- Valgt til konge på tinget før faren var gått av og gitt navnet Anund. Forlikte seg med faren og lot ham styre til faren døde.
Den tyske kronikøren Adam av Bremen forklarer dobbelnavnet med at da sveaerne på tinget valgte ham som medkonge kunne de akseptere at han var kristen, men ikke at han hadde et kristent navn.
Anund var ofte det navnet sveaerne ga de som hadde et slikt fremmedartet navn at det var vanskelig å uttale (jf. Anund Gårdske). Jakob skal dog ha vært dåpsnavnet.
Anund Jakob hadde ambisjoner om å markere seg i nabolandene i Norden og han støttet den norske kongen Olav Haraldsson. Forbundet var nok ikke så alvorlig ment fra Anunds side for det kom ikke til noe mer enn støtte av en liten hær på 400 mann da Olav prøvde å gjenvinne landet i 1030, i dennes strid mot den danske kongen Knut den store i slaget ved Helgå, som danskekongen likevel vant.
I perioden etter dette slaget er det uklart om Anund Jakob hadde noen egentlig makt over det svenske riket. I Sigtuna ble det presset mynt med Knut den stores navn. Sveaerne hadde valgt danskekongen som sin konge, skjønt det var nok mest i navnet, i håp om å få være i fred.
Under Anund Jakobs tid ble det organisert en berømt ferd i østerled, det såkalte Ingvarstoget.
Ingvar den vidfarne var en svensk høvding som ledet et mislykket hærtog mot Svartehavets kyster i årene 1036–1042. Ingvar var antagelig fra Svitjod, kanskje også forbundet, til og med i slekt, med den svenske kongsætten. Ferden var kanskje også støttet av den svenske kongen, enten den daværende kongen Anund Jakob eller hans bror og etterfølger Emund den gamle. Ingvar den vidfarne fikk sin egen saga, den svenske fornaldersagaen Yngvar den vidfarnes saga (Yngvars saga víðförla) hvor det meste av kunnskapen om Ingvar finnes, men er også bevitnet av utallige runesteiner. Hele 24 av 26 runesteiner, såkalte Ingvarssteiner, finnes i daværende Svealand, og to i Gøtaland. Områdene antyder de stedene som sendte folk med på ferden.
Attundaland, et av de upplendske folkelandene (navnet betyr de åtte hundre), dagens områder rundt Stockholm, deltok ikke, kanskje for å kunne reise en hær mens de øvrige var utenlands. I henhold til den islandske sagaen om Ingvar var det kun ett skip av rundt 30 som kom tilbake.
Tola var mor til Harald og Ingvar og gift med Eymund. Ingvars farmor kan ha vært søster av kong Olof Skötkonung og han kan ha nedstammet fra en betydelig ætt i områdene rundt Uppsala. Kan hende ønsket Ingvar å åpne nye handelsveger i øst foruten å vinne ære. Ingvar rustet et trettitalls skip og dro til kong Jaroslav I av Novgorod. Jaroslav var gift med Ingegjerd Olofsdatter som var søster av Anund Jakob. Av den grunn kan svenskekongen ha bidratt til hærtoget.
Jaroslav erobret den viktige byen Kiev i dagens Ukraina fra sin bror Sviatopolk i 1019. Erobringen ble gjort med støtte av væringene. I henhold til Ingvars saga var disse ledet av hans far Eymund. Senere fikk Yaroslav problemer med nomadisk stamme som ble kalt for pechenegene. Hæren ble noen stående noen år i Kiev og kjempet mot pechenegene før de med rundt 500 mann fortsatte i 1042 sørover mot Serkland, det vil si arabernes land. Ingvars hensikt var å følge kysten fra Svartehavet til han nådde floden Rioni. Ved å ro mot strømmen og siden dra skipene over de transkaukasiske fjellene og deretter sjøsette skipene på elven Kura skulle han etter noen uker nå Kaspihavet (Det kaspiske havet) og således komme til det rike sarasenernes land, kalifatet av Bagdad ved Kaspihavet.
I begynnelsen hadde Ingvartoget en viss framgang. De herjet og røvet kysten rundt Kaspihavet en stund, skaffet seg gull, sølv, våpen og andre kostbarheter til hjemferden. Turen tilbake synes å ha gått tråere. De besværlige, fuktige og sumpaktige områdene rundt elven Rionis nedre løp trakk mennene på seg sykdommer, kanskje dysenteri. Mange døde, blant dem Ingvar selv. Hvor mange som døde eller overlevde vet vi ikke, bare at et fåtall synes å kommet tilbake til Sverige igjen.
I Vestergøtalovens kongeliste kalles han for - Emund - og nevnes for å ha opprettholdt lov og orden med en uvanlig strenghet, blant annet ved å la lovbryternes hus brenne ned til kull, og ble derfor kjent som - Kullbrenneren - (svensk Kolbränna).
Anund Jakob ble etterfulgt av sin halvbror Emund den gamle.
|
1009 - Abt 1050 (43 years)
[1] 