Arild Ludvig Brinchmann

1922 - 1986  (64 years)

• Name	Arild Ludvig Brinchmann
  Birth	31 Jan 1922	Kristiania, Oslo, Norge   [1, 2, 3, 4]
  Gender	Male
  Education	1940	Oslo, Norge   [4]
  	Eksamen artium på Fagerborg skole.
  Education	Bef 1942	Universitetet, Blindern, Oslo, Norge   [4]
  	Studerte jus, men avbrøt studiene i 1942 pga. krigen.
  	Hadde etter 1942 utenlandsopphold i Sverige, Vest-Europa, Tyskland og Polen, dels med oppdrag fra Forsvars- og Sosialdepartementet. [4]
  Occupation	Bef 1950	Oslo, Norge   [4]
  	Journalist.
  Occupation	Aft 1950	Oslo, Norge   [1, 5]
  	Teatersjef og regissør.
  	Hans produksjon omfattet både spille- og dokumentarfilmer. Han begynte sin karriere innen filmen. Fra 1960 til 1967 var han Fjernsynsteaterets første sjef, og introduserte moderne samtidsdramatikk for et større norsk publikum. Han ville at Fjernsynsteatret skulle bli landets fremste teaterscene, og høstet en del kritikk for dette. Etter dette var han sjef for Nationaltheatret fram til 1978. Etter avgangen for Nationaltheatret var han frilansinstruktør. Han mottok Amanda-prisen for beste dramatiske fjernsynsproduksjon i 1988 for Av måneskinn gror det ingenting. NRK sin biografi beskriver hans oppsetninger som «preget av stram spenning, dypt innsyn i stoffet, inntrengende karakteristikk av mennesker og miljø og sikker utnyttelse av visuelle virkemidler.» Nils Johan Ringdals bok Nationaltheatrets historie 1899-1999 tegnet et bilde av Brinchmanns som - herskesyk, egoistisk og hevngjerrig - en framstilling som ble skarpt avvist av flere som kjente ham personlig. Filmografi: Som regissør: Av måneskinn gror det ingenting (1987), miniserie Fra regnormenes liv (1984), for TV Medmenneske (1981), miniserie Hedda Gabler (1975), for TV Et Dukkehjem (1973), for TV, også kreditert som produsent Vildanden (1970), for TV Faderen (1969), for TV Kranes konditori (1963), for TV Ut av mørket (1958), film, også kreditert som manusforfatter: Høysommer (1958), film Som produsent [rediger] Et Dukkehjem (1973), for TV, også kreditert som regissør Herren og hans tjenere (1959), film Arild Brinchmann vokste opp i en meget teaterinteressert familie, som sønn av barnelegen og dramatikeren Alex Brinchmann og yngre bror av skuespilleren Helen Brinchmann. Han skulle ta examen artium 1940, men fikk avbrudd i utdanningen på grunn av krigsutbruddet. Han kom med i illegalt arbeid, bl.a. som grenselos for flyktninger til Sverige, og satt en kort tid fengslet på Grini mot slutten av krigen. Etter krigen var han med på å hente falne nordmenn hjem fra Tyskland og Polen. Han lette bl.a. etter Nordahl Grieg og opplevde krigens ødeleggelser på kroppen. Denne tiden la grunnlaget for det sosiale engasjement som senere preget hans syn på teateret. Etter en tid som student ved det juridiske fakultet, ble han regielev ved Det Norske Teatret. Fra 1946 var han regielev hos Svensk Filmindustri og Terra Film, hvor han arbeidet under den svenske regissøren Alf Sjöberg, og ble venn av Ingmar Bergmann. Fra 1948 var han regiassistent under innspillingen av flere norske filmer og studerte film ved UFA-atelierene i Berlin og Realfilm i Hamburg. 1951 ble han tilknyttet Norsk Film A/S på frilansbasis og ledet her produksjonen av flere norske filmer. 1951 laget han Vi banker på, en dokumentarfilm fra Europas flyktningeleire for Det Norske Flyktningeråd, og ble hedret med Statens filmpris for denne og dokumentarfilmen Husmorvikaren. Han fikk Statens filmstipend 1954. I 1958 regisserte han sin første spillefilm Ut av mørket etter farens manus med tema fra psykiatrien og samme år Høysommer etter en novelle av Cora Sandel. I 1959 ble Brinchmann ansatt i NRK for å bygge opp teateravdelingen i norsk fjernsyn, og han var sjef for Fjernsynsteatret 1959–1967. Som instruktør i Fjernsynsteatret iscenesatte han betydelige forestillinger som Den fjerde nattevakt etter Falkbergets roman, Cora Sandels Kranes Konditori, Strindbergs Faderen og Ibsens Vildanden. Ibsens Hedda Gabler ble omarbeidet fra Nationaltheatret til en stor oppsetning i Fjernsynsteatret 1975. Olav Duuns Medmenneske i fire episoder og Torborg Nedreaas Av måneskinn gror det ingenting i tre episoder ble også milepæler i Fjernsynsteatrets historie. Brinchmann la stor vekt på samtidsdramatikk, særlig Beckett og Pinter, og forestillinger som Becketts Deilige dager, Mens vi venter på Godot, Pinters Det var en gang og Vaktmesteren fikk det til å storme rundt Fjernsynsteatret. Folk var for eller imot, mange skjønte ikke noe av dette nye, men det var aldri likegyldig. Brinchmanns debut på Nationaltheatret var som oversetter og instruktør for forestillingen Hvem er redd for Virginia Woolf? av Edvard Albee 22. januar 1964. Året etter fulgte Shaws Jeanne d'Arc og 1966 Mordet på Marat av Peter Weiss. Hvem er redd for Virginia Woolf? og Mordet på Marat ble av Anton Rønneberg beskrevet som noen av de sterkeste forestillingene i Nationatheatrets historie. Brinchmann ble ansatt som sjef for Nationaltheatret 1967. Som sjef for Nationaltheatret viste han en evne til nytenkning og blikk for de store linjer, med en markert profil med et dristig repertoar, samt en sterk vilje til å avspeile det som rørte seg i tidens teater. Etter sin avgang som teatersjef på Nationaltheatret markerte han seg som en dristig og fremragende instruktør. Forestillingene Dragen av Jevgenij Schwarz og Noréns Natten er dagens mor, som han både omarbeidet og instruerte, ble solide suksesser for teateret. Brinchmann ville forandre en av landets mest borgerlige institusjoner innenfra. Som filmmann hadde han sett at alle medarbeidere i en produksjon er viktige. Nå fikk teateret en sjef som fikk alle – fra scenemesteren til billettdamene – til å mene at de var av betydning for forestillingen. For første gang fikk teateret en stab med faste instruktører. Kirsten Sørlie, Edith Roger, Janken Varden, Per Bronken, Magne Bleness og Jan Bull skulle arbeide sammen i et team. Han ansatte også flere unge, ukjente skuespillere som Lars Andreas Larsen og Sverre Anker Ousdal som fikk prøve seg på store oppgaver. Oppsøkende teater var noe nytt i den tiden, og sammen med den nye gruppen unge skuespillere ledet av Janken Varden ivret også Brinchmann for å rekke ut til et nytt publikum. Den første forestillingen - Et spill om pugg - var på Fagerborg skole i 1969. Det skapte sterke reaksjoner i pressen: Å vise teaterstykket Et spill om pugg er å smugle politikken inn bakdøra, skrev Erik Egeland. Forestillingen ble fulgt opp av - Kongens morgentøfler. Svartkatten, Pendlere og Jenteloven - utløste skarpe reaksjoner fra styret, som betvilte at det var scenekunstens oppgave å beskjeftige seg med politikk på arbeidsplassen. Brinchmann på sin side krevde full frihet i repertoarspørsmålet. Det er et spørsmål om å gi et publikum som av mange grunner kan være dårlig motivert for det, en sjanse til å se sin egen virkelighet ved teaterkunstens hjelp, hevdet han. Styret og Kjell Bondevik mente at Brinchmann hadde unngått informasjonsplikten, og at oppsøkende teater som den konservative pressen fant politisk provoserende, var en sak for styret. Brinchmann stod på sitt og skrev i et brev til styret at et demokrati må kunne tåle den kulturpolitiske belastning det er å ha et teater som krever å fornye seg i kraft av seg selv. Kjernen i diskusjonen ble hvem som skulle ha det kulturpolitiske ansvaret, styret eller teatersjefen. For Brinchmann var det aldri tvil. Han satte sin stilling inn på å ta det hele og fulle ansvar. For ham var det av avgjørende betydning for et teater at det hadde en opposisjon i eget hus, og at det der fantes kryssende tanker og ideer. Derfor var de nye biscenene viktige for teateret. Det var der den nye dramatikken ble spilt, følgelig ville han inkorporere driften av Amfiscenen med Hovedscenen slik at man fikk en enhet. Slik han så det, ville teateret finne frem til nye publikumsgrupper. Dessuten ville nye dramatikere og forfattere få muligheten til å arbeide som instruktører og husdiktere slik både Ibsen og Bjørnson hadde gjort. Teateret generelt stod i fare for å stagnere i klisjeer, i former som har overlevd seg selv, som ikke lenger fylles av spontant liv, og derfor virker latterlige og teatralske. Ved å legge vekt på nyorganisering og oppsøkende virksomhet, gav han viktige impulser til regionteatrene og la grunnlaget for Teatret på Torshov, som for ham ble en merkesak. Som teatersjef fulgte han i fotsporene til Gunnar Heiberg og Hans Jacob Nilsen, og kunne vel ha gjort Gunnar Heibergs ord til sine: Teater skal være den store tavle som samtiden skriver sin saga på. [1, 5]
  		Brinchmann Arild.jpg Arild Brinchmann (1922-1986).
  Occupation	1967	Oslo, Norge
  	Teatersjef ved Nationaltheateret.
  	Arild Brinchmann ble teatersjef i 1967. Han hadde vært Fjernsynsteatret første sjef fra 1959 til 1967. Brinchmann var en mann med stor kunstnerisk autoritet, som ønsket å nå ut til et bredere publikum, særlig ungdommen. Med ham startet også Det oppsøkende teater, og et nytt avsnitt begynte i Nationaltheatrets historie. Han ansatte flere yngre skuespillere – og en assisterende direktør. Teatret og scenemaskineriet var utslitt, og det var flere arbeidsplasser som var direkte helsefarlige. Det ble satt i gang en radikal ombygging for å skaffe flere garderober, kontorer og sanitæranlegg. Scenens virkemidler ble utbedret, og Amfiscenen ble ombygd for å få flere plasser. Dette foregikk mens teatret var stengt om sommeren, men i 1972–73 ble Hovedscenen stengt i ti måneder for at teatret skulle stå på fjellgrunn og ikke leirgrunn. Det hadde vært snakk om å rive huset, nå ble det satt en stopper for det. Neste fremtidsprosjekt var et tilbygg mot nordvest. Teatersjefen ville ha demokratiske arbeidsforhold, og både skuespillerne og den tekniske staben fikk en representant hver i styret – foreløpig uten stemmerett. Det samme frisinn viste Brinchmann overfor kunstnerisk personale, som hadde behov for å fornye seg i form av permisjoner eller om det gjaldt roller de ble tildelt som de ikke var komfortable med. - Brinchmann ble ansatt som sjef for Nationaltheatret 1967 og markerte åpningen med Albees Balansegang. Igjen viste han seg som en dyktig og innsiktsfull instruktør. Han stilte store krav både til seg selv og til skuespillerne, og var først og fremst opptatt av personinstruksjon. Med dyp psykologisk innsikt fant han frem til nye sider ved en skuespiller. Det var som sjef for Nationaltheatret i årene frem til 1978 Brinchmann skulle spille sin mest avgjørende rolle. Her møtte teateret en sjef med evne til nytenkning og blikk for de store linjer. Fra første stund viste han en markert profil med et dristig repertoar. Han hadde en sterk vilje til å avspeile det som rørte seg i tidens teater, forbundet med en sikker forankring i klassisk teater. Strindbergs Faderen, Ibsens Byggmester Solness og Hedda Gabler, Rabes I blinde, O'Neills Slott over slott og Ibsens Fruen fra havet viser en instruktør som gikk løs på oppgaven med en entusiasme som skremte både skuespillere og styre. Hans hovedmålsetning var å sette Nationaltheatret på kartet og gjøre det til et virkelig nasjonalteater, et teater på offensiven, med alt hva det innebærer av kunstnerisk kvalitet og målbevisst ekspansjon. Kravet om kvalitet gjorde at han nedla forestillingen Congo etter generalprøven (1969) fordi han mente den ikke holdt kunstneriske mål. Det hadde aldri skjedd før i teaterets historie. Etter sin avgang som teatersjef på Nationaltheatret markerte han seg som en dristig og fremragende instruktør. Kilde: https://www.nationaltheatret.no/samfunn/nationaltheatrets-historie2/arild-brinchmann-og-ombygging/
  Death	9 Oct 1986	Oslo, Norge   [1, 2, 6]
  	Døde av kreft. Fra dødsannonsen i Aftenposten 11.oktober 1986: Vår elskede, elskede, enestående Arild Brinchmann gikk fra oss idag. Oslo, 9.oktober 1986. Monna. Nora og Niklas. Den 14.oktober står det nok en gang dødsannonse i Aftenposten. Denne gang med ordlyden: Vår elskede, elskede, enestående Arild Brinchmann gikk fra oss idag. Oslo, 9.oktober 1986. Monna. Nora og Niklas. Helen og Nina. Bisettes i Vestre krematorium, nye kapell, fredag 17.oktober kl. 15.00. Vår inderlig kjære bror Arild er død. Nina og Helen. [1, 6]
  		Brinchmann Arild dødsfallsmelding 1986 1010 Aftenposten.jpg Dødsfallsmelding 10.oktober 1986 i Aftenposten.
  		Brinchmann Arild nekrolog 1986 1011 Aftenposten.jpg Nekrolog 11.oktober 1986 i Aftenposten.
  Burial	17 Oct 1986	Vestre gravlund, Oslo, Norge   [2]
  		Brinchmann Alex Gunvor Arild Vestre Gravlund Oslo.jpg Familien Brinchmanns gravsted på Vestre gravlund i Oslo.
  Person ID	I8163	My Genealogy
  Last Modified	14 Feb 2019

  
  

  Father	Alexander Leth Brinchmann,   b. 15 Jun 1888, Kristiania, Oslo, Norge d. 18 Apr 1978, Oslo, Norge (Age 89 years)
  Relationship	Birth
  Mother	Nina Grønvold, "Brinchmann",   b. 17 Aug 1891, Modum, Buskerud, Viken, Norge d. 10 Apr 1924, Kristiania, Oslo, Norge (Age 32 years)
  Relationship	Birth
  Marriage	1 Dec 1914	Vestre Aker, Oslo, Norge   [1, 4, 7]
  Family ID	F278	Group Sheet  |  Family Chart

  
  

  Family 1	Living
  Children	1. Nora Brinchmann  [Birth]
  Family ID	F3614	Group Sheet  |  Family Chart
  Last Modified	30 Aug 2016

  
  

  Family 2	Urda Miriam Arneberg, "Brinchmann",   b. 26 Jan 1929   d. 14 May 2000 (Age 71 years)
  Marriage	1961  [5]
  Divorce	Bef 1972
  Family ID	F3615	Group Sheet  |  Family Chart
  Last Modified	30 Aug 2016

  
  

• Photos

  Brinchmann Arild Ludvig.jpg Teatersjef og regissør Arild Ludvig Brinchmann (1922-1986).

  
  

• Sources

  [S754] Wikipedia (Reliability: 1). [S65] Gravferdsetaten i Oslo kommune (Reliability: 2). [S80] Norge: 1923 Kommunetelling, (Digitalarkivet, www.digitalarkivet.no) (Reliability: 2). [S282] Rådmann Thv. Klaveness, Bok: Sandarslekten Klaveness, (Cammermeyers Boghandel) (Reliability: 2). [S753] Store norske leksikon, http://www.snl.no (Reliability: 2). [S115] Dødsannonse i media, Aftenposten (Reliability: 2). [S285] I. Kobro, Bok: Norges læger 1909-1925, (H. Aschehoug & Co. Oslo 1927) (Reliability: 2).