- Ragnhild Magerøy er forfatter av en rekke historiske romaner, særlig med emne fra norsk middelalder. Hun setter gjerne fokus på historiske skikkelser som har vært viet liten plass eller fått dårlig omtale i historieskrivingen og rehabiliterer dem i romanens form. Sentrale temaer i forfatterskapet er brytninger og forståelse mellom mennesker og kulturer.
Magerøy ble født i Fræna i Ytre Romsdal som den yngste av seks søsken. Hennes far var lærer, men oppgav yrket 1934 på grunn av helseproblemer. Familien flyttet da til Eide på Nordmøre, der faren drev som gårdbruker.
Faren var en god forteller og ivrig opptatt av lokalhistorie. Selv døde han før han fikk utgitt en bygdebok, men datteren grep fatt i noe av stoffet han hadde samlet og brukte det i sin debutroman, Gunhild (1957), og de to oppfølgerne om kvinnene i Gunhilds slekt, Forbannet kvinne og Kjærligheten spør ikke. Trilogien skildrer kvinneliv i en småbygd på Nordmøre på 1800-tallet, med hverdagsslit, fattigdom og sosiale stengsler, kjærlighet og forbannelser. Debutromanen vakte atskillig oppsikt da den kom ut, særlig fordi den så åpent og direkte skildret kvinners erotiske lengsler.
Ved debuten var Magerøy hjemmeværende husmor og mor til tre barn. Hun hadde gjennomgått middelskole, handelskole og husmorskole og hadde lenge skrevet dikt og fortellinger, men uten å få antatt noe. Utgivelsen av Gunhild endret livsbetingelsene hennes. Hun hadde brutt mange grenser med sin skriving, og det kostet i et lite samfunn i 1950-årenes Norge. 1958 brøt hun opp fra Nordmøre og reiste med hele familien til Oslo. To år senere skiltes hun og mannen.
I Oslo fikk Magerøy anledning til å studere historisk materiale på Universitetsbiblioteket. Hun viser gjerne til Kincks ord “de som sagaen ikke forstod” når hun skal beskrive det som har vekket hennes historiske nysgjerrighet og skrivelyst. I første omgang lot hun seg fascinere av uglesette og glemte kvinneskikkelser – Gunnhild Gormsdatter, Eirik Blodøks' dronning i Dronning uten rike, og Ingerid Ragnvaldsdatter, Harald Gilles dronning i Mens nornene spinner og Himmelen er gul. Begge kvinnene har fått sitt ettermæle formet av motstanderne, og de beskrives som maktsyke, erotiske og ondskapsfulle kvinner. Magerøy gir oss et større bilde og skildrer både makt og avmakt og deres lidenskap og ansvar som kvinner og mødre. I Nikolas dreies fokus mot Ingerids sønn Nikolas Arneson, og det er den unge guttens perspektiv på stridighetene som formidles. Med Kvassere enn sverdet og Baglerbispen skildres den voksne bisp Nikolas. Magerøys baglerbisp står langt fra Ibsens manipulerende djevelskikkelse i Kongsemnerne – han fremstilles som en kirkens mann som rett nok er ærgjerrig, men som følger en visjon om fred og enhet i riket. For sin omtolkning av bisp Nikolas høstet hun anerkjennelse, også fra historikerhold.
Alle Magerøys historiske romaner er bredt anlagte fortellinger med mange og store slekter og konflikter av både politisk og menneskelig art. De er resultat av iherdig søken i historisk kildemateriale og historiografisk forskning.
Det er fotnotene hos P. A. Munch jeg har hatt størst glede av, sa hun selv.
Philip Houm karakteriserte henne som ivrig historiegransker og lidenskapelig genealog, men hevdet også at dette svekket romanenes litterære kvaliteter. Andre, som Carl Fredrik Engelstad, roste romanenes sanselighet, menneskeliggjøringen av de historiske skikkelsene og en sagastiltone som kler fortellingene. Romanene er kommet i flere opplag og utgaver, og Magerøy bidrog til en sterk interesse for den historiske romanen i 1960- og 1970-årene.
I 1968 giftet Magerøy seg på nytt, med journalisten Nachman Kahan. Han var konfesjonsløs, etnisk jøde, og gjennom ham ble Magerøys interesse for jødedommen vekket. Sammen reiste de i campingvogn i den gamle pilegrimsleden til det hellige land og samlet inntrykk og stoff til hennes nye bøker. Resultatet ble De som dro Sudr, Den lange vandringen og Jorsal, som omhandler en jorsalferd som Nikolas' frille og deres (uhistoriske) datter Rut legger ut på sammen med en hel krets kvinner og menn med ulike soningsbehov. Romanen skildrer mangfoldet og kulturmøtene, med voldsbruk og samtaler, og kjærligheten mellom Rut og den jødiske Joab.
Om forståelse og kjærlighet på tvers av kulturkollisjoner handler også novellesamlingen Miriams kilde fra 1985.
Ragnhild Magerøy skrev også historiske og kulturhistoriske essays, og hun hadde en utstrakt foredragsvirksomhet om kulturhistoriske emner og inntrykk fra sine mange reiser.
I 1975 ble hun tildelt Doblougprisen.
Romandebut 1957 med Gunhild, fulgt av bl.a. Forbannet kvinne (1958).
Også en rekke romaner med emne fra no. og nordisk høymiddelalder, bl.a. Dronning uten rike (1966), Mens nornene spinner (1969), Kvassere ennsverdet (1974), Baglerbispen (1976) og Jorsal (1982).
I 1985 kom novellene Miriams kilde, i 1987 Risens hjerte og andre fortellinger. Spotlight på sagaen (essayer, 1991).
Gunhild, 1957
Forbannet kvinne, 1958
Lengsel, men ingen vinge, 1962
Dronning uten rike, 1966
Mens nornene spinner, 1969
Himmelen er gul, 1970
Nikolas, 1972
Kvassere enn sverdet, 1974
Kjærligheten spør ikke, 1976
Du, 1977
Baglerbispen, 1976
De som dro Sudr, 1979
Den lange vandringen, 1980
Jorsal, 1982
Den hvite steinen, 1995
Hallfrid, 1997
Det var engang - Vestrehavs, 1999
Tussmørkefabler og sannferdige eventyr, fortellinger, 2003.
Kilder:
R. Magerøys egne verker (se ovenfor, avsnittet Verker).
G. H. Aalstad: Ragnhild Magerøy. Liv og forfatterskap,h.oppg., 1975.
C. F. Engelstad: Et storverk er avsluttet. Ragnhild Magerøys romanserie fra norsk middelalder, kronikk i Aftenp.7.9.1976.
P. Houm: Blid og blek baglerbisp, i Dagbl.7.9.1976. [1, 5]
|