- Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:
...Kong Harald var nå 80 år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg.
Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen...
Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda...
Fra Snorre: Håkon den godes saga:
...Da det lei mot vinteren, reiste kon Håkon (den gode) til Opplanda; der lyste han til ting, og alt det folk som kunne, samlet seg da om ham. Han ble tatt til konge på alle ting der, og så reiste han øst i Viken. Der kom brorsønnene hans, Tryggve og Gudrød, til ham og mange andre, og de reknet opp all den ulykke som hadde kommet over dem fra Eirik, bror hans. Hatet mot Eirik vokste alt etter som alle mennesker ble mer glad i Håkon og fikk mer mot til å si det de tenkte.
Kong Håkon gav Tryggve og Gudrød kongsnavn, og samme makt som kong Harald hadde gitt fedrene deres; han ga Ranrike og Vingulmark til Tryggve, og Vestfold til Gudrød. Men de var unge, bare barna ennå, derfor satte han gjæve og kloke menn til å styre landet med dem. Han ga dem landet med samme avtale som hadde vært før, de skulle ha halv- delen med ham av skylder og skatter...
...Kong Håkon vendte hjem om høsten med hæren og hadde vunnet seg bunnløse rikdommer. Han ble sittende i Viken vinteren over, om daner eller gøter skulle gjøre innfall der.
Den høsten kom kong Tryggve Olavsson fra vesterviking, da hadde han vært og herjet omkring i Irland og Skottland. Om våren drog kong Håkon nord i landet og satte sin brorsønn kong Tryggve over Viken, han skulle verge mot ufred der og få inn skattene fra de landene i Danmark som kong Håkon hadde gjort skattskyldige sommeren før.
Så sier Guttorm Sindre:
Over eikegrodde
marker øst i landet
satte hjelmkledd konge
en stolt og kraftig herre,
han som over dypet
dådrik kom fra Irland
kom med skjoldet løftet
seilende med hæren.
...Eirikssønnene vendte seg nå også nordover mot Viken og herjet der, men kong Tryggve hadde hæren ute og gikk mot dem, de kjempet mange ganger og det var seier på begge sider. Eirikssønnene herjet stundom i Viken, og Tryggve stundom rundt i Halland og på Sjælland...
...Men da gjestebudet var slutt, drog kongen og jarlen like ut til Lade ; kongen var svært lite glad og skyndte seg å komme ut av Trondheimen med hele hæren, han sa at en annen gang skulle han komme mannsterkere til Trondheimen, og trønderne skulle få igjen for den fiendskap de hadde vist ham.
Sigurd jarl bad kongen å ikke reise sak mot trønderne for dette, sa det nyttet ikke for kongen å legge seg ut med folk innenlands eller herje der, og aller minst i Trondheimen hvor landets største styrke lå. Kongen var så sint at det ikke nyttet å snakke til ham; han drog bort fra Trondheimen og sør til Møre, der ble han vinteren og våren over, men da det lei mot sommeren, drog han folk til seg, og det ble sagt at den hæren ville han gå mot trønderne med.
Nå var kong Håkon kommet om bord på skipene og hadde en stor hær. Da fikk han høre nytt sør fra landet; Eirikssønnene var kommet sør fra Danmark til Viken, og det ble videre sagt at de hadde drevet kong Tryggve Olavsson av skipene hans øst ved Sotenes; de hadde så herjet store deler av Viken, og det var mange som hadde gitt seg under dem...
Fra Snorre: Eirikssønnenes saga:
...Eirikssønnene fikk kongedømme i Norge etter at kong Håkon var falt. Harald var den som førte blant dem, og han hadde størst verdighet; han var også den eldste av dem som levde dengang. Mora, Gunnhild, hjalp dem mye med styringen av landet, hun ble kalt kongemor. Disse mennene var høvdinger i landet den gang:
Tryggve Olavsson øst i landet og Gudrød Bjørnsson i Vestfold, Sigurd Ladejarl i Trondheimen, og Gunnhildssønnene hadde Vestlandet.
Første vinteren gikk det bud og sendemenn mellom Gunnhildssønnene og Tryggve og Gudrød; da de ble helt forlikt om det at de skulle ha like stor del av riket under Gunnhildssønnene som de hadde hatt under kong Håkon...
...Gunnhild kongemor og sønnene hennes talte ofte sammen og holdt møter hvor de rådslo om landsstyringen. En gang spurte Gunnhild sønnene:
Hva har dere tenkt å gjøre med riket i Trondheimen ? Dere har kongsnavn som forfedrene deres hadde, men dere har lite land og er mange om det. Tryggve og Gudrød har Viken i øst, og de har også et slags krav på det, siden de er av ætta; men hele Trøndelag har Sigurd jarl, og jeg skjønner ikke hva det er som får dere til å la en jarl ta et så stort rike fra dere. Det er underlig, synes jeg, at dere hver sommer drar på vikingferd til andre land, og så lar en jarl ta farsarven fra dere innenlands. Din farfar, Harald, som du er oppkalt etter, ville ikke syned det var noen sak å la en jarl miste liv og rike, han som vant hele Norge under seg og rådde for det til han ble en gammel mann...
Fra Snorre: Håkon jarls saga:
...Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike.
Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre.
Da våren kom, lyste kong Harald og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om.
En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge to at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen. Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet.
Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren. Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr...
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:
...Astrid het den kona kong Tryggve Olavsson hadde vært gift med; hun var datter til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Obrestad, det var en mektig mann.
Etter at Tryggve var falt, kom Astrid seg unna i all hemmelighet med alt det løsøre hun kunne få med seg. Fosterfar hennes, som het Torolv Luseskjegg, fulgte henne. Han gikk aldri fra henne; men de andre trofaste menn hun hadde, var rundt og speidet og fikk vite nytt om uvennene hennes, og hvor de var.
Astrid gikk med barnet til kong Tryggve. Hun lot dem ro seg ut på et vann, og der gjemte hun seg på en holme sammen med noen få folk. Der fødte hun et barn, det var en gutt. Da de øste vann over ham, kalte de ham Olav etter farfaren.
Hun holdt seg gjemt der om sommeren. Men da nettene ble mørke og dagene stuttere og været kaldt, tok Astrid av sted igjen; Torolv og noen få menn fulgte henne. De reiste bare om natta gjennom bygdene, slik at de holdt seg skjult og møtte ingen. En dag mot kvelden kom de fram til Eirik på Obrestad, far til Astrid. De gikk varsomt fram, Astrid sendte folk opp til garden som skulle si fra til Eirik, og han lot noen følge dem til ei lita stue og dekke bord for dem med beste slags mat. Da Astrid og folkene hennes hadde vært der en stund, tok følget bort, og hun ble igjen sammen med 2 tjenestejenter og sønnen Olav, Torolv Luseskjegg og sønn hans, Torgils, som da var 6 år gammel. De ble der vinteren over.
Da de hadde drept Tryggve Olavsson, drog Harald Gråfell og Gudrød, bror hans, til de gardene Tryggve hadde eid ; men da var Astrid borte, og de kunne ikke få spurlag på henne. De fikk høre folk ymtet om at hun skulle gå med kong Tryggves barn. Om høsten drog de nord i landet, som før er skrevet. Da de kom til Gunnhild, mor si, fortalte de henne hvordan alt var gått for seg, og hva som hadde hendt dem på ferden. Hun spurte dem nøye ut om alt som hadde med Astrid og gjøre. Da fortalte de henne om det snakket de hadde hørt. Men samme høst fikk Gunnhildssønnene strid med Håkon jarl og likeså vinteren etter, som før er skrevet, og av samme grunn ble det ikke satt i gang noen leting etter Astrid og sønnen hennes den vinteren.
Våren etter sendte Gunnhild speidere til Opplanda og over hele Viken, de skulle få greie på hvordan det hadde seg med Astrid. Da sendemennene kom tilbake, kunne de fortelle Gunnhild at Astrid nok var hos Eirik, far sin, og dessuten at det visst var så at hun fostret opp sin og kong Tryggves sønn der. Da sendte Gunnhild straks menn ut og gav dem godt med våpen og hester; det var tretti mann, og føreren for dem var en mektig mann som het Håkon, en av Gunnhilds venner. Hun bad dem reise til Eirik på Obrestad og få med seg sønn til kong Tryggve derfra, og føre ham til Gunnhild.
Så reiste alle sendemennene av sted. Da de ikke hadde langt igjen til Obrestad, fikk Eiriks venner se dem komme, de gikk og varslet ham om kvelden at sendemennene var på veg. Straks samme natta lot Eirik Astrid dra bort, han gav henne en god fører på vegen og sendte henne øst til Svitjod til Håkon den gamle, en venn og en mektig mann. De tok av sted mens det ennå var langt igjen av natta. Mot kvelden neste dag kom de til ei bygd som heter Skaun, der så de en stor gard og gikk dit og bad om husvær for natta. De sa ikke hvem de var og hadde dårlige klær. Bonden der het Bjørn Eiterkveise, han var rik, men ingen bra mann, han jagde dem vekk, og de gikk samme kvelden til en annen gard like ved, som heter Vitskar. Der het bonden Torstein, han gav dem hus og godt stell om natta; de sov i gode senger.
Håkon og de andre mennene til Gunnhild kom til Obrestad tidlig på morgenen og spurte etter Astrid og sønnen hennes. Eirik sa hun ikke var der. Håkon og de andre ransakte garden og ble der lenge utover dagen, og så fikk de vite noe om hvor Astrid hadde tatt vegen. Da rei de samme veg og kom seint på kvelden til Bjørn Eiterkveise i Skaun, der tok de inn. Håkon spurte Bjørn om han visste noe å fortelle om Astrid. Han svarte at det hadde kommet noen folk der om dagen som hadde bedt om husvær, men jeg jagde dem bort. De har vel fått hus et annet sted i bygda.
En av arbeidskarene til Torstein kom fra skogen om kvelden, han kom innom hos Bjørn, for det var på vegen for ham. Han så det var gjester der og hørte hva ærend de kom i, og fortalte det til Torstein bonde. Og mens det ennå var en tredjedel igjen av natta, vekte Torstein gjestene sine, og bad dem se å komme seg vekk, og snakket stygt og hardt til dem. Men da de vel var kommet på veg og ute av garden, sa Torstein til dem at Gunnhilds sendemenn var hos Bjørn og fõr og lette etter dem. De bad ham om litt hjelp, han gav dem med en til å vise vegen, og noe mat. Mannen fulgte dem framover i skogen til de kom til et vann, der var det en holme som var overgrodd med siv. De kunne vasse ut til holmen, og der gjemte de seg i sivet.
Tidlig neste dag rei Håkon fra Bjørn og ut i bygda; hvor han kom spurte han etter Astrid. Da han kom til Torstein, spurte han om de var kommet dit. Han svarte at det hadde vært noen folk der, men de drog østover mot skogen ved daggry. Håkon bad Torstein om følge, siden han var kjent både med vegen og gjemmestedene. Torstein fulgte dem, men da han kom til skogen, viste han veg tvert imot der Astrid var. De dreiv og lette hele dagen, men fant dem ikke.Så reiste de hjem igjen og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått. Astrid og følget hennes reiste sin veg videre, de kom fram til Håkon Gamle i Svitjod. Der bodde Astrid og Olav, sønnen hennes, en lang stund og hadde det godt.
Gunnhild kongemor fikk høre ar Astrid og Olav, sønn hennes, var i Sveavelde. Da sendte hun Håkon ut igjen med godt følge, han skulle øst til Eirik sveakonge med gode gaver og løfter om vennskap. Sendemennene ble godt mottatt der, det ble vist dem all vennlighet. Så kom Håkon fram med ærendet sitt for sveakongen. Han sa at Gunnhild hadde sendt bud og bedt om at kongen skulle støtte ham, så han kunne få med seg Olav Tryggvason til Norge. Gunnhild vil ta ham til oppfostring, sa han.
Kongen gav ham menn med, og de rei til Håkon Gamle. Håkon bad med mange vennlige ord Olav om å bli med seg. Håkon Gamle svarte pent, men sa at mora fikk rå for om han skulle bli med, og Astrid ville ikke for noen pris at gutten skulle reise. Sendemennene fór sin veg, og sa til kong Eirik hvordan det hadde gått.
Nå gjorde sendemennene seg ferdige til å reise hjem. Men de bad kongen enda en gang om han ville hjelpe dem så de kunne få gutten med, enten Håkon Gamle ville eller ikke. Kongen gav dem en flokk menn igjen. Sendemennene kom til Håkon Gamle og krevde at han skulle la gutten følge med dem. Da han ikke var villig til dette, brukte de grove ord, lovte at han skulle få svi for det og var fælt sinte. Da løp det fram en trell som het Burste og ville slå til Håkon, og det var så vidt de kom seg av sted uten å bli banket av trellen. Så reiste de hjem til Norge og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått dem, men at de hadde da sett Olav Tryggvason...
Tryggve Olavsson (født mellom 925-935, død 963) var sønn av Olav Geirstadalv Haraldsson og far til Olav Tryggvason, norsk konge 995-1000. Han var en lokal stormann på Østlandet.
Helt frem til ca. 1020 fantes det flere småkonger på Østlandet, og om de aller fleste mangler vi sikker kunnskap ut over selve navnet. Slik er det også i Tryggve Olavssons tilfelle. Men som far til heltekongen Olav Tryggvason kom Tryggve til å spille en viss rolle i kongesagaene, selv om omfanget av det som fortelles, er beskjedent. Tradisjonen om ham var også vag, og det som sies, varierer ikke så lite på sentrale punkter.
Det aller viktigste sagaene måtte få frem om Tryggve Olavsson, var at han var ætling av Harald Hårfagre. Det heter således at hans far, Olav, var en sønn Harald hadde med en ellers ukjent Svanhild; hun skal ha vært datter av en jarl på Opplandene ved navn Øystein. Men etter alt å dømme omfattet ikke Harald Hårfagres kongedømme disse delene av Norge, og sagaenes bilde av ættens herredømme på Østlandet virker som en konstruksjon i ettertid. Vi ser da også at rekken av østlandske hårfagreætlinger som nevnes i sagaene, danner et mønster, for å få ætten etablert i de forskjellige distriktene, både i innlandet og ved kysten.
Den angivelige hårfagresønnen Olav identifiseres dessuten i noen av sagaene med Olav Digerbein eller Olav Geirstadalv, som ellers sies å ha vært Halvdan Svartes halvbror – skjønt det også på et usikkert grunnlag. Noen av sagaene, særlig de eldste, opplyser videre at Tryggve Olavssons rike lå i innlandet, på Romerike, mens de senere sagaene, som Fagrskinna og Snorre, sier at det var Ranrike (Båhuslen). Alt dette viser at vi neppe har å gjøre med noen særlig fast eller pålitelig historisk tradisjon.
Ågrip forteller at Tryggve bodde på Ranrike.
Forfatteren av Historia Norvegiæ skriver at han ble oppfostret på Romerike.
Forfatteren av Fagrskinna har ingen opplysninger om hvor han bodde.
Snorre forteller at kong Håkon lot brorsønnene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnsson sitte med styret i Viken. I realiteten var dette dansk område på denne tiden, og det er lite trolig at Snorres beretning har noe for seg.
De sene sagaene lar Tryggve få kongetittelen og riket som en forlening av Håkon den gode. Dette, sammen med lokaliseringen av herredømmet hans til de strategisk viktige kystområdene opp mot danske farvann, skal åpenbart fremheve Hårfagreættens herredømme i Norge rent generelt. Dessuten er hensikten mer spesielt å høyne Tryggves status og gi ham økt betydning.
Snorre forteller at da det i 952 brøt ut krig mot Danmark, var Tryggve i vesterviking i Irland og Skottland. Han kom hjem samme vinter og fikk da overdratt kongedømmet i Viken med plikt til å forsvare landet mot ufred. Deretter hersket han i følge Snorre uavhengig i Viken. Men han rådet også i Østfold og på Raumarike.
Eirikssønnene angrep ham, men måtte vike. Etter Håkons død i 961 hersket han fremdeles i Viken.
I Vestfold hersket hans unge søskenbarn, Gudrød Bjørnsson, men Tryggve var overkonge og den som styrte. I 962 inngikk han forbund med Håkon jarl, og Snorre beretter han han deltok i Håkon jarls konspirasjon mot Eirikssønnene sammen Gudrød Bjørnsson og Dale-Gudbrand.
Også når det gjelder Tryggves død spriker materialet. Den vanlige versjonen lar fiendskapet med Eirikssønnene bli bestemmende for hans skjebne. Dette passer med at Eirikssønnene allerede figurerte som de onde forfølgere under Olav Tryggvasons barndom, kort tid senere. Eirikssønnene skulle ha lokket Tryggve i en felle:
De lot som om de ville ha ham med på vikingferd, men hugde ham ned da han møtte opp. Imidlertid gjengir en av de eldre sagaene (Ágrip) i tillegg en annen forklaring på Tryggves død: Han skulle ha blitt drept av bøndene på et ting fordi han var en hardstyrer; det heter videre at noen sier det ene og noen det andre. Begge forklaringer kan være like sikre – eller usikre.
Alle sagaene oppgir Sotenäs i Båhuslen som stedet hvor Eirikssønnene drepte Tryggve. Den døde kongen skal så ha blitt hauglagt på Tryggö (like nord for nåværende Kungshamn). Her finnes en gravrøys, som imidlertid er langt eldre.
Snorre beretter videre at Tryggve skal ha blitt drept øst for Sotenäs ved Veggir i Båhuslen i et bakhold av Gudrød Eiriksson, bror til kong Harald Gråfell.
Tryggves hustru Astrid Eiriksdatter skal ha vært fra en gård sagahåndskriftene benevner som Offrustaðir eller Oprustaðir, og som sies å ligge på Opplandene. I nyere tid har norske historikere gjettet på at dette må være Obrestad på Jæren, men uten å ha noe egentlig holdepunkt.
Astrid Eiriksdatter var ifølge sagaen datter av Eirik Bjodaskalle på Obrestad.
Astrid fødte sønnen Olav Tryggvason kort tid etter Tryggves død. [1, 2]
|
- Abt 0963
[1]