- Allerede to dager etter biskop Eskills død postulerte domkapitlet i Nidaros Bergensbispen Aslak Bolt til erkebiskop. Aslak kom til Nidaros samme året, og det ble sendt melding til paven om valget. Han godtok domkapitlets postulering og providerte Aslak til erkebiskop etter å ha løst ham fra Bergen bispedømme.
Aslaks to representanter i Roma, korbrødrene Svein Eriksson og Torstein Nikolasson oppfylte hans økonomiske forpliktelser til kurien. De betalte med engang de foreskrevne 800 gylden i hovedavgift og de andre avgiftene. Aslak Bolt hørte til en av de mer fremtredende slekter i tiden, og etter å ha vært biskop i Bergen i 20 år hadde han vel midler nok til å betale.
Han må ha vært en mann med utpreget sans for orden og administrasjon. Aslak var en stormann både i kraft av det miljø han var utgått av og på grunn av sin stilling som biskop. Listen over hans løsøre bærer preg av det.
Aslaks bøker er med ett unntak alle av religiøs eller kirkelig karakter, i hans eie var intet mindre enn 19 teologiske verker. Dette må vel regnes blant de forholdsvis store boksamlinger på denne tiden.
Blant hans bøker finner vi to brevarier, det ene var et breviar for hele året etter praksis i Bergen. Videre har vi et teologisk skrift som Compendium theologice veritatis, en andaktsbok som Textus Boecii de consolacione, bøker som vel har vært ment til hjelp for utarbeidelse av prekener, som Summa virtutum og Sermones dominicales Jacobi de Voragine, og selvfølgelig også Liber revelacionum Birgitte.
Aslak ville fra første stund av som leder av den norske kirkeprovins ha orden i sakene. Han satte snarest i gang en opptegnelse over inntektene av erkesetets gods (Aslak Bolts Jordebog). I jordeboken oppregnes de steder erkebiskopen skal visitere, og lengden av hans opphold på de forskjellige stedene. I alt var det 34 hovedkirker og 4 klostre. Her ble det inngått avtaler og om hvordan visse avgifter skulle betales. I alle skrivelser om for eksempel mikkelskornet heter det at dette er en gammel avgift som i lengre tid ikke har vært betalt. Det nevnes også hva denne skulle gå til: Skal nå hvert alter ha så store inntekter ut over det som de før hadde, som her sies og som vi kom fram til med allmuens samtykke. Og så regnes det opp 14 altre i domkirken og de prestegjeld hver av dem skal ha denne inntekten fra. Hver korbror skulle ha sitt alter i domkirken, så det er sannsynlig at korbrødrene akkurat som erkebiskopen har fått sine inntekter forminsket på grunn av forskyvninger i jordverdier og mindre avkastning.
Erkebiskopen måtte selvsagt ha noe å tilby allmuen til gjengjeld. Sognemennene i Selbu gikk med på at mikkelskornet skal komme til Sanct Thomasalteret i Nidaros domkirke og den korbror som har det, for messehold og gode gjerninger, som skal gjøres på allmuens vegne både for levende og døde. Allmuen vil årlig gi en avgift til korbrødrene i domkirken til evigvarende eie for det messehold som de skulle ha i Nidaros domkirke, hver dag en sunget messe for alle levende mennesker, for fred og gode årringer, og den andre messen skal leses for sjelene til alle kristne som er døde.
Jordeboken gir oss også andre opplysninger om Aslaks ordnende virksomhet. Like etter at han ble valgt, sendte han sin kapellan til Sverige for å kjøpe kobber til kirkens behov på taket over Hellig Olavs skrin. Han har også gitt forordninger for erkesetets leilendinger, og han har nøyaktige bestemmelser om hvordan en skal få kirkelig ombud. Aslak må ha lagt an på å organisere sin administrasjon i bestemte former. Alt skulle han ha oppskrevet og ordnet,alle skulle gjennom skriftlige avtaler og fullmakter vite hva de hadde å holde seg til. Den systematiske orden som Aslak tilstrebet og gjennomførte, har kanskje ikke hans forgjengere hatt sans for, og det kan vel forklare at vi vet så lite om deres virksomhet som erkebiskoper.
Han gjenoppbygget Nidarosdomen etter brann i 1432.
Aslak holdt er provinskonsil i Bergen i august 1345. Han kalte sammen til nytt konsil, denne gang i Oslo. Her møtte alle de norske biskopene unntatt biskopen av Oslo. Statuttene ble forkynt offentlig på møte i provinskonsilet den 20. desember 1436. En gruppe bestemmelser i Aslak statutt er alle de som medfører kirkestraff, som ekskommunikasjon og bannlysning, og alle manndrapere i kirkeprovinsen. Bare pønitentiaren ved katedralen kan løse disse siste, og de geistlige som våger å gjøre dette uten tillatelse fra biskopen, blir bannlyst ved selve gjerningen. Ekteskapssaker og større saker som simoni, sakrilegium og lignende kan prestene på landet ikke behandle, de må overlates til biskopene og deres officialer med domkapitlenes samtykke.
Dersom noen ugift lever i offentlig frilleliv, skal presten i sin kirke nevne dem ved navn tre ganger i året, for at de enten skal gå fra hverandre eller gifte seg. Dersom de ikke ville høre på denne gagnlige påminnelsen innen et år, skal de utelukkes fra altergangen. Konsilet i Oslo i 1436 må ha vært det siste provinskonsilet som har vært holdt i Norge. Statuttene må følgelig ha vært det siste kirkelige statuttet for det katolske Norge med dets biland.
Aslak var nå en eldre mann med mangfoldige plikter, det er ikke alltid det kan ha vært lett for en enkelt mann å overholde, idet vi skriver 1442. Vi skal ikke her komme inn på Aslaks virksomhet som medlem av det norske riksrådet. Hans autoritet kan vi forstå, og det er nokså klart at han burde ha særskilte forutsetninger som fredsstifter. Men samtidig kunne han pleie sin kirkes ve og vel. Sammen med biskop Olav og hans kapitel avtalte han med engelske kjøpmenn at de skulle sørge for at det kunne komme en dyktig klokkestøper til Bergen for at han kunne lage kirkeklokker til domkirkene i Nidaros og Bergen. Begge steder skulle ha tre klokker, én stor og to mindre.
Aslak må ha vært forbausende aktiv, han må alltid ha vært på farten, det kan vi slå fast fordi vi i diplomene kan følge ham fra år til år. Øyensynlig har han vært våken og påpasselig til det siste.
Karl Knutsson Bonde ble kronet til norsk konge i Nidaros i november 1449 av Aslak.
Vi har omtalt Aslak som administrator og ordensmann og påpekt hans evner og interesser på disse områdene. Men hvordan var Aslak Bolt som prest og overhyrde?
Våre kilder forteller om avtaler og forskrifter, men om det som hørte en prests eller biskops alminnelige gjerning, har ikke skriftene noen opplysninger om. Vi vet at Aslak har vært på visitas i sitt bispedømme, og vi må følgelig slutte at han har meddelt fermingen til de unge. Vi må videre kunne regne med at han har lest sin messe, at han har viet prester og kirker, og at han som en god hyrde har hatt omtanke for sin menighets ve og vel.
Våre kilder kan gi et skjevt inntrykk all den tid de praktisk talt ikke berører denne siste og viktigste siden av en katolsk kirkefyrstes virksomhet. For Aslak som for hans forgjengere var deres virke på denne jord en forberedelse til det hinsidige, de trodde og visste at de som hyrder og overhyrder ikke bare måtte stå til ansvar for sitt eget liv, men også for hvordan de hadde ledet sin hjord på den vei som fører til Guds rike. Her kan det til slutt være på sin plass å gjengi en setning som godt kan ha vært formet og uttalt av Aslak Bolt selv: Alt som er verd å minnes og ikke glemme, er Guds signede nåde og ikke menneskenes snille.
Han lot skrive Aslak Bolts jordebok, et viktig kildetidsskrift. Det er den første omfattende jordeboken etter svartedauden, og oppgir både gammel landskyld og det som reelt ble betalt (gammel og ny landskyld). Dette gir en god pekepinn på fallet i landskylda etter pestens herjinger. Aslak registrerte kun eiendommer der erkebispestolen hadde eierinterresser (parter), men er svært nitid ført, i den forstand at også eiendommer med svært liten avkastning er tatt med.
I leilendingstida var så og si all eiendom skyldsatt, dvs. at det var satt en landskyld på eiendommen, den tidens eiendomstakst. Denne landskylda var grunnlag for skatter (som alle måtte betale) til krone (f.eks. leidang) og kirke (f.eks. tiende). Den var også grunnlag for den leia (bøksel) leilendingen måtte betale til grunneieren. Enkelte gårder var delt opp i parter, med flere grunneiere å betale til, og grunneierne byttet parter seg i mellom villig vekk. I jordeboken er ført kun bispesetets parter i hver gård, det kan ligge høyere total landskyld på noen gårder. Dette var et svært komplisert system, som ikke kan utredes i en håndvenning.
Jordeboken er landskylda oppgitt i penger, smør, korn, malt eller mel. Inndelingen var omtrent slik:
Arealgr.lag: 1 markebol = 8 øresbol = 8 tønner land = ca. 32 da.
Penger: 1 mark forngild = 8 øre/aurar = 24 ørtuger/ertogar.
Smør: 1 spann = 3 bismerpund = 72 merker = 15,43 kg.
Korn: 1 vett = 6 våg = 18 lispund = 432 merker = 111,1 kg.
Korn: 1 landslovskippund = 148 kg.
Når det gjelder gammel skyld i jordeboken hadde 1 mark penger (1 markebol) samme verdi som 3 spann smør. Slik ble landskylda av ett øresbol (1 øre i penger) likt med 27 merker smør. Eitt øresbol tilsvarte trolig ca. 4 da innmark, av dette skulle 1 da etter loven ligge som havning. Ett spann smør tilsvarte omtrent hele årsproduksjonen til ei ku den gangen, og man regner med at det lå ca. 2 (1,5 - 3) øresbol innmark bak hver melkeku, av disse 8 da ble det dyrket korn eller andre matvekster på 6 da. i 1428 på Nidaros, Sør-Trøndelag, Norge.
|
Abt 1375 - 1450 (75 years)