| Name |
Olav Haraldsen av Norge |
| Suffix |
"Olav 2" |
| Nickname |
"Olav Digre" / "den hellige" |
| Birth |
Abt 0995 |
| Gender |
Male |
| Occupation |
Aft 0995 |
Norge  [1, 2] |
| Konge - del 01. |
- Olav var sønn til Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdotter, fostret hos Sigurd Syr, opplært av Rane den Vidfarne.
Etter flere år i viking, særlig i Normandie, hvor Olav ble døpt, vendte han seg mot Norge.
Han ble valgt til konge av kongene på Opplanda, møtte motstand i Trondheimen av Svein jarl og Einar Tambarskjelve, men seiret i slag ved Nesjar 1016, og ble dermed enehersker i landet.
Han ble tatt til konge i Trondheimen, og støttet seg til den lavere aristokrati (opplandske/trønderske).
Olav drev misjonsvirksomhet, og bygde kongsgården og Klemenskirken.
Fikk forlik med Olav Svenske 1021 som svenskekongen trenerte.
Giftet seg med Astrid uten kongens samtykke 1022.
Forlik pålagt av uppsvearne som innsatte Anund som konge i Svitjod.
Olavs fiender allierte seg med danskekongen Knut den mektige som krevde Norge.
Olav flyktet til Gardarike 1028, da Knut kom nordover med en flåte på 50 skip.
Han samlet på nytt hær, men falt i slag ved Stiklestad i kamp mot en overlegen trøndersk bondehær.
Knut satte sin sønn Svein til å styre fra 1030.
Einar Tambarskjelve hadde først prøvd å få kongeverdighet av Knut, men måtte ta til takke med den verdighet og de inntekter han hadde fra før.
Det nye styre under Knuts frille Alfiva og sønnen Svein var hardere enn Olavs, og det endte med at Olavs gamle fiender erklærte Olav for hellig, og hentet Olavs sønn, Magnus, hjem til landet for å bli konge over Norge.
Fra Snorre: Olav den helliges saga:
1.
Olav, sønn til Harald Grenske, vokste opp hos stefaren Sigurd Syr og mora Åsta. Rane den vidfarne var hos Åsta, han var fosterfar for Olav Haraldsson.
Olav ble snart en dugelig kar, han var vakker å se til, middels høy av vekst; han viste også tidlig god forstand og talte godt for seg. Sigurd Syr dreiv svært med gardsbruk og holdt folkene sine i hardt arbeid; han sjøl gikk ofte omkring og så til åker og eng og buskap, og hadde øye med hand- verkereog annet folk som dreiv og arbeide med et eller annet.
2.
Det var en gang Sigurd Syr ville ut og ri, og så var det ingen hjemme på garden; da ropte han på Olav, stesønn sin, og bad ham sale hesten for seg. Olav gikk til geitefjøset, og der tok han den største bukken som var der, leidde den fram til huset og la salen til kongen på den. Så gikk han inn og sa fra at nå hadde gjort i stand ridehesten. Da Sigurd Syr kom ut og fikk se hva Olav hadde gjort, sa han:
Det er lett å skjønne at du vil det skal være slutt på at jeg ber deg om noe; mor di synes vel heller ikke det sømmer seg at jeg ber deg om annet enn det du har lyst på. Og det er lett å se at vi ikke er like av sinn; du er nok langt mer storlynt enn jeg er.
Olav svarte ikke stort, han lo og gikk sin veg.
3.
Olav Haraldsson ble ikke noen høy mann da han vokste opp; han var middels høy, men svært tettvokst, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt, han hadde usedvanlig gode øyne, de var vakre, og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint.
Olav var svær i idretter og kunne mange ting; han var god til å skyte med bue og siktet godt, han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags handverk, enten det var han sjøl eller andre som gjorde det.
Han ble kalt Olav Digre.
Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første, og slik burde det da også være etter den stilling og byrd han hadde.
4.
Olav Haraldsson var 12 år gammel da han gikk om bord i hærskip for første gang. Åsta, mor hans, satte Rane, som de kalte kongsfostre, til å styreflokken og sendte ham med Olav, for Rane hadde ofte vært i viking før. Da Olav fikk flokk og skip, gav folkene ham kongsnavn; det var skikk at hærkonger som var i viking, bar kongsnavn straks, når de var av kongsætt, sjøl om de ikke hadde land og styre også. Rane satt ved roret; noen sier Olav bare var rorskar, men han var likevel konge over flokken.
De seilte østover langs landet og til Danmark først. Så sier Ottar Svarte, han laget et kvad om kong Olav:
Ung vendte du havets
blakke hest mot Danmark,
konge, djerv i kampen!
kraftig dåd er ditt virke.
Nyttig ble ferden nordfra;
nå er du mektig, konge,
av slik vågelig hærferd;
jeg hørte hvor du har ferdes.
5.
Da det ble høst, seilte han østover utfor Sveavelde; der tok han til å herje og brenne landet, for han mente han hadde grunn til å lønne svearne, når de hadde vist ham slik arg fiendskap og tatt livet av far hans. Ottar Svarte sier med reine ord at han drog østover fra Danmark:
Med blinkende årer rodde
du skip i østersaltet.
Landets vern, du løftet
fra land skjold på skipet.
Du nyttet seil når vinden
vennlig kruste havet;
brårodde årer fikk slite
bølgen under di skute.
Folk ble skremte og fælne
der du fór fram, herre.
Steik fikk ravnen siden,
du ryddet nes i Svitjod.
6.
Den høsten kjempet Olav sin første kamp ved Soteskjær, det er i Sveaskjæra. Der sloss han med vikinger; han som rådde for dem het Sote.
Olav hadde mye færre folk, men større skip. Han la skipene sine mellom noen båer, så det var vondt for vikingene å komme inntil; så slengte Olavs folk entrehaker over i de skipene som lå nærmest, og drog dem inn til seg og ryddet dem. Vikingene seilte unna, men de hadde mistet mange folk. Sigvat skald taler om denne kampen i et kvede der han regner opp alle Olavs slag:
Det lange havskipet
førte høvdingsønnen
ut til sjøs. Da fryktet
folk vel kongens vrede.
Mangt vet jeg bør minnes
av menn. Ved Soteskjæret
farget han første gangen
ulvens fot i blodet.
7.
Kong Olav seilte østover langs Svitjod og styrte inn i Mälaren og herjet landet på begge sider. Han drog helt inn til Sigtuna og la seg ved Gamle Sigtuna. Svearne sier at der fins ennå den steinmuren som Olav lot gjøre under landgangen for skipet sitt.
Da det ble høst, fikk kong Olav vite at Olav sveakonge holdt på å samle en stor hær, og at han hadde sperret Stokksund med jernlenker og satt vakt der. Sveakongen tenkte Olav ville vente der han var, til det frøs på, og sveakongen mente at hæren til kong Olav var lite verdt, for han hadde så få folk.
Så drog kong Olav ut til Stokksund, men der kom han ikke ut. Det var et kastell øst for sundet og en hær på sørsida. Og da de nå hørte at sveakongen hadde fått skip og var gått om bord, og at han hadde en svær hær og mange skip, så lot kong Olav grave ei grøft ut til sjøen gjennom Agnafit. Det regnet svært da.
Alt rennende vann fra hele Svitjod faller ut i Mälaren, men ut av Mälaren til havet er det bare én os, og den er så smal at det er mange elver som er breiere. Når det så regner mye, eller det er i snøløsningen, renner vannet så voldsomt at det går som en foss ut gjennom Stokksund, og Mälaren går så langt opp på land at det blir flom mange steder.
Da de hadde kommet helt ut til sjøen med å grave grøft, rant vannet ut i en rivende strøm. Da lot kong Olav folkene løfte roret av på alle skipene og legge det opp og heiste seilene til topps. Det var strykende bør, de styrte med årene, og skipene gikk i full fart over grunnene og slapp hele ut i havet alle sammen.
Svearne gikk til Olav sveakonge og fortalte ham at Olav Digre hadde sloppet unna ut på havet. Sveakongen brukte seg fælt på de som skulle ha sett etter at Olav ikke kom ut. Det heter Kongssund der siden, og storskip kan ikke gå der uten når vannstanden er på det høyeste.
Det er de som sier at svearne merket det da Olav og folkene hans hadde fått gravd seg gjennom Feten, og vannet tok til å falle ut, og så at svearne kom til med en hær og ville forby Olav å seile, men vannet gravde seg inn på begge sider og så raste breddene ut, og folkene fulgte med dem, og det ble drept en mengde mennesker der. Men svearne nektet dette, de sier det er bare tøv at noen strøk med der.
Kong Olav seilte til Gotland samme høsten og ville herje der. Men gotlendingene samlet seg og sendte bud til kongen og bød ham skatt av landet; det tok kongen imot og fikk skatten, og ble der vinteren over.
Så sier Ottar:
Du som gir sjømenn hyre,
tok skatt av Gotlands-hæren,
landet vågde ingen
verge med skjold mot deg.
Mang en mann kan vise
mindre mot enn Yngve.
Ösel-hæren rente,
ulvene stagget sin hunger.
8.
Her er det sagt at da det ble vår, seilte kong Olav øst til Ösel og herjet; han gjorde landgang der, og Ösel- mennene kom ned og kjempet mot ham. Kong Olav vant seier, han fulgte etter de som flyktet, herjet og ødela landet. Det blir også fortalt at da Olav kom til Ösel, bød bøndene ham først å greie utløsepenger, og da de kom ned med pengene, gikk han og møtte dem med fullt væpnet følge. Dette var ikke slik som bøndene hadde tenkt seg det; for de kom jo ikke med penger, men med våpen, og så kjempet de med kongen, slik som vi sa her foran.
Så sier Sigvat skald:
Andre gangen var det
Olav lyste sverdting.
Ösel la han øde
da åpenlyst ble sviket.
Bøndene fikk takke
føttene for livet.
Få på sårene bidde,
fyrste, de rente unna.
9.
Så seilte han tilbake og til Finland; der herjet han og gikk opp i landet, men alt folk rømte til skogs og la bygda tom etter seg for alt som var noe verdt.
Kongen gikk langt opp i landet og gjennom noen skoger, da kom de til noen dalbygder, som heter Herdaler. De fant lite gods og ingen mennesker. Det lei på dagen, og så snudde kongen og gikk ned igjen til skipene. Men da de kom inn i skogen, løp det folk mot dem fra alle kanter og skjøt på dem og gikk hardt på, kongen bad folk holde skjold for seg. Før kongen kom ut av skogen, hadde han mistet mange menn, og mange var blitt såret. Lenger utpå kvelden kom han da til skipene.
Om natta brukte finnene trolldomskunster og laget et forrykende uvær og svær sjø. Men kongen lot likevel dra opp ankerne og heiste seil, og de lå og krysset opp mot vinden utfor land hele natta.
Den gang som ofte siden var kongens lykke sterkere enn trolldommen til finnene; han greide å baute seg fram langs Bålagardsida om natta og derfra ut til havs. Men finnehæren fulgte etter på land etter som kongen seilte utenfor.
Så sier Sigvat:
Kongen stridde seg gjennom
den tredje storm av våpen,
en slitsom gang mot finner
gikk han i Herdaler;
men øst i sjøen løste
han skipene. Vikingvegen
lå langs Bålagardsidas
rand, i brenning gikk skipet.
10.
Så seilte kong kong Olav til Danmark, der møtte han Torkjell Høge, bror til Sigvalde jarl. Torkjell gav seg i følge med ham, for han hadde alt ferdig til å dra på hærferd.
De seilte sørover langs Jylland til et sted som heter Sudervik, der vant de over en mengde vikingskip. Slike vikinger som lå ute alltid og rådde over en stor hær, brukte å kalle seg konger, sjøl om de ikke hadde land å rå over. Kong Olav la til strid der, det ble et stort slag, kong Olav vant seier og mye gods.
Så sier Sigvat:
Videre sa de kongen
voldte fjerde gangen
kamp og valkyrjegalder,
verget seg vel og med ære,
da freden mellom kongers
flåter brast der ute
i Sudervika, den dystre,
som danene best kjenner.
11.
Så seilte kong Olav sør til Frisland og ble liggende utenfor Kinnlimasida i kvast uvær. Da gikk kongen i land med hæren, og folk i landet kom ridende ned mot dem og kjempet med dem.
Så sier Sigvat skald:
Tjuvers skrekk! Din femte
strid var hard mot hjelmer:
Det ble storm over stavnen
ved Kinnlimas høye strender.
Dengang en hær fra landet
rei mot høvdingens skeider,
og alle kongens karer
gikk til kamp imot dem.
12.
Nå seilte kong Olav vest til England. På den tida var danekongen Svein Tjugeskjegg i England med danehæren. Han hadde vært der en stund og hadde tatt landet fra kong Adalråd. Daner hadde spredt seg over hele England, og det var gått så vidt at kong Adalråd hadde rømt fra landet og dratt sør til Valland.
Samme høsten som kong Olav kom til England, hendte det at kong Svein Haraldsson døde brådød i senga ei natt, og engelskmennene sier at Edmund den hellige drepte ham på samme måte som den hellige Mercurius drepte Julianus den frafalne.
Da kong Adalråd hørte dette, vendte han tilbake til England. Og da han kom tilbake til landet, sendte han bud til alle menn som ville ta lønn av ham og hjelpe ham og vinne landet. Da gikk en mengde folk over til ham. Kong Olav kom også og hjalp ham med et stort følge av nordmenn.
De styrte først opp gjennom Themsen mot London, men danene hadde borgen.
På den andre sida av elva er det en stor handelsplass som heter Sudervirke. Der hadde danene gjort svære arbeider, de hadde gravd et stort dike og satt opp en mur innenfor av tømmer og stein og torv, og der inne hadde de en mengde folk.
Kong Adalråd prøvde å storme brua, men danene verget seg, og kong Adalråd kom ingen veg. Det gikk bru over elva mellom borgen og Sudervirke, den var så brei at 2 vogner kunne møte hverandre på den. På brua var det bygd forsvarsverker, både kasteller og et brystvern av planker på den sida som vendte nedover med strømmen, det var så høyt at det nådde en mann til ovenfor livet. Under brua var det påler, og de stod ned i elvegrunnen. Og når noen gikk til angrep, stod hæren ute langs hele brua og verget den.
Kong Adalråd var rent ute av seg for hvordan han skulle få vunnet brua. Han kalte alle høvdingene i hæren sammen til en samtale, og spurte dem om de visste noen råd med hvordan de skulle få ned brua.
Da sa kong Olav at han ville friste å hjelpe til med sin hær, om de andre høvdingene ville gå på de også. Det ble avtalt på dette møtet at de skulle legge hæren sin oppunder brua, og nå gjorde hver mann folk og skip ferdige.
13.
Kong Olav lot gjøre store flak av trerøtter og myke greiner, han tok i sønder hus som var flettet av kvister og lot dem bære ut på skipene slik at de dekket over helt til utenfor skipsbordene, under der lot han sette stokker som var høye nok til at det var greit å slåss under dem, og som stod så tett at det ble sterkt nok mot stein som ble kastet ned ovenfra.
Da hæren var ferdig, rodde de oppover elva, og da de kom i nærheten av brua, ble det kastet ned på dem både våpen og stein så store at ikke noe stod seg mot dem, verken hjelm eller skjold, og sjølve skipene tok stor skade. Mange rodde bort igjen, men kong Olav og nordmannshæren rodde helt oppunder brua og slo tau om pålene som holdt brua oppe, og så tok de og rodde alle skipene nedover med strømmen så hardt de bare kunne. Pålene ble dradd bortover bunnen til de kom helt løs av brua. Og ettersom det stod tjukt av væpnet hærfolk over hele brua, og de hadde både mye stein og mange våpen, så røk brua ned under dem nå da pålene var brutt unna, og en mengde menn av hæren falt ned i elva, resten rømte fra brua, noen til borgen og noen til Sudervirke.
Etterpå gikk de mot Sudervirke og vant det. Og da folk i borgen så at Themsen var vunnet, og at de ikke kunne stenge skip fra å gå inn i landet, ble de redde for skip og gav opp borgen og tok Adalråd til konge. Så sier Ottar Svarte:
tridsdjerv brøt du Londons
bru i Odins uvær;
gullet, drakelandet,
vant du dengang, fyrste.
Skjold som hardt ble båret,
hadde framgang. Kampen
vokste ved det. Gamle
våpen sprakk i striden.
Mektige landverge!
Du gikk i land og landet
Adalråd; den stridsmenns
venn i slikt du støttet.
Hardt kampmøte ble det,
du kom til Edmunds ætlings
fredland. Ættas støtte
før hadde rådd for landet.
Sigvat sier om det sjette slaget:
Sant er at sjette striden
bød den snare konge
angler; han Odin egget.
Olav brøt Londonbrua.
Velske sverd fikk bite,
vikinger verget diket.
Somme hadde buer
på flate Sudervirke.
14.
Kong Olav ble vinteren over hos kong Adalråd. Da hadde de et stort slag på Ringmareheia i Ulvkjellsland; det var Ulvkjell Snilling som hadde riket dengang. Kongene fikk seier der.
Så sier Sigvat skald:
For sjuende gang lot Olav
stevne til ting med sverdet,
det var i Ulvkjellslandet,
ennå jeg taler om det.
Hele Ringmareheia
stod full av Ellas ættmenn;
hærfall ble det, Haralds
arving hadde skylden.
Ottar nevner også slaget:
Herre, på valen hæren
kastet lik i hauger,
rødfarget langt fra skipet
Ringmareheia i blodet.
Før sverdgnyet stanset
segnet for deg til jorda
landsfolket, anglerhæren.
Og enda rømte mange.
Nå ble store deler av landet lagt under kong Adalråd, men tingmennene og danene hadde ennå mange borger, og mange steder hadde de landet også.
15.
Kong Olav var høvding for hæren den gang de drog til Kantaraborg og kjempet der helt til de vant byen. Der drepte de en mengde folk og brente borgen.
Så sier Ottar Svarte:
Yngve, du vant den store
strid mot kongers ættmenn.
Gode konge, en morgen
tok du Kantaraborgen.
Ild og røyk seg leikte
i mektig leik rundt byen;
kongssønn! Du vant seier,
kortet livet for mange.
Sigvat regner dette for det åttende slag:
Jeg vet at hærkongen,
venders skrekk, fikk kjempe
for åttende gang; hirdens
herre gikk sterk mot virket.
Portgrevene fikk ikke
nektet Olav byen
Kantaraborg. De stolte
bymenn fikk mange sorger.
Kong Olav hadde landvernet i England, og seilte langs landet med mange hærskip, han la inn i Nyjamoda, der lå det folk av Tingmannalid i forvegen, og det ble strid. Kong Olav vant seier.
Så sier Sigvat skald:
Ung fikk kongen farget
anglers skaller røde,
på blanke sverd kom blodet
brunt i Nyjamoda.
Nå har jeg talt opp kongens
kamper, de ni, østfra.
Dansk hær falt der småspyd
dreiv som mest mot Olav.
Kong Olav drog omkring i landet og tok skatter av folk, ellers herjet han.
Så sier Ottar:
Menn av engelske ætter
maktet ikke motstand
mot deg, store høvding
du skånte ingen for skatter.
Gull gav folk ei sjelden
til den gode konge,
stundom dreiv til stranda
store tingflokker, vet jeg.
Kong Olav ble der 3 år i trekk.
16.
Om våren det tredje året døde kong Adalråd, og så fikk sønnene hans, Edmund og Edvard, kongedømmet.
Da drog kong Olav sørover havet, og så kjempet han i Ringsfjord og vant kastellet på Holar (les: Bretagne), der satt det vikinger. Han brøt ned kastellet.
Så sier Sigvat skald:
Tallet på skjold-uvær
ble fulle ti i den fagre
Ringsfjord. Hæren styrte
dit som høvdingen ville.
Det høye bol på Hole
brøt han. Vikinger eide
det før. Slik en skyting
ønsket de aldri siden.
17.
Kong Olav seilte med hæren vestover til Gislepoller (les: Castropol?), og der kjempet han med noen vikinger utenfor Vilhjalmsby. Der fikk kong Olav seier.
Så sier Sigvat:
Olav stred der konger
falt, den ellevte striden
i Grislepoller. Fra tinget
gikk du, sverdsvinger.
Ved Vilhjalms, den tro jarlens,
by vet jeg du kjempet
en kamp, som snart var avgjort
og, kort sagt, smadret hjelmer.
Dernest kjempet han vest i Fetlafjord (les: Betanzos ved Coruna?):
Tolvte gang han farget
ulvens tenner røde
i Fetlafjord, glupsk på ære.
Han nektet folk å leve.
Derfra drog kong Olav sørover helt til Seljupoller (les: Guardia ved elven Minho?), og der hadde han en strid. Der vant han en borg som heter Gunnvaldsborg, den var stor og gammel, og han tok til fange jarlen som rådde for borgen der, han het Geirfinn. Så hadde kong Olav en samtale med mennene i borgen, og satte 12.000 gullskillinger i løsepenger på borgen og jarlen. Og de pengene han krevde, ble også betalt til ham fra borgen.
Så sier Sigvat:
Trettende kamp kjempet
trønders djerve herre
sør i Seljupoller,
sår fikk de som flyktet.
Like opp til den gamle
Gunnvaldsborg en morgen
gikk kongen og fanget
jarlen som het Geirfinn.
18.
Etter dette seilte kong Olav flåten vest til Karlså og herjet, der fikk han strid. Mens kong Olav lå i Karlså og ventet på bør og tenkte å seile ut til Norvasund og derfra videre til Jorsalaheim, så drømte han en merkelig drøm. Det kom en mann til ham, en slik som en legger merke til, kraftig, men skremmelig også; mannen talte til ham og bad ham gi opp det han hadde fore, å dra videre ut i landene.
Dra tilbake til odelen din, for du skal bli konge over Norge til evige tider.
Denne drømmen la han ut slik at han skulle bli konge over landet, og hans ætt etter ham i lange tider.
19.
Etter dette synet vendte han tilbake og la til i Peitaland og herjet der og brente den byen som heter Varrande (les: Guerande).
Dette taler Ottar om:
Ung fikk du lagt Peita
øde, kampglade konge!
Brokete skjold du brukte
i Tuskaland, stridsherre!
Videre sier Sigvat dette:
Mørekongen gjorde
malmspyd røde om munnen,
gikk sørfra opp i Leira,
gamle spyd måtte briste.
I Peitalands bygder
brente han for folket
Varrande, så het byen,
langt borte fra havet.
20.
Kong Olav hadde vært på hærferd vest i Valland 2 somrer og 1 vinter. Da hadde det gått 13 år siden kong Olav Tryggvason falt.
Dengang var det 2 jarler i Valland, Vilhjalm og Robert, far deres var Rikard Rudajarl, de rådde over Normandi. Søster deres var dronning Emma, som hadde vært gift med kong Adalråd av England, og deres sønner var Edmund og Edvard den gode, Edvig og Edgeir. Rikard Rudajarl var sønn av Rikard, sønn til Vilhjalm Langspyd, han var sønn til Gange-Rolv jarl som vant Normandi, og han var sønn av Ragnvald den mektige, Mørejarlen, som før skrevet. Fra Gange-Rolv Rudajarlenes ætt kommet, og de regnet seg som skyldfolk til Norges høvdinger lenge etterpå og tenkte på dem som frender i lange tider,de var alltid beste venner med nordmennene; alle nordmenn som ville, kunne få fredland der hos dem.
Om høsten kom kong Olav til Normandi og ble der i Signa om vinteren og hadde fredland der. [1]
|
| Occupation |
Abt 1015 |
Norge [1] |
| Konge - del 02. |
- Fra Snorre: Olav den helliges saga:
...
27.
Den sommeren Olav Haraldsson kom fra viking vestfra, kom kong Adalråds sønner også fra England til Ruda i Valland til morbrødrene sine, De var i Normandi alle sammen den vinteren, og der sluttet de forbund med hverandre og avtalte at kong Olav skulle ha Nordimbraland, om de fikk tatt England fra danene. Da sendte kong Olav fosterfaren Rane til England om høsten for å samle en hær der; Adalrådssønnene sendte ham til venner og frender som de hadde, med tegn at han kom fra dem, og kong Olav gav ham en mengde penger til å lokke folk over til dem. Rane ble i England vinteren over og fikk løfte om troskap av mange stormenn; folk i landet ville heller ha landsmenn som konger over seg, men danenes makt i England var da blitt så stor at de hadde brutt under seg alt folk i landet og hadde det i sin makt.
28.
Om våren seilte de vestfra alle sammen, kong Olav og sønnene til Adalråd, og de kom til England der det heter Jungufurda. Der gikk de i land med hæren og opp til borgen. Der møtte de mange av de menn som hadde lovt dem hjelp; de vant borgen og drepte mange menn. Men da kong Knuts folk merket dette, samlet de hær og ble fort mannsterke, så kong Adalråds sønner hadde ikke nok styrke til å stå imot, og så valgte de heller å seile bort og vestover tilbake til Ruda.
Da skilte kong Olav lag med dem, han ville ikke tilbake til Valland. Han seilte nordover langs England helt til Nordimbraland, og la til i ei havn som heter Furuvald, der kjempet han med bymennene og vant seier og stor rikdom.
29.
Der lot kong Olav langskipene bli igjen og rustet ut 2 knarrer; på dem hadde han 260 mann, utvalgte folk, i brynje og våpen. Han seilte til havs og nordover om høsten; de fikk svær storm i havet, så det så farlig ut, men ettersom de hadde godt mannskap og kongens lykke med seg, så gikk det godt.
Så sier Ottar:
På toknarrer tok du
turen vestfra, herre.
Skjoldungers skipsfelle,
du skyr aldri farer.
Strømmen, den strie, kunne
ha slukt kjøpmannsskipet,
og mannskapet over bølgen
stod mindre sterkt innabords.
Du fryktet ikke Ægir,
du fór over storhavet;
bedre karer får vel
aldri noen konge.
Haralds ætling! Ofte
øvde deg i sjøferd,
inntil med brott om baugen
du bautet mot Norges vestland.
Her er det sagt at kong Olav kom inn til Norge midt på Vestlandet. Den øya de kom i land på, het Sæla, den ligger utfor Stad. Da sa kongen han trodde det måtte være en lykkedag siden de hadde landet i Norge på Sæla, han sa det måtte være et godt varsel når dette hadde hendt. Så gikk de i land på øya. Der kom kongen til å gli med den ene foten i noe leire som var der, men han stødde seg på kneet. Da sa han:
Nå falt jeg.
Da sa Rane:
Du falt ikke, konge, nå fikk du fast fot i landet.
Kongen lo og sa:
Det kan nok være, om gud vil.
Så gikk de ned til skipene og seilte sør til Ulvesund. Der fikk de høre om Håkon jarl at han var sør i Sogn, men at de ventet ham nordover så snart det ble bør, og at han hadde bare 1 skip.
30.
Da kong Olav kom sør forbi Fjaler, styrte han skipene sine inn fra skipsleia og snudde inn Saudungssund og la seg der, de 2 skipene lå på hver side av sundet og hadde et tjukt tau mellom seg. I samme stund rodde Håkon Eiriksson jarl mot sundet med et langskip og fullt mannskap, han trodde det var 2 kjøpmannsskip som lå i sundet, og rodde fram mellom de 2 skipene. Da drog kong Olav og hans folk tauet opp midt under kjølen på langskipet og sveivde det inn med gangspill. Straks tauet fikk feste, gikk akterenden i været, og stavnen stupte framover så sjøen falt inn i saksene, langskipet ble fullt av vann og hvelvet. Kong Olav fisket opp Håkon der han lå og svømte, og likeså alle de mennene hans de fikk tak i; noen drepte de, og noen druknet.
Så sier Ottar:
Du fórer svarte ravner,
skatter har du nok av;
et staselig skip tok du
fra Håkon, ham sjøl attpå.
Du samlet kampens fugler,
søkte alt i din ungdom
hit til dine ættland;
for deg måtte jarlen vike.
Håkon jarl ble ført opp på kongens skip, han var den vakreste mann noen hadde sett; han hadde svart hår, så fint som silke, om hodet hadde han bundet et gullband. Han satte seg i forrommet. Da sa kong Olav:
Det er nok ikke løgn det som er sagt om dere frender, hvor vakre dere er å se på; men nå er det ute med lykken for dere.
Da sa Håkon:
Det er ikke noen ulykke, dette som har hendt oss. Det har vært slik lenge at seieren har skiftet, og med dine og mine frender har det også gått slik at vi har skiftes til å seire. Jeg er nå bare så vidt kommet ut av barneåra, og vi hadde ikke godt for å verge oss heller nå, for vi hadde ingen tanke på at det var ufred. En annen gang kan det hende det går bedre for oss enn nå.
Da svarte kong Olav:
Kunne du ikke tenke deg det, jarl, at slik som det har gått her, kommer du verken til å få seier eller nederlag heretter?
Jarlen sa:
Det er De som rår denne gangen, konge.
Da sa kong Olav:
Hva vil du gjøre, jarl, for at jeg skal la deg gå hvor du vil, hel og uskadd?
Jarlen spurte hva han krevde. Kongen sa:
Ikke annet enn at du drar ut av landet og gir opp riket og sverger en ed på at han aldri skal gå til kamp mot meg fra nå av.
Jarlen svarte at dette skulle han gjøre. Og så svor Håkon jarl kong Olav en ed på at han aldri mer skulle kjempe mot ham, og ikke verge Norge med ufred mot kong Olav og heller ikke gå mot ham. Så gav kong Olav grid til ham og alle hans menn. Jarlen fikk igjen det skipet han før hadde hatt, og så rodde de bort.
Dette nevner Sigvat skald:
Den mektige sa han måtte
møte Håkon dengang
i Saudungsund, det gamle;
han strevde etter framgang.
Der traff du harde konge
en jarl, av ætt den beste,
han ung ble bare nestbest
der dansk tunge tales.
31.
Etter dette så jarlen til å komme seg ut av landet så fort han kunne. Han seilte vest til England, og der gikk han til kong Knut, sin morbror, og fortalte ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; kong Knut tok særs godt imot ham, han satte Håkon i hirden hos seg og gav ham stor makt der i riket. Håkon jarl bodde der hos Knut i lang tid framover.
Da Svein og Håkon hadde rådd for Norge, hadde de gjort forlik med Erling Skjalgsson, forliket var blitt styrket på den måten at Aslak, sønn til Erling, ble gift med Sigrid, datter til Svein jarl. De 2, Erling og hans sønn Aslak, skulle ha de veitslene som Olav Tryggvason hadde gitt Erling. Etter dette ble Erling jarlens sikre venn, og de slo dette fast og svor hverandre eder. [1]
|
| Occupation |
Abt 1015 |
Norge [1] |
| Konge - del 03. |
- Fra Snorre: Olav den helliges saga:
32.
Kong Olav Digre vendte seg så østover langs kysten og holdt ting med bøndene mange steder; mange ble hans handgangne menn, men noen talte mot ham; det var de som var venner eller frender til Svein jarl. Derfor drog Olav fort østover til Viken, styrte inn i Viken med hæren og satte opp skipene sine der. Så drog han opp i landet. Da han kom i Vestfold, var det mange som tok imot ham med glede der; det var de som hadde kjent far hans og vært hans venner. Han hadde stor ætt også der omkring Folden.
Om høsten drog han opp i landet til mågen, kong Sigurd, han kom der en dag tidlig på dagen. Da kong Olav kom nær garden, løp tjenesteguttene opp til garden og inn i stua. Åsta, mor til kong Olav, satt der inne sammen med noen andre kvinner. Guttene fortalte henne at kong Olav kom, og at nå kunne de snart vente ham der. Åsta stod opp straks, hun ropte på både karer og kvinnfolk, og sa de skulle stelle i stand alt på best mulig måte. Hun lot 4 kvinner ta fram stuebunaden og skyndte seg og kle med tepper og legge åklær på benkene; 2 karer bar halm på golvet, 2 satte fram skjenkebordet og den store ølbollen, 2 tok fram bordet, 2 satte inn maten, 2 sendte hun ut av garden, 2 bar inn ølet, og alle de andre, kvinner som karer, gikk ut på tunet.
De 2 hun sendte ut, gikk til kong Sigurd der han var, og hadde med til ham kongeklærne hans og hesten med forgylt sal og beksel som var innlagt med malje og helt forgylt. Fire mann sendte hun til 4 kanter i bygda og bad til seg alle stormenn, de skulle komme i gjestebud til henne, for hun holdt velkomstøl for sønnen sin. Alle andre som var til stede, lot hun kle seg i de beste klærne sine, og hun lånte klær til dem som ikke hadde sjøl.
33.
Kong Sigurd Syr stod ute på åkeren da sendemennene kom til ham og fortalte hva som var på ferde, og om alt det Åsta holdt på med hjemme på garden. Han hadde mange folk der, noen skar kornet, noen bandt og noen kjørte det hjem; noen la det i stakker eller løer. Kongen gikk til og fra sammen med 2 mann, han var snart på åkeren og snart der de lesste av kornet. Det er fortalt at han var kledd slik:
Han hadde blå kjortel og blå hoser og sko som var snørt oppover leggen, grå kappe og grå, brei hatt og hodelin omkring ansiktet, han hadde en stav i handa, med forgylt sølvholh og en sølvring i oventil.
De sier ellers om kong Sigurds måte å være på, at han var svær til å arbeide og tok seg av mye av stellet med gard og gods; han styrte gardsdrifta sjøl. Han var ikke noen praktlysten mann og var nokså fåmælt; han var den klokeste mann av alle som var i Norge dengang, og den rikeste på løsøre, han var fredsommelig og føyelig.
Åsta, hans kone, var raus og storlynt. De hadde disse barna :
Guttorm, han var eldst, så Gunnhild, Halvdan, Ingerid og Harald.
Så sa sendemennene:
Åsta bad oss si deg dette, at nå syntes hun det var svært mye om å gjøre at du viste deg som en stormann; hun ber om at du skal prøve å likne mer på ætta til Harald Hårfagre i sinnelag enn på Rane Mjonev eller Nereid jarl den gamle, enda de var svært kloke folk.
Kongen sa:
Dette var store tidender, men dere maser nå fælt for det. Åsta har skrytt svært av folk før da hun hadde mindre grunn til det, og jeg skjønner hun har samme sinn ennå. Hun tar svært stort i med dette; bare hun nå får leidd sønnen sin ut av garden like stormannslig som hun nå leier ham inn. Men for meg ser det ut som at den verken må være redd for liv eller gods som vil sette noe inn på at så skal kunne skje. Denne kong Olav kjemper mot en stor overmakt, han har både danekongen og sveakongen til fiender, de er imot ham og det han har fore, om han holder fast ved det.
34.
Da kongen hadde sagt dette, satte han seg ned og lot dem dra av seg skoene; så tok han på seg korduanshoser og bandt på seg gyldne sporer; han tok av seg kappa og kjortelen og tok på seg klær av kostbar silke og utenpå ei skarlagenskappe; han spente et fint utstyrt sverd på seg, tok forgylt hjelm på hodet og steig så til hest. Han sendte arbeiderne ut i bygda for å hente 30 mann i fine klær, de rei hjem med ham.
Da de kom ridende opp på garden og fram foran stua, så han kong Olavs merke komme farende fram på den andre sida av garden, og der kom han sjøl med 100 mann, alle godt rustet. Det stod dessuten folk oppstilt mellom alle husene. Kong Sigurd hilste fra hesteryggen på stesønnen kong Olav og følget hans og bad ham inn til drikkelag. Men Åsta gikk bort og kysset sønn sin og bad ham bo der hos henne, og sa han skulle få alt som hun kunne gi ham, land og folk. Kong Olav takket henne pent for det hun sa. Hun tok ham i handa og leidde ham etter seg inn i stua og til høgsetet. Kong Sigurd satte noen til å ta seg av klærne deres og gi hestene korn; så gikk han til høgsetet sitt, og nå ble det gitt et prektig gjestebud.
35.
Da kong Olav hadde vært der en liten stund, hendte det en dag at han samlet stefaren kong Sigurd, mora Åsta og fosterfaren Rane til en samtale og holdt et møte med dem. Da tok kong Olav til orde:
Som dere vet, sa han, er det slik at jeg nå er kommet hit til landet, og at jeg har vært i utlandet en lang stund. I denne tid har jeg og mine menn ikke hatt annet å livnære oss med, enn det vi har tatt på hærferd, og mange ganger har vi måttet våge både liv og salighet. Det har vært mang en sakesløs mann som har måttet miste sin eiendom for oss, og noen har mistet livet med. Men på de eiendommene som far min eide, og hans far før ham og den ene etter den andre av ætta, og som jeg er odelsbåren til, der sitter det utlendinger. Og de har ikke latt seg nøye med det. De har tatt under seg eiendommene til alle oss frender som rekner ætta si fra kong Harald Hårfagre; noen deler de litt med, men andre får slett ikke noe. Nå skal dere få vite hva jeg alt lenge har gått og tenkt på.
Jeg vil ta farsarven min, og jeg vil ikke reise, verken til danekongen eller sveakongen og be dem om den eller om bare aldri så liten del av den, enda de nå en stund har reknet det som sin eiendom det som er arven etter Harald Hårfagre. Tvert imot tenker jeg, for å si som sant er, å hente arven etter frendene mine med odd og egg, og jeg vil søke støtte hos alle mine frender og venner og alle de som vil gå sammen med meg i denne saken. Dette kravet vil jeg reise slik at det får gå som det vil, enten skal jeg ta under mitt styre hele det riket som de tok fra kong Olav Tryggvason, min frende, da de felte ham, eller også skal jeg falle her på arven etter frendene mine.
Nå, Sigurd måg, skulle jeg tro om deg og de andre mennene her i landet som er odelsbårne til kongedømmet etter de lovene Harald Hårfagre satte, at det ikke er så langt fra at dere sjøl reiser dere og kaster av dere denne frendeskammen, og at dere vel ville hjelpe til alle sammen for å styrke den mann som vil være fører her og reise opp igjen ætta vår. Og enten dere vil vise litt manns mot i denne saken eller ikke, så kjenner jeg sinnelaget hos allmuen; der ønsker alle å slippe fri for å bli trellbundet av utenlandske høvdinger, bare de hadde noen å støtte seg til.
Jeg har ikke talt til noen annen mann før deg om denne saken, fordi jeg vet at du er en klok mann og kan se hva som blir best, om jeg først skal snakke om det i hemmelighet med noen, eller jeg straks skal la mange få vite det så det blir kjent for allmuen. Jeg har nå på en måte alt vist tenner da jeg tok Håkon jarl til fange; han har rømt fra landet nå, og han gav meg under ed den del av riket som han hadde før. Jeg tenker det kommer til å falle lettere for oss nå å ha med bare Svein jarl å gjøre, enn om de hadde vært der begge 2 til å verge landet.
Nå svarte kong Sigurd:
Det er ikke små saker du har fore, kong Olav. Så vidt jeg kan skjønne, er det mer ærgjerrighet enn framsyn som driver deg. Men det er jo å vente at det må være langt mellom meg som er så småferdig, og de store tankene du har; for du var ikke mer enn ute av barneåra, før du var full av kappelyst og overmot overalt du kunne komme til. Og nå har du fått prøve deg ofte i kamp og tatt etter skikken hos utenlandske høvdinger.
Nå vet jeg at når du har gått så langt med å ta opp denne saken, kan det ikke lenger nytte å stanse deg. Det er heller ikke noe rart at slike ting som at ætta etter Harald Hårfagre og kongedømmet hans går til grunne, at de må være tunge å bære for folk som har noen ærgjerrighet. Men jeg vil ikke binde meg til noe løfte før jeg vet hva de andre kongene på Opplanda tenker, og hva de vil gjøre. Det var likevel riktig gjort av deg og la meg få vite om dine planer før du talte høyt om dem til alle mennesker. Jeg skal love å støtte deg hos kongene og de andre høvdingene og hos folket i landet, og dessuten skal det jeg eier, stå til din rådighet, kong Olav, og styrke deg. Men jeg vil bare være med på å ta dette fram for allmuen, så fremt jeg ser at det kan få noen framgang, og at vi får noen hjelp til dette store tiltaket, for du skal huske på at det er ikke lite du har tatt på deg, når du vil kappes med Olav sveakonge og med Knut, som nå er konge både i England og Danmark; du kommer til å trenge å reise sterke pålverk mot dem om det skal nytte noe.
Jeg tror ikke det er usannsynlig at du kommer til å ha lett for å få folk, for allmuen vil alltid gjerne ha noe nytt. Slik gikk det før da kong Olav Tryggvason kom til landet, alle ble så glade for det. Men fikk ikke ha godt av kongedømmet så lenge likevel.
Da de var kommet så langt i samtalen, tok Åsta til orde:
Meg er det gått slik, sønn min, at jeg er kommet til å glede meg over deg, og jeg blir mer glad, dess mer framgang du kan få. Jeg vil ikke spare på noen ting som jeg har til rådighet over. Men det er ikke stor støtte i de rådene jeg kan gi deg. Likevel, om jeg skulle velge, da ville jeg heller at du skulle bli overkonge over hele Norge, om du så ikke levde lenger som konge enn Olav Tryggvason, enn at du ikke skulle bli større konge enn Sigurd Syr og dø av alderdom.
Etter disse ordene sluttet de samtalen.
Kong Olav ble der en stund med hele sitt følge. Kong Sigurd gav dem annen hver dag fisk og mjølk på bordet, og annen hver dag kjøtt og øl.
36.
På denne tida var det mange opplendingkonger; de rådde for fylker, og de fleste av dem hørte til Harald Hårfagres ætt.
På Hedmark rådde det 2 brødre, Rørek og Ring; i Gudbrandsdalen var det Gudrød.
På Romerike var det også en konge; han som hadde Toten og Hadeland var konge, og i Valdres var det en konge.
Sigurd Syr hadde et stevne med fylkeskongene oppe på Hadeland, og på det stevne kom Olav Haraldsson også. Der tok Sigurd opp saken for de fylkeskongene han hadde satt stevne med, og fortalte om det mågen hans, Olav, hadde fore. Han bad dem om støtte, både med folkehjelp og gode råd og samtykke; han la ut for dem om hvor nødvendig det var å kaste av seg denne undertrykkelsen som daner og svear hadde lagt på dem, og sa at nå var det kommet en mann som ville gå først i denne saken; han reknet opp mange av de storverk kong Olav hadde gjort mens han var ute og fór i hærferd.
Da sa kong Rørek:
Det er sant nok at det har gått svært nedover med kong Harald Hårfagres rike, siden ingen av hans ætt er overkonge i Norge lenger. Nå har folk her i landet prøvd både det ene og det andre. Håkon Adalsteinsfostre var konge, og det likte alle godt. Men da Gunnhildssønnene rådde for landet, ble alle så lei av deres overgrep og urettvise styre, at de heller ville ha utenlandske konger over seg og så rå seg mer sjøl; for utenlandske høvdinger var alltid lenger borte og brydde seg lite om hvordan folk stelte seg, når de bare fikk den skatten de krevde for seg.
Så ble de uvenner, Harald danekonge og Håkon jarl, og da herjet jomsvikingene i Norge. Da reiste den seg mot dem, hele den store allmuen som én mann og dreiv denne ufreden fra seg. Nå fikk folk Håkon jarl til å ta landet og verge det mot danekongen med odd og egg. Men da folk i landet hadde hjulpet ham så langt han syntes han hadde all makt i riket, ble han så hard og grisk mot folk at ingen ville finne seg i det, og så drepte trønderne ham sjøl og hevet Olav Tryggvason til makten; han var odelsbåren til kongedømmet og høvde bra til å være høvding på alle måter. Da fór allmuen ivrig opp over hele landet og ville ha ham til konge over seg og gjenreise det riket som Harald Hårfagre hadde hatt.
Men da Olav syntes han hadde fått hele makten i landet, så var det ingen som fikk rå seg sjøl lenger. Da gikk han fram med griskhet mot oss småkonger, og krevde inn alle de skatter som Harald Hårfagre hadde tatt her, og mer til, og folk rådde seg så lite sjøl at de ikke engang fikk lov å velge hvilken gud de skulle tro på for ham.
Da nå han ble borte fra landet, så har vi holdt oss til venns med danekongen, og av ham har vi hatt stor støtte i alt vi synes vi har krav på, og vi rår oss sjøl og lever i fred innenlands og ingen bruker makt på oss. Når jeg nå skal si som sant er om meg sjøl, så liker jeg dette godt som det er. Jeg er ikke så viss på at jeg, om min frende blir konge over landet, skal få noen bedre vilkår for det. Og gjør jeg ikke det, så vil jeg ikke ha noe å gjøre med dette nye tiltaket.
Da sa Ring bror hans:
Jeg skal si hva jeg mener. Jeg synes det er bedre om jeg så bare får ha samme makt og eiendommer som jeg har, at min frende blir konge over Norge og ikke utenlandske høvdinger, og om ætta kunne reise seg igjen her i landet.
Når det gjelder denne mannen her, Olav, så har jeg den mening at det er skjebnen og hans lykke som kommer til å rå for om han får makt eller ikke. Men om han blir enekonge over hele Norge, da kommer de som har størst krav på vennskapet hans, til å synes de har vunnet mest. Nå har han ikke på noen måte bedre kår enn vi, han er heller så mye dårligere stilt, som vi har land og rike å styre over, og han har ingen ting. Vi er like mye odelsbårne til kongedømmet vi som han. Sett nå at vi slutter oss til ham og hjelper ham så mye at vi gir ham den høyeste verdighet som er her i landet, og det vil vi sette hele vår kraft inn på. Om han da er så mye til mann som jeg tror, og som alle sier, hvorfor skulle han ikke ville lønne oss godt for dette og minnes det lenge? Hvis jeg får rå, så skal vi våge dette, og binde oss til ham med vennskap.
Etter dette stod de opp og talte den ene etter den andre; det viste seg da at de fleste hadde mest lyst til å slutte seg til kong Olav. Han lovte dem sitt fullkomne vennskap, og dessuten større rettigheter dersom han ble enekonge over Norge. Dette forliket bandt de med eder.
37.
Etter dette lyste kongene til ting. Der kom kong Olav fram for allmuen med det han ville, og det krav han hadde på riket; han bad bøndene at de skulle ta ham til konge over landet, lovte dem til gjengjeld gammel lov, og at han skulle verge landet mot utenlandske hærer og høvdinger. Han talte langt og klokt om dette, og talen hans ble svært godt mottatt.
Så stod de opp den ene etter den andre av kongene og talte, og alle støttet saken og kongens tale hos folket. Til slutt ble det til at de gav Olav kongsnavn over hele landet, og landet ble tildømt ham etter opplandsk lov.
38.
Så drog kong Olav ut på ferden; han lot folk gjøre veitsler for seg der det var kongsgarder.
Først reiste han gjennom Hadeland og derfra drog han nord i Gudbrandsdalen.
Det gikk som Sigurd Syr hadde sagt, det kom så mye folk til ham at han ikke syntes at han trengte halvparten; nå hadde han nesten 300 mann. Da strakk de ikke til de veitslene som var avtalt, for det hadde vært skikk at kongene reiste gjennom Opplanda med 60-70 mann, og iallfall aldri mer enn 100. Kongen reiste fort og ble bare ei natt på hvert sted.
Da han kom til fjella i nord, gav han seg i veg og drog til fjells nordover helt til han kom ned av fjellet på nordsida. Kong Olav kom ned i Oppdal, der ble han natta over. Deretter drog han gjennom Oppdalsskogen og kom fram i Meldalen, der krevde han ting og stevnte bøndene til seg. Så talte kongen på tinget og krevde av bøndene at de skulle ta ham til konge; han bød dem til gjengjeld lov og rett som kong Olav Tryggvason hadde budt.
Bøndene hadde ikke styrke nok til å holde ufred med kongen, og så endte det med at de tok ham til konge og bandt dette med eder. Men de hadde likevel først sendt bud ned i Orkdalen og i Skaun også, og sagt fra at kong Olav var kommet og alt det de visste om ham.
39.
Einar Tambarskjelve bodde på Husby i Skaun. Da budet kom til ham om kong Olav og hans ferd, lot han straks skjære hærpil og sendte dem ut i alle 4 retninger; han stevnte sammen tegn og trell med fulle våpen, og det fulgte bud med at de skulle verge landet mot kong Olav. Det gikk hærpil til Orkdalen og til Gauldalen også, og overalt samlet det seg hær.
40.
Kong Olav kom ned til Orkdalen med hæren sin, han gikk svært varsomt fram og kom med fred. Da han kom ut til Grjotar, møtte han bondesamlingen, det var mer enn 700 mann. Kongen fylkte hæren sin mot dem, for han tenkte bøndene ville kjempe. Da bøndene så det, tok de også til å fylke. Men det gikk ikke nær så glatt for dem, for de hadde ikke avtalt på forhånd hvem som skulle være høvding.
Da nå kong Olav så at det gikk så ugreit for bøndene, sendte han Tor Gudbrandsson til dem, og da Tore kom dit, sa han at kong Olav ikke ville kjempe med dem. Han nevnte opp 12 menn, de som var de gjæveste i flokken deres, og bad at de skulle komme og tale med kong Olav. Bøndene tok imot dette, og gikk framover en bakkerygg som var der, til stedet der kongens fylking stod.
Da sa kong Olav:
Det var vel gjort av dere bønder at dere gir meg høve til å tale med dere, for jeg ville si dere noe om hva ærend jeg har her i Trondheimen. Det er nå for det første dette at jeg er sikker på dere alt har hørt at Håkon jarl og jeg møttes i sommer, og at dette møtet vårt endte med at han gav meg hele det riket som han eide her i Trondheimen, og det er som dere vet Orkdølafylke, Gauldølafylke, Strindafylke og Øynafylke.
Jeg har vitner på det her, menn som var til stede, og som så mitt og jarlens handtak og hørte ord og eder og hele avtalen som jarlen gjorde med meg. Jeg vil by dere lov og fred, slik som kong Olav Tryggvason gjorde før meg.
Han talte langt og klokt, og endte med å by bøndene 2 vilkår, enten å bli hans handgangne menn og vise ham lydighet, eller også kjempe med ham. Så vendte bøndene tilbake til hæren sin og sa hvordan det var gått, og spurte hele folket om råd, hva de nå skulle velge å gjøre. De drøftet dette med hverandre en stund, men til slutt valgte de likevel å bli kongens handgangne menn. Dette bandt da bøndene seg til med eder.
Nå ordnet kongen med ferden videre, og bøndene gjorde veitsler for ham. Kongen drog ut til sjøen, og der fikk han seg skip; han fikk et langskip, ei tjuesesse, fra Gunnar på Gjølme; ei anna tjuesesse fikk han fra Lodin på Viggja, det tredje skipet, ei tjuesesse det også, fra Hangran på Nes; den garden hadde Håkon jarl eid, og det var en årmann som het Bård Kvite som styrte den. Kongen hadde en 4-5 skuter; han skyndte seg av sted og styrte innover fjorden.
41.
Svein jarl var inne i Trondheimen på Steinkjer den gang, og lot stelle til julegjestebud der. Der var det handelsplass.
Einar Tambarskjelve fikk høre at Orkdølene hadde blitt kong Olavs menn. Da sendte han bud til Svein jarl; de drog først til Nidaros, der tok de en robåt som Einar hadde; så drog de innover fjorden og kom en dag seint på kvelden inn til Steinkjer og sa fra til jarlen om dette; de fortalte om alt kong Olav hadde gjort.
Jarlen hadde et langskip som lå og fløt utfor garden med tjeld over; straks om kvelden lot han nå flytte ut på skipet det løsøre han hadde og klærne til folkene og så mye drikke og mat som skipet kunne bære; så rodde de utover straks om natta og kom til Skarnsund i lysningen.
Der så de kong Olav kom roende utenfra og inn fjorden med sin flåte. Da dreide jarlen av inn mot land ved Mosvika, der var det tjukk skog. De la seg så nær innunder berget at lauv og greiner hang utover skipet. De hogg ned store trær og satte dem ned i sjøen på utsida av skipet, så ingen kunne se skipet for lauvet. Det var ikke blitt helt lyst ennå da kongen rodde inn forbi dem. Været var stille. Kongen rodde inn forbi øya, og da de ikke kunne se hverandre lenger, rodde jarlen fram og like ut til Frosta, der la han i land, for det var hans rike.
42.
Svein jarl sendte folk ut i Gauldalen etter Einar, mågen sin. Da Einar kom til jarlen, fortalte jarlen ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; han sa også at han ville samle hær og gå mot kong Olav og kjempe med ham. Einar svarte:
Vi skal bruke list; vi skal holde utkik med Olav, hva han har fore, og ikke la noen få vite annet om oss enn at vi holder oss i ro. Hører han ikke noe om at vi samler hær, så kan det være han slår seg til på Steinkjer jula over, for der er alt gjort i stand. Men om han hører at vi samler folk, da kommer han til å styre ut av fjorden med én gang, og så får vi ikke tak på ham.
Det ble gjort som Einar sa. Jarlen drog på veitsler hos bøndene oppe i Stjørdalen.
Da kong Olav kom til Steinkjer, tok han veitslene der til seg; han lot alt sammen bære om bord i skipene og skaffet dessuten en lastepram, han tok med seg både mat og drikke og skyndte seg bort igjen og styrte helt ut til Nidaros.
Der hadde kong Olav Tryggvason latt reise kjøpstad, som før skrevet. Men da Eirik jarl kom til landet, hjalp han fram Lade, for der hadde far hans villet ha hovedgarden sin, og han lot dem forfalle, de husene som Olav hadde latt bygge ved Nidelva, så nå var noen falt helt sammen, andre stod, men var nokså ubrukelige.
Kong Olav styrte skipene sine opp i Nidelva. Han lot straks folk gå i gang med å stelle på de husene som ennå stod, og reise igjen de som hadde falt sammen, og satte en mengde folk til det. Så lot han både mat og drikke føre opp i husene og tenkte å være der jula over. Men da Svein jarl og Einar fikk høre dette, fant de på en annen råd.
43.
Det var en islending som het Tord Sigvaldaskald; han hadde vært lenge hos Sigvalde jarl, og siden hos Torkjell Høge, bror til jarlen. Etter at jarlen hadde falt, var Tord kjøpmann. Han møtte kong Olav mens han var i vesterviking, og ble hans mann og fulgte ham siden. Han var hos kong Olav da dette hendte.
Sønn til Tord het Sigvat, han vokste opp hos Torkjell på Apavatn. Da han var nesten voksen mann, reiste han utenlands med noen kjøpmenn, og det skipet kom til Trondheimen om høsten, og mannskapet fikk seg hus i bygdene.
Samme vinter kom kong Olav til Trondheimen, slik som det er skrevet her før. Og da Sigvat fikk høre at Tord, far hans, var hos kongen, drog Sigvat til kongen og møtte Tord, far sin, og ble hos ham en stund.
Sigvat var en god skald alt tidlig; han hadde laget et kvede om kong Olav og bad kongen høre på det. Kongen sa han ville ikke la noen få dikte om seg, han kunne ikke med å høre på skaldskap, sa han. Da kvad Sigvat:
Hør på mitt kvad, herre,
som herjer med svarte skuter!
jeg kan dikte, konge,
og én skald kan du eie.
Om du enn nekter alle
andre skalder å kvede,
herre, av meg skal du høre
nok av kvad til din heder.
Kong Olav gav Sigvat en gullring som veide ei halv mark i lønn for kvadet. Sigvat ble kong Olavs hirdmann, og da kvad han:
Ivrig ditt sverd tok jeg,
angrer det aldri siden.
Stridsmann, det var min vilje,
jeg valgte et herlig yrke.
For gull, som Fåvne lå på,
du fikk en trofast hirdmann;
jeg fikk en god husbond,
godt har vi begge stelt oss.
Om høsten hadde Svein jarl latt kreve inn halve landøren av islandsfarerne, slik som han alltid brukte; for Eirik og Håkon hadde den andre halvdelen av den inntekten som av alle andre der i Trondheimen. Da nå kong Olav kom dit, sendte han folk for å kreve inn halve tollen av islandsfarerne. Men de gikk til kongen, og der bad de Sigvat hjelpe seg.
Da gikk han framfor kongen og kvad:
Tapre venn av ravner,
tigger jeg for ofte?
nå jeg ber om feller,
før har jeg fått av gullet.
Gullrike konge, tillat
at halve landøren
blir slått av for knarren.
Sjøl er jeg den som krevde.
44.
Svein jarl og Einar Tambarskjelve samlet en stor hær og drog over land ut til Gauldalen, så videre ut til Nidaros; de hadde nesten 2.400 mann.
Kong Olav hadde menn på hestevakt ute på Gaularåsen, de fikk se hæren da den kom ned fra Gauldalen og fikk sagt fra til kongen, det var midnatt. Kong Olav stod opp straks og lot folk vekke hæren; de gikk straks om bord i skipene og bar med seg ut alle klær og våpen og alt de kunne få med; så rodde de ut av elva. Med det samme de var ute, kom jarlshæren til byen; de tok all julekosten og brente alle husene.
Kong Olav seilte ut gjennom fjorden til Orkdalen og gikk i land fra skipene der; så drog han opp gjennom Orkdalen helt til fjells og så østover fjellet til Gudbrandsdalen. Om dette at Svein brente byen i Nidaros er det fortalt i en viseflokk som er diktet av Kløng Brusason:
Kongens halvbygde huser
brente helt ved Nidelv,
salen ble slokt av ilden,
sot dreiv mot hæren. [1]
|
| Occupation |
Abt 1015 |
Norge [1] |
| Konge - del 04. |
- Fra Snorre: Olav den helliges saga:
45.
Nå drog kong Olav sørover gjennom Gudbrandsdalen og derfra ned på Hedmark. Han reiste rundt på veitsler hele tida midtvinters, men da det ble vår, samlet han hær og drog ut i Viken. Han hadde en stor hær, som kongene hadde gitt ham, med seg fra Hedmark; det var mange lendmenn som kom derfra, og blant dem var Kjetil Kalv fra Ringnes.
Kong Olav fikk folk fra Romerike også.
Kong Sigurd Syr, mågen hans, kom og hjalp ham med en stor flokk. Så drog de ut til sjøen og fikk seg skip og gjorde seg i stand til å dra ut av Viken. De fikk en stor og vakker hær. Og da de hadde hæren ferdig, seilte de ut til Tønsberg.
46.
Svein jarl samlet hær fra hele Trondheimen straks over jul; han krevde ut leidang og gjorde skipene klare.
På denne tida var det en mengde lendmenn i Norge; mange av dem var så mektige og ættstore at de reknet ætta tilbake til konger eller jarler, og det ikke mange ledd borte; de var steinrike også.
Konger og jarler som rådde over landet, måtte helt stole på lendmennene, for i hvert fylke var det slik at lendmennene rådde for bondehæren.
Svein jarl stod seg godt med lendmennene, så han hadde lett for å få folk. Mågen hans, Einar Tambarskjelve, gikk med ham, og mange andre lendmenn, og mange av dem som hadde svoret kong Olav troskap før på vinteren, både lendmenn og bønder.
De seilte ut av fjorden straks de var ferdige, og styrte sørover langs land og samlet folk til seg fra hvert fylke. Da de kom sørover og utfor Rogaland, kom Erling Skjalgsson til dem, han hadde en stor hær, og det kom mange lendmenn sammen med ham. Hele denne hæren styrte de østover til Viken med. Det lei ut i langfasta da Svein jarl seilte inn mot Viken. Jarlen styrte flåten inn forbi Grenmar og la til ved Nesjar.
47.
Kong Olav styrte flåten sin ut gjennom Viken, og nå var det ikke langt i mellom dem; de fikk vite om hverandre lørdag før palmesøndag.
Kong Olav hadde et skip som het Karlhovde, i framstavnen på det var det skåret ut et kongehode, det hadde han skåret ut sjøl. Det hodet brukte de å ha lenge etterpå i Norge på skip som høvdinger styrte.
48.
Søndagsmorgen da det ble lyst, stod kong Olav opp og kledde på seg; han gikk i land og lot blåse til landgang for hele hæren. Så holdt han en tale til hele folket. Han sa til alle sammen at han hadde fått vite at nå var det ikke langt mellom dem og Svein jarl.
Nå må vi holde oss klare, sa han, for nå blir det ikke lenge før vi møtes. Alle mann skal væpne seg straks, og hver skal ruste seg sjøl og det rom han har fått på skipet, slik at alle er ferdige når jeg lar blåse til oppbrudd.
Så skal vi ro tett sammen, ingen må ro av sted før hele flåten ror, og ingen må vente lenge etter at jeg har rodd ut av havna, for vi kan ikke vite om vi kommer til å møte jarlen der han ligger nå, eller om de kommer mot oss. Og om vi møtes, og det blir strid, da skal våre menn ro skipene inntil hverandre og være ferdige til å binde dem sammen.
La oss så først bare bruke skjoldet, og passe på våpnene våre så vi ikke slenger dem på sjøen og kaster dem bort til unyttes. Men når så kampen er kommet i gang, og skipene er bundet sammen, da får dere sørge for at striden blir så hard som mulig, og hver må kjempe så mandig han kan.
49.
Kong Olav hadde 100 mann på skipet sitt, og de hadde ringbrynjer og velske hjelmer på alle sammen. De fleste av mennene hans hadde hvite skjold med det hellige kors innlagt i gull, på noen var det malt med rød eller blå farge; han lot også tegne et hvitt kors med kritt i panna på alle hjelmene. Han hadde et hvitt merke, det var en orm. Så lot han lese messe for seg, og etter dette gikk han om bord og sa folkene skulle spise og drikke litt. Så lot han blåse hærblåst og rodde ut av havna.
Da de kom utfor den havna som jarlen hadde ligget i, var jarlens hær også væpnet og tenkte nettopp å ro ut av havna, men da de så kongsflåten, tok de til å binde sammen skipene og satte opp merket og gjorde seg ferdig til kamp. Da kong Olav så det, rodde han rett på, og kongen la seg mot jarlens skip, og dermed tok striden til.
Så sier Sigvat skald:
Stor ble striden som kongen
reiste da han stevnte
rett mot Svein i havna;
rødt blod rant i sjøen.
Den sterke konge styrte
uten skånsel mot dem.
Han ville slag, og hæren
til Svein bandt skip sammen.
Her er det sagt at det var kong Olav som stevnte til slag, og Svein lå i havna og ventet. Sigvat skald var med i striden der, han laget straks samme sommeren en viseflokk som heter Nesjarviser, og der er det sagt nøye hvordan alt gikk til da dette hendte:
Kjent det er at kongen
som kjenner iskaldt pilregn,
la der øst for Agder
Karlhovde opp mot jarlen:
Ingen trenger å egge
Svein til sverdkampen
og ikke kamplystne Olav
til skjoldstorm imot ham;
begges to sveiner
ventet seg tap av lemmer
da til kamp de gikk. Aldri
kom hær i verre knipe.
På oss i den lysende konges
følge så jeg lystig
svale brynjer henge
fra herdene; hard var striden,
og mens pilene suste,
mitt svarte hår jeg gjemte
under den velske hjelmen.
Min venn! Slik var vi rustet.
Den gylne merkestanga
stormet fram foran kongen,
og barske brynjehelter
gikk om bord under merket.
Da malmvåpen hilstes
hist på havets hester,
det var ei som møys hilsen
når hun bærer mjød til kongsmenn.
Der høye brak av våpen
hørtes, fór vi ville
opp på skeiden; blodig
sverd skjoldene kløyvde.
Sårede bønder stupte
på sjøen, der de kjempet.
Vi tok skip og ladning,
lik fløt tjukt rundt øra.
Skjoldene våre farget
folk røde i kampen,
da vi kom var de hvite,
hvermann kunne se det.
Der gikk den unge Konge
opp på skipet, vi fulgte;
sverdene ble sløvet,
ravnen svelget blodet.
Svein sjøl bad dem hogge
raskt de svarte planker;
vi hadde rodd litt nær ham,
lystne på rikt bytte,
da hæren til ravnens glede
lot hogge skeidens stavner;
Odins svarte fugler
ble rikelig fødd med likmat.
Nå vil jeg mer nevne;
nordfra kom det mange
mordlystne menn til striden,
de mistet hjemkomsten.
Mang en tapper sjømann
sank på bunnen av havet
ned fra skipet. der ute
møtte vi Svein, det er sikkert.
Det ble en strid av de kvasseste, og det var lenge en ikke kunne se hvilken veg det ville gå; det falt mange på begge sider, og en mengde ble såret.
Jarlen hadde større hær, men kongen hadde bare utvalgte folk på skipet sitt, de hadde fulgt ham på hærferd og var rustet så framifrå, som vi sa før; hver eneste mann hadde ringbrynje, så de ble ikke såret.
Men nå tok folk til å falle på skipene til jarlen, og noen ble såret, og så ble rekkene tynnere langs skipsbordene.
50.
Da tok kong Olavs menn til å entre skipene, merket ble båret om bord på skipet som var nærmest jarlsskipet, og kongen sjøl fulgte merket fram. Det ble en kvass strid, og mange av Sveins menn falt, noen løp over bord også.
Nå tok mannefallet til å bli størst i hæren til jarlen; da stormet kongsmennene jarlens skip, og det var nære på de hadde kommet opp på skipet. Men da jarlen så for en farlig stilling han var kommet i, ropte han til dem som stod fremst på skipet, og bad dem hogge over fortøyningene og løse skipene; de gjorde det. Da slengte kongsmennene entrehaker over i stavnen på langskipene og holdt dem fast. Nå sa jarlen de skulle hogge det øverste stykket av stavnen, og det gjorde de.
Einar Tambarskjelve hadde lagt skipet sitt på den ene sida av jarlsskipet; de kastet nå et anker over i framstavnen på jarlsskipet, og slik flyttet de seg alle på én gang ut på fjorden.
Etter dette flyktet hele hæren til jarlen og rodde ut på fjorden. Berse Skaldtorvuson stod i forrommet på skipet til jarlen, og da skipet glei fram fra flåten, kjente kong Olav Berse, for han var lett å kjenne, vakrere enn noen annen og så vel rustet både med klær og våpen; da ropte kong Olav høyt:
Far vel, Berse!
Han svarte:
Lev vel, konge!
Så sier Berse i den viseflokken han laget da han kom i kong Olavs makt og satt i lenker:
Du ønsket denne skalden
lykke på reisen, konge,
jeg sendte samme hilsen
tilbake til stridens herre.
Nødig jeg heftet knarren,
gav heller gullrik herre
den edle, det ord tilbake
som brynjekledd han gav meg.
Svein har jeg sett i nøden
den gang vi seilte sammen,
og sverd sang med kalde
tunger sin skarpe vise;
bedre fyrste får jeg
aldri følge i striden
enn han, den kjære herre,
hva det så vil hende.
Sverdsvinger! Jeg kryper
slett ikke for deg. Ei skute,
ikke så lita, vi ruster
til deg, vi er tidlig ute.
Jeg vraker ikke vennen
jeg vant den gang, konge,
er ei lei ham heller;
ung jeg kjente din fiende.
51.
Nå flyktet noen av jarlens menn opp på land, noen gav seg og fikk grid. Så rodde Svein jarl og hæren hans ut på fjorden, der la de skipene sammen, og høvdingene talte med hverandre. Jarlen spurte lendmennene om råd. Erling Skjalgsson rådde til at de skulle seile nordover i landet og få mer hjelp og så kjempe om igjen med kong Olav. Men ettersom de hadde mistet mye folk, ville de aller fleste at jarlen skulle dra ut av landet og til sveakongen, mågen sin, og prøve å få en hær derfra; Einar støttet dette rådet, for han mente det så ikke ut til at de var sterke nok til å kjempe mot kong Olav. Så skiltes flåten.
Jarlen seilte sørover Folden, og Einar Tambarskjelve fulgte ham; Erling Skjalgsson og mange andre lendmenn som ikke ville rømme fra odelsgardene sine, drog nordover dit de hørte hjemme. Erling hadde en mengde folk hos seg om sommeren.
52.
Kong Olav og hans menn så at jarlen hadde lagt sammen skipene. Da talte kong Sigurd Syr ivrig for at de skulle styre mot jarlen og slåss på kniven med ham. Kong Olav sa han først ville se hva jarlen ville gjøre nå, om han ville holde flokken samlet, eller om hæren kom til å skilles fra ham. Sigurd sa han fikk gjøre som han ville.
Men jeg har det for meg, sa han, at slik som du er laget, og så egenrådig som du er, blir det lenge før du blir trygg på de storbukkene, vant som de er til å sette hardt imot hardt med høvdingene.
Det ble heller ikke noe av å gå til kamp; de så snart at flåten til jarlen delte seg. Nå lot kong Olav ransake valplassen. De ble liggende der noen dager og delte hærfanget.
Da kvad Sigvat skald disse strofene:
I år egger oss ikke
inntrøndsk jente til kampen,
jeg får vel tro den er ferdig,
og kongens flokk var den minste:
Om jenta vil håne noen,
da får det helst bli de andre
som gjorde stormløp på nesa:
Sjøen ble rød rundt skjæret.
Kongens styrke øker,
for opplendingene ville
styrke denne sjøhelt;
Svein, det fikk du merke.
Hedmarks bønder kunne
mer enn drikke kongsøl,
drepende spyd suste
fra dem, det så vi siden.
Kong Olav gav gaver til mågen sin, kong Sigurd Syr, da de skiltes, og likeså til de andre høvdingene som hadde hjulpet ham.
Til Kjetil fra Ringnes gav han ei 15-seters skute, og Kjetil førte skuta opp gjennom Glåma helt opp til Mjøsa. [1]
|
| Occupation |
Abt 1016 |
Norge [1] |
| Konge - del 05. |
- Fra Snorre: Olav den helliges saga:
53.
Kong Olav holdt speidere ute for å få vite hvor jarlen drog hen, og da han hørte at jarlen var ute av landet, seilte han vestover i Viken. Da gikk folk over til ham, og han ble tatt til konge på tingene. Slik reiste han helt til Lindesnes.
Der fikk han vite at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær; han ble ikke lenge på Nord-Agder da, for han fikk strykende bør. Han seilte så fort han kunne nord til Trondheimen, for der mente han landets styrke lå, om han kunne få det under seg mens jarlen var ute av landet.
Men da kong Olav kom til Trondheimen, ble det ingen reisning imot ham; han ble tatt til konge der og slo seg ned i Nidaros om høsten, han gjorde seg i stand til å bli der vinteren over, og lot bygge kongsgård og reiste Klemenskirken der, på det stedet den står ennå.
Han merket ut tomter til gårder og gav dem til bønder eller kjøpmenn eller andre som han likte, og som ville bygge. Han satt der mannsterk, for han stolte ikke videre på trøndernes troskap om jarlen skulle komme tilbake til landet. Inntrønderne viste dette tydeligst, og av dem fikk han ingen inntekter.
54.
Svein jarl drog først til Svitjod til mågen sin, Olav sveakonge. Han fortalte ham alt som hadde hendt mellom han sjøl og Olav Digre, og bad sveakongen om råd, hva han nå skulle finne på. Kongen sa jarlen kunne få bli hos ham om han ville, og få et rike å styre der, som han kunne være nøyd med.
Men ellers, sa han, skal jeg gi deg en hær som er stor nok til at du kan friste å ta landet fra Olav.
Jarlen valgte dette, for det rådde de ham til alle mennene hans, det var mange av dem som hadde fulgt med ham, som hadde store eiendommer i Norge. Mens de satt og drøftet dette med hverandre, ble de enige om at neste vinter skulle de våge å dra landvegen gjennom Helsingland og Jemtland og så ned i Trondheimen, for jarlen stolte mest på inntrønderne at de var trofaste og ville hjelpe ham om han kom der. Men først fant de likevel på at de ville dra i austerveg og herje om sommeren og skaffe seg midler.
55.
Svein jarl drog med hæren sin øst til Gardarike og herjet der; han ble der om sommeren. Da høsten kom, ville han vende tilbake til Svitjod med hæren. Da fikk han en sjukdom som han døde av.
Etter at jarlen var død, drog den hæren som hadde fulgt ham, tilbake til Svitjod; noen tok vegen til Helsingland og derfra til Jemtland og så vest over Kjølen til Trondheimen. Der fortalte de det som hadde hendt på ferden, og slik fikk folk vite sikkert at Svein var død.
56.
Einar Tambarskjelve og den flokken som fulgte ham, drog til sveakongen om vinteren og ble der og var velkomne til det; der var det mange andre også av de mennene som hadde fulgt jarlen.
Sveakongen var alt annet enn nøyd med at Olav Digre hadde satt seg fast i et av skattlandene hans og jagd bort Svein jarl; kongen lovte på at Olav nok skulle nok få unngjelde for det på verste måte, bare kongen kunne komme til. Han sa Olav kunne vel ikke være så frekk at han tok under seg det riket jarlen hadde hatt, og det var alle sveakongens menn enige i, at det kunne han ikke.
Men da trønderne fikk visshet for at Svein jarl var død, og at han aldri kom til Norge mer, vendte hele allmuen seg til kong Olav og viste ham lydighet. Det kom mange menn til kong Olav fra det indre Trondheimen og ble hans menn; noen sendte bud og sikkerhet for at de ville tjene ham.
Om høsten drog han inn i Trondheimen og holdt ting med bøndene, og da ble han tatt til konge i alle fylkene. Så drog han ut til Nidaros, og dit lot han alle kongsinntektene føre, og samlet forråd for vinteren der.
57.
Kong Olav lot bygge kongsgård i Nidaros. Det ble bygd ei stor hirdstue med dør i begge ender; kongens høgsete var midt i stua, og innenfor ham satt Grimkjell, hirdbiskopen hans, og dernest de andre prestene; på den andre sida av ham satt rådgiverne hans. I det andre høgsetet rett imot ham satt Bjørn Digre, som var stallare, og nærmest ham gjestene i hirden. Når det kom stormenn til kongen, fikk de god plass. Ild var tent når ølet ble drukket.
Han satte folk i tjenester, slik som det var skikk hos konger. Han hadde 60 hirdmenn og 30 gjester hos seg, og satte fast lønn og en lov for dem; dessuten hadde han 30 huskarer, som skulle gjøre det arbeid som trengtes på gården, og føre varer dit. Han hadde mange treller også. Det var en stor skåle i gården, der sov hirdmennene; dessuten var det ei stor stue som kongen brukte å ha hirdstevner i.
58.
Kongen hadde for skikk å stå opp tidlig om morgenen, kle seg og vaske hendene; deretter gikk han i kirken og hørte ottesang og morgenmesse, og siden gikk han i møter og forlikte folk eller gjorde andre ting som skulle gjøres. Han stevnte til seg alle de kyndige menn som var, både mektige menn og småfolk. Så lot han dem ofte si fram for seg de lovene Håkon Adalsteinsfostre hadde satt i Trondheimen. Han gjorde om lovene etter råd av de kyndigste menn, tok ut og la til det han syntes trengtes. Kristenretten satte han med råd og hjelp fra biskop Grimkjell og de andre prestene, og han la all makt på å avskaffe hedenskap og gamle sedvaner, som han mente var imot kristendommen. Til slutt samtykte bøndene i de lovene kongen satte.
Så sier Sigvat:
Du som løftingen bygger,
landsrett kan du sette,
én som gjelder alle
mennesker imellom.
Kong Olav var en god kristen, sindig, fåmælt, gavmild, men glad i penger.
Sigvat skald var der hos kongen, som før sagt, og flere andre islendinger også. Kong Olav spurte dem nøye ut om hvordan kristendommen ble holdt på Island. Han syntes det vantet mye på at det var som det skulle være, for de fortalte at de holdt kristendommen slik at det var tillatt etter loven å ete hestekjøtt og sette ut barn, som andre hedninger, og enda flere ting som var imot kristendommen. De fortalte også kongen om mange av de stormennene som var på Island dengang. Skafte Toroddsson var lovsigemann i landet da.
Kongen spurte menn som hadde best greie på det, om skikk og bruk hos folk rundt om i landene, mest spurte han om kristendommen, hvordan den ble holdt, både på Orknøyene, Hjaltland og Færøyene, og slik fikk han vite at det skortet mye på at det var som det skulle mange steder. Han talte ofte om slike ting, eller om lov eller om landsrett.
59.
Samme vinter kom det sendemenn øst fra Svitjod fra kong Olav Svenske; det var 2 brødre, Torgaut Skarde og Asgaut årmann, som stod for sendeferden, og de hadde 24 mann. Da de kom over Kjølen østfra ned i Verdalen, stevnte de ting med bøndene og talte med dem, de krevde skylder og skatter der på sveakongens vegne. Bøndene rådslo med hverandre, og de ble enige om at de skulle betale det sveakongen krevde, men da måtte ikke kong Olav kreve landskyld av dem også; de sa de ville ikke svare landskyld til begge 2.
Sendemennene drog bort ut etter dalen, og i hvert ting de holdt, fikk de samme svaret av bøndene, og ikke noen penger.
Så drog de ut i Skogn og holdt ting der og krevde skatter igjen, men alt gikk på samme vis som før.
Så drog de ut i Stjørdalen og krevde ting der, men der ville ikke bøndene møte opp. Da skjønte sendemennene at de ikke kom noen veg med ærendet sitt, og Torgaut ville østover igjen.
Jeg synes ikke vi har gjort det vi kunne i kongens ærend, sa Asgaut, jeg vil gå til kong Olav Digre; det er jo ham bøndene skyter sin sak under.
Det ble som han ville, de reiste ut til byen og fikk seg herberge der. Dagen etter gikk de til kongen, han satt til bords. De hilste og sa de kom med ærend fra sveakongen. Kongen bad dem komme igjen dagen etter.
Neste dag, da kongen hadde hørt messe, gikk han til tinghuset sitt, og lot sveakongens menn kalle dit; så bad han dem komme fram med ærendet. Nå talte Torgaut; han sa først hva ærend de kom i, og hvorfor de var sendt, og siden sa han hvordan inntrønderne hadde svart. Etter dette krevde han at kongen skulle avgjøre hvordan det skulle gå med det ærend de kom i.
Kongen sa:
Så lenge jarlene rådde for landet her, var det ikke urimelig at landets menn skyldte dem lydighet, som var ættbårne til riket her og ikke bøyde seg for utenlandske konger. Men det hadde likevel vært riktigere om jarlene hadde vist lydighet mot de kongene som har rett til riket her og tjent dem heller enn å tjene utenlandske konger og reise seg med ufred mot de rette kongene og drepe dem og ta landet. Og når Olav Svenske kommer her og krever Norge, skjønner jeg ikke hva krav han med rimelighet kan ha på det. Derimot kan vi godt minnes de menn vi har mistet for hans og hans frenders skyld.
Da sa Asgaut:
Det er ikke noe rart at de kaller deg Olav Digre; for du bruker store ord når du svarer på et bud fra en slik høvding. Du har nok ikke riktig greie på hvor tungt kongens fiendskap blir å bære for deg. Det har folk fått merke som har hatt mer styrke enn du ser ut til å ha nå. Men om du endelig vil holde på riket, så er det best for deg at du reiser til ham og blir hans mann. Da skal vi be for deg at han skal gi deg dette riket i len.
Da sa kongen og talte stilt og rolig:
Jeg skal gi deg et annet råd, Asgaut. Reis tilbake til kongen deres og si ham det at tidlig på våren skal jeg være ferdig til å dra øst til landegrensa, der skillet har vært fra gammel tid mellom Norges konge og sveakongen. Dit kan han også komme, om han vil at vi skal bli forlikte; og så kan hver av oss ha det riket som han er odelsbåren til.
Da gikk sendemennene bort og tilbake til herberget og gjorde seg ferdige til å reise. Kongen gikk til bords.
Sendemennene kom nå til kongsgården igjen, og da dørvaktene så dem, sa de fra til kongen. Han sa de skulle ikke slippe dem inn.
Jeg vil ikke snakke med dem, sa han.
Så gikk sendemennene sin veg. Nå sa Torgaut at han og hans menn ville vende tilbake, men Asgaut sa han ville utrette kongens ærend. Så skiltes de.
Torgaut drog inn på Strinda, og Asgaut drog sjøltolvte opp i Gauldalen; han tenkte seg sør til Møre for å gå sveakongens ærend der. Men da kong Olav fikk vite dette, sendte han gjestene ut etter dem; de fant dem ved steine ute på neset og tok dem til fange; så leide de dem inn på Gaularåsen, der reiste de en galge og hengte dem på et sted hvor en kunne se dem fra skipsleia ute i fjorden.
Torgaut hørte om dette før han hadde reist fra Trondheimen, og så drog han av sted helt til han kom til sveakongen, og der fortalte han om det som hadde hendt på ferden. Kongen ble fælt sint da han hørte det de hadde å fortelle, det skortet ikke på sterke ord.
60.
Våren etter dette samlet kong Olav hær fra Trondheimen og gjorde seg ferdig til å dra øst i landet. Da skulle det seile en islandsfarer fra Nidaros. Kong Olav sendte bud og kjenningstegn til Hjalte Skeggjason og stevnte ham til seg, han sendte også bud til Skafte lovsigemann og de andre som hadde mest å gjøre med lovene på Island, at de skulle ta ut av lovene alt det han mente var mest imot kristendommen ; dessuten sendte han vennlige hilsener til alle folk i landet.
Kongen drog sørover langs landet, men stanset i hvert fylke og holdt ting med bøndene. På hvert ting lot han lese opp kristenloven og de bud som hørte til den. Han gjorde straks ende på mange uvaner og mye hedenskap hos allmuen, for jarlene hadde holdt godt gammel lov og landsrett, men kristendommen hadde de latt hver gjøre med som han ville. Så var det blitt til det at i sjøbygdene var folk døpt nesten overalt, men kristenloven var ukjent for de fleste; og i avdaler og fjellbygder var folk helt hedenske mange steder, for når folk fikk rå seg sjøl, festet den tro seg best i minnet hos dem som de hadde lært i barndommen.
Når det var noen som ikke ville gå med på kongens bud om å holde kristenskikk, lovte han dem hard straff, enten de var mektige menn eller småfolk.
Olav ble tatt til konge på hvert lagting over hele landet, det var ingen som talte imot ham.
Da han lå i Karmsund, gikk det bud mellom ham og Erling Skjalgsson om at de skulle forlikes, og det ble avtalt forliksmøte på Kvitingsøy. Da de møttes, talte de sjøl med hverandre om forliket. Men da syntes Erling han merket at det lå annet i kongens ord enn det hadde vært sagt ham. Erling krevde å få alle de veitsler som Olav Tryggvason hadde gitt ham, og som han etterpå hadde fått av jarlene Svein og Håkon.
Da skal jeg bli din mann og trofaste venn, sa han.
Kongen sa:
Så vidt jeg skjønner, Erling, kan det ikke være verre for deg å ta imot av meg veitsler som er like store som de du tok imot av Eirik jarl, en mann som hadde drept menn som stod deg så nær. Jeg skal la deg være den gjæveste mann i landet. Men veitslene vil jeg dele ut som jeg sjøl synes, og ikke late som lendmenn skulle være odelsbårne til ættearven min, og jeg skulle kjøpe deres tjeneste for mange ganger det den er verdt.
Erling var ikke til sinns å be kongen om det aller minste her, for han så at kongen lot seg ikke lett overtale; han så også at her var det 2 ting å velge mellom, det ene var å forlike seg med kongen, og så la det stå til hvordan det kom til å gå, det andre var å la kongen rå alene.
Det valgte han, enda han slett ikke hadde lyst på det. Men han sa til kongen:
Jeg tjener deg best når jeg gjør det av fri vilje.
Slik sluttet samtalen.
Etter dette kom Erlings frender og venner til ham og bad ham bøye seg og gå fram med vett og ikke med overmot.
Du kommer alltid til å være den gjæveste lendman i norge, sa de, for du er både en dugelig mann og har store frender og svær rikdom.
Erling skjønte at dette var gode råd, og de som gav dem, gjorde det av god vilje. Han gjorde så dette, ble kongens handgangne mann med den avtale at kongen skulle rå for vilkårene.
De skiltes etter dette, og var liksom forlikte å kalle for. Kong Olav drog videre østover langs landet.
61.
Så snart det ble kjent at kong Olav hadde kommet til Viken, drog de sin veg de danene som hadde sysler for danekongen der; de reiste tilbake til Danmark og ville ikke vente på kong Olav. Og kong Olav drog innover i Viken og holdt ting med bøndene; alle folk i landet gikk over til ham, han tok imot alle kongens inntekter og ble i Viken sommeren over.
Fra Tønsberg styrte han øst over Folden helt øst til Svinesund. Der tok sveakongens område til. Han hadde satt sysselmenn der, Eiliv Gautske over den nordlige delen og Roe Skjalge over den østre delen, helt til Elv. Han hadde ætt på begge sider av Elv, og en stor gard på Hisingen; han var en mektig mann og steinrik; Eiliv var også av god ætt.
Da kong Olav kom til Ranrike med hæren sin, stevnte han ting med folket der, og de som bodde på øyene eller like ved sjøen, kom til ham. Da tinget var satt, talte Bjørn stallare og bad bøndene ta kong Olav til konge der, slik som de hadde gjort annensteds i Norge.
Det var en gjæv bonde som het Brynjolv Ulvalde; han stod opp og sa:
Vi bønder vet hvor rette landegrensa er fra gammel tid mellom Norges konge og sveakongen og danekongen. Gøta elv har dannet skille fra Vänern til sjøen, nordafor der Marker til Eidskogen, derfra Kjølen helt nord til Finnmark. Men vi vet også at de skiftevis har gått på og villet ta land fra hverandre, svearne har lange stunder hatt makt til Svinesund. Når jeg skal si som sant er, vet jeg at det er et ønske hos mange menn at de helst vil tjene Norges konge; men de kan ikke makte det. Vi har sveakongens rike både øst og sør for oss; og Norges konge kommer ventelig snart til å reise nordover igjen, der landets største styrke ligger, og da har ikke vi makt til å kjempe mot Gøtene. Nå får kongen rå for oss på det beste. Vi vil gjerne bli hans menn.
Etter tinget var Brynjolv buden til kongen om kvelden, og likeså dagen etter; de snakket mye med hverandre i enerom. Så drog kongen østover i Viken.
Da Eiliv fikk vite at kongen var der, holdt han utkikk med ham hvor han drog hen. Eiliv hadde 30 mann som var følget hans, han var oppe i den øvre bygda ved Marker, og der hadde han en bondesamling. Mange bønder kom til kong Olav, og noen sendte bud til ham med tilsagn om vennskap. Så gikk folk mellom kong Olav og Eiliv; bøndene bad begge 2 lenge om at de skulle avtale møte med hverandre og se til å få fred på en eller annen måte; de sa til Eiliv at om de ikke rettet seg etter kongens ord, kunne de vente seg hard medfart av ham; de sa også det skulle ikke skorte på folk for Eiliv.
Så ble det da avgjort at Eiliv skulle komme ned til sjøen og holde ting med bøndene og kongen. Men da sendte kongen gjestehøvdingen sin, Tore Lange, sjøltolvte til Brynjolv; de hadde brynjer under kjortlene og hetter over hjelmene. Dagen etter kom bøndene mannsterke nordfra med Eiliv, i følge med ham var Brynjolv, og i flokken til Brynjolv var Tore.
Kongen la til med skipene et sted hvor det er en fjellknatt som stikker ut i sjøen, der gikk han og folkene hans i land og satte seg på fjellknatten. Ovenfor var det en voll, og der stod bondehæren; mennene til Eiliv stod oppstilt i skjoldborg omkring ham.
Bjørn stallare talte lenge og klokt på kongens vegne.
Da han satte seg igjen, stod Eiliv opp og ville tale. Men i samme stund reiste Tore Lange seg, drog sverdet og hogg til Eiliv over nakken, så hodet gikk av. Da styrtet hele bondeflokken opp, og gøtene tok på sprang unna, Tore og hans folk drepte noen av dem. Men da flokkene ble stående, og larmen stilnet, stod kongen opp og sa bøndene skulle sette seg. Det gjorde de.
Så ble det talt mye, men til slutt ble det til at bøndene ble kongens handgangne menn og lovte ham lydighet; han lovte dem til gjengjeld at han ikke skulle skilles fra dem, men bli der til han og Olav sveakonge fikk ende på sine stridigheter på en eller annen måte.
Etter dette la kong Olav den nordre sysla under seg, og drog helt øst til Elv om sommeren; han fikk alle kongens inntekter langs sjøkanten og på øyene.
Da det lei på sommeren, vendte han tilbake nordover i Viken og seilte opp gjennom Glåma. Der er det en stor foss som heter Sarp, det går et nes nordfra ut i elva ved fossen, og der lot kong Olav lage et gjerde tvers over neset av stein og torv og tømmer og fikk gravd ei grøft utenfor, og bygde en stor jordborg der; i borgen la han grunnen til en kjøpstad. Der lot han bygge en kongsgård og reiste en Mariakirke. Han fikk også merket opp tomter til andre gårder og lot folk bygge der.
Om høsten lot han føre forråd dit av alt som trengtes for vinteren.
Han ble der vinteren over og hadde svært mye folk hos seg; i alle syslene satte han sine menn. Han la forbud på all utførsel fra Viken til Götaland, både av sild og salt, og det kunne gøtene nødig unnvære. Han holdt et stort julegjestebud og bad til seg mange storbønder fra bygdene der.
62.
Det var en mann som het Øyvind Urarhorn, han hadde slekta si på Aust-Agder. Han var en gjæv mann og av god ætt; hver sommer drog han på hærferd, snart vest over havet og snart i austerveg eller sør til Frisland. Han hadde ei snekke, ei tjuesesse, med godt mannskap. Han hadde vært med og hjulpet kong Olav ved Nesjar, og da de skiltes der, hadde kongen lovt ham sitt vennskap, og Øyvind hadde lovt kongen å hjelpe hvor han kom til å kreve det.
Øyvind var hos kong Olav i julegjestebudet den vinteren, og der fikk han gode gaver av kongen. Brynjolv Ulvalde var også der hos ham, og han fikk et gullinnlagt sverd av kongen i julegave, og dessuten en gard som heter Vettaland; det er en svær hovedgard. Brynjolv laget en strofe om gavene, og den ender slik:
Kongen gav meg
en klinge og Vettaland.
Da gav kongen ham lendmanns navn, og Brynjolv var alltid blant kongens beste venner.
63.
Den vinteren drog Trond Kvite øst til Jemtland fra Trondheimen og skulle kreve skatt på vegne av kong Olav Digre. Men da han hadde fått sammen skatten, kom sveakongens menn der og drepte Trond sjøltolvte og tok skatten og førte den til sveakongen. Dette fikk kong Olav vite, og han likte det dårlig.
64.
Kong Olav bød kristen lov i Viken på samme måte som nord i landet, og det gikk lett igjennom, for vikværingene var mye bedre kjent med kristen skikk enn folk nord i landet. Der kom det mange kjøpmenn både vinter og sommer, det var både dansker og saksere. Vikværingene dreiv også mye med kjøpmannsferder til England og Saksland eller Flandern eller Danmark. Noen var i viking også, og ble vinteren over i kristne land.
65.
Om våren sendte kong Olav bud til Øyvind at han skulle komme til ham. De talte lenge med hverandre i enerom. Like etter dette gjorde Øyvind seg ferdig til å dra i viking.
Han seilte sørover langs Viken og la til i Eikerøyene utenfor Hisingen. Der fikk han vite at Roe Skjalge hadde dradd nord til Orust og hadde samlet inn leidangskatt og landskyld der, og at nå var ventendes nordfra. Da rodde Øyvind inn i Haugasund, og da Roe kom roende nordfra, møttes de i sundet og kjempet. Der falt Roe og nesten 30 mann; Øyvind tok alt det Gods Roe hadde hatt med seg.
Så seilte Øyvind i austerveg og lå i viking om sommeren.
66.
Det var en mann som het Gudleik Gerdske; han hadde ætta si på Agder, og var en svær sjømann og kjøpmann, han var rik og var på kjøpmannsferd i mange land; han drog ofte øst til Gardarike, og derfor ble han kalt Gudleik Gerdske.
Denne våren satte Gudleik skipet sitt i stand og ville dra øst til Gardarike om sommeren. Kong Olav sendte bud til ham at han ville gjerne tale med ham. Og da Gudleik kom, sa kongen til ham at han ville gå i lag med ham om noe handel; han bad ham kjøpe for seg slike kostbare saker som det er vondt å få tak i i Norge. Gudleik sa det skulle bli som kongen ville. Så lot kongen ham få med så mye penger som han syntes trengtes.
Gudleik drog i austerveg om sommeren. De lå en stund på Gotland. Da gikk det som det ofte kan gå at ikke alle kunne holde munn, og så fikk folk i land greie på at det var Olav Digres lagsmann som var om bord på det skipet. Gudleik seilte til Holmgard i austerveg om sommeren; der kjøpte han pell, som han mente kongen skulle ha til kongekåpe, og dessuten dyrebart skinn og staselig dekketøy.
Om høsten, da Gudleik seilte østfra, fikk han motvind, så de ble liggende svært lenge på Öland. Torgaut Skarde hadde holdt utkik etter Gudleik og følget hans om høsten, og nå kom han over dem med et langskip og kjempet med dem; de verget seg lenge, men det var stor overmakt, og derfor falt Gudleik og mange av skipsfolkene hans, mange ble såret også. Torgaut tok alt de eide og dermed kostbarhetene til kong Olav. Torgaut og hans menn delte likt alt de hadde tatt, men han sa at kostbarhetene skulle sveakongen ha.
Det er da en del av den skatten han hadde rett til å få fra Norge, sa han.
Torgaut drog østover til Svitjod. Dette ble fort kjent utover.
Øyvind Urarhorn kom til Öland litt seinere. Da han fikk høre om dette, seilte han etter Torgaut og hans folk, og de møttes i Sveaskjæra og kjempet. Der falt Torgaut og de fleste av mennene hans, eller også løp de på sjøen. Så tok Øyvind alt det som de hadde tatt fra Gudleik, kostbarhetene til kong Olav også.
Øyvind drog tilbake til Norge om høsten; han førte kostbarhetene til kong Olav, og kongen takket ham svært for det han hadde gjort og lovte ham sitt vennskap enda en gang.
Da hadde kong Olav vært konge i Norge i 3 år.
67.
Samme sommeren hadde kong Olav leidang ute og seilte øst til Elv igjen; han ble der lenge om sommeren. Da gikk det bud mellom kong Olav og Ragnvald jarl og Ingebjørg Tryggvasdotter, kona til jarlen. Hun var svært ivrig for at de skulle hjelpe kong Olav, og hun var en god støtte i denne saken.
Grunnen var for det første at hun og kong Olav var nære frender, og for det andre kunne hun ikke glemme sveakongen det at han hadde vært med på å felle bror hennes, Olav Tryggvason, og at han derfor nå trodde han hadde krav på å rå for Norge.
Ved hennes overtalelser ble jarlen sterkt stemt for vennskap med kong Olav, og det endte med at kongen og jarlen satte hverandre stevne og møttes ved Elv.
De talte om mange ting, og mye om forholdet mellom Norges konge og sveakongen; begge sa som sant var, at det var den rene ødeleggelse for begge parter, både vikværinger og gøter, i dette at det ikke skulle være handelsfred mellom landene. Til slutt avtalte de at det skulle være fred mellom dem til neste sommer, og da de skiltes, gav de hverandre gaver og lovte hverandre vennskap.
Kongen reiste nord i Viken, og han fikk alle kongsinntektene helt til Elv; alle folk der i landet hadde gitt seg under ham nå.
Kong Olav Svenske la Olav Haraldsson så sterkt for hat at ingen mann skulle våge å nevne ham med hans rette navn slik at kongen hørte det; de kalte ham - den digre mannen - og brukte sterke skjellsord om ham hver gang han ble nevnt.
68.
Bøndene i Viken sa til hverandre at nå var det bare en utveg, kongene fikk bli forlikte og slutte fred med hverandre. De sa det var dem det gikk utover om kongene skulle til å herje for hverandre, men det var ingen som torde være så djerv å komme fram for kongen med denne klagen. Så bad de Bjørn stallare at han skulle tale saken for dem hos kongen og be ham sende menn til sveakongen og tilby forlik. Bjørn hadde ikke lyst og bad om å få slippe. Men da mange av vennene hans bad ham, lovte han til slutt å snakke til kongen om dette, men han sa han visste på forhånd at kongen ikke ville vær god å be om å gi etter i så mye som en eneste ting for sveakongen.
Den sommeren kom Hjalte Skeggjason fra Island på kong Olavs bud. Han drog straks til kong Olav, kongen tok godt imot ham, bad Hjalte bli der hos ham og gav ham plass ved sida av Bjørn stallare, de satt til bords sammen og ble snart gode venner.
En gang kong Olav hadde møte med sine menn og bøndene, og de holdt på å tale om landets saker, sa Bjørn stallare:
Hva har De tenkt å gjøre, konge, med den ufreden som er mellom dem og Olav sveakonge? Nå har begge mistet menn for den andres skyld, men det er ikke avgjort nå mer enn før, hvor mye hver av dere 2 skal ha av riket. De har vært her i Viken 1 vinter og 2 somrer og vendt ryggen til hele landet her nordafor; nå er de leie av å være her, de mennene som har odel og eiendom nord i landet. Nå ønsker lendmenn og andre av følget og likeså bøndene, at det skal bli en eller annen endskap på det.
Og ettersom det nå er fred og forlik mellom oss og jarlen og vestgøtene som bor nærmest oss, så mener folk det var det beste om De sendte menn med fullmakt til sveakongen. Mange av de mennene som er hos sveakongen, kommer til å støtte dette, for det er til gagn for folk som bygger begge landene, både her og der.
Folk ropte og var enige i Bjørns tale.
Da sa kongen:
Det rådet som du kom fram med her, Bjørn, har du rimeligvis gitt med tanke på deg sjøl. Du skal reise på denne sendeferden. Var det et godt råd, så er det bra for deg, men om det viser seg å være farlig, så er det svært mye din egen skyld. Det er dessuten ditt embete å tale i forsamlinger om det jeg vil ha sagt.
Så stod kongen opp og gikk i kirken og lot synge høymesse, siden gikk han til bords.
Dagen etter sa Hjalte til Bjørn:
Hvorfor er du så sturen, mann, er du sjuk eller er du sint på noen?
Bjørn fortalte om sin samtale med kongen og sa dette var en farlig sendeferd. Hjalte sa:
Slik er det å følge konger. De som gjør det, får mye å si og blir vist mer heder enn andre, men de kommer ofte i livsfare, og de må kunne finne seg i begge deler. Kongens lykke kan gjøre mye, og om det går godt, kan du vinne stor ære på ferden.
Bjørn sa:
Du tar det så lett med ferden! Kanskje du vil følge meg? For kongen har sagt jeg skulle få ha folk av mitt eget følge med meg.
Hjalte sa:
Javisst skal jeg bli med om du vil, for det blir ikke lett for meg å finne noen ny å sitte sammen med på benken om vi 2 skilles.
69.
Da kong Olav var på et møte få dager etterpå, kom Bjørn dit sjøltolvte. Han sa til kongen at nå var de ferdige til å dra av sted på sendeferden, og at hestene deres stod oppsalt ute.
Nå vil jeg vite hva ærend jeg skal reise i, sa Bjørn, og hva du vil vi skal gjøre.
Kongen sa:
Dere skal si til sveakongen fra meg at jeg vil slutte fred mellom landene våre etter de grensene som Olav Tryggvason hadde før meg, og det skal bli bundet med faste avtaler at ingen av oss skal gå over disse grensene. Men med hensyn til de menn som er drept, så er det ikke verdt å tale om dem hvis vi skal være forlikte, for sveakongen kan ikke få bøtt med gull det mannetap som vi har lidd for svearnes skyld.
Så stod kongen opp og gikk ut sammen med Bjørn og hans flokk; der tok han opp et fint sverd og en fingerring av gull og gav den til Bjørn.
Dette sverdet skal du få av meg, det gav Ragnvald jarl meg i sommer, og det skal du ta med til ham og be ham fra meg at han skal hjelpe dere med råd og støtte, så du kan få røktet ærendet. Jeg synes du har gjort det godt, om du kan få høre sveakongens svar, enten han sier ja eller nei. Og gullringen skal du gi til Ragnvald jarl. Disse kjennemerker kommer han til å kjennes ved.
Hjalte gikk bort til kongen og hilste ham.
Nå kan vi trenge hardt til at du, konge, gir oss din lykke med på denne ferden, og så ønsket han vel møtt igjen.
Kongen spurte, hvor Hjalte skulle hen.
Med Bjørn, sa han.
Kongen sa:
Det blir til hjelp på reisa at du blir med dem, for din lykke har vært prøvd mange ganger. Du kan være viss på at jeg skal legge hele min hug i denne ferden, om det gjør noen forskjell, og jeg skal la min lykke følge både deg og dere alle.
Bjørn og følget hans rei da av sted og kom til Ragnvald jarls hird. Der ble de godt mottatt. Det var mange mennesker som hadde hørt om Bjørn, og alle de som hadde sett kong Olav, kjente ham både av utseende og stemme, for Bjørn stod fram på alle ting og talte på kongens vegne.
Ingebjørg, kona til jarlen, gikk bort til Hjalte og hilste ham; hun kjente ham, for hun var hos Olav Tryggvason, bror sin, da Hjalte var der, og Hjalte reknet frendskap mellom kongen og Vilborg, som var kona til Hjalte; Eirik Bjodaskalle var far til Astrid, mor til kong Olav Tryggvason; og Bodvar var far til Ålov, mor til Gissur kvite, far til Vilborg, og de 2, Eirik og Bodvar, var brødre og sønner til Viking-Kåre, lendmann på Voss.
Nå var de der og var svært velkomne. En dag gikk Bjørn og Hjalte og talte med jarlen og Ingebjørg. Da kom Bjørn fram med sitt ærend og viste fram kjenningstegnene for jarlen. Jarlen spurte:
Hva er det som har hendt deg, Bjørn, siden kongen vil du skal dø? Det er så liten utsikt til at du skal kunne komme fram med dette budskapet at jeg ikke vet den mann som kunne si dette til sveakongen og komme helskinnet fra det. Olav sveakonge har altfor store tanker om seg sjøl til at noen skulle våge å tale til ham om ting han ikke liker.
Da sa Bjørn at det ikke hadde hendt ham noe som kong Olav var blitt sint på ham for.
Men han har mange ting fore både for seg sjøl og sine menn, og folk som er mindre pågående vil synes det ville være farlig å våge slikt uansett. Men alt han har funnet på hittil, har vendt seg til lykke, og vi venter det kommer til å gå slik denne gangen også. Nå skal jeg si Dem, som sant er, jarl, at jeg vil dra til sveakongen og ikke vende tilbake før jeg har latt ham høre alle de ord som kong Olav sa jeg skulle la komme for hans ører, med mindre Hel hindrer meg eller jeg blir satt i lenker, så jeg ikke kan komme fram. Og dette vil jeg gjøre enten De vil bry Dem noe om kongens bud eller ei.
Da sa Ingebjørg:
Jeg vil straks si det jeg mener. Jeg vil ønske, jarl, at De vil legge hele hugen i det å støtte kong Olavs budsending, slik at dette ærendet kommer fram for sveakongen, hvordan han så kan komme til å svare. Om vi så utsetter oss for å få fiendskap av sveakongen og miste all vår eiendom og riket med, så vil jeg mye heller våge dette enn at det skulle bli sagt at du hadde lagt deg til å sove på kong Olavs budsending for det du var redd for sveakongen. Du har både byrd og frendehjelp og alt du trenger til å være så pass fri her i Sveavelde at du kan si hva du vil, når det er sømmelig, og alle kan ha lyst til å høre det, enten det er mange eller få, mektige eller småfolk, ja om det så er kongen sjøl som hører på.
Jarlen svarte:
Det er ikke vanskelig å se hva du vil ha meg til. Nå skal det bli slik at du får din vilje i denne saken, jeg lover kongsmennene at jeg skal følge dem så de skal få utført ærendet sitt til sveakongen, enten kongen liker det eller ei. Men jeg vil sjøl rå for hvordan vi skal gå fram med dette. Jeg vil ikke ruse inn i en så vanskelig sak for å rette meg etter hastverket til Bjørn eller noen annen mann. Jeg vil de skal bli her hos meg til den tid kommer at jeg synes det ser noenlunde ut til at vi skal kunne få utført dette ærendet.
Da jarlen hadde gitt til kjenne at han ville hjelpe dem i denne saken og gi dem sin støtte, så takket Bjørn ham svært og sa han ville la alt gå etter hans råd. Bjørn og følget hans ble der hos jarlen nokså lenge.
70.
Ingebjørg var særs vennlig mot dem. Bjørn talte til henne om saken, og han syntes det var ille det skulle dra ut så lenge på ferden. De 2 og Hjalte talte ofte sammen om dette. Da sa Hjalte:
Jeg kan reise til kongen, om dere vil. Jeg er ikke norsk, og svearne kommer ikke til å ha noe imot meg. Jeg hat hørt at det er noen islendinger hos sveakongen, og at de er velkomne der, det er Gissur Svarte og Ottar Svarte, kongens skalder, de er kjenningene mine. Så kan jeg se å få vite om jeg kan merke på sveakongen om denne saken er så helt håpløs som folk sier nå, eller om det skulle være noe annet som ligger under. Jeg kan finne på et ærend som jeg synes er høvelig.
Det syntes Ingebjørg og Bjørn var et svært så klokt råd, og så ble de enige om det og slo det fast. Ingebjørg rustet ut Hjalte til reisen, og gav ham 2 gøter; hun sa til dem at de skulle følge ham og gå ham til hånde, både i tjenester og om han ville sende dem noe sted. Ingebjørg gav ham 20 mark veid sølv i reisepenger. Hun sendte bud og kjenningstegn med ham til Ingegjerd, datter til kong Olav, at hun skulle hjelpe ham av hele sin hug, hva han så kunne bli nødt til å be henne om.
Hjalte drog av sted straks han var ferdig. Da han kom til kong Olav, møtte han snart skaldene Gissur og Ottar, de ble svært glade over å se ham og gikk til kongen med ham med én gang, de sa til kongen at det var kommet en mann dit som var en landsmann av dem, og som var en av de største menn der i landet, og bad at kongen skulle ta godt imot ham. Kongen bad dem ta Hjalte og hans følge med seg i flokken sin. Da Hjalte hadde vært der en stund og blitt kjent med folk, ble han godt likt av alle som var der. Skaldene var ofte hos kongen, for de var djerve til å tale, de satt ofte framfor høgsetet til kongen om dagen, og Hjalte var med dem. De gjorde alltid mest ære på ham, og han ble da også kjent med kongen og talte med ham. Kongen var pratsom, talte med ham og spurte etter nytt fra Island.
71.
Før Bjørn reiste hjemmefra hadde han bedt Sigvat skald om å følge seg, han var hos kong Olav den gang, men folk hadde ikke videre lyst på den ferden. Bjørn og Sigvat var gode venner, Sigvat kvad:
Med stallaren hos kongen
alltid godt jeg stod meg,
han som stadig ferdes
framfor kongens føtter.
Bjørn, din forbønn ofte
hjalp meg fram hos fyrsten.
Stridsmann, du rår riktig,
for alt du rett kjenner.
Og da de rei opp i Gøtaland, kvad han disse strofene:
Glad var jeg ofte ute
i uværet på fjorden
når stiv kuling strammet
seilet for Strindas konge;
havhesten gikk det den orket,
pløyde havet med kjølen,
der vi lot skeiden suse
av sted ut på sjøen.
Først på sommeren lot vi
skjoldungens skip skvulpe
teltkledd ute ved øya
utfor landet det gode;
men i høst når havhest
spenner i hagtornsmoen,
må jeg ri. Mitt yrke
arter seg forskjellig.
Så rei de inn i byen Skara og opp gjennom stretet fram til jarlens gård, han kvad:
I skumringen renner hesten
sulten lange veger,
hoven tramper vollen
mot hallen, dagen er liten;
Blakken over bekken
bærer meg fjernt fra daner;
nå natt og dag møtes:
Gampen snublet i grøfta.
Fagre kvinner skal komme
kvikt og titte på oss
når vi rir i Ragnvalds
by, de ser støvrøyken.
Vi sporer hesten, da hører
innefra huset kvinna,
den kloke, lange veger
hester i løp mot gården.
72.
En dag gikk Hjalte framfor kongen, og skaldene fulgte ham. Da tok Hjalte til orde:
Som de vet, konge, har jeg kommet hit for å møte Dem, og jeg har reist en lang og vanskelig veg. Men da jeg nå hadde kommet over havet og hadde hørt om Deres kongelige prakt, så syntes jeg det var dumt å reise hjem igjen uten å ha sett Dem og Deres storhet. Nå er det den lov mellom Island og Norge at islendinger som kommer til Norge, skal svare landøre, og da jeg kom over havet, krevde jeg inn landøren fra alle som var med på skipet mitt. Men ettersom jeg vet at det er De som har makten over Norge, så drog jeg til Dem og tok med landøren til Dem.
Og så viste han kongen sølvet og helte 10 mark sølv ut i kappeskjøtet til Gissur Svarte. Kongen sa:
Det er ikke mange som har hatt med slikt til oss fra Norge på en stund, Hjalte, jeg sier deg hjertelig takk for at du har lagt så mye strev i å føre landøren til oss, heller enn å betale den til våre uvenner. Men disse pengene vil jeg likevel at du skal ta imot av meg, og dermed også mitt vennskap nå.
Hjalte takket kongen med mange ord.
Etter dette ble han svært godt likt av kongen og talte ofte med ham; kongen syntes han var en klok mann som snakket godt for seg. Hjalte sa til Gissur og Ottar at han var sendt til Ingegjerd kongsdatter med kjenningstegn for at hun skulle gi ham støtte og vennskap, og han bad at de skulle hjelpe ham å få tale med henne. De sa det det var en lett sak for dem, og så gikk de en dag til husene hennes; hun satt der og drakk sammen med mange mennesker. Hun ønsket skaldene velkommen, for hun kjente dem fra før. Hjalte hilste henne fra Ingebjørg, jarlens kone, og sa hun hadde sendt ham til henne for at hun skulle gi ham støtte og vennskap, og tok fram kjenningstegnene. Kongsdattera tok godt imot dette og sa at han skulle gjerne få hennes vennskap.
De ble sittende der lenge utover dagen og drikke, kongsdattera spurte Hjalte om mange ting og bad ham komme igjen og tale med henne. Han gjorde det, kom ofte og talte med kongsdattera; han fortalte henne også i hemmelighet om hans og Bjørns reise, og spurte hva hun tenkte, hvordan sveakongen ville ta den saken at det skulle komme i stand forlik mellom de 2 kongene. Kongsdattera sa at hun skulle tro det ikke kunne nytte å snakke om slikt som at kongen skulle forlike seg med Olav Digre. Hun sa at kongen var blitt så vred på Olav at han ikke kunne tåle å høre ham bli nevnt.
Så var det en dag Hjalte satt hos kongen og talte med ham. Kongen var riktig i godlag og nokså drukken. Da sa Hjalte til kongen:
Her kan en få se mye stas og høy verdighet, og jeg har da fått syn for sagn for det jeg ofte har hørt, at det finnes ikke konge i Norderlanda som er så gjæv som du. Det er stor synd, at det er så lang veg for oss å komme hit, og dertil så farlig, først det store havet, og så er det ikke trygt å reise gjennom Norge for folk som vil reise hit i vennlig ærend. Hvorfor prøver ikke folk å mekle og skape fred mellom Dem og Olav Digre? Jeg hørte mye snakk om det i Norge, og i Västergötland også, alle ville gjerne det skulle bli fred, og det ble sagt meg for visst at Norges konge skulle ha sagt han med glede ville forlike seg med Dem. Jeg er viss på grunnen er at han kan se at han har mye mindre makt enn du har. Det ble også sagt at han tenkte på å fri til dattera di, Ingegjerd, og det var også det beste for å få fullt forlik. Han er en svært gjæv mann, etter det jeg har hørt troverdige folk si.
Da svarte kongen:
Slikt skal du ikke snakke om, Hjalte. Jeg skal ikke bli sint på deg for de ordene du har sagt, for du visste ikke at du burde ta deg i vare for det. Den digre mannen må ingen kalle konge her i min hird, han er mye mindre til mann enn folk sier. Det skjønner du nok når jeg forteller deg hvorfor dette giftermålet er upassende. Jeg er den tiende kongen i Uppsala som har sittet her slik at den ene har tatt arven etter den andre av oss frender og vært enekonge over Sveavelde og mange andre store land, og alle har vært overkonger over de andre kongene i Norderlanda. Men i Norge er det lite land som er bygd, og dertil ligger bygdene spredt; der har det vært småkonger.
Harald Hårfagre var den største kongen i det landet, han kjempet med fylkeskongene og tvang dem under seg. Han visste å holde måte og prøvde ikke på å ta noe av sveakongens land, derfor lot sveakongen ham være i fred; dessuten var det frendskap mellom dem også.
Og da Håkon Adalsteinsfostre var i Norge, fikk han også være i fred, helt til han herjet i Götaland og Danmark, men da ble det reist flokk mot ham, og så mistet han liv og rike.
Gunnhildssønnene ble også tatt av dage da de ble ulydige mot danekongen.
Så la Harald Gormsson Norge til sitt rike, og gjorde det skattskyldig, og likevel syntes jo vi at Harald Gormsson var mye mindre til mann enn Uppsala-kongene; Styrbjørn, vår frende, kuet ham, og Harald ble hans mann. Og enda vokste Eirik Seiersæl, far min, over hodet på Styrbjørn, da de 2 prøvde seg mot hverandre.
Og da Olav Tryggvason kom til Norge og kalte seg konge, fant vi oss ikke i det av ham; Svein danekonge og jeg drog av sted og tok livet av ham.
Nå har jeg tatt Norge, og det med ikke mindre makt enn slik du nå hørte, og retten jeg har til det, er ikke dårligere enn dette at jeg har tatt det i kamp og seiret over den kongen som hadde det før. Så nå kan vel du, som er en klok mann, tenke deg til at det er så langt ifra at jeg vil gi slipp på det riket for den digre mannen. Det er rart han ikke minnes at det var med nød og neppe han slapp ut av Mälaren den gang vi hadde murt ham inne. Jeg tror nok han den gang tenkte på andre ting om han kunne komme fra det med livet, enn å kjempe med oss svear oftere.
Nå, Hjalte, må du aldri mer ta slike ord i din munn når du taler med meg.
Hjalte syntes ikke det så lyst ut med å få kongen til å høre på fredsforslag, han gav det opp og snakket om noe annet.
Litt seinere, en gang da Hjalte talte med Ingegjerd kongsdatter, fortalte han henne hele samtalen han hadde hatt med kongen. Hun sa hun hadde ventet seg slikt av kongen. Hjalte bad henne legge et godt ord inn hos kongen, og sa at det ville sikkert hjelpe. Hun sa kongen ville ikke bry seg om det hun sa.
Men jeg kan godt snakke om det, hvis du vil, sa hun.
Hjalte sa takk til det.
En dag var Ingegjerd kongsdatter og talte med sin far, og da hun skjønte kongen var i godlag, sa hun:
Hva har du tenkt å gjøre med striden mellom deg og Olav Digre? Det er mange som klager over disse vanskelighetene nå. Noen sier de har mistet det de eide, og andre har mistet frender for nordmennenes skyld, og ingen av dine menn kan komme til Norge slik som saken nå står. Det er rent til unyttes også at du krever makten i Norge. Det landet er fattig og vondt å komme fram i, og folket er ikke å lite på. Folk der i landet vil heller ha en hvilken som helst annen mann til konge enn deg.
Om jeg fikk rå, så ville du la det bli stilt med kravene på Norge, og heller kjempe i austerveg for å få det riket som sveakongen har hatt der før i tida, og som nå sist Styrbjørn, vår frende, la under seg, og så la Olav Digre få ha ættearven sin og slutte forlik med ham.
Kongen sa i sinne:
Så det er det du vil, Ingegjerd, at jeg skal gi opp makten over Norge og så gifte deg med Olav Digre?
Nei, sa han, det skal det nok ikke bli noe av. Før skal det bli til det at på Uppsalatinget i vinter gjør jeg det kjent for alle svear, at de skal ut med full allmenning før isen går av vannene. Så skal jeg dra til Norge og legge det landet øde med odd og egg og brenne alt, og på den måten lønne dem fordi de har sveket meg.
Og kongen var så vill at det ikke var råd å svare ham. Da gikk hun sin veg.
Hjalte hadde holdt vakt, og han gikk straks for å tale med henne. Han spurte hvordan det gikk henne hos kongen. Hun sa det gikk som hun hadde ventet, det nyttet ikke å snakke med kongen, for han fór opp og ble hissig, og hun bad Hjalte aldri nevne denne saken for kongen mer.
Når Ingegjerd og Hjalte talte sammen, snakket de ofte om Olav Digre; han fortalte henne mye om kongen, om hvordan han var, og roste ham alt han kunne, og det var det sanneste han kunne si også; hun hørte villig på det han sa.
Og en gang de talte sammen, sa Hjalte:
Skal jeg få lov, kongsdatter, å si deg det som jeg går og tenker på?
Si det du, sa hun, men slik at bare jeg hører det.
Da sa Hjalte:
Hva ville du svare, om Olav, Norges konge, sendte menn til deg for å be om di hand?
Hun rødmet og svarte langsomt og sindig:
Jeg har ikke tenkt over hva jeg ville svare på det, for jeg tror ikke jeg kommer til å trenge å gi deg noe slikt svar. Men om kong Olav er slik som du sier, i alle deler, så skulle jeg ikke kunne ønske at min mann var annerledes, bare du nå ikke har skrytt for mye av ham på mange måter, da.
Hjalte sa at han hadde ikke på noen måte gjort kongen bedre enn han var. De talte flere ganger om dette med hverandre. Ingegjerd sa Hjalte måtte vare seg for å snakke om det til noen andre,
for kongen kommer til å bli sint på deg, om han får vite det.
Hjalte fortalte det til skaldene Gissur og Ottar, og de sa det måtte være svært så heldig om dette kunne komme i stand. Ottar var en frittalende mann og stod seg godt med høvdinger. Han kom også snart til å snakke med kongsdattera om saken, og fortalte henne det samme om kongen som Hjalte hadde gjort, og for en gild mann han var. Hjalte og hun og de andre talte ofte sammen om denne saken, og da de hadde snakket mange ganger, og Hjalte var blitt helt viss på utfallet, sendte han bort de 2 gøtene som hadde fulgt ham dit; han lot dem dra tilbake til jarlen med brev som Ingegjerd kongsdatter og Hjalte sendte jarlen og Ingebjørg. Hjalte lot dem også få et vink om hva han hadde snakket med Ingegjerd om, og om hennes svar. Sendemennene kom til jarlen litt før jul.
73.
Da kong Olav hadde sendt Bjørn og hans følge øst i Götaland, sendte han noen andre menn til Opplanda i det ærend å kreve veitsler for seg. Han tenkte å dra på veitsler omkring på Opplanda den vinteren, for de forrige kongene hadde hatt for skikk å kreve veitsler på Opplanda hver tredje vinter. Han drog ut fra Borg om høsten.
Kongen drog først til Vingulmark. Han laget det slik at han tok imot veitslene oppe i nærheten av skogbygdene, og der stevnte han til seg alle folk fra bygdene og især de som bodde lengst borte fra hovedbygdene.
Han gransket nøye hvordan folk holdt kristendommen, og der han syntes den trengtes bedres, lærte han dem riktig kristenskikk, og om det var noen som ikke ville holde opp å være hedninger, så tok han det så hardt at han dreiv noen ut av landet, noen lot han lemleste på hender eller føtter eller lot stikke øynene ut på dem, noen lot han henge eller halshogge, og han lot ingen være ustraffet som ikke ville tjene Gud. Slik drog han gjennom hele det fylket. Han straffet like mye storfolk som småfolk. Han gav dem prester, og satte så tett med prester i bygdene som han syntes det var best.
På den måten reiste han gjennom dette fylket. Da han kom opp på Romerike, hadde han 300 våpenføre menn. Han merket snart at det ble dårligere med kristendommen dess lenger han kom opp i landet. Men han holdt fram på samme måten og omvendte hele folket til den rette tro, og gav strenge straffer til dem som ikke ville lyde hans bud.
74.
Da den kongen som rådde på Romerike, fikk høre om dette, syntes han det tok til å se farlig ut. For hver dag kom det mange menn til ham og klagde over slikt, både mektige menn og småfolk. Da fant kongen på det råd å reise opp på Hedmark til kong Rørek, for han var den klokeste av de kongene som var der den gang. Da kongene fikk talt med hverandre, ble de enige om å sende bud nord i Gudbrandsdalen til kong Gudrød, og likeså til Hadeland til den kongen som var der, og be dem komme til Hedmark og møte kong Rørek og de andre. De lot seg ikke be 2 ganger, og så møttes de 5 kongene på Hedmark, der det heter Ringsaker. Ring var den femte av kongene, bror til kong Rørek.
Først gikk kongene og talte med hverandre i enerom. Den kongen som hadde kommet fra Romerike, tok først ordet. Han fortalte om hvordan Olav Digre fór fram og gjorde ufred for folk, tok livet av noen og lemlestet andre, noen dreiv han ut av landet, og han tok pengebøter av alle dem som sa noe imot ham, han kom med en hær av folk gjennom landet og ikke med den styrke loven gav ham rett til. Han fortalte også at det var for denne ufreden han hadde flyktet dit, og han sa at mange andre mektige menn på Romerike også hadde rømt fra odelen sin.
Og om denne ulykken nå er oss nærmest, så vil det ikke vare lenge før dere kommer ut for det samme, og derfor er det bedre vi alle sammen rådslår om hva vi skal finne på å gjøre.
Da han var ferdig med å tale, vendte kongene seg til Rørek og bad ham svare. Han sa:
Nå er det gått slik som jeg kunne tenke meg det ville gå, dengang vi hadde stevne på Hadeland, og dere alle sammen var så ivrige på å heve ham opp over hodene på oss; han blir hard å holde i hornene når han får makten alene i landet. Nå har vi 2 ting å velge mellom. Enten kan vi alle sammen dra og møte ham og la ham stelle og styre som han vil med alt for oss, og det tror jeg blir det beste vi kan gjøre, eller også kan vi reise oss mot ham nå, før han er kommet videre ut over landet.
Om han har 300 eller 400 mann, så er ikke det noen overmakt for oss, dersom vi er enige alle sammen. Men som oftest er det verre å seire når det er mange sammen som er like mektige, enn når det er én fører i spissen for hæren, og derfor er det mitt råd at vi heller lar være å våge lykken mot Olav Haraldsson.
Etterpå talte hver av kongene og sa det de mente; noen rådde fra og noen til, og det kom ingen endskap på det; de hadde gode grunner for begge deler. Da tok Gudrød Dalekonge til orde og sa:
Jeg synes det er merkelig at dere er så vinglete med avgjørelsen i denne saken, dere er nok fælt redde for Olav. Her er vi 5 konger, og ingen av oss er av mindre ætt enn Olav. Nå har vi hjulpet ham til å kjempe mot Svein jarl, og med vår hjelp har han tatt dette landet.
Og hvis han nå vil misunne hver av oss det vesle riket vi har hatt fra før, og byr oss pinsler og underkuelse, så kan jeg bare si det om meg sjøl at jeg vil se til å unngå trelldom hos kongen, og jeg sier at den av dere som ikke vil være med på å ta livet av ham, når han kommer her opp til Hedmark rett i hendene på oss, han er ikke mye til mann. For det kan jeg si dere at aldri kan vi bære hodet fritt så lenge Olav lever.
Etter denne hissige talen gikk de over til hans råd alle sammen. Da sa Rørek:
Når jeg ser på dette tiltaket, skjønner jeg at her kommer vi til å måtte stå sammen i sterkt samband, så ingen svikter noen av de andre. Sett at dere går mot kong Olav på et møte dere har avtalt, når han kommer hit til Hedmark. Da stoler ikke jeg så mye på noen av dere at jeg vil la noen være nord i Gudbrandsdalen, og noen ute på Hedmark. Dersom vi blir enige om denne planen, vil jeg at vi skal bli sammen dag og natt så lenge til vi har gjennomført den.
Dette var kongene enige i, og så holdt de seg samlet videre. De lot gjøre gjestebud for seg ute på Ringsaker og drakk på omgang der, og så holdt de utkikk utpå Romerike. Når noen speidere kom hjem, sendte de straks ut nye, slik at de natt og dag visste hva Olav gjorde, og hvor mye folk han hadde.
Kong Olav drog på veitsler opp gjennom Romerike, og hele tida på samme måte som før sagt. Da veitslene ikke strakk til fordi han hadde så mye folk, lot han bøndene få pålegg om å øke veitslene der han syntes han trengte bli lenger; men noen steder ble han kortere tid enn han hadde tenkt, og slik kom han fortere enn avtalt opp til Mjøsa.
Da kongene hadde stadfestet planen sin seg imellom, sendte de bud til lendmenn og storbønder og stevnte dem til seg fra alle fylkene. Og da de kom, hadde kongene møte med dem i enerom og lot dem få vite om planen og avtalte en møtedag når den skulle settes i verk. De avtalte at da skulle hver av kongene ha 300 mann.
Så sendte de lendmennene hjem, de skulle samle folk og komme og møte kongene slik som avtalt. Denne planen likte de fleste godt. Men det ble likevel sant som sagt er, at alle har én venn mellom uvenner.
75.
På dette møtet var Kjetil fra Ringnes. Og da han kom hjem om kvelden, åt han først kveldsverd, og så kledde de seg, han og karene hans, og gikk ned til fjorden, der tok de den skuta som Kjetil eide, og som kong Olav hadde gitt ham; de satte skipet på vannet, og i naustet der hadde de all redskap ferdig; den tok de, satte seg til årene og rodde ut på fjorden. Kjetil hadde 40 mann, alle vel væpnet. Tidlig neste dag kom de ut til Minnesund. Der gikk Kjetil videre med 20 mann og lot de andre 20 bli igjen og passe skipet.
Kong Olav var på Eid på øvre Romerike. Kjetil kom dit da kongen gikk fra ottesangen, han ønsket Kjetil velkommen. Kjetil sa han måtte snakke med kongen med én gang, og så gikk de 2 og talte sammen alene. Så fortalte Kjetil kongen hva det var kongene hadde fore, og alt det han hadde fått vite om planene deres. Da kongen fikk vite dette, kalte han til seg sine menn; han sendte noen ut i bygda og bad folk komme til seg med hester, noen sendte han opp til Mjøsa for å ta de robåtene de kunne få tak i og ha dem ferdige til han kom. Etterpå gikk han i kirken og lot synge messe for seg, og så gikk han straks til bords.
Da han hadde spist, skyndte han seg å bli ferdig og drog opp til Mjøsa, der kom det båter og møtte ham. Han gikk sjøl om bord i skuta til Kjetil sammen med så mange mann som skuta kunne ta, og alle de andre tok de båtene de kunne få tak i.
Da det lei på kvelden, la de fra land. Været var stille; de rodde ut på fjorden, og da hadde kongen nesten 400 mann.
Før det ble dag, kom han opp til Ringsaker; vaktene merket ingen ting før hæren var kommet opp på garden. Kjetil hadde god greie på hvilke hus kongene sov i; kongen lot alle disse husene kringsette, og passet på at ingen mann kom unna; så ventet de på at det skulle lysne. Kongene hadde ikke nok folk å verge seg med, og så ble de tatt til fange alle sammen og ført fram for kongen.
Kong Rørek var en lumsk og stivsinnet mann, kong Olav mente han ikke var å stole på, sjøl om han gjorde et slags forlik med ham. Han lot Rørek blinde på begge øynene og tok ham med seg; på Gudrød Dalekonge lot han tunga skjære ut. Ring og de 2 andre lot han sverge eder at de skulle reise ut av Norge og aldri komme igjen mer. Noen av de lendmennene og bøndene som hadde vært medskyldige i sviket, dreiv han ut av landet, noen ble lemlestet, og av noen tok han imot forlik.
Ottar Svarte forteller om dette:
Du som øder armgull,
gav arg lønn til karer
som land ville svike,
for alle lumske renker;
hærfører, du fordum
Hedmarks-kongene straffet
som de fortjente, dengang
de søkte mot deg, konge.
Stridskjempe, som farger
sverdet, konger dreiv du
ut av landet, din styrke
større var enn deres.
Folk vet, alle fyrster
flyktet langveis for deg;
siden du stekket tunga
på ham som satt nordligst.
Gud styrker deg storlig.
Nå styrer du alene
det land som fem konger
fordum rådde over.
Brede ættland ligger
under deg øst til Eidskog;
ingen kampens herre
eide før slikt rike.
Kong Olav la under seg det rike som disse 5 kongene hadde hatt, og så tok han gisler av lendmenn og bønder. Han tok inn skatt istedenfor veitsler nord fra Gudbrandsdalen og omkring på Hedmark; så vendte han tilbake til Romerike og drog derfra vest på Hadeland.
Den vinteren døde Sigurd Syr, mågen hans. Da reiste kong Olav til Ringerike, og Åsta, mor hans, gjorde et stort gjestebud for ham.
Nå var Olav den eneste som hadde kongsnavn i Norge. [1]
|
| Occupation |
Abt 1016 |
Norge [1] |
| Konge - del 06. |
- Fra Snorre: Olav den helliges saga:
76.
Det fortelles at en gang mens kong Olav var i gjestebud hos Åsta, mor si, leide hun fram barna sine og viste dem til ham. Kongen satte Guttorm, bror sin, på det ene kneet, og på det andre satte han den andre broren, Halvdan. Kongen så på guttene, han rynket brynene og så bistert på dem. Da tok guttene til å sutre. Så bar Åsta den yngste sønn sin som het Harald, til ham, han var 3 år gammel. Kongen rynket brynene til ham, men han bare så opp på ham; da tok kongen gutten i håret og lugget ham, gutten tok kongen i hakeskjegget og drog til. Da sa kongen:
Du kommer til å bli hevngjerrig, frende.
Dagen etter gikk kongen og dreiv omkring på garden sammen med Åsta, mor si. De kom til et vann. Der holdt guttene Guttorm og Halvdan, sønnene til Åsta, på å leike; de hadde laget seg store garder og kornløer og hadde mange kuer og sauer, det var leiken.
Ikke langt derfra, i ei leirvik nedved vannet, satt Harald; han holdt på med en mengde trefliser som lå og fløt innmed land. Kongen spurte ham hva det skulle være? Han sa det var hærskipene hans. Da lo kongen og sa:
Det kan nok hende den tid kommer, frende, da du rår for skip.
Nå ropte kongen på Halvdan og Guttorm, og så spurte han Guttorm:
Hva ville du eie mest av, frende?
Åkrer, sa han.
Kongen spurte:
Hvor store åkrer skulle du ønske hadde?
Han svarte:
Jeg skulle ønske at hele dette neset som går ut i vannet her, var sådd til hver sommer.
Der stod det 10 garder. Kongen svarte:
Der kunne det vokse mye korn.
Så spurte han Halvdan hva han ville eie mest av.
Kuer, sa han.
Kongen spurte:
Hvor mange kuer ville du ønske deg?
Halvdan svarte:
Når de gikk for å drikke, skulle de stå tett i tett rundt hele vannet.
Kongen svarte:
Dere vil ha store garder, det er likt far deres.
Så spurte kongen Harald:
Hva ville du ha mest av?
Han svarte:
Karer, sa han.
Kongen svarte:
Hvor mange ville du ha?
Jeg ville ha så mange at de kunne ete opp alle kuene til Halvdan, bror min, i ett mål.
Kongen lo og sa til Åsta:
Her før du nok opp en konge, mor.
Det er ikke fortalt hva mer de sa.
77.
Det var gammel landsskikk i Svitjod så lenge hedendommen varte, at det skulle være hovedblot i Uppsala i gjømåneden; da skulle de blote for fred og seier for kongen sin, og dit skulle det komme folk fra hele Sveavelde; der skulle også alle svears ting være. Det var marknad og handelsstevne der også, og det varte i ei uke, og da kristendommen kom til Svitjod, holdt likevel lagtinget og marknaden seg.
Men nå siden hele Svitjod er blitt kristent og kongene har holdt opp å bo i Uppsala, er marknaden flyttet og blir holdt ved kyndelsmesstid, og slik har det vært hele tida siden, men nå varer den ikke mer enn 3 dager. Der er sveatinget, og dit kommer de fra hele landet.
Sveavelde er delt i mange deler. En del er Västergötland og Värmland og Marker og det som hører til der, og det er så stort rike at den biskopen som rår der, har 1.100 kirker under seg. En annen del av landet er Östergötland, det er et annet bispedømme, og under det ligger Gotland og Öland, og til sammen blir det et enda større bispedømme. I sjølve Svitjod er det en landsdel som heter Södermannland, det er ett bispedømme. Så heter det Västmanland eller Fjadrundaland, det er et bispedømme. Så er det Tiundaland, det er den tredje delen av Svitjod, den fjerde heter Åttundaland, den femte er Sjåland og det som hører til der øst langs havet.
Tiundaland er gildest og best bygd av landene i Svitjod, hele riket bøyer seg for det, der er kongssetet og der er erkebispesetet, og derav kommer navnet Uppsala-rikdommen; det er sveakongens eiendom svearne kaller slik, de kaller den Uppsalaød.
I hver av landsdelene er det eget lagting, og de har egne lover i mange stykker; over hver av lovene er det en lagmann, og det er han som har mest å si over bøndene, for det som han vil og sier fram, det blir lov. Og når kongen eller en jarl eller biskopene reiser omkring i landet og holder ting med bøndene, da svarer lagmannen på bøndenes vegne, og de følger ham så sikkert alle sammen, at det knapt er noen stormann som våger å vise sin makt på alltinget deres om ikke bøndene og lagmannen gir lov til det. Men i alle slike saker som lovene ikke er innbyrdes like i, skal Uppsalaloven gjelde, og alle andre lagmenn skal stå under den lagmannen som er i Tiundaland.
78.
Den gang var det en lagmann i Tiundaland som het Torgny; hans far het Torgny Torgnysson. Ætta hadde vært lagmenn i Tiundaland sønn etter far i mange kongsaldrer. Torgny var gammel dengang, han hadde en stor hird omkring seg, og han gikk for å være den klokeste mannen i Sveavelde. Han var frende til Ragnvald jarl, og var fosterfar hans.
Nå må vi fortelle hvordan det gikk de mennene som Ingegjerd kongsdatter og Hjalte hadde sendt vestover, da de kom til Ragnvald jarl og Ingebjørg, hans kone, og sa at kongsdattera flere ganger hadde snakket til sveakongen om forlik mellom ham og Olav Digre, at hun var en svært god venn til kong Olav, men at sveakongen ble sint hver gang hun nevnte Olav, og hun hadde ikke noen tro på å få i stand forlik slik som sakene stod. Jarlen fortalte Bjørn hva han hadde hørt østfra, men Bjørn sa likevel det samme som før, at han ville ikke vende tilbake før han hadde møtt sveakongen, og han sa at jarlen hadde lovt å følge ham til sveakongen.
Nå lei det fram på vinteren, og straks jula var over, gav jarlen seg i veg og hadde med seg 60 mann ; Bjørn stallare og hans følge ble med ham. Jarlen drog østover helt til Svitjod; men da de kom opp i landet, sendte han noen mann i forvegen inn til Uppsala og sendte bud til Ingegjerd kongsdatter at hun skulle komme til Ulleråker og møte ham; der hadde hun store garder.
Da jarlens bud kom til kongsdattera, lot hun seg ikke be 2 ganger, men drog av sted med stort følge. Hjalte ble med henne. Men før han reiste, gikk han inn til kong Olav og sa:
Hell og lykke følge deg, konge! Det kan jeg si for sant, at aldri har jeg vært noe sted hvor jeg har sett slik prakt som her hos deg. Det skal jeg fortelle overalt der jeg kommer siden. Konge, jeg vil be deg at du vil være min venn.
Kongen svarte:
Hvorfor taler du som du gjerne vil bort? Hvor skal du hen?
Hjalte svarte:
Jeg skal ri ut til Ulleråker med Ingegjerd, datter di.
Kongen sa:
Ja far vel da, du er en klok og dannet mann, og har god greie på hvordan du skal være sammen med høvdinger.
Så gikk Hjalte sin veg.
Ingegjerd kongsdatter rei ut til garden sin på Ulleråker, der lot hun gjøre i stand gjestebud for å ta imot jarlen. Så kom jarlen dit, og han ble godt mottatt; han ble der i noen dager. Han og kongsdattera talte mye med hverandre og mest om sveakongen og Norges konge, hun fortalte jarlen at hun syntes ikke det så lyst ut med forliket. Da sa jarlen:
Hva mener du nå, frenke, om dette at Olav, Norges konge, ber om di hand? Vi syntes det var den beste måten å få forlik på om kongene ble måger, men jeg vil ikke støtte den saken om jeg vet at det er tvert imot din vilje.
Hun sa:
Far min får rå for mitt giftermål. Men av mine frender er du den jeg helst vil skal rå for meg i saker som jeg synes har noe å si. Og synes du dette er rådelig?
Jarlen rådde henne sterkt til det, og reknet opp mange ting om kong Olav som var til stor heder for ham; han fortalte henne nøye om det som hadde hendt nylig, dengang kong Olav fanget 5 konger på en liten morgenstund og tok makten fra dem alle sammen og la eiendommene og rikene deres under sitt velde. De talte mye om denne saken med hverandre. Så drog jarlen bort da han var ferdig, og Hjalte fulgte ham.
79.
Ragnvald jarl kom en dag på kvelden til Torgny lagmanns gard. Det var en stor velmaktsgard; det stod mange folk ute, de tok godt imot jarlen, tok seg av hestene og redskapen deres. Jarlen gikk inn i stua, der inne var det mange folk. I høgsetet satt det en gammel mann, Bjørn hadde aldri sett så svær mann, og skjegget var så langt at det lå ned på knærne hans og bredde seg ut over hele brystet; han var en vakker mann og så gjæv ut. Jarlen gikk fram til ham og hilste. Torgny ønsket ham velkommen og bad ham gå og sette seg på den plassen han var vant til å sitte; jarlen satte seg på den andre sida rett imot Torgny.
De var der i noen dager før jarlen kom fram med ærendet sitt. Da bad han Torgny bli med seg til tinghuset. Bjørn og følget hans gikk dit sammen med jarlen., og så tok jarlen til orde og fortalte at Olav Norges konge hadde sendt sine menn der øst for å slutte fred; han talte også lenge om hvor vanskelig det var for vestgøtene å ha ufred med Norge; han fortalte videre at Olav Norges konge hadde sendt menn til ham, og her var nå kongens sendemenn, og han hadde lovt at han skulle følge dem til sveakongen. Han sa også at sveakongen hadde stilt seg så vrangt til saken at han hadde sagt det skulle ikke nytte noen mann å komme til ham med den.
Og så er det så, fosterfar, sa jarlen, at jeg kan ikke greie denne saken alene, og derfor har jeg kommet hit til deg, og her venter jeg å få gode råd og hjelp fra deg.
Da jarlen var ferdig med å tale, tidde Torgny først stille en stund. Og da han tok ordet, sa han:
Det er merkelig som dere steller dere, å være så ivrig etter å få høvdingnavn, og så vet dere verken ut eller inn når dere kommer ut for noe vanskelig. Hvorfor kunne du ikke tenkt på det før du lovte å følge dem at du ikke har makt til å si imot kong Olav? Jeg synes ikke det er mindre stas å bli reknet for bonde, men så være fri til å si det en vil, om så kongen sjøl er til stede. Nå skal jeg komme til Uppsalatinget og hjelpe deg så langt at du kan si til kongen det du har lyst til, uten å være redd.
Jarlen takket ham svært for dette løftet, og så ble han der hos Torgny og rei til Uppsalatinget sammen med ham. Der var det en mengde mennesker, kong Olav var der også med hirden sin.
80.
Første dagen tinget var åpnet, satt kong Olav på stolen og hirden omkring ham. På den andre sida av tinget satt Ragnvald jarl og Torgny på én stol, foran dem satt hirden til jarlen og Torgnys flokk av huskarer, men bak stolen og i ring hele vegen omkring stod bondemugen, og noen hadde gått opp på høyder og hauger for å høre på derfra.
Da nå slikt var sagt på kongens vegne som det var skikk å si på tinget, og folk var ferdige med det, stod Bjørn stallare opp ved siden av jarlens stol og sa høyt:
Kong Olav har sendt meg hit i det ærend at han vil by sveakongen forlik etter de landegrensene som fra gammel tid har vært mellom Norge og Svitjod.
Han talte så høyt at sveakongen hørte det godt. Da sveakongen først hørte nevnt kong Olav, trodde han det var en som hadde en sak han ville ha fram for ham; men da han hørte tale om landegrenser og forlik mellom Svitjod og Norge, skjønte han hva kant dette kom fra. Da sprang han opp og ropte høyt at den der mannen skulle tie med slikt nyttsløst prat. Bjørn satte seg da ned. Og da det ble stilt, stod jarlen opp og talte. Han fortalte om Olav Digres budskap, og tilbudet om forlik med sveakongen Olav, og at vestgøtene bad kong Olav innstendig at han skulle gjøre forlik med nordmennene. Han reknet opp hvor vanskelig det var for vestgøtene når de måtte sakne alle de tingene fra Norge som de trengte for å livnære seg, og dessuten skulle være utsatt for overfall og herjinger av nordmennene, om Norges konge samlet hær og herjet der. Jarlen sa også at Olav Norges konge hadde sendt menn dit med det ærend at de skulle be om han kunne få Ingegjerd, datter hans, til ekte.
Da jarlen sluttet å tale, stod sveakongen opp. Han svarte tvert nei på forliket, og lastet jarlen hardt og sterkt fordi han hadde vært så djerv å gjøre fred og forlik med den digre mannen og sluttet vennskap med ham; han sa han hadde gjort seg skyldig i landsforræderi, og sa det var til pass om Ragnvald ble drevet ut av landet, og videre at alt dette kom av at Ingebjørg, kona hans, hadde ertet ham opp, og han sa det var det verste som kunne hendt ham at han giftet seg med ei slik kone. Han talte langt og hardt, og snakket til slutt om Olav Digre enda en gang.
Da han hadde satt seg, var det først stilt. Så stod Torgny opp. Og da han reiste seg, stod de opp alle de bøndene som hadde sittet før også, og alle som hadde vært andre steder, stimlet til og ville høre hva Torgny sa. Først ble det stor larm av all trengselen og våpnene. Men da det ble stilt, sa Torgny:
Sveakongens sinnelag er ikke slik nå mer som det har vært før. Torgny, min farfar, mintes Uppsalakongen Eirik Emundsson, og han fortalte om ham, at mens han var ung, hadde han leidang ute hver sommer og drog til både det ene og det andre landet og la under seg Finland og Kirjalaland, Estland og Kurland og store deler av landene i øst, og det synes ennå jordvoller og andre store festningsverker som han gjorde, men han var ikke så stor på det at han ikke ville høre på folk som hadde noe de ville snakke med ham om.
Torgny, far min, var hos kong Bjørn i lang tid, han kjente ham og hans levevis; gjennom hele Bjørns liv stod riket hans helt og sterkt og minket ikke; men han var grei mot vennene sine.
Jeg kan minnes kong Eirik den seiersæle, og jeg var med ham på mange hærferder. Han økte svearnes rike, og verget det med hard hand; det var likevel lett for oss å komme med råd til ham.
Men denne kongen vi har nå, lar ingen mann få våge seg til å si annet til ham enn det han, kongen, sjøl liker, og dette setter han alt inn på; men skattlandene sine lar han gli fra seg av ugiddelighet og kraftløshet. Han trår etter å legge Norgesvelde under seg, det er det ingen sveakonge som har brydd seg med før, og det volder uro for mange, Nå er det vår, bøndenes, vilje at du skal gjøre forlik med Olav Digre, Norges konge, og gi ham datter di Ingegjerd til ekte. Derimot, om du vil vinne tilbake under deg de rikene i austerveg som dine frender og forfedre har hatt der, da vil vi følge deg alle sammen. Men om du ikke vil gjøre det som vi sier, da vil vi gå mot deg og drepe deg og ikke finne oss i ufred og lovløshet av deg; det har forfedrene gjort før, dengang de styrtet 5 konger i en brønn på Mulating, for det de hadde blåst seg opp i overmot, slik som du gjør nå mot oss. Si nå med én gang hva vilkår du vil velge.
Folket laget straks stor larm og våpenbrak. Nå stod kongen opp og sa han ville la alt bli som bøndene ville; han sa at slik hadde alle sveakongene gjort, latt bøndene få rå med seg i alt de ville. Så stanset misnøyen hos bøndene.
Nå talte høvdingene, jarlen og Torgny, og så sluttet de fred på sveakongens vegne på den måten den norske kongen hadde sendt bud om. På det tinget ble det avgjort at Ingegjerd, datter til kong Olav, skulle gifte seg med kong Olav Haraldsson. Kongen overlot til jarlen å feste henne bort, og gav ham fullmakt til alt som gjaldt dette giftermålet, og så skiltes de på tinget da sakene var avgjort slik.
Da jarlen reiste hjemover, møttes han og Ingegjerd kongsdatter, og de talte med hverandre om saken. Hun sendte kong Olav ei kappe med slep gjort av pell og mye gullsøm på og silkeband.
Jarlen drog tilbake til Götaland, og Bjørn fulgte med ham. Bjørn ble ikke lenge der, så reiste han tilbake til Norge med følget sitt. Og da han kom til kong Olav og fortalte ham om det utfall reisen hadde fått, takket kongen ham svært for han hadde reist, og sa som sant var at Bjørn hadde vært heldig som hadde greidd å få fram sitt ærend i slik ufred.
81.
Da det ble vår, drog kong Olav ut til sjøen og lot skipene sette i stand og stevnte til seg folk, så seilte han ut gjennom Viken og til Lindesnes om våren, og derfra helt nord til Hordaland. Han sendte bud til lendmennene og nevnte også alle de mektigste menn i bygdene, og rustet seg på det staseligste til ferden da han skulle dra for å møte sin festemøy. Gjestebudet skulle være om høsten øst ved landegrensa ved Elv.
Kong Olav hadde kong Rørek Blinde hos seg. Da sårene hans var grodd, satte kong Olav 2 menn til å tjene ham og lot ham sitte i høgsetet hos seg og holdt ham så godt med drikk og klær at det ikke på noen måte var dårligere enn når han før hadde holdt seg sjøl.
Rørek var fåmælt og svarte stutt og tvert når noen snakket til ham. Han hadde for vane å la skosveinen leie seg ut hver dag og bort fra de andre folkene, så slo han gutten, og når han løp fra ham, sa han til kong Olav at gutten ikke ville tjene ham. Så skiftet kong Olav tjenestefolk for ham, men det gikk som før, ingen tjenestefolk kunne greie å være hos kong Rørek.
Da satte kong Olav en mann som het Svein, til å følge og vokte på kong Rørek, han var en av kong Røreks frender og hadde vært hans mann før i tida. Rørek holdt ved som før, var like fåmælt og gikk ut alene. Men når han og Svein var sammen på tomannshånd, da var Rørek lystig og snakksom; da mintes han mange ting og fortalte hvordan det hadde vært før og om alt det som hadde hendt i hans dager, dengang han var konge; han mintes hvordan han hadde hatt det før i livet, og likeså hvem som var skyld i at alt var annerledes nå for tida, både makt og lykke, og som hadde gjort ham til tigger.
Men det aller tyngste, sa han, synes jeg likevel er det at du og de andre frendene mine som en skulle vente ville være noe til menn, at dere nå skal vanslekte slik at dere ikke hevner noen av de skjensler som har gått over ætta vår.
Slike harmfulle ord brukte han støtt. Svein svarte og sa de hadde å gjøre med folk med stor overmakt, og de sjøl hadde liten råd med det. Rørek sa:
Hvorfor skal vi leve lenge, lemlestet og med skam? Om det nå skulle hende seg at jeg, enda jeg er blind, kunne få seier over dem som seiret over meg da jeg sov! Vi frister lykken og så dreper vi Olav Digre, nå er han ikke redd for noen ting. Jeg skal legge planen, og jeg ville ikke spart hendene heller om jeg hadde kunnet bruke dem, men det kan jeg ikke fordi jeg er blind. Derfor skal du bære våpen på ham. Og straks Olav er drept, vet jeg sikkert at riket kommer under uvennene hans, for jeg kan spå. Sett at det skulle hende at jeg blir konge, da skal du få bli jarl hos meg.
Han talte så lenge om dette, at Svein samtykte i å følge hans vonde råd. De avtalte at når kongen skulle ut og gå til aftensang, skulle Svein stå ute i svala i vegen for ham og ha et draget sverd under kappa. Men da kongen gikk ut av stua, gikk han fortere enn Svein hadde tenkt, og han kom til å se kongen i ansiktet. Da skiftet han farge og ble bleik som et lik, og hendene sviktet ham. Kongen merket han ble redd og sa:
Hva er det nå, Svein? Vil du svike meg?
Svein kastet kappa av seg og sverdet også, og han falt ned for føttene på kongen og sa:
Alt i Guds og Deres hand, konge.
Kongen bad folk ta Svein, og han ble satt i lenker. Så lot kongen Røreks sete flytte til en annen benk, men Svein gav han grid, og han reiste fra landet.
Kongen gav Rørek et annet herberge å sove i enn der han sjøl sov; i det rommet sov mange av hirdmennene, og kongen satte 2 hirdmenn til å følge Rørek dag og natt, det var menn som hadde vært hos kong Olav lenge, og han hadde prøvd dem at de var trofaste mot ham. Det er ikke sagt noe om at de var av stor ætt.
Kong Rørek skiftet svært; han kunne tie stille i mange dager slik at ingen kunne få et ord ut av ham, men innimellom kunne han være så lystig og glad at folk syntes det var moro å høre hvert ord han sa; og stundom sa han mye, men bare stygge ting. Det var slik også at stundom drakk han alle mann under bordet og gjorde alle som var hos ham, uføre av drikk, men oftest drakk han lite.
Kong Olav gav ham rikelig med handpenger. Ofte gjorde han det slik når han var kommet i soverommet, at før han gikk til sengs, lot han ta inn mjød, noen bøtter fulle, og gav alle de som var i samme rommet å drikke. Det ble han godt likt for.
82.
Det var en mann som het Finn Litle, han var opplending, og det er de som sier han var av finsk ætt; han var svært liten av vekst, usedvanlig rapp på foten, det var ingen hest som kunne løpe om kapp med ham, og han var bedre skiløper og bueskytter enn de fleste. Han hadde vært tjenestekar hos kong Rørek lenge og hadde brukt å gå ærend for ham når det trengtes en tro mann; han var kjent med alle vegene over hele Oppland, og han kjente og hadde talt med alle stormennene der også.
Og da kong Rørek ble satt under tilsyn av noen få menn, slo Finn seg i lag med dem; han var støtt sammen med guttene og tjenestekarene, og hver gang han kunne komme til, gikk han og tjente kong Rørek og talte ofte med ham, men kongen ville ikke snakke lenge med ham om gangen, han ville ikke noen skulle få mistanke til samtalene deres.
Da det lei på våren, og de drog ut i Viken, ble Finn borte fra hæren i noen dager, men så kom han igjen og ble der en stund. Og slik var det flere ganger, og det var ingen som la noe merke til det, for det fulgte så mange omstreifere med hæren.
83.
Kong Olav kom til Tønsberg før påske, og han ble der lenge utover våren. Det kom mange kjøpmannsskip dit til byen, både sakser og daner og skip øst fra Viken og nordfra landet. Det var en mengde mennesker der, og det var stor velstand og mange drikkelag.
Så var det en kveld kong Rørek hadde kommet nokså seint til soverommet, han hadde drukket sterkt og var svært glad. Da kom Finn Litle med ei bøtte mjød, det var krydret mjød, og den var fælt sterk. Kongen lot alle som var der inne, få drikke helt til hver mann sovnet på sin plass. Da hadde Finn gått sin veg. Det brente lys i rommet. Nå vekte kongen de mennene som brukte følge ham, og sa han ville gå i gården. De hadde lykt med seg, for det var ikke månelyst ute.
Det var en stor do ute i gården, den stod på stolper, og det var ei trapp opp til døra. Mens Rørek og de 2 satt der, hørte de en som ropte:
Hogg den djevelen, du!
Og så hørte de et slag og et dunk liksom noe falt. Kong Rørek sa:
De har nok drukket svært rikelig, de som sloss der; gå fort ut og skill dem.
De skyndte seg og løp ut, men da de kom ut på trappa, ble den hogd først som sist gikk ut, og drept ble begge 2. Det var kong Røreks menn som var kommet dit, det var Sigurd Hit, som hadde vært merkesmann hos ham, og de var 12 sammen; Finn Little var også der. De drog likene opp mellom husene, og så tok de kongen og førte han med seg, de løp om bord i ei skute de hadde, og rodde bort.
Sigvat skald sov i samme rom som kong Olav; han stod opp engang på natta og skosveinen hans fulgte ham, de gikk ut til den store doen. Men da de skulle gå tilbake igjen og gikk ned trappa, glei Sigvat og falt på kne, han tok seg for med handa og kjente noe vått. Han sa:
Sannelig tror jeg ikke kongen har fått flere av oss til å gå sjøgang i kveld, og så lo han.
Men da de kom inn i soverommet der det brente lys, spurte skosveinen:
Har du skrubbet deg? eller hvorfor har du blod utover hele deg?
Han svarte:
Nei, jeg har ikke skrubbet meg, men dette må bety at noe har hendt.
Han vekte merkesmannen, Tord Folesson, som var sengekameraten hans, og de gikk ut og tok med seg lykt, de fant snart blodet; så lette de og fant snart likene også og drog kjensel på dem. De så også at det lå en stor trestubbe der med et svært hogg i, og siden fikk de vite at det hadde vært gjort på narreri, for å lokke ut dem som var drept.
Sigvat og Tord sa til hverandre at det var nødvendig kongen fikk vite om det som hadde hendt, så snart som mulig. De sendte straks gutten inn i det rommet kong Rørek hadde vært i; der sov alle mann, men kongen var borte. Gutten vekte de mennene som var der inne, og sa hva som hadde hendt. De stod opp med en gang og gikk ut i gården der likene var.Men enda det var greit at kongen måtte få vite om det som hadde hendt så snart som mulig, var det ingen som torde vekke ham.
Da sa Sigvat til Tord:
Hva vil du helst gjøre, lagsmann, vekke kongen eller fortelle ham saken?
Tord svarte:
Jeg tør ikke for noen pris vekke ham, men jeg skal fortelle ham hva som har hendt.
Da sa Sigvat:
Det er mye igjen av natta ennå, og innen det blir dag, kan det hende at Rørek har funnet seg et skjulested så det ikke blir så lett å finne ham igjen siden. Men de kan ikke være kommet så langt bort, for likene er varme ennå. Den skam skal aldri hende oss at vi ikke lar kongen få vite om dette sviket. Gå du Tord opp i soverommet og vent på meg der.
Så gikk Sigvat til kirken og vekte klokkeren, han bad ham ringe for sjelene til kongens hirdmenn og nevnte de mennene som var drept. Klokkeren gjorde som han ble bedt om. Men av ringingen våknet kongen og satte seg opp. Han spurte om det var tid for ottesang. Tord svarte:
Det ringer for noe verre; her har det hendt store ting, kong Rørek er borte, og 2 av hirdmennene Deres er drept.
Kongen spurte ham ut om hva det var som hadde gått for seg, og Tord fortalte ham alt han visste. Da stod kongen opp og lot blåse til hirdstevne. Og da mennene var kommet sammen, nevnte kongen opp menn som skulle gå alle veger ut fra byen og leite etter kong Rørek, på sjø og på land.
Tore Lange tok ei skute og satte av sted med 30 mann, og da det lysnet, så de 2 små skuter framfor seg. Da de fikk øye på hverandre, rodde de alle sammen så mye de orket. Der var kong Rørek, og han hadde også 30 mann. Da de nærmet seg hverandre, snudde Røreks folk inn mot land, og så løp de i land alle sammen, uten kongen, som satte seg opp i løftingen. Han ropte farvel etter dem og vel møtt igjen. Nå rodde Tore og hans folk mot land. Da skjøt Finn Little ut ei pil, og den kom midt i livet på Tore så han døde av det. Sigurd og alle hans menn løp til skogs. Tores menn tok med seg liket hans og kong Rørek og førte dem ut til Tønsberg.
Kong Olav overtok nå å holde vakt over kong Rørek; han lot ham gjete nøye og tok seg vel i vare for svik fra ham, han satte folk til å gjete ham natt og dag. Kong Rørek var svært så lystig, og ingen kunne merke på ham annet at han var vel nøyd med alt.
84.
På Kristi himmelfartsdag gikk kong Olav til høymesse; da gikk biskopen i prosesjon omkring kirken og leidde kongen med seg, og da de kom tilbake i kirken, leidde biskopen kongen til plassen hans på nordsida i koret. Der satt kong Rørek ved sida av ham som vanlig, han holdt kappa opp for ansiktet. Da kong Olav hadde satt seg ned, la kong Rørek handa på aksla hans og klemte den, han sa:
Du har pell-klær på deg nå, frende, sa han.
Kong Olav svarte:
Nå holder vi en stor høytid til minne om det at Jesus Krist steig fra jorda opp til himmelen.
Kong Rørek svarte:
Jeg skjønner ikke så mye av det dere forteller om Krist at jeg kan huske det; mye av det dere sier, synes jeg er utrolig. Men det har jo hendt så mye rart i gamle dager.
Da messen tok til, reiste kong Olav seg, løftet armene over hodet og bøyde seg mot alteret, og da glei kappa ned av akslene på ham. Da spratt kong Rørek opp fort og kvast, han stakk etter kong Olav med en slags dolk som heter ryting; stikket kom i kappa ved akslene, men kongen hadde bøyd seg unna; tøyet ble en del skåret sund, men kongen ble ikke såret.
Da kong Olav merket overfallet, sprang han fram på golvet. Kong Rørek stakk etter ham en gang til med dolken, men traff ikke og sa:
Flyr du for meg blinde mannen nå da, Olav Digre!
Kongen bad sine menn ta og leie ham ut av kirken, og det ble gjort.
Etter denne hendelsen prøvde folk å overtale kong Olav til å la Rørek drepe.
Det er å friste lykken for sterkt, konge, sa de, når De har han her hos Dem og holder hand over ham hva han så finner på av ondskap; og han gjør ikke annet dag og natt enn å pønske på å ta livet av Dem. Og dersom De sender ham bort fra Dem, vet vi ikke den mann som kunne greie å gjete ham slik at det blir umulig for ham å komme seg bort. Og kommer han løs, så vil han straks reise flokk og gjøre mye vondt.
Kongen svarte:
Det er så sant som det er sagt at det er mange som har måttet lide døden fordi jeg er slik mot Rørek. Men jeg har liten lyst til å ødelegge den seieren jeg vant over opplandskongene dengang jeg tok dem alle 5 på én morgen, og fikk all den makt de hadde, uten at jeg trengte å bli banemann til noen av dem, for de var mine frender alle sammen. Men nå er jeg likevel ikke helt viss på om ikke Rørek får tvunget meg til å la ham drepe.
Rørek hadde lagt handa på aksla til kong Olav fordi han ville vite om han hadde brynje på.
85.
Det var en mann som het Torarin Nevjolvson; han var islending og hadde ætta si på nordlandet; han var ikke ættstor, men klokere enn de fleste og svært veltalende; han var djerv til å tale med høvdinger. Han fór mye til sjøs og var utenlands lange tider. Torarin var fælt stygg, og det verste var at han var så stygt skapt, han hadde svære, stygge hender, men føttene var likevel enda mye styggere.
Torarin var i Tønsberg dengang det hendte, dette som nettopp er fortalt. Kong Olav kjente ham og hadde snakket med ham. Torarin holdt på å ruste ut et kjøpmannsskip som han eide, og han tenkte seg til Island om sommeren. Kong Olav bad Torarin i gjestebud hos seg noen dager og talte med ham, og Torarin sov i samme rom som kongen.
Så var det tidlig en morgen at kongen var våken, og de andre mennene i rommet sov. Sola hadde nettopp stått opp, og det var helt lyst inne. Kongen så at Torarin hadde stukket den ene foten fram under klærne, han lå og så på foten en stund. Nå våknet de andre i rommet. Kongen sa til Torarin:
Jeg har ligget våken her en stund, og jeg har sett et syn som er av de sjeldne, og det er en mannefot så stygg at jeg ikke tror det fins noen styggere her i byen.
Og så bad han de andre se etter hva de trodde. Og alle som så på den, var enige i at det var sant nok. Torarin skjønte hva de snakket om og svarte:
Det er ikke mange ting som er slik at en ikke kan vente å finne maken til den, og det er vel rimeligst at det er slik her og.
Kongen sa:
Jeg holder likevel på at det ikke fins noen annen fot som er så stygg, og det skal jeg gjerne vedde på også.
Da sa Torarin:
Jeg er ferdig til å vedde med Dem på at jeg skal finne en enda styggere fot her i byen.
Kongen sa:
Da skal den av oss som får rett, få velge en bønn av den andre.
La gå, sa Torarin.
Så stakk han den andre foten fram av klærne, og den var ikke det minste vakrere, men der var stortåa borte. Da sa Torarin:
Her,konge, kan De se en annen fot, og den er mye styggere, for her mangler den ene tåa, og jeg har vunnet veddemålet.
Kongen sa:
Den første foten var styggest, for der var det 5 fæle tær, og her er det bare 4, og da skal jeg få velge en bønn av deg.
Torarin sier:
Kongens ord er meg dyrebare. Hvilken bønn har du å be meg om?
Kongen sa:
Denne at du skal med deg Rørek til Grønland og føre ham til Leiv Eiriksson.
Torarin svarte:
Jeg har aldri vært på Grønland.
Kongen sa:
Slik sjømann som du er, så er det på tide du reiser til Grønland da, om du ikke har vært der før.
Torarin svarte ikke stort på dette først, men kongen holdt ved med å spørre ham, og så slo Torarin det ikke helt fra seg, men sa:
Konge, jeg vil la dem høre den bønn jeg hadde tenkt å be Dem om dersom jeg hadde vunnet veddemålet. Jeg hadde tenkt å be dem om å få bli hirdmann hos Dem. Og om de lar meg få det, så blir det mer min skyldighet ikke å unnslå meg for å gjøre det som De krever.
Kongen sa ja til dette, og Torarin ble hans hirdmann.
Nå gjorde Torarin skipet sitt ferdig, og da han var seilklar, tok han imot kong Rørek. Da de skiltes, kong Olav og Torarin, sa Torarin:
Sett at det skulle gå slik som ikke er umulig, men lett kan hende, at vi ikke kommer fram til Grønland, men at vi kommer til Island eller andre land, hvordan skal jeg da bli kvitt denne kongen på en måte som De kan være nøyd med?
Kongen sa:
Om du kommer til Island, så skal du gi ham over til Gudmund Eyjolvsson eller Skafte lovsigemann eller en annen av høvdingene som vil ta imot mitt vennskap og tegn på det. Men om du skulle komme til andre land som er nær oss, da får du lage det slik at du er viss på at Rørek aldri kommer levende til Norge mer. Men det skal du bare gjøre når det ikke er noen annen utveg.
Da Torarin var ferdig, og det ble bør, seilte han av sted og hele vegen ytre leia utenfor øyene, og nordover fra Lindesnes styrte han ut på havet. Han fikk ikke god bør, men tok seg vel i vare for å komme nær land. Han seilte sør for Island og tok merke av det, og så vestover omkring landet og i Grønlandshavet. Der fikk han sterk strøm og vondt vær, og da det lei på sommeren, tok han land i Breidafjord på Island.
Torgils Arason var den første av stormennene som kom til dem, Torarin fortalte ham om kong Olavs budskap og kjenningstegnene og løftet om vennskap, som fulgte om han tok seg av kong Rørek. Torgils hadde god lyst på dette og bød kong Rørek hjem til seg, og han var hos Torgils Arason om vinteren. Han likte seg ikke der, og bad at Torgils skulle la noen følge ham til Gudmund; han sa han mente å ha hørt at hos Gudmund levde de best og rikest på hele Island, og det var ham han var sendt til. Torgils gjorde som han krevde, og fikk noen menn til å følge Rørek til Gudmund på Mödruvellir.
Gudmund tok godt imot Rørek fordi kongen bad ham om det, og så var Rørek hos Gudmund den andre vinteren; da trivdes han ikke der lenger. Så fikk Gudmund hus til ham på en liten gard som heter Kalvskinn, der var det mange folk. Der var Rørek tredje vinteren, og han sa det at siden han hadde mistet kongedømmet, var dette det stedet han hadde likt best, for der reknet alle ham for å være størst. Sommeren etter ble Rørek sjuk, og det endte med at han døde. Det sies at han er den eneste kongen som hviler på Island. Torarin Nevjolvsson var ute og fór i lange tider etterpå, men innimellom var han hos kong Olav.
86.
Den sommeren Torarin drog til Island med Rørek, seilte Hjalte Skeggjason også til Island, og kongen fulgte ham ut og gav ham vennegaver med da de skiltes.
Samme sommeren drog Øyvind Urarhorn i vesterviking og kom til irerkongen Konofogor i Irland om høsten. Irerkongen og Einar jarl på Orknøyene møttes i Ulvreksfjorden om høsten, og det kom til en stor kamp. Kong Konofogor hadde mye større hær, og han seiret, og Einar jarl flyktet med bare 1 skip, og slik kom han tilbake til Orknøyene om høsten; da hadde han mistet nesten hele hæren og alt det hærfanget de hadde tatt. Jarlen var fælt lite nøyd med ferden sin, og han gav skylden for at han hadde tapt, til de nordmennene som hadde vært med irerkongen i kampen.
87.
Nå må vi fortelle videre fra der vi sluttet før. Kong Olav Digre drog i brudeferd for å hente si festemøy Ingegjerd, datter til Olav sveakonge. Kongen hadde stort følge, og det var så nøye utvalgt at alle stormenn han hadde kunnet få tak i, fulgte ham, og hver av stormennene hadde med seg utvalgte folk, både de beste av ætt og ellers de dugligste som var. Følget var rustet ut på det beste med all slags tilfang, både skip og våpen og klær. De styrte flåten øst til Konghelle. Da de kom dit, var det ingen som visste noe om sveakongen, og det var heller ikke kommet noen utsendinger fra ham. Kong Olav ble i Konghelle lenge utover sommeren, og spurte stadig etter hva folk kunne fortelle ham om hvor sveakongen holdt til og hva han hadde tenkt å gjøre. Men det var ingen som kunne si ham noe visst om det.
Så sendte han noen menn opp i Götaland til Ragnvald jarl og bad ham spørre etter, om han kunne få greie på hva det kom av at sveakongen ikke kom til stevnet, som avtalt. Jarlen sa at han visste det ikke.
Men om jeg får greie på det, sa han, skal jeg straks sende bud til kong Olav og la ham vite hva det ligger under, om denne utsettelsen har noe annet på seg enn at han har så mye å gjøre ; det kan så ofte hende at sveakongens ferder går langsommere enn han hadde tenkt.
88.
Olav Eiriksson sveakonge hadde først hatt ei frille som het Edla, datter til en jarl i Vendland. Hun hadde først vært hærtatt og ble reknet som kongens tjenestejente.
Barna deres var Emund, Astrid og Holmfrid.
Dessuten hadde han en sønn med dronninga, han ble født Jakobsmessedagen, og da de skulle døpe ham, kalte biskopen ham Jakob. Dette navnet kunne ikke svearne like, de sa at aldri hadde noen sveakonge hett Jakob før.
Alle kong Olavs barn var vakre og hadde godt vett. Dronninga var stor på det og var ikke god mot stebarna sine, og kongen sendte Emund, sønn sin, til Vendland, og der vokste han opp hos morsfrendene; han holdt ikke lenge fast ved kristendommen.
Astrid kongsdatter vokste opp i Västergötland hos en gjæv mann som het Egil. Hun var ei svært vakker kvinne og visste vel å velge sine ord, blid og medgjørlig og gavmild på gods. Da hun ble voksen, var hun ofte hos sin far, og alle mennesker likte henne godt.
Kong Olav var herskesjuk og vrang å ha med å gjøre. Han kunne slett ikke like at folk i landet hadde reist seg mot ham på Uppsalatinget og truet ham på livet, og han gav Ragnvald jarl største skylden for det. Han lot ikke noe gjøre ferdig til brudeferden, slik som det var avtalt om vinteren at han skulle gifte sin datter Ingegjerd med Olav Digre, Norges konge, og komme til landegrensa om sommeren.
Da det lei på, tok mange til å undres hva kongen tenkte på, om han hadde tenkt å holde forliket med Norges konge, eller om han ville bryte både forlik og fred.
Det var mange som var rent ute av seg for dette, men det var ingen som var så modig at han torde spørre kongen om saken. Mange gikk og klagde til Ingregjerd kongsdatter og bad henne få greie på hva kongen ville. Hun svarte:
Jeg har liten lyst på en samtale med kongen for å snakke om saken mellom ham og Olav Digre, for den ene er ikke den andres venn. Han har svart meg med vondord en gang før da jeg talte Olav Digres sak.
Denne saken gav Ingegjerd kongsdatter mye å tenke på, hun var ute av seg og sorgfull, og hun var svært spent på hva kongen ville finne på. Hun hadde mest tro på at han ikke kom til å holde sitt ord til Norges konge, for en kunne merke at han ble sint hver gang noen kalte Olav Digre for konge.
89.
Tidlig en dag rei kongen ut med hauker og hunder, og mennene hans fulgte ham. Da de slapp haukene, drepte hauken til kongen 2 orrfugl i samme flukten, og like etter fløy den fram igjen, og da drepte den 3 orrfugl. Hundene løp nedenunder den og tok alle fuglene da de falt til jorden. Kongen sprengte etter og tok sjøl viltet sitt og skrøt fælt. Han sa:
Det blir lenge før noen av dere får slik jakt.
De sa det var sant, og at de trodde knapt noen annen konge hadde slik lykke på jakten som han.
Så rei kongen og alle de andre hjem; han var svært så blid. Ingegjerd kongsdatter kom ut av huset, og da hun så at kongen kom ridende inn til garden, gikk hun dit bort og hilste ham. Han hilste leende igjen og holdt straks fram fuglene og fortalte om jakten og sa:
Hvor tror du det fins en konge som har fått så mye vilt på så liten stund?
Hun svarte:
Det er en god morgenfangst dette, herre, at De har fanget 5 orrfugl. Men det var større det Olav, Norges konge, gjorde, han tok på en morgenstund 5 konger og gjorde hele riket deres til sin eiendom.
Da kongen hørte dette, sprang han av hesten, vendte seg mot henne og sa:
Det skal du vite, Ingegjerd, at enda så stor kjærlighet som du har fått til denne digre mannen, så skal du aldri få ham, og ikke han deg heller. Jeg vil gifte deg med en av de høvdingene som jeg kan holde vennskap med. Og jeg kan aldri bli den manns venn som har tatt mitt rike i hærfang og gjort meg stor skade med ran og manndrap.
Slik sluttet samtalen, og hver gikk sin veg.
90.
Nå hadde Ingegjerd kongsdatter fått greie på hvordan det virkelig stod til med kong Olavs planer, og så sendte hun straks bud ned i Västergötland til Ragnvald jarl og lot ham få vite hva det var på ferde med sveakongen og at hele forliket med Norges konge var brutt; hun sa at jarlen og de andre vestgøtene fikk vokte seg, og nå var det ikke rimelig de fikk fred med nordmennene.
Da jarlen fikk høre dette, sendte han bud over hele riket sitt og bad folk være på vakt om nordmennene ville herje hos dem. Jarlen sendte også sendebud til kong Olav Digre og bad dem fortelle ham det jarlen hadde fått høre, men dessuten at han ville holde på forliket og vennskapet med kong Olav. Han bad også om at kongen ikke skulle herje i riket hans.
Da dette budskapet kom til kong Olav, ble han fælt harm og ute av seg, og det var flere dager som folk ikke kunne få et ord ut av ham. Men så holdt han husting med følget sitt. Da stod først Bjørn stallare opp. Han tok til med å fortelle hvordan han hadde dradd østover vinteren i forvegen for å slutte fred, og hvordan Ragnvald jarl hadde tatt godt imot ham. Han fortalte også hvor tvert og stritt sveakongen hadde tatt saken i førstningen.
Og det forliket som ble gjort, sa han, kom i stand mer med hjelp av Torgnys makt og store folkestyrke og med Ragnvald jarls støtte enn med sveakongens gode vilje. Derfor mener jeg vi kan være viss på at når forliket er brutt, så er det kongens skyld, og det kan vi ikke legge jarlen til last. Han har vi fått røyne er kong Olavs sanne venn. Nå vil kongen vite av høvdinger og andre hærmenn hva han skal gjøre; om han skal gå opp i Götaland og herje med den hæren vi nå har, eller om dere mener vi skal finne på noe annet?
Han talte både langt og klokt.
Etterpå talte mange stormenn, og de endte alle sammen mest på samme måten, de rådde fra å herje, og de sa som så:
Vi har nok en stor hær. Men det er stormenn og høvdinger som er samlet her, og til hærferd er ikke unge menn dårligere, de synes det er bra å vinne seg rikdom og rang. Når høvdinger skal dra i strid eller kamp, har de dessuten for skikk å ha med seg mange menn til å gå foran og være skjold for seg, men det er oftest slik at folk som har lite penger, slåss bedre enn slike som har vokst opp i rikdom.
Etter disse overtalelsene tok kongen det råd å løse opp leidangen. Han gav alle lov til å dra hjem, men kunngjorde det at neste sommer skulle han ha leidang ute fra hele landet og stevne mot sveakongen og hevne at han ikke holdt ord. Dette likte alle godt.
Så drog kong Olav nord i Viken og slo seg ned i Borg om høsten, og dit lot han føre alt slikt som trengtes for vinteren. Der satt han om vinteren og hadde mye folk.
91.
Folk talte svært forskjellig om Ragnvald jarl. Noen sa at han var kong Olavs sanne venn, men andre syntes ikke det var trolig, de sa han måtte da ha så pass å si hos sveakongen at han kunne fått ham til å holde forliket med kong Olav Digre. Sigvat skald brukte svært mange vennlige ord om Ragnvald jarl, og talte ofte til kong Olav om det. Han tilbød kongen at han skulle reise til Ragnvald jarl og finne ut hva han hadde fått vite om sveakongen, og friste om det skulle være mulig å få forlik. Kongen ville gjerne det, for han syntes ofte det var godt å snakke med sine trofaste menn om Ingegjerd kongsdatter.
Tidlig på vinteren drog Sigvat skald og 2 andre av sted fra Borg, de reiste øst over Marker og derfra til Götaland. Men før de skiltes, kong Olav og Sigvat, kvad han denne visa:
Lev nå vel, kong Olav,
til vi atter møtes
her i dine haller,
når jeg har hentet dommen.
Skalden ber at kongen
kampdjerv må få leve
og styre dette landet.
Det skje! Jeg slutter visa.
Nå er de ord uttalt
som aller mest av alle
det gjalt å si, konge!
Jeg kunne dog si flere;
Gud la deg vokte landet
du eier, sterke konge,
for til det er du båren!
Dette er mitt ønske.
Så drog de østover til Eidar, de fikk en låk farkost over elva, en slags ferjebåt, og det var så vidt de kom over.
Sigvat kvad:
Den kantrende skuta lot jeg
slepe tilbake til Eid;
våt som en ulykke vasset
jeg oppe i båten, slik gikk det.
Haugfolk hente den prammen!
Jeg husker ei verre farkost.
Jeg vågde livet på båten,
men bedre det gikk enn ventet.
Så drog de gjennom Eidskogen. Sigvat kvad en strofe:
Det var ikke søtt å trave
13 mil gjennom Eidskog,
vred jeg var, kan enhver
vite jeg møtte uhell.
Det fans ei fot uten blemmer
på fyrstens menn den dagen,
kvast vi la av gårde
med gnagsår på begge føtter.
Så drog de gjennom Götaland og kom fram om kvelden til en gard som heyter Hov. Der var døra stengt, og de kom ikke inn. Folkene i huset sa det var hellig der, og så gikk de derfra. Sigvat kvad:
Jeg kom til Hov ved et høve.
Døra var låst. Jeg spurte
meg utenfra fore, lutet
nyfiken inn med nesa.
Jeg fikk snaut ord tilbake,
de sa stedet var hellig,
jeg bad gygrene ta dem;
hedensk folk meg jagde.
Så kom de til en annen gard. Der sto husfrua i døra og sa han måtte ikke gå inn der, hun sa de holdt alveblot. Sigvat kvad:
Gå ikke lenger inn du,
arme dreng, sa kona.
Hedninger er vi. Odins
vrede er jeg redd for.
Alveblot var det inne,
sa den usle kjerring,
dreiv meg uten å blunke
som var jeg en ulv, fra garden.
Neste kveld kom han til 3 bønder, de kalte seg Olve alle 3, og alle sammen dreiv de ham ut. Sigvat kvad:
Tre samnavner synte
meg nakken, dreiv meg fra seg.
De sverdets herre neppe
synderlig ros kan kreve.
Nå er jeg redd nesten
at menn ved navn Olve
alle som oftest bruker
jage sine gjester.
De drog videre samme kvelden og kom til en fjerde bonde, han ble reknet for å være den beste karen av dem. Men han dreiv dem ut han også. Sigvat kvad:
Siden jeg søkte mannen,
den søkkrike, som kaltes
den vennligste av alle;
jeg ventet meg noe vakkert.
Men grevets herre glodde
bare grettent på meg;
er denne best, den verste
er vond. Jeg laster nødig.
En gard som Åstas saknet
jeg sårt øst for Eidskog,
på vegen hus jeg søkte
hos en hedensk bonde.
Jeg så ikke mektige Sakses
sønn, han var der ikke.
Ut ble jeg samme kvelden
kastet fire ganger.
Da de kom fram til Ragnvald jarl, sa jarlen de visst hadde hatt en slitsom reise. Sigvat kvad:
Sendemenn som søkte
hit fra sogningers konge
med kongelig budskap
kom fra en lang reise.
Vi sparte oss lite; mye
møter folk som ferdes.
Norges nyttige verge
nordfra oss sendte.
Vegen over Eidskog
øst til kongers mester
var dryg for oss drenger;
drengen dog kongen priser.
Men fyrstens rike bønder
burde ei vist meg fra seg,
helt til jeg kom og møtte
min gavmilde drotten.
Ragnvald jarl gav Sigvat en gullring. Det var ei kvinne som sa at han der med de svarte øynene hadde da iallfall noe igjen for reisen. Sigvat kvad:
Disse svarte øyne
fra Island, kvinne, viste
oss bratte, lange stier
til den skinnende ringen.
Denne foten min, frue,
fant drengelig fram på gamle
veger hit, som dårlig
din husbonde kjente.
Sigvat skald kom til Ragnvald jarl og var der lenge og hadde det godt. Da fikk han vite av brev fra Ingegjerd kongsdatter at det var kommet sendemenn fra kong Jarisleiv øst i Holmgard til Olav Sveakonge for å fri til Ingegjerd, datter til Olav Sveakonge, for kong Jarisleiv, og videre at kong Olav tok dette på aller beste måte.
Astrid, datter til kong Olav, kom også til hirden hos Ragnvald jarl, og det ble gjort stort gjestebud. Sigvat kom snart i snakk med kongsdattera, hun kjente til ham og ætta hans, for Ottar var skald, som var søstersønn til Sigvat, hadde lenge hatt vennskap med Olav sveakonge. Det ble talt om mange ting, og så spurte Ragnvald jarl, om kanskje Olav Norges konge ville ha Astrid.
Om han vil det, sa han, så tror jeg nesten vi ikke spør sveakongen om denne saken.
Det samme sa Astrid kongsdatter.
Etter dette drog Sigvat og følget hans hjem, de kom til Borg litt før jul og fant kong Olav. Da Sigvat kom hjem til kong Olav, og han gikk inn i hallen, sa han og så på veggene:
Kongens hirdmenn smykker
salen med hjelm og brynje,
de henger tett på veggen.
Hirden samler ravner.
Ingen blant unge konger
seg roser av bedre bunad
for huset, det er sikkert.
Hallen er helt herlig
Den hugstore hirden ber jeg
høre, raske konge,
disse viser jeg diktet
på vegen. Vondt jeg tålte.
Opp fra skip som skrider
som ski på havet, jeg sendtes
den lange veg til Svitjod.
Jeg sov lite den høsten.
Jeg sa den gang jeg møtte
den mektige, store Ragnvald,
at ord til Dem, kong Olav,
bør holdes rett og riktig.
Sverdvokter! Jeg drøftet
mang en sak i hallen
hos den gavmilde, aldri
hørte jeg greiere tale.
Jarlers ætling bad deg,
ødsle konge, fagne
vel hver den som kommer
hit av hans hirdmenn,
og hver som øst vil vandre
at Lista-herrens venner
får støtte der hos Ragnvald,
det er like sikkert.
Da jeg kom vestfra, fyrste,
var folket mest ferdig
til svik, som Eiriks ættmann
alt hadde krevd av dem.
Men at de jarleættas
jord, som fra Svein De røvet,
skal få eie, dette
skylder De Ulvs brorhjelp.
Kloke Ulv tok saken
opp mellom dere, Olav.
Greit svar, forlik fikk jeg,
begges saker skal ligge.
Tjuvers fiende! Ragnvald
bryter ei mer freden
enn om aldri noen
hatefull dåd var øvet.
Sigvat sa fra til kong Olav med én gang om det han hadde fått høre. Kongen ble først svært ute av seg da Sigvat fortalte ham om frieriet til kong Jarisleiv; kong Olav sa han kunne aldri vente seg annet enn vondt av sveakongen.
Når vi nå bare kunne få lønt ham så han husker det.
Men da ei tid var gått, spurte kongen Sigvat om annet nytt fra Götaland. Sigvat fortalte ham mye om Astrid kongsdatter, hvor vakker hun var og klok attpå, og dessuten at folk sa hun var ikke på noen måte dårligere hun enn Ingegjerd, søster hennes. Dette likte kongen å høre. Sigvat fortalte ham alt det Astrid og han hadde talt om. Kongen tenkte mye på dette, og så sa han:
Sveakongen tror nok ikke at jeg våger å gifte meg med datter hans uten hans vilje.
Men denne saken snakket de ikke om til noen andre. Kong Olav og Sigvat skald talte ofte om dette, kongen spurte Sigvat nøye ut om det kjennskap han hadde til Ragnvald jarl;
hva slags venn har vi i ham? sa han.
Sigvat sa at han var en sikker venn for kong Olav.
Da kvad Sigvat:
Mektige konge, freden
med den mektige Ragnvald
bør du holde. Nyttig
er han deg netter og dager.
Tingherre, han vet jeg
er den beste vennen
du i austerveg eier
helt ut til grønne saltet.
Etter jul drog Tord Skotakoll, søstersønn til Sigvat skald, og skosveinen til Sigvat i all hemmelighet bort fra hirden. De reiste øst til Götaland, de hadde vært med Sigvat dit før om høsten. Da de kom til jarlens hird, viste de jarlen kjenningstegn som sa at kong Olav sjøl hadde sendt dem dit til jarlen med fullmakt.
Straks med en gang gav jarlen seg av sted, og Astrid kongsdatter fulgte med ham; de hadde nesten 100 mann, utvalgte folk, både fra hirden og sønner til mektige bønder, og hele utstyret deres var staselig, både våpen og klær og hester. Deretter rei de nord til Sarpsborg i Norge og kom dit ved Kyndelsmesstider.
92.
Der hadde kong Olav latt alt gjøre i stand; der var all slags drikk, den beste en kunne få, og alt annet var også av beste slag. Han hadde også stevnet til seg mange stormenn fra bygdene omkring. Og da jarlen kom dit med sitt følge, tok kongen hjertelig imot ham, jarlen fikk et stort godt herberge som var gildt utstyrt, og dessuten tjenestefolk og menn som skulle se til at det ikke skortet på noe som kunne pryde et gjestebud.
Da gjestebudet hadde vart slik noen dager, hadde kongen, jarlen og kongsdattera en samtale, og i denne samtalen ble det avgjort at Ragnvald jarl gav Astrid, datter til Olav sveakonge, til Olav Norges konge, og han festet henne med samme medgift som det før hadde vært avtalt at Ingegjerd, søster hennes skulle hatt. Kongen skulle også gi Astrid samme brudegave som han skulle ha gitt Ingegjerd, søster hennes. Nå gjorde de gjestebudet større, og så ble det drukket bryllup for kong Olav og dronning Astrid med stor stas.
Etter dette drog Ragnvald jarl tilbake til Götaland, og da de skiltes, gav kongen ham store og gode gaver, og de skiltes som de kjæreste venner, og det vennskapet holdt seg så lenge begge levde. [1]
|
| Occupation |
Abt 1020 |
Norge [1] |
| Konge - del 07. |
- Fra Snorre: Olav den helliges saga:
93.
Våren etter kom det sendemenn til Svitjod fra kong Jarisleiv øst i Holmgard; de kom og ville ha oppfylt avtalen fra sommeren før, da kong Olav hadde lovt å gifte sin datter Ingegjerd med kong Jarisleiv. Kong Olav talte med Ingegjerd om saken, og sa han ville at hun skulle gifte seg med kong Jarisleiv. Hun svarte:
Om jeg skal gifte meg med kong Jarisleiv, sa hun, da vil jeg ha Aldeigjuborg og det jarlsriket som hører til borgen i brudegave.
Sendemennene fra Gardarike gikk med på det på sin konges vegne. Da sa Ingegjerd:
Om jeg skal dra øst i Gardarike, vil jeg velge en mann som skal følge med meg fra Sveavelde, den jeg synes høver best til det, og jeg setter det vilkår at han ikke skal ha lavere rang der øst enn her, og ikke på noen måte dårligere eller mindre rett og verdighet enn han har her.
Dette gikk kongen med på og sendemennene også; kongen gav sitt ord på det, og sendemennene gjorde det samme.
Så spurte kongen Ingegjerd hva det var for en mann hun ville velge til å følge med seg fra hans rike. Hun svarte:
Mannen heter Ragnvald Ulvsson jarl, min frende.
Kongen svarte:
Jeg hadde tenkt å lønne Ragnvald jarl på en annen måte for det han sveik sin konge og drog til Norge med dattera mi og gav henne som frille til den digre mannen der, han som han visste var den verste uvennen vår. I sommer skal han bli hengt for det.
Ingegjerd bad faren holde ord, når han hadde gitt henne et løfte, og fordi hun bad, ble det til at Ragnvald jarl skulle få dra ut av Sveavelde i fred, men han skulle aldri komme kongen for øynene mer og aldri vise seg i Svitjod engang så lenge Olav var konge.
Ingegjerd sendte bud til jarlen og fortalte ham dette og satte stevne med ham et sted de skulle møtes. Jarlen drog straks av sted og rei opp i Östergötland, fikk seg skip der og seilte så med følget dit han skulle møte Ingegjerd kongsdatter.
Så drog de alle sammen øst til Gardarike om sommeren, og så ble Ingegjerd gift med kong Jarisleiv. Sønnene deres var Valdemar, Vissavald og Holte den frøkne.
Dronning Ingegjer gav Ragnvald jarl Aldeigjuborg og det jarlsriket som hørte til der. Ragnvald jarl bodde der lenge; han var en gjæv mann. Sønnene til Ragnvald jarl og Ingebjørg var Ulv jarl og Eiliv jarl.
94.
Det var en mann som het Emund fra Skara, han var lagmann der i Västergötland og var en av de klokeste og mest veltalende menn som var. Han var av stor ætt og hadde mange frender, steinrik var han også. Folk sa han var full av baktanker og bare måtelig å stole på. Han var den mektigste mannen i Västergötland, nå som jarlen var borte.
Den våren Ragnvald jarl drog fra Götaland, holdt gøtene ting med hverandre. De spurte hverandre ofte og lurte på hva sveakongen kunne finne på nå; de hadde hørt at han var sint på dem for det de hadde gjort seg venner med Olav, Norges konge, istedenfor å ha ufred med ham, og så at han reiste sak mot de mennene som hadde fulgt Astrid, datter hans, til Norge. Noen sa at de fikk støtte seg til Norges konge og by ham sin tjeneste, noen rådde fra dette, de sa vestgøtene hadde ikke makt til å kjempe mot svearne.
Og Norges konge blir for langt borte fra oss. Det er best vi først sender menn til sveakongen og frister om vi ikke kunne få forlik med ham. Men om ikke det skulle gå, da får vi heller prøve å få støtte hos Norges konge.
Bøndene bad Emund ta på seg denne sendeferden, og han sa ja til det og drog av sted med 30 mann. Han kom til Östergötland; der hadde han mange frender og venner, og hos dem ble han godt mottatt. Han talte med de klokeste menn der om det uføret de var kommet i, og de var helt enige alle sammen om at de syntes det var utenfor all lov og skikk, det kongen gjorde mot dem. Så drog Emund opp i Svitjod, og der talte han med mange stormenn, og det gikk like ens alt sammen der også. Så drog han videre helt til han kom til Uppsala en dag mot kvelden. Der fikk de seg godt hus og sov natta over.
Dagen etter gikk Emund til kongen mens kongen satt i møte, og det var mange mennesker omkring ham. Emund gikk fram til ham, bøyde seg for ham og hilste. Kongen så på ham og hilste og spurte om nytt. Emund svarte:
Det hender ikke stort hos oss gøter. Men her er noe vi synes var en stor nyhet: Atte den dølske i värmland drog til skogs i vinter med ski og bue, han går for å være en svær jeger hos oss. Han hadde fått så mange gråverkskinn på fjellet at han hadde fått fylt skisleden sin med så mye som han orket dra med seg. Da han var på hjemvegen fra skogen, så han et ekorn oppe i et tre og skjøt etter det, men bommet. Da ble han sint og slapp sleden og rente etter ekornet. Men ekornet løp hele tida der skogen var tettest, og snart var det nede ved røttene og snart oppe i greinene, og så seilte det gjennom lufta over i et annet tre, og når Atte skjøt etter det, fløy pila alltid enten over eller under. Men ekornet løp aldri slik at ikke Atte kunne se det. Han ble så ivrig på denne jakten at han rente etter ekornet på ski hele dagen, men han fikk ikke tak i det likevel. Da det tok til å mørkne, kastet han seg ned på snøen, slik som han var vant til, og lå der natta over. Det var snøfokk. Dagen etter gikk Atte og lette etter skisleden sin, men han fant den aldri mer, og så måtte han dra hjem uten den. Det var det jeg kan fortelle.
Kongen sa:
Dette var ikke stort, har du ikke mer å si.
Emund svarte:
Her ganske nylig hendte det noe annet som en må kalle nytt. Gaute Tovesson seilte ut etter Göta älv med 5 hærskip, og da han lå ved Eikerøyene, kom det 5 store danske kjøpmannsskip der. Gaute og folkene hans vant snart 4 av skipene, de mistet ingen folk og tok en mengde gods. Men det femte skipet kom seg unna og ut på havet, og det fikk opp seilet. Gaute seilte etter dem med 1 skip, han halte først inn på dem, men så tok været til å vokse, og da gikk kjøpmannsskipet fortere, det kom ut på havet. Da ville Gaute snu. Men så røk det opp til storm, og skipet hans forliste ved Læsø, og alt gods og det meste av mannskapet strøk med. De andre skipene hans skulle vente ved Eikerøyene. Da kom det daner dit med 15 kjøpmannsskp, de drepte alle sammen og tok alt det gods de andre nettopp hadde fått tatt. Det fikk de igjen fordi de var så griske.
Kongen sa:
Dette var jo store nyheter og vel verd å fortelle. Men hva er det du vil her?
Emund svarte:
Herre, jeg kommer for å få en dom i en vanskelig sak hvor vår lov skiller seg ut fra Uppsalaloven.
Kongen spurte:
Hva er det du vil klage over?
Emund sa:
Det var 2 menn av edel byrd, like gode i alt, men ulike i rikdom og sinnelag. De lå i ufred om noe jord, og hver av dem gjorde skade for den andre, men den mest som var mektigst, helt til denne striden ble tatt opp, og det kom dom i den på folketinget. Der ble den som var mektigst dømt til å betale. Men på første forfallsdagen lot han gåsunge gå for gås og grisunge for gammelt svin, og istedenfor 1 mark brent gull greidde han ut 1/2 mark i gull og 1/2 i leire og boss, og enda lovte han død og fordervelse over den andre som tok imot dette som betaling på gjelda. Hva dømmer de her, herre?
Kongen sa:
Han skal betale fullt ut det han var dømt til, og dessuten 3 ganger så mye til kongen sin. Og om det ikke er betalt innen år og dag, skal han fare fredløs fra alt han eier, og 1/2 av det skal tilfalle kongen og 1/2 skal den ha som han skulle bøte til.
Emund tok alle de mektigste menn som var der, til vitne på denne dommen, og viste til de lovene som gjaldt på Uppsalatinget. Etter dette hilste han kongen og gikk ut. Og så kom andre menn til kongen med det de hadde å anke over. Da kongen kom til bords, spurte han hvor Emund lagmann var. Det ble sagt at han var hjemme i herberget. Da sa kongen:
Gå og hent ham, han skal komme i gjestebud hos meg i dag.
Så kom maten inn, og så kom det spillemenn med harper og giger og spill, og så tok de til å skjenke. Kongen var svært lystig, og han hadde så mange mektige menn hos seg, at han glemte å se etter Emund.
Kongen drakk resten av dagen og sov natta etterpå. Men morgenen etter, da kongen våknet, kom han til å tenke på hva Emund hadde snakket om dagen før. Og da han var kledd, kalte han til seg sine viseste menn. Kong Olav hadde 12 av de viseste mennene hos seg, de var med og dømte og gav råd i vanskelige saker. Men det var ikke lett, for kongen likte det ikke om dommene veik av fra det rette, men det kunne ikke nytte å si imot ham. På dette møtet tok kongen ordet, han bad dem først kalle Emund lagmann dit. Men da budet kom igjen, sa de:
Herre, Emund lagmann rei bort i går straks han hadde spist.
Da sa kongen:
Si meg nå, gode høvdinger, hva mente Emund med det lovspørsmålet han kom med i går?
De svarte:
Herre, De har vel funnet det ut sjøl, om han mente noe annet enn det han sa.
Kongen sa:
De 2 menn av edel byrd som han fortalte hadde vært uvenner, og den ene var mektigere enn den andre, og de gjorde skade for hverandre, med dem mente han meg og Olav Digre.
Slik er det, herre, sa de, som De sier.
Kongen sa:
Det kom dom i saken for oss på Uppsalatinget. Men hva mente han med det han sa at det var fusk med betalingen, og at gåsunge var reknet som gås og grisunge som gammelt svin, og at 1/2 gullet var leire?
Arnvid blinde svarte:
Herre, sa han, det er ikke stor likhet mellom rødt gull og leire, men enda mer er det som skiller konge fra trell. De lovte Olav Digre Ingegjerd, datter Deres, og hun er kongebåren til begge sider, og av uppsvears ætt, den ætta som er den høyeste i Norderlanda, for den kommer fra sjølve gudene.
Og nå har kong Olav fått Astrid, og hun er nok kongsbarn, men mor hennes var tjenestejente og attpå til vendisk. Det er langt imellom 2 konger når den ene tar imot slikt av den andre og takker til; men det er jo rimelig at ingen nordmann kan måle seg med Uppsalakongen. La oss alle sammen takke for at dette går, gudene har lenge nok hjulpet dem de elsket, men nå er det mange som ikke bryr seg om å tro dette lenger.
Det var 3 brødre, Arnvid Blinde, han så så lite at han snaut kunne ferdes mellom folk, men var svært klok, den andre het Torvid Stamme, han kunne ikke få sagt mer enn 2 ord i 1 sett, han var den djerveste og ærligste der; den tredje het Frøyvid Døve, han hørte lite. Alle brødrene var mektige og rike menn, ættstore og kloke, og kongen satte dem høyt. Da sa kong Olav:
Hva var meningen med det Emund fortalte om Atte Dølske?
Det var det ingen som svarte på, den ene så på den andre. Kongen sa:
Si det nå.
Så sa Torvid Stamme:
Atte, atal, grisk av seg, slem av seg; dølsk, dum.
Da sa kongen:
Hvem er det han sikter til?
Da svarte Frøyvid Døve:
Herre, vi kunne nok tale mer tydelig, om vi fikk lov av dem.
Kongen sa:
Tal du Frøyvid, jeg gir deg lov til å si det du vil.
Så tok Frøyvid til orde:
Torvid, bror min, som går for å være den klokeste av oss, sier det er ett og samme alt dette: Atte og atal, dølsk og dum. Han sier at slik er den som er så lei av fred at han heller vil slåss for å få noen småtterier; dem får han ikke, men han mister av den grunn store verdifulle ting. Nå er jeg riktignok så døv, men det er så mange som har talt nå, at jeg også har kunnet forstå det at folk ikke liker, enten de er store eller små, at De ikke holder ord til Norges konge, og de liker enda mindre at De bryter den dom som hele folket dømte på Uppsalatinget. De trenger ikke være redd verken Norges konge eller danekongen eller noen annen så lenge sveahæren vil følge Dem; men om folk i landet vender seg mot Dem som én mann, da kan vi vennene Deres ikke se noen råd som kunne hjelpe mot det.
Kongen spør:
Hvem er det som var hovedmannen i den planen at dere skulle ta riket fra meg?
Frøyvid svarte:
Alle svear vil ha de gamle lovene og sin fulle rett. Se Dem omkring, herre, og se hvor mange av høvdingene Deres sitter her nå og rådslår med Dem. Sant å si tror jeg vi er her vi 6 De rekner for å være Deres rådgivere, men alle andre tror jeg har ridd bort og hjem i bygdene, og der holder de ting med folket i landet. Og når vi skal si sannheten, så er det skåret hærpil, og den er sendt over hele landet, og det er stevnet til straffeting. Alle vi brødre er blitt bedt om å bli med på dette, men det var ingen av oss som ville ha navnet drottensviker, for det var ikke far vår.
Da tok kongen til orde:
Hva skal vi gjøre for å komme ut av dette igjen? Nå er vi kommet i en lei knipe. Gi meg nå et råd, gode høvdinger, så jeg kan få beholde kongedømmet og farsarven min. Men jeg vil ikke prøve å kjempe mot hele sveahæren.
Arnvid Blinde svarte:
Herre, jeg tror det blir best om De rir ned til Åros med de menn som vil følge Dem, der skal De ta skipene Deres og dra ut i Mälaren, og stevne folk der til dem; men nå må De ikke være stri, by folk lov og landsrett; stans hærpila, den er vel ikke kommet så langt utover landet ennå, for det er gått så kort tid. Send så menn som De stoler på, til de menn som har gjort dette tiltaket, og så får De friste om ikke urolighetene legger seg.
Kongen sa han at ville gå med på dette rådet.
Jeg vil at dere brødre skal dra av sted og gjøre dette, sa han, for det er dere jeg stoler mest på av mennene mine.
Da sa Torvid Stamme:
Jeg blir, Jakob reiser; det trengs.
Da sa Frøyvid:
La oss gjøre som Torvid sier, herre; han vil ikke skilles fra Dem i denne fare. Arnvid og jeg skal reise.
De gjorde som det ble avtalt, kong Olav drog til skipene sine og styrte ut i Mälaren, og det varte ikke lenge før han fikk flere folk. Men Frøyvid og Arnvid rei ut til Ulleråker; de hadde med seg Jakob kongssønn, men de holdt det hemmelig at han var med. Snart merket de at de var kommet opp i hærsamlinger, og bøndene holdt ting natt og dag. Men når Frøyvid og Arnvid møtte folk som var deres frender og venner, sa Frøyvid at de ville slutte seg til flokken, og det tok alle imot og var glade til. Så ble folk enige om at brødrene skulle rå, og hele folkemengden gikk over til dem. Men likevel var alle enige om én ting, de sa at aldri mer ville de ha Olav til konge over seg, og de ville ikke finne seg i slik lovløshet og overmot som at han ikke ville høre på hva noen sa, enda storhøvdingene ville si ham sannheten.
Da Frøyvid så hvor harme folk var, skjønte han også at dette nyttet ikke lenger. Han holdt møte med landets høvdinger, snakket for dem og sa som så:
Jeg synes at om vi skal gi oss ut på så store ting som å ta riket fra Olav Eiriksson, så må vi uppsvear gå i spissen. Det har alltid vært så at det som uppsveahøvdingene er blitt enige om seg imellom, det har de andre folkene i landet også gått med på. Våre fedre har ikke trengt å spørre vestgøtene om råd til å styre landet. Nå skal ikke vi være slike vanslektninger at Emund skal komme her og gi oss råd. Jeg vil at vi skal stå sammen, vi frender og venner, og at vi binder oss til det.
Dette var de enige i alle sammen og syntes det var godt sagt. Etterpå kom hele folkemengden med i det sambandet uppsveahøvdingene hadde gjort med hverandre. Frøyvid og Arnvid ble høvdinger for denne hæren.
Da Emund merket dette, ble han redd for hvordan det skulle gå med tiltaket. Så gikk han til de 2 brødrene, og de hadde en samtale; da spurte Frøyvid Emund:
Hva har dere nå tenkt, om dere tar livet av Olav Eiriksson; hvem vil dere ha til konge da?
Emund sa:
Den som vi synes høver best til det, enten han er av høvdingætt eller ikke.
Frøyvid svarte:
Vi uppsvear vil ikke at kongedømmet skal gå ut av ætta etter de gamle kongene nå i våre dager, når vi har så godt å velge mellom som vi har. Kong Olav har 2 sønner, og 1 av dem vil vi ha til konge. Men det er enda stor skilnad på dem, den ene er ekte født og svensk i all si ætt, den andre sønn til en tjenestekvinne og halvt vendisk av ætt.
På denne uttalelsen fulgte det høye tilrop, alle ville ha Jakob til konge. Så sa Emund:
Dere uppsvear har makten og får rå denne gangen. Men det sier jeg dere, og slik kommer det til å gå, at noen av dere som nå ikke vil høre tale om annet enn at kongedømmet i Svitjod skal bli i kongsætta, dere kommer sjøl til å leve og gi samtykke til at kongedømmet går over i andre ætter, og det kommer også til å bli bedre.
Etter dette lot brødrene Frøyvid og Arnvid leie fram Jakob kongssønn på tinget, og de lot ham få kongsnavn der; dertil gav svearne ham navnet Anund, og det ble han alltid kalt siden. Da var han 10-12 år gammel. Så tok kong Anund seg en hird, og valgte høvdinger til å følge seg, og da hadde de til sammen så stor hær som han syntes han trengte, og så gav han hele bondemugen hjemlov.
Så gikk det sendemenn mellom kongene, og så ble det til at de møttes sjøl og sluttet forlik. Olav skulle være konge, og han skulle ha så mye av landet som de 2, far og sønn, ble enige om; men han skulle være pliktig til å følge bøndene, om kong Olav gjorde noe slikt som bøndene ikke ville finne seg i av ham.
Så gikk det sendemenn til kong Olav i Norge, de skulle si at han skulle komme til stevneleidang til Konghelle og møte sveakongen, og videre at sveakongen ville de skulle trygge forliket.
Da kong Olav hørte dette budskapet, var han like ivrig etter å få fred nå som før, og han drog av sted med flåten, slik som avtalt. Der kom da sveakongen, og da de 2 mågene møttes, bandt de seg til hverandre med fred og forlik. Da var Olav sveakonge lett å tale med, spak og føyelig.
Torstein Frode sier at det var ei bygd på Hisingen som snart hadde fulgt med Norge og snart med Götaland. Nå avtalte kongene med hverandre at de skulle kaste lodd om hvem som skulle eie den; de skulle kaste terninger, og den som fikk størst tall, skulle ha den.
Sveakongen kastet 2 seksere, og så sa han at kong Olav trengte ikke kaste. Han ristet terningene i handa og sa:
Det er 2 seksere på terningene ennå, og det er ingen sak for Gud min herre å la dem komme opp.
Han kastet, og det kom opp 2 seksere. Så kastet Olav sveakonge, og det ble 2 seksere igjen. Så kastet Olav, Norges konge, og da kom det opp seks på den ene sida, men den andre gikk i stykker, så det kom opp sju på den. Da fikk han bygda. Vi har ikke hørt noe annet fortelle fra dette møtet. Kongene skiltes som forlikte.
95.
Etter dette som nå er fortalt, vendte kong Olav tilbake i Viken med hæren; han drog først til Tønsberg, og der ble han en liten stund, så drog han nord i landet, og kom helt nord i Trondheimen om høsten; der lot han gjøre i stand for vinteren, og ble der vinteren over.
Nå var Olav enevoldskonge over hele det riket som Harald Hårfagre hadde hatt, og det så mye mer som han var den eneste kongen i landet. Han hadde fått den delen av landet som Olav sveakonge hadde hatt, med fred og forlik, men den delen av landet som danekongen hadde hatt, tok han med makt, og han rådde over den delen like så vel som annensteds i landet.
I den tida rådde Knut danekonge for både England og Danmark; han var for det meste i England sjøl, og satte høvdinger til å styre i Danmark; han gjorde ikke krav på Norge den gangen.
... (I denne delen står det en del om maktkampen mellom jarlene på Orkenøyene)
102.
Da kong Olav fikk tenkt over hele denne saken med seg sjøl, lot han blåse til et stort stevne, og lot jarlene kalle dit. Så sa kongen:
Det er forliket mellom meg og Orknøyjarlene som jeg nå vil kunngjøre for alt folket. De har nå gått med på at jeg har eiendomsretten til Orknøyene og Hjaltland, de har begge to blitt mine menn og svoret meg eder. Nå vil jeg gi dem dette i len, Bruse skal ha 1/3 av landene og Torfinn 1/3, slik som de før har hatt. Men 1/3 som Einar Vrangmunn hadde, den vil jeg sjøl ha i bøter fordi han drepte Øyvind Urarhorn, som var hirdmannen min og min kjære venn og handelsfelle. Den delen av landene vil jeg stelle med som jeg sjøl synes. Jeg stiller også det krav til dere, mine jarler, at dere skal ta imot forlik av Torkjell Åmundason for drapet på Einar, bror deres. Den dommen vil jeg skal komme under meg, om dere vil gi samtykke til det.
Og det gikk med dette som med det andre, jarlene gikk med på alt kongen sa. Så stod Torkjell fram og gav saken inn under kongens dom, og slik sluttet tinget. Kong Olav dømte bøter for Einar som for 3 lendmenn, men 1/3 av boten skulle falle bort fordi Einar sjøl hadde skyld.
...
Bruse jarl ble igjen og gav seg mer tid med å bli reiseklar. Før han reiste, hadde kong Olav møte med ham og sa:
Jeg synes det ser ut til at du, jarl, blir en mann jeg kan lite på der vest for havet. Jeg har tenkt at du skal få de 2/3 av øyene å styre som du har hatt før, for jeg vil ikke at du skal være mindre mann og ha mindre makt når du er min handgangne mann, enn du var før. Men jeg vil binde deg til troskap på den måten at jeg vil sønnen din, Ragnvald, skal bli igjen her hos meg. Når du så har meg i ryggen og 2/3 av øyene, så skulle jeg tro du måtte kunne få ha det som med rette er ditt i fred for Torfinn, bror din.
Bruse tok imot med takk å få 2/3 av øyene. Etter dette ble Bruse der bare en kort stund før han drog bort, og om høsten kom han til Orknøyene.
Ragnvald, sønn til Bruse, ble igjen østpå hos kong Olav; han var så vakker som få, hadde stort hår, gult som silke; han ble tidlig stor og sterk og var en usedvanlig kjekk kar, både når det gjaldt å ha vett og å føre seg høvisk. Han ble hos kong Olav i lang tid siden. Ottar svarte nevner dette i den dråpa han diktet om kong Olav:
Fast og strengt du holder
på storkongens velde;
hjaltlendinger teller
du blant dine tegner
Før deg ingen stridsdjerv
yngling her på jorda
vant under seg øst fra
øyer vest for havet.
...
104.
Her går nå 2 sagaer fram, og nå tar vi fatt igjen der vi slapp før, der Olav Haraldsson hadde sluttet fred med Olav sveakonge, og kong Olav drog nordover til Trondheimen samme sommer. Da hadde han vært konge i Norge i 5 år.
Den høsten laget han i stand for vinteren i Nidaros, og ble der vinteren over. Torkjell Åmundason var hos kong Olav den vinteren, som før skrevet. I samtaler kom kong Olav støtt inn på kristendommen, og spurte etter hvordan den ble holdt omkring i landet. Han fikk høre at straks en kom nord på Hålogaland, fantes det ingen kristendom, og det skortet ennå mye på at det var som det skulle i Namdalen og det indre av Trondheimen også.
Det var en mann som het Hårek, han var sønn til Øyvind Skaldespille. Han bodde på ei øy som heter Tjøtta, den er på Hålogaland. Øyvind hadde ikke vært noen svært rik mann, men ættstor og en mann det stod age av.
Dengang bodde det bare småbønder på Tjøtta, og det var ikke få av dem. Hårek kjøpte først en gard der som ikke var svært stor; så flyttet han dit, og få år etter hadde han fått ryddet unna alle de bøndene som bodde der før, så at han eide hele øya alene, og der satte han opp en stor hovedgard. Hårek ble snart en grunnrik mann; han var en mann med godt vett som visste å komme seg fram. Han hadde lenge stått høyt hos høvdingene, han reknet seg i skyld til Norges konger, og derfor hadde Hårek mye å si hos landets høvdinger. Gunnhild, farmor til Hårek, var datter til Halvdan jarl og Ingebjørg som var datter til Harald Hårfagre.
Hårek var nokså gammel da dette hendte. Hårek var den største mannen i Hålogaland; han hadde handelen med finnene i lange tider og kongssysla i Finnmark; dette hadde han noen ganger hatt helt alene, og til andre tider hadde andre delt med ham. Han hadde ikke vært hos kong Olav, men det hadde gått bud og sendemenn mellom dem, og alt gikk i vennskap. Og nå denne vinteren da kong Olav var i Nidaros, gikk det bud igjen mellom kongen og Hårek på Tjøtta. Da lyste kongen at til sommeren ville han dra nord til Hålogaland og helt nord til landegrensa. Men håløygene hadde sine tanker om denne reisa.
105.
Om våren gjorde da kong Olav seg ferdig med 5 skip, han hadde nesten 300 mann. Da han var ferdig, drog han av sted nordover langs landet, og da han kom inn i Namdølafylke, stevnte han ting med bøndene. På hvert ting ble han tatt til konge. Der som andre steder lot han lese opp de lovene som bød folket der i landet å holde kristendommen, og hver mann som ikke ville gi seg inn under kristen lov, truet han med tap av liv og lemmer og all eiendom. Kongen straffet hardt mange mennesker der, og han lot det gå like mye ut over storfolk som over småfolk. Han skiltes ikke fra dem i noen bygd før hele folket hadde gått med på å ha den hellige tro.
De fleste av høvdingene og mange storbønder gjorde gjestebud for kongen, og slik drog han nordover helt til Hålogaland.
Hårek på Tjøtta gav et gjestebud for kongen, der kom en svær mengde mennesker, og det var et staselig gjestebud. Da ble Hårek lendmann; kong Olav gav ham de veitslene han hadde hatt av dem som før var høvdinger for landet.
106.
Det var en mann som het Grankjell eller Grankjetil ; han var en rik bonde og litt til års dengang. Mens han var ung, hadde han vært i viking og vært en stor hærmann. Han var en svært dugelig mann i det meste av slikt som reknes for idretter.
Sønn hans het Åsmund; han var lik far sin i allting, og kanskje enda bedre. Det er dem som sier at når det er tale om å ha et vakkert utseende, styrke og ferdighet i idretter, så var han den tredje beste mannen som har vært i Norge; som den første nevner de Håkon Adalsteinsfostre og så Olav Tryggvason.
Grankjell bad kong Olav til gjestebud, og det var et overdådig gjestebud han gav. Grankjell gav kongen store vennegaver da han reiste. Kongen bød Åsmund å følge med seg, og gav ham mange løfter; Åsmund syntes ikke han kunne la en slik heder gå fra seg, og så ble han med kongen da han reiste, og ble hans mann siden; kongen satte stor pris på ham. Kong Olav ble på Hålogaland det meste av sommeren, han drog omkring i alle tinglagene og kristnet hele folket der.
Den gang bodde Tore Hund på Bjarkøy, han var den mektigste mannen der nord, og han ble kong Olavs lendmann. Det var mange mektige bondesønner som sluttet seg til kong Olav og fulgte ham.
Da det lei på sommeren, kom kongen nordfra og styrte inn gjennom Trondheimen til Nidaros, og der ble han vinteren som fulgte. Den vinteren kom Torkjell Fostre vest fra Orknøyene, etter at han hadde drept Einar Vrangmunn jarl.
Det var uår på kornet i Trondheimen den høsten; før hadde det vært gode kornår i lang tid; det var uår over hele landet nordafjells, og verre dess lenger nord en kom. Men på Østlandet var det godt med korn og likeså på Opplanda, og i Trondheimen klarte de seg fordi folk hadde mye gammelt korn der.
107.
Om høsten ble det fortalt kong Olav innefra Trondheimen at bøndene der hadde holdt gjestebud med mange folk vinternatt; det var mye drikk der, og det ble fortalt kongen at alle skålene ble signet i æsenes navn på gammelt hedensk vis. De fortalte videre at det ble drept naut og hester, og at gudestøtter ble rødfarget med blodet, og det var bloting, og det ble sagt at det var for å få bedre år. Og så sa de videre at det var lett å skjønne for alle mennesker at gudene var blitt sinte fordi håløygene hadde omvendt seg til kristendommen. Da kongen fikk høre om dette, sendte han menn inn i Trondheimen og stevnte til seg en del bønder, som han så nevnte opp.
Det var en mann som het Olve på Egge, han ble kalt etter den garden han bodde på. Det var en mektig mann av stor ætt. Han var hovedmannen for den flokken som ble sendt ut fra bøndene til kongen. Da de kom til kongen, reiste kongen klage mot bøndene for dette. Olve svarte på bøndenes vegne, han sa de hadde ikke hatt noen gjestebud den høsten annet enn gildene sine og omgangsdrikkelagene, og så noen vennelag.
Og om det der, sa han, som er blitt fortalt Dem om hva det er for ordtak vi trøndere bruker når vi drikker, så kan jeg si at alle folk som det er noe vett i, tar seg i vare for å si slikt, men ingen mann kan jo svare for hva galne og fulle folk kan finne på å si.
Olve var en veltalende mann og ikke redd for å si fra, og han verget bøndene mot alt dette snakket. Til slutt sa kongen at inntrønderne skulle sjøl få bære vitne om dette, hva det er de tror på. Så fikk bøndene lov til å dra hjem, og de drog også av sted så snart de kunne.
108.
Lenger utpå vinteren ble det fortalt kongen at inntrønderne hadde samlet seg i mengder på Mære, og der var det store blot midtvinters, da blotet de for fred og en god vinter. Da kongen mente å ha visshet for dette, sendte han menn med bud inn i Trondheimen og stevnte bøndene ut til byen; han nevnte igjen opp de mennene han mente det var mest vett i. Bøndene hadde en samtale, de snakket med hverandre om denne budsendingen. Ingen av dem som hadde vært der før om vinteren, hadde den minste lyst til å reise.
Men Olve gav seg likevel av sted da alle bøndene bad ham. Da han kom ut til byen, gikk han straks til kongen, og de talte sammen. Kongen klagde på bøndene, og sa de hadde hatt midtvintersblot. Olve svarte og sa at bøndene var uskyldige i dette.
Vi hadde julegjestebud, sa han, og samdrikkelag rundt omkring i bygdene. Bøndene lager ikke til så knapt til julegjestebudet at det ikke blir mye til overs, og det holdt folk på å drikke lenge etterpå, herre. Mære er et stort sted, og der er det store hus, og det er store bygder omkring, og folk synes det er moro å drikke mange sammen der.
Kongen svarte ikke stort, men han var nokså stiv, han mente han visste noe annet og sannere enn det de nå kom med. Kongen sa bøndene kunne reise hjem igjen.
Jeg skal nok få greie på hva som er sant, sa han, enda dere nekter og ikke vil gå ved det. Men hvordan det nå har vært hittil, så gjør iallfall ikke slikt oftere.
Så drog bøndene hjem og fortalte hvordan det hadde gått, og sa at kongen var nokså harm.
109.
Kong Olav hadde et stort gjestebud i påsken, han hadde bedt til seg mange av bymennene og en del bønder også. Etter påske lot kongen sette fram skipene sine, og lot redskap og årer bære ut på dem; han lot legge tiljer i skipene og sette telt over, og slik lot han skipene ligge og flyte ved bryggene. Over påske sendte kong Olav noen menn opp i Verdalen.
Det var en mann som het Toralde, kongens årmann; han stod for kongsgarden på Haug. Kongen sendte bud til ham at han skulle komme til ham så fort han kunne. Toralde lot seg ikke be 2 ganger, han kom ut til byen med én gang, sammen med sendemennene. Kongen kalte ham til seg i enerom og spurte hvor mye sant det var i dette:
Det er blitt fortalt meg om noen skikker hos inntrønderne; er det så at de har gått over til å blote? Jeg vil du skal si meg det som det er, og fortelle det du vet er mest sant, sa kongen, det er du pliktig til, for du er min mann.
Toralde svarte:
Herre, først vil jeg si deg det at jeg tok med meg hit til byen begge sønnene mine og kona mi og alt det løsøre jeg kunne få med meg. Om De vil at jeg skal fortelle Dem dette, så skal det bli som De vil; men når jeg har sagt det som er sant, så må De sørge for meg etterpå.
Kongen sa:
Svar du bare sant på det jeg spør deg om, så skal jeg sørge for at du ikke skal få noen skade av det.
Siden De vil høre sannheten, konge, så får jeg si det som det er; inne i Trondheimen er nesten hele folket rent hedensk i troen, enda det nok er noen som er døpt der. De har for skikk å holde et blot om høsten og ta imot vinteren, et annet midtvinters og det tredje mot sommeren, da tar de imot sommeren. Dette er øyner, sparbygger, verdøler og skøyner med på. Det er 12 av dem som skiftes til om blotveitslene, og nå i vår er det Olve som skal holde gjestebudet. Han har et svare strev på Mære nå, og alt det de trenger til gjestebudet, er ført dit.
Da kongen fikk høre sannheten, lot han blåse sammen hæren, og sa til mennene sine at de skulle gå til skipene. Kongen nevnte opp menn til å være styresmenn på skipene og flokkeførere, og sa fra hvilket skip hver flokk skulle være på. De ble snart ferdige, kongen hadde 5 skip og 300 mann, han styrte inn gjennom fjorden. Det var god bør, og snekkene var ikke lenge om å komme innover, det var ingen som tenkte seg at kongen kunne komme inn der så fort.
Kongen kom inn til Mære på natta, det ble straks slått mannring om husene. Så ble Olve tatt til fange der, kongen lot ham drepe og en god del andre også. Kongen tok all gjestebudskosten og lot den flytte ned på skipene sine, og likeså alt det andre folk hadde ført dit, både husbunad og klær og kostbarheter, og det delte han som hærfang mellom folkene sine.
Kongen lot også folk hjemsøke de bøndene som han trodde hadde hatt mest del i disse tilstelningene; noen ble tatt til fange og satt i lenker, noen kom seg unna på flukt, og fra mange ble det tatt alt det de eide. Så stevnte kongen ting med bøndene. Og ettersom han hadde tatt mange av stormennene til fange og hadde dem i sin makt, så tok frendene og vennene deres den utveg å love kongen lydighet, og så ble det ikke noen reisning mot kongen den gangen.
Han omvendte hele folket der til den rette tro og satte prester der og lot bygge kirker og vie dem. Kongen dømte ingen bøter for Olve, men tok alt det han hadde eid som sin eiendom. Av de andre mennene som han mente var mest skyldige, lot han noen drepe, noen lot han lemleste, og noen dreiv han ut av landet, og av noen tok han bøter. Så drog kongen ut til Nidaros igjen.
110.
Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Åmunde, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta. Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn. Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongen satte dem svært høyt.
Den kvinna som hadde vært gift med Olve på Egge, var ung og vakker, rik og av god ætt; hun ble reknet som et svært godt gifte, og det var kongen som hadde rett til å gifte henne bort. Hun og Olve hadde 2 sønner.
Kalv Arnesson bad kongen om at han skulle la ham få til ekte den kona Olve hadde hatt, og for vennskaps skyld gav kongen ham henne, og dertil alle de eiendommene Olve hadde eid. Kongen gjorde Kalv til lendmann og gav ham ombudet for seg inne i Trondheimen. Kalv ble en stor høvding, han var en omtenksom mann. [1]
|
| Occupation |
Abt 1023 |
Norge [1] |
| Konge - del 08. |
- Fra Snorre: Olav den helliges saga:
111.
Nå hadde kong Olav vært i Norge i 7 år. Den sommeren kom jarlene Torfinn og Bruse til ham fra Orknøyene; kong Olav la de landene under seg, som før skrevet. Den sommeren drog kong Olav gjennom begge Mørene og kom til Romsdalen om høsten; der gikk han i land fra skipene og drog til Opplanda og kom fram til Lesja.
Han tok alle de beste mennene til fange både i Lesja og Dovre, og de måtte ta imot kristendom eller lide døden, eller de rømte unna, om de kunne komme til. De som tok kristendommen, måtte gi sønnene sine til kongen som gisler for sin troskap.
Om natta var kongen på en gard i Lesja som heter Bø, der satte han igjen prester. Så drog han over Lordal og kom ned der det heter Stavebrekka. Den elva som renner gjennom dalen, heter Otta, og på begge sider av elva er det ei vakker bygd som heter Lom. Kongen kunne se fra den ene enden av bygda til den andre.
Det er synd, sa kongen, å skulle brenne slik ei vakker bygd.
Og så gikk han ned i dalen med hæren sin; han ble natta over på en gard som heter Nes. Der tok kongen seg natteherberge i et loft, som han sjøl sov i, og det loftet står der ennå den dag i dag, og det er ikke gjort noe med det siden.
Kongen ble der i 5 dager, han sendte ut budstikke og stevnte folk til ting både fra Vågå og Lom og Heidal; han lot bud følge budstikka om at enten skulle de kjempe mot ham og finne seg i at han brente bygdene, eller også skulle de gå over til kristendommen og gi ham sønnene sine som gisler. Etter dette kom de til kongen og ble hans menn; men noen rømte sør i Gudbrandsdalen.
112.
Det var en mann som het Dale-Gudbrand; han var som en konge over Gudbrandsdalen, men han var herse i navnet. Sigvat skald liknet ham med Erling Skjalgsson i makt og store landeiendommer. Sigvat kvad om Erling:
Jeg vet bare en annen
Odinskjempe lik deg;
han het Gudbrand, og store
land den herren eier.
Dere 2 jeg setter
jamt, sløsende rikmann.
Den som likere tror seg,
lyger, milde høvding.
Gudbrand hadde en sønn som blir nevnt her.
Da Gudbrand hørte at kong Olav hadde kommet til Lom, og at han truet folk til å imot kristendommen, skar han hærpil og sendte ut og stevnte alle dølene sammen til møte med seg på en gard som heter Hundorp. Så kom de dit alle sammen, og det var så mye folk at det var ikke tall på dem, for like ved der går et vassdrag som heter Lågen, og derfor kan en komme dit like lett med skip som over land.
Gudbrand holdt ting med dem og sa det var kommet en mann til Lom som het Olav.
Og han vil by oss en annen tro enn den vi har hatt før, og han bryter i stykker alle gudene våre, og sier han har en annen gud som er mye større og mektigere. Det er et under at ikke jorda sprekker under ham når han tør si slikt, og at gudene våre lar ham få lov til å gå lenger. Men jeg tenker at når vi bærer Tor ut av hovet hos oss, han som står her på garden og alltid har hjulpet oss, så han får se Olav og mennene hans, da kommer guden til Olav til å bråne, og han sjøl og mennene hans med, så de blir til ingen ting.
Da ropte og skreik de alle sammen og sa Olav skulle aldri komme levende derfra om han kom til dem.
Men han tør nok ikke komme lenger sør i dalen, sa de.
Så satte de 700 mann til å dra nord til Bredi og holde utkik. Sønn til Gudbrand, som var 18 år gammel, var høvding for den flokken, og det var mange andre gjæve menn med også. De kom til en gard som heter Hove, der var de 3 dager, og det kom mye folk til dem, av dem som hadde flyktet fra Lesja og Lom og Vågå, fordi de ikke ville under kristendommen.
Kong Olav og biskop Sigurd satte igjen prester i Lom og Vågå. Så drog de over Vågårusti og kom ned i Sel og ble der natta over; der fikk de vite at det lå en stor hær og ventet på dem. Bøndene som lå på Bredi, fikk også vite om kongen, og de gjorde seg ferdige til å kjempe mot ham.
Da kongen stod opp, kledde han seg til kamp og drog sørover Selsvollene, han stanset ikke før han kom til Bredi, og der så han en svær hær framfor seg, ferdig til kamp. Så fylkte kongen hæren sin, og rei sjøl i spissen og ropte til bøndene. Han bad dem ta kristendommen. De svarte:
Du skal få annet å tenke på i dag enn å gjøre narr av oss!
Og så satte de i et hærskrik og slo på skjoldene med våpnene sine. Kongsmennene løp fram og kastet spyd på dem, men da snudde bøndene straks og rømte, så det bare stod igjen noen få mann. Sønn til Gudbrand ble tatt til fange, og kong Olav gav ham grid og tok ham med seg. Kongen ble der i 4 dager.
Da sa kongen til Gudbrands sønn:
Du skal gå tilbake til far din og si til ham at nå kommer jeg snart dit.
Han drog hjem igjen og fortalte far sin disse harde tidender at de hadde møtt kongen og holdt slag med ham.
Men hele hæren vår rømte like i førstningen, og jeg ble tatt til fange, sa han. Kongen gav meg grid og bad meg gå og si deg at nå kommer han her snart. Nå har vi ikke mer enn 200 mann igjen av hele den hæren som vi hadde å møte ham med, og derfor rår jeg deg til at du ikke slåss med den mannen, far.
En kan høre at de har banket motet av deg, sa Gudbrand, det var en ulykkesstund da du drog herfra, og den ferden kommer du til å bli husket for lenge. Og nå tror du straks på all galskapen denne mannen farer med, han som har gjort deg og hæren så stor skam.
Natta etter drømte Gudbrand at det kom en mann til ham, han var lys, og det stod skrekk av ham, han sa:
Det var ingen seiersgang sønn din gikk mot kong Olav, men det kommer til å gå deg enda verre om du tenker å kjempe mot kongen. Du kommer til å falle sjøl og hele hæren din også, og ulver skal rive deg og alle dine, og ravner skal slite i dere.
Han ble fælt redd for dette skrekkelige synet og fortalte det til Tord Istermage, som var hovgode for dølene. Han sa:
Jeg drømte det samme, sa han.
Morgenen etter lot de blåse til ting, de sa de mente det var best å holde ting med den mannen som kom nord fra med nye bud, og få greie på hvor mye sant det var i det han fór med. Så sa Gudbrand til sønnen sin:
Nå skal du gå til den kongen som gav deg grid, og ta 12 mann med deg.
Så ble gjort. De kom til kongen og sa ham hva ærend de hadde, at bøndene ville ha ting med ham og sette grid mellom kongen og bøndene. Kongen var vel nøyd med dette, og de bandt seg til det med særlige avtaler så lenge stevnet varte. Da det var gjort, drog de tilbake og fortalte Gudbrand og Tord at det var satt grid.
Nå drog kongen til en gard som heter Listad, der var han 5 dager. Så gikk kongen og møtte bøndene og holdt ting med dem. Det regnet svært den dagen. Da tinget var slutt, stod kongen opp sa at folk i Lesja og Lom og Vågå hadde tatt kristendommen og brutt ned blothusene sine.
Og nå tror de på den sanne Gud som skapte himmel og jord, og som vet alle ting.
Så satte kongen seg ned, og Gudbrand svarte:
Vi vet ikke hvem du taler om. Du kaller én for gud som verken du eller noen andre kan se. Men vi har en gud vi kan se hver dag. I dag er han ikke ute, fordi det er regnvær. Men dere kommer nok til å synes han ser skremmelig og mektig ut; jeg tenker hjertet kommer til å skjelve i brystet på dere når han kommer til tinget. Og siden du sier at deres gud makter så mye, så kan du jo la ham gjøre det slik at det er skyet vær i morgen, men ikke regnvær, og så skal vi møtes her.
Nå gikk kongen til herberget sitt, og sønn til Gudbrand fulgte med ham som gissel, kongen gav dem en annen mann til gjengjeld.
Om kvelden spurte kongen sønn til Gudbrand hvordan guden deres var gjort. Han sa at det var et bilde av Tor.
Han har en hammer i handa og er stor av vekst, men hul inni; under ham er det laget som en slags hjell, og den står han på når han er ute; det skorter ikke på gull og sølv på ham. Hver dag får han 4 brødleiver med kjøtt til.
Så gikk de til sengs. Kongen våkte hele natta og lå og ba bønnene sine. Da det ble dag, gikk kongen til messe først og så til bords, og derfra til tinget. Det var blitt slikt vær som Gudbrand hadde bedt om. Da stod biskopen opp i messeskrud med mitra på hodet og bispestav i handa; han prekte troen for bøndene og fortalte om mange jærtegn som Gud hadde gjort, og skilte seg godt fra talen.
Da svarte Tord Istermage:
Han sier mye han den hornete mannen som har en stav i handa, kroket oventil som hornet på en vær. Men siden dere sier at guden deres kan så mye, så si til ham at han skal la det bli klarvær og solskinn ved soloppgang i morgen, og la oss så møtes, og så får vi enten bli forlikte om denne saken, eller også får vi kjempe.
Og med dette skiltes de for den gangen.
113.
Det var en mann hos kong Olav som het Kolbein Sterke, han hadde ætta si i Fjordane. Han gikk alltid væpnet slik at han hadde sverd ved sida og en svær trelurk i handa, en slik som folk kaller ei klubbe. Kongen sa til Kolbein at han skulle stå ved sida av ham den morgenen. Så sa han til sine menn:
I natt skal dere gå dit skipene til bøndene ligger og bore huller i alle sammen; så skal dere ri hestene deres ut fra gardene som de er på.
Og så ble gjort.
Kongen var hjemme på garden hele natta og bad til Gud at han måtte løse ham ut av denne trengsel med sin godhet og miskunn. Da kongen hadde hørt messe og det lei mot dag, gikk han til tinget etterpå. Da han kom på tinget, var noen av bøndene kommet; men så fikk han se en stor flokk bønder som kom til tinget, og de bar mellom seg et svært mannebilde, som var så staset ut med gull og sølv at det skinte av det. Da de bøndene som var på tinget fikk se det, sprang de opp alle sammen og bøyde seg for dette skremslet. Så ble det satt ned midt på tingvollen.
På den ene sida satt bøndene og på den andre kongen og hans folk. Så stod Dale-Gudbrand opp og sa:
Hvor er nå din gud, konge? Jeg skulle tro at han holder ikke hakeskjegget svært høyt i dag. Og jeg synes det ser ut til at dere skryter noe mindre nå enn forrige dagen, både du og denne hornete karen som dere kaller biskop, og som sitter der ved sida av deg. For nå er vår gud kommet, han som rår for alt, og han ser på dere med kvasse øyne. Jeg ser at nå er dere fulle av redsel og tør snaut se opp med øynene. La nå trollskapen deres falle, og tro på vår gud som har all makt over dere i si hand.
Og slik sluttet talen.
Kongen sa til Kolbein:
Om det skulle hende at de kommer til å se bort fra guden sin mens jeg taler, så slå til ham så hardt du kan med lurken.
Så stod kongen opp og sa:
Du har sagt mangt og mye til oss nå på morgenen. Du synes det er underlig at du ikke kan se guden vår, men nå venter vi at han snart kommer til oss. Du skremmer oss med guden din, som er både blind og døv og verken kan frelse seg sjøl eller andre, og som ikke kan komme av flekken uten at noen bærer ham. Men nå tror jeg ikke det er lenge før det går ham ille. Se opp nå, og se mot øst, der kommer vår gud med stort lys!
Da rant sola, og alle bøndene så på sola. I det samme slo Kolbein til guden deres slik at den gikk helt i stykker, og der løp det ut mus så store som katter, og øgler og ormer. Bøndene ble så redde at de rømte, noen til skipene, men da de skjøv ut skipene, så rant det vann i dem så de ble fulle, og bøndene kunne ikke komme ut på dem; og de som løp til hestene, fant dem ikke.
Så lot kongen bøndene kalle til seg, og sa han ville tale med dem. Bøndene vendte da tilbake, og de satte ting, og kongen stod opp og talte:
Jeg vet ikke, sa han, hva alt dette ståket og den løpingen som dere driver med skal være til. Her kan dere se nå hvor mye guden deres makter, han som dere bar gull og sølv og mat og drikke til. Nå så vi hva slags vetter som hadde godt av det, det var mus og ormer, øgler og padder. Det er verst for dem som tror på slikt og ikke vil holde opp med dumhetene sine. Ta gullet deres og de kostbarhetene som ligger og flyter her utover vollen, ta det med hjem og gi det til kvinnene deres, og heng det ikke mer på stokk eller stein. Men her hos oss er det 2 vilkår, enten at dere tar kristen tro nå, eller at dere kjemper med meg i dag. Og så får den få seieren i dag som han vil, den guden vi tror på.
Da stod Gudbrand opp og sa:
Vi har lidd stor skade på guden vår. Men ettersom han likevel ikke kunne hjelpe oss, så vil vi nå tro på den guden som du tror på.
Og så tok de kristen tro alle sammen. Så døpte biskopen Gudbrand og sønn hans og satte igjen prester der. De skiltes som venner de som før var uvenner, og Gudbrand lot bygge kirke i Gudbrandsdalen.
114.
Etter dette drog kong Olav ut på Hedmark og kristnet der, for den gang han tok kongene, vågde han ikke å dra mye omkring i landet etter en slik stordåd; derfor var det ikke kristnet noe videre av Hedmark. Men denne gangen gav kongen seg ikke før hele Hedmark var kristnet, og det var innvigd kirker der og satt prester til dem.
Så drog han ut på Toten og Hadeland og gav folk den rette tro, og gav seg ikke før det var helt kristnet der. Derfra drog han til Ringerike, og der gikk alle med på kristendommen.
Romerikingene hørte at kong Olav var på veg til dem; da samlet de en stor hær og sa til hverandre at de kom aldri til å glemme den medfarten kong Olav hadde gitt dem sist han drog gjennom der. Så kom bondesamlingen mot ham ved en elv som heter Nittelva. Bøndene hadde en hel hær av folk. Da de møttes, gikk bøndene straks til kamp. men det ble de fort brent på, de skvatt unna med én gang og fikk bank til de bedret seg, for de måtte ta kristendommen. Kongen drog omkring i det fylket, og skiltes ikke derfra før alle mann hadde tatt kristendommen der.
Derfra drog han østover til Solør og kristnet den bygda. Der kom Ottar Svarte til ham og bad om å få bli kong Olavs handgangne mann. Olav sveakonge var død vinteren i forvegen, og Anund Olavsson var blitt konge i Svitjod.
Så vendte kong Olav tilbake til Romerike. Da var det langt på vinteren. Nå stevnte kong Olav et stort ting på det stedet Heidsævistinget har vært siden. Han satte det inn i loven at opplendingene skulle sokne til det tinget, og Heidsævisloven skulle gjelde over alle fylkene på Opplanda og så langt omkring andre steder som den alltid har gjort siden.
Da det ble vår, drog han ned til sjøen, han lot sette i stand skipene og seilte ut til Tønsberg; der var han om våren mens det var flest folk der, og det kom varer til byen fra utlandet. Det var godt år over hele Viken, og det så bra ut helt nord til Stad, men hele veien nordafor var det uår.
115.
Kong Olav sendte bud vest over Agder om våren, og helt nord til Rogaland og Hordaland, at han ikke ville tillate at de solgte verken korn eller malt eller mjøl ut derfra. Han la til at han ville komme dit med følget sitt og dra på veitsler, som skikk og bruk var. Dette budet gikk over alle disse fylkene; men kongen ble i Viken sommeren over og kom helt øst til landegrensa.
Einar Tambarskjelve hadde vært hos Olav sveakonge siden Svein jarl, mågen hans, døde, og han hadde blitt sveakongens mann og fått et stort len av ham. Men da kongen var død, fikk Einar lyst til å prøve å få grid av Olav Digre, og det hadde bud mellom dem om dette. Og mens kong Olav lå ved Elv, kom Einar Tambarskjelve dit med noen menn; han og kongen talte om forlik, og de kom overens om at Einar skulle dra nord til Trondheimen og få alle sine eiendommer og likeså den jord som Bergljot hadde hatt i medgift. Så reiste Einar sin veg nordover, men kongen ble i Viken; han var i Borg lenge utover høsten og først på vinteren.
116.
Erling Skjalgsson hadde sin gamle makt, slik at han rådde for bøndene i alle ting hele vegen fra Sognefjorden i nord og øst til Lindesnes, men han hadde mye mindre veitsler av kongen enn han hadde hatt før. Likevel stod det så stor age av ham at det var ingen som prøvde å gjøre annet enn han ville. Kongen syntes Erlings makt gikk for vidt.
Det var en mann som het Aslak Fitjaskalle, han var ættstor og mektig. Skjalg, far til Erling, og Askjell, far til Aslak, var brorsønner.
Aslak var kong Olavs gode venn, og kongen lot ham slå seg ned i Sunnhordland, og gav ham et stort len og store veitsler der. Kongen sa han skulle holde igjen med Erling. Men det ble det ikke noe av; straks kongen ikke var til stede, fikk Erling rå alene som han ville; han ble ikke mykere av det at Aslak ville skubbe seg fram ved siden av ham; og det endte slik mellom dem at Aslak ikke kunne greie seg i sysla. Så gikk han til kongen og fortalte hvordan det hadde gått mellom han og Erling. Kongen sa Aslak skulle bli hos ham:
Til jeg og Erling møtes, sa han.
Kongen sendte bud til Erling at han skulle komme til Tønsberg og møte kongen om våren. Da de kom sammen, hadde de møte med hverandre, og så sa kongen:
Jeg har hørt si at du er så mektig, Erling, at det fins ikke en mann nord fra Sognefjorden helt til Lindesnes som får ha friheten for deg. Og det er mange der som mener de er odelsbårne nok til å få rett og skjel av folk som er deres jamnbyrdige. Her har vi nå Aslak, deres frende. Han synes han har merket nokså mye kulde fra Dem. Nå vet jeg ikke om det er så at han sjøl er skyld i dette, eller om han skal unngjelde for det at jeg har satt ham der til å ta vare på mine saker. Og jeg nevner bare ham, men det er mange andre som klager over slikt for oss også, både menn i sysler og årmenn som styrer gardene mine og skal gjøre veitsler for meg og følget mitt.
Erling svarte:
Dette kan jeg fort svare på, sa han. Jeg nekter at jeg har lagt meg ut med Aslak eller noen annen mann fordi han er i Deres tjeneste. Men jeg skal vedgå det at det er nå som det lenge har vært, hver av oss frender vil gjerne være større enn den andre. Og det kan jeg også vedgå, at jeg bøyer med glede hodet for deg, kong Olav, men det byr meg imot å bøye meg for Sel-Tore, som er trellefødt i alle ættgreiner, for det om han er Deres årmann nå, og likedan med andre som er hans like i ætt, men som De setter så høyt.
Så kom begges venner til og bad dem forlike seg, de sa at kongen kunne ikke få så god støtte av noen annen mann som av Erling:
Om han kan få ha Deres fulle vennskap.
På den annen side sa de til Erling at han skulle bøye seg for kongen; de sa at om han kunne holde på vennskapet med kongen, så ville det være lett nok for ham å få igjennom det han ville med alle andre. Møtet endte slik at Erling skulle få ha de samme veitsler som han hadde hatt før, og alle de sakene kongen hadde mot Erling, skulle falle bort. Dessuten skulle Skjalg, sønnen hans, dra til kongen og bli hos ham. Så drog Aslak tilbake til gardene sine, og de var forlikte å kalle for. Erling drog hjem til gardene sine og holdt ved som før med å vise sin makt.
117.
Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg og søster til Erling. Sønn deres het Asbjørn, han så ut til å bli en framifrå mann i oppveksten.
Sigurd bodde på Trondenes på Omd, han var en grunnrik mann og høyt hedret; han hadde ikke blitt kongens handgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de 2, for han var kongens lendmann.
Men hjemme på garden var Sigurd ikke på noen måte mindre raus; så lenge folk var hedenske, var han vant til å ha 3 blot hver vinter, ett om vinternatt, det andre midtvinters og det tredje mot sommeren.
Da han gikk over til kristendommen, holdt han likevel ved på den samme måten med gjestebud; om høsten holdt han et stort vennelag, og om vinteren julegjestebud og bød til seg mange mennesker da igjen; det tredje gjestebudet holdt han til påske, og da kom det også mange mennesker. Slik holdt han på så lenge han levde.
Sigurd døde av sjukdom. Da var Asbjørn 18 år ; han overtok arven etter faren, og han dreiv på samme måten og holdt 3 gjestebud hver vinter, slik som far hans hadde gjort.
Ikke lenge etter at Asbjørn hadde fått farsarven, var det at åringene ble dårligere, og kornet slo feil for folk. Asbjørn holdt ved med gjestebudene sine slik som før, nå hjalp det ham at han hadde gammelt korn og gamle forråd av alt det som trengtes. Men da året var gått, og det neste kom, så ble kornet ikke det minste bedre enn året før.
Da ville Sigrid at de skulle holde opp med gjestebudene, enten med noen eller alle. Det ville ikke Asbjørn, han reiste rundt til vennene sine om høsten og kjøpte korn der han kunne, og noen steder fikk han det. Så gikk det den vinteren også, og gjestebudene ble holdt. Våren etter fikk folk sådd lite, for det var ikke såkorn å få kjøpt. Sigrid snakket om at de fikk ha færre huskarer; det ville ikke Asbjørn, han dreiv på den sommeren også på samme måten. Det så nokså dårlig ut med kornet. Nå kom også det til at det ble fortalt sørfra landet at kong Olav hadde forbudt å føre korn og malt og mjøl nord i landet sørfra.
Da syntes Asbjørn det tok til å bli vanskelig å skaffe mat til garden. Så fant han på den utveg at han lot sette ut en lastebåt han hadde, den var bygd som et havgående skip. Skipet var godt, og all redskapen til det var omhyggelig gjort, det hadde seil som var farget i striper. Asbjørn gav seg av sted og hadde 20 mann med, de seilte nordfra om sommeren, og det er ikke fortalt noe fra ferden før de kom til Karmsund en dag mot kvelden og la til ved Avaldsnes.
Det er en stor gard der ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes. Det var en kongsgard, en fin gard, og der rådde Tore Sel, han var årmann der. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp, han var en god arbeidskar, talte godt for seg, svær til å skryte, pågående og stri. Det hjalp han godt siden at han fikk hjelp av kongen. Han var snar til å si fra og uvøren i munnen.
Asbjørn og folkene hans lå der natta over. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide dette staselige skipet. Asbjørn sa hvem han var og nevnte sin far. Tore spurte hvor han skulle hen som lengst, og hva ærend han hadde. Asbjørn sa han ville kjøpe seg korn og malt; han sa som sant var, at det var svært uår nord i landet.
Men vi har hørt at det skal være godt år her. Vil du, bonde, selge oss korn? Jeg ser dere har store stakker her; det ville være en hjelp for oss om vi ikke trengte fare lenger.
Tore svarte:
Jeg skal hjelpe deg så du ikke trenger å reise på kornkjøp lenger, verken her i Rogaland eller videre. Jeg skal fortelle deg at du like godt kan snu her og ikke seile lenger, for du får ikke korn, verken her eller andre; steder kongen har forbudt å selge korn herfra nord i landet. Reis hjem igjen, håløyg. Det blir det beste for deg.
Asbjørn sa:
Om det er som du sier, bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et annet ærend som ikke er mindre, jeg vil hilse på venner på Sola og se hvordan Erling, min frende, har det hjemme.
Tore sa:
Hvor nært frendskap er det mellom deg og Erling?
Han sa:
Mor mi er søster hans.
Tore sa:
Nå har jeg visst vært litt fort til å snakke, siden du er søstersønn til rygekongen!
Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem:
Far vel da, og kom innom her på hjemvegen!
Asbjørn sa at det skulle han gjøre.
Så drog de videre og kom til Jæren mot kvelden. Asbjørn og 10 mann gikk i land, de andre 10 ble igjen på skipet.
Da Asbjørn kom til garden, ble han godt mottatt, og Erling var svært blid mot ham. Erling satte ham ved sida av seg og spurte ivrig etter nytt nord fra landet. Asbjørn fortalte ham alt om det ærend han var ute i. Erling sa det var ingen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg.
Jeg tror ikke det fins noen mann her, sa han, som våger seg til å bryte kongens ord. Jeg må være nøye med å følge kongens sinn, for det er så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss.
Asbjørn sa:
Sannheten får en sist høre. Helt fra barnsbein har jeg alltid lært at mor mi var fribåren i alle ættgreiner, og videre at Erling på Sola nå var den mektigste av frendene hennes. Men nå hører jeg du sier at du er ikke mer fri for kongens treller enn at du ikke kan gjøre det du har lyst til med kornet ditt.
Erling så på ham og smilte, han sa:
Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme; du har godt å slekte på i det stykket. La oss først drikke, frende, så får vi se på det i morgen hva vi kan gjøre med ærendet ditt.
De gjorde det, og var glade om kvelden.
Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa:
Jeg har tenkt ut noe med kornkjøpet ditt, Asbjørn. Men er du svært nøye med hvem du handler med?
Han sa at han brydde seg aldri det grann om hvem han kjøpte korn av, når bare den som solgte, hadde rett til det. Erling sa:
Jeg skulle tro trellene mine hadde så mye korn å selge at du kan få kjøpt det du trenger. De står ikke under lov og landsrett som andre folk.
Asbjørn sa at dette ville han ta imot. Så ble det sagt fra til trellene om kjøpet; de fant fram korn og malt og solgte det til Asbjørn, og han lastet skipet så mye han ville. Da han var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og gav ham vennegaver ; de skiltes som kjære venner.
Asbjørn fikk god bør og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden, og ble der natta over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og likeså at skipet hans var fullastet. Tore stevnte til seg folk om natta, så han hadde 60 mann før det var dag. Så snart det ble litt lyst, gikk han ned til Asbjørn, han og mennene gikk like ut på skipet. Da var Asbjørn og hans folk alt kledd, og Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva slags last Asbjørn hadde på skipet. Han sa det var korn og malt. Tore sa:
Så har Erling gjort som han er vant til og tatt alt det kongen har sagt for å være bare løst snakk. Han har ennå ikke blitt lei av å stå imot ham i alle ting. Det er et under at kongen finner seg i allting av ham.
Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erlings treller som hadde eid kornet. Tore svarte skarpt at han brydde seg ikke om hans og Erlings krokveger.
Nå er det ikke annet å gjøre for dere enn å gå i land, Asbjørn, ellers hiver vi dere over bord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet.
Asbjørn så at han hadde ikke folk nok mot Tore, og så gikk Asbjørn og folkene hans i land, og Tore lot hele ladningen flytte i land fra skipet. Da skipet var ryddet, gikk Tore bortover skipet. Han sa:
Det var svært så godt seil de har disse håløygene, ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det! Det er fullt ut godt nok til dem når de seiler med tom båt.
Dette ble gjort, seilene ble byttet. Så seilte Asbjørn og folkene hans sin veg etter dette, og han styrte nordover langs kysten og stanset ikke før han kom hjem først på vinteren. Denne reisen snakket folk mye om.
Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore (Hund) bad Asbjørn og mor hans til julegjestebud med så mange menn som de ville ta med seg. Asbjørn ville ikke reise, så han satt hjemme. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt imot innbydelsen på en lite hedrende måte, og så gav Tore fantord fra seg om denne reisen til Asbjørn.
Det var nok så, sa han, at det er stor forskjell på oss frendene til Asbjørn, men Asbjørn viser det nå også tydelig, slikt strev som han tok for å hilse på Erling på Jæren i sommer, og så vil han ikke komme hit til meg som bor i det nærmeste huset. Eller kanskje det er så at han tror det bor en Sel-Tore på hver holme.
Slike ord fikk Asbjørn høre fra Tore, og flere til av samme slag.
Asbjørn var helt ute av seg for denne reisen, og verre ble det da han hørte den var til latter og spott. Han ble hjemme hele vinteren og gikk ikke i noen gjestebud.
118.
Asbjørn hadde et langskip; det var ei snekke med 20 tofter, og den stod i det store naustet. Etter kyndelsmess lot han sette fram skipet og bar all redskap ut på det og lot det gjøre seilklart. Så stevnte han til seg vennene sine og fikk nesten 90 mann, alle vel væpnet. Da han var ferdig og han fikk bør, seilte han sørover langs land; de seilte av sted, men fikk nokså seint bør. Da de kom sør i landet, seilte de den ytre leia mer enn den vanlige skipsleia. Det hendte dem ikke noe før de kom inn til Karmøy om kvelden torsdag etter påske.
Denne øya er slik laget; det er ei stor øy, lang, men for det meste ikke brei; den ligger på utsida av den vanlige skipsleia. Det er ei stor bygd der, men ellers er store deler av øya ubygd, de som ligger ut mot havet.
Asbjørn og hans folk landet på utsida av øya, der det var ubygd.
Da de hadde fått opp teltene, sa Asbjørn:
Nå skal dere bli igjen her og vente på meg; jeg vil gå opp på øya og få greie på hvordan det står til her, fordi vi har ikke hørt noe om det i forvegen.
Asbjørn var dårlig kledd og hadde ei sid hette på, en båtshake i handa, men et sverd ved sida under klærne. Han gikk i land og innover øya. Da han kom opp på en høyde der han kunne se garden på Avaldsnes og ut i Karmsund, så han det kom en mengde folk dit både på sjø og på land, og alle drog til garden på Avaldsnes ; det syntes han var merkelig. Så gikk han opp på garden og inn der tjenestefolkene holdt på å lage til maten; da hørte han straks så pass at han skjønte på det de sa, at kong Olav var kommet dit på veitsle, og dessuten at kongen hadde gått til bords.
Asbjørn gikk inn i stua, og da han kom i forstua, gikk det folk ut og inn, så det var ingen som la merke til ham. Stuedøra stod åpen, og han så at Tore Sel stod foran høgsetebordet. Det var langt på kvelden. Asbjørn hørte at folk spurte Tore om hvordan det gikk for seg mellom ham og Asbjørn, og videre at Tore hadde en lang historie om de, og Asbjørn syntes han lot den helle sterkt til den ene sida. Så hørte han en som sa:
Hvordan tok han Asbjørn det da dere ryddet skipet?
Tore sa:
Han bar seg da noenlunde mens vi ryddet skipet, men likevel ikke helt godt, men da vi tok seilet fra ham, gråt han.
Da Asbjørn hørte dette, drog han sverdet hardt og fort og løp inn i stua, og hogg til Tore med en gang; hogget kom i halsen bakfra på ham, og hodet falt ned på bordet foran kongen og kroppen over føttene hans, borddukene fløt i bare blod både oppe og nede.
Kongen sa de skulle ta ham, og så ble gjort; Asbjørn ble tatt til fange og ført ut, så tok de bordstellet og dukene og bar dem ut, og så liket til Tore, som også ble båret bort, og så sopte de alt det som var blitt blodig. Kongen var fælt harm, men han styrte seg når han talte, som han alltid brukte.
Skjalg Erlingsson stod opp og gikk fram for kongen og sa:
Nå går det som ofte ellers, konge, vi må vende oss til Dem for å finne en råd ut av dette. Jeg vil by bøter for denne mannen, så han skal få ha liv og lemmer; men De, konge, skal rå for alt annet.
Kongen sa:
Er ikke det en dødssak, Skjalg, om en mann bryter påskefreden? Og en til om en mann dreper en annen i kongens hus? Og en tredje, som riktignok du og far din vel synes har lite å si, han brukte føttene mine til hoggestabbe?
Skjalg svarte:
Det var leit, konge, at De ikke likte dette; ellers var det ikke dårlig gjort. Men om De, konge, synes det er et verk som går Dem imot, og at det har mye å si, så venter jeg likevel å få mye igjen for min tjeneste hos Dem. Mange vil si at dette kan De godt gjøre.
Kongen sa:
Du er nok mye verdt, Skjalg, men jeg vil ikke for din skyld bryte loven og minke kongens verdighet.
Skjalg vendte seg bort og gikk ut av stua. Det hadde vært 12 mann i følge med Skjalg, og de fulgte ham alle sammen, og det var mange andre som gikk bort med ham også. Skjalg sa til Torarin Nevjolvsson:
Om du vil ha vennskap med meg, så gjør du alt du kan for at mannen ikke skal bli drept før søndag.
Så gikk Skjalg og mennene hans av sted; de tok en robåt han hadde, og rodde sørover så hardt de kunne, og kom til Jæren i grålysningen. Der gikk de opp på garden og til det loftet Erling sov i.
Skjalg løp mot døra, så den knakk i naglene. Av dette våknet Erling og de andre som var der inne, han kom seg opp i en fart, greip skjold og sverd og løp til døra og spurte hvem det var som hadde slikt hastverk. Skjalg sa hvem han var, og bad ham lukke opp. Erling sa:
Jeg kunne tenke det var du som farer så uvettig; har dere noen etter dere?
Så ble døra lukket opp. Nå sa Skjalg:
Du synes kanskje jeg har hastverk, men jeg tenker ikke Asbjørn, din frende, synes jeg farer for fort der han sitter i lenker nord på Avaldsnes. Det er mer mandig å ta av sted og hjelpe ham.
Så skiftet far og sønn noen ord, Skjalg fortalte Erling hvordan alt hadde gått for seg da Sel-Tore ble drept.
119.
Kong Olav satte seg i høgsetet igjen da de hadde ryddet opp i stua. Han var fælt harm. Han spurte hva de hadde gjort med drapsmannen, det ble sagt at han stod ute i svalgangen og var tatt i forvaring. Kongen sa:
Hvorfor er han ikke drept?
Torarin Nevjolvsson sa:
Herre, rekner De det ikke for mord å drepe folk om natta?
Da sa kongen:
Sett ham i lenker og drep ham i morgen.
Så ble Asbjørn lenket og lukket inne i et hus natta over.
Dagen etter hørte kongen morgenmesse, så gikk han til møter og satt der til høymessen; da han gikk fra messen, sa han til Torarin:
Nå står vel sola høyt nok til at Asbjørn, vennen din, kan bli hengt.
Torarin bøyde seg for kongen og sa:
Herre, sist fredag sa biskopen at den kongen som har all makt, han tålte likevel prøvelser; og salig er den som kan likne på ham mer enn på dem som dømte ham til døden, eller på dem som drepte ham. Nå er det ikke lenge til i morgen, og da er det hverdag.
Kongen så på ham og sa:
Du skal få din vilje, han skal ikke bli drept i dag. Men nå skal du overta ham og ta vare på ham, og det skal du vite for visst at du setter livet på spill om han kommer bort på noen måte.
Så gikk kongen sin veg, og Torarin gikk dit hvor Asbjørn satt i lenker. Nå tok Torarin av ham lenkene og fulgte ham bort i ei lita stue og lot ham få mat og drikke, og fortalte ham hva kongen hadde lovt om Asbjørn løp bort. Asbjørn sa at Torarin trengte ikke være redd for det. Torarin satt hos ham lenge om dagen og sov der om natta også.
Lørdagen stod kongen opp og gikk til morgenmessen, så gikk han til møtet, der var det kommet en mengde bønder, og de hadde mange ting de skulle ha avgjort. Kongen satt der lenge utover dagen, og det ble seint før han gikk til høymesse. Etterpå gikk kongen og spiste, og da han hadde spist, ble han sittende å drikke en stund før bordene ble tatt ned.
Torarin gikk til den presten som hadde å gjøre med kirken der, og gav ham 2 øre i sølv for at han skulle ringe inn helgen med en gang de tok bort bordet for kongen. Da kongen hadde drukket en stund så han syntes det var nok, ble bordene tatt bort. Da sa kongen at nå var det best trellene tok med seg drapsmannen og drepte ham. I det samme ringte de helgen inn. Så gikk Torarin fram for kongen og sa:
Mannen får da få grid helgen over, enda så galt han har gjort.
Kongen sa:
Du får gjete ham, Torarin, så han ikke kommer bort.
Så gikk kongen til kirken og hørte nonsmesse, og Torarin satt hos Asbjørn resten av dagen.
Søndag kom biskopen til Asbjørn og skriftet ham og gav ham lov til å høre høymessen. Da gikk Torarin til kongen og bad ham finne folk til å holde vakt over Asbjørn.
Nå vil jeg ikke ha mer med hans sak å gjøre, sa han.
Kongen sa han skulle ha takk for det. Så satte han folk til å holde vakt over Asbjørn, og da satte de lenker på ham. Da folk gikk til høymesse, ble Asbjørn leidd til kirken; han og de som holdt vakt over ham, stod utenfor kirken. Kongen og hele allmuen hørte messen stående.
120.
Nå må vi gå videre der vi sluttet før. Erling og Skjalg, sønn hans, rådførte seg med hverandre om vanskelighetene, og da Skjalg og de andre sønnene rådde sterkt til det, ble de stående ved det at de samlet folk og skar hærpil: det kom snart en stor hær sammen, og de gikk om bord i skipene; så holdt de manntall, og der var innpå 1.500 mann.
Med denne hæren drog de av sted, og om søndagen kom de til Avaldsnes på Karmøy og gikk opp til garden med hele hæren; de kom dit nettopp da evangeliet var lest. De gikk straks opp til kirken, tok Asbjørn og brøt lenkene av ham. Ved dette ståket og ved larmen av våpen løp alle de inn i kirken som før stod ute, og de som var inne i kirken, så ut alle sammen uten kongen, han ble stående og så seg ikke om. Erling og sønnene stilte opp hæren sin på begge sider av den vegen som gikk fra kirken til stua, og sønnene hans stod nærmest stua.
Da hele messen var sunget, gikk kongen like ut av kirken, han gikk foran gjennom manngarden, og så fulgte den ene etter den andre av hans menn. Da han kom hjem til huset, gikk Erling framfor døra, bøyde seg for kongen og hilste ham. Kongen svarte og bad Gud hjelpe ham. Så tok Erling ordet:
Jeg har hørt at Asbjørn, min frende, har kommet i skade for å gjøre en stor ugjerning, og det er leit om det har hendt noe slikt, konge, som De er misfornøyd med. Jeg kommer for her nå for å by forlik og bøter for ham, så store som De sjøl vil fastsette, men til gjengjeld vil jeg han skal få ha liv og lemmer og rett til å være i landet.
Kongen svarte:
Jeg synes det ser ut til at du mener du har Asbjørns sak helt i di hand nå, Erling. Jeg skjønner ikke hvorfor du later som du byr forlik for ham; du har vel dradd sammen denne folkehæren fordi du tenker at denne gangen vil du rå mellom oss.
Erling sa:
De skal rå, men rå slik at vi skilles forlikte.
Kongen sa:
Tenker du å skremme meg, Erling? Er det derfor du har så mye folk?
Nei, sa han.
Ja ligger det noe annet under, så kommer ikke jeg til å flykte nå.
Erling sa:
Du trenger ikke å minne meg om at hver gang vi har møttes hittil, så har jeg hatt lite folk å sette mot deg. Men jeg vil ikke legge skjul på hva jeg har i sinne; jeg vil vi skal skilles forlikte. Eller skulle jeg tro jeg ikke kommer til å prøve flere møter mellom oss.
Da var Erling rød som blod i ansiktet. Nå gikk biskop Sigurd fram og sa til kongen:
Herre, jeg ber Dem høre på meg for Guds skyld, og forlike Dem med Erling på de vilkår han byr Dem, slik at denne mannen får ha fred på liv og lemmer, men De alene skal rå for alle fredsvilkårene.
Kongen svarte:
De skal rå.
Da sa biskopen:
Erling, gi kongen den trygd han vil ha, og siden skal Asbjørn gi seg i kongens makt og be om grid.
Erling gav trygd, og kongen tok imot. Så gikk Asbjørn og bad om grid og gav seg i kongens makt og kysset kongen på handa. Da gikk Erling bort med hæren sin; de hilste hverandre ikke.
Nå gikk kongen inn i huset, og Asbjørn fulgte ham; der satte kongen opp forliksvilkårene og sa så:
Første vilkår i forliket, Asbjørn, er det at du skal følge den landsens lov som byr at den mann som dreper kongens tjenestemann, skal sjøl påta seg samme tjeneste, om kongen vil. Nå vil jeg at du skal påta deg den årmannsstillingen som Sel-Tore har hatt, og styre garden for meg her på Avaldsnes.
Asbjørn sa det skulle bli som kongen ville.
Men jeg må likevel først hjem til garden min og ordne opp der.
Kongen gikk gjerne med på det. Han drog derfra til et annet gjestebud som ble gjort for ham.
Asbjørn gav seg på veg hjem med følget sitt, som hadde ligget gjemt i ei vik hele tida mens Asbjørn var borte; de hadde fått høre hva det var på ferde med ham og ville ikke seile bort før de visste hva enden ble på det. Så gav Asbjørn seg i veg og stanset ikke før han kom nordpå til garden sin ut på våren. Han ble kalt Asbjørn Selsbane.
Asbjørn hadde ikke vært lenge hjemme før de møttes, han og frenden hans, Tore, og de talte med hverandre. Tore spurte Asbjørn nøye ut om ferden, og om alt som hadde hendt der, og Asbjørn fortalte alt som det hadde gått for seg. Da sa Tore:
Du synes vel du er kvitt den skammen nå, at du ble ranet i høst?
Ja, det er så, sa Asbjørn, eller hva synes du, frende?
Det skal jeg snart si, sa Tore. Forrige gang du seilte sør i landet, ble det til stor skam, men det stod da til å rette på. Men denne ferden blir til skam for både deg sjøl og frendene dine, om det skal bli til det at du blir kongens trell og jamngod med slik en usling som denne Tore Sel. Vær nå så mye til kar at du heller blir sittende her på eiendommen din! Vi, dine frender, skal hjelpe deg, så du aldri kommer i en slik knipe mer.
Asbjørn syntes det hørtes lovende, og før de skiltes, han og Tore, hadde de slått fast dette ; han skulle bli boende på garden sin og aldri komme til kongen mer og heller ikke gå i hans tjeneste. Og det gjorde han, ble hjemme på gardene sine.
121.
Etter at kong Olav og Erling Skjalgsson hadde møtt hverandre på Avaldsnes, tok stridighetene mellom dem til igjen, og de vokste slik at det til slutt var fullt fiendskap mellom dem.
Kong Olav var på veitsler omkring i Hordaland om våren, så drog han opp på Voss, for han hadde hørt at folket der var lite troende. Han holdt ting med bøndene der det heter Vang, og bøndene kom dit mannsterke og fullt væpnet. Kongen bad dem ta kristendommen, men bøndene bød kamp igjen, og det kom så langt at begge fylkte hærene sine. Men så gikk det slik med bøndene at hjertet tok til å skjelve i brystet på dem, og ingen ville stå fremst, og så endte det med at de gjorde det som også var det beste for dem, de gav seg i kongens hand og tok kristendommen. Kongen drog ikke derfra før alle var blitt kristnet.
Det var en dag kongen var ute og rei framover vegen og sang salmene sine. Da han kom rett mot haugene der, stanset han og sa:
Disse mine ord skal gå fra mann til mann, jeg gir det råd at aldri mer skal noen av Norges konger gå mellom disse haugene.
Folk sier også at at de fleste av kongene har tatt seg i vare for det siden.
Så drog kong Olav ut til Osterfjorden, der møtte han skipene sine, og så drog han nord i Sogn og var der og tok veitsler om sommeren.
Da det ble høst, seilte han inn fjorden og tok derfra opp i Valdres, der var det hedensk før. Kongen drog så fort han kunne opp til sjøen, der kom han over bøndene helt uventet, han tok skipene deres og gikk sjøl om bord i dem med alle sine menn. Så sendte han ut tingbud, og tinget ble holdt så nær sjøen at kongen hadde full rådighet over skipene om han syntes han trengte dem. Bøndene kom til tinget som en hel hær og i full væpning. Kongen bød dem kristendommen, men bøndene ropte og skreik imot ham og bad ham tie stille; samtidig gjorde de stor larm og våpenbrak.
Da kongen så at de ikke ville høre på det han lærte dem, og at de dessuten hadde så mange folk at ikke noe kunne stå seg mot dem, så tok han til å tale om noe annet, han spurte etter om det var noen der på tinget som hadde saker med hverandre, som de ville han skulle avgjøre for dem. Da bøndene fikk talt, viste det seg at det var mange som var uforlikte med hverandre av dem som hadde gått sammen om å tale mot kristendommen. Da nå bøndene tok til å legge fram klagemålene, prøvde hver mann å samle flokk til å støtte sin sak; hele den dagen gikk med til det, og om kvelden ble tinget oppløst.
Så snart bøndene fikk høre at kong Olav hadde fart gjennom Valdres og var kommet ned i bygdene, hadde de latt hærpil gå og stevnt sammen både fri mann og trell. Med den hæren gikk de mot kongen, og da ble det helt øde mange steder rundt i bygdene. Bøndene holdt seg samlet også etter at tinget var oppløst. Dette fikk kongen vite. Og da han kom om bord i skipene sine, lot han dem ro tvers over sjøen om natta; der lot han folk gå opp i bygda og brenne og rane. Dagen etter rodde de fra nes til nes, og kongen lot hele bygda brenne. Men da de bøndene som var i samlingen, så røyk og lue på gardene sine, løste de seg fra flokken; hver tok vegen bort og søkte hjem for å finne igjen husstanden sin. Og da det først gikk hull på hæren, tok de av sted den ene etter den andre, til alt løste seg opp i små flokker. Men kongen rodde over sjøen og brente landet på begge sider. Så kom bøndene til ham og bad om nåde, bød seg til å bli hans handgangne menn. Han gav hver av dem grid som kom og krevde det, og lot dem ha sin eiendom.
Nå var det ingen som talte mot kristendommen lenger, kongen lot folket døpe og tok gisler av bøndene. Kongen ble der lenge utover høsten, han lot skipene dra over eidet mellom sjøene. Kongen gikk ikke mye omkring i landet opp fra sjøene, for han trodde lite på bøndene. Han lot bygge kirker der og vigde dem og satte prester til dem. Da kongen ventet det snart skulle bli frost, gikk han lenger opp i landet og kom fram på Toten. Arnor Jarlaskald nevner dette at kong Olav hadde brent på Opplanda, den gang han diktet om Harald, bror hans:
Ættearv var det når Yngve
brente hus på Oppland,
fyrsten, den fremste av alle,
lot folket føle sin vrede.
Før det var fare på ferde,
lystret bøndene ikke
den seierkronede konge.
Galgen tok fyrstens fiender.
Så drog han nordover gjennom Gudbrandsdalen og helt til fjellet og stanset ikke før han kom til Trondheimen og helt ut til Nidaros. Der gjorde han i stand til vinteropphold og var der om vinteren. Det var den tiende vinter han var konge.
Sommeren før hadde Einar Tambarskjelve reist fra landet og kom først vest til England, der møtte han mågen sin, Håkon jarl, og ble hos ham en stund. Så drog Einar til kong Knut og fikk store gaver hos ham. Etter dette reiste Einar sør over havet og helt til Roma, og kom tilbake neste sommer. Da reiste han til gardene sine, og han og Olav møttes ikke. [1]
|
| Occupation |
Abt 1023 |
Norge [1] |
| Konge - del 09. |
- Fra Snorre: Olav den helliges saga:
122.
Det var ei kvinne som het Alvhild, hun ble reknet som kongens tjenestejente. Hun var likevel kommet av god ætt, og hun var ei svært vakker kvinne og fulgte med kong Olavs hird. Den våren hendte det at Alvhild ble med barn, og kongens nærmeste venner visste at han nok var far til barnet.
Så hendte det ei natt at Alvhild ble sjuk; det var ikke mange folk til stede, bare noen koner, en prest, Sigvat skald og noen få andre. Alvhild hadde det tungt, og hun var døden nær; hun fødte en gutt, og det var en stund de ikke sikkert visste om det var liv i barnet. Da barnet drog pusten, men ganske svakt, bad presten Sigvat gå og si fra til kongen. Han svarte:
Jeg tør ikke for noen pris vekke kongen, for han har forbudt alle mennesker å avbryte søvnen for ham før han våkner sjøl.
Presten svarte:
Det er nødvendig at dette barnet blir døpt nå, jeg synes ikke det der ut til å kunne leve.
Sigvat sa:
Jeg tør heller rå til at du døper barnet, enn jeg vekker kongen; jeg får ta ansvaret og gi det navn.
Så gjorde de det, gutten ble døpt og kalt Magnus.
Morgenen etter da kongen hadde våknet og kledd seg, fikk han høre om alt det som hadde hendt. Da lot kongen Sigvat kalle til seg. Kongen sa:
Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste om det sjøl?
Sigvat svarte:
Fordi jeg heller ville gi 2 menn til Gud enn 1 til djevelen.
Kongen sa:
Hvordan kunne det gjelde noe slikt?
Sigvat svarte:
Barnet holdt på å dø, og om det døde hedensk, ble det djevelens mann, men nå ble det Guds mann. Og for det andre visste jeg at om du ble sint på meg, så gjaldt det ikke mer enn livet mitt, og om du vil at jeg skal dø for denne saken, så venter jeg å bli Guds mann.
Kongen sa:
Hvorfor lot du gutten hete Magnus? Det er ikke ættenavn hos oss.
Sigvat svarte:
Jeg kalte ham opp etter kong Karlamagnus, for han var den beste mann jeg visste i verden.
Da sa kongen:
Du har lykken med deg, Sigvat. Men det er ikke noe rart at lykke følger vett. Det er merkeligere det som stundom også hender, at samme lykken følger uvettige folk så mye at uvettige påfunn vender seg til lykke.
Og nå var kongen helt blid. Sveinen vokste opp, og ble snart en kjekk gutt da han fikk alderen på seg.
123.
Samme våren gav kong Olav 1/2 sysla på Hålogaland til Åsmund Grankjellsson; den andre 1/2 hadde Hårek på Tjøtta, men før hadde han hatt hele, noe i veitsler og noe i len. Åsmund hadde ei skute og innpå 30 mann om bord, de var godt væpnet. Da Åsmund kom nordpå, møttes han og Hårek; Åsmund sa ham hvordan kongen hadde ordnet med sysla, og viste fram sikre kjenningstegn fra kongen. Hårek sa som så at kongen fikk rå for hvem som skulle ha sysla.
Men høvdingene gjorde likevel ikke slik i gamle dager at de minket rettighetene for oss som er født til å få makt av konger, og gav dem til slike bondesønner som aldri før har hatt den slags mellom hendene.
Og enda en kunne merke på Hårek at dette bød ham imot, så lot han likevel Åsmund få overta sysla, slik som kongen hadde sendt bud om.
Så drog Åsmund hjem til far sin; han ble der en liten stund, og så drog han siden til sysla nord på Hålogaland. Han kom nord til Langøya; der bodde det den gang 2 brødre, den ene het Gunnstein, den andre Karle; det var rike menn og storkarer. Gunnstein styrte garden, han var den eldste av brødrene; Karle var vakker å se til og glad i stas; begge hadde de ferdighet i mange ting.
Åsmund ble godt mottatt der og ble der en stund; han hentet sammen det han kunne få fra sysla. Karle snakket med Åsmund om at han gjerne ville bli med ham sørover til kong Olav og prøve å komme inn i hirden. Åsmund rådde han til dette og lovte å hjelpe ham hos kongen, så Karle kunne få det han bad om der. Så slo Karle følge med Åsmund.
Åsmund fikk høre at Asbjørn Selsbane hadde seilt sørover til til stevnet i Vågan med et lasteskip han hadde, og nesten 20 mann, og at han var ventende sørfra nå. Åsmund og hans følge drog sin veg sørover langs land, de hadde motbør, men det var lite vind. Det kom seilende skip mot dem som hørte til Vågan-flåten. De spurte nå i all stillhet etter hvor Asbjørn var, og fikk vite at han var på veg sørfra.
Åsmund og Karle delte seng, og de var kjære venner. Så var det en dag Åsmund og følget hans rodde fram gjennom et sund, da kom det seilende et lasteskip mot dem. Skipet var lett å kjenne, det var lyst på sidene, malt både med hvitt og rødt, og hadde seil med striper. Da sa Karle til Åsmund:
Du har ofte talt om at du gjerne ville se han Asbjørn Selsbane. Om det ikke er han som seiler der, så skjønner ikke jeg meg på å kjenne skip.
Åsmund svarte:
Vær så snill å si meg til, lagsmann, når du kjenner ham.
Nå glei skipene inn på sida av hverandre. Da sa Karle:
Der sitter han Selsbane ved roret i blå kjortel!
Åsmund svarte:
Jeg skal gi ham rød kjortel.
Og så kastet han Åsmund et spyd etter Asbjørn, og det traff ham i livet og gikk gjennom ham, så det ble sittende fast i hodefjøla. Asbjørn falt død ned fra styret. Deretter seilte begge sin veg.
De førte Asbjørns lik nord til Trondenes. Sigrid lot sende bud etter Tore Hund på Bjarkøy. Han kom til da de stelte med Asbjørns lik etter deres skikk. Da de skulle reise, fant Sigrid fram gaver til vennene sine. Hun fulgte Tore til skipet, og før de skiltes. sa hun:
Det er jo så, Tore, at Asbjørn, sønn min, hørte på dine kjærlige råd. Nå fikk ikke han langt nok liv til å lønne deg slik som du fortjener, og om jeg vel ikke er så god til det som han ville vært, så skal jeg da legge godviljen til. Her er ei gave som jeg vil gi deg, og jeg vil ønske du får bruk for den.
Det var et spyd.
Her er det spydet som stod igjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå, så det blir lettere for deg å huske hvordan det høver i det såret du så på Asbjørn, din brorsønn. Om du vil gjøre et karsstykke nå, så lot du dette spydet gå ut av hendene slik at det kom til å stå i brystet på Olav Digre.
Og det sier jeg, sa hun, du skal bli hver manns niding om du ikke hevner Asbjørn.
Så vendte hun seg og gikk. Tore var blitt så harm mens hun talte at han ikke kunne svare noen ting, han sanset ikke å slippe spydet, og han sanset ikke landgangen, og om ikke folk hadde tatt og støttet ham, ville han ha gått på sjøen, da han gikk ut på skipet. Det var et lite spyd med graveringer på, falen var gullinnlagt. Tore og følget hans rodde bort og hjem til Bjarkøy.
Åsmund og hans folk seilte videre sin veg til de kom sør i Trondheimen til kong Olav. Åsmund sa til kongen hva som hadde hendt ham på reisa. Karle ble kongens hirdmann. Åsmund og han var gode venner som før. Men de ord som Åsmund og Karle hadde sagt til hverandre før drapet på Asbjørn, ble ikke holdt hemmelige, for dem fortalte de sjøl til kongen. Men her gikk det slik at alle har én venn mellom uvenner, som det heter; det var noen der som husket på dette, og derfra kom det til Tore Hund.
124.
Da det lei utpå våren, tok kong Olav fatt og gjorde skipene sine klare. Så seilte han sørover langs landet om sommeren, han holdt ting med bøndene, forlikte folk og kristnet landet. Han tok inn kongsinntektene der han fór fram.
Om høsten drog kongen helt til landegrensa. Da hadde kong Olav kristnet hele landet der det var store bygder. Han hadde også ordnet med lovene over hele landet. Og han hadde sendt bud til både Island og Grønland og fått seg mange venner der, og likeså på Færøyene.
Kong Olav hadde sendt kirketømmer til Island, og den kirken ble reist på Tingvellir, der hvor Alltinget er; han sendte med ei stor klokke, som er der ennå. Dette var etter at islendingene hadde gjort om lovene sine og satt kristenretten etter det som kong Olav hadde sendt bud til dem om.
Etter dette kom det mange storfolk fra Island og ble kong Olavs handgangne menn; det var Torkjell Eyjolvsson, Torleik Bollason, Tord Kolbeinsson, Tord Borksson, Torgeir Håvardsson og Tormod Kolbrunarskald.
Kong Olav hadde sendt vennegaver til mange høvdinger på Island, og de sendte ham slike ting som fantes der, og som de mente han ville synes var mest verdt å få som sending. Men med disse tegn på vennskap som kongen viste Island, lå det flere ting under, som siden kom fram i dagen.
125.
Denne sommeren sendte kong Olav Torarin Nevjolvsson til Island i sitt ærend, og Torarin styrte skipet sitt ut av Trondheimen samtidig med at kongen reiste, og fulgte ham sør til Møre. Så seilte Torarin ut til havs, og fikk så strykende bør at han seilte på 8 halvdøgn til Island og tok land ved Eyrarbakki. Han drog straks til Alltinget, og kom dit da folk var samlet på Logberget; han gikk like til Logberget.
Da folk hadde avsagt rettskjennelsene, tok Torarin Nevjolvsson ordet:
For 4 netter siden skiltes jeg fra kong Olav Haraldsson. Han sender alle høvdinger her i landet, styresmennene, og likeså hele allmuen, karer og kvinner, unge som gamle, rike og fattige, Guds og sin hilsen, og sier at han vil være deres konge om dere vil være hans menn, og hver skal være den annens venn og hjelper i alle gode ting.
Folk svarte pent på talen hans, de sa de ville alle være glade over å være kongens venner, om han ville være en venn for folk her i landet. Da tok Torarin til orde:
Med kongens hilsen følger dette at han vil be nordlendingene om en vennskapstjeneste, om de ville gi ham ei øy eller et utskjær som ligger utenfor Eyjarfjord, og som folk kaller Grimsey; til gjengjeld vil han gi slike herligheter fra sitt land som folk kunne be ham om. Og han sender sin hilsen til Gudmund på Mødruvellir og ber ham ta seg av denne saken, for han har fått høre at Gudmund er den som rår mest der.
Gudmund svarte:
Jeg vil gjerne ha kong Olavs vennskap, og jeg tror det er mye mer til gagn for meg enn dette utskjæret han ber om. Men kongen har ikke hørt riktig når han tror at jeg har mer makt over det enn andre, for det er gjort til allmenning nå. Vi får ha et møte om dette først, jeg og de menn som har mest gagn av øya.
Så gikk folk til buene sine.
Etter dette holdt nordlendingene et møte med hverandre og talte om saken. Hver og en kom fram med det han syntes. Gudmund var for saken, og det var mange andre som fulgte ham. Da spurte noen hvorfor ikke Einar, bror hans, sa noe om det.
Vi synes han er den som ser klarest i de fleste ting, sa de.
Da svarte Einar:
Jeg har ikke sagt stort om denne saken fordi ingen har spurt meg. Men når jeg skal si min mening, så tror jeg det er best for folk her i landet om de ikke påtar seg skattegaver til kong Olav eller alle slike pålegg som han legger på folk i Norge. Det er en ufrihet som vi ville føre ikke bare over oss sjøl, men også over sønnene våre og all vår ætt som bygger og bor her til lands. Og den tvangen vil aldri minke eller bli borte fra dette landet. La gå at denne kongen er en god mann, som jeg gjerne skal tro han er; men det vil gå heretter som hittil, at når det blir kongsskifte, så er kongene ujamne, noen er gode og noen vonde.
Og om folk i landet vil få ha den friheten som de har hatt siden landet her ble bygd, da er det eneste råd det å ikke gi kongen tak på oss i noen ting, verken ved landeiendom her eller løfte om å svare avtalte skylder herfra som kunne gå for å være skatter fra undersåtter.
Men jeg vil rekne det for å være tjenlig om folk sender kongen vennegaver når de har lyst på det, hauker eller hester, telt eller seil eller andre slike ting som er verdt å sende; for det lønner seg godt om en får vennskap igjen for det.
Når det er tale om Grimsey, så må det nevnes at enda det nok ikke kommer noe derfra som en kan bruke til mat, så kan en likevel fø en hær der, og om det er en utenlandsk hær som kommer dit på langskip, så tenker jeg mange småbønder kommer til å synes det blir trangt med rom omkring dørene.
Da Einar hadde sagt dette og klarlagt hele stillingen, så vendte straks hele allmuen seg til ham og gav sitt samtykke i at dette skulle aldri hende. Torarin skjønte nå hva som ble enden på ærendet hans i denne saken.
126.
Dagen etter gikk Torarin til Logberget og holdt en tale enda en gang, og tok til orde:
Kong Olav sendte bud til vennene sine her til lands, og han nevnte Gudmund Eyjolvsson, Snorre gode, Torkjell Eyjolvsson, Skafte lovsigemann og Torstein Hallsson. Han sendte det bud til dere at dere skulle komme til ham og ta imot det vennskap han byr. Han sa videre at dere skulle ikke vente lenge med å komme, om dere satte noen pris på hans vennskap.
De svarte på denne talen, takket kongen for tilbudet, men sa de ville si fra til Torarin om de ville reise siden, når de hadde fått områdd seg og talt med vennene sine.
Da nå høvdingene fikk tale med hverandre, sa hver av dem det han mente om denne ferden. Snorre gode og Skafte rådde fra det å våge så mye hos nordmennene som at de skulle reise fra Island til Norge alle på en gang, de mennene som rådde mest for landet; de sa at dette budet snarere gav dem mistanke om det samme som Einar hadde slått på, at kongen hadde planer om en slags tvang mot islendingene, om han kunne få det til.
Gudmund og Torkjell Eyjolvsson ville gjerne rette seg etter kong Olavs bud, og de mente det ville bli en ferd de ville få stor ære av.
Men da de hadde drøftet saken med hverandre, ble det til slutt til at de ikke skulle reise sjøl, men hver av dem skulle sende en mann på sine vegne som de syntes høvde best til det. Og så skiltes de på tinget med dette, og det ble ikke noen Norgesreise den sommeren.
Torarin seilte tilbake samme sommer og kom til kong Olav om høsten; han fortalte ham hvordan det hadde gått med ærendet, men også at de høvdingene han hadde sendt bud på, skulle komme fra Island, enten de sjøl eller sønnene deres.
127.
Samme sommeren kom Gille lovsigemann, Leiv Ossursson, Toralv fra Dimun og mange andre bondesønner vest fra Færøyene til Norge på kong Olavs bud; Trond i Gata gjorde seg også klar til å reise, men da han på det nærmeste var ferdig, fikk han en hard sjukdom, så han ikke kunne komme noen steder, og så ble han igjen hjemme.
Da færøyingene kom til kong Olav, kalte han dem til en samtale og hadde et møte med dem. Der åpenbarte han for dem hva mening han hadde med å la dem komme, han sa han ville ha skatt fra Færøyene, og dessuten at færøyingene skulle ha den loven kong Olav ville gi dem.
På dette møtet kunne man merke på kongens ord at han ville ha sikkerhet i denne saken av de færøyingene som hadde kommet der, om de ville binde seg til dette forliket med eder; han bød de menn han syntes var gjævest der, at de skulle bli hans handgangne menn og til gjengjeld få en høy stilling og vennskap av ham.
Færøyingene skjønte på kongens ord at det var uvisst hvordan det ville gå dem om de ikke gav seg på alt det kongen krevde av dem. Det ble nok først holdt flere møter om denne saken før det kom til en avgjørelse, men til slutt fikk likevel kongen fram alt det han krevde. Leiv, Gille og Toralv ble kongens handgangne menn og hirdmenn, og alle de andre i følget svor kong Olav å holde den lov og landsrett på Færøyene som han ville sette for dem, og svare den skatten han påla. Da de skiltes, gav kongen dem vennegaver, og de som hadde blitt hans handgangne menn, seilte sin veg så snart de var ferdige.
Men kongen lot ruste et skip og fant mannskap til det, og sendte det til Færøyene for å ta imot de skattene færøyingene skulle betale ham. De ble ikke fort ferdige, og om denne ferden er bare det å si at de kom aldri igjen, og det kom ingen skatt den sommeren som fulgte, for de hadde ikke kommet fram til Færøyene, og det var ingen som hadde krevd inn skatt der.
128.
Om høsten drog kong Olav inn i Viken; han sendte bud i forvegen til Opplanda og lot gjøre i stand veitsler, og da han tenkte å reise omkring på Opplanda den vinteren, gav han seg på veg og drog til Opplanda. Kong Olav ble på Opplanda den vinteren og fór i veitsler der. Han rettet på alt det som han syntes var mangelfullt, styrket igjen kristendommen der han syntes det trengtes.
Da kongen var på Hedmark, hendte det at Kjetil Kalv på Ringnes fridde og bad om Gunnhild, datter til Sigurd Syr og Åsta; Gunnhild var søster til kong Olav, og det var kongen som skulle svare på dette og rå for giftermålet. Han tok det godt opp, og det var fordi han visste om Kjetil at han var en mann av stor ætt, rik, klok og en stor høvding; han hadde alt lenge vært kong Olavs gode venn også, som fortalt her før. Alt dette til sammen gjorde at kongen gjerne unte Kjetil dette giftet, og så ble det til det at Kjetil fikk Gunnhild; kong Olav var med i bryllupsgildet.
Kong Olav drog nord i Gudbrandsdalen og tok imot veitsler. Der bodde det en mann som het Tord Guttormsson, på garden som heter Steig. Tord var den mektigste mannen i den nordre del av Gudbrandsdalen. Da han og kongen møttes, fridde Tord og bad om Isrid Gudbrandsdotter, kong Olavs moster.
Det var kongen som skulle svare på dette, og da de hadde talt om saken, ble det avgjort at giftermålet kom i stand, og Tord fikk Isrid.
Etter dette ble han kong Olavs fulltro venn, og med ham mange andre av Tords frender og venner, som brukte å rette seg etter ham.
Så reiste kong Olav sørover igjen over Toten og Hadeland, derfra til Ringerike, og så ut i Viken. Om våren kom han til Tønsberg, og der ble han lenge, mens det var størst handel og tilførsel der. Så lot han ruste ut skipene sine og hadde en mengde folk hos seg.
129.
Denne sommeren kom Stein, sønn til Skafte lovsigemann, Torodd, sønn til Snorre gode, Gelle, sønn til Torkjell, og Egil, sønn til Sidu-Hall, bror til Torstein, fra Island på kong Olavs bud. Gudmund Eyjolvsson var død om vinteren. Islendingene gikk straks til kong Olav, så snart de kunne komme til. Da de kom til kongen, ble de godt mottatt og var hos ham alle sammen.
Samme sommeren fikk kong Olav vite at det skipet han hadde sendt til Færøyene etter skatt sommeren før, var blitt borte, og det var ikke kommet i land noe sted, så vidt folk visste. Kongen fant et nytt skip og mannskap til det og sendte det til Færøyene etter skatt. Mennene tok av sted og stod til havs, men siden hørte ingen noe mer til dem enn til det forrige som fór, og det var mange gjetninger om hvor det kunne ha blitt av disse skipene.
130.
Knut den mektige, som noen kaller Knut den gamle, var konge både over England og over Danevelde på den tida. Knut den mektige var sønn til Svein Tjugeskjegg Haraldsson. Hans ætt hadde rådd over Danmark i lange tider. Harald Gormsson, farfar ti Knut, hadde tatt Norge etter Harald Gunnhildssons fall og hadde tatt skatter derfra og satt Håkon jarl den mektige til å styre landet. Svein danekonge, sønn til Harald, hadde også rådd over Norge og hadde satt Eirik Håkonsson jarl til å styre landet. Han og broren Svein Håkonsson rådde deretter landet, inntil Eirik jarl drog vest til England da Knut den mektige, mågen hans, sendte bud etter ham; han satte sin sønn Håkon jarl etter seg til å styre i Norge, Håkon var søstersønn til Knut den mektige, Eiriks måg.
Men da så Olav Digre kom til Norge, tok han først Håkon jarl til fange og avsatte ham fra styret, slik som før er skrevet. Da reiste Håkon til sin morbror Knut, og hos ham hadde han vært hele tida siden til vi er kommet så langt i sagaen.
Knut den mektige hadde vunnet England i strid og kjempet seg til det; og han hadde hatt et langt slit før folket i landet hadde blitt lydige mot ham. Da han nå mente han hadde fått full og hel styring der i landet, tok han til å tenke på det han mente å ha rett til i et rike han ikke sjøl hadde oppsyn med, og det var Norge.
Han mente han sjøl hadde arverett til hele Norge, og Håkon, søstersønn hans, til noe av det, og dertil kom at han syntes han hadde mistet det med skam. En av grunnene til at Knut og Håkon hadde latt det være stilt med kravene på Norge, var den at i førstningen da Olav Haraldsson kom til landet, løp den opp som én mann hele den store bondemugen og ville ikke høre tale om annet enn at Olav skulle være konge over hele landet.
Men siden, da folk syntes de ikke fikk rå seg sjøl under hans styre, var det noen som prøvde å komme seg ut av landet; da var det nokså mange stormenn som hadde reist til kong Knut, og sønner til mektige bønder også, de hadde gitt seg ett eller annet ærend. Og hver den som kom til kong Knut og ville bli hans mann, fikk alltid hendene fulle av gull. Der kunne en også se mye større prakt enn andre steder, både det at det var så mange folk der til daglig, og så utstyret ellers i de husene han hadde, og som han sjøl bodde i.
Knut den mektige fikk skatter og skylder fra de rikeste folkland i Norderlanda; og ettersom han hadde større inntekter enn andre konger, gav han også bort av dem i samme monn mer enn noen annen konge.
I hele riket hans var freden så sikker at ingen torde bryte den, og sjølve folket i landet hadde fred og gammel landsens rett. Slikt ble han kjent og æret for i alle land. Men av dem som kom fra Norge, var det mange som klagde over ufrihet, og la ut for Håkon jarl for det, og noen lot kongen sjøl få vite at nordmennene ville være ferdige til å vende tilbake under kong Knut og jarlen og få friheten sin igjen av dem. Dette snakket syntes jarlen godt om, han la det fram for kongen, og bad ham undersøke om kong Olav ville gi opp riket sitt til dem eller gå med på noe slags forlik om å dele det. Det var mange som støttet jarlen denne gangen.
131.
Knut den mektige sendte menn vest fra England til Norge, og sendeferden var utstyrt på det verdigste, de hadde brev med segl under fra Knut, Englands konge. De kom til Olav Haraldsson, Norges konge, i Tønsberg om våren. Da det ble meldt kongen at det var kommet sendemenn fra Knut den mektige, ble han sint; han sa at Knut hadde visst ikke sendt menn dit i noe ærend som kunne være til gagn for ham eller hans menn, og det gikk noen dager før sendemennene fikk komme inn til kongen.
Da de fikk lov til å tale med ham, gikk de til ham og hadde med kong Knuts brev og sa fram det budskap som fulgte:
At kong Knut rekner hele Norge for sin eiendom, og sier at hans forfedre hadde hatt det riket før ham. Men ettersom kong Knut vil by fred til alle land, vil han ikke fare med hærskjold over Norge, om det fins noen annen råd. Om nå kong Olav Haraldsson vil være konge over Norge, da skal han komme til ham og ta landet i len av ham og bli hans mann og svare samme skatter som jarlene svarte før.
Så tok de fram brevene, og de sa aldeles det samme.
Da svarte kong Olav:
Jeg har hørt fortalt i gamle frasagn at Gorm, danenes konge, ble reknet for å være en fullgod folkekonge, og han rådde enda bare for Danmark alene. Men disse danekongene som har vært siden, synes ikke det er nok. Nå har det kommet så langt at Knut rår for Danmark og for England, og enda har han nå slått under seg en stor del av Skottland. Og nå gjør han krav på å få min ættearv av meg. Han skulle en gang lære å sette mål for sin griskhet, eller tenker han å rå for alle Norderlanda alene? Eller tenker han å ete opp all kålen i England? Han kommer før til å orke det enn han får meg til å bringe ham mitt hode eller vise ham noen som helst undergivenhet. Derfor skal dere si ham disse mine ord at jeg vil verge Norge med odd og egg så lenge jeg får ha livet, og ikke svare noen mann skatt av riket mitt.
Etter denne avgjørelsen kom kong Knuts sendemenn seg av gårde igjen, og de var ikke glade for den vending saken hadde tatt.
Sigvat skald hadde vært hos kong Knut, og kong Knut gav ham en gullring som veide 1/2 mark. Dengang var Berse Skaldtorvuson også hos kong Knut, og kong Knut gav ham 2 gullringer, hver av dem veide 1/2 mark, og dessuten et fint sverd. Så kvad Sigvat:
Knut lyser av storverk.
Staselig har han prydet
armene på oss begge,
Bamse, da kongen vi søkte.
Deg ei mark eller mere
av gull han gav, og et skarpslipt
sverd - jeg fikk det halve.
Gud sjøl allting styrer.
Sigvat gjorde seg til venns med sendemennene til kong Knut og fikk vite mye nytt. De fortalte ham da han spurte om det, at de hadde hatt en samtale med kong Olav og likeså hva som hadde blitt enden på ærendet deres; de sa kongen hadde tatt det de hadde sagt, svært ille opp.
Men vi skjønner ikke, sa de, hvor han tar motet fra til slikt noe som å nekte å bli kong Knuts mann og reise til ham. Det var det beste han kunne gjøre, for kong Knut er så god at om det er høvdinger som gjør ham aldri så mye imot, så tilgir han alt når de bare kommer til ham og viser ham underkastelse. Det er ikke lenge siden det hendte at det kom 2 konger til ham fra Skottland fra Fife, og han lot hele sin vrede mot dem falle og gav dem alle de land de hadde hatt før og dessuten store vennegaver.
Da kvad Sigvat:
Fremmelige fyrster
nordfra midt på Fife
førte Knut sitt hode,
fred ville de kjøpe.
Olav solgte aldri
en eneste mann i verden
hodet sitt. Den Digre
hadde ofte seier.
Kong Knuts sendemenn reiste sin veg tilbake, de fikk god bør over havet. Så gikk de til kong Knut og fortalte ham hvordan det hadde gått med ærendet, og likeså de avgjørende ord kong Olav hadde sagt til slutt til dem. Kong Knut svarte:
Kong Olav gjetter galt om han tror at jeg har lyst på alene å ete all den kålen som fins i England. Jeg skulle ha større lyst til å la ham få merke at jeg har andre ting innenfor ribbeina enn bare kål; og heretter skal det komme kalde råd mot ham fra hvert eneste ribbein.
Samme sommer kom Aslak og Skjalg, sønnene til Erling på Jæren, fra Norge til kong Knut; de ble godt mottatt der, for Aslak var gift med Sigrid, datter til Svein Håkonsson jarl; hun og Håkon Eiriksson jarl var søskenbarn. Kong Knut gav brødrene store veitsler der hos seg.
132.
Kong Olav stevnte til seg lendmennene sine og samlet mange menn om sommeren, for det gikk det ord at Knut den mektige ville komme vestfra den sommeren. Folk mente de skjønte på kjøpmannsskip som kom vestfra at Knut holdt på å samle en stor hær i England. Men da det lei på sommeren, var det noen som sa det var sant, andre nektet at det ville komme noen hær. Kong Olav ble i Viken om sommeren, og han hadde folk ute for å holde utkikk med om Knut skulle komme til Danmark.
Om høsten sendte kong Olav sendemenn øst i Svitjod til kong Anund, mågen sin, med det budskap at han trodde at dersom Knut la Norge under seg, ville ikke Anund få ha Sveavelde i fred lenge; han sa det beste ville være at de sluttet forbund og reiste seg mot ham, og han sa at da ville det ikke skorte på styrke for dem til å kjempe mot kong Knut.
Kong Anund tok godt imot kong Olavs budskap, og han sendte det svar at han ville gjøre fellesskap med kong Olav, slik at hver av dem skulle hjelpe den andre med sin makt, hvem som kom til å trenge det først.
De sendte hverandre bud om det også at de skulle møtes og holde en rådslagning. Kong Anund ville reise gjennom Västergötland vinteren etter, og kong Olav gjorde i stand til å bli vinteren over i Sarpsborg.
Den høsten kom Knut den mektige til Danmark og ble der om vinteren og hadde en mengde folk. Det ble fortalt ham at det hadde gått sendemenn og budskap mellom Norges konge og sveakongen, og at det nok lå store planer under.
Om vinteren sendte kong Knut menn til Svitjod til kong Anund, han sendte ham store gaver og løfter om vennskap, og sa at han kunne trykt sitte rolig i striden mellom Knut og Olav Digre.
For kong Anund, sa han, og hans rike skal få være i fred for meg.
Og da sendemennene kom til kong Anund, bar de fram de gavene kong Knut sendte ham, og med dem skulle følge kong Knuts vennskap. Kong Anund opptok det de sa nokså kaldt, og sendemennene syntes de kunne merke at kong Anund var mest stemt for vennskap med kong Olav. De reiste tilbake og fortalte kong Knut hvordan det hadde gått dem med ærendet, og de sa videre at han måtte ikke vente seg noe vennskap av kong Anund.
133.
Vinteren etter var kong Olav i Sarpsborg og hadde mange menn hos seg. Da sendte han Karle den håløygske nord i landet i sine ærender. Karle tok vegen først gjennom Opplanda og siden nord over fjellet og kom fram til Nidaros. Der fikk han så mye av kongens midler som kongen hadde sendt bud om, og et godt skip som han syntes høvde bra for den reisen kongen hadde eslet ham til, og det var å seile nord til Bjarmeland. Det var meningen at Karle skulle gå i lag med kongen, og de skulle eie varene halvt med hverandre.
Karle styrte skipet nord til Hålogaland tidlig på våren, der slo bror hans, Gunnstein, seg sammen med ham; han hadde sine egne varer å handle med. De var bortimot 25 mann på det skipet. Tidlig på våren seilte de nord til Finnmark.
Tore Hund fikk høre om dette. Da sendte han bud til brødrene og sa han hadde tenkt seg nord til Bjarmeland om sommeren; han ville gjerne de skulle seile sammen og så dele likt den fangsten de kom til å få. Karle og følget hans sendte bud til svar at Tore skulle ha 25 mann, slik som de hadde; de ville også at det gods de vant, skulle bli delt likt mellom skipene, men handelen med de varene mannskapet hadde med, skulle holdes utenfor.
Men da sendemennene til Tore kom tilbake, hadde han alt latt sette fram en svær langskipsbusse, som han eide, og gjort den seilklar. Til mannskap på skipet hadde han huskarene sine, og det var bortimot 80 mann om bord. Tore alene hadde styret for hele denne flokken og rådde for alt det utbyttet de kunne få av ferden også.
Da Tore var ferdig, styrte han skipet sitt nordover langs land og møtte Karle og hans følge nord i Sandsvær. Så seilte de av sted alle i følge og hadde god bør. Gunnstein sa til Karle, bror sin, straks de møtte Tore, at han syntes Tore var vel mannsterk.
Og jeg tror det var rådeligst om vi snudde, sa han, og ikke drog av sted slik at Tore helt har overtaket på oss, for jeg tror ikke videre på ham.
Karle sa:
Jeg vil ikke vende tilbake. Men sant å si likevel, hadde jeg visst, da vi var hjemme i Langøy ennå, at Tore Hund skulle følge med oss med så mye folk som han har, da skulle nok vi hatt flere menn med oss.
Brødrene snakket med Tore om dette, spurte hva meningen var med at han hadde med seg mange flere menn enn det hadde vært avtalt. Han svarte som så:
Vi har et stort skip som krever mye mannskap, og i slik en farlig ferd synes jeg gode karer alltid kan komme godt med.
Så seilte de om sommeren, og mest slik som skipene ville gå. Når det var liten vind, gikk skipet til Karle fortere, men når det frisket på, tok Tore og hans skip dem igjen; de var sjelden helt sammen, men de visste hele tida om hverandre.
Da de kom til Bjarmeland, la de inn til et sted det var handelsplass; der ble det nå marknad, og alle de som hadde varer med, fikk dem godt betalt. Tore fikk en mengde gråverkskinn og bever og sobel. Karle hadde også en mengde varer som han kjøpte for, han fikk mange skinnvarer.
Da kjøpstevnet var slutt, seilte de ut gjennom elva Dvina. Nå ble freden med folk i landet oppsagt. Da de kom ut til havs, holdt de skipsstevne. Tore spurte om folkene hadde noen lyst på å gå opp på land og vinne seg gods. De svarte at det hadde de god lyst til dersom det var fangst for hånden. Tore sa det var penger å få om det gikk godt.
Men det er ikke umulig at det blir fare for livet på vegen.
Alle sa at de ville prøve dette, om det var noe å vinne på det. Tore sa det var skikken der, når rikmenn døde, at de skulle dele løsøret mellom den døde og arvingene hans, han skulle ha 1/2 eller 1/3, stundom mindre. Dette løsøret måtte de så bære ut i skogene, og stundom i hauger, og grave jord over det; noen ganger ble det bygd hus til det. Han sa de skulle legge i veg en dag mot kvelden. Det ble avtalt at ingen måtte løpe fra de andre, og ingen måtte bli igjen når styresmennene sa de skulle gå derfra igjen. De lot noen folk bli igjen til vakt ved skipene, og så gikk de i land.
Der var det først flate voller og dernest en stor skog. Tore gikk føre og brødrene Karle og Gunnstein etter. Tore sa de skulle fare stilt.
Og riv noe bark av trærne, slik at en kan se fra det ene treet til det andre.
De kom fram i en stor rydning, og i den rydningen stod det en høy skigard, det var ei grind i skigarden, og den var låst. Seks mann av landets folk skulle våke over skigarden hver natt 2 og 2, 1/3 av natta hver.
Da Tore og følget hans kom til skigarden, hadde vaktmennene nettopp gått hjem, og de som så skulle våke, hadde ikke kommet på vakt ennå. Tore gikk bort til skigarden, haket øksa opp på den og heiste seg sjøl etter; slik kom han inn over garden på den ene sida av inngangen. Da hadde Karle og Gunnstein også kommet seg over garden på den andre sida av inngangen. De kom samtidig til grinda, tok fra slåene og lukket opp grinda. Så gikk de andre inn i garden. Tore sa:
I denne garden er det en haug, hvor gull og sølv og jord er rørt sammen, dit skal vi gå. Bjarmenes gud, som heter Jomale, står også i garden, men ingen må være så djerv at han røver ham!
Så gikk de til haugen og tok så mye gull og sølv de kunne bære og få med seg i klærne sine; det fulgte mye jord med, som ventelig var. Siden sa Tore at nå fikk de gå. Han sa så:
Nå skal dere brødre, Karle og Gunnstein, gå først, og jeg skal gå sist.
Så gikk de alle sammen ut til utgangen.
Tore vendte tilbake til Jomale og tok en sølvbolle som stod i fanget på ham; den var full av sølvpenger. Han helte sølvet ned i brystet på kjortelen sin, og drog hanka som var på bollen, opp på armen, og så gikk han til utgangen. Da hele følget hadde kommet ut av skigarden, ble de var at Tore hadde blitt igjen. Karle vendte tilbake for å leite etter ham, og de møttes innenfor grinda; Karle så at Tore hadde sølvbollen med seg. Da rente Karle bort til Jomalen; han så det var en diger halsring om halsen på ham. Karle løftet og hogg sund snora som ringen var festet i bak på halsen; hogget var så hardt at hodet røk av Jomalen. Det ble et smell så høyt at alle syntes det var et under. Karle tok ringen; og så kom de seg av sted. Men i samme stund som smellet hørtes, kom vaktmennene fram i rydningen, og de blåste straks i hornene sine, og så hørte de lurblåst alle vegne omkring seg. De løp bort til skogen og inn i skogen, men bak seg hørte de rop og skrik fra rydningen, det var bjarmene som hadde kommet dit.
Tore Hund gikk sist av alle sine menn; det gikk 2 mann foran ham og bar en sekk, og i den var det noe som liknet på aske. Den stakk Tore handa nedi og sådde i sporene etter dem, og noen ganger kastet han noe av det fram over folkene. Slik gikk de framover ut av skogen og ut på vollene. De hørte at bjarmehæren kom etter dem med rop og fæl gauling. Så ruste bjarmene fram, ut av skogen og etter dem og opp på begge sider av dem, men ingensteds kom bjarmene eller våpnene deres så nær at noen fikk skade av det. Og de skjønte det kom av det at bjarmene ikke så dem.
Da de kom til skipene, gikk Karle og hans folk først om bord, for de kom dit først, og Tore var lengst oppe på land. Straks Karle og hans menn kom om bord, tok de ned teltene og løste landfestet, så heiste de seil, og skipet gikk fort ut mot havet. For Tore og hans folk gikk allting seinere; skipet deres var mer tungvint, og da de fikk heist seil, var alt Karle og hans folk langt fra land.
Nå seilte begge skipene over Gandvik. Natta var lys ennå, de seilte natt og dag, helt til Karle en dag mot aftenen la til med skipet ved noen øyer; der tok de ned seilene og kastet anker og ventet på strømfallet, for det var en stor malstrøm foran dem. Da kom Tore og hans folk etter med sitt skip, de la seg også for anker. Så satte de ut en båt, Tore og noen mann gikk om bord i den og rodde bort til Karles skip. Tore gikk opp på skipet. Brødrene hilste vennlig på ham. Tore bad Karle gi seg halsringen.
Jeg synes det er rimelig at jeg får de kostbarhetene som ble tatt der, for jeg mener det var min skyld at vi kom unna uten fare for livet. Og jeg synes at du, Karle, førte oss opp i en stygg fare.
Da sa Karle:
Kong Olav eier 1/2 av alt det gods jeg vinner på denne reisen, jeg hadde tenkt han skulle ha halsringen reis til ham du, om du vil; da kan det være han gir deg halsringen, om det er så han ikke vil ha den fordi jeg har tatt den fra Jomale.
Da svarte Tore og sa han ville de skulle gå opp på øya og dele fangsten. Gunnstein sa at rett nå skiftet strømmen, så nå var det tid å seile. Så drog de opp ankeret. Da Tore så det, gikk han ned i båten og rodde til skipet sitt.
Karle og hans folk hadde heist seil og var alt langt til sjøs før Tore hadde fått opp seilet. Så seilte de, og hele tida slik at Karle var fremst, og begge seilte så hardt de vant. Slik gikk det helt til de kom til Gjesvær; det er den første bryggeplassen når en seiler nordfra. Dit kom begge skipene en dag tidlig på kvelden, de la seg i havn ved bryggeplassen. Tore og hans skip lå inne i havna, og Karle og hans ytterst. Da Tore hadde fått opp teltene, gikk han opp på land sammen med en hel del menn, de gikk bort til Karles skip, der hadde de også gjort seg ferdige da. Tore ropte ut til skipet og bad styresmennene komme i land. Så gikk brødrene og noen mann i land.
Så tok Tore til å snakke om det samme som før igjen, han ville de skulle gå i land og bære til skifte det gull og sølv de hadde tatt i hærfang. Brødrene sa det hastet ikke med det før de kom hjem til folk. Tore sa det var ikke skikk og bruk å vente med å skifte hærfang helt til de kom hjem, og sette folks redelighet på prøve. De snakket noen ord om dette og ble ikke enige. Da vendte Tore seg og gikk, men han hadde ikke kommet langt, før han snudde og sa følget hans skulle vente på ham der. Han ropte på Karle:
Får jeg tale med deg alene, sa han.
Karle gikk bortover til ham. Men da de møttes, stakk Tore spydet i livet på ham, så det stod tvert igjennom. Da sa Tore:
Her skal du få kjenne en bjarkøying, Karle; og spydet Selshevneren tenker jeg også du skulle kjenne.
Karle døde straks, og Tore og hans folk gikk tilbake til skipet.
Gunnstein og de andre så Karle falt, de løp straks til og tok liket og bar det til skipet sitt; så tok de ned teltene og landgangen og la ut fra land, siden heiste de seil og seilte sin veg. Tore og hans folk så dette. Da tok de også inn teltene, og så til å bli ferdige så fort de kunne. Men da de skulle heise seil, gikk staget i stykker, og seilet falt ned tvers over skipet, og det varte en stund før Tore og folkene hans fikk opp seilet for annen gang. Gunnstein og hans folk hadde kommet langt alt, da Tores skip kom i sig. Tore og hans folk tok det slik at de både seilte og rodde, og det samme gjorde Gunnstein.
Slik fór begge skipene av sted så fort de kunne dag og natt ; men det gikk seint med å nå igjen Gunnstein, for så snart de kom inn i øysundene, var det lettere å manøvrere med Gunnsteins skip, men likevel drog Tore innpå dem, så da Gunnstein kom utenfor Lenvik, snudde de inn mot land, og løp av skipet og opp på land. Litt etter kom Tore og hans folk dit og løp etter dem og jagde dem. Det var ei kone som fikk hjulpet Gunnstein og gjemt ham, og folk sier hun var trollkyndig. Tore og hans folk gikk tilbake til skipet og tok alt det gods som var på Gunnsteins skip, og la stein i stedet; så rodde de skipet ut på fjorden og hogg huller i det og søkkte det ned. Så seilte Tore hjem til Bjarkøy.
Gunnstein og følget hans reiste først uten å gi seg til kjenne; de rodde i småbåter og drog videre om natta og lå stille om dagen; slik fór de til de var forbi Bjarkøy, og helt til de kom ut av sysla til Tore. Gunnstein tok først hjem til Langøy, men ble der ikke lenge; så drog han straks sørover, og stanset ikke før han kom sør i Trondheimen og møtte kong Olav der, og fortalte ham alt det som hadde hendt på Bjarmelandsferden.
Kongen gav vondt fra seg for hvordan det hadde gått dem; han bød Gunnstein å bli hos seg og sa at han skulle sørge for at Gunnstein fikk oppreisning så snart han kunne komme til. Gunnstein tok imot tilbudet med takk og ble hos kong Olav. [1]
|
| Occupation |
Abt 1026 |
Norge [1] |
| Konge - del 10. |
- Fra Snorre: Olav den helliges saga:
134.
Det er sagt før at kong Olav var øst i Sarpsborg den vinteren Knut den mektige satt i Danmark. Anund sveakonge rei omkring i Västergötland den vinteren og hadde mer enn 3.000 mann. Det gikk menn og sendebud mellom ham og kong Olav; de satte hverandre stevne så de skulle møtes ved Konghelle om våren. Møtet ble utsatt av den grunn at de ville vite hva kong Knut hadde fore før de møttes.
Da det lei på våren, gjorde kong Knut seg ferdig med hæren til å reise vest til England; han satte Horda-Knut, sønnen sin, igjen i Danmark, og satte Ulv jarl, sønn til Torgils Sprakalegg, hos ham.
Ulv var gift med Astrid, datter til kong Svein og søster til Knut den mektige, deres sønn var Svein som siden ble konge i Danmark. Ulv jarl var en stor og mektig mann.
Knut den mektige seilte vest til England. Og da kongene Olav og Anund fikk vite det, reiste de til stevnet og møttes ved Konghelle i Elv. Det ble et gledelig møte, og store løfter om vennskap slik at alle fikk vite det; men likevel talte de om mange ting seg imellom som bare de 2 visste, og noe av dette kom fram etterpå og ble åpenlyst for alle. Da kongene skiltes, skiftet de gaver med hverandre og skiltes som venner.
Så drog Anund opp i Götaland, og kong Olav tok nord i Viken og så ut på Agder og derfra nordover langs land. Han ble liggende lenge i Eigersund og vente på bør. Han fikk høre at Erling Skjalgsson og jærbuene sammen med ham lå i samling og hadde en hær av folk.
Det var en dag som kongsmennene snakket sammen om været, om det var sønnavær eller sørvest, og om været var slik at en kunne seile om Jæren med det eller ikke; de fleste sa det ville ikke la seg gjøre å seile. Da svarte Halldor Brynjolvsson:
Jeg skulle tro, sa han, at vi ville synes været var godt nok til å seile om Jæren, dersom Erling Skjalgsson hadde laget til gjestebud for oss på Sola.
Da sa kong Olav at de skulle ta ned skipsteltene og snu skipene; så ble gjort; de seilte om Jæren den dagen, og vinden var den beste de kunne få. Om kvelden la de til ved Kvitingsøy. Så seilte kongen nordover til Hordaland og drog på veitsler der.
135.
Den våren hadde det gått skip fra Norge vest til Færøyene; med det skipet fulgte budskap fra kong Olav om at en eller annen av hirdmennene hans, Leiv Ossursson eller Gille lovsigemann eller Toralv fra Dimun, skulle komme vest fra Færøyene til ham. Da dette budskapet kom fram til Færøyene, og det ble gitt til dem det gjaldt, snakket de med hverandre om hva det vel kunne ligge under dette budskapet. De ble enige om at de trodde kongen kanskje ville spørre dem ut om dette som skulle ha hendt der på øyene, og som noen mente var sant, og som hang sammen med den ulykke kongens sendemenn hadde kommet ut for, de 2 skipsmannskapene som var blitt borte så ikke én mann ble berget. De ble enige om at Toralv skulle reise. Han gjorde seg ferdig og rustet ut en byrding han hadde, og fant mannskap til den; de var en 10-12 mann på skipet.
Da de var ferdige og bare ventet på bør, hendte dette hos Trond i Gata på Eysturoy. En godværsdag gikk Trond inn i stua, der lå de 2 brorsønnene hans på pallen, Sigurd og Tord, sønnene til Torlak; den tredje der inne het Gaut den raude, han var også en av frendene deres. alle var de fostersønner til Trond og dugelige karer; Sigurd var den eldste av dem og fremst av dem i alle ting. Tord hadde et tilnavn, han ble kalt Tord den låge, han var likevel høyere enn de fleste, og dertil var han kraftig av vekst og ramsterk. Så sa Trond:
Det er mye som skifter i en manns levetid. Det var ikke skikk da vi var unge, at folk satt eller lå på godværsdager, når de var unge og vel føre til allting. Folk i gamle dager ville ikke trodd at Toralv fra Dimun skulle bli mer til kar enn dere er; men den lasteskuta jeg har eid, og som står her ute i naustet, den tror jeg blir så gammel nå at hun råtner under tjæra. Her er alle husene fulle av ull som ikke blir bydd ut til salgs, slik skulle det ikke vært om jeg hadde vært noen år yngre.
Sigurd sprang opp og ropte på Gaut og Tord; han sa han greidde ikke å høre på at Trond hånte dem. De gikk ut til huskarene, og gikk bort til dem og bad dem sette ut skuta; så lot de føre ut ladning og lastet skipet; det skortet ikke på last der hjemme og heller ikke på all slags redskap til skipet, på få dager hadde de skipet klart, og de sjøl og 10 eller 12 mann til var om bord. Samme vind tok alle sammen, både dem og Toralv ut til havs, og de hadde kjenning av hverandre hele vegen over sjøen. De kom i land ved Hennøyene en dag mot aftenen; Sigurd og hans folk la til ytters ved stranda, men det var ikke langt imellom dem.
Om kvelden da det var mørkt, og Toralv og hans folk tenkte å gå til sengs, hendte det at Toralv og en mann til gikk i land, de skulle gå avsides. Og da de var ferdige og skulle gå tilbake igjen, så forteller han som fulgte Toralv, at det ble kastet et klede over hodet på ham, og han ble løftet opp i været; i samme stund hørte han et smell, og så bar det av sted med ham, og han ble slengt ned, og der nedenunder var sjøen, og han ble kjørt ned på dypet. Men han kom seg i land, og gikk dit hvor han og Toralv hadde blitt skilt; der fant han Toralv, og han var kløvd i 2 helt ned til akslene og var død. Da mannskapet fikk vite om dette, bar de liket hans ut på skipet og satte det der for natta.
Da var kong Olav på veitsle på Lygra, og det ble sendt bud dit. Så lot de budstikka gå og stevnte til ting; kongen kom på tinget. Han hadde latt stevne dit færøyingene fra begge skipene, og de hadde kommet på tinget. Da tinget var satt, stod kongen opp og sa:
Her har det hendt ting som er slik at det er bedre dess sjeldnere en hører om dem; her er en kjekk kar tatt av dage, og vi må tro at han er sakløs. Er det noen mann her på tinget som kan si hvem som er skyld i denne gjerningen?
Men det var ingen der som kjentes ved det.
Da sa kongen:
Jeg skal ikke legge skjul på det jeg tenker om dette uverket; jeg mistenker færøyingene for det. Jeg tror mest det er gjort på den måten at Sigurd Torlaksson har drept mannen, og Tord den låge har kastet den andre på sjøen. Til dette kommer at når jeg har gjettet slik, så er det fordi det kan ha hatt den årsak at de ikke ville at Toralv skulle sladre på dem om noen ugjerninger der som han nok har kjent sannheten om, de mord og misgjerninger som vi har mistanke om, at mine sendemenn er blitt myrdet.
Da kongen sluttet å tale, stod Sigurd Torlaksson opp. Han sa:
Jeg har aldri talt på noe ting før, og jeg er redd folk ikke synes jeg skjønner å velge mine ord, men jeg mener likevel at her er det helt nødvendig å svare noe. Jeg skulle gjette på at den talen kongen har holdt, er kommet fra tungerota på folk som er mye uvettigere og verre enn han er, og det er ingen hemmelighet at de vil være våre uvenner i alle ting.
Det likner ikke noe å si at jeg skulle være Toralvs drapsmann, for han var min fosterbror og gode venn. Og om det hadde vært annerledes, og det hadde vært sak mellom Toralv og meg, da har jeg da så mye vett at jeg ville heller ha vågd å gjøre dette hjemme på Færøyene enn her innenfor Deres rekkevidde, konge. Derfor vil jeg nekte enhver skyld for meg sjøl og hele mannskapet mitt i denne saken; jeg tilbyr å avlegge ed slik som loven krever; og om De synes det ville være tryggere, så skal jeg bære jernbyrd, og jeg vil at De skal være til stede når jeg renser meg.
Da Sigurd sluttet talen, var det mange som støttet ham og bad kongen at Sigurd skulle få fri seg; de syntes Sigurd hadde talt godt, og sa at han visst var uskyldig i det han var anklaget for. Kongen sa:
Det er nok vidt forskjellige meninger om denne mannen. Om det er løyet på ham her i dette, så kan han være en bra kar; men er det ikke så, da må han være ikke så lite frekkere enn folk flest, og slik skulle jeg mest tro det var. Men jeg tenker han skal få bære vitne for seg sjøl.
Da folk gikk i forbønn, tok kongen trygd av Sigurd for jernbyrden, han skulle komme til Lygra dagen etter, og biskopen skulle lede renselsen der. Og slik sluttet de tinget; kongen drog tilbake til Lygra, og Sigurd og hans folk til skipet sitt.
Det tok snart til å mørkne av natt. Da sa Sigurd til folkene sine:
Når jeg skal si som sant er, så har vi kommet opp i et stygt uføre og har vært utsatt for en lei bakvaskelse. Denne kongen er så full av list og renker at det er lett å se hvordan det skal gå oss om han får rå. For først lot han drepe Toralv, og nå vil han gjøre oss til fredløse brottsmenn. Det er ingen sak for ham å fuske med denne jernbyrden. Jeg tenker det blir verst for den som våger seg på slikt med ham. Og nå står det en bra fjellgule ut etter sundet også; jeg vil rå til at vi heiser seil og seiler til havs; Trond får reise med sin ull et annet år om han vil selge. Og kommer jeg unna, så tror jeg ikke det er stor utsikt til at jeg kommer til Norge mer.
De andre på skipet syntes dette dette var vel talt; de tok og heiste seilet og lot det stå ut til havs det meste de kunne samme natta; de stanset ikke før de kom til Færøyene og hjem til Gata. Trond gav vondt fra seg for ferden, og de svarte ikke pent de helle, men ble da der hjemme hos Trond.
136.
Kong Olav fikk snart høre at Sigurd og følget hans hadde reist sin veg, og da felte folk en tung dom over saken deres; nå var det mange som mente det så mest ut til at Sigurd og følget hans hadde vært mistenkt med rette, enda de før hadde vært med å nekte for ham og talt imot klagen. Kong Olav sa ikke mye om saken, men han mente at nå var han sikker på det han før hadde hatt mistanke om. Kong Olav reiste videre og tok imot veitsler der de var gjort i stand til ham.
Kong Olav kalte til seg til samtale de menn som hadde kommet fra Island, Torodd Snorrason, Gelle Torkjellsson, Svein Skaftason og Egil Hallsson. Så tok kongen til ordet:
Dere har talt til meg i sommer om at dere gjerne ville bli ferdige til å reise til Island, og jeg har ikke gitt noe greit svar i denne saken hittil. Nå skal jeg si dere hva jeg har tenkt.
Gelle, jeg har tenkt at du skal få reise til Island om du vil ta mitt budskap med dit, men de andre islendingene som er her nå, skal ikke reise til Island noen av dem før jeg får vite hvordan den saken blir tatt opp som jeg vil at du, Gelle, skal føre der.
Da kongen hadde kommet fram med dette, syntes de som gjerne ville reise og ikke fikk lov, at dette ble sure dager, de var lei av å sitte slik i ufrihet.
Gelle gjorde seg ferdig til å reise og seilte til Island om sommeren og hadde med seg et budskap dit som han kom fram med på tinget sommeren etter. Men kongens budskap var dette at han krevde av islendingene at de skulle vedta de lovene som han hadde satt i Norge, og svare ham tegngilde og nevgilde, for hver nese 1 penning av det slaget som det går 10 av på en alen vadmel. Videre lovte han folket vennskap om de ville gå med på dette, men ellers skulle de som han kunne få tak på, få harde vilkår.
Folk satt lenge og rådslo om denne saken med hverandre, og til slutt samlet alle seg og vedtok enstemmig at de ville nekte å gå med på skattene og alle de andre påleggene som ble krevd, og så drog Gelle østover om sommeren og kom til kong Olav og møtte ham øst i Viken samme høsten som han hadde kommet ned fra Götaland; dette venter jeg det skal bli fortalt mer om siden i kong Olavs saga.
Da det lei på høsten, drog kong Olav nordover til Trondheimen og styrte flåten til Nidaros; der lot han gjøre i stand for seg til vinteren. Kong Olav satt i kaupangen i vinteren som fulgte, det var den 13 vinter han var i Norge.
137.
Det var en mann som het Kjetil Jemte, sønn til Anund jarl fra Sparbu i Trondheimen; han flyktet østover Kjølen for kong Øystein Illråde. Han ryddet skoger og reiste bu der det nå heter Jemtland. Dit øst flyktet også en mengde folk fra Trondheimen for samme ufreden, for kong Øystein la skatt på trønderne og satte hunden sin som het Saur, til konge der.
Sønnesønn til Kjetil var Tore Helsing; etter ham er Helsingland oppkalt, der bodde han. Men da Harald Hårfagre ryddet rike for seg, rømte det en mengde folk av landet for ham også, det var trøndere og namdøler, og ble det nye bygder i øst omkring i Jemtland, og noen drog helt til Helsingland øst ved havet, og de stod under sveakongen.
Da nå kong Håkon Adalsteinsfostre rådde for Norge, kom det i stand fred og kjøpferder fra Trondheimen til Jemtland, og fordi kongen var så vennesæl, kom jemtene østfra til ham og lovte ham lydighet og svarte ham skatter; han satte lov og landsens rett for dem. De ville heller høre til under hans kongedømme enn under sveakongen, for de hadde kommet av nordmannsætt. Det samme gjorde alle de helsingene også som hadde ætta si nord for Kjølen, og dette holdt seg i lang tid siden, helt til Olav Digre og Olav Svenske sveakonge trettet om landegrensene; da snudde jemter og helsinger om og gav seg under sveakongen, og så gjaldt Eidskogen som landskille mot øst, og derfra Kjølen helt nord til Finnmark.
Nå tok sveakongen skatter av både Helsingland og Jemtland. Men kong Olav mente at etter forliket mellom ham og sveakongen skulle skattene fra Jemtland gå en annen veg enn de gjorde fra gammelt av; likevel hadde det da vært slik en stund at jemtene hadde skattet til sveakongen, og fra ham hadde også sysselmennene i landet kommet; svearne ville da heller ikke høre tale om annet enn at alt land som lå øst for Kjølen, hørte under sveakongen.
Det gikk da som så ofte, at enda det var svogerskap og vennskap mellom kongene, så ville de likevel begge 2 ha hele det riket de mente de hadde noe krav på. Kong Olav hadde sendt bud til Jemtland om at det var hans vilje at jemtene skulle vise ham lydighet, og han truet med å bruke makt om de ikke gjorde det; men jemtene hadde gjort opp med seg sjøl at de ville vise sveakongen lydighet.
138.
Torodd Snorrason og Stein Skaftason var misnøyde med at de ikke fikk reise når og hvor de sjøl ville. Stein Skaftason var en mann vakrere enn de fleste og veløvd i alle idretter, en god skald, kledde seg staselig og holdt på sin verdighet. Skafte, far hans, hadde diktet en dråpa om kong Olav og hadde lært den til Stein; det var meningen han skulle si fram kvedet for kongen. Stein la ikke band på sine ord verken i vers eller tale når han klaget over kongen. Både han og Torodd var uvørne til å snakke, de sa at det skulle bli verre for kongen at han la slik ufrihet på dem, enn for dem som hadde stolt på ham og sendt ham sønnene sine.
Så var det en dag Stein Skaftason stod framfor kongen og spurte om lov til å tale, og om kongen ville høre på den dråpa som Skafte, far hans hadde diktet om kongen. Han svarte:
Først og fremst vil jeg nå at du skal kvede det du sjøl, Stein, har diktet om meg.
Stein sa det var ikke noe det han hadde laget:
Jeg er ikke skald, konge, sa han. Og om jeg hadde kunnet dikte, så ville De vel synes det hadde lite på seg, det som alt annet når det gjelder meg.
Så gikk Stein sin veg, men folk trodde de skjønte hva han mente med det han sa.
Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte garden hans i Orkdalen, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. Ei natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok vegen opp over Gaularåsen og utover helt til de kom ned i Orkdalen, og om kvelden kom de til den kongsgarden Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natta over og spurte hva det var han var ute etter. Stein bad ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der.
Torgeir sa:
Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen.
Stein sa:
Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans.
Han drog sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og bad sveinen sette seg opp på den, Stein sjøl satte seg i sleden, og så drog de i veg og kjørte hele natta. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom.
En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gard på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, kona hans, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før.
Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte:
Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.
Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var.
Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette.
Men så var det kommet dit at Stein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongens unåde. Hun sa at hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og bad ham vente der til Torberg kom; hun gav ham plass ved siden av Øystein Orre, sønnen sin; han var 12 år den gang. Stein gav Ragnhild og Øystein gaver.
Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og bad ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa:
Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnt ting etter drapet på Torgeir, at Stein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen.
Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge 2 bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville.
Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingen steder så mye å si som her.
Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette.
Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætta di, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier.
Ragnhild sa:
Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg sjøl med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred.
Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit.
Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med.
Stein ble der om vinteren.
Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midtfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og bad om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken stod, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til ikke å utsette ferden.
Litt seinere drog Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og bad ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for kona si.
Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Finn, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen.
De skiltes i sinne.
Så drog Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken stod, og bad ham følge med seg til kongen. Arne sa:
Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg sjøl og alle dine frender på spill.
Torberg sa:
Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, hvorledes det glapp for ham med sønnene, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætta vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.
Så snudde Torberg seg og gikk, han drog hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord til Trondheimen til Kalv, bror sin, og bad han komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.
Ragnhild sendte noen menn øst på jæren til sin far Erling og bad ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde ei tjuesesse med 90 mann om bord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også ei tjuesesse. De drog i veg nordover. Da de kom til Trondheims Mynne, så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med 2 tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa det var ikke ofte det trengtes med ham.
Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, han hadde ei tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natta over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne drog til kong Olav først og hadde få menn med.
Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa:
For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det er det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke by meg penger.
Da sa Finn:
Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige.
Da så kongen på ham og sa:
Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten jeg gir lov og samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.
Så drog Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part ville ta imot dette vilkåret:
Jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er.
Da sa Kalv:
Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik.
Finn svarte:
Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss.
Arne Arnesson sa som så:
Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre veg. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere.
Så gikk de 3 brødrene, Torberg, Finn og Arne, om bord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham.
Men hos meg kan han ikke være mer, sa han.
Dermed fór Torberg og brødrene hans ut til hæren. Kalv tok inn til Egge, og Finn drog til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren drog han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der.
139.
Da Finn Arnesson hadde vært ei kort tid hos kong Olav, var det en dag kongen kalte Finn til seg til en samtale, og foruten ham noen andre menn som han brukte å spørre til råds. Så tok kongen ordet og sa som så:
Jeg har nå blitt enig med meg sjøl om en plan; i vår vil jeg by opp leidang fra hele landet, både av folk og skip, og så vil jeg dra med hele den hæren jeg kan få tak på, mot kong Knut den mektige, for jeg vet så vel at det kravet han har reist på å få riket av meg, det har han ikke tenkt skulle være bare løst snakk. Men til deg, Finn Arnesson, har jeg det å si at jeg vil du skal fare i sendeferd for meg nord på Hålogaland og holde oppbud der, by opp allmenning både av folk og skip, og med den hæren skal du styre til Agdenes og møte meg.
Deretter nevnte kongen opp andre menn, han sendte noen inn i Trondheimen og noen sør i landet, så han lot budet gå over hele landet.
Om Finn og reisen hans er det å fortelle at han hadde ei skute med bortimot 30 mann, og da han var ferdig, drog han av sted helt til han kom til Hålogaland; der stevnte han ting med bøndene. Så kom han fram med ærendet sitt og krevde leidang. Bøndene der i bygda hadde store og leidangsføre skip, de fulgte kongens bud og gjorde skipene seilklare.
Da Finn kom lenger nord på Hålogaland, holdt han ting der og sendte noen av sine menn dit han syntes til å kreve oppbudet. Finn sendte bud til Tore Hund på Bjarkøy og lot kreve leidang der som andre steder. Og da kongens bud kom til Tore, gjorde han seg i stand til å reise og satte huskarene sine til mannskap på det skipet han hadde hatt på Bjarmelandsferden sommeren før; han rustet det ut helt på egen kostnad.
Finn stevnte sammen i Vågan alle de håløygene som bodde nordafor; der kom det sammen en stor flåte om våren, og alle ventet på at Finn skulle komme nordfra. Da var Tore Hund også kommet dit. Da Finn kom, lot han straks blåse til husting for hele leidangshæren, og på det tinget viste folk fram våpnene sine, og slik ble også oppbudet fra hvert skipreide gransket. Da dette var gjort, sa Finn:
Til deg, Tore Hund, vil jeg stille det spørsmål hva tilbud du vil by kong Olav for drapet på Karle, hirdmannen hans, og for ranet da du tok kongens gods nord i Lenvik? Det er så at jeg har kongens ombud i denne saken, og nå vil jeg vite hva du svarer.
Tore så seg om, og på begge sider så han det stod mange menn i full væpning; der kjente han igjen Gunnstein og mange andre av Karles frender. Da sa Tore:
Mitt tilbud er snart gjort, Finn. Jeg skyter inn under kongens dom alt det han har å si mot meg.
Finn svarte:
Det er ikke å vente at det blir unt deg så stor ære nå, for nå får du nok skyte det inn under min dom, om det skal bli forlik.
Tore sa:
Da synes jeg likevel det går svært bra, og jeg skal ikke dra meg unna for det.
Så gikk Tore fram og gav handslag, og Finn skulle avgjøre alt i saken. Etterpå sa Finn fram forliksvilkårene:
Tore skulle betale 10 mark gull til kongen og andre 10 mark til Gunnstein og de andre frendene, og for ran og pengetap enda 10 mark.
Men det skal betales nå straks, sa han.
Tore sa:
Dette er svære pengebøter.
Du har valget mellom dette og at hele forliket ryker, sa Finn.
Tore sa Finn fikk la ham få frist så han fikk låne av følget sitt. Finn sa han skulle betale på flekken, og dessuten at Tore skulle gi fra seg halsringen han tok av Karles lik. Tore sa han hadde ikke tatt noen ring. Da steig Gunnstein fram og sa at Karle hadde hatt ringen om halsen da de skiltes:
Men den var borte da vi hentet liket hans.
Tore sa han hadde ikke tenkt på den ringen.
Men dersom vi skulle ha noen ring, så ligger den iallfall hjemme på Bjarkøy.
Da satte Finn spydodden for brystet på Tore og sa han skulle komme med halsringen. Så tok Tore ringen av halsen på seg og gav den til Finn. Så snudde Tore seg og gikk ut på skipet sitt. Finn fulgte etter ham ut på skipet, og mange menn gikk med ham. Finn gikk bortover skipet, og de undersøkte rommene. Men ved masta, nedenunder tiljene, så de 2 tønner så store at de syntes det var rent et under. Finn spurte hva det var i tønnene, og Tore sa at det var drikken hans.
Hvorfor gir du oss ikke noe å drikke da, mann, så mye drikk som dere har? sa Finn.
Tore sa til en av mennene sine at han skulle tappe en bolle av tønna. Så fikk Finn og følget hans drikke, og det var særdeles god drikk.
Nå bad Finn Tore å greie ut bøtene. Tore gikk fram og tilbake på skipet og talte med den ene og den andre av mennene sine. Finn ropte til ham, sa han skulle komme med pengene. Tore bad ham gå i land og sa han skulle betale der. Så gikk Finn og hans menn i land. Nå kom Tore også dit og greidde ut sølv; av en pung fikk han ut 10 mark veid, og så kom han fram med mange små knytter, i noen var det 1 mark veid, i noen bare 1/2 eller noen øre. Tore sa da:
Dette er lånte penger, som jeg har lånt rundt hos folk, for jeg er redd det er helt slutt på reisepengene mine.
Så gikk Tore ut på skipet, og da han kom tilbake, talte han opp noe sølv i bare smått; slik gikk dagen, og straks tinget var over, gikk folk om bord på skipene sine og gjorde seg ferdige til å komme av sted, og da folk var ferdige, tok de til å seile, og til slutt var det så at de fleste hadde seilt sin veg. Da så Finn at flokken omkring ham tok til å tynnes, og folk ropte på ham og bad ham bli ferdig. Da var ennå ikke 1/3 av pengene betalt. Nå sa Finn:
Det går nok seint med betalingen, Tore. Jeg ser det blir for mye for deg å betale pengene; derfor skal vi la det være med dette med det første; du skal betale kongen det som er igjen.
Så stod Finn opp. Tore sa:
Jeg synes det er godt at vi skilles, Finn. Men jeg skal ha vilje til å betale denne gjelden slik at verken du eller kongen skal synes det blir dårlig betalt.
Så gikk Finn til skipet og seilte etter hæren sin.
Tore ble seint ferdig i havna, men da de fikk opp seilene, styrte de ut gjennom Vestfjorden og derfa ut på havet og så sørover langs land så langt ute at sjøen stod midt i liene, eller at landet stundom sank i sjøen; slik lot han det sørover til han seilte inn i Englandshavet og kom fram til England. Der drog han til kong Knut, og han tok godt imot ham. Da viste det seg at Tore hadde en mengde løsøre der, han hadde alt det gull og sølv de hadde tatt i Bjarmeland både han og Karle, og i de store tønnene var det dobbelt bunn og bare et lite mellomrom, og der var det drikk, men sjølve tønnene var fulle av gråverk og bever og sobel begge 2. Tore ble der hos kong Knut.
Finn Arnesson seilte til kong Olav med hæren sin; han fortalte alt om hvordan det hadde gått ham, og likeså at han trodde Tore hadde seilt fra landet og vest til England til Knut den mektige.
Og jeg tror han er alt annet enn nyttig for oss.
Kongen sa:
Jeg tror gjerne det at Tore er vår uvenn, og jeg synes alltid det er bedre han er langt borte enn nær meg.
140.
Åsmund Grankjellsson hadde vært på Hålogaland i sysla si den vinteren og bodde hjemme hos sin far Grankjell. Mot havet ligger det et utvær som det både var sel- og fuglefangst på, eggvær og fiskevær, og det hadde fra gammel tid av ligget til den garden som Grankjell eide. Men Hårek fra Tjøtta gjorde krav på det, og det var blitt til det at han hadde hatt alt gagn av været da i noen år. Men nå mente Åsmund og hans far at de kunne rekne med hjelp av kongen i alle rettferdige krav.
Om våren reiste så både far og sønn til Hårek og gav ham bud og kjenningstegn fra kong Olav om at Hårek skulle la kravet på været falle. Hårek svarte tvert og stritt, han sa Åsmund hadde vært hos kongen med en slik løgn som med så mange andre.
Jeg har hele retten på min side i saken. Du, Åsmund, skulle vite å holde måte, enda du vel synes du er svært til kar nå som du har kongen i ryggen. Det kan du trenge også, om du skal klare å drepe noen høvdinger og la dem ligge som fredløse uten bøter, og rane oss som hittil alltid har ment å kunne hevde oss, om det enda var jevnbårne menn vi hadde å gjøre med; og nå er det så langt ifra at dere er av så god ætt som jeg er.
Åsmund svarte:
Det er mange som får føle at du, Hårek, har store frender og er en mektig mann; mange er det som sitter igjen med mindre enn de hadde for den skyld. Men nå, Hårek, ser det likevel mest ut til at du kommer til å måtte gå annensteds med overgrepene dine enn til oss, og ikke gjøre noe så rent ulovlig som dette.
Dermed skiltes de. Hårek sendte ut 10-12 av huskarene sine på ei stor roferje. De rodde ut til været og tok all slags fangst og lastet ferja; men da de skulle reise hjem igjen, kom Åsmund Grankjellsson over dem med 30 mann og sa de skulle gi fra seg hele fangsten. Huskarene til Hårek svarte ikke videre villig på dette, og så gikk Åsmund og hans folk på dem med makt; da fikk de merke overmakten, noen av huskarene til Hårek ble banket, noen såret, noen slengt på sjøen, og hele fangsten ble båret opp av skipet deres, og den tok Åsmund med seg. Huskarene til Hårek kom hjem etter dette og fortalte Hårek hvordan det var gått dem. Han svarte:
Det er alltid moro å høre nytt; dette har ikke vært gjort før. Å slå mine folk!
Det ble med dette. Hårek sa ikke et ord mer og var glad og fornøyd. Om våren lot Hårek ruste ut ei snekke, ei tjuesesse, og satte huskarene sine til mannskap på den; skipet var svært godt utstyrt både med folk og all slags redskap.
Hårek fór i leidang om våren. Da han kom til kong Olav, var Åsmund Grankjellsson alt kommet dit. Da fikk kongen i stand et møte mellom Åsmund og Hårek og forlikte dem; saken ble gitt i kongens dom. Så lot Åsmund føre vitner på at Grankjell hadde eid været, kongen dømte etter dette; men saken stod da ulikt. Det ble ingen bot for Håreks huskarer, og været ble tildømt Grankjell. Hårek sa at det var ingen skam for ham å føye seg etter kongens dom, hvordan det så kom til å gå siden med saken.
141.
Torodd Snorrason hadde blitt etter i Norge på kong Olavs bud, da Gelle Torkjellsson fikk lov til å reise til Island, som før skrevet. Han var hos kong Olav, men var svært lei av ufriheten og at han ikke kunne få reise sin veg hvor han ville.
Først på vinteren det året kong Olav satt i Nidaros, lyste kongen at han ville sende noen menn til Jemtland for å kreve skatt. Men en slik ferd hadde folk liten lyst på, for de hadde blitt tatt av dage de sendemennene kong Olav hadde sendt dit før, Trond Kvite sjøltolvte, slik som før er skrevet, og siden hadde jemtene holdt seg til sveakongen og vist ham lydighet. Torodd Snorrason bød seg til å reise, for han brydde seg ikke lenger om hva som kunne hende ham bare han fikk rå seg sjøl. Kongen tok imot dette, og Torodd og noen andre tok av sted, 12 i følge.
De kom fram øst i Jemtland, og tok inn hos en mann som het Torar; han var lagmann der og den som hadde mest å si. Der ble de godt mottatt. Da de hadde vært der en liten stund, kom de fram med ærendet sitt til Torar. Han sa at andre menn og høvdinger der i landet rådde like mye som han for hva svar det skulle komme på dette, og sa at han fikk kalle sammen ting. Det ble gjort, budstikke ble sendt ut, og det ble stevnt sammen et stort ting. Torar reiste på tinget, men sendemennene ble igjen hjemme hos ham imens. Torar la fram saken for tingallmuen, men alle var enige om at de ville ikke svare noen skatt til Norges konge, og sendemennene ville noen la henge, andre ville bruke dem til å blote med; men enden ble at de skulle holde dem der til sveakongens sysselmenn kom dit, og så skulle de avgjøre for dem hva de ville, og få samtykke av folk i landet. Men de skulle gå listig fram og stelle godt for sendemennene, og late som de ble oppholdt der fordi de skulle vente på skatten; og så skulle de dele dem mellom seg så de bodde 2 og 2 sammen.
Torodd og en mann til bodde hos Torar. Der var det stort julegjestebud og sammenskuddsøl. Det var mange bønder der i torpet, og de drakk sammen alle på ett sted i jula. Det var et annet torp ikke langt borte, der bodde Torars måg, en mektig og rik mann, han hadde en voksen sønn. Mågene brukte å drikke halve jula hos hverandre, og først hos Torar. De 2 mågene drakk med hverandre, og Torodd og bondesønnen; det var kappdrikking, og om kvelden ble det kappskryting og mannjamning mellom nordmenn og svear, og så om kongene deres, både de som hadde vært før, og de som var nå, og så om de stridighetene som hadde vært landene imellom, med manndrap og ran mellom landene. Da sa bondesønnen:
Om våre konger skulle ha mistet flere folk, så kommer sveakongens sysselmenn til å jevne ut det med 12 manns liv nå når de kommer sørfra etter jul. Stakkars menn, dere vet nok ikke hvorfor dere blir holdt tilbake her.
Torodd tenkte over hva han skulle si til det, og det var mange som flirte og kom med fantord om dem og kongen deres. Nå da ølet talte hos jemtene, kom det fram det som Torodd før ikke hadde hatt noen tanke om.
Dagen etter tok Torodd og den andre alle klærne og våpnene sine og la dem så de hadde dem for hånden, og om natta da folk hadde sovnet, løp de sin veg til skogs. Morgenen etter, da folk merket de hadde rømt, fulgte noen etter dem med sporhunder og fant dem i skogen der de hadde gjemt seg, og tok dem med seg hjem og satte dem inn i et lite hus; der var det ei dyp grav, og den ble de sluppet ned i, og døra låst for dem. De fikk lite mat og ingen klær uten de som de hadde på seg.
Midt i jula drog Torar og alle frie menn med ham til mågen hans, der skulle de drikke resten av jula. Trellene til Torar skulle gjete grava; det var eslet nok av drikke til dem, og de holdt liten måte med drikken og ble fulle alt første kvelden. Da de kjente seg fulle nok, sa de til hverandre de som skulle bære mat til mennene i grava, at det skulle ikke skorte dem på noe. Torodd kvad kveder og holdt moro med trellene, og de sa han var en kjekk kar og gav ham et riktig stort lys og tente det. Så kom de trellene ut som før hadde vært inne, og ropte og skreik at de andre skulle komme inn, men de var fulle alle sammen, så de lukket verken grava eller huset etter seg. Da reiv Torodd og den andre kappene sine opp i remser og knyttet dem sammen og gjorde en knute på enden og slengte den opp på golvet i huset; den slunget seg om foten på ei kiste og ble sittende fast der. Så prøvde de å komme opp; Torodd løftet opp kameraten sin så han stod på akslene hans, og så heiste han seg opp gjennom gluggen. Da skortet det ikke på reip der oppe i huset, han slapp et ned til Torodd. Men da han skulle dra opp Torodd, kunne han ikke komme noen veg med ham. Så sa Torodd at han skulle kaste reipet over takbjelken som var der i huset og gjøre ei løkke på den ene enden og legge så mye ved og stein i den at den veide ham opp; han gjorde så, og så gikk vekten ned i grava, og Torodd kom opp. De tok seg klær der i huset, så mye de trengte. Det lå noen reinskinn der inne; dem skar de klauvene av og bandt dem bakvendt på føttene. Men før de gikk bort, satte de ild på ei stor kornløe som stod der, og så løp de bort i svarte natta; løa brant og mange andre hus i torpet også. Torodd og den andre gikk hele natta gjennom ville skogen og gjemte seg om dagen.
Morgenen etter ble de saknet; da fór det folk med sporhunder og lette etter dem alle vegne fra garden, men hundene fulgte sporene tilbake til garden, for de hadde teven av reinklauvene, og fulgte sporet dit som klauvene viste, og så ble de ikke funnet.
Torodd og følget hans drog lenge gjennom øde skoger. En kveld kom de til en liten gard, og der gikk de inn. Der inne satt det en mann og ei kone ved varmen. Mannen kalte seg Tore og sa at hun som satt der, var kona hans, og at de eide denne vesle plassen. Bonden bad dem bli der, og det tok de imot. Han sa han var kommet dit fordi han hadde rømt fra bygda for en drapssak. Torodd og følget hans fikk godt stell, de spiste ved varmen alle sammen. Seinere ble det gjort i stand for Torodd og den andre på benken der, og de la seg til å sove; det brant ennå på varmen. Da så Torodd at det kom en mann ut fra et annet hus, og aldri hadde han sett så stor mann; denne mannen hadde klær av skarlagen, prydet med gullband, og han så staselig ut. Torodd hørte at han skjente på de 2 fordi de tok imot gjester når de snaut nok hadde mat til seg sjøl. Husfrua svarte:
Ikke vær vond, bror; slikt hender sjelden. Gi dem heller en handsrekning sjøl, for du er bedre til det enn vi.
Torodd hørte at den store mannen ble kalt Arnljot Gelline, og at husfrua var søster hans. Torodd hadde hørt om Arnljot, og at han var en fæl landevegsrøver og ugjerningsmann.
Torodd og kameraten hans sov om natta, for de var trøtte etter gangen. Men da det ennå var 1/3 igjen av natta, kom Arnljot til dem og bad dem stå opp og bli ferdige til å gå. Torodd og den andre stod opp med én gang og kledde på seg; så fikk de dugurd. Etterpå gav Tore dem ski begge 2, Arnljot gav seg i følge med dem. Han tok på seg noen ski som var både breie og lange; men straks Arnljot hadde satt staven i bakken, var han langt fra dem; da ventet han, og sa de kom ingen veg på denne måten, og bad dem stå opp på skiene hos seg. De så gjorde, Torodd stod nærmest og holdt seg i beltet på Arnljot, og kameraten til Torodd holdt seg i ham. Så rente Arnljot av sted så fort som om han gikk alene.
Da det hadde gått 1/3 av natta, kom de til et herberge, der slo de ild og lagde seg mat. Da de fikk seg mat, sa Arnljot at de måtte ikke kaste ned noe av maten, ikke så mye som et bein eller minste smule. Arnljot tok fram et sølvfat under skjorta si og åt av det. Da de var mette, tok Arnljot og gjemte levningene. Så ville de gå til sengs.
I den ene enden av huset var det et loft oppe på tverrbjelkene; Arnljot og de 2 andre gikk opp der på loftet og la seg til å sove. Arnljot hadde et svært hoggspyd, falen var gullslått, og skaftet var så langt at han så vidt nådde falen med handa; han hadde sverd ved beltet. De tok både våpen og klær med seg opp på loftet. Arnljot bad dem være stille, han lå ytterst på loftet.
Litt etterpå kom det 12 mann til huset; de var kjøpmenn som skulle til Jemtland med varene sine. Da de kom inn i huset, gjorde de mye bråk og var lystige, og de gjorde opp en stor varme for seg. Og da de åt, kastet de alle beina utover. Etterpå gikk de til sengs og la seg ned på benkene der ved ilden.
Men de hadde ikke sovet lenge, før det kom ei svær trollkjerring til huset, og da hun kom inn, sopte hun fort omkring seg og tok beina og alt det hun syntes var etendes og stappet det i munnen på seg; etterpå tok hun den mannen som lå nærmest, og reiv og sleit ham helt i filler og kastet ham på varmen. Da våknet de andre som av en vond drøm og sprang opp. Men hun tok den ene etter den andre og slo dem i hjel så det bare var én igjen i live; han løp inn under loftet og ropte på hjelp om det skulle være noen på loftet som kunne hjelpe ham. Arnljot strakte seg ut til ham og tok ham i akslene og lempet ham opp på loftet. Så drog hun seg fram til varmen og gav seg til å ete de mennene som var stekt.
Nå stod Arnljot opp og greip hoggspydet sitt og satte det mellom akslene på henne slik at odden stakk ut gjennom brystet. Da vrei hun seg hardt og skreik stygt og løp ut. Arnljot slapp spydet, og det tok hun med seg bort. Arnljot gikk bort og ryddet ut likene av mennene, han satte dør og dørkarm i stua igjen, for det hadde hun revet fra alt sammen da hun løp ut. Så sov de det som var igjen av natta. Da det ble lyst, stod de opp og åt først dugurd; da de hadde fått seg mat, sa Arnljot:
Nå får vi skilles her. Dere skal nå følge denne vegen som kjøpmennene kom kjørende hit på i går. Jeg vil lete etter spydet mitt. I lønn for umaken vil jeg ha alt det som jeg synes er noe verdt av det disse mennene eide. Du Torodd skal ta min hilsen med til kong Olav og si ham at han er den mannen jeg har mest lyst til å møte. Men min hilsen vil vel ikke han synes er noe verdt.
Så tok han opp sølvfatet og tørket av det med duken og sa:
Gi kongen dette fatet, og si ham at det er min hilsen.
Så gjorde de seg ferdige til å gå, og etter det skiltes de. Torodd og kameraten hans tok av sted, og den mannen som hadde kommet seg unna av kjøpmannsfølget, fulgte dem. Torodd drog videre til han kom til kong Olav i kaupangen og fortalte ham alt som hadde hendt ham på reisen; han hilste ham fra Arnljot og gav ham sølvfatet. Kongen sa det var ille Arnljot ikke hadde kommet til ham.
Og det er stor synd at det skal lage seg så vrangt for en så kjekk kar og en merkelig mann.
Torodd ble hos kong Olav det som var igjen av vinteren, og så fikk han lov av ham til å reise til Island sommeren etter. De skiltes i vennskap, han og kong Olav.
142.
Om våren gjorde kong Olav seg ferdig til å reise ut fra Nidaros; det samlet seg en stor hær om ham både der fra Trondheimen og nord fra landet. Da han var ferdig til å ta av sted, styrte han først sør på Møre med hæren og samlet sammen leidangsflåten der, og likeså fra Romsdal. Siden drog han til Sunnmøre. Han lå lenge ved Herøyene og ventet på hæren; da holdt han ofte husting. Da fikk han høre om mye som han syntes trengte å bøtes på.
Det var på ett av de hustingene han holdt, at han tok til å snakke om denne saken og fortalte om alle de menn han hadde mistet på Færøyene.
Og den skatten de har lovt meg, sa han, den kommer ikke fram. Nå har jeg tenkt å sende menn dit etter skatten enda en gang.
Kongen vendte seg til både den ene og den andre med denne saken, og ville de skulle ta på seg å fare, men de svar han fikk, gikk ut på at alle unnslo seg for å reise. Da stod det opp på tinget en en stor, staut mann; han hadde rød kjortel, hjelm på hodet og sverd ved sida, i handa et stort hoggspyd. Han tok ordet:
Sannelig må jeg si at her er stor forskjell på folk, sa han. Dere har en god konge, men han har låke karer. Dere sier nei til en sendeferd som han ber dere om, men før har dere tatt imot vennegaver og mange andre gode ting av ham. Jeg har hittil ikke vært noen venn med denne kongen, og han har da også vært min uvenn. Han mener det er grunner til dette. Nå byr jeg deg, konge, at jeg tar på meg denne ferden, om det ikke er bedre folk å få.
Kongen sa:
Hvem er den kjekke mannen som svarer på min tale? Du skiller deg langt ut fra de andre mennene som er her, når du byr deg til å reise nå som de drar seg unna alle de jeg trodde kunne vært skikket til det. Men jeg kjenner ikke noe til deg og vet ikke navnet ditt. Han svarte som så:
Navnet mitt er lett nok, konge. Jeg skulle tro du hadde hørt tale om meg, jeg heter Karl Mørske.
Kongen sa:
Det er så, Karl, jeg har nok hørt tale om deg før, og sant og si har det vært stunder da du ikke skulle ha kunnet fortelle noen om det, dersom vi 2 hadde møttes. Men nå vil jeg ikke være verre enn du, så når du byr meg hjelp, vil jeg ikke la være å gi takk og godvilje igjen. Du Karl skal komme til meg og være min gjest i dag, så skal vi snakke om denne saken.
Karl sa at så skulle skje.
143.
Karl Mørske hadde vært viking og en stor ransmann, og kongen hadde ofte sendt menn etter ham og ville ta ham av dage. Men Karl var en mann av stor ætt og visste mange utveger, han var idrettsmann og en dugelig mann på mange måter. Og da Karl tok på seg denne reisen, gjorde kongen forlik med ham, og deretter gav han ham sitt vennskap og lot ham utstyre på det beste til ferden. De var nær 20 mann på skipet. Kongen sendte bud til sine venner på Færøyene og sendte Karl til Leiv Ossursson og Gille lovsigemann for at de skulle ta seg av ham og støtte ham, og han sendte kjenningstegn med om dette.
Karl tok av sted straks han var ferdig; han fikk god bør og kom til Færøyene og la til i Torshavn på Streymoy. Så ble det stevnt ting der, og det kom mange folk. Trond i Gata kom der med en stor flokk; Leiv og Gille kom også dit, de hadde også mange menn. Da de hadde slått opp teltene og var ferdige med det, gikk de til Karl Mørske; de hilste vennlig på hverandre. Så kom Karl fram med bud og kjenningstegn fra kong Olav og hans løfte om vennskap til Gille og Leiv. De tok det godt opp, og bad Karl hjem til seg og bød seg til å tale hans sak og gi ham så mye hjelp som de hadde makt til. Han tok imot med takk.
Litt etterpå kom Trond dit og hilste vennlig på Karl.
Jeg er så glad, sa han, at det har kommet slik en gild kar hit til landet vårt med ærend fra kongen vår som vi alle sammen skylder undergivenhet. Jeg vil ikke vite av annet, Karl, enn at du kommer til meg og blir der i vinter, og ta med alle dem i følget ditt som det er til større heder for deg å ha med.
Karl sa han hadde alt lovt å komme til Leiv.
Men ellers, sa han, skulle jeg med glede tatt imot dette tilbudet.
Trond sa:
Da er det vel så laga at Leiv skal få størst heder av dette. Men er det noen andre ting som jeg kunne gjøre for dere, og som det kunne være noen hjelp i?
Karl svarte han syntes det ville være en stor hjelp om Trond ville samle inn skatten fra Eysteroy og alle Nordøyene. Trond sa det var ikke mer enn hans skyldighet at han gjorde så mye for å lette kongens ærend. Så gikk Trond tilbake til bua si.
Det hendte ikke mer på det tinget. Karl ble med Leiv Ossursson hjem og var der vinteren som fulgte. Leiv samlet inn skatten på Streymoy og alle øyene sønnafor der.
Våren etter ble Trond i Gata sjuk; han hadde øyeverk og dertil andre småplager; men han lagde seg da likevel til å dra på tinget som han var vant til. Da han kom til tinget, og de hadde slått telt over bua hans, lot han den trekke med svart innerst for at det skulle komme mindre lys inn. Da det hadde gått noen dager av tinget, gikk Leiv og Karl til Tronds bu, de kom mannsterke. Da de kom til bua, stod det noen menn utenfor. Leiv spurte om Trond var inne i bua. De sa at det var han. Leiv sa de skulle be Trond komme ut.
Karl og jeg har et ærend til ham, sa han.
Men da disse mennene kom ut igjen, sa de at Trond hadde slik øyeverk at han kunne ikke gå ut.
Han bad at du, Leiv, skulle komme inn.
Leiv sa til følget at de skulle gå varsomt fram når de kom inn i bua og ikke lage trengsel:
Den skal gå først ut som gikk sist inn.
Leiv gikk inn først, og dernest Karl og så følget hans, og alle hadde våpen som om de skulle gjort seg ferdig til kamp. Leiv gikk inn i det svarte teltet og spurte hvor Trond var. Trond svarte og hilste på Leiv. Leiv svarte på hilsenen, og så spurte han om han hadde tatt inn noen skatt fra Nordøyene, og hvordan nå sølvet skulle greies ut. Trond svarte og sa at det hadde ikke gått ham av minne det Karl og han hadde talt om, og videre at skatten skulle bli greid ut.
Her er en pung, Leiv, den skal du ta imot, og den er full av sølv.
Leiv så seg om, og så ikke mange menn i bua, det lå noen på pallene, men bare noen få satt oppe. Så gikk Leiv bort til Trond og tok imot pungen og bar den lenger ut i bua der det var lyst, og helte sølvet ut på skjoldet sitt, han rotet i det med handa og sa at Karl skulle komme og se på sølvet. De så på det en stund. Så spurte Karl hva Leiv syntes om sølvet. Han sa:
Jeg tror hver eneste dårlig penning som fins på Nordøyene har kommet hit.
Trond hørte dette og sa:
Da er de noen store uslinger frendene våre; en kan ikke lite på dem i noen ting. Jeg sendte dem nord i øyene for å ta inn skatten i vår, for jeg var ikke god for noen ting her i våres; men de har tatt imot bestikkelser av bøndene og godtatt slike falske penger som ikke gjelder. Det blir best du ser på dette sølvet, Leiv, det har jeg sjøl fått i landskyld.
Leiv bar tilbake sølvet og fikk en annen pung og bar den bort til Karl. De gransket de pengene; Karl spurte hva Leiv syntes om disse pengene. Han sa han syntes pengene var dårlige, men ikke så at de ikke kunne ta imot dem i sløik gjeld som det ikke var så nøye avtaler om:
Men jeg vil ikke ta imot disse pengene på kongens vegne.
En mann som lå på pallen, kastet fellen av hodet på seg og sa:
Det er sant som det er sagt for et gammelt ord, at alle blir usle med åra. Slik er det med deg også Trond, når du lar Karl Mørske stå og vrake penger for deg i hele dag.
Det var Gaut den raude. Trond sprang opp ved Gauts ord og brukte grov munn og kom med harde ord mot frendene sine, og til slutt sa han at Leiv skulle gi ham det sølvet:
Her skal du få det sølvet som leilendingene mine har kommet til meg med i vår; for enda jeg ikke ser så svært godt, så er likevel egen hand mest å lite på.
En mann som lå på pallen, reiste seg opp på albuen, det var Tord den låge. Han sa:
Det er ikke få fantord vi får høre av han der Møre-Karl. Det burde han få igjen for.
Leiv tok pungen og bar den bort til Karl igjen, de så på de pengene også. Leiv sa:
Dette sølvet trenger en ikke se lenge på, her er den ene penningen bedre enn den andre, og disse pengene vil vi ha. Du Trond, få en mann til å se på tellingen.
Trond sa han mente han hadde den beste han kunne få, når Leiv så etter for ham. Så gikk Leiv og følget hans ut og litt bort fra bua, de satte seg ned og talte opp pengene. Karl tok hjelmen av hodet og helte sølvet opp i den etter som det var veid opp. De så en mann som kom bort til dem, han hadde piggstav med øks på i handa, ei sid hette over hodet og grønn kappe, han var barføtt og hadde linbrok knyttet om leggene. Han satte piggstaven ned i vollen og gikk bort idet han sa:
Se deg for, du Møre-Karl, så du ikke får mein av piggstaven min.
Litt seinere kom en mann løpende og ropte høyt på Leiv Ossursson og bad ham komme så fort han kunne til bua til Gille lovsigemann.
Sigurd Torlaksson sprang inn gjennom teltdøra der og har gitt en av folkene i bua hans ulivssår.
Leiv sprang opp med én gang og gikk bort til Gille; alle som hadde bu sammen med ham, fulgte, men Karl ble sittende igjen. Austmennene stod i ring omkring ham. Gaut den raude løp til og hogg med ei handøks over akslene på mennene, og det hogget kom i hodet på Karl, men det ble ikke noe stort sår. Tord Låge rykket opp piggstaven som stod i vollen, og slo ovenfra på øksehammeren så øksa stod helt inn i hjertet. Da kom det veltende en mengde folk ut av bua til Trond. Karl ble båret død derfra.
Trond gav vondt fra seg for det som var gjort, men bød likevel penger for forlik for frendene sine. Leiv og Gille tok opp søksmål for drapet, og det ble ikke noe av med pengebøter. Sigurd ble fredløs for overfallet på Gilles tingmann, og Tord og Gaut for drapet på Gaut. Austmennene gjorde seilklart det skipet Karl hadde hatt dit, og seilte østover til kong Olav; han ble svært harm over denne ugjerningen, men det var ikke så laga at kong Olav skulle få hevne dette på Trond eller frendene hans, på grunn av den ufreden som hadde reist seg i Norge da, og som det nå skal bli fortalt om.
Og nå er det slutt med å fortelle om det som hendte den gang kong Olav krevde skatt på Færøyene, men det kom opp strid seinere på Færøyene etter drapet på Karl Mørske, og der trettet frendene til Trond i Gata og Leiv Ossursson, og det går det store frasagn om. [1]
|
| Occupation |
Abt 1027 |
Norge [1] |
| Konge - del 11. |
- Fra Snorre: Olav den helliges saga:
144.
Men nå skal vi fortelle om det som vi tok til med før, at kong Olav drog med hæren og hadde leidang ute langs kysten. Alle lendmenn nordfra landet fulgte ham, uten Einar Tambarskjelve; han hadde sittet stille på gardene sine siden han kom til landet, og tjente ikke kongen. Einar hadde svære eiendommer og levde som en stormann, enda han ikke hadde noen veitsler av kongen.
Kong Olav styrte sørover forbi Stad med denne flåten, der kom det også mye folk til ham fra bygdene. Da hadde kong Olav det skipet som han hadde latt bygge vinteren i forvegen og som ble kalt Visund; det var et veldig stort skip; i framstavnen hadde det et bisonhode som var gullagt. Dette nevner Sigvat skald:
Ormen bar til fangsten
fluktsky sønn til Tryggve,
en lyngfisk med gylne gjeller,
Gud selv slik det styrte.
Men Olav den digre
lot dyrt prydet Visund
trave våte voller;
sjøer om hornene vasket
Med årene driver Olav,
den ordkloke, Visund nordfra,
en annen konge bryter
bølgen sørfra på draken.
Så seilte kongen sørpå til Hordaland. Der fikk han høre at Erling Skjalgsson hadde reist fra landet og hadde med seg et stort følge, 4-5 skip; han hadde 1 stor skeid sjøl, og sønnene hans 3 tjuesesser, og de hadde seilt vestover til England til Knut den mektige.
Da seilte kong Olav østover langs land og hadde en veldig hær. Han spurte hele tida folk om de visste noe om hva Knut den mektige hadde fore, men alle visste å fortelle at han var i England. Men det ble også sagt at han hadde leidang ute og tenkte seg til Norge. Og da nå kong Olav hadde en stor hær, og han ikke kunne få visshet for hvor han skulle styre hen for å finne Knut, og folk dessuten syntes det ikke var bra å bli lenge på ett sted med en så stor hær, så valgte han av den grunn heller å seile sør til Danmark med hæren; han tok med seg alt det folket han mente var mest hærført og best rustet, og gav de andre hjemlov, slik som det er kvedet:
Jeg vet det er sagt
at Haralds ætling
i hærferd dugde;
den årsæle konge
Olav lot
hæren seile
mot sør fra Nidelv.
Nordfra med kongen
- kjent ble det siden -
styrte de svale
kjøler mot Sjælland,
og Anund fór
med en annen hær
av svenske menn
til strid med daner.
Så drog de hjem igjen de som han mente han ville ha minst nytte av. Kongen hadde en stor og vakker hær der; de fleste av lendmennene fra Norge var med, uten de som det er sagt før hadde reist fra landet, eller som hadde blitt sittende hjemme.
145.
Så seilte kong Olav til Danmark og styrte mot Sjælland; da han kom dit, tok han til å herje og gjorde landgang. Da ble landets menn både ranet og drept noen av dem, og noen ble tatt til fange og bundet og ført til skipene; alle som kunne komme til, rømte unna, og det ble ikke gjort motstand. Kong Olav gjorde stort hærverk der.
Mens kong Olav var på Sjælland, fikk han høre at kong Anund Olavsson hadde leidang ute og seilte østfra langs Skåne med en stor hær og herjet der. Nå kom det fram i dagen det kong Olav og kong Anund hadde avtalt den gangen i Elv da de sluttet forbund og vennskap, dette at de begge 2 skulle gjøre motstand mot kong Knut. Kong Anund styrte videre til han møtte kong Olav, mågen sin. Da de møttes, gjorde de det kjent både for sin egen hær og for landets folk at de hadde tenkt å legge Danmark under seg og kreve at folk der i landet skulle ta dem til høvdinger. Og så gikk det slik som en ofte ser hende; når landsfolk blir utsatt for herjinger og ikke får hjelp til å gjøre motstand, så sier de ja til nesten alle pålegg som de kan kjøpe seg fred for. Derfor ble det til at mange menn ble kongenes handgangne menn og lovte å følge dem; kongene la landet under seg mange steder der de kom, og ellers herjet de. Sigvat skald nevner dette hærtoget i den dråpa han diktet om Knut den mektige:
Knut var under himmelen
Daners snarøyde
konge hørte om hær østfra
da skrei skipet
mens åretak skinte,
og førte vestfra
Adalråds fiende.
146.
Kong Knut hadde fått høre vest i England at Olav, Norges konge, hadde leidang ute, og dessuten at han seilte med flåten til Danmark, og at det var ufred i Knuts rike. Da tok Knut til å samle hær; det kom snart sammen en stor hær og en mengde skip. Håkon jarl ble den andre høvdingen for hæren.
Den sommeren kom Sigvat skald til England vest fra Ruda i Valland, og sammen med ham var en mann som het Berg. De hadde seilt på kjøpmannsferd dit sommeren før. Sigvat diktet en flokk, som ble kalt Vestfararvisene, og her er første vers:
Berg! jeg minnes vi mang en
morgen på kjøpmannsferden
lot skipet ankre i vestre
armen ved Rudaborgen
Da Sigvat kom til England, drog han straks til kong Knut og ville be om lov til å reise til Norge. Kong Knut hadde lagt reiseforbud på alle kjøpmannsskip inntil han var ferdig med å ruste hæren. Da nå Sigvat kom til ham, gikk han til det rom kongen var i; men der var det låst, og han stod lenge utenfor. Men da han fikk tale med kongen, fikk han lov til det han bad om. Da kvad han:
Utenfor husdøra stod jeg
og spurte før jeg fikk komme
og tale med juters høvding,
huset var lukket for bønder.
Men da vi kom i salen
kunne jo Gorms ætling
lett gi svar på vårt ærend:
Jern-ermer bar jeg ofte.
Da Sigvat merket at kong Knut rustet seg til hærferd mot kong Olav, og da han fikk vite hvor stor styrke kong Knut hadde, da kvad Sigvat:
Den ødsle Knut og Håkon
vil prøve å velte Olav,
alt har han som fór ute;
for kongens død jeg engstes.
Må verneren leve, enda
ei Knut og jarlene vil det.
Godt blir et møte på fjellet
først når du slapp fra det.
Sigvat diktet enda flere strofer om Knuts og Håkons ferd. Han kvad dette også:
Den djerve jarlen skulle
søke forlik for Olav,
med de gamle bønder
som oftest reiste striden.
Eiriks ætt er mektig;
i større fiendskap handlet
de før om hoder, men Håkon
bare hatet minnes.
147.
Knut den mektige hadde rustet hæren sin til å fare fra landet; han hadde en diger hær og svære skip. Sjøl hadde han en drake som var så stor at det var 60 rom i den; hodene på den var gullagte.
Håkon jarl hadde en annen drake, den hadde 40 rom, der var også hodene forgylte, og alle seilene på begge var stripete med blått og grønt og rødt. Alle skipene var malt ovenfor vannlinja, og all redskapen på skipene var av fineste slag. Mange andre skip hadde de også, stor og godt rustet. Dette nevner Sigvat skald i Knutsdråpa:
Blå seil ved rå
bar de i blåsten,
kongens draker;
dyr var ferden.
Og skuter som kom
vestfra, seilte
den veg som ledet
gjennom Limfjords brenning.
Det blir fortalt at kong Knut seilte med denne store flåten vest fra England og kom vel fram til Danmark med hele hæren og la til i Limfjorden. Der møtte de en stor samling av landets menn.
148.
Ulv jarl Sprakaleggsson var blitt satt til landvernsmann i Danmark da kong Knut reiste til England; Knut hadde gitt sin sønn, som ble kalt Horda-Knut, i Ulv jarls varetekt. Dette var sommeren i forvegen, som før er skrevet. Men jarlen sa straks at kong Knut hadde gitt ham det ærend da de skiltes, at han ville de skulle ha Horda-Knut, sønn til kong Knut, til konge over Danevelde.
Det var derfor han gav ham i våre hender, sa han. Jeg og mange andre menn og høvdinger her i landet har ofte klaget til kong Knut over det at folk her i landet synes det er svært vondt å sitte kongeløse, her som danekongene før i tida syntes de hadde fullt ut nok med å holde kongedømmet over bare Danevelde. Og i gamle dager rådde det mange konger for dette riket. Likevel blir det nå enda mye verre her enn det før har vært, for hittil har vi fått sitte i fred for utenlandske konger, men nå får vi høre rykter om at Norges konge tenker å komme og herje hos oss, og det er dem som tror at sveakongen også blir med på den ferden. Men kong Knut er i England nå.
Så bar jarlen fram et brev fra kong Knut med hans innsegl på, og det stadfestet alt dette som jarlen sa. Denne talen var det mange andre høvdinger som støttet. Og ettersom alle disse talte for det, ble folk enige om å ta Horda-Knut til konge, og det ble gjort på samme tinget.
Det var dronning Emma som hadde vært opphavsmann til denne planen; hun hadde latt skrive brevet og hadde latt det innsegle; hun hadde fått tak på kongens innsegl med list, men han sjøl visste ikke noe om alt dette.
Da nå Horda-Knut og Ulv jarl fikk vite at kong Olav hadde kommet nord fra Norge med en stor hær, drog de til Jylland, for der var det Daneveldes største styrke lå; de sendte ut hærpil og stevnte sammen en stor hær. Men da de hørte at sveakongen også hadde kommet med sin hær, mente de at de ikke hadde stor nok styrke til å legge til kamp mot dem begge 2.
Så ble de liggende samlet i Jylland og mente å verge det landet mot kongene. Hele flåten drog de sammen i Limfjorden, og slik ventet de på kong Knut. Da de nå fikk høre at kong Knut hadde kommet vestfra til Limfjorden, sendte de sendemenn til ham og dronning Emma og bad om at hun skulle få greie på om kongen var sint på dem eller ikke, og så la dem få vite det.
Dronninga talte med kongen om saken, og sa at Horda-Knut, sønnen deres, var villig til å bøte på alle måter slik kongen ville, om han hadde gjort noe som kongen ikke var nøyd med. Han svarte med å si at Horda-Knut hadde ikke funnet på dette sjøl.
Det har gått som en måtte vente, sa han, når han som bare var et uvettig barn, ville kalles konge; om det kom noen vanskeligheter, ville hele dette landet ha blitt herjet med hærskjold og lagt under utenlandske høvdinger, hvis ikke vi kunne komme til hjelp. Om han nå vil ha noe forlik med meg, så får han komme hit til meg og holde opp med slikt oppspinn som at han har latt seg kalle konge.
Disse samme ordene sendte dronninga siden til Horda-Knut, og hun lot også si at hun bad Horda-Knut om ikke å vente med å komme; hun sa som sant var, at han ville ikke få noen hjelp til å stå imot sin far.
Da dette budet kom til Horda-Knut, rådførte han seg med jarlen og de andre høvdingene som var hos ham. Men da viste det seg snart at straks folk i landet fikk vite at Knut den gamle hadde kommet, så gikk hele mengden i landet over til ham, og mente han var den de hadde å sette sin lit til. Ulv jarl og de andre som var i lag med ham, så at de hadde 2 ting å velge mellom, enten måtte de gå til kongen og legge alt i hans hand, eller også reise ut av landet; men alle rådde de Horda-Knut til å reise til sin far. Han gjorde det. Og da de møttes, falt han på kne for sin far og la det innseglet som fulgte med kongsnavnet ned i hans fang. Kong Knut tok Horda-Knut i handa og gav ham sete så høyt som han før hadde sittet.
Ulv jarl sendte sønnen sin Svein til kong Knut. Svein var søstersønn til kong Knut. Han bad om grid for faren og om forlik med kongen og bød seg til å bli hos ham som gissel for jarlen. Svein og Horda-Knut var jevnaldrende. Kong Knut bad ham si til jarlen at han skulle samle hær og skip og komme til kongen, og så fikk de siden snakke om forliket. Jarlen gjorde dette.
149.
Da kong Olav og kong Anund fikk høre at kong Knut hadde kommet vestfra (1027), og at han hadde en uovervinnelig hær, seilte de østover langs Skåne og tok til å herje og brenne i bygdene; slik drog de østover langs land henimot sveakongens rike. Men straks folk i landet hørte at kong Knut hadde kommet vestfra, ble det ikke noe mer av med å gi seg under kongene. Dette taler Sigvat skald om:
De tapre konger
fikk ikke tvunget
under seg Danmark
på denne hærferd,
dengang daners
drapsmenn herjet
skarpt på Skåne
den herligste konge.
Da styrte kongene østover langs land og la til der det heter Helga å; der lå de en stund. Nå fikk de høre at kong Knut kom etter dem med hæren sin. Da rådslo de med hverandre, og så fant de på den utveg at kong Olav med noe av sin hær skulle gå opp i landet og helt opp i skogene til det vannet Helga å faller ut av. Der i elveosen laget de en demning av tømmer og torv, og demte opp vannet på den måten; så grov de store grøfter og fikk flere vann til å renne sammen, og det ble store oversvømmelser; i elvefaret hogg de store trær. De holdt på i mange dager med dette arbeidet; og det var kong Olav som hadde funnet på alt og fått i stand denne list; kong Anund hadde styringen over hæren på skipene.
Kong Knut hørte om hvordan kongene fór fram, og om all den skade de hadde gjort i hans rike; han styrte mot dem der de lå i Helga å, og han hadde en stor hær, dobbelt så stor som de 2 andre til sammen. Dette nevner Sigvat:
Jyllands konge
her hjemme ingen
lot ete av arven,
det alle fikk merke.
Danenes verge
ville ei tåle
ran av sin jord.
den herligste konge.
150.
Det var en dag mot kvelden at kong Anunds speidere så at kong Knut kom seilende, og da hadde han ikke langt igjen til dem. Da lot kong Anund blåse hærblåst. Så reiv folk ned teltene og væpnet seg; de rodde ut av havna og østover langs land, der la de skipene samlet og bandt dem sammen og gjorde seg ferdig til kamp. Kong Anund sendte speiderne på sprang opp i landet, de løp til kong Olav og fortalte ham nyheten. Da lot kong Olav bryte demningene, så elva rant tilbake i det gamle faret, og sjøl drog han ned til skipene om natta.
Kong Knut kom utenfor havna; da så han at kongenes hær lå ferdig til strid; han syntes det ble vel seint på dagen til å legge til kamp før hele hæren hans kunne være ferdig, for flåten hans trengte stor plass på sjøen til å seile, og det var langt mellom det første og det siste skipet, og likeså mellom det som seilte ytterst og det som var nærmest land. Det var liten vind. Da kong Knut så at svear og nordmenn hadde rømt havna, la han inn i havna, og med ham alle de skipene som fikk plass der; men hovedmassen av flåten lå likevel ute på havet.
Om morgenen da det ble lyst, var en stor del av folkene oppe på land, noen talte sammen, andre holdt moro. Da visste de ikke ord av før det kom vann flommende over dem som en foss; med flommen fulgte store trær som dreiv mot skipene deres, og skipene ble skadd av dem, og vannet fløt utover hele vollen. De folkene som var oppe på land, ble drept, og mange av dem som var om bord også. Alle som kunne komme til, hogg landfestet og så til å komme løs og ut, og skipene dreiv hver for seg utover. Den store draken som kongen sjøl var om bord på, dreiv ut med strømmen, det var ikke lett å få snudd den med årene, og den dreiv ut til kong Anunds flåte. Da de kjente skipet, la de seg straks omkring det, men skipet var høyt til relinga som en borg, og det hadde en mengde menn om bord, og det var utvalgte folk av beste slag og forsvarlig væpnet, og av den grunn var det ikke lett å ta skipet. Det varte heller ikke lenge før Ulv jarl kom til med sin hær, og så tok slaget til. Dernest kom kong Knuts hær til fra alle kanter. Da så kongene Olav og Anund at de hadde vunnet så stor seier som skjebnen ville den gangen, så lot de skåte om bord på skipene og kom seg løs og bort fra kong Knuts hær, og flåtene skiltes.
Men denne kampen hadde ikke gått slik fra først av som kong Knut hadde reknet med, og derfor hadde heller ikke skipene holdt fram slik som det var fastsatt, og så ble det ikke noen greie på roingen. Kong Knut og hans folk så over hæren igjen og tok til å ordne flåten og gjøre seg ferdige. Men da de var blitt skilt fra hverandre, og hver flåte seilte for seg, så kongene over hæren sin, og de fant at de ikke hadde mistet noen folk. Men det så de også, at om de ventet så lenge at kong Knut fikk ordnet hele den hæren han hadde, og så la mot dem, så ville overmakten bli så stor art det var lite håp om at de skulle få seier, og det var lett å skjønne at om det kom til kamp, så ville det bli svære mannefall. Så tok de heller det råd å ro hele flåten østover langs land. Men da de så at kong Knuts flåte ikke fulgte etter dem, reiste de mastene og seil.
Ottar svarte taler om dette møtet i den dråpa han laget om Knut den mektige:
Gullrike konge, svear
knekte du der det heter
Helga å. Ulveåte
eter grådig hunnulv.
Snarrådig stridsherre,
sulten var ikke ravnen,
der du holdt på landet
mot hærfolk og 2 konger.
Tord Skjåreksson skald laget en arvedråpa om kong Olav den hellige, den som heter Rodudråpa, og der er dette møtet nevnt:
Olav, egders konge,
lot jern og stål tordne
mot jydenes konge
den gjæve, som deler ringer.
På nært hold skånekongen
skjøt da skarpt imot ham;
sløv var Sveins sønn ikke.
Ulv over lik tutet.
151.
Kong Olav og kong Anund seilte østover langs sveakongens rike, og en dag mot kvelden la de til land der det heter Barvik, der ble kongene liggende natta over. Men en kunne skjønne på svearne at de gjerne ville reise hjem, og det var en stor del av sveahæren som seilte østover langs land om natta, og de stanset ikke før hver kom dit han hørte hjemme. Da kong Anund merket dette, og det lyste av dag, lot han blåse til husting. Så gikk hele hæren i land, og det ble satt ting. Kong Anund tok ordet:
Som de vet, kong Olav, sa han, så har vi alle fart sammen i sommer og herjet rundt omkring i Danmark; vi har fått mye gods, men ikke noe land. Jeg har hatt halvfjerde hundre skip i sommer, men nå har jeg ikke mer enn 100 skip igjen. Derfor synes jeg ikke det ser ut til at vi kan vinne mer ære nå med den lille hæren vi har, enda De jo har de 60 skipene de har hatt i hele sommer.
Nå mener jeg det blir det rimeligste at jeg reiser hjem i riket mitt; det er godt å kjøre hjem med hel vogn. Vi har vunnet en del på denne ferden, og ikke mistet noe. Og nå vil jeg by Dem, Olav måg, å følge med meg, så blir vi samlet alle sammen i vinter; ta så mye av mitt rike at De har nok til underhold for Dem sjøl og det mannskapet som følger Dem.
Når så våren kommer, kan vi jo gjøre det vi får lyst på da. Men om De heller vil det, så kan De få reise gjennom mitt land ; det står Dem fritt for, dersom De vil dra landvegen til riket Deres i Norge.
Kong Olav takket kong Anund for det vennlige tilbud han hadde gjort ham.
Men om jeg får rå, sa han, så skal vi likevel prøve en annen utveg. Vi skal holde den hæren samlet som vi nå har igjen. Her først på sommeren, før jeg reiste fra Norge, hadde jeg halvfjerde hundre skip; men da jeg reiste fra landet valgte jeg ut av hele den hæren det mannskap jeg mente var best. Det satte jeg på disse 60 skipene jeg har her.
Slik ser det nå ut for meg med Deres hær også, det folket som har løpt sin veg, er det som var mest likeglad og som det var minst hjelp i, men alle høvdingene Deres og hirdstyrerne ser jeg er her. Og jeg vet at det folk som hører til hirden, er best i våpenbruk. Vi har ennå en stor hær, og så gode skip at vi godt kan ligge ute på skipene i hele vinter, slik som konger har brukt før. Og kong Knut blir ikke liggende lenge i Helga å, for det er ingen havn der for så mange skip som han har, han kommer til å seile østover etter oss. Da skal vi dra oss unna, og så kommer vi snart til å få mer folk.
Men om han skulle vende tilbake dit det fins slike havner at han kan ligge der med flåten sin, så kommer mye av hæren til å få hjemlengsel der likeså vel som her. Jeg skulle tro vi har stelt det slik i sommer at bonden vet hva arbeid som venter på ham både i Skåne og Halland. Kong Knuts hær kommer snart til å spre seg vide veger, og da vet ingen hvem som skal få seier. La oss først få greie på hva han har tenkt å gjøre.
Kong Olav sluttet talen slik at alle mennene gav ham medhold, og de ble enige om å gjøre slik som han sa. Så ble det sendt speidere ut etter kong Knuts hær, men begge kongene ble liggende der de var.
152.
Kong Knut så dette at Norges konge og sveakongen styrte flåten sin østover langs land. Da sendte han straks en hær opp på land og lot sine menn ri landvegen dag og natt etter som kongenes hær seilte utenfor; andre speidere kom og drog videre når noen vendte tilbake. Kong Knut fikk hver dag høre nytt om hva kongene hadde fore, det var speidere i hæren hos kongene. Men da han fikk høre at en stor del av hæren hadde reist hjem, så styrte han tilbake til Sjælland med sin hær og la seg i Øresund med hele hæren. Noe av flåten lå ved Sjælland og noe ved Skåne.
Kong Knut rei opp til Roskilde dagen før mikkelsmess, og en stor flokk fulgte ham. Der hadde Ulv jarl, mågen hans, gjort gjestebud for ham; jarlen gav et storslått gilde og var glad og lystig. Kongen var fåmælt og ikke god å komme nær, jarlen prøvde å tale til ham og lette etter slike samtaleemner som han trodde kongen best likte. Kongen svarte ikke stort.
Så spurte jarlen om han ville spille sjakk; det sa han ja til, og så tok de sjakkbrikkene og spilte. Ulv jarl var flåkjeftet og uvøren både i ord og alle ting, en mann som fikk fram det han ville i riket sitt og en stor hærmann, det er en lang saga om ham.
Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark nest etter kongen. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode, Englands konge.
153.
Mens de spilte sjakk, kong Knut og Ulv jarl, gjorde kongen et stygt feiltrekk, og så tok jarlen en springer fra ham. Kongen satte brikken hans tilbake og sa han skulle trekke om igjen. Jarlen ble sint, skubbet ned hele spillet, stod opp og gikk sin veg. Kongen sa:
Renner du nå, Ulv den redde!
Jarlen snudde seg i døra og sa:
Du hadde rent lenger i Helga å om du hadde kunnet komme til. Du kalte meg ikke Ulv den redde da jeg la inn til skipet og hjalp deg, mens svearne banket dere som hunder.
Så gikk jarlen ut og gikk til sengs. Litt etterpå gikk kongen for å sove. Morgenen etter da kongen kledde på seg, sa han til skosveinen:
Gå til Ulv jarl du, sa han, og drep ham.
Sveinen gikk og var borte en stund og kom igjen. Da sa kongen:
Har du drept jarlen?
Han svarte:
Nei, jeg har ikke drept ham, for han hadde gått i Luciuskirken.
Det var en mann som het Ivar Kvite, av norrøn ætt; han var hirdmann hos kong Knut dengang og sov i samme rom som kongen. Kongen sa til Ivar:
Gå og drep jarlen, du.
Ivar gikk til kirken og inn i koret og stakk sverdet gjennom jarlen; der døde Ulv jarl. Ivar gikk til kongen og holdt det blodige sverdet i handa. Kongen spurte:
Har du nå drept jarlen?
Ivar svarte:
Nå har jeg drept ham.
Det var godt gjort, sa kongen.
Men etterpå, da jarlen var drept, lot munkene låse kirken. Det ble sagt fra til kongen om dette. Han sendte bud til munkene og sa de skulle lukke opp kirken og la synge messer. De gjorde som kongen bød. Men da kongen kom til kirken, la han så mye jord til kirken at det er et stort herred, og siden har dette kirkestedet kommet seg svært opp. Derfor har dette jordegodset ligget til kirken der siden. Kong Knut rei ut til skipene sine etterpå, og ble der lenge utover høsten med en svær hær.
154.
Da kong Olav og kong Anund fikk høre at kong Knut hadde styrt inn i Øresund, og at han lå der med hæren sin, holdt kongene husting. Kong Olav talte og sa at dette hadde gått som han hadde tenkt seg, kong Knut hadde ikke blitt lenge i Helga å:
Og nå tenker jeg flere ting kommer til å gå som jeg sa, i striden mellom oss. Han har ikke stor folkestyrke nå sammenliknet med den han hadde i sommer, og han kommer til å få enda mindre siden, for de er ikke mindre lei av å ligge ute på skipene seinhøstes de enn vi er, og om vi nå ikke slipper opp for utholdenhet og tiltak, så kan vi få seier. Det har vært slik i sommer at vi har hatt mindre hær enn de, men de har mistet både folk og fe for oss.
Da tok svearne til å tale, de sa det var ikke verdt å vente på vinteren og frosten der:
Fordi om nordmennene vil ha oss til det. De har ingen greie på hvor mye is det kan legge seg her, ofte fryser hele havet til om vinteren. Vi vil reise hjem og ikke bli her lenger.
Og så ble det stor uro blant svearne, og alle snakket i munnen på hverandre. Til slutt ble det til at kong Anund drog bort med hele sin hær, men kong Olav ble igjen der.
155.
Mens kong Olav lå der, hadde han ofte samtaler og rådslagninger med hæren.
Det var ei natt de skulle holde vakt på kongsskipet, Egil Hallsson og en mann som het Tove Valgautsson, han hadde ætta si i Västergötland og var en mann av stor ætt. Da de satt der på vakt, hørte de gråt og klynking borte fra der som de hærtatte satt bundet, de var bundet oppe på land om nettene. Tove sa han syntes det var vondt å høre på den gaulingen deres, og sa til Egil at de skulle gå bort å løse dem og la dem løpe sin veg. Det gjorde de; de gikk bort og skar over bandene og lot alle disse folkene løpe bort.
Det ble alminnelig harme over det de hadde gjort, kongen var også så sint at det nær hadde gått dem ille. Og siden, da Egil ble sjuk, var det lenge kongen ikke ville komme og se til ham, enda mange bad ham om det. Da angret Egil dypt at han hadde gjort noe slikt som kongen ikke likte, og bad ham ikke være sint på ham; kongen bønnhørte ham til slutt. Kong Olav la hendene over sida på Egil der som verken satt, og sang bønnene sine, og straks ble hele verken borte, og etter dette ble Egil bedre. Tove fikk forlik seinere. Det blir sagt at for å få forlik skulle han få far sin til å komme til kong Olav. Valgaut var så hedensk som en hund, men han ble kristen på kongens ord, og døde straks han var døpt.
156.
Når kong Olav talte til hæren sin, spurte han høvdingene om råd hva han nå skulle gjøre. Den ene sa det var uråd det som en annen mente var rådelig, og slik tenkte de lenge fram og tilbake på hva som var det beste. Stadig kom det speidere fra kong Knut i hæren hos dem, de kom seg i snakk med mange av mennene, de bød fram penger og vennskapsløfter fra kong Knut, og det var mange som lot seg lokke av dette og gav sitt ord på at de skulle bli kong Knuts menn og holde landet under ham dersom han kom til Norge. Mye av dette kom for dagen siden, enda det var skjult fra først av. Noen fikk pengegaver straks, og noen fikk løfter om penger siden. Men det var dessuten svært mange som alt hadde fått store vennegaver av ham før, for det skal bli sagt med sannhet om kong Knut at alle de menn som kom til ham, og som han syntes var noe til karer, fikk hendene fulle av penger om de ville bli hans menn. Derfor ble han umåtelig vennesæl. Men han var mest rundhåndet mot utlendinger, og mer dess lenger borte fra de hadde kommet.
157.
Kong Olav holdt ofte samtaler og stevner med mennene sine og spurte om råd. Men da han merket at hver hadde sin mening, fikk han mistanke om at det var noen av dem som sa noe annet enn det som måtte synes mest rådelig, og han kunne ikke få greie på om alle viste ham den troskap de var skyldige til. Det var mange som var ivrige for at de skulle nytte vinden og seile til Øresund og så nordover til Norge; de sa at danene ville ikke tore gå på dem, enda de lå der med en stor hær. Men kongen var en så klok mann at han skjønte slikt var uråd; han visste også at Olav Tryggvason hadde fått føle noe annet dengang han hadde liten hær og la til strid der det lå en stor hær imot ham, enn som dette at danene ikke skulle tore slåss. Kongen visste også at det var en mengde nordmenn i kong Knuts hær. Kongen hadde mistanke om at de som rådde ham til slikt, var kong Knuts venner mer enn hans. Så tok kongen en avgjørelse og sa at de som ville følge ham, skulle gjøre seg klare til det, og så skulle de reise landvegen opp gjennom Götaland og til Norge den vegen.
Men skipene våre, sa han, og all den last vi ikke kan føre med oss, vil jeg sende øst i sveakongens rike og la dem ta vare på det for oss der.
158.
Hårek fra Tjøtta svarte på kong Olavs tale:
Det er lett å skjønne at jeg ikke kan gå til fots til Norge. Jeg er gammel og tung og lite vant til å gå. Liten lyst har jeg også til å skilles fra skipet mitt; jeg har lagt så mye arbeid på det skipet og på redskapen til det at jeg synes det ville være leit å la uvennene mine få tak på det skipet der.
Kongen sa:
Far med oss du, Hårek, vi skal bære deg etter oss om du ikke orker gå.
Hårek kvad da en strofe:
Heller enn gå vegen
herfra vil jeg ride
mine lange gamper
som går med gny over havet,
enda Knut ligger
lumsk i Øresundet
og har hærskip ute.
Alle vet jeg er uredd.
Da lot kong Olav alt gjøre ferdig til oppbrudd; folk fikk ha de klærne de gikk i og våpnene sine, og alle de hester de kunne få tak på, kløvde de med klær og løsøre. Han sendte noen menn av sted som skulle føre skipene øst til Kalmar; der lot han skipene sette opp og lot redskapen og alle andre varer føre i forvaring.
Hårek gjorde som han hadde sagt. Han ventet til det ble bør, og så seilte han øst fra rundt Skåne til han kom vest i Holane; det var langt på dag, og det var strykende bør. Da lot han ta ned seilet og senke masta, han tok ned skipsfløyen og lot trekke grå teltduk over hele skipet ovenfor vannlinja; han lot noen mann ro i et pår rom for og akter, men lot de fleste av folkene sitte lavt nede i skipet.
Kong Knuts vaktmenn så skipet og talte med hverandre om hva det kunne være for slags skip; de gjettet på at det kanskje førte sild eller salt, siden de så så lite mannskap om bord og få menn ved årene; skipet sjøl så grått ut og var ikke tjærebredd, som om det var falmet i sola, og de kunne se at skipet var tungt lastet.
Men da Hårek kom fram i sundet og forbi flåten, lot han reise masta og heiste seil og lot sette opp den forgylte skipsfløyen; seilet var drivende hvitt med røde og blå striper. Da så kong Knuts menn det, og de sa til kongen at det så mest ut til at det var kong Olav som hadde seilt forbi. Men kong Knut sa som så at kong Olav hadde nok så mye vett at han ikke hadde seilt på ett eneste skip rett igjennom kong Knuts hær, og han sa han mente det var mer likt til at det hadde vært Hårek fra Tjøtta eller en annen slik kar.
Folk mener at kong Knut sikkert har visst om Håreks ferd, og at Hårek nok ikke hadde gjort det på den måten, om det ikke hadde vært avtalt vennskap mellom ham og kong Knut i forvegen. Og det syntes å komme tydelig fram siden da vennskapet mellom kong Knut og Hårek ble kjent for all verden.
Hårek laget denne strofen da han seilte nordover forbi Vedrøy:
Jeg styrer langskip ut fra
øya; ikke skal danske
jenter og Lunds enker
få le av meg for dette:
at ikke jeg skulle tore
trave på havhester
Frodes flate veger
i høst, fagre kvinne!
Hårek seilte videre og stanset ikke før han kom nord på Hålogaland og til garden sin på Tjøtta. [1]
|
| Occupation |
Abt 1027 |
Norge [1] |
| Konge - del 12. |
- Fra Snorre: Olav den helliges saga:
159.
Kong Olav gav seg på veg; han tok først opp gjennom Småland og kom fram i Västergötland; han fór rolig og fredelig fram, og folk i landet hjalp ham godt på veg. Kongen drog videre til han kom ned i Viken, og så nordover i Viken til han kom til Sarpsborg; der slo han seg ned og lot gjøre i stand for vinteren.
Kongen gav hjemlov til største delen av hæren, men holdt hos seg de av lendmennene han syntes han trengte. Alle sønnene til Arne Armodsson var der hos ham, det var dem kongen satte høyest. Da kom Gelle Torkjellsson til kong Olav, han hadde kommet fra Island tidligere på sommeren, som før er skrevet.
160.
Sigvat skald hadde vært hos kong Olav lenge, slik som det har vært skrevet her, og kongen hadde gjort ham til stallare. Sigvat talte ikke lett i ubunden stil, men skaldskap falt så lett for ham at han kvad på stående fot som om han talte på vanlig vis.
Han hadde vært på kjøpmannsferd til Valland, og på den ferden hadde han kommet innom England og hadde møtt Knut den mektige og fått lov av ham å reise til Norge, som før skrevet. Men da han kom til Norge, tok han straks til kong Olav og kom til ham i Borg; han gikk framfor kongen mens han satt til bords. Sigvat hilste, kongen så på ham og tidde. Sigvat kvad:
Her er vi hjem kommet;
tenk nå, hirdmenns herre;
på din stallare; høre
skal menn den sak jeg taler.
Storkonge, si hvor har du
sete for meg, din tjener,
hos dine huskarer?
Hele hallen jeg liker.
Da måtte han sanne det gamle ord at mange er kongens ører. Kong Olav hadde hørt alt om Sigvats ferd, og at han hadde vært hos kong Knut. Kong Olav sa til Sigvat:
Jeg vet ikke om du tenker å være min stallare mer. Eller er du blitt kong Knuts mann nå?
Sigvat kvad:
Knut, gavmild på ringer
av gull, spurte om ikke
jeg ville bli hans huskar
så vel som hugstore Olavs.
Jeg sa, og det jeg svarte
var sant, at én drotten
om gangen vel meg høvde.
Hver mann har sett det ofte.
Da sa kong Olav at Sigvat kunne gå til den plassen han var vant til å sitte på fra før. Sigvat kom snart i samme nære vennskap til kongen som han før hadde stått i.
161.
Erling Skjalgsson og alle sønnene hans hadde vært i kong Knuts hær om sommeren og i flokken til Håkon jarl; der var Tore Hund også og hadde mye og si. Men da kong Knut fikk høre at kong Olav hadde tatt landvegen til Norge, løste kong Knut opp leidangen og gav alle mann lov til å finne seg bosted for vinteren. Da var det en svær hær av utlendinger i Danmark, både engelskmenn og nordmenn og folk fra flere land som hadde kommet i hæren om sommeren.
Erling Skjalgsson reiste til Norge med følget sitt om høsten, han fikk store gaver av kong Knut. Sammen med Erling reiste det sendemenn fra kong Knut nord til Norge, de hadde med seg en mengde gull og sølv. Om vinteren drog de rundt omkring i landet og greidde ut de pengene kong Knut hadde lovt folk om høsten dersom de ville følge ham, og de gav også til mange andre som de fikk kjøpt med penger for å vise kong Knut vennskap. De hadde støtte av Erling da de reiste omkring. Så ble det til at en mengde menn gikk over til å bli kong Knuts venner og lovte ham sin tjeneste, og dessuten å gjøre motstand mot kong Olav; noen gjorde det åpenlyst, men det var mange flere som holdt det hemmelig for allmuen. Kong Olav fikk vite om dette; det var mange som kunne fortelle ham om det, og det ble talt mye om det der i hirden. Sigvat skald kvad om dette:
Kongens fiender farer
med løse pengepunger,
folk byr ofte det tunge
malm for kongens hode.
Jeg vet at hver som selger
for gull sin gode herre
en gang vandrer til svarte
helvete, og er verdt det.
Sørgelig lønn i himmelen
fikk han som her på jorda
dreiv med svik, han dømmes
i dypet av ildens konge.
Det ble ofte sagt og talt om hvor dårlig det var av Håkon jarl å føre hær mot kong Olav som hadde gitt ham livet dengang jarlen hadde kommet i hans makt. Men Sigvat var svært god venn til jarlen, og da nå Sigvat hørte jarlen ble baktalt igjen, kvad han:
Hordekongens hirdmenn
holdt seg for sterkt til jarlen
om de tok imot penger
for Olavs liv å røve,
det er ingen heder for hirden
at slik blir hørt om den,
best er for oss om alle
er uten svik og reine.
162.
Kong Olav hadde et stort julegjestebud, og det hadde kommet en mengde stormenn til ham. Så var det 7.dag jul at kongen og noen få andre gikk ut. Sigvat fulgte kongen dag og natt, så han var med ham. De gikk inn i et hus, der kongens kostbarheter ble gjemt. Han hadde gjort store forberedelser som skikken var, og samlet sammen kostbarhetene sine for å gi vennegaver om kvelden åttende dag jul. Der i huset stod det ikke så rent få gullinnlagte sverd. Da kvad Sigvat:
Gull-lagte sverd, ser jeg,
står der; dem jeg roser,
årer som ror i blodet.
Best er kongens nåde.
Ett av dem tok jeg gjerne
om du ville gi det, konge,
til skalden. Jeg har stadig
stått hos deg, gullrike!
Kongen tok et av sverdene og gav ham; handtaket var viklet med gull og hjaltene gullagt, det var en stor kostbarhet. Men det var de som misunte ham gaven, og det fikk han høre siden.
Straks over jul tok kongen av sted og reiste til Opplanda, for han hadde mange folk, og det hadde ikke kommet noen inntekter til ham nord fra landet om høsten, for leidangen hadde vært ute om sommeren, og den hadde kostet kongen alt det som det var råd å få tak på. Det var heller ingen skip å få så han kunne reise nordover med hæren. Det han hørte nordfra, var heller ikke slik at han trodde det ville bli fredelig der om han ikke kom med en stor hær. Av denne grunn tok kongen den utveg å reise omkring på Opplanda. Men det hadde ikke gått så lang tid siden sist han hadde vært på veitsler der, som loven krevde, eller som konger hadde hatt for skikk. Men da kongen kom oppover i landet, bød lendmenn og mektige bønder ham hjem til seg og lettet ham for utgifter på den måten.
163.
Det var en mann som het Bjørn, han var av gøtisk ætt; han var venn og kjenning til dronning Astrid og litt skyld med henne også; hun hadde gitt ham årmannsombud og syssel på øvre Hedmark; han hadde også oppsyn med Østerdalen.
Kongen likte ikke Bjørn, og han var ikke godt likt av bøndene heller.
Det hadde også hendt i den bygda som Bjørn rådde for, at det ble borte mange naut og griser. Bjørn lot kalle sammen ting, og spurte etter der om noen kjente til det som hadde kommet bort; han sa at folk som satt ute i skogsbygdene langt fra andre mennesker, var vel de likeste til å gjøre den slags fantestreker. Det var de som bodde i Østerdalen han mente med dette, der var det svært spredte bygder, folk bodde langs vassdrag og på rydninger i skogene, men det var få steder det lå samlet storbygder.
164.
En mann het Raud, han bodde der i Østerdalen. Hans kone het Ragnhild og sønnene Dag og Sigurd; de var menn med store evner. De var til stede på dette tinget og svarte på dølenes vegne og avviste klagen. Bjørn syntes de slo stort på, og at de var staselig utstyrt med våpen og klær. Bjørn snertet innpå brødrene i sin tale og sa det var ikke så ulikt dem å gjøre slikt. De nektet, og slik sluttet tinget.
Litt etter kom kong Olav med følget sitt til Bjørn årmann og tok veitsle der. Da ble det ført klagemål for kongen om den saken som hadde vært oppe på tinget før; Bjørn sa han mente Raud-sønnene var de likeste til å ha gjort slik ugagn. Så ble det sendt bud etter Rauds sønner. Men da de kom til kongen, sa han at han ikke syntes de så ut som tjuver og frikjente dem for klagen.
De bad kongen komme hjem til far deres og være i gjestebud der i 3 dager med hele følget sitt. Bjørn rådde ham fra å reise, men kongen tok av sted likevel.
Hos Raud var det et staselig gjestebud. Så spurte kongen hva folk de var kommet av, Raud og hans kone. Raud sa han var svensk, rik og av stor ætt.
Men jeg løp bort derfra, sa han, med denne kona som jeg har hatt siden, hun er søster til kong Ring Dagsson.
Da kjentes kongen straks ved ætta til dem begge. Han merket at både faren og sønnene var kloke folk, og så spurte han hvilke idretter de dreiv mest med. Sigurd sa han kunne tyde drømmer og vite når det var på dagen uten at han så hverken sol, måne eller stjerner. Kongen prøvde han i dette, og det var som Sigurd hadde sagt. Dag sa han kunne den kunsten å se godt og vondt hos alle mennesker som kom ham for øynene, når han ville legge an på det og tenke over det. Kongen bad ham si hvilket lyte han hadde. Dag fant ut noe, og kongen mente han hadde rett.
Så spurte kongen om Bjørn årmann hvilket lyte han hadde. Dag sa at Bjørn var en tjuv, og dessuten sa han hvor på garden sin Bjørn hadde gjemt både bein og horn og huder av de nauta han hadde stjålet om høsten.
Det er han som er mester for tjuveriene av alt det som er blitt borte i høst, og som han har gitt andre skylden for.
Dag fortalte kongen nøye alle merkene på hvor han skulle leite. Da kongen reiste fra Raud, ble han fulgt ut med store vennegaver; Rauds sønner fulgte kongen. Kongen tok først til Bjørn, og da viste det seg at det var sant det som Dag hadde sagt. Etter dette lot kongen Bjørn reise ut av landet, og det var bare for dronningas skyld at han fikk beholde liv og lemmer.
165.
Tore, sønn til Olve på Egge, stesønn til Kalv Arnesson og søstersønn til Tore Hund, var en svært vakker mann; han var stor og sterk og var 18 år gammel dengang. Han hadde fått et godt gifte på Hedmark og store rikdommer med det; han var en overmåte vennesæl mann og ble reknet for et godt høvdingemne.
Han bød kongen hjem til seg i gjestebud med hele følget; kongen tok imot tilbudet og kom til Tore, der ble han riktig godt mottatt. Det var et gildt gjestebud, og det ble disket opp på stormannsvis, alt var av beste slag. Kongen og mennene hans talte til hverandre om det, og mente at alt stod så fint sammen, og de visste ikke hva de skulle rose mest, husene til Tore eller innboet, bordbunaden eller drikken eller mannen som gav gjestebudet. Dag sa ikke stort til noe av det.
Kong Olav brukte ofte tale med Dag og spurte ham om det ene og det andre. Kongen fant alltid at det var sant det Dag sa, enten det var noe som hadde hendt, eller som skulle hende, og derfor festet kongen stor tiltro til hans utsagn.
Så kalte kongen Dag til seg i enerom og talte om mangt og mye med ham; til slutt snakket kongen og la ut for Dag om for en raus mann Tore var som gjorde slik gildt gjestebud for dem. Dag svarte ikke stort på dette, og mente det var sant alt det kongen sa. Nå spurte kongen Dag hva for et lyte han kunne se hos Tore, Dag sa han mente Tore måtte være en bra mann og alt ved ham var slik som det alle kunne se. Kongen bad ham svare på det han spurte om, og sa at det hadde han skyldighet til. Dag svarte:
Da får du føye meg i dette, konge, at jeg vil rå for hevnen om jeg skal finne lytet.
Kongen sa, at han ville ikke la noen andre få dømme for seg, og bad Dag si det han spurte om. Dag svarte:
Dyrt er drottens ord. Jeg finner samme lytet hos Tore som hos så mange andre, han er altfor pengekjær.
Kongen svarte:
Er han tjuv eller ransmann?
Dag svarte:
Nei, ikke det.
Hva da? sa kongen.
Dag svarte:
Han gjorde så mye for gull som å svike sin herre. Han har tatt imot gull av Knut den mektige for å ta ditt hode.
Kongen sa:
Hvordan vil du vise at dette er sant?
Dag sa:
På høyre arm ovenfor albuen har han en diger gullring, som kong Knut har gitt ham, men den lar han ingen få se.
Etter dette sluttet han og kongen samtalen, og kongen var styggelig sint.
Kongen satt til bords, og de hadde drukket en stund; folk var svært lystige. Tore gikk omkring og vartet opp. Da lot kongen Tore kalle til seg; han kom bort til bordet og la handa opp på bordet. Kongen spurte:
Hvor gammel er du, Tore?
Jeg er 18 år gammel, sa han.
Kongen sa:
Du er stor, Tore, og en kjekk kar, så ung som du er.
Så tok kongen opp den høyre armen og strøk oppover den forbi albuen. Tore sa:
Ta ikke hardt der, jeg har en byll på armen.
Kongen holdt omkring armen og kjente at det var noe hardt under. Kongen sa:
Har du ikke hørt at jeg er lege? La meg se på byllen.
Tore skjønte at her nyttet det ikke å nekte, han tok ringen og viste den fram. Kongen spurte om det var en gave fra kong Knut. Tore sa at det ville han ikke nekte.
Kongen lot Tore ta til fange og satte ham i lenker. Da gikk Kalv fram og bad om fred for Tore og bød bøter for ham. Mange andre støttet saken og bød seg til å bøte. Kongen var så sint at det ikke nyttet å tale til ham, han sa Tore skulle ha samme dom som han hadde tiltenkt ham selv. Så lot kongen drepe Tore. Men av dette vokste det stort hat både der på Opplanda og ikke mindre nord i Trondheimen, der hvor størsteparten av Tores ætt var. Kalv tok det også svært tungt at denne mannen var blitt drept, for Tore hadde vært fostersønn hans i oppveksten.
166.
Grjotgard, sønn til Olve og bror til Tore, var den eldste av de brødrene. Han var også en stor og gjæv mann og hadde følge omkring seg. Han var også på Hedmark dengang. Da han fikk høre at Tore var drept, gjorde han overfall der kongens menn eller eiendom var, og innimellom holdt han til i skogene eller andre gjemmesteder.
Da kongen fikk høre om denne ufreden, lot han holde utkik med hvor Grjotgard holdt til. Kongen fikk greie på hvor Grjotgard var, han hadde tatt seg hus for natta ikke langt fra der hvor kongen bodde.
Kong Olav tok av sted straks om natta, han kom dit da det daget, de slo mannring om det huset Grjotgard var i. Grjotgard og hans folk våknet ved larm av menn og våpenbrak; de løp straks opp og greip til våpen, Grjotgard løp ut i forstua. Grjotgard spurte hvem som rådde for flokken, det ble sagt ham at det var kong Olav som hadde kommet. Grjotgard spurte om kongen kunne høre hva han sa. Kongen stod utenfor døra, han sa Grjotgard kunne si det han ville:
Jeg hører hva du sier, sa kongen.
Grjotgard sa:
Ikke vil jeg be om grid!
Så løp Grjotgard ut, han holdt et skjold over hodet på seg og et draget sverd i handa. Det var lite lyst, og han så ikke klart; han stakk med sverdet etter kongen, men det traff Arnbjørn Arnesson; stikket kom under brynja og gikk opp i magen, der døde Arnbjørn. Grjotgard ble også straks drept, og nesten hele følget hans. Etter dette vendte kongen om og reiste sør til Viken igjen.
167.
Da nå kong Olav kom til Tønsberg, satte han menn i alle syslene, og kongen krevde hær og leidang. Han hadde dårlig med skip, det var ikke andre skip å få enn bondefarkoster. Folk fikk han godt med der fra bygdene, men det var få som kom langvegsfra, det var lett å merke at folk i landet hadde snudd om og holdt opp å vise kongen troskap. Kong Olav sendte noen menn øst i Götaland etter de skipene og varene de hadde latt bli igjen der om høsten. Men disse mennene ble sinket på vegen, for det var ikke bedre nå enn høsten før å reise gjennom Danmark; kong Knut hadde hær ute fra hele Danevelde om våren, og han hadde ikke færre enn 1.200 skip.
168.
Det ble kjent i Norge at Knut den mektige drog sammen en uovervinnelig hær i Danmark, og videre at han tenkte å seile til Norge med hele hæren og legge dette landet under seg. Men da slikt spurtes, ble det enda verre for kong Olav å få menn, og etter det fikk han lite fra bøndene. Mennene hans talte ofte om dette seg imellom.
Da kvad Sigvat dette:
Englands konge krever
folk til kamp, og vi får
mindre skip og lite
mannskap - uredd er kongen.
Lumpent var det om landsmenn
lot en konge som denne
mangle folk;
men penger
vender manges troskap.
Kongen holdt hirdstevner og noen ganger husting med hele hæren, og han spurte folk til råds, hva de mente det ble best å gjøre.
Vi trenger ikke legge skjul på det, sa han, at kong Knut kommer hit til oss i sommer, og at han har en stor hær, som dere vel har hørt; vi har lite folk å sette imot hæren hans slik som sakene står, og folket her i landet er ikke å stole på for oss lenger.
De menn kongen vendte seg til, svarte ikke likt på denne talen hans. Her blir det fortalt om det, når Sigvat sier:
Flykte kan vi fra fienden,
men folk vil si vi er feige,
og vi må ut med gullet;
de ord synes kongen er usle.
Om kongens flokk av venner
faller fra, vil alle
være seg selv nærmest;
da kommer svik for dagen.
169.
Samme vår hendte det på Hålogaland at Hårek fra Tjøtta kom i hug det at Åsmund Grankjellsson hadde ranet og banket huskarene hans. Skipet som Hårek hadde, ei tjuesesse, lå på vannet med telt og tiljer utenfor garden hans.
Han lot falle ord om at han hadde tenkt seg sørover til Trondheimen. En kveld gikk Hårek ned til skipet med følget av huskarer, han hadde innpå 80 mann. De rodde natta igjennom, og utpå morgenen kom de til Grankjells gard, de slo ring om huset. Så gikk de og satte ild på huset. Der brant Grankjell inne og noen menn med ham, noen ble drept utenfor; i alt døde det 30 mann der.
Hårek reiste hjem da dette var gjort, og satt i ro på garden sin. Åsmund var hos kong Olav. Og de menn som var på Hålogaland, de krevde ikke bot av Hårek for det han hadde gjort og ikke bød han dem det heller.
170.
Knut den mektige drog sammen hæren sin og styrte til Limfjorden. Da han var ferdig, seilte han derfra med hele denne flåten til Norge, han seilte fort og lå ikke ved land noe sted øst for fjorden. Så seilte han over Folden og la til ved Agder, der kalte han sammen ting. Bøndene kom ned og holdt ting med kong Knut. Der ble kong Knut tatt til konge over hele landet; så satte han inn sysselmenn og tok gisler av bøndene, det var ingen som talte imot ham. Kong Olav var i Tønsberg da Knuts hær seilte utenfor forbi Folden.
Kong Knut seilte nordover langs land. Da kom det folk til ham fra bygdene, og alle lovte ham lydighet. Kong Knut lå i Eigersund en stund. Der kom Erling Skjalgsson til ham med stort følge. Da bandt han og Knut seg på nytt til vennskap med hverandre. Blant kong Knuts løfter til Erling var det at han skulle få ha styringen over hele landet mellom Stad og Rygjarbit.
Så reiste kong Knut sin veg, og det er kort å fortelle om den ferden, for han stanset ikke før han kom nord i Trondheimen, og på det tinget ble Knut tatt til konge over hele Norge.
Tore Hund hadde fulgt med kong Knut fra Danmark, og han var med der. Hårek fra Tjøtta var også kommet. Han og Tore ble kong Knuts lendmenn og bandt det med eder. Kong Knut gav dem store veitsler og gav dem finnferden, og han gav dem store gaver attpå. Alle de lendmennene som ville gå over til ham, gjorde han rike på både veitsler og løsøre, han lot dem alle sammen få ha mer makt enn de hadde hatt før.
171.
Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge. Så holdt han et stort ting av folk både fra hæren og fra landet. Der lyste kong Knut at han ville gi sin frende Håkon jarl styringen over alt det land han hadde vunnet på denne ferden; da han hadde gjort det, leidde han Horda-Knut, sønn sin, til høgsetet hos seg og gav ham kongsnavn og med det Danevelde. Kong Knut tok gisler av alle lendmenn og storbønder, han tok sønnene deres eller brødrene eller andre nære frender eller slike menn som de var mest glad i, og som han syntes høvde til det. På den måten som nå er fortalt, bandt kongen folk til å vise troskap mot seg.
Da Håkon jarl hadde overtatt makten i Norge, kom Einar Tambarskjelve, mågen hans, og slo seg i lag med ham. Han fikk igjen alle de veitslene han hadde hatt før mens jarlene rådde i landet. Kong Knut gav Einar store gaver og bandt ham til seg i nært vennskap, han lovte at så lenge hans makt stod i landet, skulle Einar få være den største og gjæveste av alle menn som ikke var av høvdingætt i Norge, og han føyde til det at han syntes at for ættas skyld var Einar, eller sønn hans Eindride, den som best kunne høve til å bære høvdingnavn i Norge, om de ikke hadde hatt jarlen. Disse løftene satte Einar stor pris på og lovte ham sin troskap til gjengjeld. Da ble Einar på nytt en stor og mektig mann.
172.
Det var en mann som het Torarin Lovtunge; han var islending av ætt og en stor skald og hadde vært mye hos konger og andre høvdinger. Han var hos kong Knut den mektige og hadde gjort en flokk om han; men da kongen hørte at Torarin hadde diktet en flokk om ham, ble han harm og sa han skulle komme med en dråpa til ham dagen etter, når kongen satt til bords. Gjorde han ikke det, sa kongen, skulle Torarin bli hengt, fordi han hadde vært så djerv og diktet en dræpling om kong Knut. Så gjorde Torarin et stev og satte inn i kvedet og la til noen vers og viser. Dette er stevet:
Knut verger sitt rike - som Grekenlands vokter himmelen.
Kong Knut lønte kvedet med 50 mark sølv; denne dråpa blir kalt Hovudlausn. Torarin diktet en annen dråpa om kong Knut, den heter Tøg-dråpa; i denne dråpa blir det fortalt om kong Knuts ferd, og dette er en av stevbolkene:
Knut er under solas
Dit hen seilte
min verdige venn
med veldig hær.
Den smidige kone
styrte en flåte
som ikke var liten
ut fra Limfjord.
Egder som ellers
er ramme i strid,
ble redde da de så
den ravnevenns ferd.
Hele kongskipet
skinte av gull.
Jeg så det, og syn
er bedre enn sagn.
Og kolsvarte skuter
i hardseiling suste
fram over Hådyrets
hav utfor Lista.
Inne på havna
sør i Eigersund
var hele sjøen
full av skip.
Og fram for den gamle
haugen i Tjernagel
seilte huskarer
kvast med fred;
kongen fór
ingen ussel ferd
der sjøhestene
dreiv rundt Stad.
Svange havdyr
hastig i vinden
bar lange sider
forbi Stem;
skutene seilte
som falker sørfra
til hærkongen nådde
Nidelv i nord.
Da gav den kraftige
jutenes konge
hele Norge
til søstersønnen,
og det sier jeg,
var hele sjøen samme gangen
skjenket kongen
sin sønn Danmark.
Her er det nevnt at den som kvad dette om kong Knuts ferd, hadde syn for sagn; for Torarin roser seg av at han var i følge med kong Knut da han kom til Norge.
173.
De menn kongen hadde sendt øst i Götaland etter skipene, tok med seg de skip de mente var best, og de andre brente de. De tok med seg redskapen og de andre varene som kongen og hans menn eide. De seilte østfra da de hadde fått vite at kong Knut hadde reist nord i Norge; så seilte de østfra gjennom Øresund, og så nord i Viken til kong Olav og førte skipene hans til ham. Han var i Tønsberg da.
Da kong Olav hørte at kong Knut seilte med hæren nordover langs land, styrte kong Olav inn i Oslofjorden og opp i sjøen som heter Dramn, og der holdt han seg til kong Knuts hær hadde seilt forbi mot sør igjen. På vegen da kong Knut seilte langs landet nord fra, holdt han ting i hvert fylke, og på hvert eneste ting svor folk landet under ham og gav ham gisler. Så tok han øst over Folden til Borg og holdt ting der, og de svor landet under ham der som annensteds. Så seilte kong Knut sør til Danmark, og da hadde han vunnet Norge uten kamp. Nå rådde han for 3 riker.
Så sa Hallvard Håreksblese, da han diktet om kong Knut:
Sterk står Yngve alene
for England som for Danmark,
brynjer farger han røde
med blod, men freden bedres.
Stridsmannen stiller hungeren
hos spydslyngerens fugler,
væpnet herre har tvunget
under seg hele Norge. [1]
|
| Occupation |
Abt 1028 |
Norge [1] |
| Konge - del 13. |
- Fra Snorre: Olav den helliges saga:
174.
Kong Olav styrte ut til Tønsberg med skipene sine så snart han fikk vite at kong Knut hadde seilt til Danmark. Så tok han avsted med alle de menn som ville følge ham, da hadde han 13 skip. Deretter styrte han ut etter Viken, men han fikk lite både av penger og folk, ingen uten de som bodde på øyer og utnes fulgte ham. Kongen gikk derfor ikke opp i landet, han tok de folk og midler som falt i hans veg. Han merket at landet var tatt fra ham med svik. Han seilte etter som han fikk bør, det var først på vinteren. De fikk nokså seint vind, i Seløyene ble de liggende lenge, og der fikk de høre nytt av kjøpmenn nord fra landet.
Det ble sagt til kongen at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær på Jæren, skeiden hans lå ved land fullt seilklar, og der lå også en mengde andre skip som bøndene eide, det var skuter og garnbåter og store roferjer. Kongen styrte østfra med hæren og lå en stund i Eigersund. Der fikk de kjenning av hverandre. Da samlet Erling alt det folk han kunne.
175.
Tomasmesse før jul la kongen ut fra havna straks ved daggry; da var det fin bør, men nokså kvast. Så seilte han nordover omkring Jæren. Det var vått vær og litt skoddedrev. Det gikk straks bud landvegen over Jæren at kongen seilte utenfor.
Da Erling ble var at kongen kom østfra, lot han blåse hele hæren sin til skipene, og nå dreiv alt folk om bord i skipene og laget seg til strid. Men kongens skip kom fort nordover mot dem og forbi Jæren. Da styrte han innover, han hadde tenkt seg inn i fjordene og få seg folk og penger der.
Erling seilte etter ham, han hadde en hel hær og en mengde skip. Skipene deres gikk fort, for det var ikke annet om bord enn menn og våpen, likevel gikk skeiden til Erling mye bedre enn de andre skipene, da lot han reve seilet og ventet på hæren. Da så kong Olav at Erling og hans folk drog svært inn på dem, for kongens skip var tungt lastet og vasstrukne, fordi de hadde ligget på sjøen hele sommeren og høsten igjennom og vinteren med til da; han så at det ville bli stor overmakt om han møtte hele hæren til Erling på én gang. Så lot han rope fra skip til skip, at folk skulle la seilene falle, men ikke for fort, og så ta inn rev, og dette ble gjort. Erling og hans folk så dette. Da ropte Erling ut, og kalte på sine menn, han bad dem seile fortere.
Ser dere, sa han, nå ligger seilene deres lavere, de drar seg unna oss.
Så lot han løse revene på seilet om bord i skeiden, og så bar det fort framover.
176.
Kong Olav styrte innenfor Bokn, og nå kunne de ikke se hverandre mer. Så sa kongen de skulle ta ned seilene og ro fram i et trangt sund som var der. Der la de da skipene sammen, det stakk fram en bergnabb utenfor dem. Alle mann var hærkledde.
Nå seilte Erling mot sundet, og han merket ikke at det lå en hær og ventet på dem, før de så at alle kongsskipene rodde samlet mot dem. Erling og hans folk slapp ned seilet og greip til våpen, men kongshæren lå på alle kanter rundt skipet. Nå ble det kamp, og den var kvass, og det varte ikke lenge før Erlings menn tok til å falle. Erling stod i løftingen på skipet sitt, han hadde hjelm på hodet, skjold foran seg og sverd i handa.
Sigvat skald hadde blitt igjen i Viken, og der fikk han høre om dette. Sigvat var en av Erlings beste venner og hadde fått gaver av ham, og vært hos ham. Sigvat diktet en flokk om Erlings fall, og her er denne strofen:
Erling ut lot sette
eikeskip mot kongen;
farget ørnens bleike
for rød, det er sikkert.
Siden lå hans langskip
langs med kongens skute
i den store hæren;
stridsmenn sloss med sverdet.
Kongen hogg ned stridsmenn,
stormet over skeiden,
lik lå trangt på tilja,
tung var kampen ved Tungur.
Havet, det breie, farget
høvdingen nord for Jæren,
storkongen sloss, i vågen
strømmet det varme blodet.
Nå tok Erlings folk til å falle, og da de kom i nærkamp, og de hadde greid å gå opp på skeiden, falt hver mann på sin plass. Kongen sjøl gikk hardt fram. Hele hæren til Erling falt til siste mann, så til slutt stod ingen mann oppreist på skeiden uten han alene. Saken var at få bad om grid, og ingen fikk det heller om de bad, ikke kunne de komme på flukt heller, for det lå skip helt rundt skeiden. Det blir sagt med sannhet at ingen prøvde å flykte. Sigvat sier dette:
Alle Erlings skipsfolk
utenfor Bokn var falne;
den unge kongen la skeiden
øde nord for Tungur.
Skjalgs sønn stod alene
stolt og langt fra venner,
i det tomme skipets
løfting, trygg og svikløs.
Skjalgs stridslystne hevner
søkte ei grid hos kongsmenn,
enda øksehogg regnte
om ham, som skog de felte.
Nå gikk de på Erling både fra forrommet og fra de andre skipene. Rommet i løftingen var stort, og skipet løftet seg høyt over de andre båtene, og ingen kunne komme til det uten med skudd eller så vidt med spydstikk, og mot alt slikt verget han seg med hogg. Erling verget seg så modig at ingen noen gang har hørt om en mann som har stått alene så lenge når så mange gikk på, og han prøvde aldri komme unna eller be om grid. Så sier Sigvat:
Aldri så modig høvding
her på jorda kommer,
så lenge vind suser,
og sjø slår mot stranda.
Kong Olav gikk nå akterover til forrommet og så hva Erling gjorde. Kongen ropte til ham og sa dette:
Du vender ansiktet til i dag, Erling!
Han svarte:
Ansikt til ansikt skal ørner klores!
Disse ordene nevner Sigvat:
Erling sa at ørner
ansikt til ansikt klores,
han lenge med lyst verget
si jord, var ei lei av landvern,
dengang han hist ved Utstein
med Olav i kampen talte
sanne ord. Han alltid
til oppgjør var ferdig.
Da sa kongen:
Vil du gi deg, Erling?
Det vil jeg, sa han.
Så tok han hjelmen av hodet og la ned sverdet og skjoldet og gikk fram i forrommet. Merket skal han bli, drottensvikeren. Da løp Aslak Fitjaskalle til og hogg øksa i hodet på Erling, så den stod ned i hjernen, det var straks banesår, og der mistet Erling livet. Da sa kong Olav til Aslak:
Bare hogg du din elendige tosk! Nå hogg du Norge av hendene på meg.
Aslak sa:
Jeg trodde jeg hogg Norge i hendene på deg nå. Men har jeg gjort deg mén, konge, og er du sint på meg for det jeg gjorde, da vet jeg ingen råd, for jeg kommer til å få utakk og fiendskap av så mange andre for dette at jeg trenger mer til å få støtte og vennskap av Dem!
Kongen sa at det skulle han få.
Nå bad kongen hver mann gå om bord i sitt skip og gjøre seg klar til å seile som snarest.
Vi vil ikke rane dem som er falt her, sa han, nå får hver ha det han har fått.
Så gikk folk tilbake til skipene og gjorde seg ferdige så fort råd var. Da de var ferdige, løp skipene med bondehæren inn i sundet. Da gikk det som ofte ellers når folk får tunge slag og mister høvdingene sine, om det da er aldri så mye folk samlet, så blir de rådløse når de blir høvdingløse. Ingen av sønnene til Erling var der, det ble ikke noe av for bøndene å gå til kamp, og kongen seilte sin veg nordover.
Bøndene tok Erlings lik og stelte det og førte det hjem til Sola, og likeså alle de andre som hadde falt der. Folk sørget fælt over Erling, og folk har brukt å si at Erling Skjalgsson har vært den gjæveste og mektigste mann i Norge av dem som ikke har båret større høvdingnavn enn han. Sigvat skald diktet dette også:
Erling falt. Slikt voldte
i allmakt seierens herre.
Ingen høvding bier
bedre enn han på døden.
Jeg kjenner ingen annen
som, enda brått han døde,
alle sin dager
mer dugelig har kjempet.
Aslak strid mellom frender
økte; ingen skulle
vekke slik en ufred.
Drept er horders verge.
Ættedrap er dette,
ingen kan det nekte.
Sant er sagt at fødte
frender bør styre sin vrede.
Her er også sagt at Aslak hadde drept en frende, og det helt uten grunn.
177.
Noen av Erlings sønner var nord i Trondheimen hos Håkon jarl, noen nord på Hordaland og noen inne i fjordene, de var i hærsamling der. Og da Erlings fall ble kjent, fulgte det oppbud med fortellingen om drapet; øst fra Agder og over Rogaland og Hordaland ble det budt opp hær, og det kom svære mengder av folk, den hæren drog med Erlings sønner nordover etter kong Olav.
Da kong Olav drog videre fra kampen med Erling, seilte han nordover gjennom sundet, da var det seint på dagen. Folk sier at da diktet han denne strofen:
Glad er neppe den hvite
herre i natt på Jæren;
av liket eter ravnen,
vi vant den larmende striden.
Han rante meg, det endte
ille i alle deler.
Jeg skrei vred over skeiden,
jord er skyld i manndrap.
Så reiste kongen nordover langs landet med hæren, han fikk vite hele sannheten om bondesamlingen. Det var mange lendmenn der med kong Olav, alle Arnessønnene var der. Det nevner Bjarne Gullbråskald i et kvede han laget om Kalv Arnesson:
Kalv! Da Haralds arving
bad deg prøve kampen
øst ved Bokn, du fulgte:
Folk ditt mot fikk merke:
Du knuslet ikke dengang
på julemat for ulven;
man så deg fremst i striden
der stein og spydkast møttes.
Menn fikk mein av kampen,
myrdet ble da Erling,
blakke skuter vadet
i blodet nord for Utstein;
nå er det klart at riket
med svik ble røvet kongen,
egdene hadde større
hær, og de tok landet.
Kong Olav seilte til han kom nordenom Stad og la til ved Hærøyene, der fikk han høre at Håkon jarl hadde en stor hær i Trondheimen. Da spurte kongen sine menn om råd; Kalv Arnesson talte sterkt for at de skulle ta vegen til Trondheimen og kjempe med Håkon jarl, enda det vel var stor overmakt. Mange andre støttet ham i dette, men andre rådde fra. Så ble det til at kongen skulle avgjøre det.
178.
Så styrte kong Olav inn til Steinvågen og lå der om natta. Men Aslak Fitjaskalle styrte sitt skip inn til Borgund, og der var han om natta. Der lå Vigleik Arnesson i forvegen. Om morgenen da Aslak ville gå til skipet sitt, gikk Vigleik på ham og ville hevne Erling. Der falt Aslak.
179.
Da det ble dag, kom bøndene ned med øykene sine, slik som kongen hadde sagt dem. Så flyttet de varer og klær med øykene, og alt folk gikk, kongen sjøl også. Han gikk så langt som til der det heter Krossbrekka, og da han kom opp bakken hvilte han; han satt en stund der og så ned i fjorden og sa:
En slitsom veg har de lagt for meg, lendmennene mine, de som nå har skiftet i troskap; men en stund var de mine fulltro venner.
Det står 2 kors nå på bakken der som kongen satt.
Kongen satte seg opp på en av hestene og rei opp gjennom dalen og stanset ikke før de kom til ura. Da spurte kongen Bruse om det var noe sel der som de kunne bo i. Han sa at det var det. Men kongen slo opp landteltet sitt og var der om natta.
Morgenen etter bad kongen dem gå til ura og friste om de kunne få vognene opp over ura. De gikk dit, men kongen satt hjemme i teltet.
Mot kvelden kom de hjem både hirdmennene til kongen og bøndene og sa at de hadde hatt et hardt strev, men ikke kommet noen veg, og de sa at aldri kunne det bli lagt veg over der. Så var de der ei natt til, og kongen bad bønner hele natta.
Straks kongen så det ble dag, bad han alle sine menn gå til ura og friste enda en gang om de kunne få vognene over. De gikk, men nødig, de sa at de ville ikke komme noen veg. Men da de var gått av sted, kom den mannen som greide med maten, til kongen og sa at det var ikke mer mat igjen enn 2 nauteskrotter:
Og du har 400 mann av dine egne folk og hundre bønder.
Da sa kongen at han skulle lukke opp alle kjelene og ha litt av kjøttet i hver kjele, og så ble gjort. Kongen gikk bort og gjorde korsets tegn over og bad ham så lage til maten. Kongen sjøl gikk til Skjærsur, der de skulle rydde veg. Da kongen kom dit, hadde de satt seg ned alle sammen og var trøtte og slitet. Da sa Bruse:
Jeg sa Dem det, konge, men De ville ikke tro meg, at vi kunne ikke rå med denne ura!
Så la kongen av seg kappa si og sa de skulle komme alle sammen og friste enda en gang, og så ble gjort.
Og nå flyttet 20 mann så langt de ville de steinene som ikke 100 mann hadde greid å røre av flekken før, og vegen var ryddet til middag, så den var farende for både folk og kløvhester like godt som slette voller. Så gikk kongen ned igjen der som maten var, og som nå heter Olavshelleren. Det er ei kjelde også der nær helleren, og den vasket kongen seg i, og om husdyra til folk i dalen blir sjuke, og de så drikker av vannet der, blir de bra av sjukdommen.
Etterpå gikk kongen og alle de andre og fikk seg mat, og da kongen var mett, spurte han om det var noen seter der i dalen ovenfor ura og nær fjellet som de kunne bo i om natta. Bruse sa:
Det er noen setrer her som heter Grønningene, men der kan ingen mann være om natta for troll og uvetter som holder til der på setra.
Så sa kongen at de skulle ta av sted, og at han ville være natta over der på setra. Da kom den mannen som greide med maten til ham, og sa at det var fullt opp av mat:
Og jeg vet ikke hvor den er kommet fra.
Kongen takket Gud for denne sendingen, og så lot han gjøre i stand matbører til de bøndene som gikk ned i dalen, sjøl ble han på setra om natta.
Midt på natta da alle lå og sov, var det noe som skreik fælt ute på stølen og sa:
Nå brenner kong Olavs bønner meg slik, sa vetta, at jeg ikke kan være i huset mitt, og nå rømmer jeg og kommer aldri tilbake til denne stølen mer.
Om morgenen da folk våknet, tok kongen til fjells, men sa først til Bruse:
Her skal du nå bygge en gard, og den bonden som bor her, skal alltid klare seg, og kornet skal aldri fryse her om det så fryser både ovenfor og nedenfor garden.
Så drog kong Olav over fjellet og kom fram i Einbu og var der om natta.
Da hadde kong Olav vært konge i Norge i 15 år når vi tar med den vinteren da han og Svein jarl var i landet begge 2, og så denne som vi nå holder på å fortelle om. Det var alt over jul da han forlot skipene sine og gikk opp i landet, som vi nå fortalte. Are prest Torgilsson den frode var den første som skreiv denne utrekningen om hvor lenge kongedømmet hans varte. Og Are talte både sant og hadde godt minne og var så gammel at han mintes og lærte sagaer av menn som var så gamle at de for alderens skyld kunne huske da dette hendte. Så har han sjøl sagt i bøkene sine og nevnt navnet på de menn han har fått kunnskap av.
Men ellers sier folk vanligvis at Olav var konge i Norge i 15 år før han falt. Men de som sier så, rekner at Svein jarl hadde makten den siste vinteren han ennå var i landet. For etter det var Olav konge i 15 år mens han levde. [1]
|
| Occupation |
Abt 1029 |
Norge [1] |
| Konge - del 14. |
- Fra Snorre: Olav den helliges saga:
180.
Da kong Olav hadde vært i Lesja om natta, drog han siden dag etter dag med hæren, først til Gudbrandsdalen og derfra ut på Hedmark. Da viste det seg klart hvem som var hans venner, for de fulgte ham; men de skiltes ved ham, de som hadde tjent ham med mindre troskap, og noen gikk over til å vise uvennskap og fullt fiendskap, slik som det skulle vise seg. En kunne også godt merke på mange av opplendingene at de ikke hadde likt drapet på Tore, så som før er sagt.
Kong Olav gav hjemlov til mange av sine menn; de som hadde gard og barn å tenke på; for disse folkene mente det var usikkert hva slags fred det ville bli gitt for eiendommene til de menn som drog bort fra landet med kongen.
Så lot kongen vennene sine få vite at han hadde tenkt å reise ut av landet, først øst i Sveavelde, og så avgjøre der hvor han skulle tenke å ta hen derfra igjen; men han sa til vennene sine at de måtte vente han ville komme tilbake til landet og til riket sitt om Gud lot ham leve så lenge. Han sa at han hadde det for seg at hele folket i Norge kom til å være bundet i hans tjeneste enda en gang.
Og jeg skulle tro, sa han, at Håkon jarl ikke kommer til å ha makt i Norge lenge, og det vil vel mange synes ikke er så underlig, for Håkon jarl har hatt for liten lykke med seg mot meg før også. Men dette jeg nå sier, vil vel få tro meg på:
Jeg spår at Knut den mektige om få vintrer er død og all hans makt er ute, og ætta hans vil ikke kunne reise seg igjen, om det går etter mine ord.
Da kongen sluttet å tale, gjorde folk seg ferdige til å ta av sted. Kongen og de folk som fulgte ham, snudde østover til Eidskogen. Disse var da med ham : Astrid, Ulvhild, dattera deres, Magnus, sønn til kong Olav, Ragnvald Brusason, Arnessønnene Torberg, Finn, Arne og enda fler lendmenn ; han hadde utvalgte folk. Bjørn Stallare fikk hjemlov. Han reiste hjem igjen til garden sin, og mange andre av kongens venner fikk også lov å reise hjem til gardene sine. Kongen bad dem om å la ham vite om det hendte noe i landet som han kunne trenge å ha greie på. Så drog kongen av sted.
181.
Om kong Olavs reise er det å fortelle, at først drog han fra Norge øst gjennom Eidskogen til Värmland og så ut til Vadsbo og derfra gjennom skogen der vegen, og kom fram i Närke. Der bodde det en mektig og rik mann som het Sigtrygg, sønn hans het Ivar, han ble en stor mann siden.
Kong Olav ble der hos Sigtrygg utover våren.
Da sommeren kom, laget kongen seg til å reise og fikk seg skip. Han seilte av sted om sommeren og stanset ikke før han kom øst i Gardarike til kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd. Dronning Astrid og Ulvhild kongsdatter ble igjen i Svitjod, men kongen tok med seg sønnen Magnus østover.
Kong Jarisleiv tok godt imot kong Olav og bad ham bli hos seg og ta imot så mye land der som han trengte til underhold for sine menn. Det tok kong Olav imot og ble der.
Det er sagt at kong Olav var en from mann som bad trofast til Gud alle sine levedager. Men etter at han merket at hans makt minket, mens motstanderne ble sterkere, så la han all sin hug på å tjene Gud. Da hadde han ikke noe annet å tenke på som kunne ta ham bort fra det, og heller ikke noe av det arbeid som han før hadde hatt mellom hendene. For den tida han hadde vært konge, hadde han alltid arbeidet med det som han syntes var mest nyttig, først og fremst med å skaffe landet fred og frelse fra trelldom under utenlandske høvdinger, og siden med å omvende folk i landet til den rette tro, og dessuten sette lov og landsens rett. Dette siste gjorde han for rettferdighetens skyld, for å tukte dem som ville urett.
Det hadde vært skikk i Norge at sønner til hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdommer på den måten at de herjet både utenlands og innenlands.
Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, og om så det var sønner til mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet, så nøyde han seg ikke med mindre enn at de mistet liv og lemmer, så sant han kunne nå å straffe dem. Da nyttet verken bønner eller bøter. Så sier Sigvat skald:
Ovkarer som fór med
ufred ville ofte
kjøpe seg fri med det røde
gull; men kongen nektet.
Med sverd, sa han, må luggen
stusses på slike karer.
Så skal riket verges;
for ran må folk refses.
Den dyrebare fyrste
fødde flust vargen,
hogg ned tjuv og ransmann,
og tjuverier ble færre;
alle spreke tjuver
den gode konge lot sakne
fot og armer. Freden
i fyrstens land ble bedre.
Det viste hans makt at landets
verge med kvasse våpen
lot hodehårene skjære
av vikinger i hundrer.
Den milde far til Magnus
vant mang en god seier;
og Olav Digres ære
ble øket ved de fleste.
Han lot rike og fattige få samme straff, men det syntes folk var vørdsløst, og så vokste det opp fiendskap mot ham når folk mistet frendene sine etter kongens rettferdige dom i en sak hvor det var gyldig grunn til klage.
Dette var grunnen til den reisning folk i landet gjorde mot kong Olav; de tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett.
Men det var ikke sant det folk sa om ham, at han var knipen på gull mot sine menn; for han var svært gavmild mot vennene sine.
Når folk reiste ufred mot ham, var det fordi de syntes han var hard og straffet strengt, og kong Knut bød fram en mengde gull. Storhøvdingene ble likevel lokket mest av det at Knut lovte dem alle sammen makt og høvdingnavn. Dertil kom at folk i Norge gjerne ville ha Håkon jarl til herre, for han hadde vært svært vennesæl hos folk før da han rådde for landet.
182.
Håkon jarl hadde seilt flåten sin ut av Trondheimen og styrt mot kong Olav sør på Møre, som før skrevet, og da kongen styrte inn i fjordene, satte jarlen etter ham der. Da kom Kalv Arnesson og møtte ham, og flere andre også av de menn som hadde skilt lag med kong Olav. Kalv ble godt mottatt der. Så styrte jarlen inn der som kongen hadde satt opp skipene sine, i Valldalen i Tafjord. Jarlen tok de skipene som kongen eide. Han lot dem sette på sjøen og stelle i stand, og så ble det kastet lodd om hvem som skulle bli styresmenn på dem. Hos jarlen var det en mann som het Jøkul. Han var islending, sønn til Bård Jøkulsson fra Vatsdal. Ved loddtrekningen fikk Jøkul Visund å styre, den kong Olav hadde hatt. Jøkul laget denne strofen:
Fra Sylte fikk jeg styre
et skip - kvinna skal ikke
få spurt at jeg gruer
om storm er i vente.
Det skipet Olav Digre
eide, gullsmykt kvinne!
men kongen sjøl i sommer
for seier ble røvet.
Her skal bli fortalt i korthet om noe som hendte lenge etterpå. Jøkul kom ut for kong Olavs menn på Gotland og ble fanget, og kongen lot ham leie bort for å bli hogd. De hadde virret en kjepp inn i håret på ham, og en mann holdt i den. Jøkul satte seg ned på en bakke. Så skulle en mann til å hogge ham. Men da Jøkul hørte det kvine av øksa, rettet han seg opp, og så kom hogget i hodet på ham, og det ble et stort sår. Kongen så at det var banesår, og så sa kongen at de skulle la ham være. Jøkul satte seg opp og laget denne strofen:
Sårene svir, jeg trøtner.
Bedre satt jeg ofte,
et sår jeg har som spruter
villig den røde væske.
Mitt blod fosser fra såret,
manndom får jeg vise.
En herlig hjelmkledd konge
kastet sin vrede på meg.
Så døde Jøkul.
183.
Kalv Arnesson fulgte Håkon jarl nord til Trondheimen, og jarlen bad ham komme og bli hans handgangne mann. Kalv sa at han først ville reise inn til garden sin på Egge og så siden tenke ut en råd for seg. Dette gjorde Kalv. Da han kom hjem, merket han snart at kona hans, Sigrid, var nokså harmfull og reknet opp alle de sorger hun sa hun hadde fått av kong Olav, først det at han lot drepe Olve, mannen hennes:
Og nå siden, sa hun, 2 av sønnene mine. Og du, Kalv, var med da de ble drept, og det var det siste jeg skulle ventet meg av deg.
Kalv sa det var helt imot hans vilje at Tore var tatt av dage.
Jeg bød bøter for ham, sa han, og da Grjotgard ble drept, mistet jeg min bror Arnbjørn.
Hun sa:
Vel var det at du måtte tåle noe slikt av kongen, for det kan være at ham vil du hevne, om du ikke vil hevne de sorger jeg hat fått. Du så da Tore ble drept, han som var din fostersønn, hvor mye kongen vørte deg da.
Slike harmfulle ord kom hun stadig med til Kalv. Kalv svarte ofte tvert, men til slutt ble det til at han gav etter for hennes overtalelser, og så lovte han å bli jarlens handgangne mann om jarlen ville gi ham større veitsler.
Sigrid sendte bud til jarlen og sa hva det var blitt til med Kalv, og straks jarlen fikk vite dette, sendte han bud til Kalv at han skulle komme ut til byen og møte jarlen.
Kalv lot seg ikke be 2 ganger, men reiste litt seinere ut til Nidaros og møtte Håkon jarl. Han fikk god mottagelse der, og jarlen og han hadde en samtale. De ble enige om alt, og det ble avgjort at Kalv ble jarlens handgangne mann og fikk store veitsler av ham. Så reiste Kalv hjem til garden sin. Nå hadde han herredømme over hele indre Trondheimen.
Da våren kom, gjorde Kalv i stand et skip han hadde, og da han var ferdig, seilte han ut til havs og styrte vest til England med skipet, for han hadde hørt om kong Knut at han hadde seilt fra Danmark tidlig på våren og vest til England. Da hadde kong Knut gitt jarledømme til Harald, sønn til Torkjell Høge. Kalv Arnesson drog til kong Knut straks han kom til England. Så sier Bjarne Gullbråskald:
Mot øst storkongen hastig
lot stavnen fure havet,
Haralds bror var kamptrøtt,
måtte bort til Gardar.
Jeg samler ikke på skrøner
om folk, til slikt er jeg uvant;
da dere to skiltes,
snart til Knut du reiste.
Da Kalv kom til kong Knut, tok kongen svært godt imot ham og hadde en samtale med ham. Under samtalen kom kong knut inn på det at han ville be Kalv å binde seg til å gjøre reisning mot Olav Digre om han prøvde å komme tilbake til landet.
Og så skal jeg, sa kongen, gi deg jarledømme og la deg rå over Norge. Og Håkon, min frende, skal komme til meg, det er det beste for ham, for han er en så ærlig mann at jeg tror ikke han ville kaste et spyd mot kong Olav om de møttes.
Kalv hørte på det kong Knut sa, og han fikk lyst på høvdingnavnet, og så ble kong Knut og Kalv enige om dette. Kalv gav seg på hjemvegen, og da de skiltes, gav kong Knut ham ærefulle gaver. Dette nevner Bjarne skald:
Kampdjerve jarleætling,
Englands konge kan du
takke for gaver; saken
med ham godt du greide.
Londons konge gav deg
land før du fór vestfra,
det gikk fort, du lever
med ikke liten ære.
Så reiste Kalv tilbake til Norge og kom hjem til garden sin.
184.
Den sommeren seilte Håkon jarl fra landet og vest til England, og da han kom dit, tok kong Knut godt imot ham. Jarlen hadde sin festemøy der i England, og han reiste for å hente henne, han hadde tenkt å holde bryllupet i Norge, men ville skaffe seg i England de sakene han trengte, og som han mente var verst å få tak på i Norge. Om høsten gjorde jarlen seg klar til å seile hjem, men han ble nokså seint ferdig. Da han var rede, seilte han til havs.
Men om reisen hans er det bare det å si, at det skipet gikk under, og ikke én mann ble berget. Det er noen som sier at skipet har vært sett nord for Katanes i en svær storm en dag mot kvelden, og været stod ut Petlandsfjorden. De som tror på dette, mener at skipet har drevet inn i Svelgen, men det er iallfall sant, at Håkon jarl kom bort på sjøen, og ikke noe av det som var på det skipet, kom til lands.
Samme høsten fortalte kjøpmenn at det gikk rykter omkring i landene om at folk trodde jarlen hadde druknet. Men alle visste at han kom ikke til Norge den høsten, og da var landet høvdingløst.
185.
Bjørn Stallare satt hjemme på garden sin etter at han hadde skilt lag med kong Olav. Bjørn var kjent av alle, og det spurtes snart rundt omkring at han hadde slått seg til ro.
Håkon jarl fikk også vite det, og likeså de andre som styrte landet. Så sendte de menn med budskap til Bjørn. Da sendemennene kom fram, tok Bjørn godt imot dem. Så kalte Bjørn sendemennene til seg til en samtale og spurte hva ærend de hadde, og han som var fører for dem, sa at de hadde hilsen til Bjørn fra kong Knut, Håkon jarl og enda noen flere høvdinger.
Og dessuten, sa han, har kong Knut spurt svært etter deg, og hørt at du har fulgt kong Olav Digre lenge og vært en farlig uvenn for kong Knut, og det synes han er ille, for han vil være venn med deg så vel som med alle andre dugelige menn, bare du vil holde opp å være hans uvenn. Og nå er det bare én ting for deg å gjøre, og det er å vende deg etter støtte og vennskap dit hvor det er lettest å finne, og der nå alle menn i den nordre halvdel av verden er tilfreds med å søke det. Dere kan se, dere som har fulgt kong Olav, hvordan han nå har skilt seg fra dere. Mot kong Knut og hans menn er dere alle hjelpeløse. Og i fjor sommer herjet dere landet hans og drepte hans venner. Derfor er det best å ta imot med takk når kongen byr vennskap. Det hadde vært rimeligere om du hadde bedt om det og bydd penger attpå.
Da han sluttet å tale, svarte Bjørn og sa dette:
Jeg vil sitte i ro hjemme på gardene mine nå og ikke tjene høvdinger.
Sendemannen svarte:
Slike menn som du er kongsmenn. Jeg kan si deg det at du kan velge mellom 2 ting, den ene er å fare fredløs fra det du eier, slik som nå Olav din lagsmann gjør. Den andre, som kan hende ser bedre ut, er å ta imot kong Knuts og Håkon jarls vennskap og bli deres mann og gi ditt ord på det, og ta din lønn her.
Og så helte han engels sølv ut av en stor pung. Bjørn var en pengekjær mann, og han ble nesten sjuk og tidde stille da han så sølvet. Han tenkte over for seg sjøl hva han skulle gjøre. Han syntes det var mye å miste eiendommene sine, og syntes det så lite ut til at kong Olav skulle komme seg opp igjen i Norge. Da sendemannen skjønte at Bjørn hadde lyst på sølvet, slengte han fram 2 digre gullringer og sa:
Ta pengene nå du, Bjørn, og sverg eden. Jeg lover deg at dette er lite penger mot dem som du kommer til å få om du reiser til kong Knut.
Og pengene var så svære, og løftene så fagre, og gavene så store, at da ble han grepet av pengegriskhet og tok imot pengene, og så gikk han bort og ble handgangen mann og gav sin ed på troskap mot kong Knut og Håkon jarl. Så reiste sendemennene sin veg.
186.
Bjørn Stallare fikk høre det ordet som gikk, at Håkon jarl hadde druknet. Da skiftet han sinn, han angret på at han hadde brutt sitt løfte til kong Olav. Han mente nå at han var løst fra den avtalen han hadde gjort om lydighet mot Håkon jarl. Bjørn mente at nå var det større utsikt til at kong Olavs rike kunne reise seg igjen om han kom til Norge, siden det var høvdingløst der.
Så gav Bjørn seg på veg i all hast og tok noen menn med seg. Siden reiste han dag og natt, til hest der han kunne, og med skip der det falt seg slik. Han stanset ikke på vegen før han kom øst i Gardarike og til kong Olav samme vinter ved juletider. Og kongen ble svært glad da Bjørn kom til ham. Så spurte kongen om mange ting nord fra Norge. Bjørn sa at jarlen hadde druknet, og at nå var landet høvdingløst.
Disse nyhetene ble de glade for alle de mennene som hadde fulgt kong Olav fra Norge, og som hadde hatt eiendommer og frender og venner der, og nå lengtet de svært etter å reise hjem igjen. Bjørn fortalte kongen mange andre ting som hadde hendt i Norge og som kongen gjerne ville vite. Da spurte kongen etter vennene sine, og hvordan de holdt troskapen mot ham.
Bjørn sa at det var svært ujamt. Så stod Bjørn opp og falt på kne for kongen og tok foten hans og sa:
Alt i Guds og Deres hand, konge. Jeg har tatt imot penger av Knuts menn og svoret dem troskapsed. Men nå vil jeg følge deg og ikke skilles fra deg så lenge vi begge lever.
Kongen svarte:
Stå opp straks, Bjørn, med meg skal du ha forlik. Dette får du bøte for til Gud. Jeg kan nok vite at det ikke er mange i Norge nå som holder sitt løfte til meg, når slike som du svikter. det er sant også at folk sitter i store vanskeligheter der når jeg er langt borte, og de er utsatt for ufred av mine fiender.
Bjørn fortalte kongen om hvem som mest hadde bundet seg til å reise fiendskap mot kongen og hans menn. Han nevnte sønnene til Erling på Jæren og andre av deres frender, Einar Tambarskjelve, Kalv Arnesson, Tore Hund og Hårek fra Tjøtta.
187.
Etter at kong Olav hadde kommet til Gardarike, gikk han mye og grunnet og tenkte på hva han nå skulle gjøre. Kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd tilbød kong Olav å bli der hos dem og ta imot et rike som heter Vulgaria, det er en del av Gardarike, og folket var hedensk i det landet. Kong Olav tenkte over dette tilbudet, men da han la det fram for sine menn, rådde de ham alle sammen fra å slå seg ned der, de ville at kongen skulle prøve å reise nord i Norge til sitt eget rike. Kongen tenkte på dette også, at han skulle si fra seg kongsnavnet og reise ut i verden til Jorsal eller andre hellige steder og gå inn i en munkeorden.
Men det som han tenkte mest på, var om det kunne være noen mulighet for at han fikk igjen riket sitt i Norge. Men når han tenkte på det, så mintes han at de første 10 åra han var konge gikk all ting lett og greit for ham, men siden ble alt det han fant på, tungt og vanskelig, og når han fristet lykken, gikk den ham imot. Av den grunn tvilte han nå på at det var noe klokt råd å lite så mye på lykken at han reiste rett i hendene på sine fiender med en så liten styrke, nå som hele allmuen i landet hadde slått seg sammen og gjorde motstand mot kong Olav.
Slike tanker gikk han ofte med, og gav sin sak inn under Gud og bad ham la noe hende, så han kunne se hva som var det beste. Han tenkte lenge fram og tilbake på dette og visste ikke hva han skulle gjøre, for han syntes det var den visse ulykke det han just tenkte på.
188.
Det var ei natt kong Olav lå i senga og var lenge våken utover natta og tenkte på hva han skulle gjøre, og grunnet svært. Men da tankene stilnet av, falt han i søvn, men så lett at han syntes han var våken og så alt som hendte i huset. Han så en mann stod ved senga, han var stor og verdig og hadde kostbare klær. Det falt kongen inn at det visst måtte være Olav Tryggvason som hadde kommet. Denne mannen sa til ham:
Er du svært bekymret for hva du skal gjøre, og hvilket råd du skal ta opp? Jeg synes det er underlig at du tenker så lenge fram og tilbake på dette, og likeså at du tenker på å si fra deg det kongedømme som Gud har gitt deg. Det samme gjelder den tanken at du skulle bli her og ta imot et rike av utenlandske konger som du ikke kjenner.
Reis du heller tilbake til ditt eget rike som du har fått ved arv, og rådd for lenge med den hjelp som Gud gav deg, og la ikke dine undermenn skremme deg. Det er en konges ære å seire over sine uvenner, og det er en ærefull død å falle med sine menn i kamp. Eller har du noen tvil om at du har rett i striden mellom dere? Du skal ikke skjule sannheten for deg sjøl. Du kan reise til landet med godt mot, for Gud vil være vitne for deg at det er din eiendom.
Og da kongen våknet, syntes han at han så et glimt av mannen da han gikk.
Fra den stund av gjorde han seg hard og styrket seg sjøl i det forsett at han ville reise tilbake til Norge slik som han hadde hatt mest lyst til før, og som han skjønte at alle hans menn også helst ville. Han sa til seg sjøl at landet ville være lett å ta når det var høvdingløst, slik som han nå hadde fått vite. Han mente at når han kom sjøl, ville mange komme til å følge ham ennå. Da kongen lot sine menn få vite hva han hadde tenkt, takket de ham alle for det.
189.
Det blir fortalt at det hendte i Gardarike dengang kong Olav var der, at sønnen til ei fornem enke fikk halsbyll, og gutten ble så sjuk at han ikke kunne få ned noe mat, og det så ut til at han skulle dø. Mora til gutten gikk til dronning Ingegjerd og viste henne gutten, for hun kjente henne. Dronninga sa at hun visste ingen legedom for dette.
Gå til kong Olav, sa hun, han er den beste legen her, og be ham ta med hendene på det vonde stedet, og hils han fra meg hvis han ikke vil ellers.
Hun gjorde som dronninga sa. Da hun kom til kongen, sa hun at sønnen hennes holdt på å dø av halsbyll, og bad ham legge hendene på byllen. Kongen sa til henne at han var ingen lege, og bad henne gå dit hun kunne finne leger. Hun sa at dronninga hadde vist henne til ham:
Og hun bad meg hilse og si at De skulle gi den legedom De kunne, og hun sa til meg at De var den beste legen her i byen.
Da tok kongen og kjente om halsen på gutten og tuklet med byllen så lenge til gutten rørte på munnen, og så tok kongen noe brød og brøt det og la det i kors i handa. Deretter la han det i munnen på gutten, og han svelget det. Fra da av gikk all verken ut av halsen, og han var frisk på få dager. Mora hans var svært glad, og det var også andre frender og kjenninger gutten hadde.
I førstningen trodde folk dette kom av at kong Olav hadde så gode legehender, slik som det blir sagt om folk som driver denne kunsten, at de har gode hender. Men siden, da det ble allment kjent at han gjorde jærtegn, ble dette tatt for et sant jærtegn.
190.
Det hendte en søndag at kong Olav satt til bords i høgsetet sitt og falt i så dype tanker at han ikke sanset tida. Han hadde en kniv i handa og holdt på ei trestikke og spikket noen fliser av den. En skutelsvein stod og holdt et beger foran ham. Han så hva kongen gjorde, og skjønte han satt i andre tanker. Han sa:
I morgen er det mandag, herre.
Kongen så på ham da han hørte dette, og kom til å tenke på det han hadde gjort. Da bad kongen at de skulle gi ham et lys. Han sopte alle flisene han hadde spikket, sammen i handa. Så tente han ild på dem der og lot flisene brenne inne i handa. Av dette kan en skjønne at han holdt loven og budene nøye og ikke ville gjøre annet enn det han visste var rett.
191.
Da kongen hadde avgjort med seg sjøl at han ville reise hjem, la han dette fram for kong Jarisleiv og dronning Ingrgjerd. De rådde ham fra å reise, de sa at han skulle få så mye makt i deres rike som han syntes han var tjent med, og bad at han ikke skulle reise like i sine fienders vold med så lite folk som han hadde der.
Da fortalte kong Olav dem hva han hadde drømt, og sa at han trodde dette var Guds styrelse. Da de skjønte kongen hadde gjort opp med seg sjøl at han ville reise tilbake til Norge, så tilbød de ham all den hjelp han ville ha av dem til reisen. Kongen takket dem med vakre ord for deres gode vilje, og sa at han ville gjerne ta imot av dem det han trengte til reisen..
192.
Like etter jul gjorde kongen seg ferdig. Han hadde nesten 200 av sine egne menn der. Kong Jarisleiv gav dem alle sammen hester og dessuten den redskap de trengte. Da han var rede, tok han av sted. Kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd tok høytidelig avskjed med ham, og sønnen Magnus lot han bli igjen der hos kongen.
Så drog kong Olav vestover, først over de frosne vannene ut til havet, og da våren kom, og isen gikk opp, satte de i stand skipene, og da de var ferdige og fikk bør, så seilte de, og reisen gikk godt.
Kong Olav kom innom Gotland med skipene. Der fikk han høre nytt både fra Sveavelde og Danmark og helt fra Norge. Han fikk vite at det var sant at Håkon jarl hadde druknet, og at landet i Norge var høvdingløst. Da syntes kongen og hans menn at det så lyst ut for dem.
De seilte derfra da de fikk bør, og styrte til Svitjod. Kongen la inn i Mälaren med flåten og styrte opp i landet til Åros. Siden sendte han bud til Anund sveakonge og satte stevne med ham. Kong Anund ble glad for budskapet fra mågen sin og kom i møte med kong Olav, som han hadde sendt bud om. Da kom dronning Astrid også til Olav og tok med de menn som hadde fulgt henne. Det ble et gledelig møte for dem alle sammen. Sveakongen hilste vennlig på mågen sin, kong Olav, da de møttes.
193.
Nå skal vi fortelle hva folk tok seg fore i Norge i denne tida.
Tore Hund hadde hatt finneferden disse 2 vintrene, og begge vintrene hadde han vært lenge på fjellet og fått store rikdommer. Han hadde mange slags handel med finnene. Han lot gjøre 12 reinskinnskufter for seg med så mye trollskap at ikke noe våpen beit på dem, mye mindre enn på ei ringbrynje. Siste våren rustet Tore ut et langskip han hadde, og satte huskarene til mannskap. Han stevnte sammen bøndene og krevde leidang over hele det nordligste tinglaget; han fikk sammen en mengde folk der, og så reiste han nordfra om våren med denne hæren.
Hårek fra Tjøtta samlet også folk og fikk en stor hær.
Det var mange flere høvdinger som var med på denne ferden, men disse var de gjæveste av dem. De kunngjorde at denne hærsamlingen skulle dra mot kong Olav og verge landet mot ham om han kom østfra.
194.
Einar Tambarskjelve var den som hadde mest å si i ytre Trondheimen etter at Håkon jarls død ble kjent. Han mente at han sjøl og sønnen Eindride hadde mest rett til de eiendommene jarlen hadde hatt, og til løsøret etter ham.
Einar mintes nå løfter og vennskapsord som kong Knut hadde gitt ham da de skiltes.
Så lot Einar ruste ut et godt skip som han eide, og gikk sjøl om bord der med stort følge, og da han var ferdig, seilte han sørover langs land og så vest over havet og stanset ikke før han kom til England. Han drog straks til kong Knut, og kongen tok godt imot ham. Så kom Einar fram for kongen med ærendet sitt. Han sa at han var kommet for å få innfridd de løftene kongen hadde gitt ham, at Einar skulle få bære høvdingnavn over Norge om Håkon jarl ikke var til.
Kong Knut sa at det gikk nok helt annerledes med den saken nå.
Nå har jeg sendt menn og kjenningstegn, sa han, til Svein, sønn min, og sagt at jeg har lovt ham riket i Norge. Men jeg vil holde vennskap med deg. Du skal få den rang av meg som du har ætt til, og være lendmann, men du skal få store veitsler og stå så mye over andre lendmenn som det er mer tiltak i deg enn i de andre lendmennnene.
Da skjønte Einar hvordan saken stod, og hva utfall ærendet ville få, og så gav han seg på hjemvegen. Da han nå kjente kongens planer, men også visste at det var stor utsikt til at det ikke ville bli fredelig i landet om kong Olav kom østfra, så falt det Einar inn at det ikke hadde noen bråhast med å komme hjem, om det skulle komme til kamp med kong Olav, og Einar så likevel ikke skulle få mer makt da enn før. Så seilte Einar ut da han var klar til det, og kom ikke til Norge før det allerede hadde hendt, det meste av det som foregikk den sommeren.
195.
Høvdingene i Norge holdt speidere øst i Svitjod og sør i Danmark, om kong Olav skulle komme østfra Gardarike, og så fort som folk kunne fare, fikk de vite at kong Olav hadde kommet til Svitjod.
Så snart de var visse på dette, gikk det hærbud over hele landet. Det ble stevnt ut allmenning, og så kom hæren sammen. De lendmennene som kom fra Agder og Rogaland og Hordaland, delte seg; noen drog nordover og noen østover, for de mente det trengtes folk begge steder.
Sønnene til Erling på Jæren drog østover med hele den hæren som kom fra landet øst for dem, og de var høvdinger for den hæren.
Nordover reiste Aslak fra Finnøy og Erlend fra Gjerde og de lendmennene som bodde nord for dem. Disse som er nevnt nå, hadde alle svoret til kong Knut at de skulle ta livet av kong Olav om de fikk høve til det.
196.
Da det ble kjent i Norge at kong Olav var kommet østfra til Svitjod, samlet de seg sammen de av vennene hans som ville hjelpe ham. Den største høvdingen i den flokken var Harald Sigurdsson, bror til kong Olav. Han var 15 år gammel den gang, stor av vekst og fullvoksen å se til. Det var mange andre stormenn der også; i alt fikk de 600 mann da de reiste fra Opplanda, og med den hæren tok de vegen øst over Eidskogen til Värmland. Så drog de øst gjennom skogene til Svitjod og spurte seg for om hvor kong Olav var. [1]
|
| Occupation |
Abt 1030 |
Norge [1] |
| Konge - del 15. |
- Fra Snorre: Olav den helliges saga:
197.
Kong Olav var i Svitjod utover våren og hørte etter nytt nord fra Norge, men han hørte bare én ting derfra, og det var at det ville ikke bli fredelig om han kom der, og folk som kom nordfra, rådde ham sterkt fra å dra dit til landet. Men han var like stri på å fare da som før. Kong Olav spurte kong Anund om hvor mye hjelp han ville gi ham til å få igjen landet sitt. Kong Anund svarte slik at han sa svearne hadde liten lyst til å reise på hærferd til Norge.
Vi vet, sa han, at nordmennene er harde folk og svære til å slåss og vonde å by ufred. Det skal ikke ta lang tid å si deg hvor mye jeg vil gjøre. Jeg vil gi deg 400 mann, og du kan velge dem av hirdflokken min og ta gode hærmenn vel rustet til kamp. Og så vil jeg gi deg lov å reise gjennom landet mitt og få med deg det folket du kan, og som vil følge deg.
Kong Olav tok imot dette tilbudet, og så gav han seg på veg. Dronning Astrid ble igjen i Svitjod og likeså Ulvhild kongsdatter.
198.
Da kong Olav tok av sted, kom den hæren sveakongen gav ham, også til ham, og det var 400 mann. Kongen tok den vegen svearne viste ham. De drog opp i landet til skogene og kom fram der det heter Jarnberaland.
Der traff kongen den hæren som hadde kommet fra Norge for å møte ham, og som det er fortalt om her før. Han møtte der sin bror Harald og mange andre av frendene sine, og det var et gledelig møte. Da hadde de til sammen 1.200 mann.
199.
Det var en mann som het Dag, og de sier at han var sønn til den kong Ring som hadde rømt fra landet for kong Olav, og folk sier at Ring var sønn til Dag, sønn til Ring, sønn til Harald Hårfagre. Dag var kong Olavs frende. Ring og hans sønn Dag hadde slått seg ned i Sveavelde og hadde fått et rike å styre der.
Da kong Olav var kommet østfra til Svitjod om våren, sendte han bud til sin frende Dag om at Dag skulle slå seg sammen med ham og gi ham all den støtte han rådde over, og dersom de fikk tatt landet i Norge, så skulle Dag få et rike der som ikke var mindre enn det hans forfedre hadde hatt.
Da dette budskapet kom til Dag, likte han det godt. Han lengtet svært etter å dra til Norge og ta igjen der det rike som hans frender hadde hatt før. Han svarte med én gang og lovte å komme. Dag var snar både i ord og gjerning, nokså voldsom av seg og en svært modig mann, men han hadde ikke så mye vett. Nå samlet han seg folk og fikk nesten 1.200 mann, og med den hæren drog han til kong Olav.
200.
Kong Olav sendte bud ut i bygdene og lot folk få vite at om noen ville vinne seg gods slik at de tok hærfang og skiftet mellom seg de eiendommene som kongens uvenner satt på, så skulle de komme til ham og følge ham.
Kong Olav førte hæren sin framover. Han fór gjennom skogbygdene og noen ganger gjennom ødemarker og ofte over store vann. De drog eller bar skipene med seg mellom vannene. Det kom folk til kongen, folk fra skogene, og noen av dem var landevegsrøvere. Mange steder der han bodde om natta, har fått navnet Olavsbu siden. Han stanset ikke før han kom fram i Jemtland, så drog han nord til Kjølen.
Hæren hans delte seg i bygdene og drog mye hver for seg så lenge de ikke ventet seg ufred. Men alltid når hæren delte seg, fulgte nordmannshæren med kongen, og Dag drog en annen veg med sin hær og svearne en tredje med sin.
201.
Det var 2 menn; den ene het Gaukatore, den andre Avrafaste. De var røvere av verste slag og hadde med seg 30 mann til som var maken til dem sjøl. Disse brødrene var større og sterkere enn andre; det skortet dem verken på mot eller pågåenhet. De fikk høre om denne hæren som drog gjennom landet der, og sa til hverandre at det ville være en god tanke å dra til kongen og følge ham til landet hans og gå med ham i slag der og få prøve seg. For de hadde aldri før vært i slag der hæren ble fylket, og de hadde stor lyst til å se kongens fylking. Dette likte følget deres godt, og så gav de seg på veg til kongen.
Da de kom dit, gikk de framfor kongen med flokken sin, og hele følget var fullt væpnet. De hilste ham. Han spurte hva de var for karer. De sa hva de het, og at de hørte til der i landet. Så kom de fram med ærendet sitt og tilbød kongen at de skulle følge med ham. Kongen sa han syntes det så ut til å være god hjelp i slike karer.
Jeg vil gjerne ta imot slike menn, sa han, men er dere kristne?
Gaukatore svarte; han sa han var verken kristen eller hedning.
Vi karer har ingen annen tro enn at vi tror på oss sjøl og vår styrke og kamplykke, og det greier vi oss langt med.
Kongen svarte:
Det er stor synd at så kjekke menn ikke skal tro på kristus, sin skaper.
Tore svarte:
Er det noen kristen mann i ditt følge, konge, som har vokst mer på en dag enn vi brødre?
Kongen bad dem la seg døpe og ta den rette tro.
Og så kan dere følge meg, sa han. Da skal jeg gjøre dere til store menn, men vil dere ikke det, så får dere gå tilbake til det yrket dere hadde.
Avrafaste svarte. Han sa han ville ikke ta imot kristendommen, og så gikk de sin veg. Da sa Gaukatore:
Det er en stor skam dette at denne kongen skal vrake oss. Aldri før har jeg vært noe sted der jeg ikke var god nok til å gå i lag med andre menn. Jeg vil aldri vende hjem på denne måten.
Så slo de seg i lag med de andre skogsmennene og fulgte flokken. Kong Olav drog nå vest over Kjølen.
202.
Da kong Olav kom østfra og over Kjølen og videre ned av fjellet i vest der en kan se landet senke seg vestover, så han derfra utover landet. Mye av hæren gikk foran kongen og mye etter ham. Der han rei, var det romt omkring ham. Han var stille og talte ikke med noen. Han rei slik en lang stund om dagen og så seg lite om. Da rei biskopen bort til ham og spurte hva han tenkte på, siden han var så stille, for kongen brukte ellers være glad og pratsom mot sine menn på vegen og gledet alle de som kom nær ham. Kongen svarte i dyp ettertanke:
Jeg har hatt et underlig syn nå for en stund siden. Jeg så utover Norge da jeg så vestover fra fjellet. Da kom jeg i hug at jeg har vært glad mang en dag i dette landet, og så fikk jeg et syn; jeg så utover hele Trondheimen og dernest over hele Norge. Og så lenge som synet holdt seg for øynene mine, så jeg alltid videre, helt til jeg så utover hele verden, både fra land og sjø. Jeg kjente nøye steder som jeg hadde vært og sett før, og jeg så like tydelig steder som jeg ikke har sett før; noen av dem hadde jeg hørt om, men det var også steder som jeg aldri hadde hørt snakk om før, både bygd og ubygd, så vidt som verden er.
Biskopen sa at dette synet var hellig og stort og merkelig.
203.
Da kongen drog ned fra fjellet, kom han til en gard som heter Sul i den øverste bygda i Verdalen. Da de kom ned til garden, lå det åkrer langs vegen. Kongen bad sine folk fare varsomt og ikke ødelegge enga for bonden, og det gjorde folk også mens kongen var der. Men de flokkene som kom etterpå, enste ikke dette; folk løp utover åkeren, slik at den la seg helt ned på bakken.
Den bonden som bodde der, het Torgeir Flekk. Han hadde 2 sønner som var godt og vel voksne. Torgeir tok godt imot kongen og hans menn og bød ham all den hjelp han rådde over. Kongen tok vel imot det og spurte Torgeir om nytt, hvorledes det stod til der i landet, om det hadde vært gjort noen samling der mot ham. Torgeir sa det var dradd sammen en stor hær der i Trondheimen, og at det hadde kommet lendmenn dit både sørfra i landet og nord fra Hålogaland.
Men jeg vet ikke, sa han om de tenker å gå mot Dem med denne hæren eller dra et annet sted.
Så klagde han til kongen over den skade han hadde lidd ved at kongsmennene hadde vært uvørne og hadde brutt opp og tråkket ned alle åkrene hans. Kongen sa det var ille at de hadde gjort noe galt for ham. Så rei kongen bort der åkeren hadde stått, og så at hele åkeren lå nede på bakken. Han rei omkring den, og deretter sa han:
Jeg venter sikkert, bonde, at Gud vil rette på skaden for deg, og at denne åkeren blir bedre igjen om ei ukes tid.
Og det ble en riktig god åker, slik som kongen sa.
Kongen ble der natta over, og om morgenen tok han av sted. Han sa at Torgeir skulle følge med ham, men Torgeir bød ham sine 2 sønner til følge. Da sa kongen at de skulle ikke følge ham, men guttene ville av sted likevel. Kongen bad dem bli igjen, og da de ikke ville gi seg, ville kongens hirdmenn binde dem. Da kongen så det, sa han:
La dem fare, de kommer nok tilbake.
Det gikk som kongen sa også med guttene.
204.
Nå førte de hæren sin ut til Stav. Da kongen kom til Stavemyrene, holdt han hvil. Da fikk han vite at det var sant at bøndene gikk mot ham med en stor hær, og at nå ville han snart få strid. Da mønstret kongen hæren, og det ble holdt manntall, og da hadde han mer enn 3.000 mann (mer enn 3.600 ).
Da fant de 900 hedninger i hæren. Men da kongen fikk vite det, sa han at de skulle la seg døpe. Han sa at han ville ikke ha hedninger med seg i striden.
Vi kan ikke stole på at vi har mange folk, sa han, Gud må vi stole på, for med hans kraft og miskunn skal vi seire. Og jeg vil ikke blande hedensk folk sammen med mine menn.
Da hedningene hørte dette, holdt de råd med hverandre, og til slutt lot 400 mann seg døpe, men 500 nektet å ta kristendommen, og den hæren drog tilbake til sitt eget land.
Nå kom de fram med flokken sin, brødrene Gaukatore og Avrafaste, og tilbød kongen enda en gang å gå med ham. Han spurte om de hadde tatt dåpen nå. Gaukatore sa at det hadde de ikke. Kongen bad dem ta dåpen og den rette tro, ellers fikk de dra sin veg. Så gikk de bort litt og talte med hverandre og rådslo om hva de skulle gjøre. Da sa Avrafaste:
Skal jeg si hva jeg har lyst til, så vil jeg ikke vende tilbake. Jeg vil gå til kampen og hjelpe en av hærene, men det er det samme for meg hvilken flokk jeg er i.
Da svarte Gaukatore:
Om jeg skal gå til kampen, så vil jeg hjelpe kongen, for han trenger det mest. Og om jeg skal tro på en gud, hvorfor skal det da være verre for meg å tro på Kvitekrist enn en annen gud? Derfor rår jeg til at vi lar oss døpe, siden det er så mye om å gjøre for kongen. Så kan vi siden følge ham i striden.
Dette var de enige om alle sammen. Så gikk de til kongen og sa at nå ville de ta dåpen, og så ble de døpt av prestene og konfirmert av biskopen. Kongen tok dem opp i hirden hos seg, og sa de skulle stå under hans merke i kampen.
205.
Kong Olav hadde nå fått visshet for at det ikke var lenge til at han ville få kamp med bøndene, og da han hadde mønstret hæren og holdt manntall, viste det seg at han hadde mer enn 3.000 mann, og det syntes de var en stor hær på én voll. Så talte kongen til hæren og sa som så:
Vi har en stor hær og vakkert folk. Nå vil jeg si dere hvordan jeg vil stille opp hæren min. Jeg vil la mitt merke gå fram midt i hæren, og det skal hirden følge og gjestene og den flokken som kom til oss fra Opplanda, og likeså de som kom til oss her i Trondheimen. Til høyre for mitt merke skal Dag Ringsson stå, og med ham alt det folk han hadde med til oss. Han skal ha det andre merket. Til venstre for min fylking skal det folket stå som sveakongen gav oss, og alle de som kom til oss i Sveavelde. De skal ha det tredje merket. Jeg vil folk skal dele seg i flokker, og frender og kjenninger skal stå sammen, for da vil den ene best hjelpe den andre, og alle vil kjenne hverandre. Vi skal merke hele hæren vår, sette et hærmerke på hjelmene og skjoldene våre, tegne det hellige kors med hvitt på dem, og når vi kommer i kamp, skal vi ha ett ordtak:
Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn! Vi får bruke tynne fylkinger, om vi har færre folk; for jeg vil ikke at de skal kringsette oss med hæren sin. La nå folk dele seg i flokker, og siden skal vi stille flokkene i fylkinger, og så må hver vite hvor han skal stå, og legge merke til hvor langt han er fra det merket han er satt under. Så vil vi holde oss fylket, og folk skal gå med våpen dag og natt til vi får vite hvor vi og bøndene skal møtes.
Da kongen hadde talt, fylkte de hæren sin og stilte den opp slik som kongen hadde sagt.
Etter dette holdt kongen stevne med flokkførerne; da var de menn kommet igjen som kongen hadde sendt ut i bygda for å kreve hjelp av bøndene. De kunne fortelle fra bygda at der hvor de hadde vært, var det overalt tomt for våpenføre menn. Alt folk hadde gått til bondesamlingen, og der de fant noen, ville få følge dem, og de fleste svarte at de satt hjemme av den grunn at de ville ikke følge noen av hærene; de ville verken slåss med kongen eller med sine frender. Derfor hadde sendemennene fått lite folk.
Da spurte kongen sine menn til råds, hva de syntes var best å gjøre. Finn svarte på kongens tale.
Jeg skal si hva som skulle bli gjort om jeg fikk rå, sa han, da skulle vi fare med hærskjold over alle bygdene, rane alt gods og brenne bygda så alldeles av at det ikke stod et kott igjen, og på den måten straffe bøndene for at de har sveket sin herre. Jeg tenker at mang en ville bli løs i flokken om han så røyk og varme hjemme fra husene sine og ikke visste hvordan det stod til med barn og kvinner og gamle folk, far og mor eller andre frender. Og jeg skulle tro, sa han, at om noen først fant på å bryte samlingen, så ville snart fylkingene deres bli tynne, for bønder har det gjerne slik at alle synes best om nye råd.
Da Finn sluttet å tale, gav mennene kraftig bifall; mange syntes det var bra å skaffe seg gods, og alle syntes bøndene hadde godt av å få skade, og at det dessuten var rimelig som Finn sa, at mange av bøndene ville løse seg ut av samlingen. Da kvad Tormod Kolbrunarskald en strofe:
Brenne bør vi alle
Bol innenfor Hverbjorg
hæren vil med våpen
verge landet for kongen.
Kalde kull blir alle
inntrøndernes huser,
og ild skal vi kveike
i klungren, om jeg får råde.
Da kong Olav hørte hvor oppsatt folket var, krevde han stillhet og sa:
Bøndene fortjente ikke bedre enn at det ble gjort slik som dere vil; de vet at jeg har gjort det før å brenne husene for dem og har straffet dem hardt på andre måter. Jeg gjorde det, jeg brente for dem da de først hadde gått fra troen sin og tatt til å blote og ikke ville holde opp igjen på mitt bud. Den gangen hadde vi Guds rett å forsvare. Men dette svik mot kongen at de ikke holder sin troskap mot meg, har mye mindre å si, likevel er ikke det heller sømmelig for dem som vil være menn av ære.
Jeg har større rett til å vise skånsel nå som de gjør galt mot meg, enn da de satte seg opp mot Gud. Derfor vil jeg at folk skal fare fredelig fram og ikke gjøre noe hærverk. Jeg vil først møte bøndene, og kan vi bli forlikte, så er det godt, men om de går til kamp mot oss, da kan hende ett av 2:
Om vi faller i kampen, da er det best ikke å gå dit med ranet gods, men om vi seirer, da skal dere ta arv etter dem som nå kjemper mot oss, for de kommer til å falle noen av dem, og andre flykter, og enten de gjør det ene eller det andre, har de forbrutt all sin eiendom. Og da er det godt å gå til store hus og gode garder, men ingen har nytte av det som er brent. Likeså med ranet gods, det går mye mer av det til spille enn det en har nytte av.
Nå skal vi dra ut gjennom bygda i spredte flokker og ta med oss alle de våpenføre menn vi kan få tak på. Vi skal også hogge buskap og ta så mye annen mat som folk trenger til å fø seg med, men ingen skal gjøre annet hærverk. Jeg ser gjerne at speiderne til bøndene blir drept, om dere får tak i dem. Dag og hans menn skal ta den nordre vegen ned gjennom dalen, og jeg vil ta allfarvegen, og så skal vi møtes til kvelds og være på samme sted om natta.
206.
Det fortelles at da kong Olav fylkte hæren sin, stilte han noen menn i en skjoldborg som skulle stå foran ham i slaget, og til det valgte han de menn som var de sterkeste og djerveste. Så ropte han på skaldene sine og bad dem gå inn i skjoldborgen.
Dere skal stå her, sa han, og se alt det som kommer til å hende her. Da trenger ingen å fortelle dere om det, for dere skal sjøl si sagaen og dikte om det siden.
Der var Tormod Kolbrunarskald og Gissur Gullbrå, fosterfar til Hovgarda-Rev, og den tredje var Torfinn Munn. Da sa Tormod til Gissur:
La oss ikke stå så trangt da, mann, at ikke Sigvat skald får plass når han kommer. Han vil sikkert stå framfor kongen, og kongen vil heller ikke like annet.
Kongen hørte dette og svarte:
Du trenger ikke komme med fantord om Sigvat fordi om han ikke er her. Han har ofte fulgt meg godt, og nå ber han nok for oss, og det kan vi ennå komme til å trenge svært godt.
Tormod sa:
Det kan jo være, konge, at du nå trenger mest til bønner. Men tynt ville det være om merkestanga dersom alle hirdmennene dine var på veg til Roma nå. Det har også vært sant når vi klagde over at når noen ville snakke med deg, så fikk han ikke plass for Sigvat.
Så snakket de med hverandre og sa at nå ville det være bra om de diktet noen strofer til minne om de ting som snart skulle hende. Da kvad Gissur:
Ikke skal bondens datter
høre at jeg var uglad
på veg til våpentinget;
jeg ventet meg trengsel.
Om væpnet skare sier
valkyrjer er i vente,
vi vil hjelpe kongen
i øst der kampen raser.
Da kvad Torfinn Munn en annen strofe:
Det mørkner mot stort uvær
og storm av harde våpen,
mot en modig konge
vil menn fra Verdal kjempe.
Vi verger gavmild herre,
gleder ravn med bloddrikk,
feller trønder i Odins
uvær! Til slikt jeg egger.
Da kvad Tormod:
Vikingers uvær tykner
om oss, pileskytter!
Nå vokser økstid, og bønder
ikke veikt må vingle.
Vi går til strid, den veike
får vokte seg for tale;
vi går glade i striden,
til spydting med Olav!
Disse strofene lærte folk straks.
207.
Så tok kongen av sted og drog ut gjennom dalen. Han fant seg et sted for natta, og der kom hele hæren hans sammen; de lå ute om natta under skjoldene sine. Straks det ble lyst, lot kongen hæren stå opp, og så flyttet de lenger ut etter dalen da de var ferdige til det. Da kom det mange bønder til kongen, og de fleste gikk inn i hæren hos ham, men alle kunne de fortelle det samme, at lendmennene hadde samlet en uovervinnelig hær, og de tenkte å gå til kamp mot kongen. Da tok kongen mange merker sølv og gav dem til en bonde og sa så:
Dette sølvet skal du ta vare på og dele det ut siden. Du skal gi noe til kirkene og noe til prestene og noe til de fattige, og du skal gi det for de menns liv og sjel som faller i kampen og kjemper mot oss.
Bonden svarte:
Jeg skal vel gi dette sølvet til sjelefrelse for Deres menn, konge?
Da svarte kongen:
Dette sølvet skal du gi for de menns sjeler som går med bøndene i kampen og faller for våpnene til våre menn, men de menn som følger oss i kampen og faller der, de og vi skal bli frelst alle sammen.
208.
Den natta kong Olav lå med hæren samlet, og som vi nå fortalte om, var han lenge våken og bad til Gud for seg og hæren sin og sov lite. Mot dag kom det litt søvn over ham, og da han våknet rant dagen.
Kongen syntes det var svært tidlig å vekke hæren; og så spurte han hvor Tormod skald var. Han var i nærheten og svarte; han spurte hva kongen ville ham. Kongen sa:
Si fram et kvede for oss.
Tormod satte seg opp og kvad så høyt at det hørtes over hele hæren. Han kvad det gamle Bjarkemål, og dette er de første versene:
Dag er kommet og oppe,
hanens fjær suser
tid er det for treller
å ta til arbeid.
Våk og vær våken,
venners høvding,
og alle de ypperste
i Adils følge!
Hår Hardgreipe,
Rolv Skytende,
ættgode menn
som aldri flykter!
Jeg vekker ikke til vin
eller til vivs hvisking
jeg vekker heller til Hilds
harde leik!
Da våknet hæren, og da kvedet var slutt, takket folk ham for det og likte det svært godt, og syntes han hadde funnet det rette, og de kalte kvedet for Huskarlahvot. Kongen takket ham fordi han kortet tida for dem, og så tok kongen en gullring som veide 1/2 mark, og gav den til Tormod. Tormod takket kongen for gaven og sa:
Vi har en god konge, men nå er det ikke lett å si om kongen får et langt liv. Jeg har en bønn, konge, den at du lar oss 2 skilles, verken i liv eller død.
Kongen svarte:
Vi skal gå samme veg alle sammen så lenge jeg rår for det, om ikke dere vil skilles fra meg.
Tormod sa:
Jeg venter det, konge, at enten freden blir bedre eller verre, så skal jeg få stå Dem nær så lenge jeg kan, hvor vi enn hører at Sigvat farer med gullhjaltesverdet.
Så kvad Tormod:
Tingdjerve fyrste, ferdes
vil jeg for dine føtter
til du ser dine andre
skalder. Si, når de kommer!
Ett er visst, om vi ikke
unna kommer og lager
rov for griske ravner,
vi ligger her sjøl, konge!
209.
Kong Olav førte hæren ut gjennom dalen. Dag tok igjen en annen veg med sin hær. Kongen stanset ikke før han kom ut til Stiklestad. Da fikk de se bondehæren; folket der gikk svært spredt, men det var slike svære mengder at på hver sti dreiv det folk, og mange steder var det store flokker som gikk sammen. De så en flokk menn som kom ned fra Verdalen, de hadde vært ute for å speide og hadde kommet like ved der kongens folk var, og de visste ikke av det før det var så kort mellom dem at de kunne kjenne hverandre. Det var Rut fra Viggja med 30 mann. Da sa kongen at gjestene skulle gå mot Rut og ta livet av ham. Det var de raske til. Så sa kongen til islendingene:
Jeg har hørt si at det har vært skikk på Island at bøndene skylder å gi huskarene sine en sau til slakt om høsten. Nå vil jeg gi dere en bukk til slakt. (anm.: Rut betyr bukk.)
Islendingene var lette å få med på dette; de gikk straks mot Rut sammen med de andre, og Rut ble drept, og hele den flokken som fulgte ham.
Kongen ble stående og lot hæren også stanse da han kom til Stiklestad. Kongen bad folk stige av hestene og gjøre seg klare, og de gjorde som kongen sa. Så tok de til å fylke og satte opp merkene. Da var ennå ikke Dag kommet med sin hær, så de saknet den fylkingarmen. Da sa kongen at opplendingene skulle gå fram der og ta opp merkene.
Jeg tror det er best, sa kongen, at Harald, bror min, ikke er med i kampen; for han er bare barnet ennå.
Harald svarte:
Sannelig skal jeg være med i kampen, og om jeg har så små krefter at jeg ikke kan holde sverdet, så vet jeg god råd med det. Vi skal binde handtaket fast til handa. Ingen skal ha bedre vilje enn jeg til å være i vegen for bøndene. Jeg vil følge flokken min.
Og folk sier at da kvad Harald denne strofen:
Jeg skal nok vite å verge
den plass de valgte å gi meg,
bedre enn ei kvinne;
i kamp vi farger skjoldet.
Den unge skalden stridsglad
ikke for spyd vil vike
der menns møte blir harde
mord, og våpen kviner.
Harald fikk det som han ville og var med i slaget.
210.
Det var en mann som het Torgils Hålmuson; han var bonden som bodde på Stiklestad og far til Grim den gode. Torgils tilbød kongen sin hjelp og at han skulle være med ham i slaget. Kongen sa at han skulle ha takk for det:
Men, sa kongen, jeg vil at du ikke skal være med i slaget, bonde. gjør heller dette for oss, berg de av mennene våre som er såret etter slaget og gi ei grav til dem som faller i slaget. Og likeså, bonde, om det skulle hende at jeg falt i dette slaget, vis da mitt lik den siste tjeneste som trengs, om det da ikke blir nektet deg.
Torgils lovte kongen det han bad om.
211.
Da kong Olav hadde fylket hæren sin, talte han til mennene. Han sa at de måtte gjøre seg harde og gå djervt fram.
Om det blir kamp, sa han, har vi en stor og god hær, og enda bøndene kan ha noe mer folk, så er det likevel lykken som rår for seieren. Dette vil jeg dere skal vite:
Jeg flykter ikke fra denne kampen; enten skal jeg seire over bøndene eller falle i slaget. Jeg vil be om at det må bli min lodd som Gud ser er det beste for meg. Vi skal trøste oss til det at vi har mer rett enn bøndene, og at Gud derfor også vil frelse eiendommene våre for oss etter denne kampen, eller også gi oss mye større lønn for det tap vi får her, enn vi sjøl kan ønske oss.
Men om jeg får noe å si etter kampen, da skal jeg lønne hver av dere etter fortjeneste, og etter hvordan hver går fram i kampen.
Om vi seirer, da blir det nok både av land og løsøre til deling mellom dere, det som uvennene våre eier nå.
La oss gå på så hardt som mulig i førstningen, for slaget blir snart avgjort når overmakten er stor. Vi kan vente å få seier om vi handler fort, men det vil falle oss tungt, dersom vi kjemper til vi blir så trøtte at folk blir uskikket til å slåss av den grunn. Vi har mindre folk å skifte på med enn de som kan gå fram noen ad gangen mens andre bare verger seg og hviler. Men om vi går så hardt på at de som står fremst, viker unna, da kommer den ene til å falle over den andre, og da blir det verre for dem dess flere de er.
Da kongen sluttet talen, kom folk med høye tilrop til ham og egget hverandre opp.
212.
Tord Folesson bar kong Olavs merke. Det sier Sigvat skald i den arvedråpa han diktet om kong Olav, og der omkvedet er tatt fra sagaen om Skapelsen:
Tord, vet jeg, dengang styrket
Olav med spyd i striden,
der gikk gode hjerter
jamnsides. Kampen vokste.
Bror til Ogmund hevet
høyt det gylne merket
fram for Ringerikskongen,
det var fullgjort mannsverk.
213.
Kong Olav var kledd slik at han hadde en forgylt hjelm på hodet og et hvitt skjold, der det hellige kors var innlagt med gull.
I den ene handa hadde han den øksa som nå står i Kristkirken ved alteret; ved beltet hadde han det sverdet som heter Neite. Det var et veldig skarpt sverd, og handtaket var omviklet med gull. Han hadde ringbrynje. Det nevner Sigvat skald:
Olav felte stridsmenn,
seier vant ofte den digre,
senjoren, vågal i kampen,
søkte fram i brynje.
Svear som østfra fulgte
fyrsten, den gavmilde,
vadde - jeg vet hva jeg sier -
i veger av blod som skinte.
214.
Da kong Olav hadde fylket hæren, hadde bøndene ennå ikke kommet nær noen steder. Da sa kongen at hæren skulle sette seg ned og hvile. Så satte kongen seg sjøl ned og hele hæren hans, de satt romt. Kongen lente seg ned og la hodet i fanget på Finn Arnesson. Da kom søvnen over ham, og han sov en stund. Da så de bondehæren, og nå kom hæren mot dem og hadde satt opp merkene sine, og det var en svær folkemasse.
Da vekte Finn kongen og sa til ham at bøndene kom imot dem. Da kongen våknet, sa han:
Hvorfor vekte du meg, Finn, og lot meg ikke få drømme ferdig?
Finn svarte:
Du drømte vel ikke slik at du ikke heller skylder å våke og gjøre seg ferdig til å ta imot den hæren som kommer mot oss. Ser du ikke hvor nær bondemugen er kommet nå.
Kongen svarte:
De er ikke så nær oss ennå at det ikke hadde vært bedre om jeg hadde sovet.
Da sa Finn:
Hva drømte du da, konge, siden du syntes det var ille du ikke fikk vokne av deg sjøl?
Da sa kongen hva han hadde drømt. Han syntes han så en høy stige, og han gikk oppover den i lufta så langt at himmelen åpnet seg, og så langt nådde stigen.
Jeg var kommet på det øverste trinnet, sa han, da du vekte meg.
Finn svarte:
Jeg synes ikke denne drømmen er så god som du visst synes. Jeg tror dette varsler at du skal dø, dersom det da var noe annet enn søvnørske som kom over deg.
215.
Enda en ting hendte da kong Olav hadde kommet til Stiklestad. Det kom en mann til ham, og det var ikke så merkelig, for det kom mange menn til kongen fra bygdene, og når folk syntes dette var noe nytt, så var det fordi denne mannen ikke liknet de andre som hadde kommet til kongen der.
Han var så høy at ingen rakk ham lenger enn til akslene. Han var en svært vakker mann å se til og hadde et fagert hår. Han var vel væpnet, hadde en vakker hjelm og ringbrynje, rødt skjold og et staselig sverd ved beltet. I handa hadde han et stort, gullslått spyd, og skaftet på det var så digert at det fylte handa.
Denne mannen gikk framfor kongen og hilste ham og spurte om kongen ville ta imot hjelp av ham. Kongen spurte ham etter navn og ætt og hvilket land han var fra. Han svarte:
Jeg har ætta mi i Jemtland og Helsingland, og jeg blir kalt Arnljot Gelline. Jeg kan ellers fortelle Dem det at jeg hjalp de mennene som De sendte til Jemtland etter skatt. Jeg gav mennene et sølvfat som jeg sendte Dem til tegn på at jeg ville være Deres venn.
Da spurte kongen om Arnljot var kristen eller ikke. Han sa om sin tro at han trodde på egen kraft og styrke:
Og den troen har hjulpet meg godt hittil. Men nå har jeg tenkt heller å tro på deg, konge.
Kongen svarte:
Om du vil tro på meg, da skal du tro på det som jeg lærer deg. Du skal tro at Jesus Krist har skapt himmelen og jorda og alle mennesker, og til ham skal de komme etter døden alle de som er gode og rettroende.
Arnljot svarte:
Jeg har hørt tale om Kvitekrist, men jeg har ikke noe kjennskap til hva han gjør, eller hvor han rår. Men nå vil jeg tro alt det du sier til meg, jeg vil legge hele min sak i di hand.
Så ble Arnljot døpt. Kongen lærte ham det han syntes var det nødvendigste av troen og stilte ham fremst i fylkingen og foran merket. Der stod alt Gaukatore og Avrafaste og flokkene deres også.
216.
Nå skal vi fortelle videre der vi sluttet før. Lendmennene og bøndene hadde samlet en uovervinnelig hær så snart de hørte at kongen hadde reist øst fra Gardarike og hadde kommet til Svitjod. Og da de hørte at kongen hadde kommet østfra til Jemtland, og at han tenkte å dra vestover Kjølen til Verdalen, styrte de med hæren inn i Trondheimen og samlet sammen hele allmuen der, fri mann og trell, og så drog de inn i Verdalen, og da hadde de så stor hær at det var ingen mann der som hadde sett så stor hær komme sammen på én gang i Norge. Men det var der som det ofte kan bli i en stor hær, folket var svært ujevnt. Det var mange lendmenn og en stor mengde mektige bønder, men hele massen var småfolk og arbeidskarer, og hele hovedstyrken av hæren var folk som hadde samlet seg sammen der i Trondheimen. Det folket raste i fiendskap mot kongen.
217.
Knut den mektige hadde lagt under seg hele landet i Norge, som før skrevet, og han hadde satt Håkon jarl til å styre. Han gav jarlen en mann til hirdbiskop som het Sigurd; han var av dansk ætt og hadde vært hos kong Knut lenge. Denne biskopen var voldsom av sinn og veltalende i ord. Han støttet kong Knut alt det han kunne i sin tale, og var en farlig uvenn for kong Olav. Denne biskopen var med i hæren og talte ofte for bøndene og satte dem opp til å gjøre reisning mot kong Olav.
218.
Biskop Sigurd talte på et husting der det var en mengde folk. Han tok slik til orde:
Her er det nå kommet sammen så mye folk at det ikke blir råd å få se en større innenlandsk hær i dette fattige landet. Nå kan den komme vel med for dere denne folkestyrken, dere kan nok komme til å trenge den om denne Olav ennå ikke tenker å holde opp å herje for dere. Alt da han var en ung mann, øvde han seg i å rane og drepe folk, og derfor drog han vidt omkring i landene; men til slutt vendte han seg hit, og han tok fatt på den måten at han gjorde seg uvenner med alle de som var de beste og rikeste, slike som kong Knut, som alle skylder å tjene når de kan, men han satte seg fast i Knuts skattland.
Det samme gjorde han for Olav sveakonge, og jarlene Svein og Håkon dreiv han bort fra ættearven deres. Men verst var han likevel mot sine frender, for han jagde bort alle kongene fra Opplanda. Det var nå ellers på én måte godt, for de hadde i forvegen brutt tro og eder til kong Knut, og fulgt denne Olav i alle de gale ting han fant på.
Nå gikk vennskapet i stykker, og det var til pass for dem. Han lemlestet dem og tok under seg det riket de hadde. Slik ødela han alle menn av kongelig ætt i landet, og siden vet dere vel hvordan han har gått fram mot lendmennene, han drepte de beste, og mange er blitt landflyktige for ham.
Han har også reist omkring i dette landet med flokker av ransmenn, brent bygdene og drept og ranet folk. Hvem er det her av stormennene som ikke har store saker å hevne på ham? Nå kommer han med en utenlandsk hær, og størstedelen av den er folk fra skogene og landevegsrøvere eller andre ransmenn. Tror dere at han blir mild mot dere nå som han kommer med dette fæle pakket, han som gjorde slikt hærverk dengang alle som fulgte ham, rådde ham fra det?
Jeg mener det er best at dere nå minnes kong Knuts ord, og hva han rådde dere til, om Olav ennå skulle komme tilbake til landet, og hvordan dere da skulle få ha den friheten som kong Knut lovte dere. Han sa dere skulle stå imot og drive fra dere slike ugagnsflokker. Nå er det bare én ting å gjøre, og det er å gå mot dem og slå dette pakket ned for ørn og ulv, og la hver ligge der han ble hogd ned, med mindre dere da heller vil slepe likene deres ut i holt og røyser. Men ingen må være så frekk at han flytter dem til kirkene, for det er alt sammen vikinger og ugjerningsmenn.
Og da han sluttet talen, ropte folk høyt, og alle sa ja og lovte å gjøre som han sa.
219.
De lendmennene som hadde kommet sammen der, holdt stevne og talte med hverandre og avgjorde hvordan de skulle fylke, og hvem som skulle være høvding for hæren. Da sa Kalv Arnesson at Hårek fra Tjøtta var den som var nærmest til å bli høvding for denne hæren:
For han er av Harald Hårfagres ætt. Kongen er særlig harm på ham fordi han har drept Grankjell, og han kommer til å få harde kår om Olav kommer til makten. Hårek er vel prøvd i strid og en ærgjerrig mann.
Hårek svarte at yngre folk var nærmere til dette enn han:
Jeg er en gammel og avfeldig mann nå, sa han, og jeg duger lite til kamp. Dessuten er det frendskap mellom kong Olav og meg:
Om han ikke la stor vekt på det, så er det likevel ikke sømmelig for meg å gå lenger fram i denne ufreden mot ham enn enhver annen i flokken vår.
Du, Tore, høver godt til å være høvding og holde slag mot kong Olav. Du har også god grunn til det. Du har å hevne på ham både tap av frender, og så det at han dreiv deg fredløs fra all din eiendom. Du har også lovt kong Knut det, og du har lovt frendene dine at du skal hevne Asbjørn. Tror du kanskje at du noen gang får bedre høve enn nå til å hevne alle disse krenkelsene?
Tore svarte på talen hans:
Jeg tør ikke ta på meg å bære merke mot kong Olav og bli høvding for denne hæren. Her har trønderne flest folk, og jeg kjenner til hvor store de er på det. De vil ikke lystre verken meg eller noen annen håløyg. Men dere trenger ikke minne meg om den urett jeg har å hevne på kong Olav. Jeg minnes nok de menn jeg har mistet, kong Olav har tatt livet av 4 menn som alle sammen var gjæve både i stilling og ætt; Asbjørn, brorsønn min, Tore og Grjotgard, søstersønnene mine, og Olve, far deres, og alle disse skylder jeg å hevne. Om meg er nå det å si at jeg har valgt ut 11 mann av huskarene mine, de djerveste som var, og jeg tenker at vi ikke skal overlate det til andre å skifte hogg med Olav, om vi kan komme til det.
220.
Nå tok Kalv Arnesson til ordet:
I denne saken som vi har tatt opp, må vi sørge for at det ikke bare løper ut i løst snakk når denne hæren har kommet sammen. Vi kan trenge til annet om vi skal holde kamp mot kong Olav, enn dette at alle drar seg unna og ikke vil ta på seg vanskeligheter, for vi kan være viss på at om Olav ikke har noen stor hær mot den vi har, så er føreren modig, og hele hæren følger ham trofast.
Og om vi nå tar til å skjelve, vi som helst skulle være førere for hæren vår, og om vi ikke vil gi hæren mot og stramme den opp og gå først, da kommer det snart til å gå slik med hele hæren at hjertet synker i brystet på mennene, og så kommer hver til å sørge for seg sjøl. Om vi så har stor hær, vil vi likevel komme til å få merke når vi møter kong Olav og hans hær, at vi kan være visse på å tape, med mindre vi førere sjøl er kvasse som kniver, og hele mengden presser seg fram etter én plan.
Kan det ikke bli slik, da er det bedre for oss at vi ikke legger til kamp; men det er lett å se hvordan det går om vi nå stoler på kong Olavs nåde, når han var så hard den gang han hadde mindre grunn til det enn han synes han har nå. Likevel vet jeg at det er folk i hæren hans som vil sørge for at jeg nok ville få grid om jeg bad om det. Dersom dere vil som jeg, så skal du, Tore måg, og du, Hårek, gå under det merket som vi alle skal reise og siden følge. La oss være djerve og harde i denne saken som vi har tatt på oss, og la oss gå fram med bondehæren slik at de ikke merker frykt hos oss. Det vil gjøre folk modige til å gå på at vi sjøl går glade for å fylke hæren og egge til kamp.
Da Kalv hadde sluttet talen, var alle enige med ham og sa at de ville alt skulle være slik som Kalv avgjorde for dem. Alle ville at Kalv skulle være høvding for hæren og sette hver mann i den flokken han ville.
221.
Kalv satte opp merket og stilte huskarene sine der under merket og dessuten Hårek fra Tjøtta og hans folk. Tore Hund med sitt følge stod fremst i brystet på fylkingen framfor merkene. Der på begge sider av Tore stod også utvalgte folk av bøndene, de som var hardest i strid og best væpnet. Denne fylkingen ble gjort både lang og tjukk, og der stod trøndere og håløyger. Til høyre for denne fylkingen var det en annen fylking, og til venstre for hovedfylkingen hadde ryger og horder, sogninger og fjordinger fylket seg, og der hadde de det tredje merket.
222.
Det var en mann som het Torstein Knarresmed. Han var kjøpmann og en god handverker, en stor og sterk mann som gjerne ville være den første i alle ting, en stor slåsskjempe. Han var blitt uforlikt med kongen, og kongen hadde tatt fra ham et stort nytt kjøpmannsskip som Torstein hadde bygd. Det var straff for vold som Torstein hadde gjort seg skyldig i, og drapsbøter som kongen skulle ha. Torstein var med i hæren. Han gikk fram foran fylkingen der Tore Hund stod. Han sa:
Her vil jeg være, Tore, i følge med deg; for jeg tenker å være den første til å bruke våpen på kong Olav om vi møtes, dersom jeg kan få stå nær nok til det. Slik vil jeg lønne ham for han tok fra meg det beste skipet som noen gang har gått i kjøpferd.
Tore og hans flokk tok imot Torstein, og han gikk inn i flokken hos dem.
223.
Da bondefylkingen var stilt opp, talte lendmennene og bad folk legge merke til hvordan de stod, hvor hver mann var stilt opp, og under hvilket merke han skulle være, hvor langt fra, eller hvor nær merket han var stilt. De bad folk være våkne og snare til å stille seg i fylkingen når luren gikk, og det ble blåst hærblåst, og så gå fram i fylking, for de hadde ennå nokså lang veg å gå og flytte hæren, og det var fare for at fylkingen skulle gå i stykker under marsjen.
Så mannet de opp hæren. Kalv sa at alle som hadde sorger og fiendskap å hevne på kong Olav, skulle gå fram under de merkene som ble ført mot kong Olavs merke, og tenke på alt det vonde han hadde gjort dem. Han sa at de aldri ville få bedre høve til å hevne sine sorger og fri seg fra den tvang og trelldom Olav hadde lagt på dem.
Den som nå ikke kjemper så djervt han kan, sa han, er en blautfisk, for det er ikke sakesløse menn dere går imot, og de sparer ikke dere om de kommer til.
Det ble høye tilrop etter hans. Over hele hæren ropte folk og egget hverandre opp.
224.
Så førte bøndene hæren til Stiklestad. Der var kong Olav med sin hær. Fremst i hæren gikk Kalv og Hårek med merket. Da de møttes, tok ikke kampen til med én gang, for bøndene ventet med å gå på av den grunn at hæren deres ikke var like langt framme alle steder, og de ventet på den delen som kom sist. Tore Hund hadde gått sist med sin flokk, for han skulle sørge for at ikke folk holdt seg tilbake når hærropet hørtes, og hærene så hverandre, og Kalv og hans flokk ventet på Tore. Bøndene hadde dette ordtaket i hæren for å egge folk fram til kamp:
Fram, fram, bondemenn!
Kong Olav gikk ikke på først, fordi han ventet på Dag og den hæren som fulgte ham. Da så kongen at Dags folk kom. Det er sagt at bøndene hadde en hær på ikke mindre enn hundre hundrer (anm.: 14.400 mann). Sigvat sier så:
Så er min sorg at fyrsten
for liten styrke hadde
østfra. Kongen knuget
kraftig gullprydet sverdgrep.
Bøndene måtte seire,
de var dobbelt så mange.
Dette ble stridsfyrstens
fall; jeg klandrer ingen. [1]
|
| Occupation |
Abt 29 Jul 1030 |
Norge [1] |
| Konge - del 16. Slaget på Stiklestad. |
- Fra Snorre: Olav den helliges saga:
225.
Da begge hærene stod stille, og folk kjente hverandre, sa kongen:
Hvorfor er du der, Kalv? Vi skiltes jo som venner sør på Møre. Det er lite sømmelig for deg å kjempe mot oss nå og skyte fiendeskudd mot vår hær, for her er 4 av brødrene dine.
Kalv svarte:
Det er mye nå som er annerledes enn det burde være, konge; De skiltes fra oss slik at vi var nødt til å søke fred med dem som var igjen. Nå får hver mann stå der han er, men om jeg fikk rå, skulle vi ennå forlikes.
Da svarte Finn:
Det skal en merke seg ved Kalv, at hvis han taler vel, da har han i sinne å gjøre vondt.
Kongen sa:
Det kan jo være at du vil ha forlik, Kalv, men jeg synes ikke bøndene ser fredelige ut.
Da svarte Torgeir fra Kvistad:
Nå skal De få slik fred som mange har fått av Dem før, og nå skal De få unngjelde for det.
Kongen svarte:
Du trenger ikke å lengte så etter at vi skal møtes, det er ikke så laga at du skal få seier over oss i dag; for jeg har hevet deg til makt da du var en liten mann.
226.
Nå kom Tore Hund og gikk fram foran merket med sin flokk og ropte:
Fram, fram, bondemenn!
Så satte de i med hærropet og skjøt både med piler og spyd. Nå ropte kongsmennene hærrop, og da ropet sluttet, skreik de til hverandre slik som de før hadde lært og sa:
Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn!
Men da de bøndene som stod ytterst i fylkingarmen hørte dette, ropte de det samme som de hørte de andre rope, og da de andre bøndene hørte det, trodde de det var kongsmenn og brukte våpen på dem, og så sloss de med seg sjøl, og det falt mange før de kjente hverandre igjen.
Det var vakkert vær, og sola skinte fra klar himmel; men da slaget tok til, la det seg ei rød sky over himmelen og over sola, og før slaget var slutt, var det mørkt som natta (anm.: feil av Snorre, solformørkelsen var 31.august).
Kong Olav hadde fylket på en bakketopp, og de stupte seg nedover mot bondehæren og løp så hardt at bondefylkingen bøyde unna for dem, slik at brystet på kongens fylking kom til å stå der som de fremste i bondehæren hadde stått. Da var mye av bondehæren ferdig til å flykte, men lendmennene og huskarene deres stod fast, og det ble en hard strid. Så sier Sigvat:
Jorda langvegs drønte
under hærfolks føtter,
freden var slutt, nå stormet
brynjekledd folk til striden.
Bueskytterne dengang
med blanke hjelmer suste
nedover; stålføyket
på Stiklestad ble voldsomt.
Lendmennene egget hæren og presset dem til å gå på. Dette nevner Sigvat:
Midt i fylkingen deres
fór trøndernes merke;
djerve var de som møttes,
dette må bønder nå angre.
Nå gikk bondehæren fram fra alle kanter. De som stod fremst, hogg, og de som stod dernest, stakk med spyd, og alle de som gikk baketter, skjøt spyd og piler eller kastet stein og handøkser og kastepyd. Det ble snart en blodig kamp, og det falt mange folk på begge sider.
I denne første ria falt Arnljot Gelline, Gaukatore og Avrafaste og hele følget deres, men hver av dem hadde drept 1 mann eller 2 før de falt, og noen hadde drept flere.
Da ble fylkingen tynn framfor kongens merke. Kongen bad Tord bære merket framover, og kongen sjøl fulgte merket og likeså den flokken han hadde valgt ut til å stå nær ham i kampen. Det var de mest våpendjerve menn i hæren hans, og de som var best rustet. Dette nevner Sigvat:
Jeg vet at nærmest merket
mest min drotten fulgte.
Stanga skrei foran kongen,
og sterk nok ble striden.
Da kong Olav gikk fram og ut av skjoldborgen i spissen for fylkingen, og bøndene fikk se ham i ansiktet, ble de redde og rent handfalne. Dette nevner Sigvat:
Fælslig var det for bønder
som blodig sverd førte,
å se i den kampglade
Olavs kvasse øyne,
trøndske menn ei torde
trosse ørneblikket
fra hans øye; farlig
fant de hersens herre.
Nå ble det en veldig strid. Kongen sjøl gikk hardt fram i nærkamp. Så sier Sigvat:
Blodige sverd farget
skjold og hærfolks hender
røde, dengang hæren
møtte den dyre kongen,
og i den jernleiken
lot den gjæve høvding
rødbrune sverd finne
inntrøndernes skaller.
227.
Nå kjempet kong Olav djervt og modig. Han hogg til Torgeir fra Kvistad, den lendmannen som vi nevnte før, og hogg ham tvert over ansiktet så neseskjermen på hjelmen gikk i stykker, og hodet ble kløyvd nedenfor øynene så det nær gikk tvert av. Da Torgeir falt, sa kongen:
Ble det ikke sant som jeg sa deg, Torgeir, at du ikke ville seire når vi 2 møttes?
I samme stund satte Tord merkestanga ned så hardt at stanga ble stående. Da hadde Tord fått banesår, og han falt der under merket. Da falt Torfinn Munn og Gissur Gullbrå også. To mann hadde gått på Gissur, men han drepte den ene og såret den andre før han falt. Så sier Hovgarda-Rev:
Mot to tapre kjemper
tok stridbar hærmann
kampen opp alene.
Odins sverdild knitret.
Krigeren gav den ene
gulleier banehogget,
han rødfarget stålet,
og såret den andre.
Da gikk det som før fortalt, at himmelen var klar, men sola ble borte,og det ble mørkt. Det nevner Sigvat:
Ikke lite under
alle menn må kalle
at fra skyløs himmel
sol ei varmet stridsmenn.
Et kraftig jærtegn hendte
for kongen den dagen.
Dagen fikk ikke sin farge.
Østfra jeg hørte om slaget.
Ved denne tida kom Dag Ringsson med den hæren han hadde med seg. Han tok nå til å fylke hæren og satte opp merket, men fordi det var så mørkt, gikk det ikke så fort med å gå på, for de viste ikke sikkert hvem de hadde for seg. De vendte seg likevel mot det sted hvor rygene og hordene stod. Mye av dette hendte på en gang, men noe før og noe siden.
228.
Kalv og Olav het 2 av frendene til Kalv Arnesson. De stod på den ene sida av ham. Det var store, kjekke karer. Kalv var sønn til Arnfinn Armodsson og brorsønn til Arne Armodsson. På den andre sida av Kalv Arnesson gikk Tore Hund fram.
Kong Olav hogg til Tore Hund over akslene. Sverdet beit ikke, men det så ut som det røyk noe støv opp fra reinskinnskufta. Dette nevner Sigvat:
Gavmilde konge merket
hvordan kraftige galdrer
fra trollkyndige finner
fullt ut Tore berget;
da gullets herre hamret
Hunden over aksla
med gullprydet klinge -
den beit ikke på ham.
Tore hogg til kongen, og de skiftet noen hogg med hverandre, men sverdet til kongen beit ikke når det kom på reinskinnskufta. Men Tore ble likevel såret på handa.
Sigvat kvad:
Den tror feil som sier
Tore fryktet, det vet jeg.
Hvem har sett en hugstor
Hund gjøre større gjerning?
Kraftig skjoldkledd kjempe
søkte fram i striden,
han vågde heve sverdet
til hogg mot sjølve kongen.
Kongen sa til Bjørn stallare:
Slå du hunden som ikke jern biter på!
Bjørn snudde øksa i handa og slo med hammeren. Hogget kom i aksla på Tore. Det var et kraftig hogg, og Tore sjanglet under det. I det samme vendte kongen seg mot Kalv og frendene hans, og Kalvs frender gav Olav banesår. Da stakk Tore Hund til Bjørn stallare med spydet og traff ham i livet, og gav ham banesår. Tore sa da:
Slik spidder vi bjørnene.
Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og det hogget kom i venstre beinet ovenfor kneet. Finn Arnesson drepte straks Torstein.
Da kongen fikk det såret, lente han seg opp til en stein og kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund til ham med spydet. Stikket gikk inn nedenunder brynja og opp i magen. Da hogg Kalv til ham, og det hogget kom utenpå halsen på venstre side. Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret. Disse 3 sårene var det kong Olav døde av. Etter hans fall, falt også nesten hele den flokken som hadde gått fram sammen med kongen.
Bjarne Gullbråskald kvad dette om Kalv Arnesson:
Landet ville du stridsglad
verge imot Olav,
du gjorde motstand, vet jeg,
mot den beste konge.
Du gikk fram til stordåd
på Stiklestad foran merket,
sannelig sloss du modig
helt til falt var kongen.
Sigvat skald kvad dette om Bjørn stallare:
Bjørn, har jeg spurt, lærte
stallarer hos kongen
mot og hvordan en herre
bør holdes; fram gikk han.
Med trofaste hirdmenn
falt han der i hæren,
slik død ved hedret konges
hode må folk rose.
229.
Dag Ringsson holdt nå striden gående, og han gikk først på så hardt at bøndene veik unna for ham, og noen tok flukten. Da falt det en mengde av bøndene og disse 2 lendmennene:
Erlend fra Gjerde og Aslak fra Finnøy. Det merket som de hadde gått fram med, ble hogd ned. Da var striden på sitt verste, folk kalte dette Dags-ria.
Så gikk de mot Dag, Kalv Arnesson, Hårek fra Tjøtta og Tore Hund, med den fylkingen som fulgte dem. Da lå Dag under for overmakten, og så tok de til å flykte, han og alt det folk som var igjen.
Det går en dal opp der som størstedelen av hæren flyktet. Der falt det også mange, og folk spredde seg nå til begge sider. Mange menn var hardt såret, og mange var så utkjørt at de ikke orket noen ting. Bøndene fulgte ikke lenge etter flyktningene, for høvdingene vendte snart tilbake der valplassen var; det var mange som hadde venner og frender som de ville leite etter der.
230.
Tore Hund gikk dit kong Olavs lik var, og stelte med det, la liket ned og rettet det ut og bredde et klede over, og da han tørket blodet av ansiktet, sa han siden, var kongens ansikt så fagert, og han var rød i kinnene som om han sov, og ansiktet var mye lysere enn det var før mens han levde.
Da kom det blod fra kongen på handa til Tore, og det rant opp på handflata der han hadde fått sår, og det såret trengte de ikke binde om siden, så fort grodde det.
Dette vitnet Tore for alle mennesker da kong Olavs hellighet kom opp. Tore Hund var den første til å hevde at kongen var hellig, av de stormennene som hadde vært der i flokken hos hans motstandere.
231.
Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge.
Kalv brydde seg ikke om det og lot Finn bære bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres undersøkt, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av trøtthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte sjøl med dem.
Straks han var borte, drog også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntatt de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på garden, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville gjerne hjem igjen.
232.
De bøndene som hadde hjemme i Verdalen, gikk til høvdingene Hårek og Tore og klagde sin nød for dem. De sa:
Disse flyktningene som har kommet seg unna her, kommer til å dra opp gjennom Verdalen og stelle det sørgelig til på gardene våre, og vi kan ikke reise hjem så lenge de er her i dalen. Gjør nå så vel at dere tar etter dem med en hær, og la ikke noen levende sjel komme unna, for slik ville de gjort mot oss om de hadde vunnet da vi møttes, og slik vil de gjøre ennå, om vi møtes igjen siden engang når de har overmakten over oss. Kan hende de blir her i dalen, om de ikke tror de har noe å være redd for, og da vil de straks fare voldsomt fram i bygdene våre.
Dette talte bøndene mange ord om og var fælt oppsatt på at høvdingene skulle ta av sted og drepe det folket som hadde kommet seg unna.
Da høvdingene talte med hverandre om dette, mente de at det var mye sant i det bøndene hadde sagt. Så ble de enige om at Tore Hund og hans flokk skulle følge med verdølene, og han tok med seg de 600 mann som fulgte ham.
De tok av sted; det lei mot natt. Tore stanset ikke før han kom til Sul om natta, der fikk han vite at Dag Ringsson og mange andre flokker av kong Olavs menn hadde hvilt og fått seg kveldsverd der, og siden hadde de tatt opp på fjellet. Da sa Tore at han ville ikke reke innover fjellet etter dem, og så vendte han tilbake ned i dalen, og de fikk ikke drept mange mann.
Nå tok bøndene hjem til gardene sine, og Tore og hans folk drog dagen etter ned til skipene. De kongsmennene som kunne gå, kom seg unna og gjemte seg i skogene; noen fikk hjelp av folk.
233.
Tormod Kolbrunarskald stod under kongens merke i kampen. Da kongen hadde falt, og kampen var på det villeste, falt kongens menn den ene etter den andre, og de fleste som stod oppe, var såret. Tormod ble hardt såret. Han gjorde som alle de andre, drog seg unna der det var mest fare for livet, og noen rente.
Så tok den kampen til som blir kalt Dags-ria, og alle våpenføre menn av kongens hær gikk dit; Tormod kom ikke med i kampen, for han var ufør av sår og trøtthet, men han stod der hos kameratene sine, enda han ikke kunne gjøre noe annet. Da ble han truffet av ei pil i venstre side. Han brøt av seg pileskaftet og gikk bort fra kampen og hjem til husene og kom til ei løe. Det var et stort hus. Tormod hadde sverdet bart i handa, og da han gikk inn, kom det en mann ut mot ham som sa:
Svært så fæle låter det er der inne, gråt og gauling. Det er en stor skam at kraftige karer ikke kan tåle å ha sår. Det kan være at disse kongsmennene gikk riktig godt fram, men de bærer sårene som noen stakkarer.
Tormod svarte:
Hva er navnet ditt?
Han kalte seg Kimbe.
Var du med i kampen? spurte Tormod.
Det var jeg, svarte han. Jeg var med bøndene som var de beste.
Er du såret? sa Tormod.
Litt, sa Kimbe. Var du med i kampen?
Tormod sa:
Jeg var med dem som hadde det best.
Kimbe så at Tormod hadde en gullring på armen. Han sa:
Du er visst kongsmann. Gi meg gullringen så skal jeg gjemme deg. Bøndene kommer til å drepe deg om du kommer på deres veg.
Tormod sa:
Ta ringen om du kan, jeg har mistet det som mer er.
Kimbe rakte fram handa og ville ta ringen. Tormod veivde til han med sverdet og hogg av ham handa, og det blir sagt at Kimbe bar ikke på noen måte såret sitt bedre enn enn de som han før hadde gjort narr av. Kimbe gikk bort, men Tormod satte seg ned i løa og hørte på det folk sa. Det meste som ble sagt der, var at hver fortalte om det han hadde sett i kampen og det ble snakket om hvordan folk gikk fram. Noen roste mest kong Olavs tapperhet, men noen nevnte andre menn ikke mindre. Da sa Tormod:
Stolt var Olavs hjerte,
på Stiklestad fram steig han,
blodige våpen fikk bite,
hæren hilste kampen.
Alle Odins kjemper,
uten kongen, så jeg
stå i pileskuren
bak skjold. Alle røyntes.
234.
Så gikk Tormod bort og til et lite hus, der gikk han inn. Der inne var det i forvegen mange andre menn som var hardt såret. Det var ei kone der som holdt på å binde om sårene. Det var en ild på golvet, og hun varmet vann til å vaske sårene i; Tormod satte seg ned ute ved døra. Der gikk den ene ut og den andre inn av de folkene som stelte med de sårede. En av dem vendte seg mot Tormod og så på ham og sa:
Hvorfor er du så bleik? Er du såret? Og hvorfor ber du da ikke om å få hjelp av legen?
Tormod kvad en strofe:
Jeg er ikke rød, ranke,
og rød gjør du ei mannen,
Skogul med hvite armer!
ingen enser en såret.
Nå har Dags-ria
og danske våpen dype
spor svidd i mannen
som før myrdet gullet.
Så stod Tormod opp og gikk inn til varmen og stod der en stund. Da sa legekona til ham:
Du mann, gå ut og ta inn til meg de vedskiene som ligger utenfor døra.
Han gikk ut og bar inn vedfanget og kastet det ned på golvet. Da så legekona ham inn i ansiktet og sa:
Det var fælt så bleik denne mannen er! Hvorfor er du slik?
Da kvad Tormod:
Undres du, armfagre,
over at vi er bleike?
Av sår blir få fagre;
de fant meg i pileskuren.
Gjennom meg skarpe stålet,
stukket med makt, trengte;
farlig jern har bitt meg
nær ved hjertet, tror jeg.
Da sa legekona:
La meg få se på sårene dine, så skal jeg binde om dem.
Han satte seg ned og kastet av seg klærne. Da legekona fikk se sårene hans, kjente hun nøye på det såret han hadde i sida og merket at det stod jern i det, men hun kunne ikke bli klok på hvilken veg jernet hadde tatt. Hun hadde laget til noe i ei jerngryte der, stampet lauk og andre urter og kokt dette sammen, og så gav hun de sårede noe av det å spise, og på den måten prøvde hun om de hadde sår som gikk inn i bukhulen, for hun kunne lukte lauken ut gjennom de sårene som gikk helt inn. Hun kom med noe av dette til Tormod og bad ham ete. Han svarte:
Ta det vekk. Ikke har jeg grautsott.
Da tok hun ei knipetang og ville dra ut jernet; men det satt fast og rikket ikke på seg. Det var også lite som stod ut; for såret hadde trutnet. Da sa Tormod:
Skjær inn til jernet du, så en kan få godt tak med tanga, og gi meg tanga og la meg nappe.
Hun gjorde som han sa. Så tok Tormod gullringen av handa og gav den til legekona; han sa hun kunne gjøre hva hun ville med den.
Men det er en god gave, sa han, kong Olav gav meg denne ringen i dag morges.
Så tok Tormod tanga og røsket ut pila. Det var kroker på den, og der lå det trevler av hjertet, noen røde og noen hvite, og da han så det, sa han:
Godt har kongen fødd oss ; ennå er jeg feit om hjerterøttene, så lente han seg tilbake og var død. Her slutter fortellingen om Tormod.
235.
Kong Olav falt onsdag den 29.juli. Det var bortimot middag da hærene møttes, før midmunde tok kampen til, og kongen falt før non, men mørket holdt seg fra midmunde til non. Sigvat skald sier om hvordan slaget endte:
Hardt vi sakner anglers
uvenn, siden hærmenn
livet tok av såret
konge. Kløyvd ble skjoldet.
Folkets høvding stormet
til våpenmøtet; hæren
kløyvde skjold og drepte
Olav. Dag kom unna.
Aldri så folk som førte
skjold i striden større
hær av herser og bønder,
folket drepte sin høvding;
da sverdsvingerne felte
i striden slik en konge
som Olav var, i blodet
badet lå mang en kongsmann.
Bøndene rante ikke dem som lå på valplassen. Det var tvert imot slik at straks etter slaget ble mange av dem som hadde stått mot kongen, slått med redsel. Likevel holdt de fast ved sin vonde vilje og avgjorde seg imellom at alle de menn som hadde falt på kongens side, skulle ikke få jordeferd og grav som andre gode menn, og de reknet alle sammen for røvere og fredløse. Men de som var mektige og hadde frender der på valplassen, brydde seg ikke om det. De førte sine frender til kirkene og gav dem jordeferd.
236.
Torgils Hålmuson og Grim, sønnen hans, gikk til valplassen da det var blitt mørkt. De tok kong Olavs lik og bar det bort til et lite tomt skur på den andre sida av garden. De hadde med seg lys og vann; så tok de klærne av liket og vasket det og svøpte det inn i linduker og la det der i huset og skjulte det med ved, så ingen kunne se det, om det skulle komme noen inn i huset. Så gikk de bort og hjem til garden.
Med begge hærene hadde det fulgt mange stakkarer og fattigfolk som tigget om mat; og mye slikt folk hadde blitt igjen der om kvelden etter slaget. Da det ble natt, så de seg om etter herberge rundt i alle husene, både små og store.
Det var en blind mann der som det blir fortalt om. Han var fattig, og gutten hans gikk med ham og leidde ham, de gikk omkring ute på garden og lette etter herberge. De kom til det samme skuret. Døra var så lav at de nesten måtte krype inn. Da den blinde mannen kom inn i huset, famlet han for seg omkring på golvet og lette etter et sted han kunne legge seg. Han hadde ei hette på hodet, og hetta glei ned foran ansiktet på ham da han bøyde seg ned. Han kjente med handa at det var en dam på golvet. Så tok han hendene opp av vannet og rettet på hetta, og så kom fingrene opp i øynene, og straks fikk han slik kløe i øyenbrynene at han strøk seg over sjølve øynene med de våte fingrene. Etterpå krøp han ut av huset igjen og sa at det gikk ikke an å ligge der inne, for det var vått alle steder.
Men da han kom ut av huset, kunne han straks tydelig se hendene sine og alt annet som var nær nok til at han kunne se det for nattemørket. Han gikk straks hjem til garden og inn i stua og sa til alle som var der, at han hadde fått synet sitt igjen, og nå kunne han se.
Men det var mange der som visste at han hadde vært blind lenge; for han hadde vært der før og gått omkring i bygdene. Han sa at han så første gang da han kom ut av et lite usselt hus.
Og allting var vått der inne, sa han. Jeg tok i det med hendene og gnei meg i øynene med de våte hendene.
Han sa også hvor huset var. De som var der og så dette, undret seg svært over det som hadde hendt og talte med hverandre om hva det kunne være inne i det huset. Men Torgils bonde og Grim, sønnen hans, mente de visste hvordan det hang sammen med denne hendingen. De ble svært redde for at kongens uvenner skulle gå og ransake huset. Så listet de seg bort og kom til huset og tok liket og flyttet det ut i hagen og gjemte det der. Siden gikk de tilbake til garden og sov der natta over.
237.
Torsdagen kom Tore Hund ned fra Verdalen og ut til Stiklestad, og en stor hær fulgte ham. Der var også mye av bondehæren i forvegen. Så tok de igjen til å rydde opp mellom de falne. Folk flyttet bort likene av frender og venner og hjalp de sårede som de ville lege, men en stor mengde var død etter at slaget var slutt.
Tore Hund gikk bort dit kongen hadde falt, og lette etter liket, og da han ikke fant det, spurte han seg for om det var noen som kunne si ham hvor liket var blitt av, men det var ingen som visste det. Så spurte han Torgils bonde om han visste noe om hvor kongens lik var. Torgils svarte slik:
Jeg var ikke med i slaget, og jeg vet ikke stort om det. De sier så mye nå. Det er noen som sier at kong Olav har vært sett oppe ved Stav i natt, og en flokk menn med ham. Og om han har falt, så har vel noen av flokken deres gjemt bort liket hans i holt og røyser.
Men enda Tore nok mente han visste sikkert at kongen hadde falt, så var det mange som gikk med på dette og tok til å mumle om at kongen visst hadde kommet seg unna fra kampen, og at det ikke ville vare lenge før han fikk seg hær og kom imot dem. Så drog Tore om bord på skipene sine og videre ut gjennom fjorden. Nå tok hele bondehæren til å spre seg, og de tok med seg bort alle de sårede som det gikk an å røre på.
238.
Torgils Hålmuson og Grim, sønnen hans, tok vare på kong Olavs lik, og de fikk ingen ro på seg for hva de skulle finne på så ikke kongens uvenner skulle få tak i liket og mishandle det, for de hadde hørt bøndene snakke om at dersom de fant kongens lik, ville det være best å brenne det eller ta det med ut på sjøen og senke det ned.
Far og sønn hadde sett at det var liksom det brente lys om natta over kong Olavs lik der det lå på valplassen, og siden også, da de hadde gjemt liket, så de stadig lys om natta der kongen hvilte. De var redde for at kongens uvenner skulle komme til å leite etter liket der det var, dersom de så disse tegnene, derfor var det Torgils om å gjøre å få flyttet liket bort til et sted der det var vel forvart.
Torgils og sønnen gjorde ei kiste og la mye arbeid på den, og i den la de kongens lik. Siden gjorde de ei anna likkiste, og i den la de så mye halm og stein at det var som en manns vekt, og så lukket de denne kista godt til.
Og da hele bondehæren var borte fra Stiklestad, gav Torgils og sønnen seg på veg. Han fikk seg ei roferje og 7 eller 8 mann på den, alle sammen frender eller venner av Torgils. De flyttet kongens lik om bord i all stillhet og satte kista ned under tiljene. Den kista steinen var i, hadde de også med seg. Den satte de slik i båten at alle kunne se den. Så drog de ut etter fjorden. De fikk god bør, og om kvelden da det tok til å mørkne, kom de ut til Nidaros og la til ved kongsbrygga. Så sendte Torgils noen menn opp i byen og bad dem si til biskop Sigurd at de kom med kong Olavs lik.
Da biskopen fikk høre dette, sendte han straks noen av sine menn ned til brygga. De tok en robåt og la inn til skipet til Torgils og bad om å få kongens lik. Torgils og sønnen hans tok den kista som stod oppe på tiljene, og løftet den over i båten. Så rodde biskopmennene ut på fjorden og senket kista ned der. Da var det mørk natt.
Torgils og de andre rodde opp gjennom elva til de kom til byen, og la til et sted som het Saurli, det var ovenfor byen. Der bar de liket opp og inn i et tomt hus som stod der ovenfor de andre husene. Der våkte de over liket om natta. Torgils gikk ned i byen og fikk tale med de menn som hadde vært kongens beste venner der. Han spurte dem om de ville ta imot kongens lik; det var det ingen mann som torde gjøre.
Så flyttet Torgils og sønnen hans liket opp langsmed elva og grov det ned i en sandmel som er der. De gjorde pent i stand etter seg, så ingen skulle se at det nylig hadde vært gravd der. Alt det hadde de gjort før det ble dag. Så gikk de om bord igjen og styrte straks ut av elva og drog av sted til de kom hjem til Stiklestad.
239.
Svein, sønn til kong Knut og Alfiva, datter til Alfrin jarl, hadde vært satt til å styre i Jomsborg i Vendland, men nå hadde det kommet bud til ham fra kong Knut, far hans, at han skulle reise til Danmark og dessuten at han siden skulle reise til Norge og overta styringen i Norges rike og dermed få kongsnavn over Norge.
Svein reiste til Danmark og fikk med seg en stor hær derfra. Harald jarl og mange andre stormenn fulgte med ham. Dette nevner Torarin Lovtunge i et kvede han gjorde om Svein Alfivuson, og som heter Glælognskvida:
Ingen dølger
at daner fór
dugelig ferd
med fyrstesønnen;
det var jarlen
først av alle,
og ham fulgte
fullgode karer,
den ene bedre
enn den andre.
Så reiste Svein til Norge, og Alfiva, mor hans, fulgte med ham, og han ble tatt til konge der på alle lagtingene. Han hadde alt kommet østfra til Viken da slaget stod på Stiklestad og kong Olav falt. Svein stanset ikke før han kom nord til Trondheimen om høsten. Han ble tatt til konge der som andre steder.
Kong Svein førte nye lover til landet om mange ting. De var satt etter det som var lov i Danmark, men noen var mye hardere.
Ingen mann skulle fare ut av landet uten lov av kongen, og gjorde han det, så tilfalt eiendommene hans kongen. Hver den som drepte en annen, skulle ha forbrutt land og løsøre. Om en mann som var fredløs fikk en arv, skulle kongen ha arven. Til jul skulle hver bonde gi kongen en mæle malt fra hvert ildsted og et lår av en 3 års okse, det kaltes vinjartodde, og dessuten 1 spann smør. Hver husfrue skulle gi rygjarto, det var så mye uspunnet lin som en kunne ta om med de lengste fingrene. Bøndene skulle ha plikt til å bygge alle de husene kongen ville ha på gardene sine. Sju mann skulle ruste ut en mann til leidang, alle over 5 år skulle reknes med, og de skulle stille hamle etter samme rekningen. Hver mann som rodde fiske, skulle svare kongen landtoll hvor han så rodde, og det var 5 fisker. På hvert skip som reiste fra landet, skulle kongen ha rett til 1 rom tvert over skipet. Hver mann som reiste til Island, skulle svare landøre enten han var nordmann eller islending. Dessuten fulgte dette med, at danske menn skulle ha så mye å si i Norge at vitnesbyrd fra 1 av dem skulle kunne velte vitnesbyrd fra 10 nordmenn.
Da disse lovene ble kjent for allmuen, tok folk med én gang til å reise bust mot dem og talte truende med hverandre. Nå sa de som ikke hadde vært med på å gå mot kong Olav:
Nå inntrøndere, får dere vennskap og lønn av knytlingene fordi dere kjempet mot kong Olav og drepte ham og tok landet fra ham. Det ble lovt dere fred og bedre rett, og nå har dere fått tvang og trelldom, og dertil har dere gjort stor synd og nidingsdåd.
Og det var det ikke godt å si noe imot. Nå så de alle at de hadde stelt seg ille. Likevel hadde folk ikke mot til å reise seg mot kong Svein. Grunnen var mest den at de hadde gitt sønner eller andre nære frender som gisler til kong Knut. Dertil kom at de hadde ingen fører for reisningen. Det varte ikke lenge før folk hadde mye å si på kong Svein, men de gav likevel mest Alfiva skylden for alt det de ikke likte. Men nå tok mange til å si sannheten når de talte om kong Olav.
240.
Den vinteren var det mange der i Trondheimen som tok til å tale om at kong Olav var en virkelig hellig mann, og at det hendte mange jærtegn på grunn av hans hellighet. Mange tok til å be til kong Olav om slike ting som de syntes var viktige. Det var mange som fikk hjelp av disse bønnene, noen fikk helsebot, og noen reiselykke eller andre ting som de mente de trengte.
241.
Einar Tambarskjelve hadde kommet vestfra England og hjem til gardene sine. Han hadde de veitslene som kong Knut hadde gitt ham da de var sammen i Trondheimen, og det var nesten et jarlerike. Einar Tambarskjelve hadde ikke vært med på å gå mot kong Olav, og det skrøt han av sjøl.
Einar mintes det at kong Knut hadde lovt ham jarledømme i Norge, men også det at kongen ikke hadde holdt sitt løfte. Einar var den første av stormennene som hevdet at kong Olav var hellig.
242.
Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til garden sin.
Kalv gav brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gardene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen mein av det. Han reiste sørover til garden sin seinere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme.
243.
Sommeren etter ble det mye snakk om at kong Olav var hellig, og nå snudde det helt om med hva folk sa om kongen. Nå var det mange som mente det var sant at kongen var hellig, enda de før hadde gått mot ham i fullt fiendskap og ikke latt ham få rettferdig omtale på noen måte. Så tok folk til å snakke vondt om de menn som hadde vært de strieste til å gå mot kongen.
Biskop Sigurd fikk skylden for mye. Han fikk så mange bitre uvenner at han mente det var best han reiste bort og vest til England til kong Knut.
Etter dette sendte trønderne menn med bud til Opplanda om at biskop Grimkjell skulle komme nord til Trondheimen. Kong Olav hadde sendt biskop Grimkjell tilbake til Norge da kongen drog øst til Gardarike, og siden hadde biskop Grimkjell vært på Opplanda.
Da dette budet kom til biskopen, gjorde han seg straks ferdig til å reise. Når han reiste, var det også mye fordi biskopen trodde det var sant det som ble sagt om kong Olavs jærtegn, og at han var hellig.
244.
Biskop Grimkjell reiste til Einar Tambarskjelve. Einar tok imot biskopen med glede, og siden talte de om mangt og mye, og om de store hendingene som hadde gått for seg der i landet. De ble enige om alt de talte om.
Så tok biskopen inn til kaupangen. Der tok allmuen godt imot ham. Han spurte nøye om de tegn folk sa hendte med kong Olav, og fikk høre bare godt om det.
Så sendte biskopen bud inn på Stiklestad til Torgils og Grim, sønnen hans, og stevnte dem ut til byen til seg. De lot seg ikke be 2 ganger, men kom ut til byen og til biskopen.
De fortalte ham alle de merker de visste om, og likeså hvor de satte kongens lik.
Så sendte biskopen bud etter Einar Tambarskjelve, og Einar kom til byen. Einar og biskopen gikk og talte med kongen og Alfiva og bad om at kongen skulle gi dem lov til å ta kong Olavs lik opp av jorda.
Kongen gav dem lov til det og bad biskopen stelle med det som han ville. Det var mange mennesker der i byen da. Biskopen og Einar gikk med noen menn ut der kongens lik var jordet, og lot dem grave etter det. Da var kista kommet nesten opp av jorda.
Det var på manges råd at biskopen lot kongen grave ned i jorda ved Klemenskirken. Men da det hadde gått 12 måneder og 5 netter etter kong Olavs død, ble hans hellige levninger tatt opp; da var kista igjen kommet opp av jorda, og da så kong Olavs kiste så ny ut som om den var nyskavet.
Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet.
Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt.
Nå kom kong Svein og alle de høvdingene som var der og så på kong Olavs legeme. Da sa Alfiva:
Det er fælt så seint folk råtner i sand. Slik ville det ikke ha vært om han hadde ligget i mold.
Så tok biskopen ei saks og skar kongens hår og stusset skjegget, han hadde hatt langt munnskjegg slik som folk brukte den gang. Da sa biskopen til kongen og Alfiva:
Nå er kongens hår og skjegg så langt som da han døde, men det hadde vokst så mye som dere ser er skåret av her.
Da svarte Alfiva:
Om dette håret ikke brenner i ild, da skal jeg tro på at det er en helligdom; men vi har ofte sett håret helt og uskadd på folk som har ligget lenger i jorda enn denne mannen her.
Da lot biskopen ha ild i et fyrfat og velsignet det og la røkelse på det. Så la han kong Olavs hår på ilden, og da all røkelsen hadde brent opp, tok biskopen håret opp fra ilden, og da var det ikke svidd. Biskopen lot kongen og de andre høvdingene se det. Da bad Alfiva dem legge håret i uvigd ild. Nå svarte Einar Tambarskjelve, han sa hun skulle tie stille og brukte mange harde ord mot henne. Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom at kong Olav var virkelig hellig.
Kongens legeme ble båret inn i Klemenskirken og ble bisatt over høyalteret. Kista ble trukket med pell og det ble satt telt over den av gudvev. Det hendte straks mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom.
245.
På melen, der kong Olav hadde ligget i jorda, kom det opp ei fager kjelde, og folk fikk bot for sjukdommer av det vannet. Det ble stelt pent omkring den, og vannet har alltid siden vært nøye varetatt. Først ble det bygd et kapell, og alteret ble satt på det stedet hvor kongens grav hadde vært, og nå står Kristkirken på det stedet. Øystein erkebiskop lot sette høyalteret på samme sted som kongens grav hadde vært, da han reiste den store katedralen som står der nå. På samme stedet hadde alteret vært i den gamle Kristkirken også.
Det blir sagt at Olavskirken nå står der som den gang det skuret stod, der kong Olavs lik ble satt om natta, og det heter Olavsli der hvor kongens helligdom ble båret opp fra skipet ; det er nå midt i byen. Biskopen tok vare på kong Olavs helligdom. Han skar også hår og negler på ham, for begge deler vokste som da han var et levende menneske her i verden. Så sier Sigvat skald:
Jeg lyver om ikke Olav
som levende menn eier
en hårvekst. Helst jeg gleder
kongens hirdmenn med kvadet.
Slik som håret vokste
lyst på hausen i Gardar
har det ennå holdt seg.
Han gav Valdemar synet.
Torarin Lovtunge i Glælognskvida:
Nå har tjodkongen
i Trondheimen
reist for seg
et kongesete,
der vil evig
i all sin tid
ringbryteren
rå for landet.
Der som Olav
engang bodde
før han fór
til himmerike,
der ble nå,
som alle vet,
en helligdom
av kongemannen.
Neppe hadde
Haralds sønn
fått sin plass
i himmerike
før den gavmilde
ble en mekler.
Så der ligger
med helt legeme
den rene konge,
rost av alle,
og der kan
som da han levde
hår og negler
vokse på ham.
Der kimer
kirkens klokker
av seg sjøl
over senga hans,
og hver dag
hører folket
klokkelyd
over kongen.
Der oppe
på alteret
til Krists ære
kjerter brenner,
slik har Olav
syndeløs
frelst sjelen
før sin død.
Dit den hellige
konge hviler,
kryper en hær
og ber om hjelp,
blinde søker
bedende dit
til fyrsten,
går friske derfra.
Be til Olav
at han deg unner
makt i sitt land,
Guds mann er han.
Han kan få
av Gud selv
år og fred
for alle menn
dersom du
dine bønner
vender til ham,
bokmålets venn.
Torarin Lovtunge var hos kong Svein den gangen og hørte om disse stor tegn på at kong Olav var hellig, og at man kunne høre klang fra himmelske makter over hans helligdom, som om de ringte med klokker, og lys tente av seg sjøl over alteret der av ild fra himmelen, slik som Torarin sier.
Til den hellige kong Olav kom det så mange mennesker at det var som en hær, halte og blinde eller folk som var sjuke på andre måter, og de gikk friske derfra. Han sier ikke mer om det eller rekner dem opp, men det må ha vært en utallig mengde mennesker som fikk helsebot den gang i førstningen da den hellige kong Olav gjorde jærtegn. Men de største jærtegn til kong Olav, og de som har hendt seinere, er skrevet ned, og det er holdt rekneskap med dem.
246.
De som rekner nøye, sier at kong Olav den hellige var konge over Norge i 15 år etter at Svein jarl hadde reist fra landet, men vinteren før det fikk han kongsnavn av Opplendingene. Sigvat skald sier dette:
Olav, den herlige høvding,
rådde det øvre av landet
i fulle femten vintrer
før han falt fra landet.
Hvor har folk vel fremre
fyrste kjent i verdens
nordre ende? Kongen
døde altfor tidlig.
Kong Olav den hellige var 35 år da han falt, etter det som Are prest den frode sier. Han hadde vært med i 20 store slag. Så sier Sigvat:
Noen av mennene trodde
på Gud,
delt var hæren;
tjue storslag kjempet
den framdjerve fyrste.
På høyre side stilte
det gjæve kristenfolket.
Gode Gud, jeg ber deg
ta godt imot far til Magnus!
Nå er fortalt en del av kong Olavs saga, om noen av de tingene som hendte mens han rådde for Norge, og om at han falt, og at det kom opp at han var hellig, men det skal heller ikke bli usagt det som han likevel har størst ære av, det som er å si om jærtegnene hans, det vil bli skrevet siden i denne boka. [1]
|
| Death |
29 Jul 1030 |
Stiklestad, Verdal, Nord-Trøndelag, Norge |
- Fra heimskringla.no:
Det skulle 3 menn til å felle kong Olav Haraldsen:
Torstein Knarresmed hugger han i benet, Tore Hund stikker han i magen og endelig hugger Kalv Arnesen han i halsen. Disse 3 sår kostet kongen livet.
Slaget på Stiklestad sto 29.juli 1030. Den lille kongshæren til Olav Haraldsen ble møtt av en overtallig bondehær ledet av Kalv Arnesen fra Egge som fra gammelt av hadde vært en av kongens fremste menn. Da Torstein Knarresmed hugg øksa si i kongens venstre bein like over kneet, lente kongen seg mot en stein og bad Gud om hjelp. Så stakk Tore Hund et spyd under brynja til kongen og opp i magen før han fikk et siste sår på venstre side av halsen og til slutt døde av skadene han var påført.
Steinen kongen lente seg mot har senere fått navnet Olavssteinen, og tradisjonen sier at kongen falt der alteret i kirka senere ble bygd.
Denne steinen skal ifølge sagnet ha blitt murt inn i alteret på Stiklestad kirke. Olavssteinen var et pilegrimsmål i middelalderen, og det ble sagt at den formidlet en guddommelig, helbredende kraft. Det er omstridt om den steinen som befinner seg bak alteret i kirken i dag er den opprinnelige steinen.
Kort tid etter slaget skal liket av Olav ha blitt ført til Nidaros. Det skal ifølge legendene ha skjedd flere undre på stedet der kongen døde og med kroppen hans. På grunn av de undere som angivelig skjedde etter hans død fikk kong Olav helgenstatus og bærer for ettertiden betegnelsen Sankt Olav, St.Olav eller Olav den Hellige.
Stiklestad er et paradoks. Og et fenomen. Olav Haraldsen tapte slaget og døde, men vant krigen og ble Norges evige konge.
Slaget på Stiklestad og Olavs fall representerer innføringen av kristendommen i Norge. [3]
|
 |
Haraldsson Olav den hellige maleri av PN Arbo.jpg
Maleri av Peter Nicolai Arbo: Olav den hellige faller ved slaget på Stiklestad. |
 |
Haraldsen Olav den hellige fra Slaget på Stiklestad.JPG
Olav den Helliges dødsøyeblikk.
Del av antemensale fra ca.1320–1340 som viser Olav den helliges død. Bildet er fra en ukjent kirke, men befinner seg nå i Nidarosdomen, Trondheim. Olav den helliges død av Ukjent. Falt i det fri (Public domain). |
| Burial |
Aft 29 Jul 1030 |
Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge |
- Kong Olav ble erklært som helgen etter sin død og kjent over hele Europa som Olav den hellige.
|
| Person ID |
I3394 |
My Genealogy |
| Last Modified |
11 Feb 2021 |
Abt 0995 - 1030 (35 years)