- Fra fanger.no:
Arrestasjon 1.april 1942, deretter overført til Trondheim, hvor han var frem til 21. april 1942. Løslatt.
Arrestasjon 30.november 1943 til 30.november 1943. Aksjonen mot norske studenter i 1943 (skrevet av Kim Bredesen).
I 1943 ble rundt 650 studenter ved Universitetet i Oslo deportert til Tyskland. De aller fleste ble sendt til Sennheim nordøst i Frankrike og Buchenwald ved Weimar i Tyskland. I leirene ble de utsatt for nazistisk indoktrinering og pålagt tvangsarbeid. 17 av studentene døde i fangenskap.
30.november 1943 igangsatte Gestapo en aksjon for å arrestere studentene ved Universitetet i Oslo etter ordre fra Reichskommissar Terboven. 300 tyske marinesoldater bistod Gestapo under aksjonen. Bakgrunnen for arrestasjonene var mistanker om at studenter kunne ha stått bak brannen i Universitetets Aula natten 27-28.november 1943. Denne brannen var trolig påsatt av personer i kretsen rundt den illegale avisen London-Nytt, etter initiativ fra Petter Moen.
Rundt 1.200 lærere, funksjonærer og studenter ved universitetet ble arrestert. Aksjonen tok form av razziaer på alle fakultetene og i studentboliger samt arrestasjoner på åpen gate. Antallet som ble arrestert utgjorde en tredjedel av studentene ved Universitetet i Oslo. De arresterte ble deretter samlet i Universitetets Aula, hvor det ble foretatt en sortering av hvem som skulle fengsles over lengre tid. De kvinnelige studentene ble da løslatt og pålagt å dra til sitt hjemsted. Studenter som var tilknyttet Nasjonal Samling og andre som ble oppfattet som lojale overfor okkupasjonsregimet, kunne fortsette å studere ved Universitetet i Bergen og ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim. Etter aksjonen forble Universitetet i Oslo nedstengt.
Fangenskap i Tyskland og Frankrike.
De øvrige studentene ble sendt til Fredriksvern verft i Stavern, hvor de var fengslet inntil de ble deportert til Tyskland. Men en stor gruppe, på 521 studenter, ble løslatt og sendt hjem etter fangeopphold i Stavern. 644 studenter ble sendt til Tyskland. 177 var medisinstudenter, 160 studerte filologiske fag, 119 var justudenter og 71 var realister. Etter forhør i Stavern ble 15 studenter værende i Norge, i fangeleiren Grini, på grunn av negative holdninger til okkupasjonsmakten. 291 studenter ble sendt til konsentrasjonsleiren Sennheim i Alsace, som var opprettet som en omskoleringsleir for å rekruttere frivillige til tjeneste i SS. Blant disse studentene som ble sendt til Sennheim etter aksjonen mot Universitetet i Oslo, var 227 ugifte, friske menn under 30 år. Etter forhør i Stavern ble det også deportert 64 studenter som ble oppfattet som særlig farlige. En 3.gruppe i Sennheim bestod av 36 studenter som hadde blitt arrestert på universitetet etter demonstrasjoner i midten av oktober 1943. 353 studenter ble sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald, like ved byen Weimar, i den tyske delstaten Thüringen.
7. juli 1943 ble omsider alle studentene som først hadde ankommet Sennheim, forflyttet til landsbyen Bitschweiler lenger nord i Alsace. Samme dag ble 117 studenter flyttet fra Buchenwald til Sennheim. De resterende 255 studentene i Buchenwald ble ikke forflyttet til samme leir før 23.oktober 1944. De norske studentene var da samlet for første gang siden begynnelsen av desember året før. De norske studentene som ble flyttet fra Buchenwald til Sennheim ble tvunget til å arbeide på en våpenfabrikk i Bitschweiler i Alsace.
I november 1944 hadde allierte styrker nådd Alsace og frontlinjen rykket derfor stadig nærmere Sennheim. Av denne grunn ble 400 norske studenter evakuert 21. november 1944. De måtte legge på marsj østover, mot Rhinen. 90 av studentene ble igjen, men av disse la 81 på marsj kort tid etter. Under marsjen måtte de norske studentene delta i tvangsarbeid ved tyske forsvarsverk og hadde mangefull tilgang til mat. Men de deltok da også i arbeid som var av ikke-militært og humanitært preg. Blant annet deltok en gruppe studenter i oppryddingen i ruiner like etter Freiburg hadde blitt bombet 27. november 1944. Marsjen endte med at studentene kom tilbake til Buchenwald i midten av desember.
I slutten av februar 1945 ble de fleste av de norske fangene i Buchenwald sendt hjem til Norge med tog. I denne gruppen befant det seg både studenter og politiske fanger fra Norge, samt danske fanger. 17 norske fanger ble igjen i leiren, disse var fem norske jøder og tolv studenter som skulle sendes til Heidelberg for å studere. Navnene til de norske jødene hadde da blitt strøket fra transportlisten av leirledelsen. De resterende norske fangene i Buchenwald ble befridd av amerikanske styrker 11. april 1945.
På slutten av krigen ble studentene overflyttet til Neuengamme før de kunne vende tilbake til Norge.
Ideologisk motstand.
Både i Buchenwald og Sennheim deltok studentene på forelesninger som var ment å påvirke dem til å endre deres holdninger i favør av nazistisk ideologi. I Sennheim holdt universitetslærere og professorer fra universitetene i Strasbourg og Freiburg forelesninger. I Buchenwald ble forelesningene holdt av samme type vitenskapelig ansatte fra Universitetet i Jena. Flere av foreleserne var tilknyttet Himmlers organisasjon Ahnenerbe. Hensikten bak denne undervisningen var at Himmler hadde ambisjoner om å rekruttere de norske studentene til å danne en fortropp som kunne reise tilbake til Norge for å spre nazistisk ideologi.
Verken i Buchenwald eller Sennheim ble studentene positivt innstilt til nazistisk ideologi som følge av undervisningen. I Sennheim meldte ingen nordmenn seg som frivillige til SS-tjeneste, til tross for systematiske forsøk på ideologisk påvirkning. I denne leiren markerte studentene tydelig motstand ved å nekte å ikle seg SS-uniformer, ved å stille kritiske spørsmål etter forelesninger eller ved å la være å gjøre Hitler-hilsen.
Krav og protester ble stort sett etterkommet av leirledelsen i Sennheim, da de hadde fått ordre om å være medgjørelige og vise forståelse overfor studentene. Blant annet tillot leirledelsen at de norske studentene fjernet SS-insignier fra uniformene sine. Men det inntraff også episoder der enkelte SS-offiserer truet med avstraffing og til med henrettelser hvis ikke de norske studentene avsluttet sine aksjoner eller trakk tilbake protester.
Da det ble tydelig at de norske studentene ikke var mottakelig for ideologisk omskolering, endret leirledelsen taktikk både i Sennheim og Buchwald. I Sennheim skjedde dette i mai 1944, da studentene først ble splittet opp i mindre grupper som ble sendt til arbeidskommandoer utenfor Sennheim, til arbeidstjeneste andre steder i det nazi-okkuperte Europa eller begynte på studier i Freiburg. Dette var ment som tiltak hvor de belønnet forholdsvis medgjørelige studenter og straffet studenter som motsatte seg nazistisk ideologi.
Under marsjen fra Sennheim i november 1944 inntraff de mest alvorlige konfrontasjonene mellom studentene og deres SS-voktere. Det skjedde da studentene nektet å arbeide ved militære anlegg da de var stasjonert i Burkheim og Bischoffingen ved Rhinen. Men dette var likevel forbigående episoder som ikke fikk alvorlige etterspill. Riktignok forsøkte SS å straffe studentene ved i en kortvarig periode å innkvartere dem i kummerlige lokaler, ikle dem vanlige fangeklær og tilby dårligere kost. Dette endret seg fra januar 1945, da studentfangene igjen fikk bo i boligblokken de hadde hatt før de ble flyttet til Sennheim og ble regnet som sivilinternerte. De mottok også, fra slutten av desember 1944, store forsendelser av mat.
I Buchenwald kunne studentene hver 14.dag sende hjem brev på maksimalt 2 sider, som skulle være skrevet på tysk. Studentene i Sennheim kunne skrive brev med ubegrenset lengde og kunne skrive på norsk. Postforsendelser som ble sendt av studentene til Norge ble imidlertid gjennomgått av sensurmyndigheter.
Forholdene i leiren.
De norske studentene mottok mange hjelpesendinger med mat fra Røde Kors og andre frivillige organisasjoner. Da studentene i begge leirene fikk tilstrekkelig kosthold på linje med både vakter og SS-personell fikk studentene et overskudd med mat. I Buchenwald førte dette til at studentene delte overskuddet med andre fanger i leiren, hvor de f.eks. ga mye hjelp til jødiske barn og russiske fanger.
Under den andre oppholdet i Buchenwald delte studentene igjen ut mat til fanger som var leiren, i samarbeid med leirledelsen. Dette var overskuddsmat de hadde mottatt i form av hjelpesendinger fra blant annet Røde Kors. Det var da ankommet flere tusen fanger fra konsentrasjonsleirer i Øst-Europa, og mange døde på grunn av og utsulting.
I ett tilfelle ble 7 studenter med pleuritt sendt fra Sennheim 8.mai 1944 til et 2-etasjes jaktslott i Siebersdorff sør for Wien. En av dem vendte tilbake til Sennheim, mens 6 ble sendt videre til Lübeck og Hamburg, deretter tilbake til Siebersdorff, så Ebreichshoff, hvor de ble lagt inn på et gamlehjem ved et slott. 18 nye lungesyke pasienter ankom deretter fra Sennheim. Det var totalt 100 innlagte i Ebreichshoff, utenom de norske studentene (som fikk klengenavnet Slottsstudentene) var alle frivillige i SS. Slottsstudentene ble sendt hjem til Norge i slutten av november 1944 og ankom Oslo 1.desember 1944. En av dem døde under transport.
17 av studentene døde i fangenskap, flere som følge av at de pådro seg tuberkolose under fangetransport. I Buchenwald og Sennheim fikk imidlertid studentene forholdsvis god medisinsk oppfølging, som norske medisinstudenter i stor grad sørget for.
Norske studenter bistod også med medisinsk krisehjelp overfor både medfanger og tyske fangevoktere etter at amerikanske fly bombet Buchenwalds fabrikkanlegg og administrasjonsbygg 24.august 1944. Rundt 400 døde under bombeangrepet. Da en våpenfabrikk utenfor Weimar ble bombet 9.februar 1945, hvor det jobbet mange fanger, hjalp studentene igjen sårede som hadde blitt rammet.
Fangeopphold:
Fredriksvern verft, Stavern fra 30.november 1943 til 7.januar 1944. Deretter overført til fangeskap i Tyskland.
Først Buchenwald, Tyskland. Fangenummer 39377.
Deretter Sennheim i Alsace.
Deretter igjen Buchenwald, hvor han var fange frem til freden.
|
1918 - 1985 (67 years)
[1, 2, 3]