- Hr. Klaus Miltzow bodde på gården Mossefinn ved Vangsvannets vestlige ende, og han eide en mengde gårder på Voss og trolig andre steder også.
Han var en rik mann. Arv etter sin far, som var en meget formuende mann, og også endel med sin hustrus arv, men største delen av sin rikdom ervervet han selv med kloke spekulasjoner og driftighet.
Hr. Klaus var en dyktg og foretaksom forretningsmann, nøye regnende med midlene til å vinne gods og penger og temmelig - havesyg.
I ung alder ble Klaus utnevnt til forvalter over det store Apostelgodset på Voss. Dette var i tiden omkring 1660-1670.
Han drev med tømmerhogst og fløting, samt at han startet opp flere sagbruk. Han drev ikke bare tømmerhogst i stor skala på Voss, men kjøpte opp tømmer fra andre områder omkring.
Hogst i det fredlyste offentlige gods og i prestegårdens skog tillot han også, så sant tømmeret ble solgt til han.
Slik drev han det i mange år.
Omkring 1660 nevnes han også som fogd på Voss.
Gårder ble kjøpt opp; en del av Munkelivgodset på Voss, og Brekke i Rundalen.
Så begynte embetsmannen å legge merke til Hr. Klaus' skogshogst og tømmerhandel, ser vi etter brev fra Hans Lillienskjold omkring 1677.
Tiltale ble reist mot bøndene som drev hogsten, men de svarte at de hadde Hr. Klaus Miltzows tillatelse til hogsten. Hr. Klaus svarte igjen med at tillatelsen ble gitt for at de skulle hugge til - Skatternes Betaling.
Dermed fortsatte hogsten som før.
Etterhvert begynte det å trekke opp til storm omkring Hr. Klaus Miltzow. Han var så hensynsløs og dristig i sin framferd, at slikt ikke kunne tåles. Hadde han lempet seg litt, ville han nok ha sluppet unne, men nei. Han ville møte hardt med hardt.
Det ble strid om jordegods og eiendommer, som Hr. Klaus hadde drevet hogst i. Han mente han hadde rett til dette, og viste til gammelt skinnbrev som bevis for at han rådde over disse eiendommer.
Hr. Klaus skaffet et - vitne - som kunne tyde gammelnorsk, til å bekrefte innholdet til sin fordel, men ble bedt om å forevise originalbrevet.
Da Hr. Klaus kom med dette bar det spor av overstrykninger, at det hadde blitt skrevet over ord og setninger, og endelig, hadde det også blitt sølt blekk over, så den var uleselig.
Nå fikk embetsmannen mistanke.
Saken gikk videre, og etterhvert ble den innstevnet for Bergens og Gulatings lagmann. Hr. Klaus møtte ikke for retten. Han søkte å hale ut saken, mens han fortsatte sin hogst og tømmerdrift. Beslaglagt tømmer hadde han solgt. Ny arrest ble foretatt, men Hr. Klaus brydde seg like lite om den som den første.
Saken fortsatte sin gang mot avgjørelse, og en bitter tvist mellom Hr. Klaus og fogden ble avdekket.
Imidlertid ble det bestemt at skogen skulle tilhøre kongen.
Hr. Klaus Miltzow fikk ingen straff for forfalskning av brev, eller for å ha forfalsket vitnesbyrd til sin egen fordel. Hr. Klaus var en rik og mektig mann med mektige venner og slektninger, så man turde ikke ta for hardt på han.
Men, saken var ikke ferdig der heller. På ny ble Hr. Klaus innstevnet, fordi han hadde latt hogsten pågå i all den tid saken pågikk, og fortsatte også etter avgjørelsen.
Hr. Klaus møtte som vanlig ikke til rettsaken - igjen og igjen.
Dom falt til slutt, og Hr. Klaus ble dømt til å betale tømmeret og skadegjeld. Nå er vi i slutten av 1680.
Flere dommer gikk nå imot Hr. Klaus Miltzow i årene som gikk, og han ble dømt å betale bot for bl.a. å ha hindret rettens gjenge.
Men Hr. Klaus anket til Høyesterett i København og ble frikjent. Dette var et voldsomt slag i rettferdighetens ansikt.
Så skjedde det likevel noe:
I november 1683 tilskrev kongen stattholderen Ulrik Fredrik Gyldenløve og anmodet han om å nedsette en kommisjon til å gjennomgå saken på ny.
Hr. Klaus' skyld blir på det klareste bevist, og Høyesterettsdommen blir suspendert av kongen!
Kongen sender saken til Rentekammeret til erklæring, og i september 1687 blir Hr. Klaus idømt å betale de andre Retter skogbøter på 3.537 riksdaler, og almenningen skulle fremdeles tilhøre kongen.
Hr. Klaus' jordegods ble beslaglagt og skulle selges ved offentlig auksjon, ifølge resolusjon av 28.juli 1688.
Han ble stevnet inn for flere ting nå, og dømt til å betale.
Den 24.mars 1688 møter hustruen Inger Lauritsdatter for retten, og sier at mannen hennes da var svak.
Ulykken hadde brutt ut over mannen, og han falt dypt.
Hr. Klaus synes ikke å ha overlevd særlig lenge etter dette slaget. Vi hører ikke mer om han, og trolig er han død i begynnelsen av 1690-årene.
Hustru Inger døde i 1700, og da var Hr. Klaus død før flere år siden.
|
Abt 1625 - 1700 (75 years)