Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Vincentz Vincentsen Lunge

Male 1483 - 1536  (53 years)


Personal Information    |    Sources    |    All    |    PDF

  • Name Vincentz Vincentsen Lunge 
    Born 1483  Danmark Find all individuals with events at this location 
    • 1486/1487?
    Gender Male 
    Education Bef 1518  [1
    Tok doktorgrader i filosofi, romerrett og kirkerett.  
    • Lunge studerte i en årrekke i Tyskland, Frankrike og ved universitetet i Leuwen i Brabant. Han vendte hjem til Danmark 1518 med doktorgrader i filosofi, romerrett og kirkerett. [1]
    Occupation 1521  Universitetet, København, Sjælland, Danmark Find all individuals with events at this location  [1, 3
    Professor (dr.phil.) i jus og rektor. 
    • 1521 ble han professor i jus og rektor ved Københavns universitet. Han imponerte som en språkmektig, veltalende og sjarmerende mann. [2]
    Occupation 1522  Kronborg slott, Helsingør, Sjælland, Danmark Find all individuals with events at this location  [1, 4, 5
    Høvedsmann i Kronborg slott. 
    • Kronborg slott ligger ved Helsingør på det smaleste punktet av Øresund. Erik av Pommern bygget på 1420-tallet fortet Krogen ved Helsingør. Det ble brukt til å kreve opp toll av alle skip som ønsket å seile til eller fra Østersjøen. Fortet var etter datidens målestokk stort, og bestod av et antall bygninger innenfor en beskyttelsesmur. Deler av dette fortet er synlig i det nåværende Kronborg slott.

      Vincents Lunge vant Christian 2 for seg og ble innsatt som høvedsmann på Krogen slott (senere Kronborg) 1522. [4]
    Occupation Bef 1523  Bergenhus, Bergen, Hordaland, Norge Find all individuals with events at this location  [1, 3, 6
    Lensherre på Bergenhus, kongens kansler, stattholder nordenfjelds, samt dansk og norsk riksråd. 
    • Vincens Lunge var en hensynsløs lykkejeger av internasjonalt tilsnitt. Han spilte en av hovedrollene i dramaet som førte til Norges selvstendighetstap 1536–37.

      Da den jyske adelen 1523 gjorde opprør og innkalte Frederik 1, vendte Lunge Christian 2 ryggen. Med nære slektninger blant de nye makthaverne ble han tatt opp i det danske riksrådet, slått til ridder og sendt til Norge for å tinge (forhandle) det nordafjelske under den nye kongen. Han skulle overvåke og sikre området for danskekongen, som hadde fått tronen i Norge.

      Lunge-slektens uvenn, Henrik Krummedike, ble sendt i samme ærend til det sønnafjelske.

      Giftet seg samme år med Margrethe Nielsdatter, datter av mektige fru Inger til Austråt, og ble dermed en av lederne for den norske adelens selvstendighetsparti.

      En medvirkende årsak til at Lunge fikk oppdraget av Frederik 1, var trolig nettopp giftemålet med Margrete Nilsdatter, som tilhørte den ledende adelsslekten i det nordafjelske Norge, og som han må ha blitt kjent med da hun var hoffdame hos Christian 2's dronning Elisabeth.

      I Norge kastet Lunge seg inn i kompliserte forhandlinger i Bergen, der tyskerne utnyttet situasjonen ved å gå løs på sine konkurrenter blant andre utlendinger i byen. Besetningen på Bergenhus, som først var lojal mot Christian 2, overlot da kontrollen med slottet og festningen til de norske riksrådene vestafjells, som overdrog Bergenhus til Lunge og tok ham opp i det norske riksrådet.

      Våren 1524 tinget han alle vestlandslenene under Frederik 1, men selve valget av Frederik til norsk konge ble først foretatt av det norske riksrådet på et møte i Bergen i august 1524 – da var den nyinnsatte norske erkebiskopen, Olav Engelbrektsson, nylig vendt hjem fra Roma.

      Kongeriket var kontrollert av Det Norske konsulatet, der Vincent Lunge hadde den største autoriteten.

      Rådsmøtet og oppfølgingen av vedtakene der bar preg av at Lunge var pådriveren for den politikk som ble ført. Han hadde allerede sikret seg mesteparten av Vestlandet og Nord-Norge som len, og han var Frederik 1s stattholder nordafjells. Dessuten hadde han skaffet flere len til svigermoren, fru Ingerd, og til svogeren Erik Ugerup. Riksrådet vedtok en håndfesting som dels var inspirert av den håndfestning det danske riksrådet hadde fått kongen til å godta.
      Rådsherrenes egne interesser ble som vanlig skutt i forgrunnen, og det ble slått fast at riksrådet hadde rett til å velge konge i Norge.
      Dessuten betinget rådet seg at Lunge skulle beholde Bergenhus, mens de norske brødrene Olav og Gaute Galle skulle få henholdsvis Akershus og Båhus i forlening.

      Riksrådet vedtok å støte Henrik Krummedike ut av rådet og ta fra ham alle len i Norge; Krummedike var ikke bare fiende av Lunges egen slekt, men også av hans kones slekt. Lunge hadde hatt god tid til å planlegge dette opplegget, og lignende spill kastet han seg ut i igjen og igjen.

      Det var Lunge som drog til Danmark for å få kongen til å godta vedtakene. Frederik 1 underskrev håndfestingen, men gikk ikke med på at Krummedike skulle miste lenene i Norge; tvert imot lyttet han til denne da han også avviste å la Olav Galle få Akershus – han ble oppfattet som en svenskvennlig separatist. Men Lunge fikk kongen til å gå med på at den mer harmløse broren, Gaute Galle, kunne få Akershus.

      Da Lunge senere kom til Akershus i januar 1525 og forestod vaktskiftet der, overdrog han likevel slottet til Olav Galle! Lunge beklaget seg i brev til Olav Engelbrektsson over at hans norske rådskolleger var redde for konsekvensene av vedtakene i Bergen og skrev at erkebiskopen var den eneste han tiltrodde styrke til å forsvare denne politikken overfor kongen og danskene.

      Som Norges sterkeste verdslige makthaver brukte Lunge sin og slektningenes posisjon til å fremme høyst tvilsomme arvekrav på vegne av svigermoren, fru Ingerd – ja, de to gikk så hensynsløst til verks at de bemektiget seg veldige godskompleks før rettsvesenet hadde avgjort arvetvistene, i ett tilfelle endog før arvelateren var død! Lunge jaget riksrådskollegaen Johan Krukow fra hans setegård i Sogn, og han tok kirkelige klenodier fra Apostelkirken og Svartebrødreklosteret i Bergen. Slik utfordret Lunge verdslige og geistlige herrer i og utenfor rådet, og han hevdet seg på bekostning av biskopene i Bergen og Stavanger, som mente seg krenket i sin kirkelige myndighet. Dessuten mottok Olav Engelbrektsson fra 1526 klager over at lutherske tendenser fritt fikk gjøre seg gjeldende i Lunges residensby Bergen.

      I 1527 utnevnte han herr Olaf Galle til befalingsmann på Akershus, men i 1527 kom etter Fredrik den 1 befaling fire danske menn til Oslo med hver sitt krigskip og tilrøvet seg slottet, og avsette Olav Galle fra høvedsmannsposten på Akershus.
      Da han hørte rykter om dette skrev han et brev hvor han gjorde det klart at han ville forsvare Bergenhus slott med våpenmakt om det skulle bli nødvendig.

      Vincet Lunge hadde helt siden han ble inngiftet i Norge forsøkt på alle måter å spille for, sitt nye fedrelands ære og selvstendighet, nidkjære nordmenn. Ingen innfødt kunne i sterkere grad tale om danske overgrep og anmasselser enn han.

      Han tvang igjennom en egen norsk håndfestning og var lenge, sammen med Olav Engelbrektsson, den ledende i det norske riksrådet.

      Han strevde med å bevare den politiske uavhengiheten til Norge. Forholdet til Sverige var ikke vennskapelig.

      Kongen sendte Lunges bror, Ove Lunge, til Norge for å styrke grepet om landet ytterligere, bl.a. for å avtale en norsk kroning av Frederik 1.
      Norges forhold til Sverige ble i disse årene dramatisk forverret. Prominente svensker som hadde falt i unåde hos Gustav Vasa, søkte fra 1525 tilflukt her. Sterkt presset måtte Olav Engelbrektsson 1526 utlevere to asylsøkere, som ble henrettet i Sverige 1527.

      Det året kom en mann, kalt Daljunkeren, over til Trøndelag; han utgav seg for å være sønn av Sten Sture d.y. og hadde vært leder for et opprør i Dalarna som ble slått ned.

      Vincens Lunge mistet mye av sin innflytelse og sine len, Bergenhus slottslen, i 1528 da han støttet Daljunkerens opprør mot Gustav Vasa om Sveriges krone.
      Vincens Lunge og hans slektninger trodde at Daljunkeren var den han utgav seg for, mens erkebiskopen tvilte på det – i virkeligheten var han visstnok en tjenestegutt. Det ble avtalt ekteskap mellom en av fru Ingerds døtre, Eline, og Daljunkeren, og Lunge fikk junkeren til å avgi løfter om politiske innrømmelser når han ble svensk konge! Lunge drog med ham inn i sitt len Jemtland for å støtte ham da han drog tilbake til Dalarna, men måtte ta imot ham igjen da han for andre gang flyktet over grensen. Etter sterkt press fra Gustav og Frederik 1 sendte Lunge våren 1528 Daljunkeren som en halvt bevoktet fange til Danmark; han rømte til Rostock, der han etter svensk press ble arrestert og henrettet. Som vilkår for fortsatt å stå sammen mot trusselen fra Christian 2 krevde Gustav Vasa også at Frederik 1 straffet Daljunkerens støttespillere i Norge.

      Kong Frederik 1 kalte Lunge ned til Danmark og tvang ham på et møte i Flensburg høsten 1528 til å oppgi Bergenhus, men lot ham beholde Sogn, Jemtland og Vardøhus len og skjenket ham dessuten som kompensasjon store jordeiendommer, bl.a. Nonneseter kloster i Bergen med alt dets gods, slik at Lunge i tiden etter kunne bygge om klosteret i Bergen til sin befestede herregård/residens Lungegården.

      Kongen førte dermed en vellykket splitt og hersk-politikk: Han bandt Lunge til seg og den danske kronen, samtidig som han gav Bergenhus til Eske Bille, som var Henrik Krummedikes svigersønn! Dessuten gjorde kongen Lunge umulig i Olav Engelbrektssons øyne ved å forgripe seg på et kloster. Til alt overmål tok Frederik 1 fra erkebiskopen lenene han hadde i Trøndelag og gav dem til to holsteinske adelsmenn som var i kongens tjeneste.

      Da Olav Engelbrektsson fikk høre om disse vedtakene, oppfattet han det slik at Lunge hadde baktalt ham overfor kongen – og det med rette: Lunge brukte fra da av sine forbindelser i Danmark til å sverte erkebiskopen. Ifølge håndfestingen hadde herremenn rett til å gå til feide mot hverandre, og det gjorde nå Olav Engelbrektsson mot Lunge og fru Ingerd våren 1529. Hans militære styrker til lands og vanns tok deres len og gods, kapret deres skip og lammet deres handel. Erkebiskopen behersket Norge nord for Stad og Dovre og nektet å gi fra seg lenene i Trøndelag. Først 1530 klarte Niels Lykke, som 1528 var blitt Lunges svoger ved ekteskap med Eline (som var tiltenkt Daljunkeren), å megle forlik mellom Lunge, fru Ingerd og Olav Engelbrektsson.

      Lunge satset heretter mye på å holde nær kontakt til regjeringsmiljøet i Danmark, der hans frender kunne støtte ham, bl.a. under et lengre opphold våren og sommeren 1530. Samtidig distanserte den norske erkebiskopen seg fra Frederik 1s brudd på håndfestingen: Kongen konfiskerte flere norske klostre, og Lunge prøvde å gjøre det samme for egen del med Utstein kloster, men ble hindret av stavangerbispen. Da Christian 2 1531–32 gjorde et forsøk på å gjenerobre sine nordiske kroner ved invasjon i Norge, hyllet Olav Engelbrektsson ham som konge mot å få stadfestet kirkens gamle privilegier. Samtidig innledet erkebiskopen en ny feide mot Lunge og hans slektninger.

      Vincens Lunges ekstreme egennytte gjorde at han 1530–31 svekket sin posisjon overfor Frederik 1, idet han etter danmarksbesøket sommeren 1530 prøvde å bløffe til seg Bergenhus i Eske Billes fravær ved løgnaktig å hevde at han hadde kongebrev på at han igjen skulle bli høvedsmann på slottet. Men etter at Christian 2s felttog slo feil, ble Lunges stilling styrket ved at Frederik 1 sendte ham og Niels Lykke til forhandling med Olav Engelbrektsson om ny hylling. Lunge brukte dette høsten 1532 til å avpresse erkebiskopen en stor erstatning til seg selv. En dansk regjeringskommisjon påla like etterpå Olav Engelbrektsson store bøter til Frederik 1.

      Det fortelles også at Vincens Lunge røvet et større parti tørrfisk i Finnmark fra erkebiskopens stedfortreder, Per Hemmingsen. For denne ugjerningen ble Lunge arrestert og dømt fra livet for påstått misbruk av myndighet. Men mest sannsynlig hjalp erkebiskopen ham ut av krisen.

      Lunge sluttet seg til den protestantiske Kristian 3 etter Fredriks 1's død i 1533. Han er kjent som en av de svært få i Norge som hadde lutherske sympatier før reformasjonen.
      Etter Frederik 1s død 1533 deltok Lunge på det norske riksmøtet i Bud i Romsdal som Olav Engelbrektsson kalte inn til. De danske og norske riksrådene avtalte et felles dansk-norsk kongevalg i København sommeren 1534.

      Da grevefeiden brøt ut i Danmark det året, kom Lunge seg til Jylland og sluttet seg til den lutherske adelens kandidat, Christian 3, i strid med det som var blitt avtalt på Bud, og han drog til Norge med brev fra de jyske riksrådene som oppfordret det norske riksrådet til å velge Christian 3 til norsk konge. Samtidig gjenopptok han strevet for å få tilbake Bergenhus, bl.a. ved å skrive til Gustav Vasa og be ham bruke sin innflytelse hos Christian 3 for at Lunge skulle bli høvedsmann der! Eske Bille var tatt til fange av lybekkerne, og da Lunge kom tilbake til Bergen i oktober 1534, prøvde han igjen å sikre seg Bergenhus, men forgjeves. Våren 1535 drog han til Akershus, der høvedsmannen Erik Gyldenstierne hadde sørget for at festningen var en bastion for Christian 3. Her overtok Lunge kommandoen over slottet da Gyldenstierne drog til Danmark med en flåte han hadde utrustet.

      Lunge forpurret fra da av alle de forsøk Olav Engelbrektsson gjorde på å føre en egen norsk politikk i tronfølgespørsmålet. Han presset de andre rådsmedlemmene på Østlandet til på egen hånd å hylle Christian 3 som norsk konge. Lunge og Gyldenstierne sørget for at det riksmøte erkebiskopen kalte inn til i Trondheim i slutten av mai 1535, ble boikottet fra hele Østlandet. Overfor Christian 3 markedsførte Lunge seg som den som i likhet med i 1523–24 skulle sikre Norge for den danske kongen, samtidig som han systematisk baktalte erkebiskopen. Høsten 1535 sørget Lunge for at brev fra Olav Engelbrektsson om at han ville hylle Christian 3, ikke nådde frem til adressatene i Danmark i tide. Dessuten brukte Lunge en tragedie i hans egen inngiftede familie til å sverte erkebiskopen. Svogeren Niels Lykke ble enkemann etter at Eline Nilsdatter døde. Da flyttet svigerinnen Lucie Nilsdatter til ham og tok seg av barna hans. Lucie og Niels ble glade i hverandre, ville gifte seg og fikk et barn sammen. Dette var incest ifølge kirkeretten, men det var mulig å dispensere fra straffen, som var dødsstraff. Olav Engelbrektsson var innstilt på å gjøre det og tillate giftermålet, men Lunge ville ha svogeren henrettet og brukte erkebiskopens mildhet til å utbasunere at denne ikke tok alvorlig den groveste forbrytelse mot Guds lov. Under det voldsomme presset bøyde Olav Engelbrektsson av og fullbyrdet den henrettelse av Lykke som Lunge og de østlandske riksrådene forlangte av ham.

      Desember 1535 ble Lunge sammen med de andre østlandske rådsherrene nødt til å følge kongens utsending Claus Bille til Trondheim – Christian 3's mål var å få hele det norske riksrådet til å hylle ham og skrive ut en større skatt til å finansiere hans krigsutgifter. I romjulen forhandlet erkebiskopen med sine rådskolleger, samtidig bestemte han seg for å satse på en annen mulighet: I korrespondanse med keiser Karl 5 og pfalzgrev Friedrich hadde han fått håp om at den sistnevnte, som nylig var gift med en av Christian 2's døtre, ville kunne bli Norges nye konge. 3.januar 1536 rettet erkebiskopen på møter med embetsmenn, geistlige, borgere og bønder fra Trøndelag anklager om svik mot de verdslige, danskfødte sønnafjelske riksrådene med Lunge i spissen. Det ble krevd dødsstraff over Lunge, og erkebiskopens menn drog til hans herberge og drepte ham, mens Claus Bille og oslobispen Hans Rev ble fengslet.

      Med sin tøylesløse atferd hadde Vincens Lunge bidratt til å rive grunnen vekk under det norske selvstyret. Drapet på ham hadde samme virkning, det ble brukt som belegg for at det norske riksrådet var så upålitelig at Norges status som rike måtte avskaffes, slik den seirende Christian 3 og det danske riksrådet vedtok høsten 1536 i den såkalte norgesparagrafen i kongens danske håndfesting.

      Kilder:
      Fru Inger Ottesdatter og hendes døttre. L.Daae, utg. 1874.
      DN, bd. 1–22, 1849–1995.
      E. Bull: Vincens Lunge, 1917.
      O. A. Johnsen: Noregsveldets undergang, 1924.
      S. Steen: biografi i NBL1,bd. 8, 1938.
      H. Koht: Vincens Lunge contra Henrik Krummedige, 1950.
      E. L. Petersen: Frederik I, Tyge Krabbe og Vincens Lunge, i HT, bd. 51, 1972, s. 101–148.
      O. J. Benedictow: Fra rike til provins. 1448–1536,bd. 5 i CNH, 1977.
      A. Friis: biografi i DBL3, bd. 9, København 1981.
      Ø. Rian: Den nye begynnelsen. 1520–1660,bd. 5 i ANH, 1995.
      L. Hamre: Norsk politisk historie 1513–1537, 1998. [1]
    Occupation Bef 1523  Bergen, Hordaland, Norge Find all individuals with events at this location 
    Ridder. 
    • I Norge er av våpen anvendt av to riddere, Vincents Lunge i 1525 og Nils Henrikson i 1523, samt av en kvinne, jomfru Magdalene Olavsdatter til Hatteberg.
      Jeg Vincentz Lunge aff vaben høvedsmann på Bergenhus og Vardøhus 1525.

      Tituleres ridder en rekke ganger i Norge fra 1523 og 1524, samt 1526. Herr Vincents Lunge, ridder til Lungegård i Bergen, nevnes 1524, 1530-1536.
    Residence 1528  Lungegården, Bergen, Hordaland, Norge Find all individuals with events at this location  [6, 7
    Godseier. 
    • Lungegården, en herregård som ble dannet av kjernen i cistercienserklosterets, Nonneseter klosters, gods etter at dette ved sekulariseringen 1528 ble overdratt til riksråd Vincens Lunge (ca.1483–1536).

      Lunge fikk eiendommene som vederlag for å gi fra seg stillingene som høvedsmann på Bergenhus og stattholder i det nordenfjelske Norge, og denne gaven – 272 gårder og gårdparter fra Sunnhordland til Nordfjord – er trolig den største som noen norsk konge har gitt til en privatperson.
      Lunge begynte straks med å la klosteret, som lå ved nordenden av Store Lungegårdsvann, befeste og ombygge til privatbolig, til dels ved bruk av stein fra den nedrevne Apostelkirken på Holmen. Mot slutten av 1500-tallet ble flere av de gamle klosterbygningene revet.

      Etter Lunges død gikk Lungegården til enken, Margrete (datter av fru Inger til Austråt), og etter henne til datteren Blanzflor, som var gift med Daniel Bildt.
      Deres sønn Knut Bildt arvet eiendommen, og overlot den i sin tur til sin datter Blanzflor, gift med slottskommandør Børge Mogenssøn Juel.
      Deres datter Anna, gift med Eiler Jonssøn Visborg, arvet Lungegården, som hun testamenterte til sin søsterdatter Blanzflor Scott, gift med vaktmester Hendrik Cortz. Hun ble den siste av Vincens Lunges etterslekt som satt med Lungegården, og solgte den 1705 til borgermester og generaltollforvalter Hans Schreuder.
      Hans tollregnskaper var i uorden, og det ble tatt utlegg i Lungegården, som 1724 ble solgt til kjøpmann Abraham Henriksen Wessel (død 1732), sjøhelten Tordenskiolds farbror.
      Wessel lot rive ned restene av klosterkirken, unntatt en tårnfot som nå er Minnehallen, og et kapell som en tid var døvekirke, sammen med det huset som Lunge hadde latt oppføre på klosterkirkens grunn, og oppførte her 1724–25 sin nye privatbolig, et anlegg med to fløyer forbundet av en lav midtbygning med buet ark over inngangspartiet, omgitt av klosterruiner og en omfangsrik hage. Han satte i gang nydyrking av Østre Sydnes, noe som førte til rettssak med byen om eiendomsretten til området, en rettssak som Wessel vant.

      I løpet av Lungeslektens eiertid var store deler av det gamle klostergodset frasolgt, men Wessels enke Margrethe (1677–1758) utvidet eiendommen på ny, bl.a. kjøpte hun i 1741 tilbake Nubben og Starefossen (som var blitt solgt 1716), slik at Lungegården dermed strakte seg fra Lille Lungegårdsvann til Fløen. Hennes datter av første ekteskap, Margrethe Carbiner (født Schreuder; 1699–1772), arvet Lungegården, og overlot den i sin tur til sin sønn av første ekteskap, Albert Henrik Meyer (1723–86). Meyer hadde brede vitenskapelige og litterære interesser, og åpnet sitt private bibliotek – Bergens største (2195 bind) – for andre interesserte. Etter hans død ble Lungegården med plassene Kalfaret, Nubben og Starefossen solgt til hoffagent Danckert Danckertsen Krohn (1726–95). Han solgte unna plassene, men beholdt Lungegården, som etter hans enke Johanne Margarethe von der Ohes død 1804 ble gjenstand for strid mellom arvingene og til slutt havnet hos brorsønnen Albert Henrik Krohn. Etter dennes død 1843 kjøpte staten eiendommen, men solgte straks hovedbygningen med marken mellom St. Jørgens hospital og Stadsporten til konsul Joachim Friele, og 1850 ble marken mellom Stadsporten og Sandgrovbekken ved Lassens Minde solgt til kommunen. Den sørligste delen av eiendommen forble statens eiendom til 1897; se Lungegårdshospitalet. – Friele solgte 1849 sin del til fargermester Hans Joachim Lampe og bankbokholder Jakob B. Kooter; disse beholdt hovedbygningen og hagen, men solgte resten til kommunen. Hovedbygningen skiftet eiere flere ganger, og ble av disse bl.a. leid ut til ulike foreninger, og tjenstegjorde som skolebygning for Bergens tekniske skole 1875–76. Den ble til slutt revet etter en brann 1891. [4, 7]
    Died 03 Jan 1536  Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge Find all individuals with events at this location 
    • Vincents Lunge ble drept, under et forhandlingsmøte i Nidaros, av erkebiskop Olav Engelbrektssons menn 10 dager etter julaften 1535.

      Kristoffer Trondson Rustung var en drapsmann. Han drepte haugevis av folk i sin tid som pirat, men det var drapet på Vincent Lunge som gjorde at danskekongen jaget ham fra landet. Lunge var lensherre på Bergenhus som ble kjeppjaget fra Bergen på grunn av sine heller ufine skatteinnkrevningsmetoder.

      Da Lunge sendte sin svenske skattoppkrever til Rustunggården Seim, og endte med å slå Kristoffers far helseløs, og å voldta tjenestepikene, rant det over for Kristoffer Rustung. Han bestemte seg for å drepe Lunge og fikk endelig en åpning i januar 1536. Og dermed var helvete løs. Da danskekongen hadde ertet på seg alle naboer og fant ut at han trengte folk i rekkene, benådet han Kristoffer Rustung og gjorde han til admiral.
    Person ID I3348  My Genealogy
    Last Modified 23 Oct 2016 

    Father Vincents Iversen Dyre, "til Tirsbæk",   b. 1440, Adserstrup, Lolland, Danmark Find all individuals with events at this location,   d. 1529  (Age 89 years) 
    Relationship Birth 
    Mother Kirsten Tygesdatter Lunge,   b. 1445,   d. 1529  (Age 84 years) 
    Relationship Birth 
    Family ID F1834  Group Sheet  |  Family Chart

    Family Margrethe Nilsdatter, "Lunge",   b. Aft 1500, Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge Find all individuals with events at this location,   d. 1540, Bergen, Hordaland, Norge Find all individuals with events at this location  (Age < 38 years) 
    Married 1523  [1, 6, 8
    Children 
     1. Anne Vincentsdatter Lunge, "til Hatteberg",   b. Abt 1525, Lungegården, Bergen, Hordaland, Norge Find all individuals with events at this location,   d. 8 Jan 1562, Hatteberg, Kvinnherad, Hordaland, Norge Find all individuals with events at this location  (Age ~ 37 years)  [Birth]
    +2. NN Vincentsdatter Lunge, "Galde"  [Birth]
    +3. Blancheflor Vincentsdatter Lunge, "Bildt",   b. 1525,   d. 1571  (Age 46 years)  [Birth]
    Last Modified 27 Mar 2017 
    Family ID F1833  Group Sheet  |  Family Chart

  • Sources 
    1. [S14] Norsk Biografisk leksikon (https://nbl.snl.no) (Reliability: 2).

    2. [S14] Norsk Biografisk leksikon (https://nbl.snl.no) (Reliability: 1).

    3. [S699] Simon Ellefsens slektssider, http://www.nose.dk/ (Reliability: 1).

    4. [S754] Wikipedia (Reliability: 1).

    5. [S492] Vincent Marie Louis Paul Gauthier (1957-) (Reliability: 1).

    6. [S753] Store norske leksikon, http://www.snl.no (Reliability: 2).

    7. [S16] Bergen byleksikon, http://www.bergenbyarkiv.no/bergenbyleksikon (Reliability: 2).

    8. [S201] Absalon Pederssøns dagbok 1552–1572. (Reliability: 2).


This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding ©, v. 12.0.2, written by Darrin Lythgoe 2001-2019.

Maintained by Tor Kristian Zinow.