- Ble konge over nordlige deler av Norge etter farens død i 1066, resten av riket styrte broren Olav Kyrre.
Magnus 2 Haraldsson var sønn av kong Harald Hardråde, og skal ifølge sagaene ha vært med på hærferd mens han ennå var barn.
Det antas, men er langt fra sikkert, at han var den Magnus som nevnes i en angelsaksisk krønike fra 1058; da han skal ha ledet en flåte fra Norge til Wales og hjulpet kongen der til å jage bort en engelsk jarl.
Derimot er det rimelig sikkert at han fulgte med faren mot Danmark i 1062, en ferd som endte med seier i Slaget ved Niså i Halland.
Magnus ble kronet til konge da faren i 1066 dro mot England. Dette innebar at Magnus var enekonge i Norge fra sommeren 1066 til våren 1067.
Broren Olav, som hadde fulgt faren til England, vendte hjem våren 1067, og de 2 delte riksstyret i vennskap.
Selv om de i prinsippet rådde likt over hele riket, tyder mye på at Magnus hadde ansvaret for Vest-Norge, Trøndelag, Opplandene og Nord-Norge, mens Olav rådde over Viken. Magnus ble tidligere ikke regnet med til kongerekken; delvis fordi han døde ung og bare hadde kort tid som enekonge; og delvis fordi broren, som regjerte i mer enn 25 år, var den som i realiteten rakk å prege tiden og riket etter kong Haralds død.
Magnus døde 20 eller 21 år gammel av revormsott, altså ergotisme, en forgiftning grunnet brødkorn infisert av meldrøyesopp.
Magnus' sønn Håkon var i et drøyt år samkonge med fetteren Magnus Berrføtt før han – som sin far – døde ung.
Håkon Magnusson Toresfostre (født 1068/1069, død 1094/1095)[1][2] ble utropt til konge av Trøndelag og Oppland i 1093. Håkon skal etter sigende ha vært en sønn av Magnus II Haraldson, som var konge fra 1066 til 1069. Det er ingen opplysninger om moren.
Rett før hadde Magnus Berrføtt blitt utropt til konge i Viken som sønn av gamlekongen Olav Kyrre. Viken var området rundt Oslofjorden.
Håkon var fostersønn av Steigar-Tore, en mektig mann fra Steig i Sør-Fron, Oppland. Han var den som presset igjennom kravet om kongsmakt for fostersønnen.
Kong Magnus Berrføtt aksepterte aldri kongskravet fra unggutten Håkon, men det kom aldri til kamper mellom dem ettersom fosterfaren og Håkon flyktet. Rett etter dør Håkon av sykdom han får mens han er på rypejakt. Å kalle Håkon for medkonge er derfor tvilsomt, og representerte i beste fall et lite lokalt opprør. Steigar-Tore blir senere hengt av Magnus Berrføtt etter et desperat herjingstokt i Hålogaland. [1]
|
Abt 1048 - Abt 1069 (21 years)
[1]