- Da den eldre broren Håkon Unge ble konge sammen med sin far under hertug Skules opprør i 1240, ble Magnus hertug. Iflg. Håkon Håkonssons saga var det aktuelt å gi ham et hertugdømme som omfattet 1/3 av landet, men noen endelig avklaring fant aldri sted. Det synes likevel klart at han styrte over Sørvestlandet. Håkon Unge døde i 1257 og Magnus fikk da kongsnavn. Han ble kronet i 1261 og var enekonge fra årsskiftet 1263/64.
Broren kong Håkon la ut på krigstokt mot Skottland sommeren 1263 for å beskytte Sudrøyene (Hebridene og Man) som var en del av Norgesveldet. Felttoget endte uten noen klar avgjørelse, men kong Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge i farens fravær ble det intet brudd i den politiske kontinuiteten. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.
Kong Magnus innledet fredsforhandlinger med kong Alexander 3 av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark sterling. Det er uklart hvor lenge skottene betalte avgiften. Bispedømmet Sodor fortsatte som en del av den norske kirkeprovinsen.
Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.
Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt. Forholdet til Skottland var mer tvetydig. Magnus søkte å bedre forholdet gjennom en dynastisk allianse. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander 3 av Skottland, Margareta, var et steg i denne retning.
Tilnavnet Lagabøte, det vil si Lovforbedreren, fikk han fordi han bøtte på lovene i Norge.
Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.
Nye rangklasser og bestemmelser for riksembedsmenn og hird med adelige rettigheter og plikter. Nye titler for lendmenn og skutilsveiner (baron, ridder, væpner).
Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov. Magnus Lagabøte sto også for den første Allmenningsloven, som bokstavlig talt ryddet grunnen for vår tids offentlige territorium, frie områder til allmenn disposisjonsrett.
Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.
Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram.
Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278.
Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp.
Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod.
Det ble gjennomført en omfattende myntreform i 1270-årene. Etter nærmere 170 år med små ensidige pregninger, såkalte brakteater, gjeninnførte Magnus Lagabøtes penning som hovedmynt i norsk mynthistorie. For første gang ble det utgitt fraksjoner av penningen, kvartpenninger.
Magnus Håkonsson er en av de første norske kongene som satte et tall bak sitt navn. Han kalte seg Magnus den fjerde i latinske dokumenter som Bergenstraktaten fra 1273 og Sættargjerden i Tønsberg fra 1277. Det hadde vært fem Magnus-konger før ham i henhold til kongesagaene, men to av dem var samkonger og førte ikke dynastiet videre. De gamle regnet dem derfor ikke inn i kongerekken.
Gift med Ingeborg, datter til Erik Plogpenning, konge av Danmark. Ingeborg av Danmark, født ca.1244, død 25.mars 1287. Hun øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.
I mai 1280 døde den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Han lot seg begrave i Fransiskanerordenens kloster i Bergen. Tronfølgeren var Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket.
Magnus ble hovedperson i den siste kongesagaen som ble skrevet. [2]
- .
Før Håkon Håkonsson og sønnen Magnus grep inn, var Norge delt i 4 lovområder. Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting hadde hver sine lover, og de var fulle av særregler.
Det som var rett sør i landet, kunne være galt nordpå. En drapssak kunne ende med dødsdom ett sted, men med en bot et annet. Et land som strakte seg fra Agder til Finnmark, og helt ut til Færøyene og Shetland, kunne ikke bygges på så uensartede spilleregler. Håkon forsto dette. Han hadde ført Norge gjennom urolige tider, og visste at et rike ikke kunne holdes sammen av sverd og allianser alene. Det trengtes en lov som gjaldt alle, og han satte kloke menn i arbeid med å samle og forbedre de gamle lovene. Da Håkon døde i 1263, var arbeidet ikke ferdig, men sønnen Magnus tok oppgaven på sine skuldre.
Magnus var bare 25 år da han ble konge, men han gjorde farens prosjekt til sitt eget. I 1274 ble Landsloven kunngjort. Pergamentruller skrevet på gammelnorsk, forseglet med kongens segl, bar bud om noe helt nytt: ett rike, én lov. Etter 2 år fulgte Byloven, laget for de voksende kjøpstedene langs kysten. For første gang fikk Norge et helhetlig lovverk, et system som grep rett inn i folks hverdag.
Lovene var radikale i sin samtid. Tidligere var hevn selve rettsordenen: ble en mann drept, krevde ætten hevn. Nå sto det i loven: Den som dreper en mann, skal bøte med sitt liv, om han ikke kan vinne forlik med den dødes ætt. Med disse ordene ble blodsfeidene satt til side og fred skrevet inn i rettsteksten.
Også kvinner fikk en tydeligere plass. Der tidligere tradisjon ofte gjorde dem til brikker i ekteskap og arv, slo Landsloven fast: Ingen kvinne skal giftes bort uten hennes eget samtykke. Det var et tidlig skritt mot en rett som anerkjente kvinners vilje og verdighet.
Loven var også opptatt av handel og ære. Den slo fast at kjøpmenn måtte være ærlige: Kjøpmann skal ikke selge mål eller vekt som er uriktig. Blir han tatt i det, skal varene beslaglegges, og han bøte til kongen.
Og loven regulerte æresforholdene i samfunnet: Ingen mann skal kaste mat på en annen; gjør han det, skal han bøte, for det regnes som stor skam. Små ord, men de forteller om en tid der åpen fornedrelse kunne være like alvorlig som et slag.
Magnus fikk tilnavnet Lagabøte – lovforbedreren – men æren må deles med Håkon, som hadde sett behovet og startet arbeidet. Sammen står far og sønn igjen som de store lovbyggerne i norsk middelalder. Håkon begynte, Magnus fullførte, og resultatet ble en rettsorden som bandt landet sterkere enn noen borgmur. Han døde i Bergen i 1280, bare 42 år gammel. Men lovene han etterlot seg levde videre i over 400 år, helt til Kristian 5.s Norske Lov tok over på slutten av 1600-tallet. At én konge kunne skape et verk som styrte landet i så lang tid, gjør ham til en av de mest samfunnsbyggende skikkelsene i norsk historie.
Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli.
|
1238 - 1280 (42 years)
[1] 
