- Pipin den Lille var rikshovmester av Austrasia og Neustria 741-751. Da Pipins far, Karl Martell, døde i 741, ble makten overført til Karls legitime sønner, Pipin og Karloman som rikshovmestere av henholdsvis Neustria og Austrasia. Karls uekte sønn, Grifo, ble fengslet i et kloster av sine 2 halvbrødre.
Karloman, som var en dypt religiøs mann, trakk seg tilbake til et kloster i 747. Dette etterlot Frankia i hendene til Pipin som enslig rikshovmester og - dux et princeps Francorum - en tittel som oppstod med hans bestefar Pipin av Herstal. Under reorganiseringen til Karl Martell av Frankia, var dux et princeps Francorum kommandantene til kongedømmets arméer, i tillegg til deres administrative plikter som rikshovmestre og spesifikt kommandanter av den stående livvakten som Martell hadde begynt å opprettholde året rundt siden Toulouse i 721.
Da de tok makten innsatte Pipin og Karloman, som ikke hadde hevdet seg i slag til rikets forsvar slik deres far hadde, merovingerkongen Childerik 3 som konge i 742, selv om Martell hadde etterlatt tronen tom siden Teoderik 4's død.
Childerik hadde tittelen som konge, men han var en marionett. Ettersom tiden gikk, og hans bror Karloman forsvant ut av bildet, ble Pipin misfornøyd med nærværet av kongelig makt utover ham selv. Da Karloman trakk seg tilbake, flyktet Grifo fra sin varetekt og flyktet til hertug Odilo av Bayern som var gift med Hiltrude, Pipins søster.
Odilo ble tvunget av Pipin til å anerkjenne frankisk overherredømme, men døde kort tid etterpå (18.januar 748). Pipin invaderte Bayern og innsatte Tassilo 3 som hertug under frankisk herredømme.
Navnet -den Lille - skal han ha fått på grunn av en bedrift som minnet om Davids kamp med Goliath. For å vise sine menn hva han dugde til, ga han seg nemlig i kamp med en løve, som han først hadde latt anfalle en vill okse, og skilte hodet fra kroppen på dem begge med et eneste sverdhugg. Fra det øyeblikk var det ingen som våget å måle krefter med Pipin. [1]
|
- Et par år etter Karl Martells død var det på ny blitt plassert en konge av Klodvigs ætt på tronen, men meningen var bare å ha ham der - som et fugleskremsel - mot rovfuglsvermene mens Pipin selv var borte på felttog i fiendeland. Da Pipin vendte hjem som seierherre, syntes han imidlertid det varmeningsløst å ha en slik skyggekonge ved siden av seg, og for å få en anstendig slutt på den ynkelige komedien, bestemte han seg for at det var på tide å gjøre det som hans far aldri hadde brydd seg med: gjøre karlongernes navn kongelige i loven slik det allerede reelt sett var.
Han sendte . etter råd og godkjenning fra alle franker - et sendebud til pave Sakarias og lot forespørre hos Hans Hellighet om det var rett og riktig med konger som ikke hadde noen makt.
Hva pavens svar ville bli, kunne det ikke herske noen tvil om. Spørsmålet var blitt stilt ham på et tidspunkt som var meget gunstig for Pipin. Den hellige fader levde nemlig i stor redsel for de forhatte langobardene, som nettopp da var i full gang med å forsøke å gjøre seg til herrer over hele Italia. De hadde alt underlagt seg de keiserlige besittelsene ved Ravenna, det såkalte Eksarkatet, og når som helst kunne turen komme til Roma.
Paven trengte altså en beskytter. Fra keiseren var det ingen hjelp å vente, for hans stridskrefter var bundet i øst i kampen mot islam. Den hellige fader ville ha vært en meget dårlig statsmann hvis han i en slik situasjon ikke hadde innsett verdien av å få frankernes mektige hersker til venn.
Hans svar på Pipins spørsmål ble følgelig: Det er bedre at den som har makten også bærer kongenavnet.
I kraft av denne uttalelsen ble så Pipin valgt til konge av frankerne i 751 eller 752 på en riksforsamling i Soissons, innsatt kanskje av Boniface, erkebiskop av Mainz. Landets fornemste biskoper salvet ham med hellig olje til bekreftelse på hans nye verdighet - som Samuel hadde salvet Saul og David. Dermed hadde kirken gitt den nykronede kongen sin velsignelse, og den burde vel kunne oppveie savnet av fødselsretten til tronen. Den siste merovinger måtte gå i kloster sammen med sin sønn. Pipin fikk snart anledning til å gjøre paven en gjentjeneste ved å styrke pavedømmet.
Som ventet, ble nemlig Hans Hellighet hardt presset av langobardenes konge, som fordret at romerne skulle betale skatt til ham. Forgjeves sendte paven sine sendemenn til ham - kongen bare - brølte som en løve - og slynget ut de forferdeligste trusler mot Roma. Forgjeves skrev også Den hellige fader til keiseren i Konstantinopel og anropte ham om bistand. Paven måtte da i sin nød se seg om etter annen hjelp, og han vendte seg til frankernes konge. Enda det var sent på høsten, foretok han en besværlig reise over Alpene for å samrå seg med Pipin om hjelp.
Kongen sendte sin 12 år gamle sønn Karl - den senere Karl den Store - sammen med flere fornemme menn for å møte paven på frankisk jord og eskortere ham videre. Selv hilste kongen Den hellige fader med store æresbevisninger, gjorde ydmykt knefall for ham og gikk et langt stykke - som en annen stallkar - ved siden av Hans Hellighets hest. Den hellige fader nølte nå ikke med å legge St.Peters sak i kongens hender, og Pipin påtok seg oppgaven som pavens og den hellige kirkes beskytter.
Forbundet mellom den hellige fader og frankernes konge ble ifølge gamle beretninger beseglet under dramatiske, delvis bibelske scener i middelaldersk regi: paven og hans klerker i sekk og aske lå nesegrus og anropte kongen om hjelp, mens de påkalte Gud og apostlene. Og straks Den hellige fader reiste seg, rakte kongen, hans sønner og stormenn ham hendene til tegn på at de ville stå ham bi.
Deretter viste paven sin takknemlighet ved selv høytidelig å salve Pipin til konge i kirken i Saint-Denis, og dessuten ble også begge hans sønner innvidd til sin vordende kongeverdighet på samme måte.
Inntrykket av den høytidelige handling ble ytterligere forsterket ved den forbannelse paven uttalte over enhver som dristet seg til å velge en annen enn en av Pipins sønner til konge, når den tid kom. Så var da - den hellige Peters velsignelse blitt utøst over frankernes konge.
I og med kroningen var Pipin og hans frankere - blant alle konger og folk blitt utvalgt til Guds eget folk - og Pipin hadde også fått et sterkt overtak over alle sine medbeilere til kronen.
Pipin styrket sin makt etter at pave Stefan 3 reiste hele veien til Paris for å velsigne Pipin i en prangende seremoni i Basilique Saint-Denis og gav ham tilleggstittelen - patricius Romanorum - (romernes patrisier). Ettersom forventet levealder var lav i de dager og Pipin ønsket kontinuitet i familien, velsignet paven også Pipins sønner, Karl og Karloman.
Hans takk kom i form av 2 krigstog til Italia, hvor han beseiret langobarderkongen Aistulf i 756 og - sannsynligvis etter avtale - overleverte de italienske områdene som keiseren ikke hadde maktet å forsvare, til pavestolen. Ved denne gaven fra den frankiske konge ble grunnen lagt til den senere Kirkestaten som var helt uavhengig av Bysants og omfattet omtrent hele det gamle Latium og den sydlige delen av Etruria foruten Eksarkatet.
Tidligere hadde det materielle grunnlag for pavens makt bestått av de domener som hadde tilfalt kirken ved gavebrev og testamenter rundt omkring på hele Apenninerhalvøya, på Sicilia, Sardinia og Korsika, ja til og med i Nord-Afrika, Syd-Gallia og Illyria. Dette kirkelige arvegodset fortsatte hele tiden å bestå ved siden av selve Kirkestatsområdet og vokste stadig ved nye donasjoner. Pipin ble - Patricius - og dermed Romas skytsherre.
Etter å ha skjenket kirken en slik stor almisse mente Pipin at han hadde skaffet seg forlatelse for alle sine synder. I hvert fall fremstilte han saken slik for keiseren da denne gjorde krav på å få tilbake de områdene Pipin hadde forært bort.
Ingen skatter i verden ville kunne formå meg til å frata St. Peter detsom jeg en gang har gitt ham, bedyret han. Pipin hadde - som en gang Moses og David, reddet Guds folk fra fiendens vold - og paven velsignet ham, hans hus og hele hans land. Romerne hadde stilt seg under de frankiske kongers protektorat.
Roma tilhørte ikke lenger det romerske keiserdømme, men til det frankiske rike.
Inntil da hadde den romerske kirke vendt sitt ansikt mot øst, sier den estnisk-tyske historieforskeren Johannes Haller. Nå vender den ryggen mot Østen og kaster seg i armene på frankerne.
Det er i landene i vest paven har funnet sin store fremtidsoppgave, først og fremst takket være misjonsarbeidet og karolingernes kraftige beskyttelse. Grunnleggelsen av Kirkestaten har hatt umåtelig betydning for Italias skjebne. Langobarderriket ble på den måten berøvet enhver mulighet til å utvikle seg til en mektig og enhetlig stat, og Apenninerhalvøya var for århundrer fremover dømt til splittelse.
Om Pipins regjering er det forøvrig å fortelle at han styrte sitt rike med kraft og klokskap og med hell fortsatte sin fars bestrebelser for å verge rikets grenser mot fiendtlige angrep. Han hadde en lykkelig evne til å forene kraft og myndighet med mildhet og forsonlighet. Etter krigen med langobardene formidlet han et godt forhold mellom dem og paven. og selv med keiseren i Konstantinopel kom han etter en tids forløp på ganske god fot.
Hans italienske politikk hadde ingen vidtgående hensikter, han ville bare trygge pavens selvstendighet overfor langobarder og østromere og derved skaffe seg et støttepunkt i Roma. Noen tanke om selv å skaffe seg besittelser syd for Alpene, hadde han ikke. Det var tilstrekkelig med andre, mer nærliggende utenrikspolitiske oppgaver, som ga ham mer enn nok å gjøre. Det var først hans store etterfølger som kom til å slå inn på nye veier i sin italienske politikk. Men like lite som Pipin hadde egne planer med Italia, ville han gi sin støtte til å virkeliggjøre de høytflyvende ideene som pavemaktens fremvekst etter hvert hadde fremkalt i Roma. Der hadde man nemlig begynt å drømme om intet mindre enn det vestromerske rikes fornyelse gjennom pavedømmet.
Slike fantasterier stilte Pipin seg kjølig avvistende til. I stedet rakte han keiseren hånden til forsoning ved å sende en utsending til Konstantinopel. Resultatet ble at de to fyrstene "lovet hverandre vennskap og troskap" og sendte gaver til hverandre. Blant gavene fra keiseren var det et orgel, et musikkinstrument som ingen hadde sett før i frankernes land, og de undret seg umåtelig da "orgelpipene ble beskjelet av belgenes åndedrett og etterlignet tordenens drønn, lyrens tone og cymballenes klang". Keiseren innledet også forhandlinger om ekteskap mellom sin sønn og en av Pipins døtre. Men kongen ville ikke høre på det øret. Han unnskyldte seg med at han ikke ville gifte bort barna sine til fremmede land og forøvrig ikke kunne love noe i denne forbindelse uten pavens samtykke.
Også med El-Mansur, kaliffen i Bagdad, innledet Pipin diplomatiske forbindelser, og de to fyrstene utvekslet sendemenn og ga hverandre gaver. Dehadde jo felles interesser overfor kalifatet i Cordoba. Men til noe samarbeid mellom øst og vest mot omajjadene i Spania kom det ikke.
Pipin døde i 768. Han hadde gjort begge sine sønner og etterkommere til regenter, men den yngste av dem døde snart etter, og Karl "den store" ble konge alene.
Historisk ser det ofte ut til at han er regnet som en mindre sønn og en mindre far av 2 store menn, selv om han var en stor mann etter sine egne bedrifter.
Han fortsatte å bygge opp det tunge kavaleriet som hans far satte i gang. Han opprettholdt den stående hæren som hans far grunnla for å beskytte riket og som dannet kjernen i hans regulære hær i krigstid. Han ikke bare opprettholdt sin fars politikk i å begrense maurerne til sine områder, men drev dem tilbake over Pyreneene da han tok Narbonne. Han fortsatte sin fars ekspansjon av den frankiske kirken (misjon i Tyskland og Skandinavia) og infrastrukturen (føydalisme) som ville bli ryggraden i middelalderens Europa. Hans styre var riktignok ikke like strålende som hans fars eller hans sønns, men det var historisk viktig og av stor fordel for den frankiske folk. Det kan hevdes at Pipins overtagelse av tronen og tittelen patrisier av Roma var forløpere til hans sønns keiserlige kroning som vanligvis blir sett på som grunnleggelsen av det tysk-romerske riket. Han gjorde karolingerne de jure, der hans far gjorde dem de facto, det herskende dynastiet av frankerne og den fremste makten i Europa. Mens han ikke var kjent som en stor general, var han ubeseiret i sin livstid.
Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 258-263, 279.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 77.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 61. [1]
|
Abt 0714 - 0768 (54 years)
[1]