- Yngve og Alv var Alreks sønner, de fikk deretter kongedømmet i Svitjod.
Yngve var en stor hærmann og alltid seiersæl, vakker, kunne mange idretter, sterk og kvass i strid, gavmild på gods og alltid glad; for alt dette ble han vidspurt og vennesæl.
Kong Alv, hans bror, satt hjemme i landet og var ikke på hærtog; de kalte ham Elvse, han var fåmælt, maktsyk og uvennlig. Hans mor het Dageid, datter til kong Dag den mektige, som daglingene er ættet fra. Kong Alv hadde ei kone som het Bera, hun var vakrere enn andre kvinner, storslått og gladlynt.
Så var det en høst at Yngve Alreksson kom til Uppsala fra viking igjen, og det ble gjort stor stas på ham. Han satt gjerne lenge og drakk om kvelden, kong Alv gikk oftest tidlig til sengs.
Dronning Bera satt ofte oppe om kvelden, og hun og Yngve satt og fjaset med hverandre. Alv snakket mange ganger til henne om dette, og bad hun skulle gå og legge seg før, han ville ikke ligge våken og vente på henne, sa han.
Hun svarte ham og sa at den kvinne kunne være glad som fikk Yngve til mann og ikke Alv; han ble svært sint, for hun sa dette flere ganger.
En kveld kom Alv inn i hallen mens Yngve og Bera satt i høgsetet og talte med hverandre. Yngve hadde sverdet liggende over knærne. Folk var svært drukne og la ikke merke til at kongen kom inn.
Kong Alv gikk til høgsetet, drog sverdet fram av kappa og stakk det gjennom Yngve, broren. Yngve sprang opp, drog sverdet og hogg Alv banehogg, og de falt begge 2 døde på golvet.
Alv og Yngve ble hauglagt på Fyrisvollene.
Fra Ynglingesagaen:
21.
Yngve og Alv var sønine hans Alrek, som deretter vart kongar i Svitjod.
Yngve var ein stor hermann og ovende sigersæl, væn og ein stor itrottsmann, sterk og djerv i slage, raust paa handi (71) og gladværug. Av alt dette vart han namnkjend og vensæl.
Kong Alv, bror hans, sat heime og var ikkje paa herferd; han vart kalla Elfse og var tagall og raadrikin (72) og grettin. Mor hans heitte Dageid, dotter til kong Dag den megtuge, som Doglingane er ætta fraa. Kong Alv hadde ei kone, som heitte Bera, ei væn kvinne, mykje fyri seg og gladværug.
Ein haust var Yngve Alreksson komin fraa vikingferd til Uppsalir og var daa oversleg namngjetin. Han sat jamt lengi uppe ved drykken um kveldane, men kong Alv gjekk tidt og lagde seg tidleg. Dronning Bera sat tidt uppe um kveldane, og ho og Yngve svalla med kvarandre. Alv rødde ofte um dette, og bad ho ganga og leggja seg tidlegare, og sagde at han vilde ikkje vaka etter henne.
Ho svara og sagde, at den kona var sæl, som heller var gift med Yngve enn med Alv. De vart han fælt vond for, daa ho tidt sagde dette.
Ein kveld gjekk Alv inn i halli, medan han Yngve og ho Bera sat i høgsæte og svalla. Yngve hadde eit sverd yvi knéi; alle folk var ovende drukne og gav ikkje gaum etter, at kongen kom inn.
Kong Alv gjekk til høgsæte og drog eit sverd fram undan kappa og stakk igjenom Yngve, bror sin. Yngve spratt upp og drog sverde og hogg Alv banehogg, og dei fall baae tvo daude paa golve.
Alv og Yngve vart hauglagde paa Fyrisvollane. So segjer Tjodolv:
Daud laut han liggja,
drepin av Alv,
herren som vaktar
paa heilagdomen (73),
daa kongen ovundsjuk
mot Yngve fór,
og med blodut sverd
til bane stakk han.
Harmelegt var de,
at hovdingar djerve
dronningi skulde
til draap eggja,
daa bror gav bror
banehogg,
aabruige,
i utrengsmaal.
Forklaringer:
(71) Gjevmild.
(72) Myndug, som gjerne vil raada.
(73) Kongane var tempel-eigarar og vart difor kalla dei som vaktar heilagdomen (vé-stall).
|
- Abt 0365