- Fra en underordnet stilling i det danske kancelli besatte Friederich Hoffman trolig ikke forutsetninger for å opptre som klesfabrikant, men hans eksteskap med klesfabrikanten Elias Courtonnes datter fikk han tilknytning til nettopp denne virksomheten.
Friederich Hoffmann ble en av Københavns store industriherrer, og innehaver av Courtonnes kledefabrikk som beskjeftiget over 500 personer.
Historien til klesfabrikken:
Da det i begynnelsen av Christian 6's regjering ble gjort så mye for å anlegge fabrikker og manufakturer, også gjeldende for klesproduksjoner, ble bl.a. Elias Courtonne fra Leiden innkalt. I januar 1737 fikk han privilegium på en klesfabrikk i København, og i juli samme år ble han kammerråd. Da svogeren hans, Ambrosius Beguin, døde (som også var blitt kalt inn i 1737), overtok Courtonne også den påbegynte klesefabrikken hans. Elias Courtonne fikk betydelig hjelp fra staten, premie for hver fremmedarbeider, og han fikk store tollbegunstigelser osv., men godt gikk det ikke. I 1747 overtok Generalmagasinet hans fabrikk for sine fordringer i den, men de beholdt han som bestyrer av fabrikken til hans død, 8.desember 1750.
Under Generalmagasinets ledelse ble fabrikken drevet med stort tap frem til 1756. Sistnevnte år ble den videresolt til Courtonnes svigersønn, Friederich Hoffann, som - blev tagen stærkt under Armene af Regjeringen. Han hadde en stor forretning og leverte fortreffelige varer, 2 gode grunner til å holde han over vannet. Hoffmann hadde også utenom fabrikken beskjeftiget en god del fattige, da han også eide et farveri, en stampemølle og underholdt 2 spinnerier, i København og i Fredericia.
I 1756 kjøpte altså Friedrich Hoffmann sin gamle svigerfars klesfabrikk for 27.433 riksdaler, som hadde ved dennes død blitt overtatt administrativt av kommercekollegiet som manufakturets hovedkreditor. Han overtok på betingelse av at de tilhørende redskaper, taksert til 7.514 riksdaler, skulle overlates til han som gave, og at beholdningen av råull og uferdige klær, taksert til 16.944 riksdaler, skulle bli gitt til han som forskudd. Ved ytterligere - pekuniær støtte - fra kollegiets side ble virksomheten til at den i 1764 hadde 20 vevemaskiner i drift og beskjeftiget omkring 500 arbeidere. Hoffmann innsmigret med at hans fabrikk kunne regnes blant de største i verden. Flott tok det seg også ut, når han kunne peke på, at det ved fabrikken ble ført 40 forskjellige regnskapsbøker. Her som andre steder var det sørgelig mislighold mellom det som ble presentert på papiret og den virkelige situasjonen.
I 1764 erklærte Hoffmann seg ute av stand til å bli ved fabrikken, da Guldhuset, som også fabrikkerte fine klær, hadde ødelagt han. Han tilbød kongen fabrikken, men i stedet kom man han til hjelp. Han fikk pengelån av regjeringen, og de måtte ettergi Hoffmann en gjeld til Magasinet og banken på 34.000 riksdaler.
Friederich Hoffmann fortsatte sin svigerfars klesmanufaktur, og etablerte spinnerier flere steder rundt om i landet. Foruten et spinneri i Nyboder i 1764, anla han også i Jonstrup og Fredericia.
Friederich Hoffmann kjøpte i 1760 opp Jonstrup Vandmølle for å bygge en ny klesfabrikk, drevet av elvens vannkraft, samt mulighetene for bruk av billigere arbeidskraft enn i byen. Medvirkende til flyttingen var også garnets kvalitet.
Kilder:
Fra Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 1951/52 Vol.13 Nr.1-4.
Danskernes Historie Online.
Kjøbenhavn, en illustreret skildring af dets historie, mindesmærker og institutioner 3.del, av Carl Bruun (https://fabech-holm.dk/). [3]
|
- Friederich Hoffmann kjøpte ved skjøte 20.april 1760 opp Jonstrup Vandmølle i Kirke Værløse sokn, for å bygge en ny klesfabrikk drevet av elvens vannkraft. Han så også at det var muligheter for bruk av billigere arbeidskraft enn i byen. Kjøpesummen var 3.500 riksdaler, og innbefattet vånings- og uthus, vannmølle med 2 kverner og stampeverk, samt en hestemølle. Medvirkende til flyttingen var også garnets kvalitet. På landet kunne Hoffmann kjøpe ull fra Statens Magasin og få det spunnet lokalt. Allerede før flyttingen hadde han forberedt spinneriskoler, hvor spinnerimestre kunne undervise piker og kvinner i å karte og spinne ull. Fabrikken skulle ha 20 vevemaskiner.
Samme år lot Hoffmann bygge en ny valkemølle, hvortil han av kongens kasse fikk 3.000 riksdaler i understøttelse. Deretter skred han til verket med oppføring av fabrikkbygninger, dels over møllen, dels ved veien som gikk fra møllen mot småskogene Måløv Krat og Ballerup Krat. Selve byggingen gikk langsomt for seg. I løpet av 7 år hadde det kun blitt bygget 7 mindre hus og noen skur. Det hele bar preg av å være grunnlagt uten oversikt og plan:
Af husene var kun et på 11 fag, de øvrige på 5, 6 og 7 fag; de lå spredt over et større terræn og var opført af de mest skrøbelige og primitive materialer: Væggene af stampet eller klinet ler, undtagelsesvis af rå mursten eller kamp opmuret i ler; tagene af siv, rør eller strå, undertiden med tagskæg af 2 rader tagsten. Tømmeret har vel i det væsentlige været udhug fra de omliggende skove. Brændte sten var kun anvendt til skorstenshoveder, og kalk kun til hvidtning af væggene. Over indgangsdøren til hvert hus var anbragt et bræt, hvorpå var malet husets navn:
Pas på, Flittig Bakke, Her forenes, Trang forbi, Uldens værd, Første Prøve, Her farves.
Der var et vist fantastisk præg over gruppen af de mange forunderlige bygninger, som de her lå, hyggeligt og idyllisk i smukke omgivelser: Måløv Skov og Jonstrup Skovvang, med udsigt over Søndersøen og Mølleåens betydelige vanddrag.
Årsaken til at det gikk så langsom og trått med byggingen var at Hoffmann manglet kapital. I desember termin 1760 klarte han kun et lån av etatsråd Garmann på 5.950 riksdaler. Den 11.mars 1762 utstedte han en obligasjon til etatsråd Peter v. Hunich for 4.000 riksdaler mot pant i møllen. Kort tid etter erklærte han seg ute av stand til å fortsette virksomheten. Regjeringen ville unngå at staten måtte overta såvel fabrikken i København som det uferdige anlegget på Jonstrup, og foretrakk å trå hjelpende til, dels ved pengelån, dels ved ettergivelse av pålydende 34.462 riksdaler av gjelden hans til staten. Hoffmann fikk også en ordning med sine andre kreditorer, og utstedte 11.desember 1766 en obligasjon til v. Hunich for 4.000 riksdaler, og til Garmann for 3.000 riksdaler.
I 1772 så man et håp om en lysere fremtid for virksomheten, og da besluttet Hoffmann snarest å henlegge sin virksomhet til Jonstrup, selv om det fortsatt menglet en del på byggingen av den nye fabrikken. Til flyttingen ble det innvilget han et lån på 3.000 riksdaler.
En sommerdag i 1772 kunne man iakta en hel utvandring fra hovedstaden. Fra Hoffmanns fabrikk i København kom en karavane av arbeidere og funksjonærer, vandrende via Frederiksborgvei, over Kollekolle til Jonstrup. Det var særlig tyske, ugifte arbeidere, som hadde fått utsyn til å skifte bort lumre fabrikkslokaler og trange gater med opphold i landlige omgivelser på Jonstrup, samt sunnere og gunstigere økonomiske forhold enn i København.
Det ble en fullstendig tysk koloni, som slo seg ned i Kirke Værløse sokn. De fremmede ble anvist til deres kvarter, gifte par i våningshus, mens ugifte bodde i sovesaler i arbeidsstuene. På fabrikken ble det etablert et utsalgssted for livsnødvendigheter, hvor også omegnens beboere fikk adgang. Senere kom det til både kro, bryggeri, brenneri og bakeri.
På det Militære Varedepot ble klær sydd til uniformer med rødt stoff til uniformskjolene, og hvitt til undermunderingen (bukser og vester/carnisol). Uniformene, som bl.a. ble brukt av 2.sjællandske rytterregiment, var godkjent av kongen selv.
På spinneriet var det vanlig med barnearbeidere. I 1775 innrapporterte Hoffmann at på Jonstrup var det blant spinnerne 6 bondebarn, hvorav den eldste var 12 år, som under oppsyn spant fint, jevnt garn og som daglig kunne prestere 2 strenger. Dessuten var det også 7 mindre bondebarn beskjeftiget med ullplukking.
I løpet av 4 år fikk Hoffmann fullført en del større bygninger, samtidig med at de tidliger oppførte ble påført betydelige reparasjoner. Blant de nye bygninger nevnes:
En bygning, fabrikkslokaler, 2 etasjer, 120 alen lang og 14 alen dyp, på 59 fag, med stråtak og 2 rader takstein. På midten av takryggen var det et tårn, 12 kv.al, av tømmer bekledt med brett, bl.a. - et Uhrværk med Visere. 1.etasje oppført med 1 alen tykk mur av stampet leire. 2.etasje var murbinding.
En bygning, kontor og beboelse for fabrikanten, 2 etasjer, 31 alen lang og 14 alen dyp, på 15 fag, med stråtak og 2 rader takstein. 1.etasje oppført med 1 alen tykk mur av stampet leire. 2.etasje var murbinding. Under bygningen var en grunnmurt kjeller, hvor loftsbjelkene ble støttet av murpilarer.
En bygning, pakkhus, 24 alen lang og 20 alen dyp, på 10 fag, med stråtak og 2 rader takstein. Oppført i massiv mur av leire og kamp.
En bygning, vevesaler, 2 etasjer, 7 fag, med stråtak og 2 rader takstein. 1.etasje grunnmur, 2.etasje murbinding.
En bygning, farveri, 1 etasje, 21 fag. Oppført av grunnmur og med tegltak.
Tidligere hadde Hoffmann fått oppført en teglovn med 6 fyrhull, og ble derved i stand til å utnytte brent stein til murverket på de siste oppførte bygningene.
Ved disse byggeforetakende kom Hoffmann dypere og dypere i gjeld, både til private og til staten, bl.a. ved lån på 4.000 riksdaler til fullførelsen av byggeriet, og måtte da ved obligasjon av 14.desember 1775 vedgå at han til sin fabrikks drift og utvidelse - især for at gøre spinderiet på landet almindeligt - hadde mottat et lån av kongens kasse på 17.000 riksdaler, mot 1.prioritets sikkerhet i fabrikken på Jonstrup med alle derværende anlegg og bygninger, samt maskiner og redskap. I den anledning hadde bygningene blitt taksert 11.mai 1774 til 21.172 riksdaler, maskiner og inventar 21.mars 1773 vurdert til 7.433 riksdaler. Hoffmann forpliktet seg til å ha bygningene ferdige og i bruk innen 1.oktober 1776. I motsatt fall til påfølgende termin 11.desember å tilbakebetale de til bygningenes ferdigstillelse 4.000 riksdaler uten videre foregående oppsigelse. Men, nå var Hoffmann uhjelpelig kjørt fast.
Målet 1.oktober 1776 nådde ikke Hoffmann, så 19.september utstedte han et dokument hvor han skrev at ettersom han ikke kunne tilbakebetale kongens forskudd på 17.000 riksdaler, så overdro han til General-Magasinets kontor - Jonstrup Manufaktur med Male- og Valkemølle, Ejendomme og Jorder, og de paa samme værende Bygninger, samt de i disse værende Maskiner og Redskaber - således som disse var ved vurderingen 11.mai 1774. I henhold til kongelig resolusjon 11.juli 1776 ble fabrikken overtatt av staten, og skulle drives som - Kongeligt Uldenmanufaktur - men da fabrikkens bygninger ved nærmere ettersyn befabt seg i meget dårlig stand, oppga regjeringen denne tanken om å selv drive den.
Ved kongelig resolusjon 8.juli 1777 overdro staten fabrikken til den rike storkjøpmann, skipsreder og kongelig hoffagent Abraham Schneider, som straks ansatte Friederich Hoffmanns sønn, Garmann, som daglig leder av fabrikken. Av kongens kasse fikk Garmann Hoffmann anvist 50.000 riksdaler til oppførelse av nye og istandsettelse av gamle bygninger. Schneider opptok også ytterligere lån til dette formålet. De fikk atter fabrikken i gang. Men...
Natten mellom 29. og 30.september 1778 brant de fleste av fabrikkbygningene ned til grunnen. En gjenoppførelse ble straks påbegynt, og i 1781 kunne nye de nye bygningene tas i bruk, deriblandt hovedbygningen - Jonstrupgaard.
Øst for gården og gårdsplassen var fabrikkeierens prektige hageanlegg, opprinnelig anlagt av Friederich Hoffmann. Dens areal var 26.896 kv.al., og den var hegnet dels med hekk, dels med stakitt.
Kilde:
Danskernes Historie Online.
Årskrift utgitt av Historisk forening for Værløse kommune 1969.
https://www.historiesten.dk/1760-kgl-ulden-manufaktur/
|
1717 - 1782 (65 years)
[1, 2, 3]