| Name |
Jacob Christian Hagen |
| Birth |
27 Jun 1863 |
Tromsø, Troms, Norge  [1] |
- Foreldre var Skoleinspektør og Kirkesanger (Kristiansund) Anton Hagen og Elise Hagen. [1]
|
| Gender |
Male |
| Education |
1885 |
Kristiansund, Møre og Romsdal, Norge [1] |
| Stud.theol. |
| Occupation |
1900 |
Falstad, Ekne, Levanger, Nord-Trøndelag, Norge [2] |
| Bestyrer af Falstad skolehjem. |
- Falstad Opdragelsesanstalt, ble lagt på Ekne ved Trondhjemsfjorden. Hovedbygningen huser i dag (2014) Falstadsenteret - et nasjonalt opplærings- og dokumentasjonssenter for krigens fangehistorie og menneskerettigheter.
Som statlige skolehjem for forsømte gutter var Falstad og for eksempel Ulvsnesøy del av et felles system. Samtidig uttrykker deres historier forskjellige nyanser og variasjoner innenfor dette systemet.Ved sin beliggenhet var for eksempel Ulvsnesøy et typisk eksempel på det ledende prinsippet om at slike institusjoner burde isoleres på øyer. Falstad utmerket seg derimot som den eneste av anstaltene med fastlandsbeliggenhet.
Da Ulfsnæsøens Opdragelsesanstalt for vanartede og forvildede Gutter åpnet i 1881, var det som den andre i sitt slag i landet. Landets første og lenge eneste oppdragelsesanstalt ble opprettet på Grønland i Kristiania i 1841. Navnet Toftes Gave kom noen år senere,
etter at grosserer Andreas Tofte hadde gitt en større gave til institusjonen. I 1858 flyttet Toftes Gave ut av byen, til en gård i Ullensaker, før den endelig etablerte seg på Helgøya i Mjøsa i 1879. Med dette var også det såkalte øyprinsippet i norsk skolehjemshistorie
etablert. Etter Ulvsnesøy fulgte Lindøens Redningshjem utenfor Stavanger i 1888, og i 1895 Falstad Oppdragelsesanstalt i bygda Ekne ved Trondheimsfjorden.
Ved innføringen av vergerådsloven i 1900 ble disse anstaltene et statlig ansvar, og fikk status som mildere skolehjem for forsømte gutter. Samme år ble systemet komplettert med åpningen av det strengere Bastøy skolehjem i Oslofjorden.
Vergerådsloven:
Med Lov om behandling av forsømte barn av 1896 - vergerådsloven - ble prinsippet om oppdragelse fremfor straff for mindreårige vedtatt også i lovs form. Loven var en del av en strafferettsreform som satte den kriminelle lavalder til 14 år. Lovbrytere under denne alderen skulle etter dette overføres til vergerådet.
Hver kommune skulle ha et vergeråd bestående av sju personer, deriblant stedets prest og underdommer, minst to kvinner og helst distriktslegen.
Disse fikk fra nå av myndighet til å gripe inn overfor familier med advarsler og i ytterste konsekvens med opphevelse av foreldremyndighet.
Loven opererte med tre kategorier av barn som kunne settes bort:
1. Barn som hadde gjort noe straffbart.
2. Barn som fikk dårlig oppdragelse eller mangelfull omsorg i hjemmet.
3. Barn som oppførte seg så dårlig at hjemmet og skole sto magtesløse overfor dem.
Øvre aldersgrense for inngripen med bortplassering ble satt til 16 år.
Bortsetting kunne skje i fosterfamilier eller barnehjem. For spesielt sedelig forkomne barn over seks år ble skolehjemmet den anbefalte løsning. Som reformens sentrale institusjon ble skolehjemmet viet mye plass i lovteksten.
Staten var etter dette forpliktet til å stille plasser til rådighet for de barn vergerådene besluttet anbrakt i skolehjem.
Oppkomsten av disse anstaltene hadde sin bakgrunn i det som gjerne omtales som den filantropiske barneredningen, eller redningsbevegelsen, slik den vokste frem i løpet av første halvpart av 1800-tallet. Barneredningens første foreningsdannelse i Norge fant sted i 1827, da De Nødlidendes Venner ble stiftet i Trondheim.
I 1889 sikret Trondhjems fengselsselskap, politimesteren og fattigforstanderen i Trondheim støtte til opprettelse
av en oppdragelsesanstalt for forsømte gutter i det nordenfjeldske. Oppdragelsesanstalten ble opprettet med økonomisk støtte fra Trondhjems Sparebank og Trondhjems Brændevinssamlag. Etter å ha vurdert flere alternativer, ble gården Nedre Falstad valgt som lokalitet, og i 1895 stod det første internatet ved Falstad opdragelsesanstalt klart til å ta imot de 11 første guttene.
Anstalten skulle ta seg av gutter med adferdsvansker, og ønsket om å bruke oppdragelse og ikke straff, var sentralt i arbeidet med barna. Hensikten med etableringen av oppdragelsesanstaltene var behovet for en institusjon som kunne være en støttespiller til skolen og et alternativ til fengselet. Anstalten ble et bidrag til å avlaste skolene ved disiplinære problemer, mens den for fengselsvesenet representerte en kritikk av behandlingen av unge lovbrytere.
Ved etableringen av Falstad oppdragelsesanstalt i Ekne, ble øyprinsippet vurdert, men forkastet - dels på grunn av Falstad gårds fortrinnelige egenskaper og dels i den pedagogiske hensikt å - undgå det eggende ved guttenes isolasjon på en øy og den stempling som kunne
tenkes å følge av en sådan avsperring - (Hagen 1914).
Ved å plassere anstalten i bygda ville man at elevene skulle vokse opp i og ikke utenfor samfunnet.
Falstad fikk status som skolehjem etter vergerådsloven i 1900, og ble drevet som mildere skolehjem for gutter fra 1901, men først i 1912 ble navnet endret til Falstad Skolehjem. Skolehjemmet hadde plass til 55 gutter, og de kom fra alle kanter av landet.
I 1919 ble det reist spørsmål om det skulle bygges en egen særavdeling ved skolehjemmet. Den måtte bygges i mur, og inneholde isolasjonsrom, verkstedsrom og gymnastikksal, siden gymnastikken ble sett på som et særlig viktig disiplineringsmiddel. Etter et stortingsvedtak fra 1921 skulle særavdelingen fungere
som yrkesskole for dømte unge forbrytere, men kort tid før den skulle tas i bruk, brant hovedbygningen. Dermed måtte særavdelingen brukes som internat og undervisningsbygg, og fengselsfunksjonen falt bort.
Skolehjemmene på Ulvsnesøy og Falstad kom begge bedre fra granskningen i 1908, især Falstad som ble erklært som en mønsteranstalt etter kommisjonens besøk. Som den eneste av oppdragelsesanstaltene som ikke lå på en øy, hadde man ved Falstad helt siden opprettelsen i 1895 hatt en selvforståelse som et mer humant sted. Beliggenheten i
bygda skulle gi institusjonen et åpnere preg, skulle gjøre guttene mer integrert og mindre stemplet mente man.
Dette bildet bekreftes av bestyrer F.W. Landmark i hans
25-Årsberetning for Falstad Skolehjem 1895-1920:
Det daglige liv i hjemmet blev under Hagens ledelse preget av en gjennemført og iøinefaldende disiplin og orden. Liv og fart var der over det daglige arbeide. Og dette tiltalende ytre dekket som regel over et venskapelig, hyggelig, stundom hjertelig forhold mellem elever og personale. Det er sannsynlig at tonen ved Falstad allerede fra først av var noget lysere og mer opmuntrende enn ved andre samtidige skolehjem.
Den omtalte Jacob Christian Hagen, Falstads første bestyrer, ble i 1910 utnevnt til Ole Flugums etterfølger på Bastøy.
Om Flugum:
De første årene av 1900-tallet var Ole Flugum skolehjemsbestyreren fremfor noen: Prestisjeanlegget Bastøys første bestyrer, departementets fremste konsulent i barnevernsspørsmål og en høyt skattet predikant. Slik havnet han også midt i stormen da skolehjemssaken eksploderte i den norske offentligheten noen få år senere.
Utgangspunktet for det som for ettertiden er blitt stående som skolehjemssaken var en roman, Under Loven, utgitt i 1907 under pseudonymet Mikael Stolpe. Den fortalte historien om to uskikkelige kamerater fra Kristiania, Doffen og Jan, og deres fryktelige
opplevelser på Kamberg oppdragelsesanstalt og Espeli skolehjem, lett kjennelige som henholdsvis Bastøy og Toftes Gave. Boka var både en knallhard kritikk av vergerådenes tilfeldige avgjørelser og skolehjemsinstitusjoner som, i stedet for å oppdra gode samfunnsborgere, tvert i mot fungerte som en slags monsterfabrikker. Gutter som i utgangspunktet kanskje var rampete, men langt fra onde, ble ødelagt av et system av
mistro, ydmykelser, mobbing, misbruk og ikke minst grov vold. Det som sjokkerte mest i Under Loven var det brutale avstraffelsessystemet der gutter ble pisket til blods og isolert i små, kalde kjellerceller i uker av gangen.
Den som stod bak ydmykelsen av guttene var den inderlig religiøse og samtidig svært voldelige bestyreren på Kamberg. En mann som kombinerte et sterkt kjærlighetsbudskap til guttene med en voldsom og hyppig bruk av pisken. Det var ikke vanskelig for offentligheten å tenke seg til at det var Ole Flugum som var portrettert. Men det var først da det etter en tid ble klart hvem som stod bak pseudonymet Mikael Stolpe at
den virkelige skandalen var et faktum: Bjørn Evje var ikke bare ansatt på Bastøy, han var til og med en høyt betrodd husfar og Bastøys stedfortredende bestyrer i Flugums fravær. Med andre ord en mann som burde vite hva han snakket om.
Dette ble en stor sak i den norske offentlighet i tiden som fulgte.
For skolehjemmene innebar tumultene i 1907-1908 et prestisjetap man aldri helt skulle komme over. Dette ble ytterligere forsterket etter det store Bastøyopprøret i 1915, der marinen til slutt ble satt inn mot guttene.
Uansett er det tydelig at kritikken tæret hardt på Flugum. I 1910 søkte han avskjed grunnet sviktende helse. Han flyttet så hjem til hjembygda, Sogndal, der han
døde i 1915, 67 år gammel.
Under andre verdenskrig ble bygningene ved Falstad tatt i bruk som krigsfangeleir, og etter krigen ble
bygningene en tid brukt som landssvikleir.
Falstad skolehjem ble formelt nedlagt i 1949
Kilde:
Slemme gutter - Om skolehjemmenes tidlige historie. Utstillingen Slemme Gutter er et samarbeidsprosjekt mellom
Bymuseet i Bergen og Falstadsenteret.
Utstillingen er produsert med støtte fra ABM-Utvikling.
Prosjektleder: Baard Olav Skogrand.
|
| Residence |
1900 |
Falstad nedre, Ekne, Levanger, Nord-Trøndelag, Norge [2] |
| Occupation |
1910 |
Bastøy, Horten, Vestfold, Norge [4] |
| Bestyrer av Bastø Guttehjem. |
- J.C. Hagen har skrevet Norges skolehjem, deres oprindelse og utvikling: En kortfattet utsigt i 1914.
Den strenge og straffende holdningen endret seg noe etter hvert, og mer pedagogiske virkemidler ble tatt i bruk. På flere måter pekte utviklingen mot en ny tid - da livsglede og lykkefølelse vil bli erkjent som uunnværlige momenter, når det gjelder å underbygge de unges
moralske reisning - (Hagen, 1914).
Han skriver også - således også forstanderen og hans familie - daglig inntok samtidige måltider sammen med guttene. J. Chr. Hagen (1914) kaller dette det
- begynnende gjennembrudd av vår tids sans for betydningen av - hjemmets - ide - av hjemlivsformens etiske verdi i den offentlige oppdragelse av samfundets degenerative elementer.
I 1898 kjøpte staten Bastøy for 95 000 kroner og anla et skolehjem for slemme gutter der. De første elevene kom til guttehjemmet 1900. Hvert av de fem internatene på øya hadde plass til 30 gutter, og elevene var fra 8 til 19 år gamle.
Den første skolehjemseleven kom til Bastøy 11. oktober 1900. Guttene var i skolepliktig alder, fra 8 til 18 år gamle. Guttene som ble sendt til øya var ingen ensartet gruppe. De kom fra hele landet, de fleste fra byer og tettsteder. Omsorgsvikt, mishandling og fattige kår var bakgrunnen for svært mange. Ofte hadde de foreldre som ikke var i stand til å ta seg av dem. Mange hadde tilbrakt hele eller deler av barndommen på andre barneinstitusjoner eller skolehjem før de kom til Bastøy.
De fleste guttene ble kategorisert av vergerådene som barn med forsømt oppdragelse og ble sendt på skolehjem fordi de skulket skolen, drev rundt i gatene eller ruset seg. En vanlig grunn til innsettelse var småkriminelle handlinger som nasking og tyveri. Noen hadde begått mer alvorlig kriminalitet som vold eller overgrep.
Fra skolehjemmet åpnet i 1900 og fram til 1915 hadde Bastøy status som et særlig eller strengere skolehjem. Det ble i denne perioden kalt for Bastøy særlige skolehjem. I dette lå det at til Bastøya ble bare de vanskeligste guttene sendt. Det viste seg at skillet mellom mildere og strengere skolehjem ikke fungerte i praksis. I 1915 ble det derfor opprettet særavdelinger ved det enkelte skolehjem. På Bastøy ble internatet Fjordgløtt brukt som særavdeling.
Selv om Bastøy hadde plass til rundt 150 elever, var elevtallet omkring hundre fram til andre verdenskrig.
Selve opplæringen omfattet blant annet gårdsdrift ved et gårdsbruk på rundt 300 mål dyrket mark og med et gartneri. Det ble også drevet opplæring i to snekkerverksteder, ett for fagopplæring og ett for reparasjonsarbeider, et skomakerverksted, blikkenslagerverksted, malerverksted og en smie. Hvert verksted hadde en fagutdannet lærer. I tillegg ble det drevet vanlig skoleundervisning. Det ble også gitt opplæring i teoretisk og praktisk sjømannskap. Noen elever hadde også arbeid og skolegang i land, men bodde på øya.
Bastøy skolehjem ble beryktet for et svært hardt straffesystem og brutal behandling av guttene som var plassert der, og liknet på flere måter et fengsel.
Straffesystemet på skolehjemmene var svært hardt, og guttehjemmet på Bastøy liknet på flere måter et fengsel, særlig fram til like etter siste krig.
Yngvar Ustvedts Djeveløya i Oslofjorden – Historien om Bastøy og andre straffeanstalter for slemme gutter fra 2000 beskriver forholdene ved det beryktede guttehjemmet.
Den norske spillefilmen Kongen av Bastøy er en dramatisert gjenfortelling av et opprør ved skolehjemmet 20. mai 1915.
Bastøy ble et svært kjent skolehjem, og et ris bak speilet som uskikkelige gutter over hele Norge kunne bli truet med.
Hva skriver Hagen om Bastø Skolehjem:
Bastø skolehjem var det skolehjemmet som staten planla og bygde helt fra grunnen. Det ble derfor et prestisjetungt prosjekt som det var stilt store forventninger til - og som fikk nesten uløselige oppgaver. Det ble åpnet av statsråd Wexelsen i 1900 i nærvær av representanter for
regjering og Storting.
Institusjonen ble anlagt på Bastøy i Kristianiafjorden mellem Horten og Åsgårdsstrand og den ble etter hvert utbygd til 150 plasser. Skolehjemmet omfattet bl.a. et gårdsbruk på nesten 700 mål samt 1200 mål havn og skog. Ved siden av arbeidet i gårdsbruk og gartneri, ble det gitt opplæring i flere håndtverksfag: snekkeri, blikkenslageri, skredderi, kurvmakeri og skomakeri
m.v. (Hagen 1924).
I skolen ble hovedvekten lagt på den etiske og moralske oppdragelse. - Her må opdragelsen av gemytt og karakter bli nr. 1 og hensynet til det positive kunnskapsforråd i en rekke fag - nr. 2. Skolehjemmet må ta direkte sikte på den etiske omdannelse og legge hovedvekten på å irettelegge de gemyttforedlende og karakterdannende
momenter.
Hagen mente at det beste ville være - om man i skolehjemsskolen helt frigjordes fra normalskolens fagplan og pensumtvang og.. satte alt inn på å vekke sjels og hjertets hunger etter etiske verdier.
For å nå disse målene mente Hagen at en i skolehjemsarbeidet måtte - la selve forholdene og
samlivet fremlokke og utvikle de gode muligheter hos barnene for ad den vei å lede individet til det handlesett, man forlanger av det.
Med innpå 150 elever var vel ikke den direkte påvirkningsmuligheten så stor, men et sinnrikt
karaktersystem gjorde i hvert fall at alle elever ble registrert, vurdert og fikk sin karakter hver dag.
Hagen forteller at - hver virkedagsmorgen samles elever og funksjonærer i den rummelige, vakre festsal. Her får hver gutt høre resultatet av sitt forhold foregående dag, uttrykt i en karaktergrad.
Denne karaktergraden var en gjennomsnittskarakter for den enkelte elev, og den bygde på vurderinger fra hver enkelt funksjonær. Karakteren ble opplest av bestyreren under
morgensamlingen. Ved gode karakterer vanket det godord. Var karakteren derimot lite tilfredsstillende, måtte eleven forklare seg og motta irettesettelse og formaning. Sto man overfor - overlagt råskap eller brutalitet -, kunne ris komme til anvendelse.
Hver måned ble det beregnet en gjennomsnittskarakter for hver avdeling, og da god karakter kunne gi fordeler,
skapte det konkurranse mellom avdelingene.
Da Bastøy skulle representere det beste i samtiden, søkte man råd også i utlandet ved utformingen av institusjonen. Om det var rådene fra utlandet som gjorde utslaget, skal ikke sies, men hjemmene ved Bastøy fikk langt mer fengselspreg enn hva Vergerådsloven skulle tilsi.
Hagen skriver at i begynnelsen - var i 3 av hjemmene sovesalene innredet med soveceller av jernsprinkelverk og med felles låsbom for samtlige celler, liksom samtlige hjem var utstyrt med straffeceller.
Disse installasjonene i elevhjemmene ble senere fjernet, muligens etter at offentligheten hadde rettet et kritisk søkelys mot Bastøy etter få års drift.
I 1915 ble et ett hjem ved Bastøy omgjort til særavdeling med utgangspunkt i Vergerådsloven (§28).
I særavdelingen var det små enkeltrom som ofte ble omtalt som celler av elevene. Avdelingen hadde egen skole, egne verksteder og egen idrettsbane. Her var arbeidsdagen en
time lenger og sengetid en time tidligere enn ved de andre avdelingene. I de første årene etter 1915 var det piggtrådgjerde rundt særavdelingen, og elevene der hadde ikke anledning til å omgås de øvrige elevene.
Denne avdelingen bekreftet Bastøys spesielle rolle og bidro nok sterkt til at Bastøy ble et negativt ladet begrep, kanskje ikke i barnevernkretser, men i befolkningen generelt.
Bestyrer Hagen nøt imidlertid høy anseelse i sin tid og ble konsultert bl.a. av departementet i faglige spørsmål. Han var også rådgiver da Buskerud skolehjem skulle innredes og utstyres noen år senere.
Kilde bl.a.:
Hagen, J. Chr.: Bastøy skolehjem. [3]
|
| Residence |
1910 |
Bastøy, Horten, Vestfold, Norge [4] |
| Bestyrerboligen. |
| Death |
1928 |
| Person ID |
I6194 |
My Genealogy |
| Last Modified |
26 Jan 2018 |
1863 - 1928 (64 years)