- Erik var dansk medkonge fra 1232, dansk enekonge fra 1241–1250. Hans regjeringstid var full av bitre kamper mellom Erik og brødrene hans, mest hertug Abel av Sønderjylland, som fikk Erik myrdet.
Det var til stor irritasjon for hans to brødre, Abel og Kristoffer, som begge ønsket å få del i makten. Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av Slesvig, fikk støtte av sine holsteinske svogre.
I 1244 ble de forlikte til delta på et felles korstog mot Estland, men snart blusset kampen opp mellom dem igjen.
For å finansiere disse kampene la Erik i 1249 skatt på hver plog, noe som var en rettferdig skatt ettersom antallet ploger sto i forhold til den dyrkede jorden. En penning var såpass lite beløp at alle kunne betale, men harde inndrivelse av skatten skaffet ham tilnavnet Plogpenning. Skatten var ikke særlig populær, og i 1249 måtte han flykte fra rasende bønder i Skåne som nektet å betale.
I tillegg røk Erik også uklar med kirken og den mektige Hvide-slekten. På denne tiden var bispene meget offensive. I 1237 måtte Erik skaffe seg pavens brev mot de bisper som nektet å innsette prester som var utpekt av kongen i hans kirker. Erik var likevel en kirkens mann. For egen regning påbegynte han oppførelsen av Gråbrødre kloster i Roskilde, men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet.
Dronning Jutta nevnes som et vitne i et brev hvor kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte et ønske om å få dø i Franciskanenes (gråbrødrenes) ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde.
I 1250 lykkes det for Erik å erobre størsteparten av Abels hertugdømme, Rendsburg, og de møttes hos Abel for å slutte forlik, etter megling av søsteren Sophie av Brandenburg. Under besøket, som fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9. august 1250, ble Erik tatt til fange, og halshugget av en av Abels menn. Liket ble senket ned i Slien.
Erikskrøniken, Sveriges eldste historiske kildeskrift, kritisert for sin politiske subjektivitet som drar ned troverdigheten, men er ellers en fargeglad skildring av en periode som var full av kongedrap og politiske intriger i de samtlige nordiske landene Norge, Danmark og Sverige. Blant annet beskriver krøniken kong Erik av Danmarks voldsomme død (utdrag i original tekst):
Danmark thz fik digher skadha thz konung erik aff ringst han bleff swa jammerlika döder han var forradin aff sinom bröder Hans broder het hertugh abel han gaff sith rad ok vilia ther tell thz man honom nidh i slää sänkte Ve ward honom at han thz tenkte Fatighe fiskara hitto vpa hans liik hwar thz a grunden laa Ok fördot til landz i thera baat önkelika dödh ok illa waat Huar man honom förde eller baar ther brunno liwss ä hwar han war The gud nid aff hymelin sende oc the helgo ängla tände Gud hauer giort han swa säligh at han er i hymerike häligh Abel var tha konung en lithen riidh sidan vart han dräpin i strid han wart släghin i häll aff frisa Nw haffuer han i heluite engen lisa we er them swa jorderikis ödh...
I 1258 ble hans jordiske levninger overført til St. Bendts kirke i Ringsted hvor han ble gravlagt. På hvelvingene over Eriks grav kan man se kalkmalerier med scener fra hans liv og død.
Erik ble æret av folket som helgen. [1]
|
Abt 1216 - 1250 (34 years)
[1]