- Hans Lauritsen Blix ble immatrikulert ved universitetet i i København i 1617, sikkert etter å ha studert med faren på forhånd, for alt i 1619 ble han kapellan i heimbygda Løvøn. Fra 1622 og til han døde 44 år senere skulle så Hans sitte som sogneprest til Bodø – fra 1641 også som prost over Salten.
Det hadde en helt bestemt bakgrunn at Christian 4 lot 26 år gamle Hans få et av de rikeste sognekalla nordpå. Da svenskene rykket inn i Jämtland, hadde både Hans og faren Laurits Mogensson Blix flyktet til Trondheim. Dermed hadde de gitt prøve på en lojalitet som danskekongen visste å verdsette – og belønne. Om Christian 4 hadde møtt den unge teologen, spilte nok også det inn for den kongelige nåde. For etter alt vi får vite om Hans, må han ha vært både en usedvanlig våken og målbevisst kar og en energibunt av de sjeldne.
Ikke mange år etter at han var kommet til Bodø, er det klart hva han i praksis siktet mot: Å skape en sosial og økonomisk maktposisjon for seg sjøl som ingen geistlig i Salten hadde hatt etter reformasjonen.
Når det gjelder jodbruket, får vi det første utslaget av denne - ekspansjonspolitikken - rundt 1626. Den Verdifulle beiteøya Mågøya i Helligvær hørte fra gammelt av under gården Sørvær. Men Sørvær var del av kirkegodset i bygda, og sognepresten fikk nå satt igjennom at han selv skulle ta over Mågøya. Øya skulle senere bli hetende Prestøya, og presten som ble opphavet til navnebyttet, var altså Hans Laritsen Blix.
Ikke lenge etter utvider Hans driftsgrunnlaget sitt på nytt, og nå i en helt annen målestokk. Alt i slutten av 1620-åra ser det nemlig ut som han greier å skaffe seg bruksretten til Støver på Innstranda – en av eiendommene som i si tid hadde tilhørt erkebispen i Nidaros.
Et enda større - kupp - gjorde presten da han rundt 1646 fikk hand om Kvalvåg på Innstranda, som også var en del av det gamle erkebispegodset.
Og ikke nok med det: Etter hvert som bruka i Ner-Rønnvika ble liggende øde, sørget Hans for å skaffe seg bruksretten for grasleie. Dette dreide seg på det meste om 5 våger jord.
Også fartøydrifta til Hans Lauritsen Blix får vi tidlig kjennskap til. Alt i 1628 står nemlig presten som skipper. Men siden fartøyene var presteiet, slapp han for skatt, og vi får ikke vite noe mer om skuta. Men i skattelist for - Halvorstollen - 1631-1632 skatter Hans av et fartøy på 3 lester og 4 tønner. Trolig hadde han da fått seg ei skute i tillegg til frijekta.
Skatteåret etter står presten med ei jekt på 5 lester, så kanskje hadde han nå byttet ut det mindre fartøyet.
Virkelig omfattende opplysninger om sjødrifta til Hans får vi likevel først noen tiår senere. En hovedkilde da blir ei oversikt 3.august 1653 over sjøhusene presten hadde stående på Bodøgårdens grunn:
Og her dreide det seg ikke om småtterier. Det første huset sto - like nedafor gammen - og var 22 sjællandske alen langt og 8 breit - med novene.
Så fulgte et naust som var 14 alen langt og 8 breit, enda eit naust, som målte 8,5 alen i lengden og 10,5 i bredden og med et tilbygd skott som var like langt, men bare 6 alen breit.
Deretter kom i alt 3 buer, og av dem var det første 8 alen lang og 6,5 brei, den neste 6,5 lang og 4 brei, og den siste 10 alen lang og halvparten så brei.
Så fulgte - enda et hus – 20 alen langt og 6,5 breit – og til slutt - Een Jord-Gamme med tag over.
Bare på det området disse bygningene dekket, kunne en slå 2 lass høy. Og i tillegg hadde Hans - paa Øen eller holmen – altså på den senere Skansholmen – stående et hus som var 28 alen langt og 8 breit, og en - skjåg - som målte 8 alen i lengden og 6 i bredden. Disse husa var bygd - for noen tid sida - og - derhos - hadde presten ryddet et - Jægte opsaat – på et sted som futen regnet som det - bekvemmeste - på hele Bodøgården.
Og et oppsett for fartøyer kunne sognepresten saktens trenge. Tienderegisteret for Lofoten 1666-1667 nevner ikke mindre enn 3 Bodø-jekter.
Den største gikk til Stamsund og tok utstyr og frakt for 15 båtlag – i hovedsak fra Kirkegrenda, Landego og traktene lengst sør for Nordstranda. Her hører vi at høvedsmannen Ola Larsson og mannskapet hans Er prestens folch.
Ei jekt paa 14 baader gikk på Festhælen i Moskenes. Her kom båtlaga for det meste fra Innstranda.
Den siste jekta kunne føre for 7 båtlag, og den hadde med folk fra både Innstranda, Tverrlandet og Straumen. Bestemmelsesstedet her var selveste Moskenes.
Vi hører at - junkers folk - altså båtlaget som var i tjeneste hos lensherren på Bodøgården – var med på fartøyet til futen Michel Storm. Derfor kan det knapt være tvil om at Hans eide alle de 3 Bodø-jektene.
I løpet av perioden dette tiendemanntallet omfatter, døde sognepresten. På ei tid da alle over 50 ble regnet for gammelt folk, er det oppsiktsvekkende at den 70-årige Hans kunne stå for fartøydrift av et sånt omfang. Ja, kildene tyder på at det nettopp var på slutten av livet Bodø-presten virkelig markerte seg som storskipper.
Og det hele blir nesten utrolig når vi får se det samme bildet i tilknytning til jordbruksdrifta. Det gjengse på 1600-tallet – som lenge etter – var at når jord ble drevet som underbruk, ble avkastningen heller mager i forhold til de partene der det bodde oppsitterfamilier. Men av tiendemanntallet 1665 ser vi at Hans Lauritsen Blix svarer 15 fjerdinger korn av den jorda han drev i Ner-Rønnvika – nesten like mye som samtlige bønder på gården til sammen. Og de satt i alt med en mye større skyldpart.
Matrikkelen 1666 bekrefter bildet. Både for Kvalvåg og Støver foreslår en å skrive opp skylda som en hel vågslei.
Om vi ser nærmere på opplysningene i matrikkelen, blir inntrykket bare enda mer forsterket av Hans Lauritsen Blix som en av de største jordbruksadministratorene i bygda noensinne.
Prestegården blir ført opp med en utsæd på 20 tn. og en buskap på 3 hester, 16 kyr, 8 ungnaut, 20 sauer og 10 geiter. Og det heter at jord her Er och haffuer Aff Arildtz tid, Verit Sogneprestens Residentz derfor det nu iche Anderledes Taxeris; Endog det Kand taale paalegh; nemblig 2 W:
Med andre ord:
Egentlig burde skylda av Prestegården vært økt med 2 våger – i tilfelle den største oppjusteringa for noen gård i Bodø.
Og i tillegg kom altså underbruka – nabogården Alstad og Kvalvåg og Støver på Innstranda. Legger vi sammen jordbruksoppgavene for gårdene sognepresten hadde drevet fram til kort tid før matrikkelen ble utarbeidet, står vi med en samlet utsæd på ikke mindre enn 52 tønner og et kutall på 56. Og i tillegg kom jorda i Ner-Rønnvika.
Uansett hvor stort et talent Hans Lauritsen Blix var som - næringsdrivende - melder spørsmålet seg naturlig hvordan han så lett kunne arbeide seg fram til den posisjonen han hadde da han døde.
Møtte Bodø-presten i det hele tatt ikke motstand fra folk som sto enda sterkere sosialt og økonomisk enn han sjøl? Kanskje er det riktige svaret å svare at jo, men da var det for seint.
Den første perioden Hans var sogneprest i bygda, hadde han som nabo i Bodøgård den mektige lensherren Frans Kaas. Alt tyder på at de 2 kom godt ut av det med hverandre. Og det er ikke utenkelig at lensherrens forsøk på å etablere seg som godseier i Salten var med og inspirerte sognepresten til å gå over de tradisjonelle rammene for næringsdrift til Bodø-prestene.
Så flyttet Frans Kaas til Inndyr i Gildeskål. Når dette skjedde vet vi ikke, men kanskje var det rundt 1627, da futen til Frans, Christen Jenssøn, flyttet fra Jensvoll til Horsdal i Gildeskål.
Med disse 2 ute av bygda var i alle fall Hans Lauritsen Blix kommet i den behagelige posisjonen at han – og bare han – representerte - øvrigheta - i Bodø. Og et praktisk resultat av det som var skjedd, har trolig vært at Hans kunne skaffe seg monopol på frakting og føring for brorparten av bygda. Dessuten kunne det ha blitt langt vanskeligere å sikre seg bruksretten til Kvalvåg og Støver om lensherre og fut fortsatt hadde bodd i naboskapet.
Til langt opp i brukertida til Hans Lauritsen Blix var det ro omkring det innbyrdes forholdet mellom Prestegården og Bodøgården. I utgangspunktet var utmarka felles, men siden Vågøya opprinnelig hadde vært en gård for seg selv og det kunne dokumenteres med jordeboka 1547 at det dreide seg om ei gammel bordholdsjord for presten, hadde Hans uomtvistet bruksrett til et av de aller mest verdifulle områda i Bodø-marka. Dessuten var det sognepresten som representerte sammenhengen bakover i tid som bruker av hele det svære området nord om den egentlige innmarka til Prestegården og Bodøgården. Derfor kunne han støtte seg til hevd når det gjaldt retten til å bruke ei rekke utslåtter i marka.
Da Frans Kaas – kanskje som den første av oppsitterne på Bodøgården – tok opp utslått i det seinere Junkerfjellet, rokket ikke det ved at nabogården hadde et langt forsprang når det gjaldt å sikre seg eneretten til det alt vesentlige av Bodø-marka. Når Hans Lauritsen Blix og Frans Kaas aldri rauk uklar, skyldtes nok det ellers at sjøl Hans opptrådte forsiktig overfor en så mektig og hensynsløs kar som Frans.
Men da Knud Steensen kom til bygda for å etterfølge Frans Kaas sist på året 1639, ble det annerledes. Mens Knud ikke hadde stort å skryte av når det gjaldt jordisk gods, hadde den geistlige naboen kunnet bygge seg opp en sosial og økonomisk maktposisjon uten sidestykke på lang lei. Så da det viste seg at lensherren ankom Bodøgården med ei frille og seinere fikk barn med henne, veik ikke sognepresten tilbake for full konfrontasjon.
Naboskapet med herr Hans var nok en sterk medvirkende årsak til at Knud Steensen pakket sammen og flyttet til Inndyr i Gildeskål et par år etter, og dermed var Hans igjen alene på arenaen. Men bare for rundt 5 år.
I 1646 flyttet Preben von Ahnen inn på Bodøgården som ny lensherre over Nordlandene, og - junker Preben - var verken innstilt på å flytte fra bygda eller la noen annen utøve makt og myndighet på bekostning av hans egen.
Den første perioden ser alt ut til å ha gått rolig for seg mellom de 2 som satt som naboer på det gamle Bodin. Det kan ha hengt sammen med at Preben von Ahnen ikke gjorde noe forsøk på å utfordre sogneprestens økonomiske maktposisjon. Lensherren var tydeligvis først og fremst interessert i å skaffe seg jordeiendommer. Fartøydrift ser det ikke ut til at han la seg etter, og sjøl om futen til Preben fikk seg jekt og føring for en del høvedsmenn fra Straumen, betydde ikke det noe inngrep i sjødrifta til Hans.
Men noe varmt forhold ble det nok ikke mellom lensherre og prest. Begge opplevde den andre som et konkurrerende maktsentrum, og da Preben von Ahnen 1650 tvang gjennom sitt valg av ny prest i Saltdal, var det klart hvilken vei det bar. Og 3 år etter brøt konflikten ut for fullt. Nå hadde en på ny bak seg en hard tvist om hvem som skulle bli prest i Saltdal, og lensherren hadde nok fått nok av den gjenstridige naboen. Hans skulle settes på plass for godt!
Den 2.august 1653 trer sorenskriveren sammen med lagrettsmannen fra Bodø, Gildeskål og Skjerstad
...eftterat Vores Gunstige Hr:Lands Herre ikke alleene haver formeent sig misholden udi Ager, Eng og Ejendom, i Skov- og Mark til Fjelds og Fiære påå samme Residentzes grund og dens tilligelse, imod den Ejendom og Brug bemeldte Hr: Hans paa Præstegaardens Part nu følger. Men endog effterdi hans Velbyrdighet ingen rigtighedeller skrifftlig Beskeed ved Residentzen befinder om det skielne og deele imellem forskrevne 2de Gaarder des tilliggelse...
Preben von Ahnen tok utgangspunkt i at mens Prestegården og Bodøgården hadde samme skylda og dermed i prinsippet skulle være - like gode - som jordbruksenheter, hadde naboen i virkeligheten et mye større driftsgrunnlag enn han sjøl. Men her sto Hans Lauritsen Blix sterkt.
Jordeboka 1547 beviste at Vågøya og Kløvereng var gamle bordholdsjorder for presten i bygda. Og Prestegårdens hevd på bruk av andre deler av marka kunne hele veien bekreftes av gode menn.
Spørsmålet om sjøhusa sognepresten hadde stående på Bodøgårdens grunn, kom også opp. Her svarte Hans at han bare hadde bygd - hus og hytter - paa de Pladser og Tofter mine formænds Huuse sto. Et naust presten hadde latt bygge på kongens grunn i Hundholmen, hadde han fått futens tillatelse til å sette opp.
Man gikk nå opp det nøyaktige delet mellom Prestegårdens og Bodøgårdens del av innmarka slik det var blitt fastlagt 1615.
Akkurat spørsmålet om delene fikk en avgjort i minnelighet – også når det gjaldt utmarka. Der skulle Preben von Ahnen fortsatt kunne bruke teigen i Bårdsfjell – Junkerfjell – men bare i samme utstrekning som før. Dessuten skulle bruksretten være knyttet til hans egen funksjonstid som lensherre.
Men når det gjaldt sjøhustomtene og sjøveien, sto partene steilt mot hverandre. Og her gikk det mot nederlag for sognepresten, så han skaut avgjørelsen inn under kongen.
Nå falt det dom i saken 3.mai 1654 – før kommisjonen som skulle vurdere spørsmålet om sjøhusa og veien, hadde rukket å tre i funksjon. Men det ser ut til at både dommen og det lensherre Jørgen Friis til Vardøhus og lagmann Manderup Pederssøn Schønnebøl kom fram til 15.juli 1654, gikk ut på det samme:
Sognepresten måtte flytte sjøhusa sine.
Dermed var Hans Lauritsen Blix havnet i en svært vanskelig situasjon. For på den smale strandreima som hørte under Prestegården, var det ikke skikkelig landingsforhold. På en eller annen måte måtte derfor sognepresten prøve å få til ei minnelig ordning, og her hadde han et hjelpemiddel som sjelden slo feil – Penger!
Det lånet på ikke mindre enn 1.800 daler Hans gir sommeren 1658 mot pant i Inndyr-godset, sikret nok at presten fikk la sjøhusa sine stå der de sto.
Ja, egentlig kom ikke Preben von Ahnen til å innkassere noen større seier over Hans Lauritsen Blix før etter at sognepresten døde i 1666.
Sønnen Hans Hansen Blix på Ytter-Hærnes hadde ei årrekke vært farens kapellan, og ingen av bygdefolket ventet annet enn at en ny generasjon Blix skulle ta over som sogneprest. Men lensherren sikret seg kallsretten til Bodø, og fikk 22.september 1666 kongen til å stadfeste utnevnelse av Preben von Ahnens egen kandidat, som var gift med ei datter av lensherrens jordgodsforvalter nordafjells.
Enka etter Hans Lauritsen Blix, (Kjerstin) Ingeborg Svendsdatter, gav neppe den nye prestefamilien noen særlig varm mottakelse – om hun ikke alt var flyttet til Alstad, som fra nå av ble fast enkesete. I tilleg sikret Ingeborg seg fortsatt bruksrett til Kvalvåg og trolig også inntektene av Støver på Innstranda.
I 1670 fikk hun laget den praktfulle altertavla som fortsatt er i Bodin kirke – med sitt eget og mannens navn godt markert. Nypresten og menigheten skulle ikke få glemme hvem som hadde vært husbondsfolk i Prestegården gjennom 40 år – og hvilken slekt som skulle ha sittet der fortsatt!
Kilde for denne historien er Bodin Bygdebok II-3.
Man kan fortsatt se mange spor etter Hans og hans slekt i Bodø. I kirken henger malerier av Hans og hans kone. Maleriet av Hans har påskriften:
Natus 1596 Ætatis 58. Denatus 1666.
Og foruten altertavlen kan man også se gravplaten – nå innmurt i ytterveggen på kirken. På gravplaten ses inskripsjonen:
HER HVILER HER HANS LAURITSON BLIX. SOGNEHERRE TIL BAADE GIELD OCH PROWIST OFFVER SALTENS LEHN FØDT OCH BAAREN ANNO 1596 OCH I HERREN HENSOFFVET SALIGEN ANNO 1666.
På prestegården oppbevares også et maleri av Hans sønn, Erik Hansen Blix.
Soknepresten til Bodin hr. Hans Lauritzen Blix har i kyrkje- og husrekneskapet for 1652 i sitt segl ein dobbelt slange på ein stav (ikkje merkurstav) og omskrifta: Johan Laur. Blix samt ei latinsk devise: Prud ... Sum .. ? .. (utydeleg, kanskje: klokskap er det høgaste eller liknande).
I Saltens kyrkjerekneskap for 1658 og 1661 har han et segl med ein buktande slange i skjoldet, og på hjelmen ein fugl, bokstavane H.B.L. og fornnemnte devise, her også utydelig.
Hans blei gift med Ingeborg Svendsdotter Blix.
|
Aft 1583 - 1666 (< 81 years)
[1] 