- I Olav Tryggvasons saga forteller Snorre at Harald ble konge over landskapene i Viken; Vingulmark, Vestfold og Agder. Disse områdene fikk han av den danske kongen Harald Blåtann, som ble konge i Viken da Harald Grenske var 18 år gammel. Harald Blåtann fikk via samarbeid med med Håkon Jarl også kontrollen over Norge.
Forfatteren av Historia Norvegiæ skriver derimot bare at Harald Grenske hersket i Grenland, og nevner ikke Harald Blåtann. Harald Grenske ble gift med Åsta, datteren til Gudbrand Kula.
Harald Grenske (født mellom 952 og 957, død 995) var far til Olav den hellige. Tradisjonelt har det blitt krevd at Harald Grenske stammet fra Harald Hårfagre via faren Gudrød Bjørnsson. Tilnavnet Grenske kommer av at han var fra Grenland.
Harald omtales i Snorres Heimskringla, først i Håkon jarls saga, som forteller om at faren Gudrød døde, hvorpå Harald rømte til Opplandene, sammen med blant annet sin fosterbror Rane. Eirikssønnene, sønnene til Eirik Blodøks, var stadig ute etter å kvitte seg med alle som kunne utgjøre en trussel mot dem, og Harald forlot derfor Norge og reiste til Svitjod (Sverige). Der møtte han den svenske hærmannen Skoguls-Toste, far til Sigrid Storråde. De dro på noen viking-tokter sammen, blant annet til Baltikum.
Harald Grenske nevnes også i både Fagerskinna og Ågrip, men disse sagaene har ingen opplysninger om ham utover at han var Olav den helliges far.
Snorre forteller også om Haralds død. Under en reise i Sverige fridde Harald Grenske til dronning Sigrid Storråde, men hun sa nei. Sigrid var datter av Skoguls-Toste, og var nå enke. Hun var velstående, og eide mange gårder i Svitjod. Sigrid mente at Harald var godt nok gift som han var, men Harald svarte at Åsta var en god kone, dog ikke av like stor ætt som han selv. Deretter red Sigrid fra ham. Senere dro Harald tilbake til Sigrid for å prøve igjen, og samme kveld kom det enda en frier; Vissevald (Wsevolod) fra Gardarike (Russland). Begge frierne og følget deres fikk plass i en stor stue. De drakk tett om kvelden, og vaktene sovnet. Da lot Sigrid stuen tenne på, og alle døde, enten i brannen eller de ble drept da de forsøkte å rømme.
Sigrid skal da ha sagt at dette skulle vende småkonger av med å komme fra andre land og fri til henne. Etter dette ble hun kalt Sigrid Storråde.
Haralds kone i Norge, Åsta, var gravid og ventet det guttebarnet som senere skulle bli Olav den hellige. Hun giftet seg senere med Sigurd Syr og fødte blant annet sønnen Harald Sigurdsson som også skulle bli Norges konge.
Harald Grenske er også omtalt i flere av skaldekvadene om sønnen Olav og andre konger tilknyttet ham. Snorre gjengir flere av dem i Olav den helliges saga. De fleste er diktet av skaldene Sigvat skald og Ottar Svarte.
Fra Snorre: Håkon jarls saga:
...Kong Gudrød Bjørnson hadde tatt seg ei bra kone av god ætt slik som høvelig var. De hadde en sønn som het Harald, han ble sendt til oppfostring i Grenland hos Roe den kvite, en lendmann. Sønn til Roe var Rane den vidfarne; han og Harald var jamngamle på lag, og fosterbrødre.
Etter at faren Gudrød var falt, rømte Harald, som ble kalt Grenske, først til Opplanda; fosterbroren Rane og noen få mann ble med ham. Der bodde han en stund hos frendene sine.
Eirikssønnene var stadig ute etter de menn som hadde noe utestående med dem, og især etter slike som de kunne tenke seg ville reise seg mot dem. Frendene og vennene til Harald rådde ham derfor til at han skulle reise ut av landet. Derfor drog Harald Grenske øst til Svitjod og så til å komme om bord på et skip og få følge med noen som skulle på hærferd og skaffe seg rikdom. Harald var dugelig som få.
Det var en mann i Svitjod som het Toste, han var en av de mektigste og beste menn der i landet av dem som ikke hadde høvdingnavn. Han var en stor hærmann og var på hærferd i lange tider, de kalte ham Skoglar-Toste. Harald Grenske slo seg i lag med ham og ble med Toste på vikingferd om sommeren. Alle syntes godt om Harald. Vinteren etter var Harald hos Toste.
Datter til Toste het Sigrid, hun var ung og vakker og ikke lite stor på det. Siden ble hun gift med sveakongen Eirik den seiersæle ; deres sønn var Olav Svenske, som ble konge i Svitjod siden. Eirik døde sottedøden i Uppsala ti år etter ar Styrbjørn var falt...
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:
...Så bød kong Harald ut hær over hele riket, han hadde 600 skip. Håkon jarl var med ham der da, og Harald Grenske, sønn til kong Gudrød, og mange andre stormenn som hadde rømt fra odelen sin for Gunnhildssønnene.
Danekongen kom sørfra med hæren til Viken, og der gikk hele folket under ham; da han kom til Tønsberg, kom det en mengde folk og gikk over til ham, og hele denne hæren som var kommet til ham i Norge, gav kong Harald over til Håkon jarl og gav ham dessuten styringen i Rogaland og Hordaland, Sogn, Firdafylke, Sunnmøre og Romsdal og Nord- Møre. Disse 7 fylkene gav kong Harald Håkon jarl, slik at han skulle rå for dem på de samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine; det var bare det som skilte at Håkon jarl skulle få alle kongsgårdene og all landskylden både der og i Trondheimen, han skulle også ha så mye han trengte av kongens andre inntekter, om det var hær i landet.
Kong Harald gav Harald Grenske Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes og dertil kongsnavn, han lot ham i ett og alt ha samme rike der som frendene hans hadde hatt fra gammelt, og som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine. Da var Harald Grenske 18 år gammel, og han ble siden en stor mann. Så drog Harald danekonge hjem med hele danehæren...
...Haral Grenske var konge i Vestfold, som før skrevet. Han ble gift med Åsta, datter til Gudbrand Kula.
En sommer da Harald Grenske var på hærferd i austerveg og fikk seg rikdommer, kom han til Svitjod. Der var Olav Svenske konge, han var sønn til kong Eirik den seiersæle og Sigrid, datter til Skoglar-Toste. Sigrid var enke dengang og hadde mange store garder i Svitjod. Og da hun fikk høre at Harald Grenske, fosterbror hennes, var kommet i land der like ved, sendte hun bud til ham og bad ham til gjestebud. Han lot seg ikke be 2 ganger, men dog av sted med stort følge. Der var alt stelt i stand på det beste for å ta imot dem, kongen og dronninga satt i høgsetet, og de 2 drakk sammen om kvelden, og det ble skjenket flittig i for alle mennene hans. Da kongen skulle gå og legge seg om kvelden, var senga hans dekket med kostbare tepper og reidd opp med dyrt klede; det var bare noen få andre i samme rommet. Da nå kongen hadde kledd av seg og gått til sengs, kom dronninga til ham; hun skjenket sjøl for ham og fikk ham til å drikke mye og var svært blid og god. Kongen ble helt full, og det ble de begge 2, til slutt sovnet han, og da gikk dronninga også til sengs. Sigrid var ei klok kvinne, hun var framsynt om mange ting.
Morgenen etter var gjestebudet like storslått igjen. Nå gikk det som det bruker gå når folk blir svært fulle, neste dag er de varsommere med drikken. Men dronninga var like lystig. Hun og kongen talte med hverandre, og da sa hun at hun satte like stor pris på de eiendommene og det riket hun hadde i Svitjod, som på kongedømmet hans i Norge og de eiendommene han hadde der. Da hun sa dette, ble kongen sturen, han brydde seg ikke om noe mer, og ville reise; han var helt ute av seg. Men dronninga var like lystig og glad, hun fulgte ham ut og gav ham store gaver.
Om høsten drog Harald tilbake til Norge, han var hjemme vinteren over og var nokså uglad.
Sommeren etter drog han i austerveg med følget sitt, da seilte han til Svitjod og sendte bud til dronning Sigrid at han gjerne ville møte henne. Hun rei ned til ham, og de talte sammen. Han kom snart til saken, og spurte om Sigrid ville gifte seg med ham. Hun sa det var bare et påfunn av ham, og at han var så vel gift før at det var fullt ut godt nok for ham. Harald sa at Åsta er nok ei god og gild kone,
men hun er ikke av så stor ætt som jeg er.
Sigrid sa:
Det kan vel være at du er av større ætt enn hun. Men jeg skulle likevel tro at den lykke dere begge 2 eier, er hos henne nå.
De sa ikke stort flere ord til hverandre, og så rei dronninga bort.
Nå var kong harald nokså tung til sinns; han ville ri opp i landet og tale med dronning Sigrid enda en gang. Mange av hans menn rådde ham fra det, men han tok likevel av sted med et stort følge, og kom til garden som dronninga eide. Samme kveld kom det en annen konge dit; han het Vissavald (Wsevolod) og var østfra Gardarike; han kom for å fri til henne.
Kongene og hele følget deres fikk plass i ei stor og gammel stue, all bunaden i rommet var også deretter. Men det skortet ikke på drikk om kvelden, og den var så sterk at alle ble fulle, og både hovedvakten og vaktene utenfor sovnet.
Så lot dronning Sigrid folk gå på dem om natta, både med ild og våpen, huset brant og alle menn som var inne i det, og de som kom seg ut, ble drept. Sigrid sa at slik skulle hun venne småkonger av med å komme fra andre land og fri til henne. Etter dette ble hun kalt Sigrid Storråde.
Året før dette var det jomsvikingslaget i Hjørungavåg stod. Rane hadde blitt igjen ved skipene mens Harald gikk opp i landet, han hadde styringen over den del av hæren som var igjen der.
Da de nå fikk høre at Harald var tatt av dage, skyndte de seg av sted så fort de kunne tilbake til Norge og fortalte det som hadde hendt. Rane kom til Åsta og sa henne hvordan alt hadde gått for seg på ferden, og hva ærend Harald hadde hatt hos dronning Sigrid.
Åsta reiste til far sin på Opplanda med en gang hun hadde fått høre dette, og faren tok godt imot henne; men begge 2 var svært harme over det giftermålet som hadde vært påtenkt i Svitjod, og over at Harald hadde ment å gå fra henne.
Åsta Gudbrandsdotter fikk en gutt den sommeren; gutten ble kalt Olav da de øste vann over ham. Det var Rane som øste vann over ham. Gutten vokste opp der hos Gudbrand og Åsta, sin mor. [1, 2]
|
Abt 0952 - Abt 0995 (43 years)