- Normandieslekten etter Rolv var hertuger av Normandie fra 911 til 1204 og senere konger av England. Slekten stammer ifølge Snorre fra Mørejarlene i Norge. Danske forskere mener imidlertid at Rolv var dansk.
Ifølge Snorre dro Rolv ca. 13 år gammel i viking til Østersjøen. Han gjorde deretter strandhugg i Viken i Norge, og ble erklært fredløs av Harald Hårfagre.
Han dro så til Orknøyene og Suderøyene. Han var da i 20-års alderen.
Senere dro han med andre vikinger til utløpet av Seine i Frankrike og herjet i Valland.
Valland er i den gammelnorske og -islandske litteraturen et alminnelig navn på den vestlige del av Frankrike, nemlig Poitou, Bretagne og særlig Normandie.
Benevnelsen kommer av folkenavnet valer, som i Wales, men ble siden brukt om keltere i alminnelighet. Navnet kunne dermed brukes om såvel Wales som om Belgia, Nord-Italia og Nord-Frankrike. Siden nordboerne med tiden kom mest i berøring med sistnevnte land, særlig gjennom erobringen av Normandie, ble det Frankrike som oftest omtaltes som Valland.
Han ble høvding for en flokk vikinger som stormet mot Paris i årene 900-911.
Den franske kannik Dudo skrev hundre år senere Normandies historie etter oppdrag av en normannisk hertug.
I år 911 hadde ryktet om at en veldig vikingflåte igjen hadde landet ved Seines munning spredt skrekk og forferdelse blant frankerne. Dudo gir oss et dramatisk og meget anskuelig bilde av den ånd som i det øyeblikket beskjelte henholdsvis nordboer og frankere. Den frankiske storvasallen som rådde over landet rundt Seine, kalte nok sammen sine tropper, men foretrakk likevel å forsøke seg med forhandlinger.
Han henvendte seg til den berømte krigeren Hastings, som selv en gang hadde vært en veldig viking, men nå hadde gått i den franske kongens tjeneste, og ba ham snakke pent med sine tidligere landsmenn. Nokså motstrebende påtok Hasting seg dette tillitsvervet, for han visste at vikingene ikke likte at han hadde gitt seg inn under en fremmed hersker.
Sammen med to frankiske riddere som kunne dansk, gikk han imidlertid ned til elvebredden, og der utspant det seg nå en samtale, som må kunne kalles klassisk i sitt slag.
Først ropte de tre mennene på frankernes side over elven:
Vi er riddere som er utsendt av frankernes konge og krever at Dere sier oss hvem Dere er, hvor Dere kommer fra og hva Dere ønsker.
Svaret lød:
Vi er dansker, kommer fra Danmark, og vi vil erobre Frankerriket. Hva heter Eders herre?
Ingen, lød svaret, for vi er alle like.
Da spurte Hasting:
Har Deres noen gang hørt tale om Hasting, som var Eders landsmann og seilte hit med mange krigere?
Ja, den mannen begynte godt, men sluttet dårlig, lød svaret.
Hasting fortsatte:
Vil Dere underkaste Dere Karl, frankernes konge, gå i hans tjeneste og få rike len av ham?
Men de svarte:
Vi vil aldri underkaste oss noen. Vi liker best den lønnen vi selv skaffer oss med våre våpen og bragder.
Hva vil Dere da gjøre?
Svaret ble:
Skynd Dere snarest mulig bort herfra! Vi liker ikke alt dette pratet; og vi vil heller ikke fortelle Dere hva vi har i sinne.
Der er, som den danske middelalderhistoriker Steenstrup bemerker, noe så ekte nordisk i denne scenen med de skarpe, rammende replikkene som krysser hverandre over Seine at den må være tatt direkte ut av den normanniske tradisjon som Dudo bygget sitt historiske verk på. Hadde dialogen flytt fra Dudos egen penn, hadde vi ganske sikkert fått en lang harang i mer klassisk toneart, men den historiske tonen her sikkert er helt ekte.
I 911, ved traktaten i St.Clair-sur-Epte, tilbød Karl den Enfoldige Rolv og hans menn landet omkring Seine ned til havet og ga Rolv sin datter Gisela til hustru.
Rolv ble nå hertug av Normandie som Karls vasall og lot seg døpe. Han fikk navnet Robert 1, og han ble en mektig mann der.
Ifølge Snorre skal Rolv ha vært så kjempestor at ingen hest orket å bære ham og derfor ble han kalt Gange-Rolv. Franske kilder kjenner imidlertid ikke dette navnet og minnes ham tvert imot som rytter, så dette er tvilsomt.
Det fortelles også om ham at da han skulle hylle sin lensherre, nektet han å bøye seg for den vanlige skikken å kysse kongens fot. Til slutt gikk han imidlertid med på at en av mennene i hans følge skulle utføre seremonien for ham. Men han var også for stolt til å bøye seg ned. Isteden løftet han Karl den Enfoldige's fot opp til munnen, med den følge at Hans Majestet ramlet baklengs.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
24.
Ragnvald Mørejarl var den kjæreste venn kong Harald hadde, og kongen satte ham høyt. Ragnvald jarl var gift med Hild, datter til Rolv Nevja (Nese); deres sønner var Rolv og Tore. Ragnvald jarl hadde noen frillesønner også; én het Hallad; en annen Einar og en tredje Rollaug; de var voksne da de ektefødte brødrene deres var barn ennå. Rolv var en stor viking; Han var så svær av vekst at ingen hest kunne bære ham, derfor gikk han til fots overalt. Han ble kalt Gange-Rolv. Han herjet ofte i Austerveg. En sommer han kom østfra til Viken fra vikingtog, hogg han strandhogg der. Kong Harald var i Viken; han ble alvorlig sint, da han fikk høre om dette, for han hadde strengt forbudt å rane innenlands. Kongen lyste på tinget at han gjorde Rolv fredløs i Norge. Da Hild, Rolvs mor, fikk vite dette, dro hun til kongen på ba om fred for Rolv, men kongen var så sint at det nyttet henne ikke å be. ...Gange-Rolv seilte siden vest over havet til Suderøyene; derfra seilte han vest til Valland (Frankrike) og herjet der, og vant seg et stort jarlerike, som han bygde for en stor del med nordmenn, og det heter Normandi siden. Jarlene i Normandi er kommet av Rolvs ætt. Sønn til Gange-Rolv var Viljalm, far til Rikard, far til Rikard den andre, far til Robert Langspade, far til Viljalm Bastard, Englands konge. Fra ham er alle Englandskongene ættet siden.
Rolv var gift 1.gang i 886 med Popa og 2.gang i 911 med Gisela av Frankrike.
Rolv bodde i Rouen, hvor han døde i 931.
Kilder:
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 353-356.
Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 24.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 277.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 14, 76. [1, 2]
|
Abt 0866 - Abt 0931 (65 years)
[1, 2]