- Einar Tambarskjelve Eindridesson var oppvokst på Gimse på Melhus, der han ble født inn i en mektig og rik familie.
Han levde et langt og begivenhetsriktliv, og endte med å bli Norges mektigste mann, både på gods og på innflytelse i statsforvaltningen. Melhus sitt kommunevåpen preges av Einar Tambarskjelve og en bautastein er altså reist som minne.
Einar Eindridesson ble beskrevet som vakker, men det er ofte slik kilder fra den tiden beskriver storfolk man mente fortjente en plass i herskerklassen.
Einar ble tidlig utvalg til tokt med sin konge Olav Trygvasson, til tross for at han var for ung. Hvorfor ble han en av Olavs menn? Hvorfor sto han så ung på Ormen lange, kristningkongen Olavs sagnomsuste praktskip, som en av hans menn? Endog er det skrevet at han var yngstemann ombord.
Kong Olav som brutalt påtvang Einars familie kristendommen, som med makt og list fikk dem til å avsverge åsatroen, og som lot dem døpe mot sin vilje. Einar må ha vært tidlig i tenårene da dette skjedde, da han så sin mektige farfar Styrkår, høvdingen på Gimse, forsverge blot og åsatro. Hvordan skjedde dette?
Jo, kong Olav hadde kommet til Frostatinget med mål om å få de mektige Trønderhøvdingene til å la seg døpe og ta den kristne tro. Dette måtte han gjøre med list. Som den tidligere kongen, Håkon den gode, krevde de mektige høvdingene at Olav ble med på blot, og Olav sa ja, men han sa han ikke vill ofre et lite kjøttstykke (dyr) eller annen mat eller drikke til gudene. Han ville gi et skikkelig offer ble det kunngjort. Han ville ofre storfolk, 10 av de største høvdingene ville være et verdig offer til blotet. En av disse 10 skulle ha vært Einars farfar, Styrkår på Gimsan.
Trusselen fungerte, og de mektige trønderhøvdingene var fintet ut av åsatroen og inn i kristendommen. De tok dåpen der og da.
Kongen tok også høvdingsønner som gisler for at de døpte skulle holde seg til den nye troen, og det er meget mulig at tenåringen Einar, Styrkårs sønnesønn, var blant kongens gisler.
Einar Eindridesson skal ha vært dyktig i alle de - idretter - en kriger skulle beherske, god på ski og landets beste bueskytter, ble det sagt. Hans liv før toktet med kong Olav kan ha vært fyllt med lek - idrett - som en kriger skulle være god i.
Den som får bogestrengen til å skjelve (Tambarskjelve)!
Tilnavnet hans blir oftest skrevert Þambaskelfir, av og til også Þambaskelmir. Sagaen gir ingen direkte forklaring på dette navnet.
Einar var en av de politisk mest fremskutte menn i landet i første halvdel av det 11.århundre. Overleveringen om hans slekt er delvis motstridende, sagaene er uenige om hvorvidt det var hans far som het Eindride og hans farfar som het Styrkår, eller om det var omvendt.
Alle sagaer lar ham imidlertid høre til samme slekt som Jarnskjegge på Ørlandet, og enkelte gjør ham, sikkert uriktig, til en etterkommer av Horda-Kaare. I hvert fall var han en ættestor og rik høvding. Sikkert er det også at han og hans nærmeste forfedre var bosatt på gården Gimsar, nå Gjømsan, i Melhus, Gauldalen.
Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga:
9.
...Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve...
I Snorre Sturlasons kongesaga er Einar Tambarskjelve nærmest en gjennomgangsfigur. Første gang vi møter ham er han 18 år gammel, det er i år 1000, vi er ved Svolder, et sted på Østersjøkysten (men det er høyst usikkert egentlig hvor stedet Svolder var - kildene er sprikende og uenige om beliggenheten).
De får hard medfart av fienden, alliansen av danskekongen, svenskekongen og Erik Ladejarl.
Olav mister både kongemakten og livet i dette slaget.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
108.
Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til snurrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på ham, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt, det var en stor bueskytter:
Skyt den store mannen i krapperommet du.
Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i 2 stykker. Da sa kong Olav:
Hva var det som smalt så høyt?
Einar svarte:
Norge av din hånd, konge.
Det var vel ikke så stort smell, sa kongen, ta min bue og skyt med den, og så kastet han buen sin til ham.
Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa:
For veik, for veik erkongens bue, slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.
Han kom fra slaget med livet i behold, fikk grid av den seirende Eirik jarl, og fikk også til ekte jarlens søster Bergljot, datter til Håkon jarl og Tora Skagedatter fra Møre, og fikk store veitsler i Orkdalen.
Han sto da også sammen med Svein jarl mot Olav Haraldsson både i Trøndelag og i Nesja-slaget. Etter nederlaget i det siste slaget rømte han til Sverige, ble sveakongen Olav Skötkonungs mann, og fikk veitsler der.
Da Olav Skötkonung døde, vendte Einar tilbake til Norge, idet han søkte fred med Olav Haraldsson og oppnådde å få sine eiendommer i Trøndelag tilbake.
Allerede neste år forlot han Norge, besøkte kong Knud den Mektige og den unge norske jarl Håkon Eiriksson i England og reiste så på pilgrimsferd til Roma. Først etter et helt års fravær kom han hjem til Gimsar.
Dette var før det åpne brudd mellom kong Knud og den norske kongen, og vi har ingen tegn til at kong Olav reiste noen anklage mot ham for forræderi. Det bør dog merkes at sagaskriverne på grunn av de etterfølgende begivenheter, har hatt interesse av å fremstille Einar minst mulig aktiv som Olavs motstander. Han blir ikke nevnt under de nærmest følgende års kamper.
Men da kong Knud i 1028 kom til Nidaros og lot seg hylde på Øretinget, sluttet Einar seg straks til ham, og jarlen Håkon Eiriksson ga ham tilbake hans gamle veitsler.
Fra Snorre: Olav den helliges saga:
171.
Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge. Så holdt han et stort ting av folk både fra hæren og fra landet. Der lyste kong Knut at han ville gi sin frende Håkon jarl styringen over alt det land han hadde vunnet på denne ferden; da han hadde gjort det, leidde han Horda-Knut, sønn sin, til høgsetet hos seg og gav ham kongsnavn og med det Danevelde. Kong Knut tok gisler av alle lendmenn og storbønder, han tok sønnene deres eller brødrene eller andre nære frender eller slike menn som de var mest glad i, og som han syntes høvde til det. På den måten som nå er fortalt, bandt kongen folk til å vise troskap mot seg.
Da Håkon jarl hadde overtatt makten i Norge, kom Einar Tambarskjelve, mågen hans, og slo seg i lag med ham. Han fikk igjen alle de veitslene han hadde hatt før mens jarlene rådde i landet. Kong Knut gav Einar store gaver og bandt ham til seg i nært vennskap, han lovte at så lenge hans makt stod i landet, skulle Einar få være den største og gjæveste av alle menn som ikke var av høvdingætt i Norge, og han føyde til det at han syntes at for ættas skyld var Einar, eller sønn hans Eindride, den som best kunne høve til å bære høvdingnavn i Norge, om de ikke hadde hatt jarlen. Disse løftene satte Einar stor pris på og lovte ham sin troskap til gjengjeld. Da ble Einar på nytt en stor og mektig mann...
Etter at Håkon jarl dro over til England i 1029 og så druknet på hjemveien derfra vinteren etter, var Einar i virkeligheten den øverste styrer i Trøndelag, åpenbart i konkurranse med Kalv Arnesson. De mente begge å ha fått løfte om jarlsnavn av kong Knud, og våren 1030 dro Einar over til England for å få løftet oppfylt. Han oppnådde ikke sitt ønske, men kom derfor til å være borte fra landet mens Kalv organiserte motstanden mot Olav og felte ham på Stiklestad.
Fra Snorre: Olav den helliges saga:
186.
Bjørn Stallare fikk høre det ordet som gikk, at Håkon jarl hadde druknet. Da skiftet han sinn, han angret på at han hadde brutt sitt løfte til kong Olav. Han mente nå at han var løst fra den avtalen han hadde gjort om lydighet mot Håkon jarl. Bjørn mente at nå var det større utsikt til at kong Olavs rike kunne reise seg igjen om han kom til Norge, siden det var høvdingløst der.
Så gav Bjørn seg på veg i all hast og tok noen menn med seg. Siden reiste han dag og natt, til hest der han kunne, og med skip der det falt seg slik. Han stanset ikke på vegen før han kom øst i Gardarike og til kong Olav samme vinter ved juletider. Og kongen ble svært glad da Bjørn kom til ham. Så spurte kongen om mange ting nord fra Norge. Bjørn sa at jarlen hadde druknet, og at nå var landet høvdingløst.
Disse nyhetene ble de glade for alle de mennene som hadde fulgt kong Olav fra Norge, og som hadde hatt eiendommer og frender og venner der, og nå lengtet de svært etter å reise hjem igjen. Bjørn fortalte kongen mange andre ting som hadde hendt i Norge og som kongen gjerne ville vite. Da spurte kongen etter vennene sine, og hvordan de holdt troskapen mot ham.
Bjørn sa at det var svært ujamt. Så stod Bjørn opp og falt på kne for kongen og tok foten hans og sa:
Alt i Guds og Deres hand, konge. Jeg har tatt imot penger av Knuts menn og svoret dem troskapsed. Men nå vil jeg følge deg og ikke skilles fra deg så lenge vi begge lever.
Kongen svarte:
Stå opp straks, Bjørn, med meg skal du ha forlik. Dette får du bøte for til Gud. Jeg kan nok vite at det ikke er mange i Norge nå som holder sitt løfte til meg, når slike som du svikter. det er sant også at folk sitter i store vanskeligheter der når jeg er langt borte, og de er utsatt for ufred av mine fiender.
Bjørn fortalte kongen om hvem som mest hadde bundet seg til å reise fiendskap mot kongen og hans menn. Han nevnte sønnene til Erling på Jæren og andre av deres frender, Einar Tambarskjelve, Kalv Arnesson, Tore Hund og Hårek fra Tjøtta...
194.
Einar Tambarskjelve var den som hadde mest å si i ytre Trondheimen etter at Håkon jarls død ble kjent. Han mente at han sjøl og sønnen Eindride hadde mest rett til de eiendommene jarlen hadde hatt, og til løsøret etter ham.
Einar mintes nå løfter og vennskapsord som kong Knut hadde gitt ham da de skiltes.
Så lot Einar ruste ut et godt skip som han eide, og gikk sjøl om bord der med stort følge, og da han var ferdig, seilte han sørover langs land og så vest over havet og stanset ikke før han kom til England. Han drog straks til kong Knut, og kongen tok godt imot ham. Så kom Einar fram for kongen med ærendet sitt. Han sa at han var kommet for å få innfridd de løftene kongen hadde gitt ham, at Einar skulle få bære høvdingnavn over Norge om Håkon jarl ikke var til.
Kong Knut sa at det gikk nok helt annerledes med den saken nå.
Nå har jeg sendt menn og kjenningstegn, sa han, til Svein, sønn min, og sagt at jeg har lovt ham riket i Norge. Men jeg vil holde vennskap med deg. Du skal få den rang av meg som du har ætt til, og være lendmann, men du skal få store veitsler og stå så mye over andre lendmenn som det er mer tiltak i deg enn i de andre lendmennnene.
Da skjønte Einar hvordan saken stod, og hva utfall ærendet ville få, og så gav han seg på hjemvegen. Da han nå kjente kongens planer, men også visste at det var stor utsikt til at det ikke ville bli fredelig i landet om kong Olav kom østfra, så falt det Einar inn at det ikke hadde noen bråhast med å komme hjem, om det skulle komme til kamp med kong Olav, og Einar så likevel ikke skulle få mer makt da enn før. Så seilte Einar ut da han var klar til det, og kom ikke til Norge før det allerede hadde hendt, det meste av det som foregikk den sommeren...
Sagaene er enige om å utpeke Einar som opphavsmann til reisningen mot kong Knuds nye representant, hans unge sønn Svend. Einar var den første verdslige høvding som i 1031 sluttet seg til tanken om kong Olavs hellighet, og ett par år senere begynte han direkte å oppfordre trønderne til opprør.
Fra Snorre: Olav den helliges saga:
241.
Einar Tambarskjelve hadde kommet vestfra England og hjem til gardene sine. Han hadde de veitslene som kong Knut hadde gitt ham da de var sammen i Trondheimen, og det var nesten et jarlerike. Einar Tambarskjelve hadde ikke vært med på å gå mot kong Olav, og det skrøt han av sjøl.
Einar mintes det at kong Knut hadde lovt ham jarledømme i Norge, men også det at kongen ikke hadde holdt sitt løfte. Einar var den første av stormennene som hevdet at kong Olav var hellig...
243.
Sommeren etter ble det mye snakk om at kong Olav var hellig, og nå snudde det helt om med hva folk sa om kongen. Nå var det mange som mente det var sant at kongen var hellig, enda de før hadde gått mot ham i fullt fiendskap og ikke latt ham få rettferdig omtale på noen måte. Så tok folk til å snakke vondt om de menn som hadde vært de strieste til å gå mot kongen.
Biskop Sigurd fikk skylden for mye. Han fikk så mange bitre uvenner at han mente det var best han reiste bort og vest til England til kong Knut.
Etter dette sendte trønderne menn med bud til Opplanda om at biskop Grimkjell skulle komme nord til Trondheimen. Kong Olav hadde sendt biskop Grimkjell tilbake til Norge da kongen drog øst til Gardarike, og siden hadde biskop Grimkjell vært på Opplanda.
Da dette budet kom til biskopen, gjorde han seg straks ferdig til å reise. Når han reiste, var det også mye fordi biskopen trodde det var sant det som ble sagt om kong Olavs jærtegn, og at han var hellig.
244.
Biskop Grimkjell reiste til Einar Tambarskjelve. Einar tok imot biskopen med glede, og siden talte de om mangt og mye, og om de store hendingene som hadde gått for seg der i landet. De ble enige om alt de talte om.
Så tok biskopen inn til kaupangen. Der tok allmuen godt imot ham. Han spurte nøye om de tegn folk sa hendte med kong Olav, og fikk høre bare godt om det.
Så sendte biskopen bud inn på Stiklestad til Torgils og Grim, sønnen hans, og stevnte dem ut til byen til seg. De lot seg ikke be 2 ganger, men kom ut til byen og til biskopen.
De fortalte ham alle de merker de visste om, og likeså hvor de satte kongens lik.
Så sendte biskopen bud etter Einar Tambarskjelve, og Einar kom til byen. Einar og biskopen gikk og talte med kongen og Alfiva og bad om at kongen skulle gi dem lov til å ta kong Olavs lik opp av jorda.
Kongen gav dem lov til det og bad biskopen stelle med det som han ville. Det var mange mennesker der i byen da. Biskopen og Einar gikk med noen menn ut der kongens lik var jordet, og lot dem grave etter det. Da var kista kommet nesten opp av jorda.
Det var på manges råd at biskopen lot kongen grave ned i jorda ved Klemenskirken. Men da det hadde gått 12 måneder og 5 netter etter kong Olavs død, ble hans hellige levninger tatt opp; da var kista igjen kommet opp av jorda, og da så kong Olavs kiste så ny ut som om den var nyskavet.
Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet.
Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt.
Nå kom kong Svein og alle de høvdingene som var der og så på kong Olavs legeme. Da sa Alfiva:
Det er fælt så seint folk råtner i sand. Slik ville det ikke ha vært om han hadde ligget i mold.
Så tok biskopen ei saks og skar kongens hår og stusset skjegget, han hadde hatt langt munnskjegg slik som folk brukte den gang. Da sa biskopen til kongen og Alfiva:
Nå er kongens hår og skjegg så langt som da han døde, men det hadde vokst så mye som dere ser er skåret av her.
Da svarte Alfiva:
Om dette håret ikke brenner i ild, da skal jeg tro på at det er en helligdom; men vi har ofte sett håret helt og uskadd på folk som har ligget lenger i jorda enn denne mannen her.
Da lot biskopen ha ild i et fyrfat og velsignet det og la røkelse på det. Så la han kong Olavs hår på ilden, og da all røkelsen hadde brent opp, tok biskopen håret opp fra ilden, og da var det ikke svidd. Biskopen lot kongen og de andre høvdingene se det. Da bad Alfiva dem legge håret i uvigd ild. Nå svarte Einar Tambarskjelve, han sa hun skulle tie stille og brukte mange harde ord mot henne. Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom at kong Olav var virkelig hellig.
Kongens legeme ble båret inn i Klemenskirken og ble bisatt over høyalteret. Kista ble trukket med pell og det ble satt telt over den av gudvev. Det hendte straks mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom...
247.
Kong Svein Knutsson rådde for Norge i noen år. Han var et barn både i alder og forstand. Alfiva, mor hans, hadde mest styringen i landet, og landets menn var hennes bitre uvenner både da og alltid siden. Danske menn gjorde seg mye til herrer i Norge, og det likte ikke landets egne menn.
Når det ble snakk om dette, gav de andre folkene i landet trønderne skylden for at de hadde vært de verste og sørget for at kong Olav den hellige ble drept, og landet tatt fra ham, og de hadde lagt Norges folk under dette vonde styret, så tvang og ufrihet rammet hele folket både storfolk og småfolk og hele allmuen. De sa at trønderne var skyldige til å gjøre oppstand:
Og til å kaste av oss dette herredømmet.
Landets menn mente også at trønderne hadde størst makt i Norge den gangen på grunn av høvdingene sine, og det at det var så mange mennesker der.
Da trønderne fikk vite at folk i landet klagde på dem, gikk de ved at det var sant, og at de hadde gjort en stor dumhet da de tok livet av og landet fra kong Olav, og de sa også at de fikk bøte dyrt for den ulykken de hadde gjort. Høvdingene holdt stevner og rådslo med hverandre,
Einar Tambarskjelve var første mann i disse rådslagningene.
Det gikk på samme måte med Kalv Arnesson; nå merket han hva det var for ei felle han hadde gått i da kong Knut lokket ham; for alle de løfter han hadde gitt Kalv ble brutt. Kong Knut hadde lovt Kalv jarledømme og styringen over hele Norge, Kalv hadde vært fører og holdt slag med kong Olav og drept ham og tatt landet, men Kalv fikk ikke større navn enn før, og han syntes han var grundig narret. Så gikk det bud mellom brødrene Kalv og Finn og Torberg og Arne, og så ble det godt mellom frendene igjen...
Sammen med Kalv Arnesson dro han i 1034 til Gardarike og kom året etter hjem derfra med kong Olavs unge sønn Magnus, som nå ble tatt til konge.
Fra Snorre: Olav den helliges saga:
250.
Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson holdt møter og rådslagninger den vinteren, de møttes i kaupangen. Da kom kong Knuts sendemenn der til Kalv Arnesson og hadde bud med til ham fra kong Knut om at Kalv skulle sende ham 3 tylvter økser, og la dem være av beste slaget. Kalv svarte:
Jeg sender ingen økser til kong Knut. Si ham at jeg skal gi Svein, sønnen hans, så mange økser at han ikke skal synes det skorter.
251.
Tidlig på våren tok Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson av sted og hadde med seg et stort følge av de beste menn som fantes i Trøndelag. De drog over Kjølen til Jemtland om våren, og så til Helsingland og kom fram i Svitjod, og der fikk de seg skip.
Om sommeren reiste de øst i Gardarike og kom om høsten til Aldeigjuborg. Så sendte de noen menn opp til Holmgard til kong Jarisleiv med det budskap at de tilbød å ta imot Magnus, sønn til kong Olav den hellige, og følge ham til Norge og hjelpe ham så han kunne få igjen farsarven sin, og gjøre ham til konge over landet.
Da dette budskapet kom til kong Jarisleiv, holdt han råd med dronninga og de andre høvdingene sine. De ble enige om dette at de sendte bud til nordmennene og stevnte dem dit for å møte kong Jarisleiv og Magnus. Det ble lovt dem fritt leide.
Da de kom til Holmgard, ble de fullt og fast enige om at de nordmennene som hadde kommet, ble kong Magnus' handgangne menn, og Kalv og alle de menn som hadde stått mot kong Olav på Stiklestad, ble bundet med eder, Magnus gav sikkerhet og fullt forlik og svor eder på at han skulle være trygg og tro mot dem alle om han fikk makt og kongedømme i Norge. Han skulle bli Kalv Arnessons fostersønn, og Kalv skulle være skyldig å gjøre alt det som kunne gjøre riket til Magnus større og friere enn før...
Det var naturlig at Einar og Kalv ble den nye kongens rådgivere, og da Kalv etter få års forløp måtte rømme landet, ble Einar den mektigste mann i Norge. Man skulle tro at han dermed også ble medansvarlig for den harde fremferd som vakte misnøye mot kong Magnus, men han blir slett ikke nevnt i sammenheng med de begivenheter som førte til opprøret i Sigvat skalds Bersoglisvisur.
Det som blir fortalt om ham i disse årene, viser at han ønsket å holde kongemakten til Magnus oppe så sterkt som mulig, han frarådet å gjøre Svend Estridsson til jarl over hele Danmark.
Han motsatte seg også å dele det norske kongedømme med Harald Hardråde, og støttet senere Magnus mot Harald.
Da kong Magnus var død i Danmark i 1047, nektet Einar å fortsette kampen der under kong Harald, han ville heller følge kong Magnus død enn enhver annen konge levende. Under Harald beholdt han fortsatt de veitsler han hadde hatt siden 1028, og hans sønn Eindride ble gift med en slektning av kongen.
Men hans selvrådighet førte tidlig til strid. Sagaene er uenige om hva som ga anledning til den endelige krisen. I alle fall tok han seg til rette i tross mot loven, og det endte med at kongen lot drepe ham og sønnen i Nidaros, det må ha vært omkring år 1050. Etter drapet måtte kong Harald rømme fra Trøndelag, men oppnådde snart forlik.
Einar ble jordet i Olavskirken ved siden av kong Magnus.
Kilder:
www.melhusguiden.no
Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga, avsnitt 9.
Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 19, 94, 108.
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga.
Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, 29-30, 40-44.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 235, 244, 249, 255, 272f, 277f, 282f, 297.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind 3 (1926), side 470-473.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind 1 (1928), side 341.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr.877.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17.
Av Truls Erik Dahl:
Ja, det har du nok hørt før, en del av en replikkveksling som har skrevet seg inn blant norgeshistoriens ypperste. Men hvem sa det og i hvilken sammenheng?
Historien finner du i Snorres Kongesagaer under Olav Tryggvasons saga.
Året er 1000 og stedet er Svolder, antagelig et eller annet sted i Østersjøen, naturligst i Østersund. Den sagnomsuste og kristnede Olav Trygvasson (968-1000) er på vei hjem i sin like sagnomsuste langskip Ormen Lange. Antagelig det største vikingeskip som noen sinne har vært laget, 55 meter langt og med 300 våpenføre menn ombord.
Kong Olav hadde sendt mesteparten av flåten sin i forveien. Danskekongen og svenskekongen, sammen med en del norske kongesvikere lå i bakhold bak noen øyer med en stor flåte for å ta Olav når han passerte. Dette lykkes de med og selv om Olav hadde muligheten til å flykte, tok han modig opp kampen med den enorme overmakten. Danskene og svenskene var han ikke redd for, men derimot sine egne landsmenn som var gått over til fienden.
Mot slutten av slaget faller de berømte ord mellom kong Olavs beste bueskytter, den unge og berømte giganten Einar Tambarskjelve (980-1050) og kong Olav...
...Olav hoppet til slutt overbord og druknet. Men myten sier at Olav overlevde og senere dukket opp som pilegrim i Jerusalem og Konstantinopel. Den unge Einar Tambarskjelve fikk overlevde.
Senere ble han en viktig del av Norgeshistorien, der Norges evige konge, Olav den hellige, blir den sentrale. Einar bodde mesteparten av sitt liv i Trøndelag og er berømt for styrke og ferdigheter med pil og bue. Historien forteller oss at han bl.a kunne skyte en butt pil gjennom et rått hengende okseskinn.
Navnet Tambarskjelve er tydet litt forskjellig, det norrøne - tomb - betyr tarm, streng, sene. Noen tolker det som en som var berømt for å - fjerte - stort. Mer sannsynlig og mer heroisk er at han har fått sitt etternavn fra buens streng som skjelver etter skuddet.
Einar er norrønt for stridsmann.
Bildet i Snorre er tegnet av Christian Krohg (1852-1925). [1, 2, 3]
|
Abt 0982 - Abt 1050 (68 years)