- Fra VG 30.april 2013:
Nini møtte The Boss 32 år etter at hun danset med ham.
I 1981 ble Nini Stoltenberg dratt opp på scenen av Bruce Springsteen i Drammenshallen - mandag kveld fikk hun møte helten igjen, trygt fulgt av sin statsministerbror Jens Stoltenberg.
Rett etter at han gikk av scenen på Telenor arena mandag kveld, tok Bruce Springsteen seg tid til å hilse på den norske statsministeren som var på konserten med sin søster Nini.
Det var en stor konsertopplevelse, sa Jens Stoltenberg til VG etter konserten.
Men det stoppet ikke der. For etter at han og Nini hadde hygget seg på tribunen blant publikum, ble de 2 tatt ned da det gjensto 2-3 låter av konserten.
Så fulgte de slutten av konserten rett ved scenen - innenfor gjerdene - og deretter måtte de vente utenfor garderoben til Bruce Springsteen.
Skjelven i knærne.
Da Springsteen kom av scenen, virket han sliten, og hadde ikke all verdens av energi igjen, men han stoppet opp og hilste på den norske statsministeren. Jens Stoltenberg fortalte om søsteren som var blitt dratt opp på scenen i 1981, og Bruce Springsteen lo godt og hilste enda en gang på Nini - som var overlykkelig over møtet.
Det var stort å møte han etter konserten. Jeg var utrolig skjelven i knærne, litt på samme måte som i 1981. Den største forskjellen fra den gang var at nå turte jeg å se ham i øynene. Forrige gang var jeg kun 18 år og ihuget blodfan, så alt jeg tenkte på var å ikke se utover salen eller på ham, for da var jeg redd for å besvime, forteller Nini til VG etter treffet.
Kjente han deg igjen nå?
Det er jeg veldig fristende til å si - ja - på spørsmålet ditt, men jeg er ikke helt sikkert. Jeg fortalte ham jo selvfølgelig at sist jeg møtte han inviterte han meg opp til dans, og etter det ga han uttrykk for at han kjente meg igjen.
Hvordan er han til å danse?
Han er en veldig flink fører, og jeg husker at vi danset rundt på hele scenen. Jeg husker de minuttene som om det var i går. Han er nok ikke den beste danseren, men han er en god nummer 2 etter kjæresten min.
Forhold til Norge.
Nini Stoltenberg sier at de 3 snakket sammen om 22. juli og tiden etter.
Det er veldig lett å merke at Bruce har et veldig sterkt forhold til Norge, sier Nini. Hun og storebror Jens leide hender flere ganger under konserten.
Konserten var utrolig bra. Det var ikke helt som i 1981, siden jeg var sammen med folk som ikke danset så mye. Men jeg må innrømme at både jeg og broren min reiste oss opp et par ganger for å danse, sier hun.
Den amerikanske ambassadøren Barry White var også med i følget, og Bruce Springsteen lo godt av navnet til ambassadøren.
Statsminister Jens Stoltenberg har tidligere fortalt VG at han har vært glad i Bruce Springsteen siden 80-tallet.
Det var da jeg hørte mye på hans musikk. Han er en stor artist, og en som har vært stor lenge. Musikken hans gir meg fortsatt mye glede, og derfor er det flott at han kommer hit. Bruce Springsteen har utrolig mye energi, glede og - trøkk - og det gjør ham til en stor live-artist.
Familiebegivenhet.
Stoltenberg forteller at han bare har vært på én konsert med Springsteen tidligere, og at det ikke har vært lett å få gått på konserter med travle jobber.
Jeg var på konsert med ham i Oslo på 90-tallet, men husker best da søsteren min danset med Bruce Springsteen på scenen i Drammenshallen. Jeg tror - Hungry Heart - var sangen, og det var en stor begivenhet i familien Stoltenberg da Nini kom hjem og hadde danset med selveste Bruce Springsteen, sier statsministeren.
Han trekker også fram Springsteens opptreden på minnesmarkeringen på Rådhusplassen 22. juli i fjor, og sier det var flott å ha rockelegenden til stede.
Da viste han at han også er en artist som kan formidle følelser og verdier, sier Stoltenberg.
Hvorfor tror du så mange nordmenn har et spesielt forhold til Bruce Springsteen?
Jeg er litt usikker, men han har hatt mange konserter her. Mange liker ham og kjøper musikken hans, og da kommer han ofte. Det blir gode sirkler. Dessuten er det sånn i Norge at noen artister får veldig sterk status. Et annet eksempel er Leonard Cohen, en annen type som står vanvittig sterkt i Norge. Det er noen som får en helt spesiell rolle i landet vårt, slik som Bruce Springsteen. Og da er det en gjensidig kjærlighet - vi blir glade i dem og de blir glade i oss. Det er jeg glad for, for da får vi gleden av å få dem hit ofte. [1]
|
- 27 år gammel ble Stoltenberg rusmisbruker.
I begynnelsen av 1990-årene gikk hun på heroin. Hun har vært mer eller mindre rusfri etter at hun ble innlagt og avvendt i 1997.
I programmet Rikets tilstand på TV 2 den 24.oktober 2001, sto hele familien Stoltenberg fram med historien til den 38-årige lillesøsteren Nini som tung narkoman i Oslo. Dette ble samtidig publisert i samtlige av landets aviser, da denne familien både var svært betydningsfull i norsk etterkrigshistorie, men også for å sette søkelyset på denne - forbudte sykdommen - som pappa Thorvald kalte det å være narkotika-avhengig.
Den 2.desember 1993 ble pappa, og FN's fredsmegler i Bosnia, Thorvalds liv snudd på hodet. Midt i et viktig forhandlingsmøte i Genève med partene i denne opprivende Balkan-konflikten (Slobodan Milosevic, Franjo Tudjman og Alija Izetbegovic), fikk han lapp stukket til seg hvor det sto:
Ring hjem.Det er viktig. Karin.
Da ble jeg redd, sa Thorvald senere i et intervju med VG.
Mamma Karin fortalte sin mann at datteren Nini brukte narkotika, og det kom som et sjokk på Thorvald. Han reiste øyeblikkelig hjem til Oslo.
Før hun selv ble narkoman i 1993, hadde Nini i flere år hjulpet narkomane venner som hadde havnet på kjøret. Til slutt havnet hun der selv.
Nini var utmattet og mistet taket. Hun begynte å trekke seg unna familien, isolerte seg, og orket ikke konfrontasjonene og løgnene. Hun valgte den enkle løsningen i rusen for å glemme. 30 år gammel ble hun narkoman.
Det var en tøff tid. Pappa Thorvald kjørte stadig rundt i Oslos gater på desperat jakt etter sin narkomane datter. En gang fant han henne. Med armene rundt henne sa han bare:
Jeg elsker deg, Nini.
Nini var så hardt på kjøret at hun vinteren 1996-1997 ble innlagt på Ullevål sykehus - døden nær. Med familien rundt seg 24 timer i døgnet på rom 116 kjempet hun seg gradvis på beina igjen.
Hun hadde falt om på gata, etter å ha kjøpt nye doser med stoff på en Oslo-pub, en februardag 1997. Årene som hardbarket narkoman hadde påført henne livstruende infeksjon i ryggen, som lammet begge beina. Etter lang stund fikk hun omsider hjelp av en forbipasserende drosje, som kjørte henne hjem. Her ble hun liggende i 3 dager, underernært og dehydrert, og var døden nær. Ingen leger ville hjelpe henne. Da grep storesøster og medisinstudent Camilla inn. Hun truet med å sprenge seg inn i leiligheten, og da Nini åpnet ringte Camilla øyeblikkelig etter ambulanse.
Bror Jens var innstilt på å gå av som finansminister for å hjelpe, og pappa Thorvald ville også trekke seg fra sine prestisjetunge internasjonale verv for å bruke alle sine krefter på datteren. Men, Nini hadde ingen ønsker om at de skulle slutte i jobbene sine. Også storesøster Camilla slet hardt med sin innspurt i doktorgraden. Det som hjalp Nini i denne tiden, var kjærligheten som de og resten av familien hennes viste i den vanskelige tiden.
I 2001 var hun rusfri, men årene som hardt nedkjørt narkoman merket henne fysisk og psykisk.
Samtidig med dette TV 2-programmet, presenterte pappa Thorvald Stoltenberg sin biografi, Det handler om mennesker. Her står det om tragedien som familien bar på i mange år.
Fant en pakke heroin på gulvet.
I et intervju med magasinet Det Nye avslører Jens Stoltenbergs lillesøster hvordan et tilfeldig barslagsmål gjorde henne til heroinist. Nini Stoltenberg var nesten 30 år da hun første gang prøvde heroin.
I juli-nummeret av Det Nye forteller hun om episoden på et utested på Oslos vestkant som skulle sende henne ut i et ti år langt narkotikahelvete.
Nini satt sammen med samboeren sin på restauranten Lorry i hovedstaden da flere narkomane ble kastet ut etter en slåsskamp, skriver bladet. En pakke heroin falt på gulvet under tumultene, og Nini plukket den opp. Hun ville prøve bare én gang.
Heltids-heroinist.
Vi sniffet det, og det ordnet alle samlivsproblemene. Heroinet tar rotta på alle behov vi har, sier Nini til Det Nye. Det ble ikke med den ene gangen. Etter hvert ble det hver helg, så ble helgene ble lengre. Snart ga hun opp programlederjobben i TV3, og ble heroinist på heltid.
Stolt storebror.
Det Nye har også snakket med storebror. Jeg er stolt av henne, sier Jens Stoltenberg i dobbeltintervjuet, hvor temaet er søskenkjærlighet.
Nini har lært meg mye om livet sett fra undersiden. Hun har vist meg Norge fra en vinkel som du ikke får se om ikke noen tar deg dit, sier Ap-lederen.
I dag er Nini Stoltenberg (42) stoffri og jobber i et forlag. [2]
|
- Torvald og Nini Stoltenberg fikk Booth prisen, Frelsesarmeens ærespris.
Frelsesarmeens begrunnelse for tildelingen av Booth-prisen 2001:
Boothprisen tildeles en eller flere personer som har utført handlinger Frelsesarmeen ønsker å uttrykke sin takknemlighet for, eller som organisasjonen definerer som i Frelsesarmeens ånd. Formålet med prisen er å rette oppmerksomheten mot et verdifullt og uegennyttig engasjement som har rettet fokus mot noe som er grunnleggende for Frelsesarmeen og viktig for medmennesker.
Frelsesarmeens Booth-pris for 2001 tildeles Nini og Thorvald Stoltenberg. Gjennom sin åpenhet og ærlighet har de gitt mot og håp til mange mennesker som også opplever smerte og livskamp som rusmisbrukere eller som pårørende til rusmisbrukere. Ved å påpeke at rusmisbruk kan ramme i alle samfunnslag og i alle familier, har mange foreldre kunnet rette ryggen på en ny måte i sitt eget nærmiljø. Mange seere, lyttere og lesere har fått ny kunnskap om den utslitende hverdagen både rusmisbrukere og pårørende opplever. Familien Stoltenbergs åpenhet medførte også en viktig, offentlig debatt om ruspolitikken og rusomsorgen her i landet. Det krever stort mot å slippe medier og medmennesker så nært inn på livet, men ved å ta denne belastningen har Nini og Thorvald Stoltenberg betydd mye for mange."
Fra Frelsesarmeens nettside:
En far forteller.
Søndag 10. mars ble Frelsesarmeens Boothpris tildelt Nini og Thorvald Stoltenberg. Å få en slik pris av Frelsesarmeen, som jeg respekterer meget sterkt, er en glede og en ære som både Nini og jeg setter stor pris på. Jeg håper at det at vi sto fram med vår historie kan bidra til en større åpenhet og verdighet overfor mennesker som strever med et narkotikaproblem, sier Thorvald Stoltenberg.
Det er vår i lufta. Varme stråler fra kjølig sol. Bar asfalt i Mogens Thorsens gate. Et klenodium av en heis rusler oppover i etasjene, med snirklet beskjed om at - børn - på ingen måte må entre elevatoren alene. Der den stanser, blir gjester lukket inn i åpenhet og hjertevarme, raushet og god tid. Verten selv smører brødskiver i det Stoltenbergske kjøkken, hvor mang en politisk floke gjennom årene er løst over en gjestfri, uformell frokost med grovbrød, ost og syltetøy. Morgenmat med ministre og statsledere ble fort en spesialitet knyttet til politikeren hele Norge er på fornavn med, Thorvald.
Verdsatt som utenriksminister, forsvarsminister, FNs høykommissær for flyktninger, fredsmegler på Balkan, Røde Kors-president.
Stolt far til 3 barn, Camilla som er lege, Jens som alle kjenner som finansminister, statsminister og lederkandidat i Arbeiderpartiet, og Nini som arbeider i fjernsynet.
Det var mens jeg var ambassadør i Danmark at jeg fikk tid til å skrive om livet mitt, og vi hadde familieråd om hva som skulle være med i boka. Da var det Nini som mente at det måtte være en bok som skulle ha med både glede og sorg, lyse og mørke sider ved livet. Og når hun mente dette så sterkt, så ble det til at vi laget det vanskeligste kapittelet sammen, hun og jeg. Det er Nini som har vært den virkelig sterke og modige her, sier Thorvald Stoltenberg.
Det store sjokket.
Genéve 2. desember 1993. Jeg sitter i forhandlingsmøte med krigsherrene på Balkan; Slobodan Milosevic, Franjo Tudjman og Alija Izetbegovic. En lapp stikkes til meg:
Ring hjem. Det er viktig. Karin.
Hjertet begynner å hamre fortere. Det er uvanlig at Karin griper inn med beskjeder på denne måten. Enda mer uvanlig er det at det haster. Jeg kommer meg fort ut i gangen og finner en telefon. Meldingen rammer meg som et hammerslag. Nini bruker narkotika.
Slik skriver Thorvald Stoltenberg om minuttet midt i mørketida da så mye ble annerledes. Det var en helt vanvittig situasjon å være i, sier han. Det sto om livet både her og der. Livet til tusener av mennesker på Balkan, samtidig livet til ett menneske hjemme som står meg veldig nær. Hva fortalte du Milosevic, Tudjman og Izetbegovic?
Jeg sa bare at vår yngste datter var alvorlig syk og at jeg måtte reise hjem umiddelbart, sier han, og forteller om tankene som tumlet rundt i hodet på flyet hjem:
Vakre, kloke og sterke Nini – hvorfor?
Har du funnet noe svar på det?
Nei, men jeg har sett på nært hold hvordan tilfeldighetene kan ta makten over livene våre. Gjennom alle brevene vi har mottatt etter at vi fortalte historien vår har jeg fått se at det finnes så overveldende mange skjebner. Brevene viser også at alder, geografi, sosial bakgrunn eller kjønn spiller liten rolle når det gjelder rusproblematikk. Den kan ramme alle.
I Ninis tilfelle tror jeg det gikk mer på slike ting som angst. For eksempel hadde hun problemer med sånt som å åpne postkassen, der brev og regninger ble liggende ubesvart. Hadde jeg visst dette på et tidligere tidspunkt, tenker jeg at situasjonen kanskje hadde vært annerledes, men det kan vi aldri vite.
I utgangspunktet hadde Nini vært opptatt av at vi ikke skulle kjenne til det. Men særlig kona mi, Karin, merket jo hvor tynn Nini ble og hvor dårlig hun så ut. Likevel tok det relativt lang tid før vi forsto at det handlet om rusmisbruk. Gang på gang har vi tenkt igjennom hvorfor vi ikke oppdaget det før. Kanskje er det fordi jeg stadig er mest på jakt etter å se det lyse, gode, håpefulle, og dermed forskyver mørke og triste ting?
I etterpåklokskapens navn mener jeg at jeg burde ha skjønt det tidligere, sier han, og setter ord på tanker som alle foreldre i samme situasjon har tenkt: Har det med hendelser i barndommen å gjøre? Har vi satt for få eller for vage grenser? Handler det om miljø og nettverk? Personlighet og uheldige omstendigheter? Hva om vi ikke hadde? Burde vi kanskje ha?
Du tror du kjenner dine barn. Du har levd med dem, nær dem, mener du kjenner deres styrke og svakheter. Dette kom som lyn fra klar himmel...
Husker du den første samtalen med Nini da du kom hjem fra Genéve?
Den husker jeg meget godt. I den samtalen kom de beste og svakeste sidene ved både Nini og meg frem. Vi var enige om at dette skulle vi komme oss ut av. Vi skulle stå på, og det skulle skje raskt. Men det skulle komme til å ta tid. Lang tid. År.
Det beste ved oss begge er at vi er håpefulle, men vi er også urealistiske. Vi måtte lære å være virkelighetsnære. Se i øynene at det tar tid å komme seg ut av et rusmisbruk. Det er en lang og krevende prosess, og en tilsvarende lang periode hvor muligheten for tilbakefall henger over hodet. Det ville være naivt å tro at ikke hun som alle andre strever med dette. Vi har flere ganger sett at venner av Nini, som tilsynelatende har vært i strålende form, plutselig døde. Hvor har du hentet kreftene fra?
Det vet jeg nesten ikke. Det må være en kombinasjon av tran og håpefullhet. Den forbudte sykdommen terroriserer både offeret for narkotikaen og alle som står dem nær. Men vi kom oss igjennom. Hver eneste morgen hadde jeg samtaler med Nini på telefon, uansett hvor jeg befant meg i verden. Jeg vet ikke i hvilken grad det var til hjelp og nytte for henne, men det var helt sikkert til hjelp og nytte for meg...
På alle forsider.
Senhøsten 2001 kom biografien - Det handler om mennesker - ut, med både det lyse og det mørke, slik Nini hadde bestemt. Rikets tilstand-dokumentaren om Nini og de vanskelige årene hadde enorme seertall, og familien Stoltenbergs historie var på alle forsider der mediene skildret det smertefulle til et helt folk. Hvordan Thorvald forgjeves trålet byen rundt i timevis for å finne Nini. Hvordan han til slutt sitter og venter utenfor fengslet, i håp om at Nini skal komme for å besøke en venn. Hvordan hun til slutt kommer:
Jeg ventet, redd for at hun skulle flykte. Til slutt var hun ganske nær, jeg løp de siste meterne, slo armene omkring henne, ingen av oss sa noe.
Hvordan livet artet seg med institusjoner og behandlingsopplegg, opp og ned, håp og sprekk, nytt håp og ny nedtur igjen. Hvordan legevaktslegene på sykebesøk avfeier Nini da hun blir alvorlig syk av noe ganske annet enn rusmisbruk – så syk at hun holder på å dø. Hvordan hun blir reddet av at lege-søsteren Camilla får henne inn på sykehuset. Hvordan hele familien våker på skift ved sykesengen – Jens som da er finansminister tar nattskiftet.
Som Frelsesarmeen skriver i sin begrunnelse for tildelingen av Boothprisen:
Det krever stort mot å slippe medier og medmennesker så nært inn på livet, men ved å ta denne belastningen har Nini og Thorvald Stoltenberg betydd mye for mange.
Jeg var klar over at det ville komme reaksjoner, men ingen av oss ante hvor omfattende det ville bli. Min kone satt i telefonen i 3 døgn, nesten uavbrutt, etter Rikets tilstand. Vi har fått hundrevis av brev og telefoner fra mennesker som er i en lignende situasjon eller strever med et annet problem de har forsøkt å skjule. Vi har fått kontakt med foreldre som har mistet flere av sine barn på grunn av narkotika… Gjennom alle brevene har vi fått et innblikk i en uhyggelig virkelighet og fryktelige skjebner. Alle forteller at etter at vi fortalte åpent om vår situasjon og våre erfaringer, har de følt seg styrket til å gå ut og snakke om det.
Hvorfor tror du at rusmisbruk i nærmeste familie fremdeles oppleves så skambelagt?
Jeg vet ikke. Men var det ikke slik på 40-50-tallet med alkoholikerne? De som ikke greide å skjule misbruket sitt ble sett på som en slags lavkaste. Så har det blitt slik med årene at alkoholisme mer blir sett på som en lidelse eller sykdom. Den samme utviklingen håper jeg vil skje også når det gjelder bruken av narkotika. I vårt tilfelle var jeg så provosert av de to legenes håndtering av en alvorlig syk narkoman, men jeg tore ikke å følge det opp på grunn av de oppslagene det ville føre til. Hadde det ikke vært fordi det var narkotika det gjaldt, hadde jeg gjort et voldsomt rabalder. Familie og nærmeste venner visste jo om Ninis situasjon, men jeg snakket ikke om det offentlig. Det var først da Nini kom over kneika og ble sterk nok, at jeg kunne gjøre det. Men det er helt uakseptabelt at to leger tar alvorlige sykdomstegn så overfladisk fordi det bare er en narkoman.
Jeg tror stikkordet er menneskeverd, uansett hvilken sykdom folk har. Nini fortalte meg at hun selv merket at hun begynte å bli bedre da hun ikke lenger gikk og så ned i gaten hele tiden, men begynte å se rett frem da hun var ute, sier Thorvald Stoltenberg. Mange griper lett til å kritisere media. Både Nini og jeg var nervøse for hvordan vi ville bli gjengitt. Historien vår kunne lett gjøres om til sosialpornografi. Men i vårt tilfelle har det ikke vært ett eneste sted hvor media har sviktet der. Det ble gjort meget skikkelig. Først ble det selvsagt mye fokus på oss i familien, men etter en ukes tid gikk dette over til en debatt om narkotikapolitikken her i landet – akkurat slik vi ønsket og håpet.
Fokus på ruspolitikken.
Hvilke sider ved narkotikapolitikken er det dere spesielt ønsker å rette oppmerksomheten mot? For å si det med et litt provoserende uttrykk, så er narkomani den siste forbudte sykdom. Med det mener jeg ikke at narkomane ikke skal straffes for lovbrudd de gjør for å skaffe penger til misbruket, for eksempel. Men selve det å være narkoman er en sykdom.
Jeg ønsker at narkotikapolitikken derfor bør ligge under helsesektoren i stedet for under justissektoren. Det er mye som går i den retningen nå, og jeg håper at dette blir en følge av debatten. Dessuten ønsker jeg et større fokus på ettervern. Det første trinnet i rusomsorgen er når du er så syk at du går på gaten. Da er det i første rekke Frelsesarmeen, Bymisjonen, Uteseksjonen og politiet som kan hjelpe til. På det neste trinnet, når rusmisbrukeren vil forsøke å komme ut av misbruket, kan blant andre sosionomer, sykepleiere og leger hjelpe til. Men når brukeren er i bedring, er det ikke mange nok som er klare til å bidra.
I ettervernet tror jeg det er mange frivillige som kan være hjelpere. Her burde mange frivillige organisasjoner, ikke minst Røde Kors, ha forutsetninger for å gjøre noe, sier Stoltenberg engasjert. Jeg har gleden av å være leder for Norges Røde Kors. Gjennom dette har jeg nå mulighet til å bidra til å møte rusmisbrukeres problemer, noe Røde Kors heldigvis hadde begynt med uavhengig av meg.
Hva tenker du om den politiske holdningen at rusomsorg helt og holdent bør være et statlig ansvar?
Det er ikke lenge siden sist Frelsesarmeen måttet legge ned en av sine institusjoner for rusavhengige på grunn av manglende støtte fra det offentlige? Jeg er forbauset over å høre dette. Dessverre er det - nok - narkotikaproblemer for alle som ønsker å engasjere seg. Det er trist at kutt fører til nedleggelse for Frelsesarmeen. Det er behov for både offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner i dette arbeidet. Det er nød nok for alle.
I Booths ånd.
Søndag 10. mars var hele familien Stoltenberg til stede på Frelsesarmeens festmøte i forbindelse med utdelingen av Booth-prisen. Templet hornorkester spilte, Anita Skorgan og Freddy Dahl sang, Templet Gospelkor fikk det til å svinge og kaptein Wenche Walderhaug holdt kveldens andakt.
Noen hevder enda hårdnakket at arbeiderbevegelse og kristentro ikke går sammen?
Jeg godtar ikke påstanden om at arbeiderbevegelsen og kristen tro ikke skal gå sammen. Jeg mener at både arbeiderbevegelsen og den kristne troen bygger på fellesskap og solidaritet. Vi er opptatt av samfunnet og av medmennesker, og at vi dermed står hverandre nær. Og jeg har behov for at jeg ikke er siste instans i mitt liv. At jeg har en ankeinstans. Gjennom et langt og spennende liv har jeg mange ganger hatt behov for å be Gud om hjelp. Be for noen jeg kjenner. Hva man kaller det, vet jeg ikke, men det er nå sanningen – selv om jeg ikke hører hjemme noe sted når det gjelder menighetstilhørighet, sier Thorvald Stoltenberg.
Når sant skal sies har han mange fellestrekk med Frelsesarmeens grunnlegger William Booth. Innstillingen uansett hvor stort problemet er, kan det løses, og jeg vil bidra med mitt. Fokuset på mennesker og menneskeverdet midt i alle omstendigheter. Middelet å bringe mørklagte samfunnsproblemer opp på avisforsidene for å bevisstgjøre og skape politisk debatt som kan føre til endring. Alt dette er - i Booths ånd - og etter Stoltenbergs hjerte. Og du har jo dessuten flyttet 19 ganger i løpet av livet – det er jo omtrent som en gjennomsnittlig frelsesoffiser...
Det er i det hele tatt noe - Boothsk og Frelsesarmésk - over Thorvald Stoltenberg? Ikke minst denne innstillingen hos William Booth:
Vet du det, så gjør noe med det!
Mange ganger har jeg spurt meg selv:
Er det noen vits i det jeg driver med?
Men ser jeg i ettertid, tenker jeg at om det jeg har gjort har reddet ett menneskeliv, så er det nok for meg. Jeg behøver ikke å ha reddet en hel verden. Og både Booth og jeg har også en meget sterk ektefelle – i ærefull betydning, smiler Stoltenberg. Han har lest flere bøker om William Booth, Frelsesarmeen og Frelsesarmeens rusomsorg etter at han ble innstilt til Boothprisen.
Det var med andre ord en svært godt forberedt foredragsholder som takket for prisen under festmøtet i Templet. Noen ganger i livet vet du at du arbeider innenfor et område der det er tenkelig at du kan innstilles til en pris. Men var det noe jeg i mine fjerneste fantasier ikke hadde drømt om, så var det at dette at vi sto fram med våre erfaringer skulle føre til en pris. Det har vært meget, meget gledelig og en stor oppmuntring. Selv om det kan virke som om jeg snakker lett om disse tingene, så har det vært svært vanskelig. Å få en slik pris av Frelsesarmeen, som jeg respekterer meget sterkt, er en glede og en ære som både Nini og jeg setter stor pris på, sier Thorvald Stoltenberg.
|
1963 - 2014 (51 years)