- Eirik Håkonsson Ladejarl (født 957, død 1024) var jarl på Lade for Trøndelag og Hålogaland (ca.995–1012) og hersker av Norge ved å anerkjenne danskekongens overherredømme, sammen med broren Svein (1000–1012).
Eirik jarl fulgte danekongen Knut den mekige til England 1014 og fikk Northumberland i len. Var jarl av Northumbria (1016–1023).
Eirik Ladejarl var frillesønn (utenfor ekteskap) av Håkon Sigurdsson, også Ladejarl og ubestridt hersker av Norge.
Eirik deltok i 2 store slag som var avgjørende for norgeshistorien og han gikk seirende ut av begge:
1. Slaget ved Hjørungavåg (986):
Slaget ved Hjørungavåg var Eirik Håkonssons første betydelig konfrontasjon. Slaget var av like deler historisk som legendarisk betydning på slutten av 900-tallet mellom jarlene på Lade og en dansk invasjonsstyrke. Slaget var mer enn en strid mellom høvdinger og konger. Det var første gang Norge som nasjon verget seg mot dansk invasjon og dominans. Slaget er blitt beskrevet i de norske kongesagaene, først og fremst Heimskringla, foruten også Jomsvikingenes saga og Saxo Grammaticus' Gesta Danorum. Disse sene litterære opptegnelsene er fantasifulle, men historikerne mener at de inneholder en kjerne av sannhet, noe som blir bekreftet av skaldekvadene som omtaler slaget, blant annet av Tord Kolbeinsson og Tind Hallkjellsson.
I henhold til Snorre Sturlasson hadde Eirik tilsynelatende kommet til forsoning med faren og var til stede ved slaget som kommandant. Han ledet 60 skip og var seierrik til tross for at danskene, støttet av de fryktede jomsvikingene, hadde større skip, men et fryktelig uvær ga fordeler til nordmennene. Etter slaget ga Eirik grid til mange av jomsvikingene, blant annet Vagn Åkesson. Griden viste Eiriks storsinn og selvhevdelse.
2. Slaget ved Svolder (1000):
I slaget ved Svolder i år 1000, et sted i nærheten av Øresund, var svenskekongen, danskekongen og ikke minst Eirik Håkonsson klar til å ta imot Olav Tryggvason. I løpet av sommeren hadde kong Olav vært i den baltiske regionen, sannsynligvis i dagens Polen, og, i henhold til Snorre, for å hentet hjem rikdommer som tilhørte hans hustru Tyra Haraldsdatter. Han hadde med seg mange skip, men flere av dem tilhørte den svikefulle Sigvalde jarl, høvding for Jomsvikingene, som lurte den norske kongen i en felle. Olavs skip passerte i en lang rekke ankerplassen til den kombinerte hæren til Olof Skötkonung, Svein Tjugeskjegg og Eirik Håkonsson som lå på lur. Kong Olav stolte på Sigvalde jarl, ventet intet angrep og seilte selv helt sist i det største skipet «Ormen Lange». Den allierte hæren lot mesteparten av de norske skipene passere før de seilte ut og angrep kong Olav.
Olav Tryggvason kunne ha flyktet, men valgte å bli. For sagaforfatterne er det vel så mye ære i strålende nederlag som i seier (jfr. Vagn Åkesson). Han bant sammen sine 11 gjenværende skip til en flytende festning med Ormen Lange innerst og de andre utover i en lang rekke.
De islandske og norske forfatterne, som har gitt detaljer om slaget, gir all ære til de nordmennene som kjempet for Eirik Håkonsson, men også til de nordmenn som kjempet for Olav Tryggvason. Både svenskene som danskene kastet seg mot Olav Tryggvason og ble øyeblikkelig slengt tilbake. Eirik Håkonsson viste seg som strateg ved å gå metodisk til verks. Han angrep det ytterste skipet først, ryddet dette, kappet det løs og deretter det neste. De overlevende trakk seg innover helt til kun Ormen Lange var igjen, bemannet av trette og sårete menn. Til slutt var også Ormen Lange overmannet, Olav Tryggvason kastet seg over bord og ble aldri sett igjen.
Eirik Håkonsson sto igjen, akkurat som i slaget ved Hjørungavåg, som seierherren. Med det erobrete Ormen Lange kunne han, slik hans skald Halldor Ukristne har kvedet, seile fra kampplassen.
Eirik var også en hersker som anerkjente og støttet skaldekunsten.
Eirik Håkonsson, norrønt Eiríkr Hákonarson, ble nevnt som Eric av Hlathir, det vil si som Eirik av Norge, i England. I engelske charter er han oppført som vitne med skrivemåten Yric dux, men ble også referert til som Yric, Yrric, Iric, Eiric og Eric i latinske og gammelengelske kilder.
De viktigste skriftlige kildene om Eirik Ladejarl er de islandske og norske kongesagaer fra 1100- og 1200-tallet, deriblant Snorre Sturlassons Heimskringla, Fagrskinna, Ågrip, Knýtlinga saga, Historia Norvegiæ, Den legendariske saga om Olav den hellige, og skrifter av Odd Snorresson og Theodoricus monachus.
De angelsaksiske kildene er knappe og sparsommelige, men verdifulle ettersom de representerer samtidige vitnebevis. Den mest betydningsfulle er Den angelsaksiske krønike og Encomium Emmae.
I tillegg blir Eirik Ladejarl nevnt av historikere fra 1100-tallet som Florence av Worcester, William av Malmesbury, og Henry av Huntingdon.
En betydelig mengde skaldekvad og dikt av Eiriks skalder er bevart i kongesagaene og representerer samtidige vitnebevis. De mest betydningsfulle er drottekvadet Bandadråpa av Eyjolv Dådaskald, og kvad av Halldor Ukristne og Tord Kolbeinsson. Eirik hadde også Hallfred Vandrædaskald, Gunnlaug Ormstunge, Ravn Onundsson (Hrafn Önundarson), Skule Torsteinsson og Tord Sjåreksson som diktet for ham.
Fagrskinna og Heimskringla skriver om Eiriks ungdomsår og forteller at han var sønn av Håkon Sigurdsson og ei kvinne av lav ætt som Håkon gikk til sengs med under et opphold i Oppland.
I henhold til Fagrskinna var Håkon 15 år gammel, og som vanlig var lot jarlen gutten bli fostret hos Torleiv Spake i Meldal. Snorre Sturlasson forteller i Håkon jarls saga (side 113) at Eirik vokste opp og ble tidlig en kjekk kar, vakker å se til, og stor og sterk.
Håkon jarl giftet seg med ei datter til Skage Toftesson og han giftet sin egen datter bort til dennes sønn, Skofte Skagesson. Det ble tett vennskap mellom disse ættene, og det fortelles om en hendelse da Eirik var 11-12 år. Han og fosterfaren har lagt sitt skip nærmest Håkon jarls. Når så Skofte kommer ber han Eirik flytte sitt skip slik at han kan ankre nærmest jarlen slik han var vant til, noe Eirik nekter. Når Håkon jarl hører dette blir han rasende over sønnens stolthet og gir ham ordre om øyeblikkelig å flytte seg. Ydmyket har Eirik ikke noe valg, men neste vår får han et skip med 30 roere av fosterfaren. Han seiler til Møre, finner Skofte, legger til kamp og Skofte faller. Dette var den første gangen Eirik setter spor etter seg, og ble senere minnet av skalden Eyjolv Dådaskald i hans Bandadråpa:
Hard og mektig lot
hersen segne i striden.
en gullrik herre tapte
livet før han trodde.
Han steig, stålsatte, aldri
fra en som slår på skjoldet,
før han var død og stille.
Han seirer ved guders vilje.
Sagaen forteller at etter at Skofte er drept seiler Eirik sørover til Danmark hvor han blir mottatt av kong Harald Blåtann. Etter å ha blitt vinteren over hos danskekongen gir Harald Håkon jarls sønn et jarldømme over Ringerike og Vingulmark (Osloområdet), områder i sørøstlige Norge som skattet til Danmark i bytte for en viss uavhengighet. Dette viser at til tross for Eiriks ungdom, at han var en frillesønn og heller ikke sto på god fot med faren, hadde han posisjon i kraft av farsætten. Han var ikke hvem som helst.
I 995 kommer Olav Tryggvason til Norge og griper makten. Håkon jarl blir sviktet av trønderne og blir drept, mens Eirik Håkonsson blir tvunget til landflyktighet i Sverige. Han går i allianse med Olof Skötkonung av Sverige og Svein Tjugeskjegg av Danmark. Danskekongen lar Eirik bli gift med sin datter Gyda Sveinsdatter, noe som igjen understreker Eiriks posisjon. Han tilhører Ladejarlætten, den gamle ætten fra Hålogaland og fremste ætten med krav til Norges trone ved siden av Hårfagreætten som Olav Tryggvason tilhørte.
Med Sverige som base gjør Eirik flere hærtokt mot øst. Han herjer landområdene til kong Vladimir 1 av Kiev, røver, herjer og brenner ned byen som på norrønt ble kalt for - Aldeigja - og som i dag heter Staraya Ladoga. Det er ingen skrevne kilder fra kontinentet som bekrefter eller avkrefter dette angrepet, men russiske arkeologiske undersøkelser på 1980-tallet viser bevis på at byen ble brent en gang sent på 900-tallet.
Eirik plyndret også i vestlige Estland, norrønt Aðalsýsla, og øya Saaremaa, norrønt Eysýsla. I henhold til Fagrskinnas sammendrag av Bandadråpa kjempet han mot vikinger i Østersjøen og gjorde landgang i Østergøtland på denne tiden, som ikke desto mindre var Olof Skötkonungs område. Hensikten var åpenbart å skaffe seg en formue lik Olav Tryggvason hadde gjort i England tidligere, en formue som kunne benyttes til å bygge opp en hær som kunne settes inn mot Olav Tryggvason.
Etter slaget ved Svolder ble Eirik, sammen med sin halvbror Svein Håkonsson, hersker av Norge fra 1000 til 1012. Norge var formelt under kong Svein Tjugeskjegg, og Snorre Sturlasson som Hårfagreættens egen propagandist understreker at Eirik aldri tok kongsnavn. I prinsippet var han likevel - konge - av Norge ettersom han styrte som en.
Svein Tjugeskjeggs overherredømme av Norge skal ikke overdrives. I beste fall sendte Eirik gjæve gaver til danskekongen og aksepterte at hans lojalitet lå hos denne, men store deler av Norge ble styrt uavhengig av Danmark, spesielt de områdene som Eirik selv rådde over, hvilket antagelig tilsvarte de samme områdene som Harald Hårfagre i sin tid rådde over.
I henhold til Snorre var forholdene for folk flest bedre under Eirik Håkonsson enn under det voldsstyret som Olav Tryggvason hadde utøvet i sine knappe 5 år som konge, akkurat som det hadde vært under Håkon jarl:
Gode år i landet og god fred for bøndene innenlands.
Snorre sier om Håkon jarls sønner at:
Eirik og Svein jarl lot seg døpe begge 2 og tok den rette tro, men så lenge de rådde for Norge, lot de hver mann gjøre som han sjøl ville med å holde kristendommen. Sjøl holdt de godt de gamle lovene og landsens skikk og bruk, og de var vennesæle menn og styrte godt. Det var støtt Eirik jarl som var den første av brødrene i alt som hadde med styringen å gjøre.
Eiriks sønn med Gyda, Håkon Eiriksson, fortsatte farens posisjon fram til 1015 da Olav Haraldsson kom til landet. Eirik og Svein befestet sitt styre med å la deres søster Bergljot Håkonsdatter gifte seg med den mektige Einar Tambarskjelve, som hadde kjempet sammen Olav Tryggvason ved Svolder, og fikk således en betydningsfull rådgiver og alliert.
I løpet av den tiden som Eirik styrte Norge var hans eneste seriøse rival den mektige Erling Skjalgsson på Jæren som var gift med Olav Tryggvasons søster Astrid. Erling var altfor mektig til selv å bli rørt, men ikke mektig nok til at han gikk til åpen konfrontasjon mot brødrene. På samme måte som brødrene var formelt under danskekongen var Erling formelt under brødrene, men styrte stort sett på egen vegne over sine egne områder. Da Svein Håkonsson i brorens fravær samlet tropper for å møte Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar var likevel Erling en av de som stilte opp og kjempet sammen med Ladejarlen.
I henhold til Grettes saga forbød Eirik holmgang og duell ved lov og landsforviste berserker fra riket kort tid før han seilte til England.
Olav Tryggvason var misjonskongen, men kampen mot kongen var ikke en kamp mot kristendommen. I henhold til Snorre Sturlasson var Eirik Håkonsson en realpolitiker med et pragmatisk syn på religion, i motsetning til faren Håkon jarl. Han lot seg døpe og lot deretter folk flest gjøre som de selv ville.
Theodoricus monachus derimot fremstiller Eirik noe usannsynlig slik at han ga et løfte om å bli kristen om han seiret ved Svolder.
Odd Snorressons saga om Olav Tryggvason har en mer utpenslet fortelling hvor Eirik erstatter et bilde av den norrøne guden Tor i forstavnen av skipet sitt med et kristent kors. Det er ingen skaldekvad som støtter dette, skjønt det er sannsynlig at Eirik lot seg døpe, i alle fall formelt, slik kongesagaene skriver. Kysten av Norge var kristen, men Trøndelag og i Oppland og innlandet var folk flest stort sett hedninger.
Fagrskinna nevner at i brødrene Eirik og Sveins dager ble kristendommen meget skadelidende, underforstått at brødrene ikke drev misjonsvirksomhet og tvangsdøpning med vold.
Å gå over til kristendommen var uten tvil en politisk fordel for brødrene ettersom de var allierte med de kristne kongene i Sverige og Danmark. Å akseptere toleranse og religionsfrihet var også et skarpsindig trekk etter Olav Tryggvasons voldelige misjonsaktivitet. Eiriks religiøse overbevisning var sannsynligvis ikke sterk.
Mens hirdskaldene til Eiriks rival Olav Tryggvason og Olav Haraldsson verget seg fra å bruke hedenske kjenninger i sine kvad og lovpriste kongen som en kristen herre, er alle bevarte skaldekvad som er viet Eirik Håkonsson diktet på tradisjonelt vis.
Bandadråpa som ble diktet en gang etter år 1000 er åpenbart hedensk ettersom det nevner Eirik som seierrik i henhold til guders vilje.
Begge de 2 norske historieverkene Historia Norvegiæ og Ågrip er fiendtlig innstilt til Eirik Håkonsson og mener at han kjempet aktivt for å rykke opp kristendommen med roten, men dette blir ikke bekreftet av andre kilder. I bestefall forveksler bøkene Eirik med faren Håkon, eller lyver bevisst for å sverte jarlen.
I 1014 eller 1015 forlot Eirik Håkonsson Norge og slo seg sammen med danskekongen Knut Sveinsson, sønn av Svein Tjugeskjegg, for dennes hærtog til England.
Eiriks deltagelse var sannsynligvis prisen for å styre Norge uavhengig av Danmark, og nå var tiden inne for at lojaliteten skulle betales. Å unnslå seg var ikke bare feighet, men også å erklære fiendskap med danskekongen. Antagelig var det likevel ikke en uvillig jarl som kom seilende med en norsk hær.
I henhold til Tord Kolbeinssons Eiriksdråpa møttes den norske og den danske flåten ved den engelske kysten i 1015, men kronologien i de ulike kildene er ikke samstemte, og noen forskere mener at møtet først skjedde i Danmark i 1014. På denne tiden var Knut en ung og uerfaren hersker som sto i skyggen av sin avdøde far Svein Tjugeskjegg som hadde erobret England i 1013, men døde 5 uker senere.
Eirik Håkonsson var på den annen side en erfaren krigsstrateg med en utprøvd intelligens og krigslykke, i henhold til Fagrskinna.
Forskeren Frank Stentons mening om Eirik var at han var den beste rådgiver som var å finne for en ung prins som var i ferd med å begynne sin erobring.
Den dansk-norske invasjonsstyrken tok landgang i Sandwich på midtsommeren 1015. De møtte liten motstand. Knuts styrker forflyttet seg inn i Wessex og plyndret i Dorset, Wiltshire og Somerset. Alderman Eadric Streona samlet en engelsk hærstyrke på 40 skip og underkastet seg deretter kong Knut. Encomium Emmae er den eneste engelske kilden som gir informasjon om Eiriks bevegelser på denne tiden, men opptegnelsene om hans antatte uavhengige hærtokt er vage og står ikke i samspill med andre kilder.
Tidlig i 1016 flyttet den norrøne styrken, kanskje forsterket med angelsaksiske medsammensvorne, seg over elven Thames og inn i Mercia, og plyndret omgivelsene etter hvert. Prins Edmund 2 av England, eller Edmund Jernside som han ble kalt, forsøkte å mønstre en hær til å stå imot invasjonen, men hans anstrengelser var ikke vellykket. Knut fortsatte uhindret inn i Northumbria hvor jarlen for Northumbria, Uchtred den modige, ble myrdet i kaoset. Da kontrollen var tatt i nord ble det store nordengelske jarldømmet gitt til Eirik Håkonsson slik at han kunne administrere det. Den store hæren beveget seg deretter sørover og mot London. Før den kom fram døde kong Ethelred den rådville den 23.april. Prins Edmund ble valgt til ny konge av England.
I kjølvannet av Ethelreds død beleiret de norrøne styrkene London. I henhold til Encomium Emmae ble beleiringen overvåket av Eirik Håkonsson. Den legendariske saga om Olav den hellige indikerer at Eirik var til stede ved beleiringen, og et vers av Tord Kolbeinsson sier at Eirik kjempet et slag med en Ulfkytel vest for London.
Etter flere slag kom Knut og Edmund til en enighet om å dele kongedømmet England, men Edmund dør noen få måneder senere.
I 1017 er Knut den udiskutable kongen over hele England, noe som ga ham tilnavnet den mektige eller den store. Han delte landet inn i 4 deler:
Wessex beholdt han selv, East Anglia ga han til Torkjell Høge, Northumbria til Eirik, og Mercia til angelsakseren Eadric – som ble henrettet som forræder i løpet av det samme året.
I henhold til Encomium Emmae befalte han Eirik å betale denne mannen hva vi skylder ham. Nordmannen skilte hodet hans fra kroppen med øksa.
Eirik Håkonsson forble jarl av Northumbria til han døde. Hans jarldømme er spesielt bemerkelsesverdig ved at det ikke er avtegnet at han kjempet et eneste slag mot Skottland eller Strathclyde som vanligvis truet Northumbria hele tiden.
Eirik er ikke nevnt i engelske dokumenter etter 1023. I henhold til engelske kilder ble han sendt i landflyktighet av kong Knut og dro tilbake til Norge. Det er svært lite sannsynlig og det er ingen norrøne kilder som bekrefter hans påståtte hjemreise. Hans arvtager til jarldømmet, en danske eller en engelskfødt av dansk opprinnelse, Sigurd Digre, som regel nevnt som Siward, kan ikke bekreftes at han overtok jarldømmet før 1033.
Eiriks død kan ikke bli plassert med sikkerhet mellom 1023 og 1033. Tradisjonelt blir hans død regnet for å ha skjedd i 1024. I henhold til norrøne kilder døde han av blødninger etter at drøvelen hans ble kuttet (en kjent prosedyre i middelalderens legekunst) enten akkurat før eller rett etter en pilegrimsreise til Roma.
Litteratur bl.a.:
Campbell, Alistar (redaktør og oversetter) og Simon Keynes (tilleggsintroduksjon): (1998). Encomium Emmae Reginae. Cambridge University Press.
Christiansen, Eric: (2002). The Norsemen in the Viking Age. Blackwell Publishing.
Driscoll, M. J. (redaktør): (1995). Ágrip af Nóregs konungasögum . Viking Society for Northern Research.
Ekrem, Inger (redaktør), Lars Boje Mortensen (redaktør) og Peter Fisher (oversetter): (2003). Historia Norwegie. Museum Tusculanum Press.
Faulkes, Anthony (redaktør): (1978). Two Icelandic Stories : Hreiðars þáttr : Orms þáttr. Viking Society for Northern Research.
Finlay, Alison (redaktør og oversetter): (2004). Fagrskinna, a Catalogue of the Kings of Norway. Brill Academic Publishers.
Finnur Jónsson: (1924). Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie. G. E. C. Gad.
Fox, Denton og Pálsson, Hermann (oversettere): (2001). Grettir's Saga. University of Toronto Press.
Henry av Huntingdon (oversatt av Diana Greenway): (2002). The History of the English People, 1000-1154.
Keyser, Rudolph og Carl Rikard Unger (red.): (1849). Olafs saga hins helga. Feilberg & Landmark.
Oddr Snorrason (oversatt av Theodore M. Andersson): (2003). The Saga of Olaf Tryggvason. Cornell University Press.
Snorre Sturlason: Heimskringla eller Snorres kongesagaer. Mange utgaver.
Stenton, Frank M.: (2001). Anglo-Saxon England. Oxford University Press.
Theodoricus monachus (oversatt og kommentert av David og Ian McDougall med en introduksjon av Peter Foote) (1998). The Ancient History of the Norwegian Kings. Viking Society for Northern Research. [1]
|
Abt 0963 - Abt 1023 (60 years)
[1]