| Name |
Erling Vidkunsen på Bjarkøy |
| Suffix |
"på Giske" |
| Birth |
Abt 1292 |
Giske, Møre og Romsdal, Norge  |
| Gender |
Male |
| Residence |
Aft 1313 |
Giske, Møre og Romsdal, Norge |
| Godseier. |
- Erling Vidkunnsson var sin samtids mest ættstore og godsrike mann i Norge. I årene 1323–31 ledet han det norske riksstyret med kongelig myndighet og tittel som drottsete.
Gjennom farfaren Erling Vidkunnsson i Bjarkøy kunne Erling føre sin ætt tilbake til arnmødlingene. Etter farbroren Bjarne Erlingsson arvet Erling det meste av det omfattende Bjarkøy-Giske-godset. Kildene er uklare på hvem Bjarne Erlingsson testamenterte Setegården Giske til. Det kan ha vært hans sønnedatter Kristine, eller til sønnekonen Kristine Toresdatter (som også var søster av Erlings hustru), slik at Erling først overtok Giske etter hennes død, trolig omkring 1340.
Datter til Nikolaus Pålsson, Margaretha Nikolausdatter, var blitt gift med Bjarne Erlingsson. Han var fra Bjarkøy i Nord-Norge. Margaretha og Bjarne var fjerne slektninger, ettersom han gjennom et kvinneledd stammet fra Arne Arnesson. Bjarne fikk etterhvert en svært framtredende plass i riksstyret. I 1277 ble han sammen med de andre lendmennene tildelt tittelen baron. Fra 1280 og utover var han også formann i formynderstyret til den unge kong Eirik. Dette gjorde han til rikets mektigste mann. Det var særlig to ting som opptok Bjarne. Det ene var å redusere makten til de katolske biskopene. Det andre var å fri Norge fra det strupetaket de tyske Hansa-kjøpmennene holdt på å få. Når det gjaldt biskopene var det særlig den griske pengeutsugingen den katolske kirken sto for det ble kjempet mot. I denne kampen tok kirken til motaksjoner som bannlysing og interdikt, samtidig som de søkte hjelp hos sine internasjonale brødreorganisasjoner. Her møtte altså Bjarne en motstander som hadde sin styrke i organisasjon. Kampen mot Hansa-kjøpmennene gikk utpå å begrense den økonomiske utsugingen de sto for. Også her møtte Bjarne en sterk motstander som hadde en godt utbygd organisasjon. Dette gjorde Hansa-byene i stand til å treffe tiltak mot norsk krigsførsel som utførselsforbud, prispolitikk og andre økonomiske maktmidler.
Margaretha Nikolausdatter døde i 1307 og Bjarne Erlingsson i 1313. De hadde ett eneste barn, sønnen Anders Bjarnesson, som var død før dem. Giske gikk dermed i arv til hans datter Kristin Andersdatter. Hun eide bare Giske i kort tid. Hun var barnløs og trolig ugift ved sin død.
Den neste eieren ble Erling Vidkunsson, brorsønn av Bjarne Erlingsson. Han ble gift med Elin, datter av baron Tore Håkonsson. Erling oppnådde, som de tidligere eierne, en framtredene plass i riksstyringen. Erling hadde en sønn, Bjarne Erlingsson, etterhvert ridder, riksråd og sysselmann i Jemtland.
Omkring denne tiden, førstehalvdel av 1300-tallet, sto riddervesnet i full blomst i Mellom- og Sør-Europa. I Nord-Europa var det også riddere, men færre i antall og med dårligere økonomi som fordret enklere utstyr. Dessuten var det mindre mulighet til å øve seg opp i turneringer, rytterkrig og tvekamper. I 1339 var en veltrent tysk ridder kommet til Sverige, og der seiret han over alle sine svenske medtevlere i en turnering. Men da han møtte Bjarne Erlingsson fant han sin overmann.Den svensk-norske kongen, Magnus 2 Eriksson, ble så oppglødd av seieren at han gav Bjarne sin slektning Rikitsa til kone. Bjarne Erlingsson skulle med dette ha vilkår til å nå de høyeste stillingene i Norge, men døde forholdsvis ung. Han etterlot seg heller ingen barn. Dermed gikk Giske videre til Erlings datter Ingebjørg, gift med Sigurd Havtorsson.
Erlings mor var av Ståreimsætten fra Nordfjord, i slekt med kongehuset og de østnorske Tornberg-mennene (Erling Alvsson og Alv Erlingsson). Etter henne var Erling odelsmann til Ståreim med tilliggende gods og trolig også noe av Tornberg-ættens tidligere jord. Gjennom sin hustru fikk han tilgang til hennes arvelodd i farens jord på Østlandet og Orknøyene, senere også arven etter søsteren Kristine og brorsønnen Stig Håkonsson. I tillegg skaffet Erling seg ny jord gjennom kjøp og andre transaksjoner. Samlet er det anslått at jordeiendommene hans utgjorde minst 7 prosent av alt adelsgods i Norge. Det gjorde ham til landets uten sammenligning største private godseier.
Erling Vidkunnsson opptrådte siste kjente gang som riksråd da han på Båhus 1353 var garantist og medbesegler ved kongens omskifting av dronning Blancas morgengavelen. Samme år døde trolig sønnen Bjarne, for det var etter hans bønn på dødsleiet at Erling januar 1354 skjenket Giske til datteren Ingebjørg. Under 1355 melder en islandsk annal at Erling selv gikk bort etter et liv som hadde ført ham til uvanlig rikdom og en høyere offentlig posisjon en noen annen norsk adelsmann i samtiden.
[1, 2]
|
| Occupation |
1316 |
| Ridder. |
- I 1316 var Erling blitt ridder, men det ser ikke ut til at han gjorde seg særlig gjeldende politisk i Håkon 5's regjeringstid.
Etter kongens død 1319 rangerte han langt fremme blant de 30 lendmennene og ridderne som samme år inngikk Oslo-avtalen om kongefellesskap med Sverige. [2]
|
| Occupation |
Abt 1323 |
Giske, Møre og Romsdal, Norge |
| Norsk ridder, sysselmann, riksråd og riksforstander (drottsete). |
- Det store spranget i Erlings politiske karriere kom 1323, da biskoper og håndgangne menn på alminnelig hirdstevne i Oslo valgte ham til formann for riksråd og riksstyring med kongelig myndighet. Hensikten var å bøte på det angivelige vanstyret etter Håkon 5's død ved å trenge kongens datter, hertuginne Ingebjørg, til side i regjeringen for hennes mindreårige sønn, kong Magnus Eriksson. Det svenske riksrådet hadde året i forveien nøytralisert hertuginnen og hennes krets, og det var også etter svensk mønster Erling tok tittelen drottsete, som i Norge tidligere hadde vært et hirdembete (kjøgemester) uten klare administrative oppgaver, men heretter kom til å betegne en riksforstander i kongens sted.
Erling Vidkunsson av Bjarkøy og Giske, norsk ridder, riksråd og riksforstander (drottsete). Drottsete = opprinnelig den hirdmann som sto for kongens hushold. I senere middelalder betød drottsete den høyeste sivile embetsmann med hele den indre forvaltning under seg.
Han var i sin tid Norges rikeste og fornemste mann, eier av Giske-, Bjarkøy- og Stovreim-godsene, fikk dessuten med sin hustru, Elin Toresdatter, datter til kansleren Tore Håkonsson, store eiendommer på Østlandet. Han ble ridder 1316. Drottsete mens Magnus Eriksson var umyndig (1323–32); tronskiftet i 1319 medførte behov for et formynderstyre for den treårige kong Magnus.
Brevet som ble satt opp i forbindelsen med avtalen mellom nordmenn og svensker i Oslo i 1319, ble da også fra norsk side beseglet med det alminnelige seglet til rikets råd i Norge. Likevel oppfylte ikke det formynderstyret som ble etablert under Erling Vidkunsens lederskap i 1323, fullt ut bestemmelsene fra 1302. Dermed styrte i virkeligheten Erling Vidkunsen landet under Magnus' umyndighetstid 1323-1332.
I 1324–27 synes han også å ha fungert som kansler. Han organiserte forsvaret mot russernes angrep på Finnmark og sluttet freds- og grensetraktat med Novgorod 1326. Arbeidet med å utbygge kong Håkon 5's lovgivning mot tyskernes handelsovergrep, særlig i Bergen.
Formynderrådet med drottseten i spissen var mer dominert av de verdslige stormennene enn hva kong Håkon 5 hadde lagt opp til, og gjenspeilte etter altå dømme det verdslige aristokratiets styrke i 1320-årene.
Magnus Erikssons umyndighetstid ga dermed rom for de norske stormennene til å omdanne og konsolidere kretsen av rådgivere rundt kongen til et riksråd.
Også det at hirdorganisasjonen med hirdstevnet forsvant i samme periode, bidro til at de verdslige stormennene hadde behov for å bygge ut et politiskorgan som kunne artikulere aristokratiets interesser i riksstyret og balansere kongens personlige makt.
Som myndig konge forsøkte Magnus Eriksson illustrerende nok å holde rådet utenfor deler av riksstyret i både Norge og Sverige. Det var en fåfengt politikk på lang sikt fordi aristokratiet hadde for sterke maktpolitiske interesser knyttet til rådets eksistens til at det var mulig for kongen å neglisjere rådets deltakelse i beslutninger. Riksrådet var allerede veletablert i den norske riksforvaltningen, der det hadde funksjon som aristokratisk interesseorgan,samtidig som det var et samarbeidsorgan for kongen i styret av landet.
På tross av dette fortsatte samarbeidet mellom konge og riksråd å variere i den daglige politikken. Ikke minst skyldtes dette at middelalderen sammenliknet med vår tid ikke hadde sans for formelt å avgrense politiske organ og deres myndighetsområde, noe som igjen blant annet hang sammen med det nevnte fraværet av atskilte samfunnssfærer.
Denne mangelen på klare formelle grenser for å utøve myndighet kommer til uttrykk i den svenske landslovens bestemmelser om riksrådet fra rundt 1350.Her het det at kongen skulle velge rådet, som skulle bestå av erkebiskopen foruten et hensiktsmessig antall biskoper, samt tolv verdslige menn.Imidlertid presiserte loven karakteristisk nok ikke rådets kompetanse i riksstyret.
Den rådseden som den svenske landsloven foreskrev for riksrådene, uttrykte klarere enn de tilsvarende norske edene fra slutten av 1200-tallet at rådsherrene hadde en kontrollerende funksjon både overfor konge og overfor befolkning. Riksrådet ble foreskrevet å skulle stå i en meklerstilling mellomkonge og undersåtter ved å representere riket, et begrep som i loven var løsrevet fra begrepene konge og allmue og gitt en egen eksistens og betydning uavhengig av disse.
Rett etter at kong Magnus hadde tiltrådt som myndig konge, gjorde Erling sammen med Jon og Sigurd Havtoressønner, opprør mot kongen fra Tunsberghus. Årsakene ligger i mørke, men opprøret bunnet sannsynligvis i en konflikt om innflytelse på riksstyret. Opprørerne underkastet seg kongen, og Erling ser ikke ut til å ha gått åpent ut mot kongen senere.
En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør.
Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde.
Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet.
15.august 1343 utstedte Erling Vidkunsson, Sigurd og Jon Havtoresssønner, Ivar Ogmundsson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Ulv Saxesson, Bjarne Erlingsson (Erling Vidkunsens sønn), Ogmund Finnsson, Gert Smidsson og Eilif Eilifsson, alle de verdslige riksrådsmedlemmene, følgende brev:
Herved vil vi gjøre kjent at i året 1343 etter Herrens fødsel på jomfru Marias himmelfartsdag var vi samlet til drøftinger på Varberg slott med vår herre Magnus, Norges, Sveriges, Skånes og Hallands konge.
Han lot oss vite at han ville gjøre sin yngre sønn junker Håkon til konge over Norge. Dette hadde vi selv tenkt å be ham om.
Derfor beskikket kong Magnus, ledet av den himmelske nåde og for å trygge freden mellom sine sønner og Norge og Sverige, Håkon til konge over Norge og Skattlandene med all den heder og alle de rettigheter som tilkommer Norges konge.
Vi sluttet oss med glede til kong Magnus' avgjørelse og tok junker Håkon til vår konge, likesom vi ved dette brevet tar ham til konge over hele Norgesrike.
I 1340-årene var han sysselmann på Sunnmøre. Etter mannedauden gjorde han (1350) en pilegrimsferd til Roma, ble på tilbakeveien tatt til fange i England, men utløst av sin venn erkebiskop Olav. [1, 2]
|
| Death |
Abt 1355 |
Giske, Møre og Romsdal, Norge |
| Person ID |
I3619 |
My Genealogy |
| Last Modified |
24 Aug 2016 |
Abt 1292 - Abt 1355 (63 years)