstanden fra høvdinger på Østlandet, fikk Olav nå ti relativt rolige styringsår, og i denne perioden førte han etter en vanlig oppfatning samlingen av Norge et skritt videre.
Olav Haraldsson hadde herredømme over et rike som antagelig strakte seg fra Gautelven (Göta älv) i sør til opp mot Finnmark i nord, fra Vesterhavsøyene i vest til skogene mot Sveariket i øst. Olav var trolig den første rikskongen som sikret seg reell innflytelse gjennom nettverk i innlandsområdene på Østlandet. Han ser også ut til å ha knyttet Orknøyene og Hjaltland (Shetland) til det norske kongedømmet gjennom allianser med jarlene der.
Ved midten av 1020-årene tilspisset motsetningene seg mellom den danske kongen Knut den mektige og Olav. Knut var da konge både over England og Danmark. Olav sluttet forbund med Olof Skötkonungs sønn og ettermann, Anund Jakob, for å møte trusselen fra Knut. Forbundsfellene søkte å komme Knut i forkjøpet, og ved Helgeå i Skåne i 1026 stod et slag som på sikt fikk alvorlige konsekvenser for Olav.
Samtidig, men særlig etter dette slaget, kom stormennenes reaksjon på Olavs strenge styre til uttrykk ved at de søkte tilflukt hos kong Knut den mektige. Det er belagt både i hjemlige og engelske kilder at de norske stormennene mottok engelske sølvmynter som bestikkelser av Knuts utsendinger i Norge. I 1028 kom Knut selv til landet med en flåte på 50 skip og ble hyllet på Øretinget som norsk konge. Olav måtte rømme til Sverige og drog snart videre til Gardarike, hvor han tok opphold hos sin svoger, storfyrst Jaroslav. Jaroslav var gift med dronning Astrids søster Ingebjørg, begge døtre til Olof Skötkonung.
Håkon, Eirik Jarls sønn, som Olav hadde sendt ut av landet i 1015, ble Knuts jarl i Norge. I 1029 omkom imidlertid Håkon i et skipsforlis i Pentlandsfjorden på vei hjem til Norge. Olav øynet da en mulighet for å gjenvinne sitt rike. Med en hær av svear, jemter, islendinger og norske følgesmenn kom han til Trøndelag i 1030, og på Stiklestad i Verdalen møtte han bondehæren, ledet av folk som Kalv Arnesson, Hårek av Tjøtta og Tore Hund. Trolig var de fleste på begge sider kristne, og slaget handlet om kampen om kongemakt snarere enn mellom kristendom og hedendom. På Stiklestad falt Olav 29.juli 1030.
Slaget på Stiklestad er et av norgeshistoriens mest kjente slag. Det fant sted på Stiklestad i Trøndelag (i dag Verdal kommune) 29.juli, sannsynligvis i år 1030. I slaget ble den norske kongen Olav Haraldsson drept av en trøndersk bondehær. Etter slaget skal det ifølge legenden ha skjedd flere undre på stedet der kongen døde og med kroppen hans, noe som gjorde at han fikk helgenstatus og tilnavnet - den hellige.
Etter at Håkon Eiriksson druknet på vei fra de britiske øyer til Norge i 1029, øynet Olav på nytt muligheten til å komme tilbake som konge. På sin ferd til Norge samlet han en hær bestående av svenske, islandske og norske følgesmenn og krigere. Sommeren 1030 gikk ferden via Gotland til Sverige. Anund Jakob støttet ham med en styrke på 400 mann. Også en mindre styrke som ble ledet av halvbroren Harald Sigurdsson, sluttet seg senere til Olav. Med denne hæren kom han til Trøndelag. Olav kom inn fra Sverige over Verdalen i Trøndelag og møtte ved Stiklestad en bondehær. Bondehæren som satte punktum for Olavs kongedømme, ble på vegne av Knut den mektige ledet av en mektig koalisjon av toppene i det norske kystaristokratiet. Blant de fremste var Hårek fra Tjøtta, Tore Hund fra Bjarkøy og Kalv Arnesson fra Egge i Inn-Trøndelag. De hadde i tillegg til bøndene antakelig også med seg sine egne styrker. Den samlede overmakten ble fort for stor for Olav, og bondehæren gikk seirende ut av slaget.
Slaget på Stiklestad og Olavs fall har i norsk tradisjon symbolisert innføringen av kristendommen i Norge. Slaget handlet likevel ikke om å innføre kristendommen, men fikk stor betydning ved at Olav ble oppfattet som martyr og helgen kort tid etter sin død. Dette ble viktig både for Olavs etterfølgere som norske konger, og som samlingspunkt for kirkeorganisasjonen i Norge.
Om Harald Sigurdsson:
Harald var sønn av Åsta Gudbrandsdatter og Sigurd Syr på Ringerike. Han var halvbror til Olav den hellige med samme mor. Harald var bare en guttunge da han ble med halvbroren Olav den hellige på flukten til Gardarike i 1028. Da Olav vendte tilbake til Norge 2 år senere, var Harald med som en av de meget få blant Olavs menn som unnslapp etter slaget på Stiklestad. Han kom seg over til Sverige og videre over Gardarike til Bysants. Etter en tid som livvakt i væringgarden for keseren i det bysantiske riket, returnerte han til Norge, hvor han ble konge og kjent under tilnavnet Hardråde. [1, 2]
|
- Abt 1045
[1]