| Name |
Svein Haraldsen |
| Suffix |
"Otto 1" |
| Nickname |
"Tjugeskjegg" |
| Birth |
Abt 0960 [1] |
- Man vet ikke når Svein ble født, men antar at han var i 50-årene da han døde. [1]
|
| Gender |
Male |
| Occupation |
Abt 0986 |
Danmark  [1] |
| Konge. |
- Svein etterfulgte sin far kong Harald Blåtann som konge av Danmark, sannsynligvis på slutten av 986 eller tidlig i 987. Muligens gjorde han opprør mot sin egen far og tok kongsmakten, tiltvang seg makten, drepte eller fordrev faren fra riket. I tillegg erobret han senere England, skjønt han døde fem uker senere.
Harald Blåtann fikk sønnen Svein med en kvinne ved navn Gunhild. I noen gamle kilder opptrer Svein som en illegitim sønn av Harald Blåtann og ble oppfostret av den mytiske vikinghøvdingen Palnatoke, jarl av Jomsborg. Selv om det ikke er blitt bevist på noe vis, er det blitt hevdet at Svein ikke arvet kongedømmet etter sin far, men at han gjorde opprør og nedkjempet og drepte ham i et slag.
Det er kanskje ikke riktig, men det er indikasjoner på at Harald Blåtann ikke frivillig ga opp kronen for sønnen. Det eneste som vi vet med sikkerhet er at Svein kom på tronen etter farens død i 985, 986 eller 987. Snorre Sturlasson skriver i Heimskringla at Svein ville ha halvparten av kongsmakten, noe Harald Blåtann nektet. Svein gikk da sammen med Jomsvikingene til fosterfaren Palnatoke til strid mot faren. Det ble et voldsomt slag som gamlekongen vant, men han fikk sår som han døde av og Svein ble dermed likevel konge.
Historikerne mener at Svein regjerte på samme tid som Olof Skötkonung, som Svein var alliert med mot Olav Tryggvason. Olof var videre den første konge av det som tilsvarer hele Sverige, unntatt Skåne, mens Erik Seiersæl styrte en region rundt Uppsala.
Svein preget mynter med sitt eget bilde som den første danske konge og inskripsjonen lød:
Zven, Rex ad Dener (Svein, konge av danene).
Hans far, Harald Blåtann, aksepterte kristendommen en gang på 960-tallet. Da kongefamilien ble kristne ble det sagt at Svein også fikk det kristne navnet Otto for å ære den tyske keiseren. Men det finnes få opptegnelser som viser at Svein brukte dette navnet.
På dansk blir han kalt for Svend Tveskæg og på engelsk for Sweyn Forkbeard. Det norske tilnavnet Tjugeskjegg, som er mer korrekt på norsk enn på dansk, kommer ikke av at skjegget hans var delt, for han hadde sannsynligvis ikke fullskjegg. Tilnavnet kommer fra det norrøne ordet tjúgu-skegg på grunn av hans lange overskjegg eller mustasjer som hang ned og som lignet på en høygaffel. Tilnavnet var sannsynligvis i bruk allerede i hans levetid. [1]
|
| Occupation |
Abt 1000 |
Norge [1] |
| Konge. |
- Kong Svein er Danmarks store vikingkonge. Han var med på å lokke norskekongen Olav Tryggvason i en felle og drepe ham i raseri over at kong Olav hadde gått til sengs med hans søster Tyra Haraldsdatter. Sigrid ble hånet av norskekongen Olav Trygvasson, og drev mann og sønn til kamp mot Olav. Svein seiret over Olav Tryggvesson i slaget ved Svolder år 1000 og hadde uinnskrenket makt over det sørlige Norge. Svein seiret senere over Edmund Jernside 1013 og la under seg deler av Danelagen.
Både før og etter Svein ble konge herjet han i viking.
I begynnelsen var han også alliert med norske Olav Tryggvason i England og kunne ved selvsyn se at nordmannen var en veldig slåsskjempe og grusom og ondskapsfull som fiende.
I henhold til Snorre Sturlasson var det Svein Tjugeskjegg som tok initiativ til å sende en stor dansk invasjonsflåte til Norge i 986 for få den norske herskeren Håkon jarl avsatt og drept. I slaget som sto i Hjørungavåg gikk danskene på et tungt nederlag den første gangen Norge som samlet nasjon hevdet selvstendighet mot Danmark i krig. Den danske hæren var forsterket med de fryktede Jomsvikingene, ledet av Sigvalde jarl, høvding av Jomsborg etter Palnatoke.
Et sagn, som Snorre gjentar, sier at Svein ble tatt til fange av Sigvalde, ført til Jomsborg og tvunget til å slutte fred med venderkongen Boleslaus den tapre. Nødtvunget gikk Svein med på avtalen. Sigvalde jarl var allerede gift med Boleslaus’ datter Astrid. Avtalen ble sikret ved at Svein ble gift med Gunhilda, en annen av Boleslaus’ døtre, og Boleslaus selv ble gift med Tyra Haraldsdatter, Svein søster. Med Gunhilda fikk Svein sønnene Harald Sveinsson og Knut den mektige.
I Norge ble Olav Tryggvason konge i 995 etter at han var blitt kristen, hvilket ikke hadde gjort ham mildere, snarere tvert imot. I henhold til Olav Tryggvasons saga forsøker han å fri til den svenske adelskvinnen Sigrid Storråde, men når hun ikke vil skifte tro slår han henne i ansiktet og kaller henne en hedensk hund. I Polen sitter Sveins søster Tyra Haraldsdatter og misliker sterkt at hun er blitt giftet bort til en gammel konge som i tillegg er hedning. Hun flykter derfra og helt til Norge, møter kong Olav og sørger for å gifte seg med ham.
I Danmark sitter Svein Tjugeskjegg og får høre at avtalen med den polske kongen er blitt brutt, og at søsteren i tillegg har gått til sengs med hans gamle våpenbror fra tiden i England. Svein har i mellomtiden giftet seg med Sigrid Storråde som kong Olav hadde forkastet, og i henhold til Snorre egger Sigrid opp Svein Tjugeskjegg, ved å si at norskekongen har ligget med søsteren hans uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i.
I Norge driver Tyra med sitt eget renkespill og egger kong Olav ved å håne ham at han ikke tør stille opp mot Svein Tjugeskjegg. Olav blir rasende, ruster til leidang og sier:
Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.
Den personlige striden mellom Svein og Olav som blir framprovosert av de to dronningene Sigrid og Tyra, er nok en litterær konstruksjon fra Snorres side, men resultatet er uansett at Olav Tryggvason i år 1000 faller i slaget ved Svolder. En av de som kjempet mot ham var sønnen til Håkon jarl, Eirik Håkonsson. Han er blitt gift med datteren til Svein, Gyda Sveinsdatter, og i henhold til Snorre ble det et godt vennskap mellom Eirik og Svein.
Eirik oppnår det han ønsket ved å bli Norges reelle hersker, selv om landet formelt er underlagt kong Svein.
Snorre sier for øvrig at Sveins første hustru Gunhilda av Polen ble syk og døde slik at han kunne gifte seg med svenske Sigrid Storråde. Det er nok feil for andre kilder vitner at Gunnhild dro til Vendland eller Polen og ble der til Svein døde i 1014 og at hun da vendte tilbake til Danmark for å være sammen med sønnen. Med Sigrid fikk Svein datteren Estrid Sveinsdatter som senere ble gift med Ulf Thorgilsson jarl (død 1026).
Svein selv var sannsynligvis realpolitiker nok til å holde seg til den religionen som passet den politikken han førte. Svein Tjugeskjegg var nok også oppmerksom på at straks erkebiskopen av Hamburg-Bremen fikk et fotfeste i Danmark ville den tyske keiseren Otto 3 ikke være langt unna. Hans slaviske naboer i sørøst, arvefiendene slaverne, var allerede underlagt det tyskromerske riket. Svein hadde ingen grunn til å ønske det samme for Danmark.
Etter år 1000 var Svein Tjugeskjegg den mektigste kongen i Norden. Sverige sørget for å holde avstand, og ekteskapet med Sigrid Storråde var å betrakte som en dynastisk fredsavtale med svenskene.
Norge var formelt underlagt Danmark og Eirik jarl stilte norske skip og hærmenn til danskekongens disposisjon. [1]
|
| Occupation |
25 Dec 1013 |
England [1] |
| Konge. |
- Svein var ganske sikkert involvert i hærtokt mot England i årene 1003–1005, 1006–1007 og 1009–1012, som en følge av massakrene på Sankt Brictiusdagen (13.november) i England hvor alle danske og norrøne innbyggere i Nord-England ble mishandlet og drept i følge krønikene til John av Wallingford.
Det er antatt at Svein Tjugeskjegg hadde en personlig interesse i hærtoktene ettersom Gunhild, hans egen søster, var et av de mange ofrene. Massakrene var en storstilt etnisk utrenskning av dansker og norrøne bosettere i England og var initiert av den engelske kongen Ethelred den rådville.
Svein krevde Danegeld, en massiv skatt, og i 1013 ledet han personlig en mektig flåte av dansker og nordmenn i en storstilt invasjon av England. Sammen med ham var Eirik Håkonsson fra Norge.
Laud-krøniken slår fast at før august måned kom kong Svein med hans flåte til Sandwich. Han dro svært hurtig til munning av Humber i East Anglia og deretter oppover Trent til han kom til Gainsborough. Uhtred jarl og alle northumbrianere bøyde seg raskt for ham, noe alt folk i Lindsey gjorde, deretter alt folk i de fem Boroughene. Han tok gisler i hvert shire (område). Da han forsto at alt folk hadde underkastet seg for ham, krevde han at hans styrker skulle bli gitt proviant og hester. Han dro deretter sørover med mesteparten av invasjonsstyrken mens noen av dem, sammen med gislene ble sammen med hans sønn Knut. Etter han dro over Watling Street dro de opp til Oxford, og byborgerne bøyde seg for ham og ga ham gisler. Derfra red de mot Winchester, og folket der gjorde det samme, deretter østover til London.
I London synes Svein å ha blitt møtt med motstand. Innbyggerne hadde brent ned alle broene over elven Thames.
Sangen London Bridge is falling down som blir sunget den dag i dag er et minne om denne hendelsen.
Svein led store tap da han forsøkte å komme seg over elven, og han måtte trekke seg tilbake. Krøniken forteller at kong Svein dro derfra til Wallingford, over Thames til Bath, og ble værende der med hærstyrken. Ealdorman Aethelmaer kom og de vestlige thegnene (høvdingene) med ham. De bøyde seg alle for Svein og ga ham gisler.
London hadde klart å stå imot Sveins angrep, men byen var nå alene, isolert i en nasjon som hadde overgitt seg. Svein Tjugeskjegg ble akseptert som konge over England etter at Ethelred 2 flyktet til Normandie på slutten av 1013. Med tillatelse fra Witenagemot, rådet for de vise menn, underkastet London seg og overga byen til Svein, og han ble erklært som konge på første juledag.
Svein hadde sitt hovedkvarter i Gainsborough i Lincolnshire og begynte å organisere sitt store kongedømme. Han rakk å gjøre Eirik Håkonsson til jarl over Northumbria før han døde den 3.februar 1014 i grevskapet Lincoln etter å ha styrt England i kun 5 uker, angivelig av slag.
I Danmark ble han etterfulgt av sin eldste sønn Harald Sveinsson. Den danske hæren erklærte at hans yngre sønn Knut var den nye kongen av England, men både flåten og Knut selv dro tilbake til Danmark og Ethelred kom tilbake fra Normandie og gjenopptok styringen ved å erklære for sine landsmenn at alt var tilgitt. Sveins sønn, Knut, ble nødt til å gjenerobre England for å kunne fortsette farens verk. [1]
|
| Death |
03 Feb 1014 |
Gainsborough, North Lincolnshire, England [1] |
- Døde angivelig av slag. Han ble begravet i York Minster, men liket ble senere fraktet til Danmark og gravlagt i Roskilde Domkirke, hvor han i dag ligger på en ukjent plass sammen med faren Harald. [1]
|
| Person ID |
I4453 |
My Genealogy |
| Last Modified |
23 Aug 2016 |
Abt 0960 - 1014 (54 years)