- Jernskjegge (Jarnskjegge), død 997, egentlig Skjegge Asbjørnson, var en trøndersk stormann, og ifølge Sagaen om Olav Tryggvason var han en av kong Olav Tryggvasons motstandere, som var lederen for de hedenske bøndene i Trøndelag.
Skjegge skal ha deltatt under slaget i Hjørungavåg i 986. Jarlesønnen Svein Håkonsson skal, sammen med Skjegge og Ragnvald fra Ervik på Stad ha kommandert en flåte på 60 skip på Håkon jarls side i kampen mot jomsvikingene.
Han skal ha bodd på Opphaug i Ørland. Skjegge var den første som talte mot kong Olav da de møttes på Frostatinget, og det var han som mest fikk bøndene til å sette seg mot kristendommen. Jernskjegge ble drept av kongsmennene utenfor hoveddøren til hovet på Mære i 997. Etter at han var drept, ble liket hans ifølge sagaen ført ut på Ørlandet, hvor han visstnok skal ligge i Skjeggehaugen ved Austrått. Det er i dag flere hauger ved Austrått som kalles Skjeggehaugen.
Skjegges datter Gudrun giftet seg med kong Olav som et ledd i et forlik mellom kongen og Skjegges slektninger, men etter at hun dro fram en kniv under bryllupsnatten ble hun sendt bort fra kongen.
Skjegges søster Ålov Asbjørnsdatter var gift med Klypp herse, drapsmannen til Sigurd Sleva.
Fra Snorre: Håkon jarls saga:
...Håkon jarl og Eirik jarl, sønn hans, lå i Hallkjellsvik, der var hele hæren deres kommet sammen, de hadde 150 skip, og de hadde fått greie på at jomsvikingene hadde lagt til på utsida av Hod. Nå rodde jarlene nordover for å finne dem, og da de kom der det heter Hjørungavåg, møttes de.
Så ordnet begge hærene seg til strid. I midten av hæren var merket til Sigvalde jarl, mot det la Håkon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde 20 skip og Håkon 60. Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og Sigurd, bror hans, med 20 skip. Mot dem la Eirik Håkonsson jarl 60 skip, hos ham var disse høvdingene:
Gudbrand Kvite fra Opplanda og Torkjell Leira, en vikværing.
I den andre armen på fylkingen la Vagn Åkesson seg fram med 20 skip, mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ervik på Stad og 60 skip. Dette er sagt i Eiriksdråpa:
Langveisfra langs landet
leidangen glei til kampen,
mens de slanke danske
skeider skrei imot den.
Jarlen ryddet de fleste
for rikt, gullsmykt mannskap;
med varme lik lastet
lå skip og dreiv rundt Møre.
Øyvind sier også dette i Håløygjatal:
Yngve-Frøys
uvenner
liten fryd
fikk av møtet
den morgenstund,
da mektig jorddrott
fór med flåten
mot øydaner,
og da sørfra
sverdsvingeren
kjørte havhest
mot hæren deres.
Nå la de flåtene sammen, og da ble det en hard og stygg strid, det falt mange på begge sider, men mange flere hos Håkon, for jomsvikingene sloss både djervt og modig og kvast og skjøt tvert gjennom skjoldene. Det var så mange våpen som traff Håkon jarl, at brynja hans ble slitt i filler og var til ingen nytte, og da kastet han den av seg. dette nevner Tind Hallkjellsson:
Det var ikke som når vakker
viv med myke armer
reier ei seng til jarlen,
- larmen steig med striden -,
dengang Odins-skjorta,
smidd av blanke ringer,
han reiv av seg. Ryddet
ble sjøkongens ridehester.
Der på sanden blåste
serken sund for jarlen,
vevd av sterke ringer.
Av slikt bærer han merke.
Jomsvikingene hadde større og høyere skip, men begge hærene gikk på så djervt de kunne. Vagn Åkesson gikk så hardt fram mot skipet til Svein Håkonsson, at Svein lot folkene skåte med årene, og tok til å flykte.
Da la Eirik jarl skipet sitt dit, fram i fylkingen mot Vagn. Nå lot Vagn sige unna, og så lå skipene som de hadde ligget fra først av.
Eirik flyttet tilbake til sine egne folk igjen, da hadde hans menn rodd unna, og Bue hadde hogd over fortøyningene og skulle til å følge etter flyktningene.
Da la Eirik skipet sitt langskips opp til Bues skip, og nå ble det en hard og kvass nærkamp med hoggvåpen, på Eiriks skip var det 2 og 3 mot 1 hos Bue.
Da kom det et fælt uvær, ei haglbyge så svær at haglkorn veide en øre. Nå hogg Sigvalde fortøyningene, snudde skipene unna og ville flykte. Vagn Åkesson ropte til ham, at han skulle ikke flykte. Sigvalde jarl brydde seg ikke noe om hva han sa. Da kastet Vagn et spyd etter ham, og det slo ned den mannen som satt ved styret. Sigvalde jarl rodde bort med 70 skip, mens 25 lå igjen.
Nå la Håkon jarl sitt skip opp på den andre sida av Bues skip, da ble det ikke langt mellom hoggene for mennene til Bue. Vigfus Viga-Glumsson tok opp et nebbe-ste som lå der på tilja, en mann hadde nettopp brukt det til å klinke sammen handgrepet på sverdet sitt. Vigfus var en svært sterk kar, han tok ambolten i begge hender og slo den i hodet på Aslak Holmskalle, slik at nebbet stod langt inn i hjernen. Før hadde ikke våpen bitt på Aslak, og han hadde hogd til begge sider. Han var stavnbu hos Bue og fostersønn hans. En annen stavnbu var Håvard Hoggande, det var også en svært sterk kar, overmåte modig.
I denne striden gikk Eiriksmennene opp på skipet til Bue og bakover mot løftingen der Bue stod. Da hogg Torstein Midtlang til Bue tvert over nesa så neseryggen gikk sund, det ble et svært sår. Bue hogg til Torstein fra sida, så mannen gikk tvers av på midten. Så tok Bue opp 2 kister, fulle av gull, og ropte høyt:
Over bord, alle Bues menn!
Dermed stupte Bue over bord med begge kistene, og mange av hans menn sprang også over bord, men noen av dem falt på skipet, for det nyttet ikke stort å be om grid. Så ble Bues skip ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skipet etter det andre.
Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble ført opp på land og bundet.
Da gikk Torkjell Leira bort til dem og sa dette:
Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men nå ser det mer ut til at jeg kommer til å drepe deg.
Vagn og hans menn satt på en tømmerstokk alle sammen. Torkjell hadde ei stor øks, han hogg den som satt ytterst på stokken. Vagn og de andre var bundet på den måten at det var snørt et tau om føttene på dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa:
Jeg har ei nål i handa, den vil jeg stikke i jorda om jeg skjønner noe når hodet er av meg.
De hogg hodet av ham og nåla falt ut av hendene på ham. Så satt det en mann som var vakker og hadde stort hår; han sveipte håret fram over hodet, rakte fram halsen og sa:
Ikke søl blod i håret.
En mann tok håret i handa og holdt det fast. Torkjell løftet øksa og hogg; vikingen nappet til seg hodet så hardt at den som holdt håret gav etter, og øksa falt ned på begge hendene hans og tok dem av, øksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte:
Hvem er denne vakre mannen?
De kaller meg Sigurd, sa han, og jeg går for å være sønn til Bue. Ennå er ikke alle jomsvikinger døde.
Eirik sa:
Du må sannelig være en sann sønn til Bue. Vil du ha grid?spør jarlen.
Det kommer an på hvem som byr, sa Sigurd.
Den byr som har makt til det, sa jarlen, det er Eirik jarl.
Ja da vil jeg, sa han.
Så ble han løst av tauet. Men da sa Torkjell Leira:
Jarl, om du så vil gi grid til alle disse mennene, så skal iallfall Vagn Åkesson aldri gå levende herfra, og så sprang han fram med løftet øks. Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran føttene på Torkjell. Torkjell falt så lang han var over ham, da grep Vagn øksa og løftet den høyt og hogg Torkjell i hjel. Nå sa jarlen:
Vagn, vil du ha grid?
Det vil jeg, sa han, om vi kan få det alle sammen.
Løs dem av tauet, sa jarlen. Det ble gjort ; da var 18 drept, og 12 fikk grid.
Håkon jarl satt sammen med en del andre menn på en trestokk, da smalt det i en streng på Bues skip, pila traff Gissur fra Valdres, en lendmann, som satt ved siden av jarlen og var svært staselig kledd. Noen folk gikk ut på skipet, og der fant de Håvard Hoggande, han stod på knærne ute ved relinga, for føttene var hogd av ham; han hadde en bue i handa. Da de kom ut på skipet, spurte Håvard:
Hvem var det som falt ned av tømmerstokken?
De sa han het Gissur.
Da var lykken ikke så stor som jeg ønsket, sa han.
Ulykken var stor nok, sa de, og du skal ikke få gjort flere, og så drepte de ham.
Nå gikk de over valplassen og de falne, og bar sammen hærfanget til deling; 25 av jomsvikingenes skip var ryddet. Så sier Tind:
Dengang bar vender spor av
våpen. Sverdet beit dem
som ei bikkje i beinet.
Han dekker bord for ravnen.
25 lange
skeider fikk han ryddet;
han sloss med sverdet, farlig
for sjøfarende kjemper.
Nå løste de opp hæren. Håkon jarl drog til Trondheimen. Han var fælt misfornøyd med at Eirik hadde gitt Vagn Åkesson grid.
Det er noen som sier at i denne kampen hadde Håkon jarl ofret sønnen Erling og blotet ham for å få seier, og etter det hadde haglskuren kommet, og da hadde også mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene.
Eirik jarl drog nå til Opplanda og derfra øst i riket sitt, Vagn Åkesson fulgte ham. Eirik giftet Vagn med Ingebjørg, datter til Torkjell Leira, og gav ham et godt langskip med fullt utstyr og satte mannskap til det; de skiltes som de kjæreste venner. Vagn drog hjem, sør til Danmark; han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham...
Fra Snorre: Olav Tryggvasons saga:
...Det var en mektig bonde som het Skjegge, han ble kalt Jernskjegge. Han bodde på Opphaug på Ørlandet. Skjegge var den første på tinget som talte mot kong Olav, og det var han som mest fikk bøndene til å sette seg mot kristendommen. Slik stod saken da de oppløste tinget. Bøndene drog hjem, og kongen til Lade.
...
Kong Olav drog inn i Trondheimen med hele hæren. Da han kom inn på Mære, var alle trønderhøvdingene kommet dit, de som stod mest imot kristendommen; de hadde med seg alle de storbøndene som før hadde hatt med blotene der på stedet. Det var en mengde folk der, slik som det hadde vært på Frostatinget forrige gang. Så lot kongen kreve ting, og begge flokkene gikk til tinget i fulle våpen. Da tinget var satt, talte kongen og bød folk ta kristendommen.
Jernskjegge svarte for bøndene på kongens tale; han sa at bøndene ville nå som før at kongen ikke skulle bryte lovene for dem.
Vi vil du skal blote, konge, sa han, slik har andre konger gjort her før deg.
Bøndene ropte opp og gav ham medhold, de sa at de ville alt skulle være som Skjegge sa. Da sa kongen han ville gå til hovet og se hvordan de bar seg når de blotet. Dette var bøndene nøyd med, og de gikk til hovet begge flokkene.
Nå gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene. Kongen kom inn der gudene var, der satt Tor og var høvding for alle gudene, prydet med gull og sølv. Kong Olav løftet opp en gullslått piggstav med øks på som han hadde i handa, og slo til Tor så han falt ned av stallen han stod på, og så løp kongsmennene bort og skubbet alle gudene ned av stallene. Og mens kongen var inne i hovet, ble Jernskjegge drept utenfor hovsdøra, og det gjorde kongsmennene.
Da kongen kom ut til folket, bød han bøndene å velge 1 av 2, enten skulle de alle sammen gå over til kristendommen, eller også kjempe med ham. Men nå da Jernskjegge var død, var det ingen til å gå foran i bondehæren og reise merke mot kong Olav. Derfor valgte de heller å gå over til kongen og gjøre det han bød dem. Så lot kong Olav alt det folket som var der døpe, og han fikk gisler av bøndene for at de skulle holde ved kristendommen. Etterpå lot kong Olav sine menn reise rundt i alle fylkene i Trondheimen; nå talte ingen imot kristendommen, og så ble hele folket i Trøndelag døpt.
...
Kong Olav satte stevne med frendene til Jernskjegge og bød dem bøter, og der var det mange store og gjæve menn til å svare kongen. Jernskjegge hadde ei datter som het Gudrun, og til slutt ble de forlikt om at kong Olav skulle gifte seg med Gudrun. Bryllupet ble holdt, og de gikk da i éi seng, kong Olav og Gudrun. Men første natta de lå sammen, drog hun fram en kniv straks kongen hadde sovnet, og ville stikke ham. Da kongen merket det, tok han kniven fra henne, stod opp av senga og gikk til sine menn og sa hva som hadde hendt. Gudrun tok også klærne sine, og alle de som hadde fulgt henne dit også; de drog sin veg, og Gudrun kom aldri mer i samme seng som kong Olav.
...
Da Jernskjegge var drept, ble liket hans ført ut på Ørlandet; han ligger i Skjeggehaugen ved Austrått. [1, 2]
|
- Abt 0997
[1, 2]