- Han var konge etter sin far Erik Segersäll, og den første konge over hele Sverige (Skötkonung = skattekonge, da han var den første konge som preget kongelig mynt og muligens den første med betaling for å slippe leidang, hvilket senere ble skatt).
Olof er den første kongen som beviselig regjerte over både Mälardalen og Västergötland, og han er også den første sveakongen som lot seg døpe, og forble kristen, og bidro til at Sverige ble kristent. Han var også med og prege mynt i Sverige.
Olof ble døpt i henhold til Sigfridlegenden i en kilde i Husaby i år 1008 av den engelske misjonsbiskopen Sigfrid, men denne opplysningen er usikker, og en misjonær ved navn Bernhard har også blitt nevnt som den som døpte Olof.
Kong Olof var således den første svenske kongen som var kristen til sin død, men siden folket stort sett holdt seg til tidligere tiders sed og skikk var kristningen av Sverige bare sporadisk og først og fremst i sør.
I tillegg var det blitt preget mynt med Olofs navn og kristne motiv i Sigtuna på slutten av 990-tallet. Det faktum at han lot prege Sveriges første mynt i Sigtuna vitner også om at han hadde sin maktbase i Mälardalen.
Olof Skötkonung er mest kjent for å være den som kristnet Sverige (på samme måte som Olav Tryggvason kristnet Norge). Et ledd i kristningen var at han tillot at landets første bispesete ble opprettet i Skara i 1014. Plasseringen av setet i Skara og ikke i Sigtuna, som hadde vært kristnet siden begynnelsen av 970-tallet, har blitt forklart med at Olof Skötkonung ikke ville underordne seg den tyske keiseren som erkebiskopen av Hamburg-Bremen var underlagt. Av samme anledningen støttet han også engelske misjonærer som den overnevnte Sigfrid.
I begynnelsen av hans styre var han i krig med danskekongen Svein Tjugeskjegg, hvis rike hans far Erik Segersäll hadde regjert over en kort tid, og som Olof gjorde krav på.
Men krigen avsluttes med at Olof erkjente Svein som konge av Danmark, og den seneres giftemål med Olofs mor som knyttet dem nærmere til hverandre.
Gikk i ledtog med danskekongen og ladejarlene Eirik og Svein, og sammen beseiret de den norske kongen Olav Tryggvason i slaget ved Svolder i år 1000. Som en følge av seieren ble Norge delt (som likevel fungerte stort sett uavhengig) mellom de 2 kongene. Olaf Skötkonung rykket inn mot Oslofjorden og besatte Båhuslen, og etter sigende også sørlige delen av Trøndelag. At svenskekongen kunne markere seg i Trøndelag er usannsynlig med tanke på den sterke posisjonen som trønderne hadde, og dessuten var herredømmet over Norge illusorisk ved at han uansett mistet områdene i senere stridigheter med nordmennene.
Olav Haraldsson bekjempet og drepte Olofs jarler i Bohuslän.
Da det norske kongedømmet ble reetablert i 1015 med Olav Haraldsson den digre brøt en ny krig ut med Norge. Mange menn i både Norge og i Sverige forsøkte å forsone de 2 kongene.
I 1018 kom Olofs jarl i Vestergøtland, Ragnvald Ulvsson, og den norske kongens utsendinger, Bjørn Stallare og Halte Skeggesson, til tinget i Uppsala i et forsøk på å overtale svenskekongen til å akseptere fred og signere freden med å la svenskekongens datter gifte seg med Olav Haraldsson. Olof Skötkonung ble rasende og truet med å bannlyse og forvise Ragnvald Ulvsson fra kongedømmet.
Ragnvald ble derimot støttet av sin fosterfar, Torgny Lagman, ansett som den klokeste og mest respekterte mannen i Sverige.
Torgny reiste seg og ga en mektig tale hvor han minnet kongen om de store hærtog i Østerled av de tidligere svenske kongene Erik Anundsson og Bjørn Eriksson, og hvor de ikke hadde det hovmod at de ikke lyttet til sine menns råd. Torgny hadde selv deltatt i mange vellykkede hærtokt med Olofs far Erik Seiersæl og selv Erik lyttet til sine menn. Den nåværende kongen ønsket ingenting annet enn Norge, noe ingen annen svensk konge før ham hadde ønsket. Dette ga misnøye til sveaerne som var ivrige etter å dra på hærtokt i østerled og vinne tilbake tapt land, og det var derfor folkets ønske at kongen inngikk fred med kongen av Norge og ga ham sin datter Ingegerd til dronning.
Torgny avsluttet sin tale ved å slå fast at om svenskekongen likevel ikke ønsket å gjøre som han hadde foreslått, da ville sveaerne angripe og drepe ham. Deres forfedre hadde gjort så ved tinget i Mula da de kastet fem konger i en brønn, konger som var like arrogant da som Olof Skötkonung var mot sveaerne nå!
Disse argumentene, og kanskje aller mest de utvetydige truslene, overbeviste kong Olof Skötkonung til å følge sitt folks råd, men han giftet sin datter til den russiske storfyrsten Jaroslav 1 av Kiev isteden.
Da folket ble rastløse og begynte å rasle med våpnene fikk han bilagt opprøret ved å akseptere å dele makten med sin sønn Anund Jakob. Han ble også tvunget til å akseptere en enighet med Olav Haraldsson ved Konghelle, som allerede var blitt gift med hans andre datter Astrid, men uten Olof Skötkonungs vitende, gjennom Ragnvald Ulfsson.
Overstående er den forklaringen som Snorre Sturlasson har gitt til at sveaerne avsatte Olof Skötkonung og i steden valgte hans (like kristne) sønn Anund Jakob. Den tyske kronikøren Adam av Bremen mente i steden at det var Olof Skötkonungs kristne tro som skulle ha ført til misnøye blant de hedenske sveaere.
Tidlig i sin karriere deltok han på et hærtokt til Vendland og hvor han tok til fange en kvinne ved navn Edla, visstnok en datter av vendisk høvding, og som han gikk til sengs med og fikk sønnen Emund og datteren Astrid.
Han giftet seg senere med Estrid av obotritterne, en kristen kvinne som også var av vendisk eller slavisk bakgrunn, og som fødte ham sønnen Anund Jakob og datteren Ingegjerd.
Hos Snorre Sturlasson får Estrid dårlig omtale som en vanskelig kvinne som behandlet stebarna så dårlig at de ble sendt vekk til fostring. [1]
|
Abt 0980 - 1022 (41 years)
[1]