Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Magnus Olavsen, "Magnus 1"

Male Abt 1024 - 1047  (~ 23 years)


Personal Information    |    Sources    |    All    |    PDF

  • Name Magnus Olavsen 
    Suffix "Magnus 1" 
    Nickname "den gode" 
    Born Abt 1024  [1
    • Det er svært lite vi vet om Magnus Olavssons første år.

      Hans mor Alvhild var ei tjenestejente, selv om Snorre Sturlasson legger til at hun kom fra god ætt, uten at han presiserer det.
      Fødselen var vanskelig og både mor og barn sto i fare for å stryke med. Ingen våget å bryte kongens søvn og det ble kongens skald, Sigvat Tordsson, som tok ansvar for å gi barnet navn.
      Neste dag krevde kong Olav svar fra skalden:

      Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste det selv? Sigvat svarte at han heller ville gi 2 mann til Gud enn 1 til djevelen.

      Kongen bebreidet deretter skalden for å ha døpt gutten Magnus da det ikke var et ættenavn, men Sigvat svarte at han ble kalt opp etter Karlamagnus, det vil si den franske kongen Karl den store:

      For han var den beste mann jeg visste i verden.

      Da ble kongen blidgjort.
      [1, 2]
    Gender Male 
    Event-Misc Aft 1030  Kiev, Ukraina Find all individuals with events at this location  [1
    • En annen Magnus-saga, som står i Morkinskinna, er mer utdypende om Magnus' liv i Russland, hvor han vokste opp fra han var 5 til han var 11 år gammel. Dette betyr ikke nødvendigvis at forfatteren av Morkinskinna er mer troverdig enn Snorre, som kanskje hadde gode grunner til å utelate disse detaljene.

      Det hadde seg slik, forteller Morkinskinna, at den unge Magnus var flink til å gå på hendene, noe han gjorde på matbordet til hirdmennene. Ikke alle syntes dette var like morsomt og de jagde ham ned.
      Den samme kvelden kom gutten tilbake og slo hirdmannen i hodet med ei øks slik at han døde. Da fyrst Jaroslav fikk høre dette skal han ha sagt at denne dåden var et kongelig verk.

      Historien er kanskje ikke sann og minner mest om Olav Tryggvasons tilsvarende oppvekst i Gardariket, og den benyttes for å etablere noe som sagaskriverne så på som et statussymbol i sin samtid:

      Det var stort for gutter å drepe menn som var betydelig eldre enn dem.
      [1]
    Occupation Abt 1035  Norge Find all individuals with events at this location  [1, 2
    Konge - del 1. Oppsummering. 
    • Han var konge av Norge fra 1035, og av både Norge og Danmark fra 1042.

      Magnus var sønn til Olav den Hellige og Alvhild tjenestejente, og ble fostret hos kong Jaroslav i Holmgard:

      Etter at Erling Skjalgsson, rygenes høvding, var blitt drept på slutten av 1028 flyktet Olav Haraldsson fra Norge. Han dro østover og inn i Sverige. Med seg hadde han sin svenske dronning Astrid og deres datter Ulvhild, men også sønnen Magnus som han hadde fått med sin frille Alvhild.
      Sommeren 1029 etterlot Olav hustruen i Sverige og dro videre til Finskebukta og derfra til Gardariket hvor fyrst Jaroslav og hans svenske dronning Ingegjerd Olofsdatter (Astrids halvsøster) rådde. Med seg hadde han sønnen Magnus.
      Da den norske kongen kort tid senere, vinteren 1029-1030, dro fra Holmgard og til sin skjebne ved Stiklestad den 29.juli 1030 ble Magnus igjen hos den russiske fyrsten.

      Svein Alfivason, kong Knut av Danmarks sønn med hans angelsaksiske frille Ælfgifu (på dansk ble hun kalt Alfiva), ble visekonge i Norge, og innførte en rekke strenge og upopulære lover; Alfiva-lovene.

      De norske stormennene, som Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, kom snart i opposisjon til danskestyret, og dette førte til en situasjon som lignet på den folkelige motstand som til slutt ble Olav Haraldssons bane tidligere.
      Den nye motstanden førte til at den gamle motstanderen Olav Haraldsson ble et symbol i kampen mot danskestyret.

      Året etter slaget på Stiklestad åpnet den ellers så forsiktige politikeren Einar Tambarskjelve for Olavs helliggjøring og i 1032 gikk han aktivt ut mot Svein Alfivason på Tinget i Trøndelag.

      Fire år etter Olavs fall dro han sammen med bondehærens fører på Stiklestad, Kalv Arnesson, med et stort følge til Gardariket for å hente hjem Olavs sønn Magnus.
      I Gardariket sverget de 12 manns ed om troskap til Magnus og bragte ham tilbake til Norge. Gutten var da 11 år gammel og ble den første norske konge som fikk bygge sitt kongedømme på arven etter Olav den hellige, perpetuus rex Novegjæ – Norges evige konge.

      Sommeren 1035 kom Magnus til Trøndelag og ble der hyllet som Norges konge uten et sverdslag. Svein Alfivason og den forhatte moren hans flyktet til Danmark hvor han døde kort tid etter.

      Tidspunktet for maktovertagelsen var svært heldig. I England døde kong Knut den mektige. Den ene av sønnene hans, Harald Harefot, overtok styret i England, men døde selv i 1040 og i Danmark overtok hans unge sønn Hardeknut, kun 6 år eldre enn Magnus. Ingen av kong Knuts sønner var i stand til å utfordre kong Magnus med krig.
      Det var ingen reell trussel mot gjenetableringen av det norske kongedømmet.

      Tre faktorer fungerte stabiliserende for Magnus' posisjonering:

      1) Vikingtidens voldsomhet gikk mot slutten.

      2) Bygdearistokratiet fant sin plass.

      3) Helliggjøringen av Olav den hellige skjøt fart og ga Magnus' kongedømme en ny dimensjon som ingen norsk konge før ham hadde hatt.

      Som umyndig guttekonge var Magnus i begynnelsen ikke en enerådig einvaldskonungr som han ble senere. Rundt ham var det mange som posisjonerte seg. Kalv Arnesson nevnes som guttekongens fosterfar, men den slueste av de norske høvdingene var Einar Tambarskjelve som hadde maktet å sno seg gjennom alle vanskelige tider og skifte av konger. Det var trønderhøvdingen som rådet kongen og som ble landets reelle styrer i de første årene.

      Enkedronning Astrid ble med Magnus til Norge, men også hans mor Alvhild krevde plass ved kongens side. Mange satte pris på enkedronningen, også kongen selv og Sigvat skald som kom med henne fra Sverige. Alvhild hadde tydeligvis ikke den samme status, noe hun protesterte på. Det er Sigvat skald som irettesetter kongsmoren ved å slå fast at enkedronningen står over henne i status:

      Alvhild! Villig la sitte Astrid på fremste plassen, om du så sjøl med Guds vilje Har vokst stort i gjævhet.

      Sannsynligvis døde Astrid kort tid senere, noe som ga en naturlig løsning på problemet.

      Etter hvert som Magnus vokste opp og inn i rollen som konge, begynte han å mistro de stormennene som hadde gått mot faren hans ved Stiklestad. Tore Hund hadde reist fra landet i 1030, men en annen høvding fra Hålogaland, Hårek fra Tjøtta, forsøkte å forsone seg. Magnus lot en uvenn av Hårek, Åsmund Grankjellsson, drepe Hårek. I følge Snorre hadde Åsmund en dårlig øks, og kongen sa da:

      Ta heller mi øks!

      Og med denne drepte Åsmund høvdingen fra Hålogaland og fikk deretter len og syssel som belønning for udåden.

      Det var Kalv Arnesson som hadde mest å gjøre med styringen av landet i den første tiden. Mens Magnus var i Trøndelag ville han se Stiklestad, og Einar Tambarskjelve rådet kongen til å ta med seg Kalv Arnesson som vegviser i steden for seg selv. Kalv skjønte hva som var i ferd med å skje og forberedte seg på å flykte fra landet. Magnus får se hvor helgenkongen falt og forstår at Kalv sto nær nok til å felle ham:

      Kongen blir rød som blod, skriver Snorre og lar ham si:

      Da kunne nok di øks nå ham!

      Kalv nektet for dette:

      Ikke nådde mi øks ham!

      Hvorpå han hoppet på hesten og red til Egge hvor skipet hans lå seilklart.
      Sannsynligvis var det den slu politikeren Einar Tambarskjelve som på denne måten maktet å rydde av vegen sine mest betydningsfulle rivaler. Kongen tok godset fra Kalv; og andre som hadde kjempet i bondehæren mot Olav Haraldsson ble også straffet strengt:

      Somme jagde han fra landet, og somme tok han mye gods fra, og for somme lot han hogge ned buskapen.

      Landsrådssakene etter Stiklestad og videreføringen av de forhatte Alfiva-lovene var i strid med de løftene som var blitt gitt da Magnus kom til Norge i 1035. Misnøyen blant bøndene ble snart faretruende og det ble stemning for å gå mot kong Magnus og drepe ham slik som de hadde gjort mot faren hans.
      Det var kanskje igjen Einar Tambarskjelve som fikk samlet stormennene og fikk Sigvat skald til å advare kongen om at det sto om hodet hans. Sigvat diktet da sine berømte - frispråkviser (Bersoglosvísur) - som rådet kongen om å bli kong Olav den helliges verdige sønn:

      Hvem egger deg, gjæve herre, til å hogge ned bøndenes buskap? Overmot er det å gjøre slik gjerning i eget rike. Slike råd har ingen før gitt den unge kongen. Av ran dine menn er leie, folket i landet er harmfullt.

      Du som sjøl tukter tjuver, du bør ta deg i vare ved ryktet som går blant mengden. Med måte skal hender avhogges. Venn er den som varsler. Villig følg nå, konge, det råd som her ble gitt deg, hør hva bønder krever!

      Sigvats beundringsverdige dristighet var så velfundert at ordene vanskelig kunne unngå å gjøre inntrykk. Farens død var nok også en tanke for Magnus å legge vekt på, og med Einar Tambarskjelves råd ble Alfiva-lovene opphevet på Gulatingslag. Landsforvisningen av bønder og inndragning av gods ble stoppet, og denne kursendringen ble høflig tilskrevet kongen selv, og han ble i folkemengden hyllet, noe ironisk, som - Magnus den gode - ikke fordi han var spesielt god, men for at han ikke lenger var ond.

      Politisk nag mellom Danmark og Norge førte til spenninger. Stormennene som styrte bak guttekongene Magnus og Hardeknut ville sikre seg at Danmark ikke gjorde krav på Norge, og likeledes fryktet Danmark at Norge ville hevne gammel urett. For å forhindre strid ble det holdt et forsoningsmøte på grensen mellom rikene på Brennøyane ved Gøtaelva i dagens Sverige i 1037.

      Guttekongene svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge de levde begge 2. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham. Tolv menn, de gjæveste fra hvert rike, svor med kongene på det at de skulle holde dette forliket så lenge noen av dem levde.

      For historikeren Andreas Holmsen er dette møtet og den dansk-norske avtalen det første vitnesbyrd vi har om dansk – og i det hele utenlandsk – godkjenning av Norge som et eget, selvstendig kongerike.

      Historikeren Claus Krag er derimot mer tvilende. Det finnes ingen antydninger om noen slik avtale i de samtidige kildene, annet enn i sagaene, skriver han.

      En forbindelse mellom de 2 nasjonene må det likevel ha vært, for da Hardeknut døde ugift og barnløs 8.juni 1042 var Danmark uten konge og det fantes ingen opplagt kongekandidat. Det er dette tomrommet som den norske kongen Magnus kanskje merkelig nok maktet å fylle. En grunn kan ha vært en tidligere overenskomst.
      Til tross for at Ulv jarls sønn Svein Estridsson, sønn av Estrid Sveinsdatter, søster av Knut den mektige, i all hast seilte tilbake til Danmark, ble Magnus hyllet som dansk konge i 1042. En annen grunn til at danskene raskt valgte en handlekraftig konge, selv om han var norsk, var at det var store uroligheter sør for den danske grense hvor et slavisk folk, venderne, truet.

      Da Hardeknut døde i 1042 hadde Magnus allerede vinteren 1041-1042 forberedt en hær, og han seilte sørover til Danmark med 70 skip for å minne - de menn som har bundet seg til ham med ed - om at han aktet å kreve kongedømmet Danmark, eller så selv falle med hæren sin i striden. Han holdt ting i Viborg, danskene - tok vel imot ham - og valgte ham til konge.
      Svein Estridsson, som på morssiden var av kongsslekt, gjorde han til sin jarl til tross for Einar Tambarskjelves råd og advarende ord om at:

      For stor jarl, for stor jarl, fostersønn!

      Det skulle vise seg sannspådd.

      Våren 1043 var kong Magnus som Danmarks konge nødt til å verge sør-grensen mot danenes gamle arvefiende, de slaviske venderne. Han samlet en stor hær og slo til ved festningen Jomsborg, vant borgen, ifølge Snorre, brente byen og bygdene rundt og drepte mange mann.

      Verre ble det da Svein Estridsson begikk forræderi ved å slå seg opp som dansk motkonge med svensk hjelp fra kong Anund Jakob. Samtidig hadde venderne samlet seg med en veldig hær sør for Danmark, noe som gjorde de danske høvdingene redde for at de ville velte inn over Jylland. En større vendisk hær kom oppover Sønderjylland sørfra, hvor de både herjet og plyndret. Med dette fikk de samlet et stort og rikt bytte som de deretter vendte hjemover med.

      Magnus’ måg i Brunsvik i Saksland, dvs. i Braunschweig i dagens Tyskland, var hertug Ordulf av Sachsen (som Snorre kaller for Otta); han var gift med Magnus' søster Ulvhild Olavsdatter.

      Ordulf sto med sin hær i Hedeby, og Magnus seilte da rundt venderne høsten 1043 og sluttet seg til Ordulfs hær. Den samlede hæren tok stilling på den flate Lyrskoghede – Hlyrskogheidi – som ligger en knapp mil nordvest for Hedeby, i utkanten av den moderne byen Schleswig.
      Natten før slaget var Magnus bekymret, men Snorre lar Olav den hellige komme til ham i en drøm og love at han skal følge ham. Om morgenen mente noen at de hører en klokkelyd i himmelen, den klokke som Olav den hellige hadde gitt til Klemenskirken i Nidaros.
      Det er vanskelig å vite når helgengjøringen av Olav fikk slik styrke og utbredelse at slike jærtegn ble oppfattet og tolket som Olavs inngrep, men mest sannsynlig er denne guddommelige inspirasjonen en senere tilegnelse. Venderne ble i sagateksten gjort til hedninger og således er Magnus kamp også en fortsettelse av kong Olavs kristning. De som ble såret etterpå ble helbredet da kong Magnus, som sønn av en helgen, tok på dem.

      Snorre gir en livfull skildring av slaget ved Lyrskogshede, og siterer Arnor jarleskald:

      Fram med breie øksen, Utrett trengte kongen, Brynjen kastet; sverdlarm Steg om hordekongen.

      Slaget på den flate heden varte ikke lenge. Det var kort og intenst, og angivelig skulle omkring 15.000 vendere ha mistet livet i kamp. Kongsmennene var ville og hissige, i følge Snorre, og motstanderne ga seg på flukt og ble hogd ned som bufe.

      Ved denne lykkelige seier, skrev Saxo Grammaticus senere, vant Magnus i høy grad folks gunst.

      I Saxo Grammaticus' Danmarkskrønike står det også at Magnus fikk tilnavnet - den gode - fordi han slo så mange vendere ihjel i slaget.

      Magnus tilbrakte mer tid i Danmark enn i Norge i årene 1042-1045. Styringen av Norge ble stort sett håndtert av fosterfaren Einar Tambarskjelve i kongens navn. Einar hadde aldri åpent sveket Olav Haraldsson og med forræderianklagene mot hans rivaler unnagjort var hans posisjon styrket, spesielt i Trøndelag. Det var først etter Magnus' død at hans posisjon ble endret, selv om han i Trøndelag opprettholdt en stor personlig hær som gjorde ham tilnærmet uslålig, om ikke han og sønnen senere hadde blitt drept ved hjelp av svik.

      I Danmark hadde Magnus hendene fulle med den opprørske Svein Estridsson. De utkjempet flere slag, og Magnus gikk seirende ut av samtlige, mens Svein ble en mester i å komme seg unna tapte slag.

      Maktbalansen mellom Svein og Magnus synes fastlåst om ikke Harald Sigurdsson, halvbror av Olav Haraldsson plutselig hadde kommet østfra med krigsvante menn i sitt følge og mengder av gull og rikdommer.
      I årene 1035 til 1043 hadde han vært i bysantinsk tjeneste som væring. Han inngikk først en allianse med Svein før han dro videre og i 1046 møtte Magnus og krevde arv etter sin bror. Kravet var fiendtlig og rokket ved Magnus’ maktposisjon. Magnus våget ikke å møte en samlet styrke av Svein og en stridssvant krigsherre som Harald. Han bøyde av og gikk med på å dele riket med onkelen. Den underliggende betingelsen var at alliansen med Svein måtte brytes. Norge ble dermed reelt et samkongedømme. En skald, Bolverk Arnorsson, forteller at som bytte for samkongedømmet delte Harald sin rikdom med Magnus.

      Motsetningene mellom onkel og nevø ble ikke nødvendigvis av den grunn ryddet av vegen, men det kom aldri til ytterligere konflikt mellom dem. Magnus falt av hesten året etter, og skadene var såpass alvorlige at han døde kort tid etter.

      Magnus styrte Norge i 12 år, og Harald Sigurdsson, senere kalt Harald Hardråde, ble enekonge og styrte i rundt 20 år.

      Magnus var ugift, men hadde datteren Ragnhild utenfor ekteskap.

      Hans kongedømme har blant historikerne kommet i knip mellom 2 store norske konger:

      Faren Olav den hellige og onkelen Harald Hardråde.

      Som dansk konge regnet Magnus seg også som arvtager til Englands trone etter Svein Tjugeskjegg og Knut den mektige.
      Både Heimskringla og Morkinskinna siterer fra et brev som Magnus angivelig skulle ha sendt til den daværende engelske kongen Edvard. Brevet er mest sannsynlig en litterær konstruksjon, men kravet var sannsynligvis reelt nok.
      Engelske kilder forteller at kong Edvard i 1045 samlet en stor styrke for å møte en militær trussel fra den norske kongen.

      Harald Hardråde gjenopptok Magnus' krav og iverksatte trusselen i 1066 etter at han hadde ryddet av vegen stormannen Einar Tambarskjelve. [1, 2]
    Occupation Abt 1035  Norge Find all individuals with events at this location  [2
    Konge - del 2. Fra Heimskringla. 
    • Fra Snorre: Olav den helliges saga:

      122.
      Det var ei kvinne som het Alvhild, hun ble reknet som kongens tjenestejente. Hun var likevel kommet av god ætt, og hun var ei svært vakker kvinne og fulgte med kong Olavs hird. Den våren hendte det at Alvhild ble med barn, og kongens nærmeste venner visste at han nok var far til barnet.
      Så hendte det ei natt at Alvhild ble sjuk; det var ikke mange folk til stede, bare noen koner, en prest, Sigvat skald og noen få andre. Alvhild hadde det tungt, og hun var døden nær; hun fødte en gutt, og det var en stund de ikke sikkert visste om det var liv i barnet. Da barnet drog pusten, men ganske svakt, bad presten Sigvat gå og si fra til kongen. Han svarte:

      Jeg tør ikke for noen pris vekke kongen, for han har forbudt alle mennesker å avbryte søvnen for ham før han våkner sjøl.

      Presten svarte:

      Det er nødvendig at dette barnet blir døpt nå, jeg synes ikke det der ut til å kunne leve.

      Sigvat sa:

      Jeg tør heller rå til at du døper barnet, enn jeg vekker kongen; jeg får ta ansvaret og gi det navn.

      Så gjorde de det, gutten ble døpt og kalt Magnus.
      Morgenen etter da kongen hadde våknet og kledd seg, fikk han høre om alt det som hadde hendt. Da lot kongen Sigvat kalle til seg. Kongen sa:

      Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste om det sjøl?

      Sigvat svarte:

      Fordi jeg heller ville gi 2 menn til Gud enn 1 til djevelen.

      Kongen sa:

      Hvordan kunne det gjelde noe slikt?

      Sigvat svarte:

      Barnet holdt på å dø, og om det døde hedensk, ble det djevelens mann, men nå ble det Guds mann. Og for det andre visste jeg at om du ble sint på meg, så gjaldt det ikke mer enn livet mitt, og om du vil at jeg skal dø for denne saken, så venter jeg å bli Guds mann.

      Kongen sa:

      Hvorfor lot du gutten hete Magnus? Det er ikke ættenavn hos oss.

      Sigvat svarte:

      Jeg kalte ham opp etter kong Karlamagnus, for han var den beste mann jeg visste i verden.

      Da sa kongen:

      Du har lykken med deg, Sigvat. Men det er ikke noe rart at lykke følger vett. Det er merkeligere det som stundom også hender, at samme lykken følger uvettige folk så mye at uvettige påfunn vender seg til lykke.

      Og nå var kongen helt blid. Sveinen vokste opp, og ble snart en kjekk gutt da han fikk alderen på seg.

      ...

      180.
      Da kong Olav hadde vært i Lesja om natta, drog han siden dag etter dag med hæren, først til Gudbrandsdalen og derfra ut på Hedmark. Da viste det seg klart hvem som var hans venner, for de fulgte ham; men de skiltes ved ham, de som hadde tjent ham med mindre troskap, og noen gikk over til å vise uvennskap og fullt fiendskap, slik som det skulle vise seg. En kunne også godt merke på mange av opplendingene at de ikke hadde likt drapet på Tore, så som før er sagt.

      Kong Olav gav hjemlov til mange av sine menn; de som hadde gard og barn å tenke på; for disse folkene mente det var usikkert hva slags fred det ville bli gitt for eiendommene til de menn som drog bort fra landet med kongen.
      Så lot kongen vennene sine få vite at han hadde tenkt å reise ut av landet, først øst i Sveavelde, og så avgjøre der hvor han skulle tenke å ta hen derfra igjen; men han sa til vennene sine at de måtte vente han ville komme tilbake til landet og til riket sitt om Gud lot ham leve så lenge. Han sa at han hadde det for seg at hele folket i Norge kom til å være bundet i hans tjeneste enda en gang.

      Og jeg skulle tro, sa han, at Håkon jarl ikke kommer til å ha makt i Norge lenge, og det vil vel mange synes ikke er så underlig, for Håkon jarl har hatt for liten lykke med seg mot meg før også. Men dette jeg nå sier, vil vel få tro meg på:
      Jeg spår at Knut den mektige om få vintrer er død og all hans makt er ute, og ætta hans vil ikke kunne reise seg igjen, om det går etter mine ord.

      Da kongen sluttet å tale, gjorde folk seg ferdige til å ta av sted. Kongen og de folk som fulgte ham, snudde østover til Eidskogen. Disse var da med ham : Astrid, Ulvhild, dattera deres, Magnus, sønn til kong Olav, Ragnvald Brusason, Arnessønnene Torberg, Finn, Arne og enda fler lendmenn ; han hadde utvalgte folk. Bjørn Stallare fikk hjemlov. Han reiste hjem igjen til garden sin, og mange andre av kongens venner fikk også lov å reise hjem til gardene sine. Kongen bad dem om å la ham vite om det hendte noe i landet som han kunne trenge å ha greie på. Så drog kongen av sted.

      181.
      Om kong Olavs reise er det å fortelle, at først drog han fra Norge øst gjennom Eidskogen til Värmland og så ut til Vadsbo og derfra gjennom skogen der vegen, og kom fram i Närke. Der bodde det en mektig og rik mann som het Sigtrygg, sønn hans het Ivar, han ble en stor mann siden.
      Kong Olav ble der hos Sigtrygg utover våren.

      Da sommeren kom, laget kongen seg til å reise og fikk seg skip. Han seilte av sted om sommeren og stanset ikke før han kom øst i Gardarike til kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd. Dronning Astrid og Ulvhild kongsdatter ble igjen i Svitjod, men kongen tok med seg sønnen Magnus østover.
      Kong Jarisleiv tok godt imot kong Olav og bad ham bli hos seg og ta imot så mye land der som han trengte til underhold for sine menn. Det tok kong Olav imot og ble der...

      ...

      192.
      Like etter jul gjorde kongen seg ferdig. Han hadde nesten 200 av sine egne menn der. Kong Jarisleiv gav dem alle sammen hester og dessuten den redskap de trengte. Da han var rede, tok han av sted. Kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd tok høytidelig avskjed med ham, og sønnen Magnus lot han bli igjen der hos kongen. Så drog kong Olav vestover...

      ...

      251.
      Tidlig på våren tok Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson av sted og hadde med seg et stort følge av de beste menn som fantes i Trøndelag. De drog over Kjølen til Jemtland om våren, og så til Helsingland og kom fram i Svitjod, og der fikk de seg skip.

      Om sommeren reiste de øst i Gardarike og kom om høsten til Aldeigjuborg. Så sendte de noen menn opp til Holmgard til kong Jarisleiv med det budskap at de tilbød å ta imot Magnus, sønn til kong Olav den hellige, og følge ham til Norge og hjelpe ham så han kunne få igjen farsarven sin, og gjøre ham til konge over landet.

      Da dette budskapet kom til kong Jarisleiv, holdt han råd med dronninga og de andre høvdingene sine. De ble enige om dette at de sendte bud til nordmennene og stevnte dem dit for å møte kong Jarisleiv og Magnus. Det ble lovt dem fritt leide.

      Da de kom til Holmgard, ble de fullt og fast enige om at de nordmennene som hadde kommet, ble kong Magnus' handgangne menn, og Kalv og alle de menn som hadde stått mot kong Olav på Stiklestad, ble bundet med eder, Magnus gav sikkerhet og fullt forlik og svor eder på at han skulle være trygg og tro mot dem alle om han fikk makt og kongedømme i Norge. Han skulle bli Kalv Arnessons fostersønn, og Kalv skulle være skyldig å gjøre alt det som kunne gjøre riket til Magnus større og friere enn før... [2]
    Occupation Abt 1035  Norge Find all individuals with events at this location  [2
    Konge - del 3. Fra Heimskringla. 
    • Fra Snorre: Magnus den godes saga:

      1.
      Magnus Olavsson gav seg etter jul på veg østfra Holmgard ned til Aldeigjuborg, og de tok til å gjøre ferdig skipene sine da isen gikk opp om våren. Dettenevner Arnor Jarlaskald i Magnusdråpa:

      Fram jeg tenker å føre
      frasagn om stridssnare kriger
      fordi jeg kjenner dem nøye;
      nå må mennene tie!

      Ikke var gullets uvenn
      elleve vintrer gammel
      da gjæve horde-vennen
      hærskip førte fra Gardar

      Om våren (1035) styrte kong Magnus vest til Svitjod. Så sier Arnor:

      Den unge djerve kriger
      til kampferd folk bød samles.
      Snart sin plass fant hirden
      hærkledd da på tofta.

      Med is om stavnen kongskip
      skar den salte sjøen;
      østfra helt til Sigtun
      stormvind førte fyrsten.

      Her blir fortalt at da kong Magnus fór østfra Gardarike, seilte han først til Svitjod og opp til Sigtuna. Da var Emund Olavsson konge i Svitjod; der var da også dronning Astrid, som hadde vært gift med kong Olav den hellige. Hun tok særdeles vel imot Magnus, stesønnen sin, og lot straks stevne et mangment ting et sted som blir kalt Hangrar. På det tinget talte Astrid og sa så:

      Til oss er nå kommet kong Olav den helliges sønn, som heter Magnus. Han vil fare til Norge og kreve farsarven sin. Jeg har stor skyldighet til å hjelpe ham til denne ferden; for han er min stesønn, slik som det er kjent for alle, både svear og nordmenn. Jeg skal ikke spare på noe som jeg har i min makt for at hans styrke kan bli så stor som råd er, verken folkemakt, som jeg rår for, eller penger. Og alle de som gir seg i lag med ham på denne ferden, skal være visse på fullt vennskap av meg. Jeg vil óg kunngjøre at jeg vil gi meg i lag med ham på denne ferden. Da vil det være lett å se for alle at jeg heller ikke sparer på noe annet av det som jeg kan gi ham til hjelp.

      Slik talte hun lenge og klokt; men da hun sluttet, svarte mange og sa at svearne hadde vunnet lite ære av sin ferd til Norge da de fulgte kong Olav, far hans:

      Og ikke er her bedre å vente med denne kongen, sier de, og derfor har folk liten hug på denne ferden.

      Astrid svarer:

      Alle de som vil være manndoms menn, lar seg ikke skremme av slikt. Og har noen mistet frender med den hellige kong Olav eller sjøl fått sår, så er det nå manndoms verk å fare til Norge og hevne det.

      Astrid fikk laget det så med sine ord og sin hjelp, at hun fikk mye folk med seg til å følge ham til Norge. Om det taler Sigvat skald:

      Nå vil jeg rikt lønne
      med lovkvad Olavs datter,
      som digre kongen ektet,
      for alle dyre gaver.
      Til ting på Hangrar møtte
      mannsterk sveahæren
      den gang Astrid østpå
      for Olavssønnen talte.

      Hun tinget slik med svear
      at større framgang ikke
      hun ville hatt for Magnus,
      om mor til ham hun sjøl var.
      Nest mektige Kristus
      mest til det hun virket
      at Magnus Haralds ættland
      vant helt og fullt tilbake.

      Den milde Magnus skylder
      Astrid for mektige hjelpen;
      velde fikk seg vidlendt
      mennenes venn ved dette.
      Den kloke kvinna sin stesønn
      støttet som ingen andre;
      med sanningsord vil jeg hedre
      henne, den fagre kvinne.

      Så sier Tjodolv skald i Magnusflokken:

      Ut skjøt du, høvding, di snekke,
      og stolt skrei fram på havet
      skipet med tretti benker,
      i blåsten rærne knakte.
      Stiveste masta, konge,
      storstormen over deg bøyde.
      Men djerve hirdmenn firte
      først i Sigtuna seilet.

      2.
      Magnus Olavsson gav seg på veg fra Sigtuna og hadde stort følge, som svearne hadde gitt ham. De reiste til fots gjennom Svitjod og så til Helsingland. Så sier Arnor Jarlaskald:

      Som en krigsgud bar du siden
      røde skjold i svenske bygder.
      Ikke liten hærmakt fikk du,
      landsfolk søkte deg til hånde.

      Vidtberømte ulvemetter!
      Østfra kom til hederstinget
      utvalgt flokk med skjold så hvite
      og med spyd innlagt med gullet.

      Siden fór Magnus Olavsson vest gjennom Jemtland og over Kjølen og ned i Trondheimen, og straks tok alt landfolket vel imot ham.
      Men så snart mennene til kong Svein spurte at Magnus, kong Olavs sønn, var kommet dit til landet, rømte de alle i hop lange veger og kom seg unna, og ingen motstand ble gjort mot Magnus. Kong Svein var sør i landet. Så sier Arnor Jarlaskald:

      Snart du satte, djerve kjempe,
      skrekk omkring i trøndske bygder.
      Det blir sagt om dine fiender
      at de frykt fikk brått i barmen.

      Dine fiender, fyrste, visste
      at nå vokste vesaldommen;
      for å redde livet rømte
      i sin redsel alle sammen.

      3.
      Magnus Olavsson fór med hæren sin ut til kaupangen, og der ble han godt mottatt. Siden lot han stevne til Øreting; og da bondefolket kom til tings, ble Magnus tatt til konge der over hele landet, så vidt som kong Olav, hans far, hadde hatt det. Siden tok kong Magnus seg hird og satte inn lendmenn; og han satte årmenn og sysselmenn overalt i bygdene. Straks om høsten bød kong Magnus ut leidang over hele Trondheimen; han hadde godt for å få folk. Så styrte han med hæren søretter langsmed landet.

      4.
      Kong Svein Alfivuson var i Sunnhordland da han fikk denne hærmeldingen. Straks lot han skjære opp hærpil og sendte til alle 4 kanter. Han stevnte bondefolket til seg med bud om at allmenning skulle være ute, både folk og skip, og verge landet med ham. Alt det mannskapet som var nær der kongen holdt til, kom til ham. Da hadde kongen ting og talte med bøndene og kom fram med den saken han ville fremme, og sa at han ville gå mot kong Magnus, sønn til kong Olav, og holde slag med ham dersom bøndene ville følge ham. Kongen talte i korteste laget, og bøndene gav lite fagningsrop til talen hans.
      Siden holdt de danske høvdingene som var med kongen, lange fine taler, men bøndene svarte og talte imot. Mange sa at de ville følge kong Svein og kjempe sammen med ham, men noen nektet; noen tidde helt, noen sa at de ville gå til kong Magnus så snart de kunne få høve til det. Da svarer kong Svein:

      For meg ser det ut som det er bare få av de bøndene vi hadde sendt bud til som er kommet hit. Og disse bøndene som er her, sier rett til oss at de vil følge kong Magnus. For meg ser det ut til at det er like stor hjelp for oss i dem som i de andre som sier de vil sitte i ro. Likeså med dem som tier still. Men av dem som sier at de vil følge oss, vil vel annenhver mann eller flere ikke være til noen nytte for oss om vi legger til slag med kong Magnus. Det er mitt råd at vi ikke setter lit til disse bøndene. La oss heller fare dit der alt folket er trygt og trofast mot oss; der har vi styrke nok til å vinne under oss dette landet.

      Så snart kongen hadde avgjort saken slik, fulgte alle mennene dette rådet, de snudde stavnene og drog opp seilene. Så seilte kong Svein østetter landet og gjorde ikke slutt på ferden før han kom til Danmark. Horda-Knut tok vel imot Svein, bror sin, og bød ham rike med seg i Danmark, og det tok Svein imot.

      5.
      Kong Magnus fór om høsten helt øst til landsenden, og ble tatt til konge over hele landet, og hele landsfolket var glad over at Magnus var blitt konge.

      Samme høst døde kong Knut den mektige i England 13.november. Han ble jordet i Winchester. Da hadde han vært konge over Danmark i 27 år, og over både Danmark og England i 24 år, (anm.: riktig er 16 og 19) og dertil over Norge i 7 år.

      Da ble Knuts sønn Harald tatt til konge i England. Samme vinter døde Svein Alfivuson i Danmark. Tjodolv kvad så om kong Magnus:

      Landevegen, kriger,
      kom du hjem fra Svitjod!
      Østfra fulgte, herre,
      hæren deg til Norge.
      Men Svein han rømte siden,
      røvet var landet fra ham.
      Alfivas sønn jeg hørte
      hastig fra landet flyktet.

      Bjarne Gullbråskald diktet om Kalv Arnesson:

      Du lovte den unge kongen
      arv som var hans med rette.
      Svein fikk nøyes med Danmark;
      sant er alt det jeg sier.
      Kalv, du førte Magnus,
      den modige fra Gardar;
      at fyrsten sin jord fikk råde,
      rekner vi deg til ære.

      Denne vinteren rådde kong Magnus for Norge og Horda-Knut for Danmark.

      6.
      Våren etter bød begge kongene ut leidang, og det ordet gikk at de ville legge til slag ved Göta älv. Men da begge hærene drog mot hverandre, sendte lendmennene i begge hærene melding til sine frender og venner, og det fulgte med ordsendingen fra begge sider, at de skulle gjøre fred mellom kongene.
      Da begge kongene var unge og ikke voksne ennå, ble riksstyringen ført for dem av stormenn, som var valgt til det i begge riker.
      Enden ble at forliksstevne ble avtalt mellom kongene. Deretter møttes de sjøl, og da ble det talt om forlik.

      Det kom til forlik på den måten at kongene svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge de levde begge 2. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham.
      Tolv menn, de gjæveste fra hvert rike, svor med kongene på det at de skulle holde dette forliket så lenge noen av dem levde. Dermed skiltes kongene, og hver tok hjem til sitt rike, og de holdt dette forliket så lenge de levde.

      7.
      Dronning Astrid, som hadde vært gift med kong Olav den hellige, kom til Norge med kong Magnus, sin stesønn, og var hos ham i akt og ære, som rett var.
      Da kom kong Magnus' mor Alvhild også til hirden. Kongen tok straks mot henne med stor kjærlighet og gav henne en gjæv plass. Men med Alvhild gikk det som det kan hende med så mange som får makt, at hennes overmot vokste ikke mindre fort, så hun lite likte det at dronning Astrid ble reknet noe gjævere enn hun både med sitteplass og med annen oppvartning.
      Alvhild ville sitte nærmest kongen, men Astrid reknet henne for tjenestejente, slik som det hadde vært før, da Astrid var dronning over Norge, og kong Olav rådde for landet. Ikke for noen pris ville Astrid ha sete sammen med Alvhild, så de kunne ikke være i hus med hverandre.
      Sigvat skald hadde alt reist til Roma da slaget stod på Stiklestad ; men da han var på vegen nordover, spurte han kong Olavs fall, og dette var en stor sorg for ham. Han kvad da:

      Jeg stod på Mont en morgen.
      Da mintes jeg hvor mangt et
      skjold ved borgene kløvdes,
      og side brynjer sprengtes.
      Jeg mintes ham som riket
      rådde først så velnøyd.
      Tord, min far den kloke,
      før den kongen tjente.

      En dag gikk Sigvat forbi en gard på landet og hørte at en mann bar seg ille fordi han hadde mistet kona si. Han slo seg for brystet og reiv av seg klærne, gråt høyt, og sa at han ville gjerne dø. Sigvat kvad:

      En mann seg ønsker døden
      når han mister møyas favntak.
      For dyrt kjøpt er elskov
      om for den døde man gråter.
      Men bitre tårer feller
      for sin herre fluktredd gjæving.
      Sorgen vi led, vi kongsmenn,
      er større enn sorg for kvinner.

      8.
      Sigvat kom hjem til Norge, han hadde gard og barn i Trondheimen. Han seilte nordover langs land på et handelsskip; men da de lå i hillarsund, så de mange ravner fløy der. Sigvat kvad:

      Ravner flyr til havna,
      husker lik der finnes,
      der hvor skipet fordum
      førte nordmanns ætling.
      Hver dag ved Hillar skriker
      høyt de glupske ørner,
      de som Olav fordum
      gav føde mange ganger.

      Men da Sigvat kom nord til kaupangen, var kong Svein der; han innbød Sigvat til å komme til seg, for Sigvat hadde før vært hos Knut den mektige, far til kong Svein. Sigvat svarer at han vil hjem til garden sin. En dag da Sigvat gikk ut på stretet, fikk han se kongsmennene som holdt leik. Sigvat kvad:

      Fra leik blant kongens hirdmenn
      jeg hastig bort meg vender.
      Min sorg vil sprenge brystet,
      og bleik som bast jeg går her.
      Jeg minnes må de dager
      da min lovpriste herre
      med oss så ofte leikte
      omkring på odelsgarder.

      Siden fór han til garden sin. Han hørte mange som gav han lastord, og sa han hadde rømt bort fra kong Olav. Sigvat kvad:

      Gid Kvitekrist meg dømte
      til heite ild i Helvet
      om jeg har hatt den tanke
      å komme bort fra Olav.
      I det er jeg uskyldig.
      Til Rom jeg fòr, spør vitner,
      for å fri min sjel fra fare;
      jeg sannhet ikke dølger.

      Sigvat likte seg ille hjemme; en dag gikk han ute og kvad:

      Når knarrer bar meg om landet
      så lenge Olav levde,
      smilte langs hele Norge
      stupbratte fjell og kleiver.
      Men fra jeg fikk sorgen i hjertet
      og saknet kongens vennskap,
      fant jeg at ublide var de,
      alle lier i landet.

      I førstningen av vinteren fór Sigvat øst over Kjølen til Jemtland og så til Helsingland og kom fram til Svitjod. Han gikk straks til dronning Astrid og var hos henne i akt og ære en lang stund. Han var også hos hennes bror, kong Anund, og fikk 10 merker brent sølv av ham; så blir sagt i Knutsdråpa. Sigvat spurte ofte når han møtte kjøpmenn som seilte på Holmgard, hva de kunne si ham om Magnus Olavsson. Han kvad:

      Enn vil jeg gjerne høre
      om hendinger øst fra Gardar.
      Der blir det ikke knuslet
      på lovord om kongesønnen.
      Lite og løgn jeg hører,
      som løgnen at hit han reiser.
      Men likevel mellom oss flyger
      små smygende kjærlighetsfugler.

      9.
      Men da kong Magnus Olavsson kom fra Gardarike til Svitjod, da var Sigvat der hos dronning Astrid, og de ble alle svært glade. Da kvad Sigvat:

      Uredd hjem du vendte
      til ditt rike, konge.
      Land og folk deg hilser,
      og din makt jeg støtter.
      Gjerne jeg fòr til Gardar
      for vel jeg deg unner, herre;
      du som er mitt gudbarn.
      Din stemor òg deg venter.

      Siden gav Sigvat seg på ferd med dronning Astrid for å følge Magnus til Norge. Sigvat kvad:

      For menn som går til tings
      min mening beint jeg sier,
      at, Magnus, jeg er glad for
      at Gud ditt liv har vernet.
      Drotten vil eie
      ære som sin fader
      sønnen liknet; få da
      fostret slik en konge.

      Da Magnus var blitt konge over Norge, fulgte Sigvat skald ham, og han var kongen særlig kjær. Da dronning Astrid og Alvhild kongsmor hadde hatt en ordstrid med hverandre, kvad han dette:

      Alvhild! Villig la sitte
      Astrid på fremste plassen,
      om du så sjøl med guds vilje
      har vokst stort i gjævhet.

      10.
      Kong Magnus lot gjøre et skrin, og han lot det pryde med gull og sølv og sette kostbare steiner i det. Dette skrinet var gjort som ei likkiste både i størrelse og i utseende ellers, men det var en svalgang under, og oppå var det et lokk, som var laget som et tak med møne og hode på. Det er hengsler bak på lokket og hasper framme, og der er det låst med en nøkkel. Siden lot kong Magnus legge kong Olavs hellige legeme i det skrinet. Mange jærtegn hendte der ved kong Olavs hellige levninger. Om det taler Sigvat skald:

      For drotten med godt hjerte
      er gull-lagt skrin nå laget.
      Hans hellighet jeg roser,
      hos Gud i himmelen er han.
      Fra rene konges gravsted,
      med synet helt helbredet
      går mang en mann tilbake
      som blind dit var kommet.

      Da ble det lovtatt for hele Norge å holde kong Olavs høytid hellig, og denne dagen ble straks holdt like så hellig der som de største høytidene. Om det taler Sigvat skald:

      I mitt hus Olavs messe
      etter far til Magnus
      vi uten synd vil holde;
      for Gud har gitt ham krefter.
      Etter kongen som alle sakner,
      det sømmer seg helg jeg holder,
      han som har mine hender
      hyllet med røde gullet.

      11.
      Tore Hund fór bort fra landet kort tid etter kong Olavs fall. Tore fór ut til Jorsal, og mange har fortalt at han visst ikke kom tilbake.
      Tore Hunds sønn het Sigurd, far til Rannveig, som var gift med Joan, sønn til Arne Arnesson. Deres barn var Vidkunn i Bjarkøy og Sigurd Hund og Erling og Jartrud.

      12.
      Hårek på Tjøtta satt hjemme på gardene sine helt til Magnus Olavsson kom til landet og ble konge.
      Da fór Hårek sør til Trondheimen til kong Magnus. Da var Åsmund Grankjellsson hos kong Magnus. Da Hårek var kommet til Nidaros og gikk opp fra skipet, stod Åsmund på loftsvalgangen sammen med kongen. Da fikk de se Hårek og kjente ham.

      Nå vil jeg lønne Hårek fordi han drepte min far.

      Han hadde ei lita tynnslått breiøks i handa. Kongen så på ham og sa:

      Ta heller mi øks!

      Den var hamret som en blei og tykk.

      Du kan nok tenke, Åsmund, sa kongen, at det er harde bein i den karen.

      Åsmund tok øksa og gikk ned fra garden, og da han kom ned i tverrstretet, kom Hårek og hans menn opp imot ham. Åsmund hogg i hodet på Hårek, så øksa stod ned i hjernen med en gang; det ble Håreks bane.
      Men Åsmund gikk opp igjen i garden til kongen; hele eggen hadde falt av øksa. Da sa kongen:

      Hva hadde den tynne øksa nyttet til nå? Det ser ut som til og med denne er utskjemt.

      Siden gav kong Magnus Åsmund len og syssel på Hålogaland, og det er mange store frasagn om stridene mellom Åsmund og Håreks sønner.

      13.
      Kalv Arnesson hadde mest med landstyringen å gjøre hos kong Magnus en stund i førstningen. Men så var det noen som minte kongen om hvor Kalv hadde vært på Stiklestad. Da ble det noe vanskeligere for Kalv å gjøre kongen til lags.

      Det bar til en gang da det var fullt av folk hos kongen, og saker ble ført fram, at det kom til ham en mann som er nevnt før, Torgeir fra Sul i Verdalen, og han hadde en sak som det var om å gjøre å få ført fram. Kongen gav ikke akt på det han sa, men lydde på dem som stod nærmere. Da sa Torgeir høyt til kongen, så alle de som var nær, hørte det:

      Mæl du med meg,
      Magnus konge.
      Jeg i følge
      med far din var.
      Derfra med hogg
      i hausen jeg gikk,
      da over døde
      drotnen de steig.
      Men du elsker
      de usle menn
      som drotnen sveik
      og djevelen gledet.

      Da tok mennene til å bråke, og noen bad Torgeir gå ut. Men kongen kalte ham til seg og avgjorde siden saken hans slik at Torgeir var vel fornøyd, og kongen lovte ham vennskap.

      14.
      Kort tid etterpå var kong Magnus på veitsle på Haug i Verdalen. Når kongen satt til bords, satt Kalv Arnesson på den ene sida av ham, og Einar Tambarskjelve på den andre. Da var det alt kommet til det at kongen var kort mot Kalv, men vørte Einar mest. Kongen sa til Einar:

      Vi 2 skal ri til Stiklestad i dag; jeg vil se merker etter det som har hendt der.

      Einar svarer:

      Jeg kan ikke si deg noe om det; la din fosterfar Kalv fare, han kan nok fortelle om det som der gikk for seg.

      Da bordene var tatt bort, laget kongen seg til å fare. Han sa til Kalv:

      Du skal fare med meg til Stiklestad.

      Kalv sier at det var han ikke skyldig til. Da stod kongen opp og sa i sinne:

      Fare skal du, Kalv, og så gikk kongen ut.

      Kalv kledde seg raskt og sa til sveinen sin:

      Du skal ri inn til Egge og be huskarene mine ha alt gods om bord før solefall.

      Kongen rei til Stiklestad, og Kalv var med ham; de steig av hestene og gikk dit slaget hadde vært. Da sa kongen til Kalv:

      Hvor er det stedet kongen falt?

      Kalv svarte og rettet ut spydskaftet:

      Her lå han fallen, sier han.

      Da sa kongen:

      Hvor var du da, Kalv?

      Han svarer:

      Her jeg nå står.

      Kongen ble rød som blod og svarte:

      Da kunne nok di øks nå ham.

      Kalv svarer:

      Ikke nådde mi øks ham.

      Så gikk han bort til hesten sin, sprang opp på ryggen til den og rei sin veg med alle mennene sine; men kongen rei tilbake til Haug.

      Om kvelden kom Kalv inn til Egge, da lå skipet hans seilklart ved bryggene, alt løsøret hans var ført ut på det, og huskarene hans var mannskap på skipet. Straks om natta holdt de ut etter fjorden og siden seilte Kalv natt og dag, som det var bør til. Han seilte så vest over havet og gav seg til lenge der og herjet på Skottland og Irland og Suderøyene. Det taler Bjarne Gullbrå skald om i Kalvsflokken:

      Det jeg hørte fortelle
      at Haralds brorsønn med rette
      gav bror til Torberg vennskap
      som varte til andre det sprengte.
      Sladder og avind vakte
      idelig splid imellom
      deg og Olavs ætling
      i utrengsmål - jeg synes.

      15.
      Kong Magnus la under seg som eiendom Viggja, som Rut hadde eid, og Kvistad, som Torgeir hadde eid; likeså Egge og alt det gods som Kalv reiste fra; han la inn under kongsgarden mange andre storgarder, som de hadde eid som hadde falt i bondehæren på Stiklestad.

      Han lot også streng straff gå over mange av de mennene som hadde vært med i det slaget mot kong Olav; somme jagde han fra landet, og somme tok han mye gods fra, og for somme lot han hogge ned buskapen. Da tok bøndene til å murre og sa seg imellom:

      Hva mon denne kongen tenker på når han bryter for oss den loven som kong Håkon den gode satte? Minnes han ikke det at vi aldri har tålt urett? Han kommer til å fare samme ferd som hans far eller andre slike høvdinger som vi har tatt livet av når vi ble lei av deres overmot og lovløshet.

      Slik misnøye var det vidt om i landet. Sogningene samlet folk, og det ordet gikk at de ville holde slag mot kong Magnus om han kom der. Kong Magnus var i Hordaland da og hadde mange folk der, og det lot på ham som han ville fare nord til Sogn. Da kongens venner fikk greie på dette, gikk 12 mann til samråd, og de ble enige om å velge en mann ved loddkasting til å fortelle kongen om denne misnøyen. Det ble laget så at loddet falt på Sigvat skald.

      16.
      Sigvat diktet en flokk, som ble kalt Bersoglisviser. Han nevner først det at de synes kongen tenkte for lenge over rådene om å forlike seg med bøndene nå da de truet med å reise ufred mot ham. Sigvat kvad:

      Fra strid mot folket sørpå
      i Sogn rådde Sigvat kongen.
      Men er fred og forlik ute,
      følger jeg med til striden.
      Ta til våpen, og kongen
      verge med sverdet vil jeg.
      Men hvor lenge skal, o herre,
      landet være tvedelt?

      Håkon, som falt på Fitjar,
      av folket ble kalt den gode.
      Fienders herjing han refset,
      men ham mennene elsket.
      Lenge ble holdt i landet
      de lover han ga folket
      han som Adalstein fostret.
      Bøndene seint ham glemmer.

      Jeg tror at i kongevalget
      var kloke bønder og jarler.
      De to Olaver gav siden
      fred til mennenes eie.
      Haralds allgode arving
      og Tryggves sønn lot holde
      nøye de rettvise lover
      som navnebrødrene satte

      Du skal ikke harmes på rådsmenn
      som rent ut taler, herre.
      Høvding, det vegen åpner
      til ære siden for kongen.
      Om ikke landshæren lyger,
      har bøndene verre vilkår
      og andre enn dem du lovte
      dengang i Ulvesundet.

      Hvem egger deg, stridsdjerve herre,
      til å svike de gitte løfter
      og prøve det tynne stålet?
      Støe skal kongsord være.
      Seiersæl høvding det høver
      å holde det han har lovet.
      Det sømmer seg ikke for deg
      det ord du har gitt, å bryte.

      Hvem egger deg, gjæve herre,
      til å hogge ned bøndenes buskap?
      Overmot er det å gjøre
      slik gjerning i eget rike.
      Slike råd har ingen
      før gitt den unge kongen.
      Av ran dine menn er leie,
      folket i landet er harmfullt.

      Du som sjøl tukter tjuver,
      du bør ta deg i vare
      ved ryktet som går blant mengden.
      Med måte skal hender avhogges.
      Venn er den som varsler.
      Villig følg nå, konge,
      det råd som her ble gitt deg,
      hør hva bønder krever!

      Jeg tror vi er ille ute
      når også gråhårsmannen
      våpen vender mot kongen.
      Verg deg mot slik i tide.
      Vondt det varsler når tingmenn
      trykker hodene sammen
      og stikker nesa i kappa:
      Tie gjør alle tegner.

      Èn ting nevner de alle:
      den odel som frimenn eier,
      gir du deg sjøl, min konge!
      Det gjærer blant gjæve bønder.
      Mannen, som felles ved brå-dom,
      må fedrearven til kongen
      eller hans grever gi fra seg,
      slik framferd for ran han rekner.

      Etter denne påminningen ble det en god vending med kongen; også andre førte fram slike ord for kongen. Det førte da til det at kongen talte med de klokeste menn, og de ble enige om hvordan loven skulle være.
      Siden lot kong Magnus skrive den lovbok som ennå er i Trondheimen, og som blir kalt Grågås.

      Kong Magnus ble vennesæl, og alt landsfolket elsket ham. Derfor ble han kalt Magnus den gode. [2]
    Occupation Abt 1040  Norge Find all individuals with events at this location  [2
    Konge - del 4. Fra Heimskringla. 
    • Fra Snorre: Magnus den godes saga:

      17.
      Kong Harald i England døde 5 år etter sin far, Knut den mektige. Han ble jordet hos sin far i Winchester.
      Etter hans død tok Horda-Knut, Haralds bror, en annen sønn til Gamle-Knut, kongedømmet i England. Da var han konge over England og Danevelde, og han rådde over dette riket i 2 år. Han døde sottedøden i England og er jordet i Winchester hos sin far.
      Etter hans død ble Edvard den gode tatt til konge i England; han var sønn til Englandskongen Adalråd og dronning Emma, som var datter til Rikard Rudajarl. Kong Edvard var halvbror på morsida til Harald og Horda-Knut.

      Gunnhild het ei datter til Gamle-Knut og Emma; hun var gift med keiser Henrik i Saksland. Han ble kalt Henrik den milde. Gunnhild var 3 år i Saksland, og så ble hun sjuk og døde 2 år etter sin far, kong Knut.

      18.
      Da kong Magnus Olavsson spurte at Horda-Knut var død, sendte han straks noen menn sør til Danmark med ordsending til de menn som hadde bundet seg til ham med ed, da det ble gjort forlik og avtale mellom Magnus og Horda-Knut. Han minte dem om deres ord, og la til at han sjøl tenkte å komme til Danmark straks om sommeren med hæren sin. Til slutt sa han at han ville ta under seg hele Danevelde etter ed og avtale, eller også falle sjøl med hæren sin i striden. Så sier Arnor Jarlaskald :
      Mektig var kongens evne
      til rette ord å finne.
      På ord da fulgte handling,
      som fyrsten hadde lovet.
      Han enten ville stupe
      i strid så kvass og farlig
      og bli mat for ravner
      - eller rå for hele Danmark.


      19.

      Nå samlet kong Magnus sammen en hær, stevnte til seg lendmenn og storbønder og fikk tak i langskip. Da hæren kom sammen, var den vakker og vel rustet. Han hadde sytti skip da han seilte fra Norge. Så sier Tjodolv :
      Du styrte, kampsterke konge,
      så djervt skipene lange,
      da mennene dine seilte
      mot øst med sytti skuter.
      Av sted mot sør suste ferden.
      Seilene smalt mot staget.
      Høymastet skute skar bølgen.
      Med bøyning så fin lå Visund.

      Her blir det fortalt at kong Magnus da hadde store Visund som kong Olav den hellige hadde latt bygge. Den hadde mer enn tretti rom ; i framstavnen var et stort visundhode, og akterut en hale ; hodet og halen og begge nakkene var forgylte. Om det taler Arnor Jarlaskald :
      Stygt slo havskum inn på løfting,
      og det lyse gull ble ristet;
      kraftig vind lot jaget skute
      og dens styre dypt seg duppe.
      Nordfra styrte der de stive
      stavner ut forbi Stavanger.
      Havet bruste. Mastetopper
      skinte blankt som ild i sola.


      Kong Magnus seilte fra Agder og over til Jylland. Så sier Arnor :
      Fortelle vil jeg om Visund,
      hvordan den istyngd og stormbøyd
      bar den seierrike
      sogningers herre nordfra.
      Høvdingen stavnen snudde
      så mot breie Jylland.
      Folket der nede hilste
      da sin høvding med glede.


      20.

      Da kong Magnus kom til Danmark, tok de godt imot ham der. Han holdt straks ting og møter med folket i landet og bad om å bli mottatt slik som avtalen var. Da nå de landshøvdinger som var gjævest i Danmark, var bundet med ed til kong Magnus og ville holde det de hadde lovt og svoret, la de dette sterkt fram for folket. Det kom også til at da var Knut den mektige død, og det var ute med alt hans avkom. For det tredje var nå kong Olavs hellighet og jærtegn kjent over alle land.
      21.

      Så lot kong Magnus stevne ting i Viborg. Der har danene kåret seg konge både i gammel og ny tid. På dette tinget tok danene Magnus Olavsson til konge over hele Danevelde. Kong Magnus ble værende i Danmark lenge om sommeren, og alt folket tok vel imot ham, hvor han så kom, og gav seg under ham. Han satte da menn til å styre i alle sysler og herreder over hele landet og gav len til stormennene. Da det lei på høsten, styrte han med hæren til Norge og lå en stund i Göta älv.
      22.

      Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssida og til sveakongen Olav Eiriksson på morssida; deres mor var Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde ; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden.
      Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann ; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Göta älv som før skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han talte også sjøl sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enerom.
      23.

      En dag kong Magnus satt i høgsetet, og det var mange folk om ham, satt Svein Ulvsson på fotsteget nedenfor kongen. Da tok kongen til orde :
      Einar Tambarskjelve sier : Kongen ble harm og sa : Så stod kongen opp og tok et sverd og festet det i beltet på Svein, og deretter tok han et skjold og festet på aksla hans, satte en hjelm på hodet hans og gav ham jarlsnavn og slike len i Danmark som Ulv jarl, hans far, hadde hatt. Nå ble det båret fram et skrin med helligdommer. Svein la hendene på det og svor troskapsed til kong Magnus, og så førte kongen jarlen til høgsetet hos seg. Så sier Tjodolv :
      Der øst ved Elv tvangfritt
      la Ulvs sønn hand på skrinet
      og fagre løfter ga han.
      Svein la så ed til løftet.
      Den gjæve Skåne-kongen,
      Olavs-sønnen, rådde
      for ed og gjorde forlik,
      som fikk for kort tid vare.


      Etter dette fór Svein til Danmark, og der tok hele allmuen vel imot ham. Han tok seg hird og ble snart en stor høvding. Om vinteren fór han vidt omkring i landet og gjorde seg mye til venns med stormennene ; han var godt omtykt av allmuen også.
      24.

      Kong Magnus seilte nord til Norge med hæren sin og var der om vinteren. Men da våren kom, hadde kong Magnus ute en stor hær og fõr med den sør til Danmark. Da han kom dit, hørte han de tidender fra Vendland at venderne i Jomsborg hadde falt fra og ikke ville stå under ham. Der hadde danekongene hatt et stort jarlsrike ; de hadde grunnlagt Jomsborg, og det var blitt en sterk festning. Da kong Magnus hørte slikt ble sagt, bød han ut en stor flåte fra Danmark og seilte om sommeren til Vendland med hele hæren og hadde en stor styrke. Så sier Arnor Jarlaskald :
      Nå skal det bli sagt, høvding,
      at du hærskjold bar mot Vendland.
      Heldig fikk av glatte lunner
      du de frosne skuter trukket.
      Aldri førte noen konge
      flere skip til vender-landet.
      Havet krysset ble av hærskip.
      Herre, vender sorg du volder.


      Da kong Magnus kom til Vendland, styrte han inn til Jomsborg. Han vant straks borgen, drepte mange folk der og brente byen og bygdene vidt omkring og gjorde et stort hærverk. Så sier Arnor Jarlaskald :
      Med ild du, konge, overveldet
      venderpakket, drepte hærmenn.
      Røver-tukter! Bål så høye
      tente du der sør ved Jomsborg.
      Hedninger der vågde ikke
      verge sine hus i byen;
      med den lyse ild, konge,
      gav du bymenn skremte hjerter.


      Mye folk i Vendland gav seg under kong Magnus, men mange flere var de som rømte unna. Så tok kong Magnus tilbake til Danmark og gjorde seg ferdig til å sitte der om vinteren. Men han sendte fra seg hæren, både den danske og mange av dem som hadde fulgt ham fra Norge.
      25.

      Samme vinter som Svein Ulvsson hadde fått styringen over Danevelde, og han hadde vunnet vennskap med mange stormenn og et godt navn hos allmuen, lot han gi seg kongsnavn, og mange høvdinger var med på dette tiltaket. Men om våren da han spurte at kong Magnus var på ferd nordfra Norge med en stor hær, reiste Svein til Skåne og derifra opp i Götaland og så til Svitjod til sin frende kong Emund, og der ble han om sommeren, men han hadde speidere i Danmark for å få greie på kong Magnus' ferd, og på hvor stor hær han hadde. Da Svein fikk vite at kong Magnus hadde latt en stor del av hæren sin fare bort, og at han var sør i Jylland, rei Svein ned fra Svitjod med en stor hær som sveakongen gav ham. Da Svein kom ned til Skåne, tok skåningene vel imot ham ; de reknet ham som konge der, og da dreiv det mange folk til ham. Siden satte han over til Sjælland ; der tok de også godt imot ham, og han la alt under seg. Så tok han til Fyn og la under seg alle øyene, og folket gav seg under ham. Svein hadde en stor hær og mange skip.

      Svein Ulvsson rei ned fra Svitjod


      26.

      Kong Magnus fikk høre om dette og om det med at venderne hadde ute en hær. Da stevnte kong Magnus folk til seg, og han fikk snart en stor hær samlet fra hele Jylland. Der kom også hertug Otta fra Brunsvik i Saksland til ham. Han var gift med Ulvhild, datter til Olav den hellige og søster til kong Magnus. Hertugen hadde en stor flokk menn med seg. Danehøvdingene egget kong Magnus til å fare mot venderhæren og ikke la hedningene velte inn over landet og legge det øde, og det ble avgjort at kongen skulle vende seg med hæren mot sør og gå til Heidaby. Da kong Magnus lå ved Skotborgå ved Lyrskoghede, fikk han melding om venderhæren, og det med at den var så stor at ingen kunne telle den, og at kong Magnus ingen ting kunne gjøre mot denne store hæren, og at han ikke hadde annet å gjøre enn å flykte unna. Likevel ville kong Magnus gå til strid dersom folk mente at det var noen utsikt til at han kunne vinne. De fleste rådde fra, og alle sa ett og det samme, at venderne hadde en hær som det var uråd å greie seg mot. Bare hertug Otta ville heller kjempe. Kongen lot så blåse sammen hele hæren, og han lot alle menn ta på hærklær, og de lå ute om natta under skjoldene, fordi de hadde fått høre at venderhæren var nær ved. Kongen var tung i hugen. Han syntes det var ille om han skulle bli nødt til å flykte, for det hadde han aldri prøvd før. Han sov lite om natta og sang bønnene sine.
      27.

      Dagen etter var det mikkelsmessaften. Mot dag sovnet kongen, og drømte at han så sin far, den hellige kong Olav, som sa til ham : Da kongen våknet, fortalte han om drømmen ; da tok det til å lysne av dag. Da hørte hele folket en klokkelyd oppe i lufta, og de av kong Magnus' menn som hadde vært i Nidaros, syntes at det var som det ble ringt med Glad, en klokke kong Olav hadde gitt til Klemenskirken i kaupangen.
      28.

      Nå stod kong Magnus opp og ropte at de skulle blåse til slag. Da drog venderhæren mot dem sørfra over åa, og hele kongshæren sprang opp og gikk fram mot hedningene. Kong Magnus kastet av seg ringbrynja o hadde ei rød silkeskjorte ytterst ; i handa tok han øksa Hel, som kong Olav hadde eid. Kong Magnus sprang føre alle de andre mennene imot hæren og hogg straks med begge hendene den ene etter den andre. Så sier Arnor Jarlaskald :
      Fram med øks så brei,
      utrøtt trengte kongen,
      brynja kastet; sverdlarm
      steig om hordekongen.
      Han begge hender klemte
      hardt om økseskaftet.
      For seieren Herren rådde.
      Hel fikk kløyve hauser.


      Dette slaget varte ikke lenge. Kongsmennene var ville og hissige. Der de kom sammen, falt venderne så tjukt som havrekster på stranda. De som stod lengst tilbake, gav seg til å rømme, og da ble de hogd ned som bu-fe. Kongen forfulgte sjøl dem som flyktet, øst over heden, og de falt i flokker over hele heden.
      Så sier Tjodolv :
      Jeg tenker at brorsønn til Harald
      i hæren fremst seg stilte
      blant hærmenn; den sultne ravnen
      rikelig ventet seg mette.
      Vender av vegen rømte
      vide omkring, de falne
      skjulte milevidt heden
      der Magnus hadde kjempet.


      Det sier folk at det aldri har vært så stort mannefall i Norderlanda i kristen tid som det venderne hadde på Lyrskoghede. Av hæren til kong Magnus falt det ikke mange, men en mengde ble såret. Etter slaget lot kong Magnus binde om sårene på sine menn ; men det var ikke så mange leger i hæren som det trengtes. Da gikk kongen til de menn som han syntes kunne høve, og kjente på hendene deres. Han strøk dem over handflata og valgte på den måten ut tolv menn som han syntes var de mest mykhendte. Han sa at de skulle binde om sårene på mennene, ingen av dem hadde før forbundet sår ; men alle disse ble leger så gode som noen. Det var to islandske menn blant dem ; den ene var Torkjell Geirason fra Lyngar, den andre var Atle, far til Bård Svarte i Selårdal, fra dem er mange leger ættet siden.

      Slaget på Lyrskoghede.


      Etter dette slaget ble det jærtegnet som kong Olav den hellige hadde gjort, vidspurt i mange land. Og det ordet gikk mann og mann imellom at ingen mann skulle kunne kjempe mot kong Magnus Olavsson, og at kong Olav, hans far, var så nær ham at uvennene hans ikke kunne stå seg mot ham.

      29.

      Kong Magnus snudde straks med hæren mot Svein, som hanreknet for sin jarl, enda danene reknet ham for konge. Kong Magnus fikk tak i skip og sørget for å få hæren rustet ; begge to fikk tak i mye folk. Det var mange høvdinger i hæren til Svein, skåninger, hallendinger, fynboer ; men kong Magnus hadde mest nordmenn og jyder. Han styrte nå med hæren sin mot Svein. De møttes utenfor Vestlandet på Re, og der ble det et stort slag, som endte slik at kong Magnus vant seier, men Svein måtte rømme og mistet mye folk. Han rømte da tilbake til Skåne fordi han hadde sikkert tilholdssted i Götaland om han skulle bli nødt til å ta til det. Men kong Magnus tok så tilbake til Jylland og satt der om vinteren med mange menn og hadde vaktmannskap på skipene sine. Dette taler Arnor Jarlaskald om :
      Siden på Re holdt kongen
      kampting med lyst og glede;
      velske sverd ble farget
      i blod ved breie Vestland.
      30.

      Så snart Svein Ulvsson fikk vite at kong Magnus hadde gått i land, gikk han om bord på skipene sine. Svein drog til seg alt det folk han kunne få, og om vinteren fór han omkring på Sjælland of Fyn og småøyene. Da det lei mot jul, seilte han sør til Jylland og gikk først i land i limfjorden. Der gikk mange folk under ham, og han fikk skatt av noen, men andre gikk til kong Magnus. Da kong Magnus fikk vite hva Svein tok seg til, reiste han til skipene sine og hadde med seg den norske hæren som da var i Danmark, og noe av den danske hæren. Han styrte nordetter langsmed land. Da var Svein i Århus med en stor hær. Da han fikk melding om hæren til kong Magnus, førte han flåten sin ut av byen og gjorde seg i stand til slag.
      Da kong Magnus hadde fått greie på hvor Svein var, og han visste at det nå bare var et kort stykke mellom dem, holdt han husting og talte til hæren sin og sa : Så tok de på hærklærne, og hver og en gjorde seg i stand og tok sin plass. Så rodde kong Magnus og hæren hans fram helt til de fikk se flåten til jarlen, som de så straks rodde imot.
      Men Sveins menn væpnet seg og bandt sammen skipene sine, og straks ble det et hardt slag.
      Så sier Tjodolv :
      Kongen og jarlen førte
      skjold for kort tid siden
      sammen imot hinannen;
      hard var våpenleiken
      for begges menn den gangen,
      så de modige stridsmenn
      større slag ikke husket.
      Høgt løg gny av spydkamp.
      De kjempet framme ved stavnene, og ikke andre enn de som var i stavnen, kunne komme til med hoggvåpen. De som var i forrommet, stakk med spyd, og alle de som var lenger akter, skjøt med snørespyd eller kastespyd eller kastepiler. Noen kastet stein eller skjeftefletter ; de som var akter om masta, skjøt med bue.
      Dette taler Tjodolv om :
      Som regn på breie skjolder
      styrtet spyd og piler;
      der vi kjempet, fikk ravnen
      rikelig mat å ete.
      Menn, som best de kunne,
      kastet stein og piler
      i vågekampen, men såret
      sank de sammen på dekket.
      Flere piler enn nå fra strengen
      skjøt bueskytter aldri.
      Den dag ble ikke trønder
      trøtte av å skyte.
      Snørespydene tunge
      fløy så tett i kampen
      at knapt du så imellom.
      Som snøfokk det yrte av piler.


      Her blir det fortalt hvor heit striden med skuddvåpen var. I førstningen av striden var kong Magnus i skjoldborg, men da han syntes det gikk smått, sprang han ut av skjoldborgen og langsetter skipet og ropte høyt og egget mennene sine og gikk helt fram i stavnen i hoggstriden. Men da mennene hans så det, da egget de hverandre ; da ble det et stort rop over hele hæren. Så sier Tjodolv :
      Magnus` hærmenn alle
      egget ivrig hverandre
      til å gå fram; der de kjempet,
      tok fienden hardt om skjoldet.
      Da ble striden hard og kvass. I denne striden ble Sveins skip skip ryddet i framstavnen og saksene. Da gikk kong Magnus sjøl med følget sitt opp på skipet til Svein, og siden hans menn, den ene etter den andre. Da gikk de så hardt på at Sveins menn drog seg unna, og kong Magnus ryddet det skipet og etterpå det ene etter det andre. Da flyktet Svein og en stor del av hans folk. En mengde av hans menn falt, og mange fikk grid.
      Så sier Tjodolv :
      Skipenes herre, Magnus,
      modig gikk i kampen
      fram helt i den fagre
      framstavn; det ble vidspurt.
      Stor mink på menn hos jarlen
      han gjorde; økte hærfang,
      da han og hele hæren
      hærskip tok til å rydde.
      Til flukt seg jarlen vendte
      før den gjæve fyrste
      fikk gitt de glupe stridsmenn
      full grid for liv og lemmer.


      Dette slaget stod søndag like før jul (18.desember 1043). Så sier Tjodolv :
      Den strid som hærmenn førte
      hardt imot hinannen,
      ble kjempet på en søndag,
      snøgt gikk folk til striden.
      Da krigsmenn mistet livet,
      fløt lik på hver en bølge,
      det ble visse døden,
      og derpå sank de alle.
      Der tok kong Magnus sju skip fra Sveins menn. Så sier Tjodolv :
      Sju langskip Magnus ryddet,
      sønn til Olav Digre;
      med glede Sogne-kvinner
      fikk spurt om kongens seier.
      Og dessuten kvad han :
      Mistet har Sveins hærmenn
      sin hjemferd, gjæve kriger.
      Hard ble hærmannsferden
      for hær som drog mot Magnus.
      Nå bølgen reist av stormen
      bein og skaller ruller
      på havsens bunn. Og sjøen
      bruser vilt om hærmenn.
      Straks om natta rømte Svein til Sjælland med de menn som hadde kommet seg unna og ville følge ham, men kong Magnus la til lands med skipene sine og lot straks om natta mannskapet gå i land. Tidlig morgenen etter kom de ned med stort strandhogg. Det forteller Tjodolv skald :
      I går så jeg store steiner
      med sterke hender kastet;
      av steinsår gapte hauser.
      Ustøtt stod deres fylking.
      Skipet midt i landet
      la vi og gjorde strandhogg.
      Svein med ord alene
      ikke kan verje landet.
      31.

      Kong Magnus styrte straks med hæren nordover til Sjælland etter Svein. Så snart hæren til Magnus kom dit, flyktet Svein opp på land og hele mannskapet hans. Men kong Magnus satte etter dem og forfulgte dem og drepte alle dem de fikk tak i. Så sier Tjodolv :
      Sjællandske møyer spurte
      hvem som merket førte.
      Sant det var at mange
      hadde farget skjold i blodet.
      Kvinner måtte rømme
      redde gjennom skogen.
      Talløse flokker rente
      på rappe føtter til Ringsted.
      På Skånes raske konge
      kom søleskvett til nakken.
      Men gjæve Lundekongen
      i fred får ha landet.
      I går over mold og myrer
      fløy mange spyd i lufta.
      Den sterke jarlens merker
      ble slept bortover hauger.


      Da flyktet Svein over til Fyn ; men kong Magnus fór da med hærskjold over Sjælland og brente vidt og bredt for dem som hadde slått seg i flokk med Svein om høsten. Så sier Tjodolv :
      Jarlen måtte vike
      i vinter fra kongesetet.
      Det var ikke lite
      landvern som du stilte.
      Du fikk, gjæve Magnus,
      mang en kamp under skjoldet.
      Det nesten da var slutt,
      på søstersønn til Knut.
      Du lot ilden herje
      hus, trønders herre!
      Du la garder øde,
      med ild du harm dem brente!
      Høvding-venn! Du ville
      med velde hevne på jarlens
      følgesvein det farlige
      fiendskap! Unna de rente.


      32.

      Så snart kong Magnus fikk greie på hvor Svein var, seilte han med hæren sin over til Fyn. Men straks Svein spurte det, gikk han om bord og seilte av sted og kom fram til Skåne. Derfra fór han til Götaland og siden til sveakongen. Men kong Magnus gikk opp på Fyn, og lot rane og brenne der for mange. Alle de av Sveins menn som var der, rømte bort til alle kanter. Så sier Tjodolv :
      Storm fra havet jager
      høyt i lufta gnister
      fra tjukke eikevegger;
      vilt ildebrann freser;
      så hus på Fyn brenner
      med flammer dobbelt høye.
      Tak og never brenner,
      nordmenn svir av garder.
      Glem ikke, karer, å gjeste
      jenter som hører til Sveins menn,
      når dere i kamp tre ganger
      har gått som seierhelter!
      Vi finner nok fagre kvinner
      på Fyn; der vi farger våpen.
      Fremdeles må i fylking
      vi fram i våpenbraket.


      Etter dette gav alt folket i Danmark seg under kong Magnus. Det var god fred der resten av vinteren. Da satte kong Magnus sine menn til å styre over alt land der i Danmark. Da det lei utpå våren, fór han med hæren sin nord til Norge og ble værende lenge der om sommeren.
      33.

      Da Svein spurte det, rei han straks ut til Skåne og hadde med seg en stor hær fra Sveavelde. Skåningene tok vel imot ham, og han fikk enda mer folkestyrke hos dem. Så fór han ut til Sjælland ; som han la under seg, likeså Fyn og alle småøyene. Men da kong Magnus fikk høre det, samlet han folk og skip og seilte sør til Danmark. Han fikk greie på hvor Svein lå med hæren sin, og da styrte kong Magnus imot ham. De møttes en dag i kveldingen på et sted som heter Helganes. Da slaget tok til, hadde kong Magnus mindre flåte, men skipene var større og hadde bedre mannskap. Så sier Arnor Jarlaskald :
      Vidt har jeg hørt at det heter
      Helganes der hvor kongen,
      den vidkjente ulvemetter,
      vant så mange hærskip.
      Tusmørket falt da kongen
      bad føre skjoldene sammen.
      Hele høstnatta gjennom
      rygene holdt på med striden.
      Striden ble kvass, og da det lei på natta, ble mannefallet stort. Kong Magnus skjøt hele natta med kastevåpen. Det forteller Tjodolv :
      Ved stedet som Helganes heter
      falt hæren til Svein for spydkast.
      Menn som slikt fortjente,
      såret sank i døden.
      Mørenes herlige konge
      mangt et snørespyd sendte.
      Landsherren asketr-spydet
      på odden farget med blod.
      Det er snart å si om dette slaget at kong Magnus fikk seier, men Svein rømte. Skipene hans ble ryddet fra stavn til stavn ; alle de andre skipene til Svein ble også ryddet. Så sier Tjodolv :
      Redd var ikke jarlen
      som rømte ifra hærskipet,
      da Magnus det slemt gjorde
      for Svein å slippe unna.
      Hærkongen farget skarpe
      sverdegg rød i blodet;
      sverdet ble blodvætet.
      Kongen vant seg landet.
      Likeså forteller Arnor :
      Den djerve Skåning-kongen
      skip fra bror til Bjørn tok,
      så mange som han hadde.
      Heldig ble den roferd.
      Der falt mange av Sveins menn. Kong Magnus og hans menn fikk stort hærfang. Så sier Tjodolv :
      Et gøtisk skjold og ei brynje
      bar jeg hjem fra striden;
      det var min del; i sommer
      var sverddønnet sterkt sørpå.
      Fine våpen fikk jeg;
      jeg sa det forut til kvinna.
      Der vant jeg en hjelm, da harde
      hærkonge banket daner.
      Nå rømte Svein over til Skåne med alt det mannskap som kom seg unna. Kong Magnus og hans hær satte etter og dreiv dem langt opp i landet, og det ble bare gjort liten motstand av Sveins menn eller av bøndene. Så sier Tjodolv :
      Olavs sønn lot hærmenn
      inn i landet rykke.
      Stridslysten gikk så Magnus
      med mannskap gjævt fra skipet.
      Djerve høvding i Danmark
      herjet; her braker våpen.
      Hesten stormer vestfra
      over hauger i Skåne.
      Siden lot kong Magnus fare med hærskjold over hele bygda. Så sier Tjodolv :
      Fram med fart på merket
      til Magnus nordmenn fører.
      Tett ved merket går vi;
      titt henger skjold ved sida.
      Unggutten fram tramper
      med fot som ikke glider,
      fram til Lund gjennom Skåne,
      fagrere veg så jeg aldri
      Siden tok de til å brenne bygda, og alle folk rømte unna lange veger. Så sier Tjodolv :
      På jarlens hær vi prøvde
      godt nok kalde jernet,
      og skåningenes seiersvon
      fikk synke brått sammen.
      Den røde ilden leiker
      overalt i breie bygder;
      vi tente ild; men mange
      har blåst til og skapt møye.
      Den lyse ilden herjer
      hvert hus i Danevelde,
      med stor fylking brenner
      fyrsten breie bygda.
      Trøtt av strid jeg bærer
      Skjold over Danmarks heier.
      Vi vinner seier, og såret
      Sveins menn renner unna.

      Det gamle fynske landet
      i fjor lot kongen trampe.
      Jeg kryper ikke unna
      midt blant kongens hærfolk.
      Sveins menn, som nå renner,
      kan ikke nekte storverk
      gjort av Magnus. I morgen
      vi mange merker reiser.


      Svein Ulvsson flykter opp i Skåne.


      Svein rømte da øst i Skåne. Kong Magnus gikk så til skipene sine og styrte siden mot øst langs Skånesida. Han hadde gjort seg ferdig i en snarvending. Da kvad Tjodolv dette :
      Jeg har ikke annet å drikke
      når her jeg er med kongen,
      enn havets salte bølge,
      en slurk av den jeg suger.
      Her framfor oss nå ser vi
      den store Skånesida.
      For svearnes reddes vi ikke.
      Stort slit vi tåler for kongen.
      Svein rømte opp i Götaland og drog siden til sveakongen og var der om vinteren i akt og ære.
      34.

      Kong Magnus snudde da han hadde lagt under seg Skåne. Han seilte først til Falster, gikk opp der og herjet. Han drepte mange folk som før hadde gått under Svein. Det forteller Arnor :
      Kongen nå lot hevne
      helt ut svik av daner.
      Den djerve kongen felte
      Falsterhæren i harme.
      Den unge kriger samlet
      til ørnene tunge dynger
      av lik; men hirdmenn gjerne
      hjalp da ørnevennen.
      Siden seilte kong Magnus med hæren sin til Fyn og herjet og vant stort hærfang der. Så sier Arnor Jarlaskald :
      Så på Fyn den djerve
      farget merkene røde
      da for sitt land han stridde;
      for svik måtte folket bøte.
      Folk kan tenke etter,
      hvilken tjueårs konge
      har mettet ravnen så rikt.
      Fyrsten har gavmildt hjerte.
      35.

      Den vinteren satt kong Magnus i Danmark, og da var det god fred. Han hadde hatt mange slag i Danmark og hadde fått seier i alle. Odd Kikinaskald sier så :
      Kort før Mikkelsmesse
      striden malmhard vaktes.
      Vender falt; og mange
      ble vant til våpenlarmen.
      Men litt før jul et annet
      voldsomt larmende kampting
      ble holdt der sør ved Århus;
      hard ble strid for hærmenn.
      Likeså sier Arnor :
      Olavs sønn! Du gir meg emne
      når ord jeg bruke vil i sanger.
      Blodet lar du ravner drikke.
      Herre, rett nå kvedet vokser.
      Djerve konge, du som modig
      kløyver skjolder; fire strider
      har du kjempet samme vinter;
      seierrik med rett du kalles.

      Tre slag holdt kong Magnus med Svein Ulvsson. Så sier Tjodolv :
      Med lykke førtes striden
      til slutt, som Magnus ville.
      Og meg gir kongen emne
      til kvad om seiervinning.
      Sverdet trøndernes fyrste
      farget rødt, og stadig
      siden i tre slag han
      seier vant fullstendig.
      36.

      Nå rådde kong Magnus over både Danmark og Norge. Da han hadde lagt under seg Danmark, skikket han sendemenn vest til England. De drog til kong Edvard og gav ham brev med segl under fra kong Magnus. I brevet stod det med hilsen fra kong Magnus :
      37.

      Da kong Edvard hadde lest dette brevet, svarte han slik : Så lenge jeg ikke bar kongsnavn, gjorde jeg ikke mine høvdinger tjeneste på noen mer storslått måte enn de menn som ikke var ættbårne til riket her. Nå har jeg tatt kongsvigsel her og kongedømmet fullt ut slik som min far hadde før meg ; og nå vil jeg ikke gi opp dette navnet så lenge jeg er i live. Men om kong Magnus kommer hit til landet med hæren sin, da vil jeg ikke samle en hær mot ham, og det skal stå ham fritt å legge under seg England når han først har tatt meg av dage. Si ham mine ord slik.> Så fór sendemennene tilbake og kom til kong Magnus og sa hvordan alt hadde gått. Kongen svarte langsomt og sa så : [2]
    Occupation Bef 1047  Norge Find all individuals with events at this location  [2
    Konge - del 5. Fra Heimskringla. 
    • Fra Snorre: Harald Hardrådes saga:

      18.

      Der møtte Harald Svein Ulvsson ; den høsten hadde han flyktet for kong Magnus ved Helganes. Da de møttes, hilste de glade på hverandre. Sveakongen Olav Svenske var morfar til Ellisiv, Haralds hustru, og Sveins mor Astrid, var søster til kong Olav. Harald og Svein sluttet forbund og bandt det med faste avtaler. Alle svearne var Sveins venner, for han hadde den gjæveste ætt der i landet. Derfor ble alle svear venner og hjelpesmenn for Harald også. Mange stormenn der var bundet til ham ved svogerskap.
      Så sier Tjodolv :
      Øst for Gardar pløyde
      eikekjølen bølgen.
      Djerve konge, siden
      svearne deg støttet.
      Haralds skip fikk lute,
      tyngd i le av gullet,
      under breie seilet.
      Storm om høvding suste.
      19.

      Siden rådde de seg hærskip, Harald og Svein, og det samlet seg snart en stor hær hos dem. Da hæren var rustet, seilte de vestover til Danmark.
      Så sier Valgard :
      Kampglade konge! Skipet
      suste under deg siden
      bort fra Svitjod. Din odel
      var deg eslet med rette.
      I topp var seilet heist opp,
      hen langs det flate Skåne
      du seilte. Danske kvinner
      du satte skrekk i barmen.
      De la først til Sjælland og herjet og brente vidt og bredt der. Så satte de over til Fyn ; der gikk de opp og herjet.
      Så sier Valgard :
      Harald! Hele Sjælland
      herjet du. Da ulven
      fort fant veg til valplass.
      Kongen fienden knuser.
      Mannsterk fyrsten siden
      gikk til Fyn, gav hjelmer
      brått en mengde arbeid.
      Med brak brast skjold i stykker.
      Sør for Roskilde bygder
      den bjarte ilden brente.
      Til grunn lot kongen rive
      røyk-omspente garder.
      Landets menn i mengde
      lå liv og frihet røvet.
      Med sorg i sinn da folket
      stilt flyktet inn i skogen.

      Flokken måtte spredes,
      og sinket ble da somme.
      De menn som levde etter,
      liv ved flukten berget.
      Da ble fagre kvinner
      til fange tatt og bundet;
      på veg til fartøy lenker
      gnog fagre kvinnekroppen.



      20.

      Kong Magnus Olavsson styrte høsten etter Helganesslaget nord til Norge. Da hørte han de tidender at Harald Sigurdsson, frenden hans, hadde kommet til Svitjod, og likeså det at han og Svein Ulvsson hadde sluttet forbund og hadde ute en stoe hær, og eslet seg til å legge under seg Danevelde og siden Norge. Kong Magnus bød ut leidang fra Norge og det samlet seg snart en stor hær hos ham. Da fikk han greie på at Harald og Svein hadde kommet til Danmark og brente og svidde overalt, og at folket i landet mange steder gav seg under dem. Det ble også sagt at Harald var større og sterkere enn andre menn, og så klok at han kunne greie alt, og at han alltid fikk seier når han kom i slag. Han var også så rik på gull at ingen kjente maken til det.
      Så sier Tjodolv :
      At freden vil vare lenger
      venter mennene neppe.
      Folk med grunn kan frykte
      når flåter er utfor landet.
      I strid går Magnus gjerne;
      han styrer med flåten nordfra.
      Og sørfra gjæve Harald
      hærskip ruster til kampen.
      21.

      Mennenne til kong Magnus, de som han var vant til å rådslå med, sa at de syntes det ville se ille ut om han og hans frende Harald skulle stå hverandre etter livet. Mange bød seg til å fare og prøve på å få forlik mellom dem. Og de fikk overtalt kongen til å samtykke i det. Da sendte de noen menn på ei snarseilende skute, og de seilte så fort de kunne, sør til Danmark. Der fikk de noen danske menn som fullt ut var venner til kong Magnus, til å bære fram dette ærendet for Harald. Denne saken ble fremmet så stilt som mulig. Da nå Harald hørte at kong Magnus, hans frende, ville by ham forlik og forbund, slik at Harald skulle få halve Norge med Magnus, og at de skulle skifte løsøret likt seg imellom, da sa Harald for sin part ja til dette forliksbudet. Bud om denne avtalen gikk så tilbake til kong Magnus.
      22.

      Kort tid etterpå var det at Harald og Svein satt og talte sammen en kveld ved drikken. Svein spurte hvilken kost- barhet Harald syntes mest monn i av dem han hadde. Han svarte så at det var merket hans Landøydan. Da spurte Svein hva det var for noe med dette merket siden det var slik en dyrverdig ting. Harald svarte at det var sagt at den alltid skulle få seier som dette merket ble båret for, og han sa at det hadde gått slik fra den tid han fikk det. Svein svarer : Da svarte Harald i sinne : Da skiftet Svein farge og sa : Harald svarte : Og så gikk de til hver sin kant.

      Harald og Svein taler sammen ved drikken.






      Om kvelden da Harald gikk og skulle sove i løftingen på skipet sitt, sa han til skosveinen : Så gikk Harald et annet sted og la seg, men la en trestabbe der han sjøl skulle ha hvilt. Om natta rodde det en båt inn til løftingen, og det gikk en mann opp og sprettet opp tjeldet over løftingen ; og så gikk han opp og hogg med ei stor øks i soveplassen til Harald, så den stod fast i trestabben. Så sprang mannen med én gang ut i båten - det var belg- mørkt - og rodde straks bort. Men den øksa mannen hadde brukt, var et sikkert bevis, for den stod fast i treet. Så vekte Harald mennene sine og lot dem vite hva svik de hadde vært ute for. sa han, Det gjorde de så og rodde om natta nordetter langs land. De fór dag og natt like til de møtte kong Magnus der han lå med hæren sin. Så gikk Harald til kong Magnus, frenden sin, og det var stor glede på begge sider over dette møtet, så som Tjodolv sier :

      Vidkjente høvding, bølgen
      fikk brytes mot skipssida
      da du fra øst mot Danmark
      de dyre hærskip styrte.
      Men halvt med seg å dele
      bød Olavs sønn deg siden
      sitt folk og hele riket.
      To frender glade møttes.
      Siden talte frendene seg immellom, og alt gikk fredelig for seg.
      23.

      Kong Magnus lå ved stranda og hadde telt oppe på land. Han bød da Harald, sin frende til bordet sitt, og Harald gikk til gjestebudet med seksti mann. Det var et prektig gilde. Men da det lei på dagen, gikk kong Magnus inn i teltet der Harald satt. Menn gikk med ham og bar bører ; det var våpen og klær. Så gikk kongen til den ytterste mannen og gav ham et godt sverd ; den neste gav han et skjold, og de andre gav han klær eller våpen eller gull, større gaver dess fornemmere de var. Til sist kom han til Harald, frenden sin, og han hadde to rørkjepper i handa, og så sa han : Da svarte Harald :
      Så sa kong Magnus : Da stod Harald opp og takket ham vel for den høye verdighet og for æren, dermed satte de seg ned begge to og var lystige og glade. Om kvelden gikk Harald og mennene hans til skipet sitt,
      24.

      Morgenen etter lot kong Magnus blåse hele hæren til tings. Da tinget var satt, kunngjorde kong Magnus for alle mennene den gava han hadde gitt Harald, sin frende. Tore fra Steig gav Harald kongsnavn der på tinget. Den dagen bad kong Harald kong Magnus til bords hos seg, og Magnus gikk samme dagen med seksti mann til teltene til kong Harald, der hvor han hadde stelt til gjestebud. Der satt da begge kongene i samme setet, og kongene var både lystige og glade. Da det lei ut på dagen, lot kong Harald bære inn i teltet en stor mengde tasker, og noen bar inn klær og våpen og andre kostbarheter. Alt dette delte han ut, og gav og skiftet det mellom mennene til kong Magnus, de som var i gjestebudet.
      Så lot han løse opp taskene og sa til Magnus :
      Så lot Harald breie ut en stor nautehud og helle gullet fra taskene på den ; og nå tok de fram vektskåler og lodd, delte gullet og skiftet alt etter vekt, og alle som så på, syntes det var et under at så mye gull skulle ha blitt samlet på ett sted i Norderlanda. Dette var nå også i virkeligheten grekerkongens eiendom og rikdom, for alle sier at der er hus fulle med røde gullet. Da var kongene lystige og glade. Så kom det fram et staup, det var så stort som et mannshode. Kong Harald tok opp staupet og sa : Da svarte kong Magnus : Dermed tok han ringen og rakte den til Harald.
      Harald så på den og sa : Da sa kong Magnus alvorlig : Da svarte kong Harald leende :
      I dette gjestebudet gav kong Harald Steigar-Tore en bolle av valbjørk med sølvgjord omkring og sølvhank over, begge to forgylte ; og den var helt full av skjære sølvpenger. Det fulgte også to gullringer som veide ei mark til sammen. Han gav ham også kappa si, den var av mørk purpur med hvitt skinn, og han lovte ham stor ære og sitt vennskap. Torgils Snorrason sa at han hadde sett et alterklede som var gjort av denne kappa, og Gudrid, datter til Guttorm Steigar-Toresson, sa at hun så at Guttorm, hennes far, hadde denne bollen.
      Så sier Bolverk :
      Til gave fikk, som jeg hørte,
      du det grønne landet;
      og du bød så kong Magnus
      av ditt gull ved møtet.
      Forliket mellom frender
      ble fredelig nok sluttet;
      men Svein, han måtte siden
      striden hard seg vente.
      25.

      Kong Magnus og kong Harald rådde begge for Norge vinteren etter dette forliket, og hver av dem hadde sin hird. Om vinteren var de omkring på Opplanda på gjestebud ; stundom holdt de seg sammen og stundom hver for seg. De fór helt nord til Trondheimen og til Nidaros. Kong Magnus hadde tatt vare på kong Olavs legeme fra den tid han kom til landet, klipte håret hans og neglene hver tolvte måned og hadde sjøl den nøkkelen som de kunne låse opp skrinet med. Da hendte det mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom. Snart ble det til at kongene ble usams, og mange var så illtenkte at de gikk med vondt imellom dem.
      26.

      Svein Ulvsson lå igjen og sov da Harald hadde reist bort. Siden spurte Svein etter hvor Harald hadde tatt vegen. Da han fikk vite at Harald og Magnus var blitt forlikte, og at de nå hadde en hær sammen, styrte han med hæren sin øst langs Skåne-sida, og der holdt han seg til han om vinteren hadde fått vite at Magnus og Harald hadde styrt med sin hær til Norge. Da holdt Svein sør til Danmark med hæren sin, og der tok han alle kongelige inntekter den vinteren.
      27.

      Da det tok til å våres, bød kong Magnus og kong Harald ut leidang fra Norge. En gang hendte det at kong Magnus og kong Harald lå i samme havn ; dagen etter var Harald først ferdig, og han seilte straks. Om kvelden la han til havn der han og Magnus hadde tenkt å være den natta. Harald la skipet sitt i kongsleiet og tjeldet der. Kong Magnus seilte av sted lenger ut på dagen, og da de kom til havna, hadde Haralds menn alt satt opp tjeld. Da fikk de se at Harald hadde lagt seg i kongsleiet, og at han hadde tenkt å bli liggende der. Da kong Magnus og hans folk hadde tatt ned seilene, sa kong Magnus :
      Da kong Harald så at kong Magnus ville legge til strid med dem, talte han til sine menn : Så gjorde de, og de la skipene ut av leiet. Kong Magnus la inn i leiet med skipene sine. Da begge hadde gjort seg ferdige, gikk kong Harald med noen menn bort på skipet til kong Magnus. Kongen tok godt imot ham og ønsket ham velkommen. Da svarte kong Harald : Da sa kong Magnus : Da svarte kong Harald : Så gikk han tilbake til skipet sitt.
      I slike sammenstøt mellom kongene kunne det merkes at det var vanskelig å være varsom nok. Mennene til kong Magnus mente at han hadde rett ; men de som var uvettige, mente at Harald i noen monn ble svivørt. Men Haralds menn sa det ikke var gjort annen avtale enn at kong Magnus skulle ha rett til leiet når de kom på samme tid, men at Harald ikke var skyldig til å legge ut av leiet når han lå der i forvegen ; de sa at Harald hadde gått fram viselig og vel. De som ville legge det ut til det verste, sa at kong Magnus ville bryte forliket, og de sa at det var urett og skammelig gjort av ham mot kong Harald. Uvettige folk talte så lenge om slikt krangel til det ble uvenn- skap mellom kongene. Det gikk også mangt for seg som kongene hadde hver sin mening om, enda det er lite skrevet om det her.
      28.

      Kong Magnus og kong Harald seilte sør til Danmark med denne hæren. Men da Svein fikk høre det, flyktet han unna øst til Skåne. Kong Magnus og kong Harald ble lenge i Danmark om sommeren, og da la de under seg hele landet. De var i Jylland om høsten. Ei natt da kong Magnus lå i senga si, drømte han og syntes han var hos sin far, den hellige kong Olav. Og han syntes at Olav sa til ham : Han syntes at han svarte : Da syntes han at kong Olav svarte :
      Kong Magnus fortalte denne drømmen til Mennene sine. Kort etter ble han sjuk og ble liggende der det heter Sudatorp. Da han var nær døden, sendte han sin bror Tore til Svein Ulvsson, og bad ham at han skulle gi Tore den hjelp han trengte. Det fulgte med ordsendingen at kong Magnus gav Svein Danevelde etter sin død. Han fant det rimelig at Harald rådde for Norge og Svein for Danmark. Så døde kong Magnus den gode, og hans død var til stor sorg for hele folket. Så sier Odd Kikinaskald :
      Menn felte mange tårer
      da den milde de bar til grava.
      Tung var børen for dem
      som titt han gull hadde skjenket.
      Huskarer, tunge i hugen,
      holdt ikke tårer tilbake.
      Med sorg i sinnet så ofte
      satt alle kongsmenn siden.
      29.

      Etter disse hendingene holdt kong Harald ting med hæren, og sa til mennene det han tenkte å gjøre ; han ville fare med hæren til Viborgting og la seg ta til konge over Danevelde, og så vinne landet. Han sa at dette var en arv etter kong Magnus, frenden hans, likeså vel som Norge var det. Han bad hæren om hjelp, og sier at da skulle nord- menn til alle tider være herrer over danene. Da svarte Einar Tambarskjelve at han var mer skyldig til å føre kong Magnus, sin fostersønn til grava og føre ham til hans far, kong Olav, enn å slåss utenlands og streve etter rike og eiendom til en annen konge. Han sluttet talen sin slik at han syntes det var bedre å følge kong Magnus død enn noen annen konge levende.
      Så lot han ta liket og stelle om det på ærefull måte, så de kunne se tilstellingen på kongsskipet. Så gjorde alle trøndere og nordmenn seg ferdige til å reise hjem med liket av kong Magnus, og leidangshæren løste seg opp. Da skjønte kong Harald at det var best å fare tilbake til Norge og først legge under seg det riket og derifra få seg større styrke. Nå fór kong Harald tilbake til Norge med hele hæren. Så snart han kom til Norge, holdt han ting med folket og lot seg ta til konge over hele landet. Han fór slik helt øst fra Viken at han ble tatt til konge i hvert fylke i Norge.
      30.

      Einar Tambarskjelve fór med liket av kong Magnus og med ham hele trønderhæren ; de førte det til Nidaros, og han ble jordet i Klemenskirken ; den gang var den hellige kong Olavs skrin der. Kong Magnus hadde vært middels stor på vokster, med rettskåret ansikt, lyslett og lyshåret, veltalende og snarrådig, mandig, så raus som noen, stor krigsmann og framifrå våpendjerv. Han var den vennesæleste av alle konger, og både venner og uvenner gav ham lovord. [2]
    Died 25 Oct 1047  Danmark Find all individuals with events at this location  [3
    • 1) Falt av hesten, og skadene var såpass alvorlige at han døde kort tid etter.

      2) Høsten 1047 ledet Magnus en flåte til Danmark. Norsk-islandske sagaer forteller at han døde av sykdom under denne ekspedisjonen.

      3)En dansk kilde, Rydårboken, forteller at han falt i sjøen fra en landgang og druknet.

      Kong Magnus' lik ble fraktet hjem til Norge og ble gravlagt i Nidaros. [1]
    Buried Aft 25 Oct 1047  Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge Find all individuals with events at this location  [1
    • Gravlagt i Nidaros. Graven befinner seg i dag i Nidaros domkirke, og selv om den ikke er markert, er graven den eneste norske kongegraven fra middelalderen som fortsatt er helt intakt. [1]
    Person ID I3396  My Genealogy
    Last Modified 2 Aug 2016 

    Father Olav Haraldsen av Norge, "Olav 2",   b. Abt 0995,   d. Abt 29 Jul 1030, Stiklestad, Verdal, Nord-Trøndelag, Norge Find all individuals with events at this location  (Age ~ 35 years) 
    Relationship Birth 
    Mother Alvhild 
    Relationship Birth 
    Family ID F1893  Group Sheet  |  Family Chart

    Children 
    +1. Ragnhild Magnusdatter,   b. Abt 1038,   d. Aft 1070, Orkenøyene, Skottland Find all individuals with events at this location  (Age ~ 33 years)  [Birth]
    Last Modified 26 Mar 2015 
    Family ID F1896  Group Sheet  |  Family Chart

  • Sources 
    1. [S754] Wikipedia (Reliability: 1).

    2. [S12] Snorre's kongesagaer, Snorre Sturlasson (Reliability: 1).

    3. [S754] Wikipedia.


This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding ©, v. 12.0.2, written by Darrin Lythgoe 2001-2019.

Maintained by Tor Kristian Zinow.