- Svenskekongen hadde vært med på å drepe kong Olav Tryggvason av Norge ved årtusenskiftet, og da Olav Digre reetablert det norske kongedømmet 15 år senere var det ikke gode forbindelser mellom det svenske og det norske kongehuset. Stormenn i begge land forsøkte derimot å få i gang en fredsavtale som skulle forsegles med at Olav Digre giftet seg med Olof Skötkonungs datter, hans ektefødte datter Ingegjerd Olofsdatter.
Svenskekongen verget seg på det svenske tinget i Uppsala, men da han ble truet med opprør ga han seg og gikk med på avtalen. Men løftet ble ikke innfridd. Hans ektefødte datter ble giftet bort til Jaroslav 1 av Kiev, storfyrste av Novgorod.
At Astrid i stedet ble dronning i Norge forklares av Snorre med at Ragnvald jarl i Vestergøtland fikk Olav til å gå med på å gifte seg med Astrid for å irritere den kommende svigerfaren.
Den islandske kongssagaen Fagrskinna skriver at Olof Skötkonung tilbød gifte bort Astrid med den medgift som han tidligere hadde gått med på å tilby for Ingegjerd, hvilket sannsynligvis var godt nok for norskekongen om freden skulle opprettholdes.
Snorre mener at det var Ragnvald jarl som betalte medgiften for å oppretteholde avtalen, og at ekteskapet skjedde mot svenskekongens vilje.
Snorre beskriver Astrid i rosende vendinger:
Hun var en svært vakker kvinne og visste vel å velge sine ord, blid og medgjørlig og gavmild på gods. Da hun var voksen, var hun ofte hos sin far, og alle mennesker likte henne godt.
Morskapet til Ulvhild er noe uklart da andre kilder mener at hun var datter av Alvhild, en frille Olav Digre hadde med seg fra England.
Olavs sønn Magnus Olavsson blir også oppført som sønn av svenske Astrid, men det er ikke riktig ettersom Snorre klart sier at Astrid er hans stemor. Magnus er derfor også et produkt av en frille. Derimot var det ikke et dårlig forhold mellom stemoren og Magnus.
I innledningen av Magnus den godes saga skriver Snorre:
Her blir fortalt at da kong Magnus fór vest fra Gardarike, seilte han først til Svitjod og opp til Sigtuna. Da var Edmund Olavsson konge i Svitjod; der var da også dronning Astrid, som hadde vært gift med kong Olav den hellige. Hun tok særdeles vel imot Magnus sin stesønn, og lot straks stevne et mangment ting et sted som blir kalt Hangrar. På det tinget talte Astrid og sa så:
Til oss er nå kommet kong Olav den helliges sønn, som heter Magnus. Han vil fare til Norge og kreve farsarven sin. Jeg har stor skyldighet til å hjelpe ham til denne ferden; for han er min stesønn, slik som det er kjent for alle, både svear og nordmenn. Jeg skal ikke spare på noe som jeg har i min makt for at hans styrke kan bli så stor som råd er, verken folkemakt, som jeg rår for, eller penger. Og alle de som gir seg i lag med ham på denne ferden, skal være visse på fullt vennskap av meg.
Slik talte hun lenge og klokt...
Øyensynlig har Astrid hatt en viss makt og prestisje i Sverige etter at hun rømte fra Norge. [1]
|