- Håkon ble født i 1204 på Folkenborg i det som i dag er Eidsberg kommune i Østfold.
Moren hans var Inga (med slekt fra Varteig i Østfold), og hun hevdet at det var birkebeinerkongen Håkon Sverresen som var far til gutten. Han hadde besøkt gården Varteig året før, og da hatt Inga som frille en tid.
Håkon Sverresen var død da Inga fødte, men flere av mennene hans bekreftet Ingas påstander, og birkebeinerne anerkjente Håkon som kongssønn.
Håkon Håkonsen ble født i et område som var kontrollert av baglerne, og det at han var sønn av en birkebeinerkonge satte ham og moren hans i en svært farlig situasjon. Derfor flyktet hun nordover mot Trøndelag med gutten.
Det er fra en del av denne flukten historien om birkebeinerne som flyktet på ski med det lille guttebarnet kommer.
Flukten til Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka i 1206 er udødeliggjort i maleriet Birkebeinerne av Knud Bergslien fra 1869, og minnes hvert år i Birkebeinerrennet.
Håkon Håkonsen kom slik til birkebeinernes hovedstad, Nidaros, og kong Inge Bårdsen, og Inge anerkjente Håkon som kongssønn. [1]
|
- Håkon var konge fra 1217. Han var uekte sønn av kong Håkon Sverresen og Inga av Varteig, som etter farens død 1204 ble anerkjent av kong Inge Bårdsen som kongssønn og oppfostret ved hans hoff, og hos jarl Håkon Galen.
Ved Inges død ble han tatt til konge av birkebeinerne på Øreting (1217), mens jarl Skule Bårdsen, halvbror til kong Inge, som hadde arverett til tronen, skulle være hans formynder og riksstyrer og ha en tredjedel av riket og skattlandene.
Samme år døde baglerkongen Filippus Simonsen, og de fleste baglerhøvdingene hyllet Håkon, men noen misnøyde reiste nye flokker og laget uro på Opplandene i flere år, inntil deres høvding Knut jarl overgav seg i 1227.
I løpet av hans regjeringstid ble det slutt på borgerkrigene. Det siste opprøret ble ledet av svigerfaren hans, hertug Skule Bårdsen, som ble drept i 1240. Etter Skules fall var det slutt på 100 års tronstrid.
Håkon ble kronet i Bjørgvin, Bergen, 1247 av kardinal Viljam av Sabina. Lot vedta en rekke nye lover bl.a. forbud mot ættedrap (se ynglingesagaen). Bygde mange nye festninger, kirker og kongsgårder. Handelstraktater med Lübeck og Novgorod. Island og Grønland ble lagt under kongeveldet. Ble syk og døde i Kirkwall på Orknøyene etter felttog motskottekongen på Suderøyene 1263.
I 1223 ble det holdt et riksmøte i Bergen, der lagmennene tildømte Håkon kongedømmet. I 1218 hadde Inga båret jernbyrd for ham. Formålet med riksmøtet kan ha vært å gjøre ende på uvennskapet og trettene mellom kongens og jarlens menn. I 1219 hadde Håkon festet Skules datter Margrete, og 1225 ble ekteskap inngått mellom dem. I noen år var nå forholdet mellom kongen og jarlen bedre, men senere ble motsetningen sterkere enn noensinne, og det hjalp ikke at Håkon gav Skule hertugtittel 1237.
I 1239 tok hertugen kongenavn på Øreting og tvang dermed Håkon til væpenet oppgjør. Skule ble felt ved Elgeseter kloster 1240. Hans fall var den endelige slutt på mer enn 1000 års tronstrid.
Håkon var den siste som ble konge etter den gamle, norske arverett. I samsvar med det europeisk-kirkelige syn på kongedømmet, som hadde begynnt å gjøre seg gjeldende også i Norge, satte han selv til side sin eldste, uekte sønn og lot Håkon den unge ta kongenavn 1240.
Etter mange års forhandlinger med paven oppnådde Håkon, tross sin uekte fødsel, kirkens vigsel av sitt eget kongedømme, da kardinal Vilhelm av Sabina 1247 kom til Bergen og kronet ham.
I 1260 lot han vedta på Frostatinget en ny lov om tronfølgen, som bestemte at den eldste ektefødte sønn skulle være enekonge.
Håkons regjering bærer preg av stor aktivitet både i det indre styrke og i forholdet til utlandet. Etter sagaen lot han vedta en rekke nye lover, bl.a. forbud mot ættedrap, så at ingen skulle unngjelde for en annens gjerninger uten med de bøter som loven fastsatte.
Flere nye borger ble til i Håkons tid, bl.a. på Ekeberg og i Oslo, Ragnhildholmen ved Konghelle; Tunsberghus og Sverresborg ved Bergen ble forstreket. Håkon grunnla Marstrand, bygde kirker og kongsgårder, blant dem Håkonshallen i Bergen og Trondenes kirke.
I Håkons tid var allerede tyskernes seilas på Norge betydelig, og Håkon sluttet den første handelstraktat med Lübeck, året etter med Novgorod en traktat som skulle trygge freden nordpå. Etter mange års arbeid, først av Skute og senere av Håkon, ble Island (1262) og Grønland (1261) lagt under det norske kongevelde like før Håkons død.
I 1262 gikk den skotske konge til angrep på Suderøyene etterat flere tilbud om å kjøpe den var avslått.
I 1263 rustet Håkon ut en stor leidangsflåte (den største leigangflåten som noen gang var samlet) og reiste til Skottland, for å beskytte Suderøyene (Hebridene) som hadde vært under angrep fra skottekongen Alexander 3. Med hjelp av vasallene sine, kongen av Sudrøyene og kongen av Man, gjenopprettet Håkon kontroll over Sudrøyene og sendte også styrker innover i landet. Forhandlingene med skottene ble halt ut av skottekongen, fordi han visste at Håkon til slutt ville få problem med å holde flåten sin samlet så langt hjemmefra.
En del av flåten hans utkjempet en trefning med en større skotsk styrke ved Largs, i det som senere har fått navnet Slaget ved Largs. Både nordmenn og skotter hevdet at de seiret i dette slaget.
En irsk delegasjon kom til Håkon og tilbød å huse ham og flåten hans gjennom vinteren dersom Håkon ville hjelpe dem mot engelskmennene. Det ser ut som om Håkon kan ha vært interessert i forslaget, men mennene hans nektet. Da vinteren kom hadde han ikke klart å tvinge fram en avklaring i striden med skottekongen. Han reiste tilbake til Orknøyene for vinteren, mens mesteparten av flåten vendte hjem til Norge.
Mens Håkon var på Orknøyene ble han syk, og døde 17.desember 1263. Han ble gravlagt for vinteren i St.Magnuskatedralen i Kirkwall.
Margrete var norsk dronning. Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Hun fremsto som en tragisk skikkelse på grunn av striden mellom hennes far og hennes kjære ektemann. Hun sto likevel trofast ved sin ektemanns side. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.
Flere ting vitner om at det sto en viss glans av Håkon utenlands. Hans datter Kristina ble gift med en prins av Castilla, en engelsk krønikeskriver forteller at Ludvig 9 av Frankrike tilbød han kommandoen over den franske korstogsflåte, og at paven ville ha han til tysk-romersk keiser.
Tilnavnet - den gamle - gav samtiden ham for å skille ham fra hans eldste ektefødte sønn, Håkon den unge (f.1234), som fikk kongenavn 1240, men døde allerede i 1257; kongens nest eldste sønn Magnus (Lagabøter) fikk deretter kongeverdigheten.
Norgesveldet var på sitt største under Håkon 4.
Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-132. NST Bind XIV (194?), side 119-129, 262-263.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 830.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84. [1]
|
Abt 1204 - 1263 (59 years)
